Jeg viser til Dokument 8:46 (2012-2013) oversendt
fra Stortingets helse- og omsorgskomité i brev av 3. april 2013.
Helse- og omsorgskomitéen ber om min uttalelse til representantforslaget.
Denne regjeringen satser på psykisk helse og
rusarbeid. Det viktigste arbeidet vi gjør på dette feltet, er å
fortsette utviklingen av gode, lokalbaserte tjenester som er tilpasset
de lokale forholdene. Det vil nødvendigvis være behov for å organisere
tjenestetilbudet forskjellig i Gamle Oslo og i Kjøllefjord. Nettopp
derfor mener jeg det viktigste løftet regjeringen har gjort på dette feltet
er styrkingen av kommuneøkonomien. Ingen annen regjering har sørget
for så store overføringer til kommunene. Fra 2005-2012 var real-veksten
over 61 mrd. kroner, hvorav om lag halvparten var som frie midler.
Dette er med på å sette kommunene i stand til å bygge de tjenestene
samfunnet trenger.
Så er det også slik at vi ønsker å spre gode prosjekter
og løsninger. Det gjør vi blant annet gjennom tilskuddsordninger
og gjennom støtte til kompetansesenter og fagnettverk. For 2013 har
regjeringen bevilget over 220 mill. kroner til støtte til ulike
prosjekter bare innenfor psykisk helsefeltet.
Jeg er utover dette enig i mye av forslagsstillernes
tilstandsbeskrivelse. Et viktig utgangspunkt for regjeringens politikkutforming
er at omfanget og konsekvensene av psykisk uhelse og psykisk sykdom
kan reduseres gjennom systematisk helsefremmende og forebyggende
arbeid. Forebygging må blant annet skje gjennom utforming av gode
skoler og arbeidsplasser, utvikling av inkluderende fritidstilbud,
altså utenfor helsetjenestene. Samtidig må tilgjengelige lavterskeltjenester
og godt samarbeid mellom de kommunale helse- og omsorgstjenestene
og spesialist-helsetjenesten sikre et raskt tilbud til de som allerede
har blitt syke, eller står i fare for å bli det, slik at vi unngår
forverring.
Flere av representantenes forslag innebærer
økte bevilgninger over statsbudsjettet. Det vil alltid være en avveining
hvor mye som skal benyttes innenfor de ulike samfunnssektorene,
og hvorvidt det er hensiktsmessig at bevilgninger øremerkes.
Jeg ønsker også å oppklare en misforståelse
i bakgrunnen for representantenes forslag. Samhandlingsreformen
har inkludert psykisk helse og rusarbeid fra dag én. Psykisk helsefeltet
skal være inkludert i de lovpålagte samarbeidsavtalene mellom helseforetak
og kommuner, og regjeringen stimulerer til forpliktende samhandlingsprosjekter
bl.a. gjennom et tilskudd på 51,6 mill kroner til slike prosjekter.
Det er riktignok slik at de økonomiske virkemidlene i samhandlingsreformen
ikke er innført for psykisk helse og rus, men i Rusmeldingen er
det signalisert at disse vil bli innført så snart det lar seg gjennomføre.
Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om å styrke tilskuddsordningen slik at flere psykologer
ansettes i kommunene.
Regjeringen har siden 2009 brukt 190 mill. kroner
på en målrettet rekrutteringsordning for psykologer. Evalueringsrapportene
fra modellforsøket som løp fra 2009 til 2012 blir lagt frem mot
slutten av denne måneden, og viser at kommunene i stor grad har
lykkes i å rekruttere psykologer, og at disse arbeider på mange
forskjellige måter. Det har da også vært målet med modellforsøket;
å prøve ut forskjellige organisatoriske modeller for å integrere
psykologene i tjenestene.
Jeg mener det er sentralt at kommunene selv finner
riktig tjenestemodell, og at kommunenes frihet til å organisere
tjenestene består. Dette er grunnlaget for å lykkes med å bygge
en robust kommunal psykisk helsetjeneste. Derfor har regjeringen
bevilget 60 mill. kroner til et målrettet rekrutteringstilskudd,
og vi er i dialog med partene om hvordan tilskuddet best kan innrettes for
å sikre at flere kommuner ansetter psykolog.
