Komiteen viser for øvrig til statsrådens brev, som viser til at kunnskapen om innvandrere og helse er fragmentert, og at det er nødvendig med både en sammenstilling og et supplement til eksisterende rapporter og forskningsmateriale. Komiteen imøteser derfor den kommende stortingsmeldingen om folkehelse og den nasjonale strategien for bedre innvandrerhelse og antar at de tiltakene statsråden refererer til i sitt brev, blant annet vil omfatte temaer som for eksempel:

• A. At innvandrergrupper med rusmiddelproblemer er lite undersøkt i Norge, herunder situasjoner for asylsøkere som er en særlig utsatt gruppe. Ventetiden på et asylmottak og hva det innebærer, kan for mange mennesker være en risikofaktor for negativ psykososial utvikling, herunder rusmiddelbruk. Personer med endelig avslag på asylsøknaden er hyppig representert blant dem som benytter rusmidler, og utvikling av rusmiddelmisbruk er knyttet til lengden på oppholdet (se f.eks. Freng og Lund, 2012 i «Freeland» – ventefasen, rus og livsinnhold, om rusmiddelmisbruk på asylmottak). Undersøkelser i Kunnskaps- og kompetansebanken til Kompetansesenter Rus– Oslo viser også at når man sammenligner brukere med innvandrerbakgrunn og brukere med etnisk norsk bakgrunn, så vises langt flere likheter enn forskjeller. Rusmiddelbrukere med innvandrerbakgrunn er en heterogen gruppe med ulikt behov for hjelp. Tygging av khat er i noen miljøer utbredt, og kan føre til store sosiale og helsemessige konsekvenser for enkeltpersoner og deres familier.

• B. At undersøkelser viser at innvandrerbarn har større forekomst av karies enn norske barn. SMÅTANN-studien fra Oslo i perioden 2002 – 2004 viste at kariesforekomsten var betydelig høyere hos barn med opprinnelsesland utenfor EU/EØS, sammenliknet med dem, med bakgrunn fra EU/EØS-området. Når det gjelder voksne innvandrere er det store mangler i kunnskapsgrunnlaget om forekomst av tannsykdommer og bruk av tannhelsetjenesten. Tannhelsetjenester for voksne kan dessuten medføre svært høye egenandeler.

• C. At enkelte grupper av innvandrere, særlig flyktninger, har dårligere psykisk helse enn befolkningen for øvrig. Psykisk helse har nær sammenheng med levekår, integrering og inkludering. Ensomhet, arbeidsledighet, lav inntekt, mangel på sosial støtte og opplevelse av manglende kontroll over egen livssituasjon øker risikoen for utvikling av psykiske problemer. Forekomsten av psykisk sykdom er særlig høy blant flyktninger og asylsøkere som har opplevd krig, tortur og andre traumatiske hendelser. Enkelte grupper av innvandrere, særskilt flyktninger, har dårligere psykisk helse enn befolkningen forøvrig, samtidig som de til dels mangler et tilrettelagt og tilgjengelig behandlingstilbud (Blom, 2010; FAFO, 1995, 2000). Psykisk helse har nær sammenheng med levekår, integrering og inkludering. Ensomhet, arbeidsledighet, lav inntekt, mangel på sosial støtte og opplevelse av manglende kontroll over egen livssituasjon øker risikoen for utvikling av psykiske problemer. Psykiske lidelser arter seg forskjellig innad i og mellom befolkningsgrupper. Forekomsten av psykisk sykdom er særlig høy blant flyktninger og asylsøkere som har opplevd krig, tortur og andre traumatiske hendelser. Ventetiden på et asylmottak med alt det innebærer kan påvirke den psykiske helsetilstanden i negativ retning (NOU, 2011:10 – Bergeutvalget).

• D. At det ser ut til at barn av innvandrere har høyere forekomst av psykiske plager enn etnisk norske barn. Det er ikke rapportert mer atferdsproblemer i disse aldersgruppene enn hos deres etnisk norske jevnaldrende (Hjern & al., 2004: Social Exclusion and Mental Health, http://bjp.rcpsych.org ). Diskriminering kan øke risikoen for psykiske plager både blant ungdom og blant barn helt ned til 10–12-årsalderen. Personer utsatt for tortur, krigstraumer, enslige mindreårige asylsøkere og ofre for menneskehandel er sårbare med tanke på utvikling av alvorlige psykiske lidelser og tilgang til helse- og omsorgstjenester.

