Forrige gang regjeringen ba Stortinget ta stilling til
en overordnet strategi for norsk romvirksomhet var i St.meld. nr.
13 (1986–1987) Om norsk romvirksomhet. I løpet av de 26 årene som er
gått siden den gang, har romvirksomhetens betydning for samfunnet
gjennomgått en rivende utvikling. Tjenester som er basert på bruk
av satellitter har blitt en viktig del av nordmenns hverdag, innenfor
alt fra taxibestilling til avanserte offshoreoperasjoner. Konsulentselskapet
PwC evaluerte i 2012 viktige deler av den norske satsingen på romvirksomhet.
Evalueringen konkluderte med at satsingen på noen områder har fungert
etter hensikten, men at det på andre områder er behov for forbedringer.
Regjeringen mener derfor at det er på tide at de overordnede føringene
for norsk romvirksomhet på nytt forankres i Stortinget.
Norsk politikk for romvirksomhet har alltid
vært nytteorientert. Romvirksomhet har ikke vært et mål i seg selv,
men et verktøy for å ivareta norske interesser. Den offentlige innsatsen
har på bakgrunn av dette i hovedsak vært rettet mot å fremme høyteknologisk
verdiskaping i norsk industri, og mot å dekke konkrete behov knyttet
til kommunikasjon, navigasjon og jordobservasjon. Teknologien har
ofte vært høytflyvende, men formålene alltid jordnære.
Vår deltakelse i den europeiske romorganisasjonen
ESA har satt oss i stand til å utvikle vår nasjonale teknologiske
egenevne, samtidig som vi har bidratt til å utvikle teknologi som
har kommet norske og europeiske brukere til gode. Satsingen i ESA
har blitt supplert med nasjonale utviklingsmidler og bilaterale
avtaler, og i de siste årene et stadig sterkere samarbeid med EU.
Det er i første rekke tre forhold som kan gjøre
det nødvendig å justere norsk politikk. Det første er endringer
i teknologi. Den teknologiske utviklingen har gjort at mulighetene
for hva man kan gjøre med rombasert teknologi har blitt langt større
i løpet av få år. Det andre forholdet som vil bidra til å forme
norsk rompolitikk i årene fremover, er endringer i Norges behov.
Rombasert teknologi tilbyr kostnadseffektive løsninger på politikkfelt
som har fått sentral betydning i Norge i løpet av de siste tiårene,
som nordområdeforvaltning og klima- og miljøpolitikk. Det tredje
forholdet som vil avgjøre retning og mulighetsrom i årene fremover,
er endringer i de internasjonale organisasjonene som utgjør ryggraden
i norsk satsing på romvirksomhet. Uten internasjonalt samarbeid
ville en robust og effektiv norsk romsektor være utenkelig. Hvordan
dette samarbeidet best kan innrettes vil imidlertid variere med
den generelle utviklingen i de internasjonale samarbeidsforaene
vi har tilgang til.
Den norske romsatsingen kan vise til mange suksesshistorier
siden forrige melding om romvirksomhet ble lagt frem. Eksemplene
inkluderer oppbygging av konkurransedyktige teknologibedrifter,
utvikling av den norske AIS-satellitteknologien, innfasing av satellittbaserte tjenester
på bredt plan i norsk forvaltning samt utvikling av norsk infrastruktur.
Det ville likevel være en overdrivelse å si at Norge er en stor
romnasjon. Vår styrke ligger i industrielle nisjer og innen anvendelse
av rombaserte tjenester. Romvirksomhet er i økende grad en forutsetning
for at vi skal kunne opprettholde vår rolle som en stor maritim
nasjon, en nordområdenasjon, en teknologinasjon og en miljønasjon.
Den er et viktig bidrag til verdiskaping i norsk økonomi, for bærekraft
og for at nordmenn skal kunne leve sikre og komfortable liv.
Regjeringen vil jobbe for at romvirksomhet fortsatt
skal være et verktøy for norske interesser. Det settes fire strategiske
mål for dette arbeidet:
Lønnsomme bedrifter,
vekst og sysselsetting;
Dekning av viktige samfunns- og brukerbehov;
Bedre utnyttelse av internasjonalt samarbeid
om romvirksomhet;
God nasjonal forvaltning av norsk romvirksomhet.
Rombaserte anvendelser har i dag betydning for alle
sektorer av økonomien, og romteknologiens rolle viser seg langt
utover bedrifter som produserer komponenter til satellitter og bæreraketter.