En ytterligere styrking av tilskuddsordningen
vil være en budsjettsak, og regjeringen vil komme tilbake til sine
prioriteringer i budsjettframlegg.
Stortinget ber regjeringen
gjenoppta og styrke opptrappingsplanen for psykisk helse
Jeg ser det slik at samhandlingsreformen tok over
der opptrappingsplanen stoppet.
Forslagsstillerne tar til orde for en ny, statlig opptrappingsplan.
Jeg ser intensjonen, men er ikke overbevist om at det er den beste
løsningen. Jeg mener det nå er viktigere å fortsette utviklingen
av tjenestene ute i kommunene. Bare ved å finne løsninger som passer
med lokale forhold, kan vi lykkes med å nå vårt overordnede mål.
Nå handler det om å forankre psykisk helse i
det brede helsevesenet, og styrke kvalitet, kapasitet og kompetanse.
Også under samhandlingsreformen vil vi styrke psykisk helse. Jeg
inviterer til et partnerskap mellom KS, de regionale helseforetakene,
bruker-, pårørende, fag- og profesjonsorganisasjoner for å løfte
psykisk helsefeltet. Jeg står fast på at en sentralstyrt utvikling
av kommunale tjenester ikke vil lykkes. Vi skal legge forholdene
til rette, men kommunene må selv sammen med sine samarbeidspartnere
finne den riktige måten å organisere tjenestene på.
Stortinget ber regjeringen
opprettholde tilbudet i spesialisthelsetjenesten i en overgangsperiode, samtidig
som kommunene sikres tid og ressurser til å få bygget opp egen kompetanse.
Mennesker med psykiske lidelser har i likhet med
andre mennesker behov for et verdig og meningsfylt liv. Derfor legger
regjeringen til rette for bolig, et inkluderende arbeidsliv, meningsfylt
sysselsetting, et inkluderende kulturliv og bygging av nettverk
rundt de som trenger det. God behandling må være lett tilgjengelig
når det trengs, både i akutte situasjoner og for de som har behov
for regelmessig støtte og behandling over tid.
Omstillingen i psykisk helsevern er en nødvendig
forutsetning for å lykkes i overgangen fra institusjonspsykiatri
til en mer åpen, oppsøkende og aktiv tjeneste. Dette har støtte
i klare anbefalinger fra WHO. Nedbyggingen av langtidspsykiatriske
sengeplasser har blitt besvart med opprettelsen av 75 DPS-er og
om lag 150 ambulante team. Aktiviteten i spesialisthelsetjenesten for
voksne har økt markant siden 2005. I 2011 var det 1 240 000 konsultasjoner
i psykisk helsevern, en økning på 43 pst. fra 2005.
Vi må se på dette i et langsiktig perspektiv.
I 1970 hadde vi om lag 18000 døgnplasser. I dag har vi ca 4000 og
fortsatt flere per innbygger enn de fleste land i Europa. Vi skal
også i fremtiden ha en relevant og forsvarlig dekning av døgnplasser,
men antagelig noe færre enn i dag. Når vi lykkes med å etablere
gode tjenester, så er erfaringen at det er behov for stadig færre
døgnplasser.
Resultatet av omstillingsprosessen så langt
er at vi tilbyr behandling for psykiske lidelser til flere enn vi
noen gang har gjort. Samtidig er også jeg opptatt av signalene fra
kommunene om at de opplever utfordringer både i samhandlingen med spesialist-helsetjenesten
og med å sikre kompetanse til å løse oppgaver de får i forbindelse med
oppfølgingen av brukere med mer alvorlige lidelser. Jeg har derfor
bedt om en status-rapport for å forsikre meg om at omstillingen
skjer i et forsvarlig tempo.
Det er viktig å få til gode prosesser i samspill mellom
brukere, kommuner og helseforetak. Et eksempel på dette er Sykehuset
Østfold, som nedlegger sitt gamle psykiatriske sykehus fra 2015.
