Det pekes i meldingen på at et samfunn med små sosiale
og økonomiske forskjeller legger et grunnlag for at innbyggerne
opplever høy grad av tillit til myndighetene og til hverandre. Det pekes
videre på at Norge og de andre nordiske landene har høyere nivå
av tillit enn andre land i Europa (Wollebæk og Segaard 2011) og
at den høye graden av tillit er en styrke for samfunnet.
Politikk og statlig styring er kun ett element
i prosesser som skaper tillit. Møtes et menneske med respekt for
egen person og bakgrunn, reduseres behovet for å lukke seg inne.
For at samfunnet skal fungere, må individer og grupper også oppleve
at de lever sammen med hverandre, ikke bare ved siden av eller i
motsetning til hverandre.
Terrorangrepet den 22. juli 2011 var et angrep
på grunnleggende verdier i det norske samfunnet. Befolkningens reaksjoner
etter terrorangrepet viste et samfunn med høy grad av tillit. Mer demokrati,
mer åpenhet og mer inkludering er regjeringens svar og reaksjon
på terroren.
Det vises i meldingen til at mangfoldet i Norge er
større enn tidligere. En av årsakene til dette er innvandring fra
en rekke ulike land. Alle som bor i Norge i dag, skal kunne oppleve
seg som en del av det norske fellesskapet. Det demokratiske styresettet
og norsk lov setter rammer for alle som bor i Norge. Innenfor disse
rammene er, og skal det være, mange måter å være norsk på.
Det er uheldig dersom individer og grupper har en
opplevelse av at de ikke hører til, at de ikke får oppfylt sine
rettigheter eller at de ikke får muligheter til å benytte sine ressurser.
Dersom innvandrere blir oppfattet som et problem og en byrde, eller
at det råder en generell oppfatning om at noen grupper ikke vil
delta og bidra til fellesskapet, kan det føre til at det blir vanskeligere for
innvandrere å føle seg eller bli oppfattet som fullverdige samfunnsmedlemmer.
Det kan også føre til en lavere grad av tillit og trygghet mellom
innbyggerne.
Følelsen av tilhørighet til opprinnelsesland
og familie og venner der er ofte relativt sterk, særlig i den første
tiden i et nytt land. Det å ha tilknytning, familie og venner i
andre land enn Norge står ikke i motstrid til det å være norsk.
Det pekes i meldingen på at det er bra for Norge at
det bor mennesker her med tilknytning til andre land. Det å ha bakgrunn
fra og kjennskap til andre land og kulturer er en ressurs, for den
enkelte og for samfunnet, og det er viktig å anerkjenne og ta i
bruk ulike erfaringer og kompetanse. Innbyggere med kjennskap til
andre språk og andre lands skikker og tradisjoner er ikke minst
en ressurs for samhandling med andre land når det gjelder politikk
og næringsvirksomhet.
For å kunne leve fredelig sammen er det behov for
felles spilleregler. En av de viktigste forutsetningene for å skape
oppslutning om fellesskapets spilleregler er et rettferdig samfunn
uten store sosiale og økonomiske forskjeller, der alle deltar i
arbeids- og samfunnsliv etter evne, og der hver enkelt har plikter
og rettigheter.
Regjeringens politikk for et samfunn med en mangfoldig
befolkning baseres på en rekke verdier som er godt forankret i Norge:
likestilling, likeverd, ytringsfrihet, tros- og livssynsfrihet, solidaritet,
økonomisk og sosial likhet, toleranse, deltakelse i arbeidsliv,
demokrati og sivilsamfunn, vern av barns rettigheter, mangfold og flerspråklighet
som ressurs.
I debatten om verdier kan det til tider se ut
som om det råder en oppfatning av at innvandrere som gruppe har
verdier som står i motsetning til det norske samfunnets grunnverdier.
Det pekes i meldingen på at dette ikke er tilfellet.
Det vises i meldingen til at skillelinjene,
når det gjelder oppslutning om verdiene, ikke går mellom innvandrere
og den øvrige befolkningen. Standpunkt i ulike verdiladede saker
varierer og blir påvirket av blant annet oppvekst, bosted, alder,
religion, utdanning og yrke. Det politiske landskapet – ikke minst
de politiske partiene – synliggjør i stor grad verdimangfoldet i
Norge.
