Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Jan Bøhler, Tore Hagebakken, Sigvald Oppebøen Hansen, Anna Ljunggren
og Tove-Lise Torve, frå Fram-stegspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr,
Ulf Leirstein, Åse Michaelsen og leiaren Per Sandberg, frå Høgre, André
Oktay Dahl og Anders B. Werp, frå Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry,
og frå Senterpartiet, Jenny Klinge, syner til framlegget
om å forby tigging. Tiggarar er først og fremst menneske som treng hjelp,
uansett om dei er norske eller utanlandske. Komiteen er
uroa over at tigging kan setjast i samanheng med anna alvorleg kriminalitet. Komiteen legg
vekt på at kampen mot menneskehandel må halde fram med uforminska
styrke. Menneske som tigg på gatene våre er ei samansett gruppe,
der mange lever under vanskelege forhold.
Komiteen viser til at det er
mange og samansette årsaker til at menneske ser seg nøydde til å
tigge. Dei fleste som tigg er i ein vanskeleg livssitua-sjon. Rus,
psykiske problem, naud og fattigdom fører til at somme opplever
det å tigge som den einaste moglegheita dei har til å skaffe seg
og sine eit innkome. I denne samanheng viser komiteen til
det enkelte partis satsing for å bekjempe fattigdom, tilby rusbehandling,
gjera ein tidleg innsats og hindre fråfall i skulen, arbeidsmarknadstiltak
osb.
Komiteen meiner at det å tigge
i Noreg ikkje skal vera løysinga for fattige, verken fattige frå Noreg
eller frå andre delar av Europa. Sosiale problem og fattigdom må
løysast med sosialpolitiske verkemiddel. Fattigdomsproblema i Europa
må løysast gjennom ein kombinasjon av nasjonale tiltak og internasjonalt
samarbeid; der statar, humanitære og religiøse organisasjonar bidreg
i land med utprega fattigdom. Komiteen meiner at
Noreg må bidra til å finansiere målretta tiltak som kan avhjelpe
underliggjande årsaker til tigging, som naud og fattigdom i heimlanda
til tiggarane. Den avtalen Romania og Noreg nyleg inngjekk om bruk
av EØS-midlar er eit døme på dette. Tiltak mot organisert kriminalitet
og menneskehandel er særleg viktige.
Komiteen viser til statsrådens
vurdering av forslaget, i brev til komiteen, kor det står:
«Vi har de senere år sett en økning i en organisert form
for tigging som utføres særlig av EØS-borgere, i hovedsak fra Romania
og Bulgaria. Dette representerer en uønsket utvikling, særlig fordi
en omfattende organisert tigging er egnet til å skape en følelse
av utrygghet på offentlig sted for publikum. Tigging representerer
et dilemma for oss. Menneskene som tigger på våre gater er en sammensatt
gruppe, der mange lever under vanskelige forhold. Det er ikke grunnlag for
å hevde at alle utenlandske tiggere er involvert i kriminalitet
eller at all organisering av virksomheten må betraktes som menneskehandel. Politiet
melder likevel i økende grad om at personer i grupper som består
av tiggere, gatemusikanter og gateselgere, også begår straffbare handlinger
av ulik art, blant annet lommetyverier. Det foreligger opplysninger
fra Oslo politidistrikt om at tiggere fungerer som observasjonsposter
i forbindelse med lommetyverier.»
Komiteen deler denne virkelighetsbeskrivelsen.
Komiteen vil som forslagsstillarane
syne til at det er mogleg for kommunane å innføre melde- eller søknadsplikt
for pengeinnsamling. Dette er eit verkemiddel som kan utvidast til
også å kunne regulere kor og når tigging kan gå føre seg.
Når det gjeld vedtaket til Oslo bystyre
om at «Den som på offentlig sted tigger pengar, må gi forhåndsmelding
til politiet», syner fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
til brev frå justisminister Grete Faremo. Der blir det opplyst at
meldeplikt for tiggarar må inngå som ein del av ei generell meldeplikt
for pengeinnsamling om Politidirektoratet skal ha heimel til å stadfeste
vedtaket. I brevet frå justisministeren varslar ho at:
«Justisdepartementet utreder (derfor) for tida ulike
løsninger som kan bidra til å dempe de uheldige sidene ved tigging.»
Fleirtalet avventar denne utgreiinga.
Et forbud mot tigging kan etter komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiets og Høyres mening utformes på ulike
måter. Disse medlemmers hovedformål med et forbud
er å ramme de bakmenn som organiserer tigging, som ledd i organisert
menneskehandel og annen kriminalitet. Disse medlemmer viser
til at utforming av et slikt hjemmelsgrunnlag ville kunne sammenliknes
med for eksempel straffelovens bestemmelser om hallikvirksomhet.
Disse medlemmer mener derfor
at et forbud mot tigging vil kunne være ett av flere virkemidler
for å hindre at mennesker blir traffikert til Norge for å tigge.
Forbud vil kunne gjøre det vanskeligere for bakmenn å organisere
og tjene penger på menneskelig lidelse og nød, ved at én av metodene
for å tjene penger fjernes.
Disse medlemmer konstaterer regjeringspartienes
erkjennelse av at mange tilfeller av tigging blant utenlandske statsborgere
har sammenheng med alvorlig og organisert kriminalitet.
Disse medlemmer viser til at
organisert tigging begått av omreisende tiggere ikke var et aktuelt
problem i Norge da løsgjengerloven ble opphevet i 2006. Truende
tigging er ulovlig i henhold til generelle bestemmelser i straffeloven.
Disse medlemmer har merket seg
at Justisdepartementet utreder om andre løsninger kan bidra til
å dempe de uheldige sidene ved tigging. Disse medlemmer oppfordrer
Justisdepartementet til å ha en god dialog med de kommunene som
er mest berørt, for å sikre at virkemidlene som vurderes vil kunne
løse problemene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme egnede og målrettede
lovforslag om forbud mot tigging, som ledd i bekjempelse av menneskehandel
og organisert kriminalitet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre
en ordning basert på objektive kriterier der frivillig sektor fritas
fra momsutgifter fullt ut, som erstatning for dagens momskompensasjonsordning.»