Her styrkes akuttberedskapen gjennom døgnet og ressurser overføres
til DPS samtidig som antall døgnplasser kan justeres ned. Jeg vil stille
tydelige krav til helseregionene om at brukere og kommuner tidlig
skal inviteres inn i prosessene knyttet til omstillingsplanene og omstillingstakten,
og om at partene sammen må forsikre seg om at alle brukergrupper
får et like godt – eller helst bedre – tilbud enn før.
Realveksten i kommunenes økonomi var mellom
2005 og 2012 over 61 mrd. kroner, om lag halvparten av dette kom
som frie midler. Likevel ser vi en liten nedgang i årsverksinnsatsen
innen psykisk helsearbeid. Jeg vil løfte denne problemstillingen
inn i de samarbeidsorganene vi har med kommunene.
Jeg mener at retningen på omstillingen er riktig, og
viktigst: at den er til det beste for brukerne og for kommunene.
Sterkere DPS-er understøtter det kommunale arbeidet, både gjennom
veiledning og samarbeid. Derfor har departementet i oppdragsbrevet
til de regionale helseforetakene vært tydelig på kravet om ressursoverføring
fra sykehus til DPS, og på målet om at DPS-ene skal ha akuttberedskap
på døgnbasis – om nødvendig i samarbeid med andre enheter der lokale
forhold tilsier det.
Stortinget ber regjeringen
gjennomføre ulike pilotprosjekter innen psykisk helsevern før kommunene
får tilført nye oppgaver i en fremtidig utvidelse av samhandlingsreformen.
De økonomiske virkemidlene i samhandlingsreformen
skal understøtte målene om bedre arbeidsfordeling, gode pasientforløp
og kvalitativt gode og kostnadseffektive løsninger, og sikre finansiering
av nye oppgaver for kommunene. Samhandlingsreformen er et samspill
mellom flere ulike virkemidler, som sammen skal bidra til at den
samlede helsetjenesten utvikler seg i ønsket retning; mer forebygging,
tidlig intervensjon og mer helhet og samarbeid mellom kommuner og
sykehus.
Utprøving av de økonomiske virkemidlene i samhandlingsreformen
gjennom ulike pilotprosjekter vil måtte være relativt omfattende
for å gi innsikt i hvordan dette vil påvirke samhandlingen. Det
vil i tillegg ta flere år før evalueringen foreligger. En slik strategi
vil derfor innebære at vi skyver de økonomiske virkemidlene flere
år ut i tid. Jeg er bekymret for at en slik strategi vil skape usikkerhet
og føre til utilsiktede vridninger i utvikling og prioritering av tjenestetilbudet
mellom somatikk og psykisk helsearbeid og rus i kommunene.
På et faglig nivå støtter regjeringen allerede mange
prosjekter både på spesialist-, kommune- og samhandlingsnivå. Utfordringen,
slik jeg ser det, er ikke lenger å få opp gode prosjekter, men å
spre erfaringene fra prosjektene og komme over fra prosjekt- til
driftsfase. Å sikre en bredere implementering av gode prosjektmodeller
blir derfor en viktig oppgave fremover.
Dette er blant annet grunnen til at vi har fulgt
de store statlig støttede prosjektene med forskningsmidler for å
sikre at de evalueres godt. Dette er sentralt for å sikre at vi
retter innsatsen inn på tiltak som har effekt. Et eksempel er evalueringen
av modell-forsøket med psykologer i kommunene, hvor resultatene
viser at et slikt tilskudd gjør at kommunene lykkes med å rekruttere psykologer.
Det er bakgrunnen for at vi, som nevnt, opprettet et rekrutteringstilskudd
fra i år.
Opprettelsen av det Nasjonale kompetansesentret
for psykisk helsearbeid i kommunene (NAPHA) var blant annet et skritt
på veien mot å sikre bedre erfarings-overføring også for de mindre
prosjektene. Gjennom nettverksarbeid og nettstedet www.psykiskhelsearbeid.no
sprer NAPHA erfaringer fra mange forskjellige prosjekter i kommunal
regi, også prosjekter som mottar støtte gjennom regjeringens tilskudd
til forpliktende samarbeidsprosjekter.
