Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Are Helseth, Tove Karoline Knutsen, Thor Lillehovde, Khalid Mahmood,
Sonja Mandt og Wenche Olsen, fra Fremskrittspartiet, Jon Jæger Gåsvatn,
Kari Kjønaas Kjos og Per Arne Olsen, fra Høyre, lederen Bent Høie,
Sonja Irene Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti,
Audun Lysbakken, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig
Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, viser til at det i proposisjonen
fremmes forslag om endringer i bioteknologiloven som åpner for assistert
befruktning av smittevernhensyn til fertile par med seksuelt overførbare
sykdommer, og endringer i lovens straffebestemmelse.
Komiteen er kjent
med at det i dag er rundt 3 500–4 000 mennesker som lever med hiv
i Norge. Behandlingen som tilbys disse, gjør at de kan leve lange
og fullverdige liv. Behandlingen har også påvirket hivpositives
ønske om å få barn, og det fødes i dag barn der den ene eller begge
foreldrene er hivpositive.
Komiteen er kjent med at det
etter 2000 ikke er født hivpositive barn i Norge. Dersom hivpositive
gravide får adekvat medisinsk behandling og ikke ammer, er det i
dag ca. 1 prosent risiko for smitteoverføring.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at den foreslåtte lovendringen
som har bred støtte i fagmiljøene, åpner for at hivpositive – basert
på en individuell vurdering av smitterisiko – kan få barn.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter den foreslåtte lovendringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til merknadene fra en enstemmig komité i Innst. S. nr. 238 (2001–2002)
til St.meld. nr. 14 (2001–2002) om evaluering av lov om medisinsk
bruk av bioteknologi mm. (bioteknologiloven) der det står:
«Assistert befruktning er et tilbud til ufrivillig barnløse,
noe som betinger at det minst hos den ene av partene foreligger
manglende fruktbarhet. Dette fremstår etter komiteens mening som
en helt rasjonell betingelse som også bør videreføres. Assistert
befruktning er ressurskrevende og kan etter komiteens mening bare
ansees fornuftig som behandlingsmåte når svangerskap ikke kan oppnås
på annen måte.»
Disse medlemmer ønsker fortsatt
å legge dette syn til grunn for tilbud om assistert befruktning
finansiert med offentlige midler.
Disse medlemmer vil også peke
på merknadene fra komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i Innst. O. nr. 16 (2003–2004):
«Barnløshet hos par av samme kjønn skyldes imidlertid
ikke medisinske forhold som infertilitet. En utvidelse av tilbudet
om assistert befruktning til lesbiske par innebærer at dette helsetilbudet utvides
til personer som ikke er barnløse av medisinske årsaker. Flertallet
mener at dette representerer en sykeliggjøring av barnløshet som ikke
er ønskelig».
Disse medlemmer viser til at
det altså har vært bred enighet om at assistert befruktning skal
forbeholdes par der én eller begge parter ikke er befruktningsdyktige.
Disse medlemmer er i tvil om
et tilbud om assistert befruktning vil kunne forhindre at par med
alvorlige, kroniske, seksuelt overførbare lidelser, som er forplantningsdyktige,
vil planlegge sin seksuelle aktivitet basert på mulighet for tilbud
om assistert befruktning. Det vil derfor fortsatt kunne bli født
barn med hivsmitte, slik disse medlemmer ser det,
uavhengig av innføring av mulighet for å oppnå assistert befruktning.
Imidlertid viser det faktum at det ikke er født barn med påvist
hiv i Norge siden 2000, at behovet for tiltak er sterkt begrenset.
Disse medlemmer har merket seg
at det siden 2000 ikke er påvist hiv hos barn som er født i Norge.
I Sverige kan det gis tilbud om assistert befruktning i tilfeller
hvor mannen er hivpositiv. Hvis kvinnen er hivpositiv, gis det ikke
slikt tilbud på grunn av den potensielle fare som foreligger for
smitte fra kvinnen til barnet. I Danmark gis det tilbud om assistert
befruktning i tilfeller der enten mannen eller kvinnen, eller begge,
er hivpositive. Dette krever at viruset fjernes før inseminasjon
finner sted, gjennom behandling av sæd eller inseminasjonsbehandling
av kvinnen med mannens sæd. Det er imidlertid fortsatt risiko for
overføring av smitte fra mor til barn gjennom svangerskapet, fødselen
og eventuell amming.