Det er på denne bakgrunn behov for å se rommets betydning for verdiskaping
i et bredere perspektiv enn kun det som foregår i den tradisjonelle,
romteknologiske industrien.
Da Norge sluttet seg til ESA i 1987, fantes
ikke satellittnavigasjonstjenester for sivile brukere. Jordobservasjon
besto i all hovedsak av militære etterretningssatellitter. I dag
brukes satellittbaserte tjenester på alle tenkelige steder i samfunnet,
fra Google Earth og navigasjonssystemer i privatbiler, til skredovervåking
og avanserte styringssystemer for offshoreoperasjoner. Flere og
bedre satellitter har, sammen med økt dataprosesseringskapasitet,
den globale utbredelsen av internett og fremveksten av mobilt kommunikasjonsutstyr,
gjort at satellittjenester i stadig større grad griper inn i alle
områder i vår hverdag. I kjølvannet av dette har det blitt etablert
en stor og voksende industri som tilbyr tjenester og utstyr basert
på satellitter for kommunikasjon, navigasjon og jordobservasjon.
Tjenestene og utstyret som denne nedstrømsindustrien tilbyr, får
igjen betydning for verdiskaping utover i verdikjeden, som en tilrettelegger
for næringsvirksomhet innen naturressursutnyttelse, transport og
andre sektorer av økonomien. Regjeringen vil legge til rette for
at norsk nedstrømsindustri kan styrke sin konkurransekraft og sitt
eksportpotensial. I tillegg kan det være hensiktsmessig å formalisere
et samarbeid mellom aktører innenfor bestemte teknologiske nisjer.
Regjeringen vil derfor vurdere om det er behov for et Arena-prosjekt
for romrelatert forskning og næringsutvikling, og på sikt et NCE-program.
Norsk deltakelse i EUs romprogrammer Galileo, EGNOS
og Copernicus har gitt norsk næringsliv samme adgang som bedrifter
i EU-landene til å konkurrere om kontrakter. Også deltakelsen i ESA
har gitt økt markedsadgang for norske romrelaterte bedrifter.
PwC-rapporten fra 2012 støtter opp om at viktige
sider av modellen for offentlig støtte til sektoren virker etter
hensikten. Romvirksomheten skaper positive ringvirkninger i norsk
næringsliv, og det er positiv synergi mellom de ulike støtteinstrumentene.
Romnæringen i Norge har en større andel kommersiell virksomhet enn
hva tilfellet er i mange andre land, og industrien har store markedsandeler
i deler av den rombaserte tjenestesektoren, særlig relatert til
satellittkommunikasjon og jordobservasjon. På den andre siden peker
rapporten også på utfordringer for næringsutviklingen i sektoren.
Foruten deltakelsen i internasjonale utviklingsprogrammer i regi av
EU og ESA, har det primære verktøyet for å fremme verdiskaping hittil
vært innovasjonsstøtteordningen Nasjonale følgemidler.
Rombasert infrastruktur blir stadig viktigere
for myndighetsutøvelse og samfunnskritiske tjenester. En viss grad
av nasjonal kontroll og egenevne er nødvendig for å sikre våre interesser, også
i tilfeller der tjenester kan kjøpes kommersielt. Norge har spesielle
behov i nordområdene, og det er ikke gitt at aktører utenfor Norge
vil ha evne eller interesse for å utvikle gode løsninger for disse.
Innflytelse på utbyggingen av viktig infrastruktur vil ha betydning
for samfunnssikkerhet og krisehåndtering.
Satellittovervåking er allerede et svært viktig verktøy
for å forstå det kompliserte samspillet av ulike forhold som påvirker
klimaet vårt, for å kartlegge omfanget av langtransportert forurensning
og for å overvåke skader på naturmiljøet.
Gode satellittløsninger for å dekke norske behov i
nordområdene er en av de sentrale målsettingene for norsk romvirksomhet.
Gjennom Galileo og Copernicus får vi i løpet av få år på plass gode systemer
for navigasjon og jordobservasjon i nord. Eksisterende satellittkommunikasjonssystemer
har liten eller ingen dekning nord for 75 grader. I dag ser vi at
den norske fiskeflåten jevnlig opererer ved 82 grader nord, at offshorenæringen
beveger seg stadig lenger inn i Arktis, og at vi i løpet av få år
kan komme til å se en betydelig økning i skipstrafikken i Nordøstpassasjen.
