Jeg viser til brev av 16. januar 2013 fra Stortingets
helse- og omsorgskomite, hvor det bes om min uttalelse til et representantforslag
om en legemiddelpolitikk for fremtiden. Dokument 8:21 S (2012-2013)
inneholder følgende forslag:
”Stortinget ber regjeringen utarbeide en legemiddelmelding
som foretar en grundig gjennomgang av hele legemiddelpolitikken
og legge denne frem innen utgangen av 2013.”
Det reises mange grunnleggende spørsmål i forslaget,
og mange av disse spørsmålene arbeider departementet allerede med.
Regjeringen har ikke tatt stilling til om disse problemstillingene
skal legges fram samlet i en egen legemiddelmelding for Stortinget.
Målene på legemiddelområdet, slik de ble presentert
i St. meld. nr. 18 (2004-2005) Rett kurs mot riktigere legemiddelbruk,
ligger fast. Jeg vurderer det slik at det er bred politisk enighet om
disse målene, dvs. at befolkningen skal ha tilgang til sikre og
effektive legemidler uavhengig av betalingsevne, at legemidler skal
brukes riktig, faglig og økonomisk, og at det skal være lavest mulig
pris på legemidler. Helse- og omsorgsdepartementet har fulgt opp
innstillingen til meldingen gjennom en rekke tiltak.
Høsten 2012 la jeg fram to nye stortingsmeldinger.
I Meld. St. 10 (2012-2013) God kvalitet – trygge tjenester om kvalitet
og pasientsikkerhet i helse- og omsorgstjenesten, behandles legemiddelbruk
flere steder. Det dreier seg blant annet om riktig legemiddelbruk,
pasientsikkerhet, mer systematisk utprøving og innføring av nye
behandlingsmetoder og bedre kvalitet gjennom kunnskap og innovasjon.
I Meld. St. 9 (2012-2013) En innbygger – en journal om digitale tjenester
i helse- og omsorgssektoren, er også problemstillinger knyttet til
riktig legemiddelbruk behandlet. De overordnede målene som presenteres
i meldingen er at helsepersonell skal ha enkel og sikker tilgang
til pasient- og brukeropplysninger, innbyggerne skal ha tilgang
på enkle og sikre digitale tjenester samt at det skal finnes data
tilgjengelig for kvalitetsforbedring, helseovervåkning, styring
og forskning.
De to meldingene som ble lagt fram i høst presenterer
politikk som vil bidra til riktigere legemiddelbruk. Jeg mener det
er en styrke at meldingene omfatter hele helsetjenesten, og at legemiddelbruk
inngår som en del av helheten. Meldingene omtaler flere av problemstillingene som
forslagsstillerne tar opp.
Jeg vil i det følgende gi en kort status for
departementets arbeid med noen av problemstillingene som reises
i forslaget.
Med bakgrunn i helse- og omsorgskomitéens uttalelse
i Innst. O. nr. 133 (2008-2009) om at avvikling av gjeldende krav
til fullsortiment for legemiddelgrossister ville stimulere til økt konkurranse,
ga departementet Statens legemiddelverk i oppdrag å utrede saken.
I Legemiddelverkets svar til departementet ble det foreslått at fullsortimentskravet
kunne oppheves når det gjelder grossistvirksomhet med legemidler
til mennesker, men at dagens regulering med leveringsplikt for grossist
til alle landets apotek innen 24 timer (48 timer i visse deler av
landet) opprettholdes. Legemiddelverket foreslo at opphevelse av
fullsortimentskravet kombineres med innføring av forsyningsplikt
på innehaveren av legemidlets markedsføringstillatelse. En slik forsyningsplikt
må hjemles i lov.
Departementet sendte 19. april 2012 Legemiddelverkets
utredning på høring. Legemiddelverket la til grunn at forslaget
ville forskyve forhandlingsmakten mellom aktørene i legemiddelkjeden
i favør av legemiddelindustrien. Dette stemmer med høringsuttalelsene
som viste at apotekkjedene (apotek og grossist) går imot opphevelse
av fullsortimentskravet, mens legemiddelindustrien ønsker kravet
opphevet.
Gjennom høringen ble det også avdekket behov for
å utrede rekkevidden av legemiddelindustriens forsyningsplikt, samt
eventuelle konsekvenser av opphevelse av fullsortimentskravet for
prisreguleringen av byttbare legemidler. Departementet har en god
dialog med legemiddelindustrien om disse spørsmålene.
