7.1 Sammendrag

7.1.1 Tillit og tilhørighet

Det pekes i meldingen på at et samfunn med små sosiale og økonomiske forskjeller legger et grunnlag for at innbyggerne opplever høy grad av tillit til myndighetene og til hverandre. Det pekes videre på at Norge og de andre nordiske landene har høyere nivå av tillit enn andre land i Europa (Wollebæk og Segaard 2011) og at den høye graden av tillit er en styrke for samfunnet.

Politikk og statlig styring er kun ett element i prosesser som skaper tillit. Møtes et menneske med respekt for egen person og bakgrunn, reduseres behovet for å lukke seg inne. For at samfunnet skal fungere, må individer og grupper også oppleve at de lever sammen med hverandre, ikke bare ved siden av eller i motsetning til hverandre.

Terrorangrepet den 22. juli 2011 var et angrep på grunnleggende verdier i det norske samfunnet. Befolkningens reaksjoner etter terrorangrepet viste et samfunn med høy grad av tillit. Mer demokrati, mer åpenhet og mer inkludering er regjeringens svar og reaksjon på terroren.

7.1.1.1 Mangfold

Det vises i meldingen til at mangfoldet i Norge er større enn tidligere. En av årsakene til dette er innvandring fra en rekke ulike land. Alle som bor i Norge i dag, skal kunne oppleve seg som en del av det norske fellesskapet. Det demokratiske styresettet og norsk lov setter rammer for alle som bor i Norge. Innenfor disse rammene er, og skal det være, mange måter å være norsk på.

Det er uheldig dersom individer og grupper har en opplevelse av at de ikke hører til, at de ikke får oppfylt sine rettigheter eller at de ikke får muligheter til å benytte sine ressurser. Dersom innvandrere blir oppfattet som et problem og en byrde, eller at det råder en generell oppfatning om at noen grupper ikke vil delta og bidra til fellesskapet, kan det føre til at det blir vanskeligere for innvandrere å føle seg eller bli oppfattet som fullverdige samfunnsmedlemmer. Det kan også føre til en lavere grad av tillit og trygghet mellom innbyggerne.

Følelsen av tilhørighet til opprinnelsesland og familie og venner der er ofte relativt sterk, særlig i den første tiden i et nytt land. Det å ha tilknytning, familie og venner i andre land enn Norge står ikke i motstrid til det å være norsk.

Det pekes i meldingen på at det er bra for Norge at det bor mennesker her med tilknytning til andre land. Det å ha bakgrunn fra og kjennskap til andre land og kulturer er en ressurs, for den enkelte og for samfunnet, og det er viktig å anerkjenne og ta i bruk ulike erfaringer og kompetanse. Innbyggere med kjennskap til andre språk og andre lands skikker og tradisjoner er ikke minst en ressurs for samhandling med andre land når det gjelder politikk og næringsvirksomhet.

7.1.1.2 Verdier

For å kunne leve fredelig sammen er det behov for felles spilleregler. En av de viktigste forutsetningene for å skape oppslutning om fellesskapets spilleregler er et rettferdig samfunn uten store sosiale og økonomiske forskjeller, der alle deltar i arbeids- og samfunnsliv etter evne, og der hver enkelt har plikter og rettigheter.

Regjeringens politikk for et samfunn med en mangfoldig befolkning baseres på en rekke verdier som er godt forankret i Norge: likestilling, likeverd, ytringsfrihet, tros- og livssynsfrihet, solidaritet, økonomisk og sosial likhet, toleranse, deltakelse i arbeidsliv, demokrati og sivilsamfunn, vern av barns rettigheter, mangfold og flerspråklighet som ressurs.

I debatten om verdier kan det til tider se ut som om det råder en oppfatning av at innvandrere som gruppe har verdier som står i motsetning til det norske samfunnets grunnverdier. Det pekes i meldingen på at dette ikke er tilfellet.

Det vises i meldingen til at skillelinjene, når det gjelder oppslutning om verdiene, ikke går mellom innvandrere og den øvrige befolkningen. Standpunkt i ulike verdiladede saker varierer og blir påvirket av blant annet oppvekst, bosted, alder, religion, utdanning og yrke. Det politiske landskapet – ikke minst de politiske partiene – synliggjør i stor grad verdimangfoldet i Norge.