• E. At det blant innvandrere er påvist høyere forekomst av kroniske infeksjonssykdommer, tuberkulose, hiv og hepatitt B. Hiv-infeksjon forekommer hyppigere blant personer fra Afrika og Sørøst-Asia enn i majoritetsbefolkningen. De fleste er smittet i sitt hjemland, men mange har først fått diagnosene i Norge. Utfordringene er å sikre at denne gruppen møtes tidlig, med godt tilpassede forebyggende smitteverntiltak, samt nødvendig medisinsk oppfølging. Forekomsten av smittsomme sykdommer i deler av innvandrerbefolkningen gjenspeiler forekomsten av disse sykdommene i deres opprinnelsesland (Folkehelseinstituttet, 2010).

• F. At enkelte grupper av innvandrerkvinner har økt forekomst av uønskede svangerskap og aborter. Kvinner med opprinnelse utenfor Vest-Europa, Nord-Amerika og Australia hadde økt risiko for dødfødsel og svikt i fødselsomsorgen. Manglende kunnskap om komplikasjoner under svangerskapet, svangerskapsdiabetes og manglende kunnskap om helsetjenesten er hovedutfordringer for denne gruppen. Veiledningstilbud og svangerskapsomsorg tar ikke høyde for innvandrerkvinners særskilte behov (Skålid, 2012: Innvandrerkvinners fødsel, www.forskning.no).

• G. At innvandrere har høyere risiko for å bli utsatt for trafikkulykker enn etnisk norske sjåfører (TØI-rapport 988/2008, http://mighealth.net ). Det er nær tre dobling av forekomst av ulykker på jobben blant innvandrere (Arbeidsmiljøet blant innvandrere, Stami 2009).

Komiteen påpeker at det i integreringsmeldingen vises til eksempler på gode, forebyggende helsetiltak, for eksempel som ledd i områdesatsingen i Groruddalen. Komiteen understreker viktigheten av å formidle kunnskap om slike tiltak videre til andre kommuner. Komiteen viser også til viktigheten av å ha et innvandrerperspektiv på de kartleggingene av helse som skjer i kommunene under samhandlingsreformen, og at slik kartlegging skjer på en systematisk måte over hele landet.

Komiteen mener det er en viktig oppgave å systematisere den kunnskapen som finnes som utgangspunkt for målrettede tiltak, og viser i den forbindelse til regjeringens nær forestående nasjonale strategi om innvandreres helse (mars 2013) og stortingsmelding om folkehelse, som kommer våren 2013.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,viser videre til de ekstra satsingene i budsjettet for 2013, med økte bevilgninger til Nasjonalt kompetansesenter for minoritetshelse, til utvikling og tilrettelegging av nettportal for innvandrere – Helsenorge.no – som informerer om sykdomsforebyggende tiltak, behandlingsmuligheter og tjenester, samt opplæring av innvandrere til helsearbeiderfaget.

Videre har komiteen merket seg at det i de årlige oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene presiseres at det skal legges vekt på likeverdige helsetjenester og arbeid for å redusere sosiale helseforskjeller i aktuelle befolkningsgrupper, herunder innvandrergrupper, og at det er utarbeidet ulike veiledere på området.

Komiteen viser også til at Helse- og omsorgsdepartementet samarbeider med Justis- og beredskapsdepartementet om å avdekke sykdom hos asylsøkere i mottak og om en særskilt kartlegging av hørselstap blant innvandrerbarn med ikke-vestlig bakgrunn.

Når det gjelder omsorgstjenester, viser komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, til at det foreløpig er lavere etterspørsel etter omsorgstjenester blant innvandrere enn blant befolkningen for øvrig, men understreker viktigheten av at kommunene, særlig de største og mest sentrale, er forberedt på den økningen regjeringen forventer vil komme, og at man planlegger for de ekstra utfordringene man forventer når det gjelder språk, ulikheter i kultur, ettervirkninger etter traumer, psykisk utviklingshemning og demens. Flertallet støtter regjeringens planer om å satse spesielt på å kvalifisere personer med innvandrerbakgrunn til helsearbeidere, og legger vekt på at KS i høringen uttrykte støtte til dette forslaget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre presiserer at det er viktig ikke å bare se på generelle befolkningsrettede helsepolitiske virkemidler, men også rette innsatsen spesifikt mot ulike risikogrupper med større forekomst av helseproblemer, og se på tilrettelagt oppfølging av disse, samt virkemidler for å lette muligheten for å leve med helseproblemer. Disse medlemmer mener det må etableres systemer som gjør at når helsepersonell oppdager kjønnslemlestelse, blir dette en politisak, i tillegg til å meldes til barnevernet.

Komiteen viser for øvrig til omtale av dette i kapittel 5 i denne innstillingen og til regjeringens nye handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet 2013–2016, som ble fremlagt 27. februar 2013.