Det er uheldig dersom mange tar for gitt at
det er store interessemotsetninger og verdikonflikter mellom innvandrere
som gruppe og resten av befolkningen. Ved å ha kontakt med og bli
kjent med andre minsker stereotypier og negative fordommer, og risikoen
for negative generaliseringer blir mindre.
Mangfoldet i befolkningen innebærer at man i mindre
grad kan ta erfaringer og preferanser hos andre for gitt. For å
bli enige om løsninger på konkrete problemer, hvor det er ulike
meninger og prioriteringer, må innbyggerne delta på samme arenaer
og snakke sammen. Regjeringen arbeider derfor for at arbeidslivet,
utdanningsinstitusjoner, det politiske liv og frivillige organisasjoner
er åpne og tas i bruk av alle. Regjeringen understøtter også dialog
og samarbeid mellom ulike tros- og livssynssamfunn gjennom økonomisk
støtte til Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Norges
Kristne Råd og Islamsk Råd Norge.
Diskusjonen om hvilke verdier som skal prioriteres
og få gjennomslag, er åpen for alle i landet. Det å kritisere gjeldende
politikk eller å ønske endringer av lover og prioriteringer, er
enhver samfunnsborgers rett.
Det vises i meldingen til at uenighet og konflikt er
naturlige og nødvendige elementer i et levende demokratisk samfunn.
Alle i Norge skal kunne velge hva slags liv
de vil leve, ut fra egne oppfatninger av det gode liv, så lenge
de respekterer lovverket i samfunnet.
I noen tilfeller vil et legitimt individuelt
valg kunne komme i konflikt med andre prioriterte verdier i samfunnet.
Det pekes i meldingen på at hvert individ, kvinne eller
mann, har rett til å bestemme over sitt eget liv og sin egen kropp.
Det innebærer blant annet en rett til å organisere familielivet
sitt slik man selv ønsker.
Likestilling mellom kjønnene er fortsatt et
viktig mål og en prioritert verdi for regjeringen. Økonomisk selvstendighet
er bærebjelken for all likestilling.
Regjeringen legger til rette for at kvinner
og menn skal ha like muligheter til deltakelse på alle arenaer,
og det rettes en ekstra innsats inn mot å øke kvinner med innvandrerbakgrunns deltakelse
i arbeidslivet.
Det vises i meldingen til at tros- og livssynsfriheten
omfatter både den enkeltes rett til å tro det han eller hun vil,
og frihet til å organisere seg på religiøst grunnlag. Det innebærer
også retten til å velge bort religion og religiøs praksis. Det vises
til Grunnloven § 16, lov om trudomssamfunn og ymist anna, FNs konvensjon
om sivile og politiske rettigheter, og EMK.
Statens fremste oppgave i tros- og livssynspolitikken
er å styrke og beskytte tros- og livssynsfriheten. I Norge har staten
i tillegg en målsetting om å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk
og aktivt fremme tros- og livssynsmessig virksomhet.
Mange innvandrere har et mer aktivt forhold
til sin religion og sine religiøse tradisjoner enn det som er vanlig
i den øvrige befolkningen. Norge har en svært sekulær befolkning
i en internasjonal målestokk.
Et spørsmål er hvordan religion og religiøs
aktivitet spiller inn på innvandreres deltakelse i samfunnet. Det
er stor variasjon mellom ulike trossamfunn. Noen trossamfunn virker
som overgang og brobygger mellom nytt og gammelt land. Det religiøse
aspektet blir underordnet. Andre ganger blir dette aspektet derimot
forsterket i det nye landet.
Et bredere tros- og livsynsmangfold i samfunnet medfører
at offentlige tjenester og ordninger må tilpasses nye behov. I den
nye gravferdsloven, som trådte i kraft januar 2012, heter det at
«gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion og livssyn.»
Se nærmere omtale om livsynsåpne seremonier og seremonirom.
I de senere årene har forholdet mellom stat,
individ, tro og livssyn i stadig sterkere grad kommet på den politiske
dagsordenen i Norge og i mange andre land. Flere aktører har pekt
på behovet for en mer helhetlig tros- og livssynspolitikk. Regjeringen
oppnevnte derfor sommeren 2010 et utvalg som skal foreta en gjennomgang
av statens tros- og livssynspolitikk og foreslå en mer helhetlig
politikk på feltet.