Det er uheldig dersom mange tar for gitt at det er store interessemotsetninger og verdikonflikter mellom innvandrere som gruppe og resten av befolkningen. Ved å ha kontakt med og bli kjent med andre minsker stereotypier og negative fordommer, og risikoen for negative generaliseringer blir mindre.

Mangfoldet i befolkningen innebærer at man i mindre grad kan ta erfaringer og preferanser hos andre for gitt. For å bli enige om løsninger på konkrete problemer, hvor det er ulike meninger og prioriteringer, må innbyggerne delta på samme arenaer og snakke sammen. Regjeringen arbeider derfor for at arbeidslivet, utdanningsinstitusjoner, det politiske liv og frivillige organisasjoner er åpne og tas i bruk av alle. Regjeringen understøtter også dialog og samarbeid mellom ulike tros- og livssynssamfunn gjennom økonomisk støtte til Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Norges Kristne Råd og Islamsk Råd Norge.

Diskusjonen om hvilke verdier som skal prioriteres og få gjennomslag, er åpen for alle i landet. Det å kritisere gjeldende politikk eller å ønske endringer av lover og prioriteringer, er enhver samfunnsborgers rett.

7.1.1.3 Enige om å være uenige

Det vises i meldingen til at uenighet og konflikt er naturlige og nødvendige elementer i et levende demokratisk samfunn.

Alle i Norge skal kunne velge hva slags liv de vil leve, ut fra egne oppfatninger av det gode liv, så lenge de respekterer lovverket i samfunnet.

I noen tilfeller vil et legitimt individuelt valg kunne komme i konflikt med andre prioriterte verdier i samfunnet.

Likestilling

Det pekes i meldingen på at hvert individ, kvinne eller mann, har rett til å bestemme over sitt eget liv og sin egen kropp. Det innebærer blant annet en rett til å organisere familielivet sitt slik man selv ønsker.

Likestilling mellom kjønnene er fortsatt et viktig mål og en prioritert verdi for regjeringen. Økonomisk selvstendighet er bærebjelken for all likestilling.

Regjeringen legger til rette for at kvinner og menn skal ha like muligheter til deltakelse på alle arenaer, og det rettes en ekstra innsats inn mot å øke kvinner med innvandrerbakgrunns deltakelse i arbeidslivet.

Religion og livssyn

Det vises i meldingen til at tros- og livssynsfriheten omfatter både den enkeltes rett til å tro det han eller hun vil, og frihet til å organisere seg på religiøst grunnlag. Det innebærer også retten til å velge bort religion og religiøs praksis. Det vises til Grunnloven § 16, lov om trudomssamfunn og ymist anna, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, og EMK.

Statens fremste oppgave i tros- og livssynspolitikken er å styrke og beskytte tros- og livssynsfriheten. I Norge har staten i tillegg en målsetting om å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk og aktivt fremme tros- og livssynsmessig virksomhet.

Mange innvandrere har et mer aktivt forhold til sin religion og sine religiøse tradisjoner enn det som er vanlig i den øvrige befolkningen. Norge har en svært sekulær befolkning i en internasjonal målestokk.

Et spørsmål er hvordan religion og religiøs aktivitet spiller inn på innvandreres deltakelse i samfunnet. Det er stor variasjon mellom ulike trossamfunn. Noen trossamfunn virker som overgang og brobygger mellom nytt og gammelt land. Det religiøse aspektet blir underordnet. Andre ganger blir dette aspektet derimot forsterket i det nye landet.

Et bredere tros- og livsynsmangfold i samfunnet medfører at offentlige tjenester og ordninger må tilpasses nye behov. I den nye gravferdsloven, som trådte i kraft januar 2012, heter det at «gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion og livssyn.» Se nærmere omtale om livsynsåpne seremonier og seremonirom.

I de senere årene har forholdet mellom stat, individ, tro og livssyn i stadig sterkere grad kommet på den politiske dagsordenen i Norge og i mange andre land. Flere aktører har pekt på behovet for en mer helhetlig tros- og livssynspolitikk. Regjeringen oppnevnte derfor sommeren 2010 et utvalg som skal foreta en gjennomgang av statens tros- og livssynspolitikk og foreslå en mer helhetlig politikk på feltet.