Disse medlemmer mener det er
uforsvarlig at man ved bruk av offentlige midler skal kunne risikere
å bidra til overføring av smitte også med tanke på det økte offentlige
ansvar som vil oppstå som en følge av dette. Disse medlemmer har
merket seg at forslaget i Prop. 95 L (2012–2013) også omfatter andre
alvorlige, kroniske og seksuelt overførbare sykdommer. Disse
medlemmer ønsker å videreføre prinsippet om at manglende
fruktbarhet skal legges til grunn ved tilbud om assistert befruktning.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer gå imot
regjeringens forslag i Prop. 95 L (2012–2013) om assistert befruktning
til hivsmittede og andre med alvorlig og kronisk seksuelt overførbar
sykdom. Disse medlemmer vil følgelig stemme imot
forslaget til endring av § 2-3 i bioteknologiloven.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener det er positivt at det gis
tilbud om behandling og tilrettelegging for at hivpositive som ønsker
det, kan få barn, uten at barn og partner utsettes for smitte. Disse medlemmer vil
understreke at hensynet til barnet må være overordnet også i denne
sammenheng.
Disse medlemmer viser til at
Bioteknologinemndas flertall i uttalelsen «Smitterisiko som vilkår
for inseminasjon for HIV-positive» fra 27. oktober 2005 la stor
vekt på risikoen for at det kommende barnet blir smittet, og at
det derfor er en etisk stor forskjell på tilbud om inseminasjon
til par der mannen er hivpositiv, og til par der kvinnen er hivpositiv.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener den gjenværende risikoen for at barnet
blir hivsmittet eller får effekter av medikamentene når kvinnen
er hivpositiv, er så etisk problematisk at dette medlem finner
det vanskelig å stemme for regjeringens forslag til endring i bioteknologiloven
§ 2-3.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at i tilfeller der mannen
er hivsmittet, kan behandling hindre at kvinnen utsettes for smitte,
og en unngår dermed at barnet smittes. Disse medlemmer mener det
bør åpnes for å tilby sædvask og inseminasjon av smittevernhensyn
i tilfeller der mannen er hivsmittet. Hensynet til barnets beste
taler for dette siden man kan hindre at barnet smittes, og hindre
at barnet får to hivsmittede foreldre.
Når kvinnen er hivpositiv, mener Bioteknologinemndas
flertall at det ikke bør åpnes for å tilby inseminasjonsbehandling.
Nemndas flertall anser det de angir som risiko på 1–2 prosent for smitte
av foster/barn for å være for høy og ikke i tråd med prinsippet
om barnets beste.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at nemnda videre peker på at den mulige
risikoen for langtidseffekter som følge av medikamentene moren og
barnet får i forbindelse med fødsel, er en ytterligere grunn til
at samfunnet ikke bør tilby assistert inseminasjon til hivpositive
kvinner. Dette medlem støtter Bioteknologinemndas
flertalls syn og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«I lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk
bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) skal § 2-3 nytt andre
ledd lyde:
Inseminasjon kan også finne sted når mannen
er smitteførende med en alvorlig og kronisk seksuelt overførbar
infeksjon.