En av de mest omdiskuterte sakene de siste årene,
både i Norge og i mange andre land, er bruken av religiøst begrunnede
klesplagg.
Regjeringens utgangspunkt er at det i et liberalt moderne
samfunn er opp til enhver å bestemme sin egen klesdrakt. Tros- og
livssynsfrihet og vern mot diskriminering skal stå sterkt. Samtidig vil
det være tilfeller hvor storsamfunnets behov har forrang over dette,
som sikkerhetshensyn på en arbeidsplass, behovet for uniformering
av offentlige tjenestemenn eller ønsket om at disse skal framstå
som mest mulig tros- og livssynsnøytrale.
Regjeringen ønsker ikke forbud mot religiøse hodeplagg
som hijab eller turban i skolen.
Regjeringen presiserer at et tildekket ansikt
i offentligheten, religiøst begrunnet eller ikke, ikke er ønskelig.
Noen utdanningsinstitusjoner har innført regler mot bruk av niqab
i undervisningssituasjoner. Regjeringen støtter at det utarbeides slike
regler ut fra lokale, konkrete og praktiske vurderinger. Det vises
også til mandatet til tros- og livssynspolitisk utvalg som er omtalt
over.
Det fremgår av meldingen at ytringsfriheten
er en grunnleggende rettighet, nedfelt i menneskerettighetene og
Grunnloven § 100. Vilkårene for inngrep er strenge. Ytringsfriheten
er imidlertid begrenset i lov for å verne andre menneskerettigheter.
Fri utøvelse av religion og livssyn forutsetter ytringsfrihet.
I noen tilfeller kommer imidlertid disse rettighetene i konflikt
og må avveies mot hverandre. Dette kan skape vanskelige dilemmaer.
Retten til frie ytringer innebærer også retten til provoserende
ytringer som andre kan finne støtende og fornærmende.
Det vises i meldingen til at religionskritikk
er en naturlig og nødvendig del av samfunnsdebatten. Samtidig må
religionskritikken basere seg på et saklig grunnlag.
Det er ulike oppfatninger av hvor grensen for saklig
og usaklig religionskritikk går. Det noen oppfatter som saklig og
akseptabelt, vil andre oppfatte som krenkende og diskriminerende. Kritikken
kan noen ganger gå over i hets og være ulovlig.
Selv om domstolene til syvende og sist trekker grensen
mellom ytringsfrihet og andre grunnleggende rettigheter, er det
viktig med en pågående diskusjon om hvor grensen skal gå. FNs rasediskrimineringskomité
(CERD) oppfordrer myndighetene til å sikre nødvendig balanse mellom
ytringsfriheten og ekstreme rasistiske ytringer, og ha en strategi
for hvordan man skal håndtere rasisme i den offentlige debatten
mer effektivt. Merknadene til rasediskrimineringskomiteen følges
opp, og Norges 21. og 22. rapport til FN om oppfølging av CERD blir
levert høsten 2013.
Det fremgår av meldingen at det er ingen enkel sammenheng
mellom holdninger og handlinger. Det er heller ikke noe absolutt
skille mellom ord og handlinger. Etter 22. juli 2011 har koblingen mellom
ekstreme ytringer og holdninger og ekstreme handlinger blitt aktualisert.
Det vises i meldingen til at fremmedfrykt og negative
holdninger må tas på alvor for å kunne bygge gode samfunn med rom
for mangfold. Europarådets vismannsrapport fra 2011 Living Together:
Combining diversity and freedom in 21st century Europe peker på
at det er behov for et holdningsskifte når det gjelder innvandrere.
I mange land i Europa er dette en særlig utfordring, med ustabile
økonomiske forhold. Fordommer mot og negative holdninger til innvandrere
finnes også i Norge.
Holdninger og fordommer bygger bevisst eller ubevisst
på fortolkning av informasjon og erfaringer. Ved å ha kontakt og
bli kjent med andre, ulik en selv, reduseres fordommene, og risikoen for
negative generaliseringer bli mindre. Bred deltakelse i arbeidslivet,
i frivillige organisasjoner og på andre felles arenaer er derfor
sentralt for å motvirke negative forestillinger om «de andre».
Mediene er viktige i demokrati og folkeopplysning,
og er viktige talerør for å nå fram med et budskap.