Religiøse plagg og symboler

En av de mest omdiskuterte sakene de siste årene, både i Norge og i mange andre land, er bruken av religiøst begrunnede klesplagg.

Regjeringens utgangspunkt er at det i et liberalt moderne samfunn er opp til enhver å bestemme sin egen klesdrakt. Tros- og livssynsfrihet og vern mot diskriminering skal stå sterkt. Samtidig vil det være tilfeller hvor storsamfunnets behov har forrang over dette, som sikkerhetshensyn på en arbeidsplass, behovet for uniformering av offentlige tjenestemenn eller ønsket om at disse skal framstå som mest mulig tros- og livssynsnøytrale.

Regjeringen ønsker ikke forbud mot religiøse hodeplagg som hijab eller turban i skolen.

Regjeringen presiserer at et tildekket ansikt i offentligheten, religiøst begrunnet eller ikke, ikke er ønskelig. Noen utdanningsinstitusjoner har innført regler mot bruk av niqab i undervisningssituasjoner. Regjeringen støtter at det utarbeides slike regler ut fra lokale, konkrete og praktiske vurderinger. Det vises også til mandatet til tros- og livssynspolitisk utvalg som er omtalt over.

Tros- og livssynsfrihet og ytringsfrihet

Det fremgår av meldingen at ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet, nedfelt i menneskerettighetene og Grunnloven § 100. Vilkårene for inngrep er strenge. Ytringsfriheten er imidlertid begrenset i lov for å verne andre menneskerettigheter.

Fri utøvelse av religion og livssyn forutsetter ytringsfrihet. I noen tilfeller kommer imidlertid disse rettighetene i konflikt og må avveies mot hverandre. Dette kan skape vanskelige dilemmaer. Retten til frie ytringer innebærer også retten til provoserende ytringer som andre kan finne støtende og fornærmende.

Det vises i meldingen til at religionskritikk er en naturlig og nødvendig del av samfunnsdebatten. Samtidig må religionskritikken basere seg på et saklig grunnlag.

Det er ulike oppfatninger av hvor grensen for saklig og usaklig religionskritikk går. Det noen oppfatter som saklig og akseptabelt, vil andre oppfatte som krenkende og diskriminerende. Kritikken kan noen ganger gå over i hets og være ulovlig.

Selv om domstolene til syvende og sist trekker grensen mellom ytringsfrihet og andre grunnleggende rettigheter, er det viktig med en pågående diskusjon om hvor grensen skal gå. FNs rasediskrimineringskomité (CERD) oppfordrer myndighetene til å sikre nødvendig balanse mellom ytringsfriheten og ekstreme rasistiske ytringer, og ha en strategi for hvordan man skal håndtere rasisme i den offentlige debatten mer effektivt. Merknadene til rasediskrimineringskomiteen følges opp, og Norges 21. og 22. rapport til FN om oppfølging av CERD blir levert høsten 2013.

7.1.2 Holdninger

Det fremgår av meldingen at det er ingen enkel sammenheng mellom holdninger og handlinger. Det er heller ikke noe absolutt skille mellom ord og handlinger. Etter 22. juli 2011 har koblingen mellom ekstreme ytringer og holdninger og ekstreme handlinger blitt aktualisert.

7.1.2.1 Fordommer og negative holdninger

Det vises i meldingen til at fremmedfrykt og negative holdninger må tas på alvor for å kunne bygge gode samfunn med rom for mangfold. Europarådets vismannsrapport fra 2011 Living Together: Combining diversity and freedom in 21st century Europe peker på at det er behov for et holdningsskifte når det gjelder innvandrere. I mange land i Europa er dette en særlig utfordring, med ustabile økonomiske forhold. Fordommer mot og negative holdninger til innvandrere finnes også i Norge.

Holdninger og fordommer bygger bevisst eller ubevisst på fortolkning av informasjon og erfaringer. Ved å ha kontakt og bli kjent med andre, ulik en selv, reduseres fordommene, og risikoen for negative generaliseringer bli mindre. Bred deltakelse i arbeidslivet, i frivillige organisasjoner og på andre felles arenaer er derfor sentralt for å motvirke negative forestillinger om «de andre».

7.1.2.2 Media og offentlig debatt

Mediene er viktige i demokrati og folkeopplysning, og er viktige talerør for å nå fram med et budskap.

