Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jette F. Christensen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet, lederen Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til at det er et overordnet mål for Stortinget at alle pasienter med behov for rehabilitering skal motta likeverdige tilbud som er tilpasset den enkeltes behov for behandlingslengde og livssituasjon. Helse- og omsorgsdepartementet har gjennom Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering 2008–2011, samt i budsjettproposisjoner, stilt krav til at fagfeltet rehabilitering skal styrkes. Komiteen anser det derfor som viktig at Riksrevisjonen nå har lagt frem en undersøkelse om hvorvidt myndighetene ivaretar sitt overordnede ansvar for å sikre prioritering av rehabilitering i helsetjenesten i tråd med Stortingets vedtak og forutsetninger.

Det har skjedd store strukturelle endringer i organiseringen av rehabiliteringstilbudet. Departementet viser i sine kommentarer til undersøkelsen at det legges større vekt på dagopphold og polikliniske tjenester og at rehabilitering nå starter tidligere i pasientforløpet. Riksrevisjonen legger frem at det har vært en reduksjon i antall liggedøgn og dagopphold knyttet til rehabilitering, samtidig som det har vært en økning i kapasitet og aktivitet knyttet til rehabilitering i ordnære avdelinger. Komiteen merker seg at Riksrevisjonen oppgir at en betydelig del av økningen skyldes at eksisterende tilbud har blitt styrket og at nye slagenheter har blitt opprettet i helseforetakene. Departementet sier i sine kommentarer at faglige krav til institusjonene har blitt strengere og at antall fagpersonell har økt. Komiteen forventer at endringen av organiseringen av rehabiliteringstjenestene departementet har igangsatt, vil virke i tråd med Stortingets mål om en styrking av tilbudet.

I henhold til lov om pasient- og brukerrettigheter skal det vurderes om en pasient har rett til nødvendig helsehjelp. Retten gjelder dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen og kostnadene står rimelig i forhold til tiltakets effekt. Pasienter som faller utenfor bestemmelsens kriterier skal også tilbys helsetjenester, med prioritet etter pasienter med rett til nødvendig helsehjelp. I de tilfeller rehabiliteringstilbudet er en integrert del av sykehusoppholdet, vil rehabiliteringen starte parallelt med behandlingstilbudet og være en del av vurderingen om rett til nødvendig helsehjelp som er gjort i forbindelse med behandling av det aktuelle helseproblemet. Undersøkelsen viser også at det er store ulikheter mellom regionene når det gjelder ventetid og antall pasienter som får rett til nødvendig helsehjelp. Komiteen deler Riksrevisjonens syn på at det er behov for forbedrede rapporteringssystemer som synliggjør kapasiteten for rehabilitering.

Komiteen vil bemerke at det må settes i gang ytterligere tiltak for å redusere ventetiden og utjevne ulikhetene mellom helseforetakene på dette området. Lange ventetider og manglende oppfyllelse av retten til nødvendig helsehjelp kan ikke forsvares når det kan få konsekvenser for den enkeltes helse.

Komiteen merker seg at departementet i sine kommentarer uttaler at sengeplasser, ventetider, liggedøgn og gjennomsnittlig liggetid i liten grad måler kapasitet og omfang av rehabilitering dersom disse ikke kobles med andre opplysninger. Riksrevisjonen bemerker også selv at reduksjon i DRG-poeng kan skyldes flere forhold enn redusert aktivitet, og må tolkes med forsiktighet. Departementet svarer Riksrevisjonen med at grunnet omleggingen og de tiltak som er satt inn for å øke kvaliteten på tjenestene, er det vanskelig å beskrive utviklingen i rehabiliteringstilbudet med det utvalget av indikatorer som Riksrevisjonen har lagt til grunn i sin rapport.

Ettersom Stortinget og regjeringen har et uttalt mål om å styrke disse tjenestene, vil komiteen understreke viktigheten av at effekten av tiltakene regjeringen iverksetter på dette området er mulig å måle. Komiteen mener derfor det er viktig at Helsedirektoratets lovpålagte ansvar for å videreutvikle kvalitetsindikatorer prioriteres, slik at det er mulig for Stortinget å tilse at regjeringens tiltak fungerer slik at målet om bedre rehabiliteringstjenester oppnås.

Godt samarbeid mellom kommunene, helseforetakene og spesialisthelsetjenesten er ofte viktig for pasientens rehabiliteringsforløp. Komiteen registrerer at Riksrevisjonens undersøkelse viser at det er et potensial for å forbedre og gi et mer helhetlig pasientforløp ved at kommunikasjon og kunnskap mellom nivåene økes. Kommunene har gjennom forskrift om habilitering og rehabilitering siden 2001 vært pålagt å ha en koordinerende enhet. Komiteen ser derfor ikke positivt på at en femtedel av kommunene ikke har opprettet en slik enhet. Komiteen mener at det er alvorlig at undersøkelsen viser at det er stor variasjon i hvor synlig og tilgjengelig enheten er der den er etablert, ettersom det kan føre til at det kan være vanskeligere for pasienter og pårørende å ta kontakt for bistand eller informasjon om mulige rehabiliteringstjenester. Det er ikke heldig at det er ulik oppfatning av oppgavefordeling mellom tjenestenivå. Komiteen er av den oppfatning, ut fra Riksrevisjonens funn, at bedre kompetanse, økt samarbeid og mer avklarte ansvarsforhold kan gi bedre rehabilitering. Komiteen ser derfor positivt på at Helsedirektoratet over tid har arbeidet med oppfølging av bestemmelsen om etablering av koordinerende enhet i kommunene. Komiteen mener også at krav til funksjon og rolle for de koordinerende enhetene har blitt tydeliggjort i forbindelse med oppfølging av nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering.

Komiteen anser det som en tydeliggjøring av kommunenes plikt til å opprette slike enheter at pålegget fra 2012 er forankret i lov, fremfor den tidligere forskriften. Komiteen forventer at dette, samt departementets arbeid med større oppfølging som de har redegjort for i sitt svar til Riksrevisjonen, vil bedre samarbeidet i kommunene.

Individuell plan er en rettighet og et godt verktøy for samhandling om de helsetjenestene en pasient skal motta, inklusive rehabiliteringstjenester. Komiteen ser med bekymring på at bare 17 pst. av rehabiliteringspasientene har en slik plan. Departementet bemerker i sine kommentarer at de deler synet på viktigheten av økt bruk av individuell plan. Komiteen mener det er positivt at departementet har satt i gang et arbeid med informasjon og ansvarsplassering og at det vil bli etablert gode systemer for arbeidet med individuell plan i kommunene i henhold til bestemmelser i ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Komiteen forventer at dette arbeidet vil medføre en drastisk økning i antall pa-sienter som har en individuell plan og at registreringen i NPR, KOSTRA og IPLOS gjør det mulig å fortløpende undersøke at utviklingen skjer.