Debatten om nyere innvandring har gått i bølger i
Norge siden 1970-tallet. Mediedekningen av innvandringsfeltet ble
mer omfattende og bredere utover 1990-tallet. Også på 2000-tallet har
problemfokuset holdt seg, og oppmerksomheten er ofte rettet mot
bestemte grupper innvandrere, for eksempel muslimer.
Parallelt med bildet som tegnes av kulturelle
og verdimessige motsetninger, sees en annen tendens. Det har vært
en utvikling mot mer mangfold i mediebildet og mot normalisering
av et flerkulturelt samfunn.
Både FNs rasediskrimineringskomité og Den europeiske
kommisjonen mot rasisme og intoleranse (ECRI) har uttrykt bekymring
for rasisme i den offentlige debatten.
Å ta ansvar for egne ytringer er én ting, men
å konfrontere andres ytringer er ofte krevende. Det er spesielt
krevende i et døgnåpent offentlig ordskifte der alle med nettilgang
kan delta. Myndighetene, media, politikere og andre opinionsdannere
har et særlig ansvar for å håndtere debatten. Regjeringen vil derfor
bidra til en nyansert og kunnskapsbasert debatt ved å innhente og
presentere solide fakta.
Det vises i meldingen til at å aktivt bekjempe fordommer,
stereotypier, samt skjeve og unyanserte virkelighetsbeskrivelser,
er grunnleggende i arbeidet for å skape et trygt fellesskap med
rom for mangfold.
Det pekes i meldingen på at intoleranse og fremmedfrykt
kan bidra til ekstremisme på flere hold. Politiets sikkerhetstjeneste
(PST) peker på økt aktivitet i ulike ekstreme miljøer, både blant antiislamister,
i de tradisjonelle høyreekstreme miljøene og i ekstreme islamistiske
miljøer. Ekstreme holdninger fører ikke automatisk til ekstreme
handlinger, men ekstreme handlinger forutsetter ofte ekstreme holdninger.
PST karakteriserer det norske samfunnet som i grove trekk fredelig
og uten alvorlige interne konflikter.
Islamistisk ekstremisme, både grupper som verbalt
avviser demokratiske verdier og argumenterer for hellig krig, og
de som gjør ord til voldelige handlinger, representerer en trussel mot
fredelig sameksistens mellom ulike befolkningsgrupper i land i Europa
og andre steder i verden. Anti-islamske og islamofobe miljøer bruker frykt
for disse til å mobilisere mot islam på et generelt grunnlag. Det
er viktig å skille begrunnet frykt for ekstremister fra frykt basert
på fordommer, uvitenhet og unyanserte forestillinger.
Regjeringen lanserte en handlingsplan for å
forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme i 2010. Handlingsplanen
«Felles trygghet – felles ansvar» gjelder fra 2010 til 2013 og har
fire innsatsområder: Økt kunnskap og informasjon, styrke myndighetenes
samhandling, styrket dialog og økt involvering, og støtte til sårbare
og utsatte personer. Handlingsplanen legger opp til en bred, forebyggende
innsats. Regjeringen vil følge utviklingen nøye og fortløpende vurdere behov
for ytterligere tiltak.
Komiteen viser til
regjeringens understreking av viktigheten av å ha et samfunn med
små forskjeller som grunnlag for tillit mellom myndigheter og innbygger
og innbyggere imellom. Dette er en verdi det er viktig å ta vare
på, gjennom åpenhet og respekt for hverandre. Integreringspolitikken
må ha som mål å skape tilhørighet på like vilkår. God tilrettelegging
fra myndighetenes side gir både rettigheter og grunnlag for å stille
krav til den enkelte om å bidra til dette fellesskapet.
Komiteen viser til at likestilling
mellom kjønnene er en sentral verdi i Norge. Likestilling er ikke
bare et ideal, men en lovfestet rettighet. Denne likestillingen
må gjelde for alle, uansett bakgrunn. Mange av dilemmaene vi møter
i integreringsdebatten, knytter seg til temaet likestilling og balansen
mellom friheten til å leve livet sitt på ulike måter på den ene
side og et kulturelt og sosialt press som fører til systematiske
forskjeller mellom kjønnene på den annen. Komiteen viser
til at Norge i år feirer 100 år med stemmerett for alle. Grunnen
til det er at vi hadde sterke foregangskvinner som våget og maktet
å sette seg opp mot kulturelt bestemte barrierer for livsutfoldelse.