Nåværende andre ledd blir nytt tredje ledd.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av at
regjeringen, dersom regjeringens forslag til lovendring vedtas av
Stortinget, sikrer en grundig individuell vurdering av paret før
legen tar en beslutning om behandling i tråd med bioteknologiloven.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til den tvil som har vært om forståelsen
av bioteknologiloven § 7-5 som gjør det straffbart å overtre eller
medvirke til overtredelse av loven og forskrifter gitt av loven. Flertallet viser
til at regjeringen mener det aldri har vært meningen å straffe pasienter
og/eller andre privatpersoner som medvirker til behandling som er
lovlig i utlandet, men ikke i Norge. Flertallet merker
seg at det i proposisjonen vises til daværende helseminister Dagfinn Høybråtens
svar til Arbeiderpartiets stortingsgruppe, gjengitt i vedlegg 2
til Innst. O. nr. 16 (2003–2004). Flertallet har
merket seg at regjeringen legger til grunn at den foreslåtte lovendringen
klargjør gjeldende rett.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
intensjonen i regjeringens forslag til ny § 7-5 i lov om humanmedisinsk bruk
av bioteknologi m.m. Imidlertid er disse medlemmer enig
i Den norske advokatforenings høringsuttalelse der det heter:
«Etter Advokatforeningens syn er det i forslaget gjort
en viktig, men utilstrekkelig presisering. Slik lovforslaget er
formulert, reserverer det ikke straffebudet for helsepersonell og
andre som gjennom sin yrkesutøvelse overtrer bestemmelsene».
Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag:
«I lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk
bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) skal § 7-5 første
ledd lyde:
Helsepersonell og andre som gjennom sin yrkesutøvelse
overtrer loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven, straffes
med bøter eller fengsel i inntil tre måneder.»
Disse medlemmer forholder seg
til at bioteknologiloven gjelder i Norge og ikke kan ramme handlinger
utført av norske borgere i andre land. Ikke desto mindre er disse
medlemmer klar over de forhold som kan gjøre det nødvendig
å vurdere straffereaksjoner overfor handlinger gjennomført av nordmenn
i utlandet, og viser blant annet til surrogati og eggdonasjon som
får konsekvenser ved tilbakekomst til Norge. Disse medlemmer støtter
regjeringens forslag til § 7-5 nytt andre ledd. Disse medlemmer ber om
at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med sak om hvordan
Norge og norske myndigheter skal forholde seg til forskjeller i
lover og regler mellom Norge og andre land på disse områdene.
Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets
merknader i Innst. 205 L(2012–2013) til Prop. 47 L (2012–2013) om
midlertidig lov om overføring av foreldreskap for barn i Norge født av
surrogatmor i utlandet m.v. der det heter:
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil først
og fremst påpeke at denne saken på ingen måte dreier seg om legalisering
av surrogati, og at enhver sammenblanding med dette derfor er en
avsporing av sakens reelle innhold. Surrogati er ikke tillatt i
Norge, og disse medlemmer er helt tydelige på at det også skal forbli
slik i fremtiden. Det er imidlertid tungtveiende hensyn overfor
barns rettigheter som taler for en tidsavgrenset lov, og disse medlemmer
vil poengtere viktigheten av at en midlertidig lov om overføring
av foreldreskap på ingen måte gir presedens for fremtidig saksbehandling.
Disse medlemmer viser til at det er flere grunner til at mennesker
benytter seg av surrogati for å få barn. En del personer reiser
til andre land for bevisst å forsøke å omgå norsk lov, mens andre gjør
det i «god tro» all den tid det er tillatt i landet hvor surrogatfødselen
gjennomføres. Disse medlemmer mener det nå påhviler regjeringen
et særlig ansvar for å kommunisere tydelig at surrogati ikke bare
er uakseptabelt her i Norge, men at slike bestillinger heller ikke
vil anerkjennes i Norge i fremtiden. I forlengelsen av dette mener disse
medlemmer at regjeringen må ty til aktive grep i internasjonale
fora og overfor land som tillater surrogati for å få på plass tydelige
rammer for håndtering av slike saker på tvers av landegrenser. Slike
avklaringer må etter disse medlemmers syn innebære både felles regelverk
for land som ikke tillater surrogati og tydelige avtaler med land
som tillater surrogati, slik at norske statsborgere ikke gis anledning
til å inngå slike kontrakter. Disse medlemmer fremmer derfor følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen fremme sak om
konkrete tiltak mot surrogati etter den midlertidige lovens utløp.»