Debatten om nyere innvandring har gått i bølger i Norge siden 1970-tallet. Mediedekningen av innvandringsfeltet ble mer omfattende og bredere utover 1990-tallet. Også på 2000-tallet har problemfokuset holdt seg, og oppmerksomheten er ofte rettet mot bestemte grupper innvandrere, for eksempel muslimer.

Parallelt med bildet som tegnes av kulturelle og verdimessige motsetninger, sees en annen tendens. Det har vært en utvikling mot mer mangfold i mediebildet og mot normalisering av et flerkulturelt samfunn.

Både FNs rasediskrimineringskomité og Den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse (ECRI) har uttrykt bekymring for rasisme i den offentlige debatten.

Å ta ansvar for egne ytringer er én ting, men å konfrontere andres ytringer er ofte krevende. Det er spesielt krevende i et døgnåpent offentlig ordskifte der alle med nettilgang kan delta. Myndighetene, media, politikere og andre opinionsdannere har et særlig ansvar for å håndtere debatten. Regjeringen vil derfor bidra til en nyansert og kunnskapsbasert debatt ved å innhente og presentere solide fakta.

7.1.2.3 Ekstremisme

Det vises i meldingen til at å aktivt bekjempe fordommer, stereotypier, samt skjeve og unyanserte virkelighetsbeskrivelser, er grunnleggende i arbeidet for å skape et trygt fellesskap med rom for mangfold.

Det pekes i meldingen på at intoleranse og fremmedfrykt kan bidra til ekstremisme på flere hold. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) peker på økt aktivitet i ulike ekstreme miljøer, både blant antiislamister, i de tradisjonelle høyreekstreme miljøene og i ekstreme islamistiske miljøer. Ekstreme holdninger fører ikke automatisk til ekstreme handlinger, men ekstreme handlinger forutsetter ofte ekstreme holdninger. PST karakteriserer det norske samfunnet som i grove trekk fredelig og uten alvorlige interne konflikter.

Islamistisk ekstremisme, både grupper som verbalt avviser demokratiske verdier og argumenterer for hellig krig, og de som gjør ord til voldelige handlinger, representerer en trussel mot fredelig sameksistens mellom ulike befolkningsgrupper i land i Europa og andre steder i verden. Anti-islamske og islamofobe miljøer bruker frykt for disse til å mobilisere mot islam på et generelt grunnlag. Det er viktig å skille begrunnet frykt for ekstremister fra frykt basert på fordommer, uvitenhet og unyanserte forestillinger.

Regjeringen lanserte en handlingsplan for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme i 2010. Handlingsplanen «Felles trygghet – felles ansvar» gjelder fra 2010 til 2013 og har fire innsatsområder: Økt kunnskap og informasjon, styrke myndighetenes samhandling, styrket dialog og økt involvering, og støtte til sårbare og utsatte personer. Handlingsplanen legger opp til en bred, forebyggende innsats. Regjeringen vil følge utviklingen nøye og fortløpende vurdere behov for ytterligere tiltak.

7.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til regjeringens understreking av viktigheten av å ha et samfunn med små forskjeller som grunnlag for tillit mellom myndigheter og innbygger og innbyggere imellom. Dette er en verdi det er viktig å ta vare på, gjennom åpenhet og respekt for hverandre. Integreringspolitikken må ha som mål å skape tilhørighet på like vilkår. God tilrettelegging fra myndighetenes side gir både rettigheter og grunnlag for å stille krav til den enkelte om å bidra til dette fellesskapet.

Komiteen viser til at likestilling mellom kjønnene er en sentral verdi i Norge. Likestilling er ikke bare et ideal, men en lovfestet rettighet. Denne likestillingen må gjelde for alle, uansett bakgrunn. Mange av dilemmaene vi møter i integreringsdebatten, knytter seg til temaet likestilling og balansen mellom friheten til å leve livet sitt på ulike måter på den ene side og et kulturelt og sosialt press som fører til systematiske forskjeller mellom kjønnene på den annen. Komiteen viser til at Norge i år feirer 100 år med stemmerett for alle. Grunnen til det er at vi hadde sterke foregangskvinner som våget og maktet å sette seg opp mot kulturelt bestemte barrierer for livsutfoldelse. Den norske kvinnebevegelsens erfaringer med å bryte med diskriminerende tradisjoner må etter komiteens mening brukes aktivt for å sikre reell likestilling i alle grupper av befolkningen. Blant annet bør samarbeidet med frivillige organisasjoner utnyttes for å nå dette målet.