Den norske kvinnebevegelsens erfaringer med å bryte med diskriminerende tradisjoner
må etter komiteens mening brukes aktivt for å sikre
reell likestilling i alle grupper av befolkningen. Blant annet bør
samarbeidet med frivillige organisasjoner utnyttes for å nå dette
målet.
I meldingen drøftes spørsmål som
tros- og livssynsfrihet. Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser i den forbindelse også til tros- og livssynsutvalgets utredning
NOU 2013:1 Det livssynsåpne samfunnet. En helhetlig tros- og livssynspolitikk. Flertallet slutter
seg til regjeringens vurderinger, herunder bruken av religiøse plagg
og symboler, men vil samtidig understreke viktigheten av ytringsfrihet,
herunder også retten til religionskritikk, som en av de sentrale
menneskerettighetene. Flertallet understreker imidlertid
at ytringsfriheten må brukes under ansvar og respekt for menneskers
forskjellighet.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser med bekymring
på framveksten av ekstreme holdninger, intoleranse og fremmedfrykt,
som er en skremmende trend over hele Europa. I meldingen vises det
til Europarådsrapporten «Living Together: Combining Diversity and
Freedom in the 21st Century» (2011) (http://book.coe.int/ftp/3664.pdf),
som beskriver denne situasjonen som en alvorlig trussel mot de europeiske
verdiene demokrati, rettssikkerhet og menneskerettigheter. Rapporten
identifiserer flere sentrale samfunnsaktører, både i offentlig og
privat sektor, i media, i det sivile samfunn og blant religiøse
ledere, som har et særlig ansvar for å stå opp for våre verdier. Dette
flertallet har merket seg at rapporten vektlegger ansvarlig
politisk lederskap som noe av det mest sentrale. Dette flertallet viser
til regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme
og har merket seg at regjeringen vil følge utviklingen nøye og fortløpende
vurdere behovet for ytterligere tiltak.
Dette flertallet finner samtidig
grunn til å framheve at holdningene til innvandrere og innvandreres
kultur er overveiende positive i den norske befolkningen (jf. SSBs
årlige holdningsundersøkelser), noe som gir et godt utgangspunkt
for også å ta de vanskelige debattene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
bruken av religiøse plagg og symboler i det offentlige rom er en
utfordring for et liberalt demokrati som Norge. Samtidig som man
har full frihet til å velge egen bekledning, er det også dem som
bærer påstått religiøse plagg som gjør dette ufrivillig og under
trusler om represalier. Disse medlemmer mener en
aksept for en stadig mer nærværende religiøs bekledning skaper avstand,
ikke fordi brukeren av slik bekledning ønsker det, men fordi det symboliserer
idealer som er uforenlig med et liberalt demokrati.
Disse medlemmer reagerer på at
man i 2013 ikke reagerer sterkere på heldekkende plagg, som burka
og niqab i det offentlige rom, og at regjeringen går på akkord med
essensielle frihetsverdier, ved å omtale bruken av slike plagg som
«ikke ønskelig». Disse medlemmer merker seg med interesse
at man i de videregående skolene i Østfold fylkeskommune nylig innførte
forbud mot slike plagg i undervisningen, og at man i Horten kommune
vurderer tilsvarende. Disse medlemmer merker seg
videre at slike forbud støttes av lokalt folke- og tillitsvalgte
i regjeringens største parti, Arbeiderpartiet.
Komiteens medlemmer fra Høyre legger til
grunn som hovedregel at det ikke er politikernes oppgave å definere
hvordan en religion skal praktiseres, så lenge utøvelsen ikke strider mot
norsk lov eller setter grunnleggende demokratiske prinsipper til
side. Disse medlemmer mener heldekkende religiøse
plagg som burka og niqab gir uttrykk for et menneske- og kvinnesyn
som bør motarbeides. Det bør også være opp til arbeidsgiver og skoleledelse
å avgjøre dette for arbeidstakere, studenter og elever. Disse
medlemmer mener dagens lovverk har de nødvendige virkemidler
for kontroll av identitet, og at i tilfelle tvang blir brukt, så
er dette straffbart innenfor gjeldende lovverk. I de tilfeller der
det er nødvendig å se en persons ansikt for å kontrollere identitet,
er det mulig å gjennomføre en slik kontroll innenfor eksisterende
regelverk uten at dette kommer i konflikt med vedkommendes overbevisning.