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at bioteknologilovens forbudsbestemmelser, inkludert surrogatiforbudet
i § 2-15, er av en slik karakter at medvirkning fra norsk territorium
til slike handlinger i utlandet må rammes av den generelle straffebestemmelsen
i § 7-5. Dette medlem legger til grunn at medvirkningsansvaret
etter bioteknologiloven også må gjelde privatpersoner, og viser
til høringsuttalelser fra blant annet Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet,
Bjørgvin biskop, Tunsberg biskop og Kirkerådet. Dette medlem vektlegger
barnerettighetsperspektivet og at respekt for bestemmelsene i bioteknologiloven
må tydeliggjøres i lovgivningen, og støtter derfor ikke den foreslåtte
endringen av § 7-5.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil understreke at alle barn er velkomne, uansett
egenskaper og uavhengig av om barnet er blitt til ved hjelp av surrogati,
eggdonasjon eller på annen måte. Dette medlem mener samfunnet
må inkludere alle. Dette medlem viser til at Barne-,
ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) i høringsuttalelsen peker
på at direktoratet savner en bredere drøfting av straffeansvaret
ut fra et barnerettighetsperspektiv.
Dette medlem mener det er avgjørende
at bioteknologilovens formål og bestemmelser respekteres. Dette
medlem viser til at også Bufdir understreker dette i sin
høringsuttalelse:
«Etter Bufdirs syn er det også i samsvar med bioteknologilovens
formål å ‹..sikre at bruk av bioteknologi utnyttes til det beste
for mennesker.., i samsvar med prinsipper for menneskeverd... basert
på de etiske normer nedfelt i vår vestlige kulturarv›, jf. § 1-1,
at former for assistert befruktning som ikke er tillatt i Norge,
eksempelvis surrogati, også er ulovlig å å benytte seg av i utlandet.
Etter Bufdirs syn fremstår det som uetisk om det skal være tillatt
for nordmenn å benytte surrogatmor i utlandet når dette er en form
for assistert befruktning som ikke er tillatt i Norge.»
Dette medlem mener straffeansvaret
for brudd på bioteknologiloven ikke bør svekkes. Poenget med et
straffeansvar er i denne sammenhengen ikke først og fremst hvor
mange rettssaker med fellende dom en kan oppnå, men det faktum at
en paragraf med et straffeansvar har en holdningsskapende effekt.
Dette medlem viser til at Kirkerådet,
i likhet med Tunsberg biskop, mener det bør sies tydelig at handlingene
er ulovlige, selv om de ikke belegges med straff, og at den normale
reaksjonen bør være påtaleunnlatelse. Tunsberg biskop mener en bedre
løsning ville være: «Handlingen anses ulovlig og straffbar. Normal
reaksjon bør være påtaleunnlatelse. Dette ville verne respekten
for loven.»
Dette medlem mener Stortinget
sender ut et galt signal dersom man følger regjeringens forslag
og vedtar straffefrihet for privatpersoner som søker eller benytter
tilbud som er i strid med bioteknologiloven; den som donerer egg,
sæd eller befruktede egg, samt forskningsdeltakere.
Dette medlem viser til at Bioteknologinemnda
i sin høringsuttalelse uttrykker at regjeringens lovforslag kan
undergrave viktige deler av bioteknologiloven. Dette medlem viser
til at Bioteknologinemnda videre mener at Stortinget bør behandle
hele bioteknologiloven i sammenheng før straffebestemmelsen vurderes
endret. Dette medlem viser også til at Bioteknologinemnda mener
det fremdeles skal være en straffebestemmelse i bioteknologiloven.
Nemnda mener det er viktig å sette søkelyset på at bioteknologiloven faktisk
gjelder. Dette medlem viser til at Bioteknologinemnda
i høringsuttalelsen advarer mot uheldig konsekvenser av regjeringens forslag
til lovendring:
«Selv om en eventuell straff i verste fall ville
innebære en bot, kan signaleffekten av å frita for straffansvar
føre til en økning i bruken av ukontrollerte eller uregulerte tilbud
fra privatpersoner.»
Dette medlem viser til at også
Kirkerådet i sin høringsuttalelse uttrykker frykt for at et prinsipielt
fritak fra straffeansvar for noen grupper kan undergrave bioteknologiloven
som sådan. Kirkerådet mener de foreslåtte endringene er uklare og
kan misforstås.