I meldingen drøftes spørsmål som tros- og livssynsfrihet. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser i den forbindelse også til tros- og livssynsutvalgets utredning NOU 2013:1 Det livssynsåpne samfunnet. En helhetlig tros- og livssynspolitikk. Flertallet slutter seg til regjeringens vurderinger, herunder bruken av religiøse plagg og symboler, men vil samtidig understreke viktigheten av ytringsfrihet, herunder også retten til religionskritikk, som en av de sentrale menneskerettighetene. Flertallet understreker imidlertid at ytringsfriheten må brukes under ansvar og respekt for menneskers forskjellighet.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser med bekymring på framveksten av ekstreme holdninger, intoleranse og fremmedfrykt, som er en skremmende trend over hele Europa. I meldingen vises det til Europarådsrapporten «Living Together: Combining Diversity and Freedom in the 21st Century» (2011) (http://book.coe.int/ftp/3664.pdf), som beskriver denne situasjonen som en alvorlig trussel mot de europeiske verdiene demokrati, rettssikkerhet og menneskerettigheter. Rapporten identifiserer flere sentrale samfunnsaktører, både i offentlig og privat sektor, i media, i det sivile samfunn og blant religiøse ledere, som har et særlig ansvar for å stå opp for våre verdier. Dette flertallet har merket seg at rapporten vektlegger ansvarlig politisk lederskap som noe av det mest sentrale. Dette flertallet viser til regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme og har merket seg at regjeringen vil følge utviklingen nøye og fortløpende vurdere behovet for ytterligere tiltak.

Dette flertallet finner samtidig grunn til å framheve at holdningene til innvandrere og innvandreres kultur er overveiende positive i den norske befolkningen (jf. SSBs årlige holdningsundersøkelser), noe som gir et godt utgangspunkt for også å ta de vanskelige debattene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener bruken av religiøse plagg og symboler i det offentlige rom er en utfordring for et liberalt demokrati som Norge. Samtidig som man har full frihet til å velge egen bekledning, er det også dem som bærer påstått religiøse plagg som gjør dette ufrivillig og under trusler om represalier. Disse medlemmer mener en aksept for en stadig mer nærværende religiøs bekledning skaper avstand, ikke fordi brukeren av slik bekledning ønsker det, men fordi det symboliserer idealer som er uforenlig med et liberalt demokrati.

Disse medlemmer reagerer på at man i 2013 ikke reagerer sterkere på heldekkende plagg, som burka og niqab i det offentlige rom, og at regjeringen går på akkord med essensielle frihetsverdier, ved å omtale bruken av slike plagg som «ikke ønskelig». Disse medlemmer merker seg med interesse at man i de videregående skolene i Østfold fylkeskommune nylig innførte forbud mot slike plagg i undervisningen, og at man i Horten kommune vurderer tilsvarende. Disse medlemmer merker seg videre at slike forbud støttes av lokalt folke- og tillitsvalgte i regjeringens største parti, Arbeiderpartiet.

Komiteens medlemmer fra Høyre legger til grunn som hovedregel at det ikke er politikernes oppgave å definere hvordan en religion skal praktiseres, så lenge utøvelsen ikke strider mot norsk lov eller setter grunnleggende demokratiske prinsipper til side. Disse medlemmer mener heldekkende religiøse plagg som burka og niqab gir uttrykk for et menneske- og kvinnesyn som bør motarbeides. Det bør også være opp til arbeidsgiver og skoleledelse å avgjøre dette for arbeidstakere, studenter og elever. Disse medlemmer mener dagens lovverk har de nødvendige virkemidler for kontroll av identitet, og at i tilfelle tvang blir brukt, så er dette straffbart innenfor gjeldende lovverk. I de tilfeller der det er nødvendig å se en persons ansikt for å kontrollere identitet, er det mulig å gjennomføre en slik kontroll innenfor eksisterende regelverk uten at dette kommer i konflikt med vedkommendes overbevisning.