I Legemiddelmeldingen signaliserte departementet
muligheten for nettsalg av legemidler i Norge. Departementet la
i stortingsmeldingen spesielt vekt på at en eventuell åpning av
netthandel med reseptbelagte legemidler måtte opprettholde sikkerheten
ved forsendelsen, at kunden måtte få tilstrekkelig veiledning for
riktig bruk av legemiddelet og at ordningen ikke måtte true en god
apotekdekning i utsatte områder.
Apotekloven ble endret med virkning fra 1. januar
2010, og med lovendringen ble det gitt adgang til fri forsendelse
av reseptfrie legemidler fra apotek.
Legemiddelverket publiserte en temarapport i juni
2012 med erfaringer fra tilsyn fra norske nettapotek med reseptfrie
legemidler. Legemiddelverkets konklusjoner indikerer at nettapotekene
har hatt visse utfordringer med sikkerheten ved transport av legemiddel
til kunde og legemiddelspesifikk veiledning til kunden.
Departementet viser til Innst. 11 S (2009–2010) der
flertallet i komiteen understreket at det må legges vekt på det
økonomiske grunnlaget for distriktsapotekene før man eventuelt åpner
for netthandel også for reseptbelagte legemidler. Med utgangspunkt
i Legemiddelverkets rapport, samt erfaringer fra tilsyn med apotek
som tilbyr forsendelse i nærområdet og distriktsapoteks økonomiske
grunnlag, vil departementet i 2013 vurdere om forsendelsesadgangen
skal utvides til også å omfatte reseptpliktige legemidler.
Et av oppfølgingstiltakene av legemiddelmeldingen
var utformingen av en ny blåreseptforskrift som trådte i kraft i
2008. Den medførte en overgang fra generelle sykdomspunkt til snevrere
refusjonskoder basert på indikasjon. Statens legemiddelverk fikk myndighet
til å innvilge nye refusjonskoder, der det tidligere var Helse-
og omsorgsdepartementet som måtte vedta opprettelsen av nye sykdomspunkter.
Flere legemidler eller legemiddelgrupper er overført fra individuell
refusjon til forhåndsgodkjent refusjon, jf. St. prp. Nr. 59 (2007-2008),
og legemidler og sykdomsgrupper er overført fra bidragsordningen
til blåreseptordningen.
Blåreseptforskriften, som ble innført i 2008,
legger i større grad til rette for et dynamisk og mindre byråkratisk
refusjonssystem enn det tidligere systemet.
Samtidig er det slik at det stilles krav om
at legemidlene må ha god effekt, være sikre og at kostnadene må
stå i et rimelig forhold til effekten. I tillegg må det være kontroll
med utgiftene over trygden, og finansiering av legemidler må prioriteres
opp mot andre tiltak på helseområdet. Den såkalte bagatellgrensen
er ment å balansere denne avveiningen. Statens legemiddelverk kan innvilge
refusjon dersom de totale kostnadene ikke overstiger bagatellgrensen,
mens legemidler som vil påføre trygden ekstra kostnader må legges
fram i budsjettprosessene overfor Stortinget.
Bagatellgrensen fungerer som en grense for å avgjøre
hvem som har beslutningsfullmakt. I beregningen av hvorvidt den
overstiges eller ikke, tas det kun hensyn til merutgifter på legemiddelbudsjettet
fem år etter innvilging av refusjon. I Legemiddelverkets vurdering
av kostnadseffektivitet tas det imidlertid hensyn til andre utgifter og/eller
innsparinger for staten, slik som liggedøgn på sykehus eller pleie-
og omsorgsutgifter. Disse vurderingene tas med i departementets
prioriteringer. Senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2013
ble det innvilget 86 mill. kroner til refusjon for en gruppe blodfortynnende
legemidler. En viktig bakgrunn for at disse legemidlene ble prioritert,
var at de i tillegg til å være tryggere og enklere i bruk for pasientene,
ville kunne frigjøre store ressurser både i spesialist- og kommunehelsetjenesten.
Ved beregning av om bagatellgrensen blir overskredet,
blir utgifter som allerede påløper i den individuelle ordningen,
trukket fra. Det ble i 2011 åpnet for at disse utgiftene i den individuelle
ordningen kan fremskrives ved beregning av bagatellgrensen. Endringen
av beregningsmåten kan ha innvirkning på hvorvidt et nytt legemiddel
kommer over eller under bagatellgrensen, og har ført til at flere
nye legemidler har kunnet få innvilget forhåndsgodkjent refusjon
av Statens legemiddelverk.