Dette medlem støtter ikke regjeringens forslag
til nytt andre ledd i bioteknologiloven § 7-5. Dette medlem mener
imidlertid det kan være behov for å vurdere straffebestemmelsen.
Dette medlem viser til at Barne-,
ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) også mener det er behov
for å vurdere straffebestemmelsen:
«Det er først i de senere år vi har ervervet sikker kunnskap
om at nordmenn reiser til utlandet og kjøper slike tjenester. Rekkevidden
av straffebestemmelsen bør derfor ses i lys av og tilpasses samfunns
utvikling.»
Etter Bufdirs syn bør også privatpersoner som benytter
tilbud som ikke er tillatt etter bioteknologiloven, kunne straffes.
Dette både av hensyn til sammenheng i regelverket og for at forbudene
skal være reelle. Hensynet til mulige alvorlige konsekvenser for
barn tilsier etter Bufdirs syn at også privatpersoner skal kunne straffes.
Når det gjelder assistert befruktning, herunder surrogati, er det
privatpersoner som etterspør tjenesten, eventuelt betaler for denne
og mottar barnet. Hvis privatpersoner ikke omfattes, og handlingen
heller ikke medfører andre konsekvenser for private etter norsk
rett, vil forbudene ikke være reelle så lenge tilbudet fins i utlandet.
Straffeansvar vil derfor etter Bufdirs syn kunne bidra til å redusere
etterspørselen og bidra til holdningsendringer.
Dette medlem mener § 7-5 første
ledd bør videreføres som en generell bestemmelse. Dette medlem er
åpen for å vurdere hva som er en hensiktsmessig utforming av straffebestemmelsen
sett i lys av utviklingen. Dette medlem vil imidlertid
understreke at en slik vurdering må gjøres ut fra et barnerettighetsperspektiv,
slik Bufdir uttaler, og med utgangspunkt i bioteknologilovens formål
og respekt for menneskeverdet.
Dette medlem vil peke på at det
globale markedet for bioteknologiske tjenester er enormt, og det
er all grunn til å tro at det er i rask utvikling. Bio- og genteknologien
gir tilnærmet grenseløse muligheter for utvikling, manipulering
og avslutning av påbegynt liv. Mens tjenestene tidligere var utilgjengelige
for de fleste, har moderne kommunikasjon, økt velstand og reisemuligheter
gjort at dette markedet er tilgjengelig for svært mange. Dette
medlem mener at dette, samt den rivende utviklingen innen
bio- og genteknologien, er to forhold som skaper en utvikling der
lovens verdier og lovens bestemmelser i langt større grad kan utfordres
nettopp av privatpersoner. Dersom noe kan sies å være endret siden
straffebestemmelsen forrige gang var til behandling, så er det utelukkende
forhold som underbygger behovet for klare signaler til privatpersoner.
Det har aldri vært større behov for å synliggjøre at loven bør angå
både privatpersoner og virksomheter. Dette medlem vil på
denne bakgrunn ikke støtte regjeringens forslag til endring av bioteknologiloven
§ 7-5.
Dette medlem viser til at det
internasjonale markedet for surrogati er omfattende. Det er anslått
at surrogati-industrien bare i India omsetter for flere milliarder
kroner i året. De ulike avtalene vil variere fra par som bruker
parets egne arveanlegg, men leier surrogatmor, til tilfeller hvor
det ikke eksisterer annen kobling mellom barnet og bestillerne enn
en økonomisk transaksjon. Det er videre kjent at det har forekommet
at barn født av surrogatmødre ikke har blitt hentet. Dette
medlem viser videre til at det er dokumentert at kvinner
som aksepterer å bli surrogatmødre, til tider ikke er lesekyndige og
ikke har mulighet til å forstå betingelsene for avtalen. Det er
kjent at surrogatmødre må isoleres fra sine øvrige barn mens svangerskapet pågår,
og de kan tvinges til ta abort. Det er også kjent at surrogatmødre
har dødd i løpet av svangerskapet. Det er også vanlig å tilby preimplantasjonsdiagnostikk,
fosterreduksjon og kjønnsseleksjon som en del av tjenesten.