Dette betyr likevel ikke at jeg lukker døren
for nye pilotprosjekter. For eksempel startet vi opp pilotprosjektet
Rask psykisk helsehjelp i januar i år, og regjeringen er alltid
lydhør for innspill til videreutvikling av tjenestene.
Stortinget ber regjeringen
opprette flere brukerstyrte plasser knyttet til distriktspsykiatrisk
senter (DPS) slik at innleggelser kan skje tidlig, før det blir
behov for tvangsbruk.
De regionale helseforetakene fikk i 2010 oppdrag
om å sørge for at gode erfaringer fra brukerbaserte tiltak kommer
til anvendelse ved alle DPS, jf. relevante erfaringer fra prosjektene «Brukerorienterte
alternativer til tvang» (SINTEF 2008) og «Brukerstyrte plasser»
(Jæren DPS) mv.
På bakgrunn av lokale oppsummeringer synes erfaringene
å være meget gode, både mht. økt tilgjengelighet og mht. bruk av
tvang.
Ved utløpet av 2011 var brukerstyrte plasser
opprettet ved 50 av våre 75 DPS. Jeg vil komme tilbake med en oppdatert
oversikt over status. Jeg vil også vurdere om det er behov for ytterligere
tiltak for å få tilbudet på plass ved alle DPS.
Stortinget ber regjeringen
styrke forskningsinnsatsen innen psykisk helse og utvikle flere gode
forebyggingsmetoder.
Forslagsstillerne peker på at det er en sammenheng
mellom forskningsinnsats og politisk oppmerksomhet og i hvilken
grad samfunnet vil lykkes med å forebygge psykiske lidelser i befolkningen.
Regjeringen har en langsiktig satsning på forskning, også innen
psykisk helse. Psykisk helse er et forskningsområde som er prioritert
høyt gjennom et eget program i Norges forskningsråd, i de regionale
helseforetakene og også som et felles nasjonalt strategisk satsningsområde
mellom de fire regionale helse-foretakene i regi av Nasjonal samarbeidsgruppe
for helseforskning. Videre er forskning på psykisk helse og overvåking
av den psykiske helsetilstanden til befolkningen et prioritert område
for Nasjonalt folkehelseinstitutt.
I 2013 tildeles over 35 mill. kroner til Program for
psykisk helse i Norges forskningsråd. I perioden fra 2005 til 2013
er det tildelt i underkant av 300 mill. kroner til programmet fra
Helse- og omsorgsdepartementet. Det er det nest største anvendte
programmet innen rådets helseportefølje. Et av programmets målsetninger
er forebyggende arbeid, herunder bidra til kunnskap om tiltak som
fremmer god psykisk helse, reduserer risikofaktorer og forekomst
av psykisk sykdom. Programmet finansierer sammen med de regionale
samarbeidsorganene det nasjonale strategiske satsningsområdet: Alvorlige psykiske
lidelser. Dette er tverregionale forskningsprosjekter der universitet,
forskningsinstituttene og helseregionene samarbeider. Psykisk helse
utgjør drøye 12 pst. av Forskningsrådets totale ressursinnsats innen
forsknings- og utviklingsprosjekter på helsefeltet, totalt 677 mill. kroner
og 626 prosjekter i 2011.
Forskning innenfor nevrofag og psykisk helse
er blant de høyest prioriterte fagområdene i de regionale helseforetakene,
sammen med kreftsykdommer og hjerte- og karlidelser, i tildeling
av midler gjennom de regionale helseforetakene. Nasjonal måling
av ressursbruk til forskning i helseforetakene i 2011 viser at om
lag 12 prosent av total ressursbruk til forskning var innen psykisk
helse. Fra 2013 har et av forskningsmiljøene innen feltet fått status
som Senter for fremragende forskning: Norwegian Centre for Mental
Disorder Research, ved Oslo universitetssykehus/Universitetet i
Oslo. Senteret driver translasjonsforskning, forskning som omsetter kunnskap
fra basalfagene til praktisk anvendelse i pasientbehandlingen.
Nasjonalt folkehelseinstitutt har i 2012 blant
annet prioritert forskning på samfunnsmessige konsekvenser av psykiske
lidelser og på å undersøke virkningene av forebyggende tiltak.