To refusjonssøknader ble oversendt departementet
i 2011 på grunn av at kostnadene oversteg bagatellgrensen. Begge
disse legemidlene ble innvilget refusjon i budsjettet for 2012.
Av totalt 95 søknader om forhåndsgodkjent refusjon som Legemiddelverket
behandlet i 2012, fikk fem avslag og tre ble oversendt Helse- og
omsorgsdepartementet. To av disse legemidlene har nå forhåndsgodkjent
refusjon etter vedtak i budsjettet for 2013. Dette viser at legemidler
løpende tas opp i blåreseptordningen.
Av refusjonssøknader som er oversendt departementet
siden ordningen med bagatellgrense trådte i kraft, er det nå totalt
tre som ikke har blitt prioritert i budsjettsammenheng.
Det er også viktig å slå fast at det ikke nødvendigvis
er bagatellgrensen som er årsaken til at nye legemidler ikke får
innvilget forhåndsgodkjent refusjon, men at Statens legemiddelverk har
vurdert at legemidlet ikke oppfyller de faglige kriteriene for refusjon,
for eksempel kravet om kostnadseffektivitet.
Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering har
en rådgivende funksjon når det gjelder problemstillinger som er
knyttet til kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten. Helsedirektoratet
har ansvar for å utarbeide nasjonale behandlingsretningslinjer.
Det siste året har rådet drøftet én sak som har dreid seg om legemidlers
plass i behandlingsretningslinjene – 16.4.2012, sak 20/12 – innføring
av nye kreftlegemidler. Den saken ble foreslått av Helsedirektoratet
og dreide seg i utgangspunktet om fire spesifikke kreftlegemidlers
plass i nasjonale retningslinjer. Alle medikamentene hadde markedsføringstillatelse
i Norge da rådet vurderte disse. Utgangspunktet for at Helsedirektoratet
ønsket rådets vurdering, var blant annet en uenighet i de spesifikke
retningslinjegruppene mht. hvilken plass legemidlene skulle ha i
retningslinjene.
I Meld. St. 10 – God kvalitet – trygge tjenester
er uheldig legemiddelbruk omtalt som en av de hyppigste kildene
til uønskede hendelser. Det identifiseres fire hovedgrunner til
feil:
Helsepersonell mangler
oversikt over pasientens faktiske legemiddelbruk.
Legen forskriver feil legemiddel, for mange legemidler,
uheldige kombinasjoner av legemidler, feil dosering eller gir for
dårlig oppfølging.
Pleiepersonell utleverer feil legemiddel,
feil dose eller følger ikke opp at pasienten faktisk tar legemidlet.
Pasienten får ikke god nok veiledning,
bruker legemidlene på feil måte eller følger ikke opp behandlingen
fordi de ikke har tiltro til den.
Grunnene til uønskede hendelser/uheldig legemiddelbruk
er derfor sammensatte. Både i meldingen om kvalitet og pasientsikkerhet
og i meldingen om IKT er det omtalt tiltak som skal bidra til riktig
legemiddelbruk.
Pasientsikkerhetskampanjen ”I trygge hender” har
flere innsatsområder relatert til legemiddelbruk: samstemming av
legemiddellister, riktig legemiddelbruk i sykehjem og riktig legemiddelbruk
i hjemmetjenesten, hvor læringsnettverk benyttes til å spre kunnskap.
Helsetilsynets landsomfattende tilsyn med kommunenes
helse- og sosialtjenester til eldre i 2010 avdekket at i halvparten
av kommunene var opplæringen av personellet i legemiddelhåndtering ikke
godt nok ivaretatt (Helsetilsynet 2011). Som del av Kompetanseløftet
2014 er det derfor igangsatt en satsing for å styrke kompetansen
på legemiddelhåndtering i de kommunale omsorgstjenestene. Dette
gjøres gjennom å stimulere til kompetanseheving av ansatte i form
av kurs mv. Satsingen forvaltes av fylkesmannsembetene.
Den offentlige legemiddelfinansieringen i Norge er
tredelt. Som hovedregel har de regionale helseforetakene ansvar
for å finansiere legemidler som brukes i sykehus, folketrygden (blåreseptordningen)
finansierer legemidler som kan administreres av den enkelte pasient
hjemme og kommunene har ansvaret for å finansiere utgiftene til
legemidler i kommunale institusjoner.