Dette medlem viser til at Barne-,
likestillings- og inkluderingsdepartementets informasjonsside om
surrogati sier at surrogati innebærer risiko for menneskehandel.
Det vises også til Bufdirs høringsuttalelse hvor det heter følgende:
«FNs protokoll mot menneskehandel har som formål
å bekjempe handel med mennesker, med særlig vekt på kvinner og barn,
jf. artikkel 2 a). Likhetene mellom surrogati og handlinger/medvirkning
til handlinger som defineres som menneskehandel, eksempelvis prostitusjon,
fjerning av organer, tvangsarbeid og tvangstjenester, jf. protokollens
artikkel 3a), og som er straffbare etter straffeloven § 224, tilsier
også at privatpersoner bør kunne straffes for medvirkning. Bufdir etterlyser
en utredning og vurdering av forholdet mellom surrogati og menneskehandel,
jf. også Haagkonvensjonen av 29. mai 1993 om vern av barn og samarbeid
ved internasjonale adopsjoner, som har som hovedformål å hindre
kjøp og salg av barn, og en bred og grundig utredning og vurdering
av surrogati, særlig i forhold til barnekonvensjonen artikkel 7
– barnets rett til å kjenne og få omsorg fra sine foreldre og artikkel 2
– hensynet til barnets beste.»
Dette medlem viser til at det
i proposisjonen anføres som et argument at de som eventuelt har brutt
loven, kan være i en sårbar situasjon. Dette medlem viser
i denne sammenheng til Bufdirs høringsuttalelse som kommenterer dette:
«I høringsnotatet anføres det som et hensyn mot straff
for privatpersoner at nordmenn som kommer hjem gravide eller med
et barn, er i en sårbar situasjon. Etter Bufdirs syn kan ikke dette
hensynet tillegges vesentlig vekt. Det vises til andre lovbrytere
som er gravide eller har små barn, men likevel blir straffet med
fengsel eller bøter. Når det gjelder hensynet til det enkelte barnet, vises
det til den vanskelige situasjonen det er for alle barn som opplever
at foreldre blir straffet.»
Dette medlem viser videre til
at bioteknologiloven omfatter en rekke ulike tema, og at straffebestemmelsen
i § 7-5 således regulerer mange ulike tilbud. Dette medlem viser
til at det er vel kjent at privatpersoner har reist til utlandet
for å benytte seg av behandlingstilbud som etter dagens bioteknologilov
ikke er tillatt i Norge, men som er tillatt i andre land. Dette fremgår
også av Helsedirektoratets evalueringsrapport. Det vises blant annet
til kvinner som har benyttet seg av eggdonasjon, enslige kvinner som
har fått assistert befruktning, eller enslige par som har reist
til utlandet for å benytte seg av surrogatmor. Et annet eksempel
kan være privatpersoner som reiser til utlandet for å benytte seg av
fosterdiagnostikk som ikke er tillatt i Norge.
Dette medlem vil peke på at mye
tyder på at omfanget av norske borgeres bruk av utenlandske behandlingstilbud
eller tjenester som det er i strid med loven å tilby, har økt kraftig
de siste årene, og at norske myndigheters utfordringer med å håndtere
dette er mange. Dette medlem viser til at det å reise
til utlandet for å benytte seg av tilbud som ikke er tillatt i Norge,
men som er tillatt i det aktuelle landet, i dag ikke er straffbart etter
norsk rett. Det er medvirkning fra norsk jord som i dag kan rammes
av loven. Dette medlem vil understreke at surrogati
er etisk uakseptabelt, uavhengig av hvor handlingen skjer. Dette
medlem vil understreke betydningen av at surrogati fortsatt
er forbudt i Norge, samt at norske myndigheter aktivt arbeider for
å bekjempe den internasjonale surrogatiindustrien. Dette
medlem mener regjeringen bør utrede et forbud mot å benytte
surrogati for norske borgere både i Norge og i utlandet, jf sexkjøpsloven.