De regionale kompetansesentrene for barn og unges
psykiske helse (RBUP/RKBU) arbeider med praksisnær forskning som
støtter opp om kvalitetsforbedring og gir nyttig kunnskap og kompetanse
til praksisfeltet. Eksempler her er Barn i Bergen- og Tidlig trygg
i Trondheim-studiene, som begge er longitudinelle studier knyttet
til psykisk helse.
Jeg mener den pasientnære forskningen om psykisk
helse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten er viktig. Kommunene
ble derfor i ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester gitt
et medvirkningsansvar for forskning. Lovendringen innebærer å legge
til rette for forskning ved eksempelvis å synliggjøre forskningsbehov
og fremskaffe data som grunnlag for forskning.
Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om en opptrappingsplan for familievernet
Barne- og likestillingsdepartementet har, som fagdepartement,
gitt følgende uttalelse til dette forslaget.
Det er en samlivspolitisk målsetting å legge
til rette for at flere skal kunne opprettholde et stabilt familieliv.
Det er viktig at det finnes et godt utviklet og lett tilgjengelig
apparat for styrking av kvaliteten i samliv og for forebygging av
samlivskonflikter og samlivs-brudd.
Familien er den viktigste arenaen for tilhørighet, nærhet
og fellesskap, og skal være den trygge rammen rundt barns oppvekst.
Det er derfor viktig å løfte fram samlivs-politiske virkemidler som
familieverntjenesten, koordinert og styrt av Barne-, ungdoms- og
familiedirektoratet (Bufdir) og Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat).
Familieverntjenestene er i en unik posisjon som den eneste delen
av hjelpeapparatet som har familien som hovedarbeidsområde og parbehandling
som spesialfelt. Tjenesten er et gratis allment lavterskeltilbud
på spesialistnivå, og det er ikke nødvendig med henvisning fra lege
eller andre. Familievernet har kompetanse om samlivskonflikter,
lovpålagt mekling og konfliktforebyggende arbeid i familier.
Departementet har de siste årene prioritert
familieverntjenestenes arbeid rettet mot familier med høyt konfliktnivå.
Det arbeides særlig mot at foreldre med høyt konflikt-nivå får hjelp
til å samarbeide om barna, både før og etter samlivsbrudd, og at
flere foreldre med høyt konfliktnivå kommer fram til gode og holdbare
avtaler om barna gjennom mekling, der sakene er egnet for dette.
Departementet vil videreføre og styrke det igangsatte arbeidet.
Videre er det også en prioritering av tiltak rettet mot volds-utsatte
barn. I statsbudsjettet for 2013 er det gjort tilleggsbevilgninger
rettet mot tilbud om samtalegrupper for barn og familieverntjenestenes
arbeid med voldsutsatte barn. Departementet har instruert direktoratet
til å styrke familieverntjenestenes arbeid med voldsutsatte barn
og deres familier.
Familieverntjenestene arbeider med forebyggende
tiltak, gjennom utadrettet informasjons- og veiledningsvirksomhet
rettet mot publikum og mot hjelpeapparat. Dette arbeidet kommer
i tillegg til det andre lovpålagte arbeidet som familieverntjenestene
gjør. Departementet er opptatt av at familievernet skal ha kapasitet både
til å forebygge og avhjelpe. En eventuell ytterligere styrking av
familieverntjenestene, må vurderes som ledd i arbeidet med i de
årlige budsjetter.
Det vises for øvrig til Innst. 179 S (2012-2013) Innstilling
til Stortinget fra familie- og kulturkomiteen, Dokument 8:137 S
(2011-2012).
Stortinget ber regjeringen
øke satsingen på informasjon om psykisk helse til befolkningen.
Det er ikke tvil om at kunnskap om psykisk helse gjør
oss bedre rustet til å håndtere utfordringer i livet, og til å hjelpe
andre som strever med psykiske problemer. Informasjonssatsingen Psykisk helse i skolen som har pågått
siden 2004, har som mål at alle elever
i grunnskolen og videregående skole skal få mer kunnskap om psykisk
helse, styrke skolens systematiske arbeid for å skape et læringsmiljø
som fremmer alle elevers psykiske helse og styrke samhandling og
samarbeid mellom viktige instanser for elevenes læringsmiljø og
psykiske helse. Skoleledelsen, foreldre og lærere har også vært målgruppe
for satsingen.