Den tredelte finansieringen er delvis et resultat av
en avveining mellom tredjepartsfinansiering (blåreseptordningen)
og finansiering innenfor en ramme (RHF og kommunale institusjoner)
og delvis et resultat av historiske og praktiske hensyn (finansieringsansvar
følger behandlingsansvar). Finansiering av legemidler ble drøftet
i NOU 2005:3 ”Fra stykkevis til helt”, og den gang ble det konkludert
med at en generell finansiering av legemidler i institusjon gjennom folketrygden
ville ha flere uheldige sider. Det ble også påpekt at uavhengig
av hvilke løsninger som ble valgt, så ville det oppstå avgrensningsproblematikk.
Helsedirektoratet foretok en kartlegging av
de ulike finansieringsordningene for legemidler i 2012. Helsedirektoratet
påpeker at de ulike finansieringsordningene kan bidra til et medisinsk sett
uheldig forskrivningsmønster, for eksempel ved at institusjoner
velger legemidler som finansieres av folketrygden. Direktoratet
har imidlertid ikke grunnlag for å vurdere om dette totalt sett
medfører høyere legemiddelutgifter eller ikke. Direktoratet påpeker
også at finansieringssystemet ikke nødvendigvis understøtter et helhetlig
pasientforløp.
Helsedirektoratet har anbefalt videre utredningsarbeid.
En problemstilling direktoratet har løftet i denne sammenhengen
er om det kan være hensiktsmessig å endre regelverket slik at en pasient
med kortvarig opphold i institusjon kan ta med og benytte faste
legemidler, uten at finansieringsansvaret endres.
Regjeringen har gjennom langsiktige satsninger innen
forskning, herunder klinisk forskning, utvikling og innovasjon i
helse- og omsorgssektoren vist betydelig politisk vilje og forpliktelse også
på legemiddelfeltet. Dette innebærer en helhetlig tilnærming, der
koordinering av de ulike departementenes sektoransvar og virkemiddelapparat
inngår og som i stor grad ivaretar forslagsstillernes etterlyste
og foreslåtte tiltak. Tiltak for å øke omfanget av kliniske studier
og innovasjon og kommersialisering på legemiddelområdet er bl.a.
løftet frem i Meld. St. nr. 10 God kvalitet-trygge
tjenester, Nasjonal helse- og omsorgsplan (2010-2011) og St.
meld. nr. 7 (2008-2009) Et nyskapende og bærekraftig Norge. Regjeringens
satsing på bioteknologi er forankret i nasjonale strategier for
forskning og utvikling innen de brede teknologiområdene (bio-, nano-
og IKT).
En erkjennelse på feltet som danner bakteppet for
regjeringens satsninger, er et synkende antall kliniske studier
i Norge, såvel som i de øvrige nordiske landene. Regjeringen har
møtt denne utviklingen med en langsiktig satsning for å øke volum
av og kvaliteten på klinisk forskning og kliniske studier i Norge
og Norden. De regionale helseforetakene har et særskilt ansvar for
den kliniske, pasientrettede forskningen. Dette ansvaret understøttes
av øremerkede tilskudd til forskning i helseforetakene. Midler til
forskning i de regionale helseforetakene skal understøtte forskningsaktivitet
i helseforetakene. De regionale helseforetakene etablerte i 2012
et norsk infrastrukturnettverk for kliniske studier (NorCRIN) i
de regionale helseforetakene for å legge bedre til rette for raskere
gjennomføring av kliniske multisenterstudier. På nordisk nivå har Norge
vært en pådriver for etableringen av et treårige nordisk samarbeid
om kliniske multisenterstudier, Nordic Trial Alliance, som også vil
inkludere kliniske studier initiert av industrien. Samarbeid med
næringslivet, herunder legemiddelindustrien, er både ønskelig og
nødvendig for å nå målsetningen om flere kliniske studier av høy
kvalitet. Samtidig er det viktig å sikre balanse mellom forskerdrevne
kliniske studier og kliniske studier initiert av industrien.
Helse- og omsorgsdepartementet og Nærings- og
handelsdepartementet har en langsiktig satsning på innovasjon og
næringsutvikling i helse- og omsorgssektoren (2007-2017). Helse-
og omsorgsdepartementet deltar i revidering og utvikling av statlige
virkemidler for innovasjon innenfor helse- og omsorg. Fra 2012
er investeringsselskapet Investinors mandat tydeliggjort slik at
bio- og helseteknologi er nevnt som eksempler på prioriterte områder.
Program for stamcelleforskning hadde i perioden
2008-2012 et totalbudsjett på noe over 115 mill. kroner. Programmet
videreføres for en ny femårig periode fra 2013. I tillegg mottar
”Cancer - Stem Cell Innovation Center (SFI-CAST)” midler som del
av SFI- ordningen gjennom Forskningsrådet.
Det er under etablering et nytt system for innføring
av ny teknologi og nye legemidler i spesialisthelsetjenesten. Formålet
med systemet er å ivareta hensynet til kvalitet og sikkerhet i pasientbehandlingen
ved å bidra til at pasienter raskt kan få tilgang til nye virkningsfulle
metoder og at legemidler og andre metoder som er ineffektive eller
skadelige for pasienten ikke skal brukes. Systemet skal bidra til
mer transparente beslutningsprosesser og en mer enhetlig og kunnskapsbasert
prosess for innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten.
Systemet innebærer at det skal etableres retningslinjer
for metodevurdering ved innføring av nytt medisinsk utstyr og legemidler
i spesialisthelsetjenesten etter samme mønster som for legemidler
på blå resept. Kunnskapssenteret og Legemiddelverket skal gjennomføre
slike metodevurderinger innen 180 dager.
I tillegg skal det gjøres en systematisk vurdering av
nye godkjente legemidler som skal finansieres av helseforetakene.
I dag er det kun legemidler hvor det søkes om opptak på blå resept
som gjennomgår en slik vurdering. Legemiddelindustrien kan pålegges
å levere inn kostnadseffektivitetsanalyser for nye legemidler og
bruksområder som skal finansieres av helseforetakene. Legemiddelverket
vil vurdere hvilke legemidler det vil være aktuelt å vurdere parallelt
med at europeiske legemiddelmyndigheter vurderer søknaden om markedsføringstillatelse. Sakene
må prioriteres i nært samarbeid med helseforetakene. Vurderingen
bør foreligge når legemidlet lanseres for å sikre at legemidler
som oppfyller prioriteringskriteriene kan tas i bruk raskt.
I Meld. St. nr. 10 (2012-2013) god kvalitet
– trygge tjenester er det satt som mål at det skal legges til rette
for økt tilgang til utprøvende behandling. Det skal legges klare
rammer for utprøving og innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten,
der et av de sentrale virkemidlene er etablering av et sett nasjonale prinsipper
for utprøvende behandling.
Merverdiavgiftsregelverket hører inn under Finansdepartementets
ansvarsområde, og jeg har derfor begrenset meg til å komme med noen
korte generelle kommentarer til denne delen av forslaget. Merverdiavgiften
er en generell forbruksavgift der hovedregelen er at all innenlands omsetning
av varer og tjenester er avgiftspliktig med den alminnelige avgiftssatsen
på 25 pst. Denne hovedregelen bør gjelde mest mulig generelt. Et
bredest mulig merverdiavgiftsgrunnlag, med minst mulig særordninger
i form av unntak og fritak, gjør merverdiavgiftssystemet effektivt
og sikrer stabile inntekter til staten.
Varer som klassifiseres som legemidler skal
etter de norske merverdiavgiftsreglene avgiftsberegnes med den alminnelige
avgiftssatsen. Dette har vært rettstilstanden siden merverdiavgiften
ble innført i 1970. Det faktum at reseptbelagte legemidler er unntatt merverdiavgiftsplikt
i Sverige, er ikke et avgjørende argument for at det bør gjøres
endringer i de norske merverdiavgiftsreglene. Innføring av nye særordninger
medfører blant annet at vi får et mer komplisert system, øker presset
fra andre aktører som ønsker tilsvarende gunstige ordninger innenfor
merverdiavgiftssystemet, og vil dessuten på sikt kunne svekke merverdiavgiften
som en svært viktig inntektskilde for staten.
Det er imidlertid viktig å kunne sikre tilgang
på viktige legemidler til pasienter som vil ha nytte av slike legemidler
uavhengig av betalingsevne. Dette skjer gjennom folketrygdens blåreseptordning.
Ordningen med utgiftstak 1 for egenandeler, herunder også legemidler
på blå resept, skjermer storforbrukere av helsetjenester mot store
utgifter.