Derfor er det også gledelig at Kunnskapsdepartementet
i stortingsmeldingen «På rett vei» trekker frem skolen som en viktig
helsefremmende og forebyggende arena, også på psykisk helsefeltet.
Jeg tror et godt samarbeid mellom kunnskaps- og helsetjenestene
er viktig både for å sikre god, aldersadekvat og riktig informasjon til
elevene, og for å lykkes med det forebyggende arbeidet.
Svært mange av oss berøres av psykiske plager og
psykiske lidelser. Dette gjelder enten vi rammes selv, er pårørende,
venner, arbeidskollegaer og så videre. Dette betyr at et stort
antall mennesker trenger konkret informasjon om psykisk sykdom,
tjeneste-tilbudet og hvilke rettigheter man har.
Informasjon om psykisk helse var en omfattende og
viktig del av Opptrappingsplanen for psykisk helse. Jeg mener vi
må bygge videre på det gode samarbeidet vi allerede har med Kunnskapsdepartementet
og Arbeidsdepartementet, og fortsette arbeidet for at psykisk helse
blir tematisert både i skolen, i arbeidslivet og i relevante utdanninger.
Stortinget ber regjeringen
gjennomføre en nasjonal opptrapping for helsestasjonene.
Den norske helsestasjonsmodellen er unik i internasjonal
sammenheng. Den har praktisk talt 100 pst. oppslutning av barnefamilier
og er en viktig tjeneste for å styrke det forebyggende arbeidet.
Skolehelsetjenesten er også en av hjørnesteinene i tidligintervensjonsarbeidet. Tjenesten
er viktig både for den enkelte elev, men også som en arena for et
tverrfaglig samarbeid om oppvekst- og læringsmiljø. I den varslede
folkehelsemeldingen vil jeg foreslå å styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten.
Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om å styrke skolehelsetjenesten gjennom en opptrapping
av minimum 1 000 nye helsesøstre i skolen.
Skolehelsetjenesten er en viktig forebyggende tjeneste
for barn og unge. Det å ha en skolehelsetjeneste som er tilgjengelig
når barn trenger dem er bra. Mange kommuner får til dette på en utmerket
måte, men vårt land er slik skrudd sammen at jeg ikke kan pålegge
alle kommuner å organisere denne tjenesten likt. Her er det ulike lokale
behov som må gjelde. Og behovene er svært forskjellige i de ulike
kommunene. Derfor tror jeg ikke at løsninger er å styrke helsesøstertjenesten
alene. Jeg tror vi må satse på større tverrfaglighet i skolehelsetjenesten
og involvere flere helsefaggrupper.
Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om å styrke tilskuddsordningene til ambulerende psykisk
helseteam.
Det er i dag opprettet om lag 150 ambulante team
rundt om i landet, og jeg tror veien videre må gå mot å utvikle
innholdet i disse tjenestene. ACT-ordningen evalueres frem til 2014,
og gir oss verdifull informasjon om hvordan implementeringen av
ACT kan tilpasses de skandinaviske forholdene. Men, denne ordningen
er bare ment for de mest alvorlig syke, og et godt ambulerende tilbud
er også oppsøkende og tilgjengelig for pasienter som ikke har de
alvorligste diagnosene.
Ambulant virksomhet kan gi bedre og tidligere behandling
og bidrar til å øke kompetansen hos de lokale tjenestene. Symptomer
på sykdom og funksjonssvikt kan oppdages tidligere, og mer alvorlige
sykdomsforløp kan forebygges. Derfor har departementet i oppdragsbrevet
til de regionale helseforetakene for 2013 tatt inn et mål om at alle
DPS-er skal ha etablert ambulante funksjoner der leger og psykologer
deltar. Helsedirektoratet vil også i 2013 utgi en rapport med anbefalinger
for organisering og praksis i ambulante akutteam.