Stadig større menneskelig aktivitet i nordområdene øker behovet
for gode systemer for navigasjon, kommunikasjon, værvarsling, sjøredning
og overvåking i disse områdene. Dette er utfordringer som rombaserte systemer
har vist seg å kunne løse på svært kostnadseffektive måter.
Transportsektoren representerer et av de samfunnsområdene
som i løpet av de siste årene har opplevd de største endringene
på grunn av den stadig økende bruken av satellittbasert infrastruktur.
Det er også den sektoren der bruken av satellittsystemer er mest
åpenbar i hverdagen. Satellittbasert infrastruktur i transportsektoren omfatter
både navigasjon, kommunikasjon og jordobservasjon. Satellittbaserte
tjenester er viktige innsatsfaktorer både i maritim sektor, luftfarten
og landbasert transport.
Den teknologiske utviklingen innebærer at grensene
for hva norske myndigheter kan gjøre på egen hånd har blitt kraftig
utvidet i løpet av de siste årene. Dette er særlig knyttet til fremveksten
av relativt billige småsatellitter.
Den økte avhengigheten av satellittbaserte systemer
innebærer en potensiell sårbarhet. Etter hvert som satellittsystemer
får stadig større betydning for kritiske anvendelser som luftfart, sivil
beredskap og aktiviteter relatert til Forsvaret, er det naturlig
at disse systemene vil kunne være attraktive mål for fiendtligsinnede
angrep. Også naturlige fenomener, som romvær og såkalt romsøppel,
kan gjøre skade på satellittinfrastruktur. Tiltak for å håndtere
denne sårbarheten har blitt en viktig myndighetsoppgave.
Internasjonalt samarbeid har alltid vært – og
vil alltid være – ryggraden i norsk romsatsing. ESA har sin rolle
å spille som en arena for forsknings- og utviklingssamarbeid. EU
har den finansielle og politiske tyngden som er nødvendig for å
bygge ut og drifte store og kostbare infrastruktursystemer. Galileo
og Copernicus vil bidra til å løse essensielle norske behov, blant
annet i nordområdene og i klima- og miljøpolitikken.
I dag avgjøres mange av de viktigste spørsmålene
i EU. Romvirksomheten er dermed i ferd med å bli mer lik den øvrige
europapolitikken. Norske interesser må i stadig større grad fremmes
i fora vi står utenfor, eller der vi har begrenset rett til å delta.
Dette øker behovet for å styrke den diplomatiske dimensjonen av
norsk romvirksomhet.
Det mangeårige samarbeidet med Canada om radarsatellitter
har vist at Norge kan oppnå stor gevinst gjennom bilaterale samarbeidsavtaler
på avgrensede temaområder.
Norges geografiske fortrinn på fastlandet og
andre steder der norsk romrelatert bakkeinfrastruktur driftes, har
siden 1960-tallet blitt utnyttet for å bygge opp aktiviteter som
i dag har internasjonalt ledende posisjoner i nisjer av romvirksomheten.
Dette gjelder blant annet ballongslipp og oppskyting av forskningsraketter
fra Andøya, samt nedlesningsstasjoner for satellitter i polare baner
fra Svalbard, Jan Mayen og Antarktis. Det vil også i fremtiden være
behov for å utnytte Norges geografiske fortrinn til romrelatert
bakkeinfrastruktur.
Siden Norsk Romsenter ble omdannet fra stiftelse
til forvaltningsorgan i 2005, har staten eid 90 pst. i Andøya Rakettskytefelt
AS (Kongsberggruppen eier de resterende 10 pst.) og 100 pst. av
Norsk Romsenter Eiendom AS, som igjen eier 50 pst. av Kongsberg
Satellite Services AS (Kongsberggruppen eier de øvrige 50 pst.). Norsk
Romsenter forvalter det statlige eierskapet på vegne av Nærings-
og handelsdepartementet. Disse selskapene har vært sentrale verktøy
for utviklingen av viktige sider ved norsk romsatsing. Gjennom denne
satsingen er det skapt et kommersielt grunnlag for sterk industriell
vekst i selskapene, som i økende grad henter sine inntekter fra
et internasjonalt marked.
Selskapenes vekst og økende inntjening fra markedet
gjør det påkrevet å vurdere organiseringen og omfanget av det statlige
eierskapet.
Kombinasjonen av offentlig eierskap, strategiske
interesser og kommersielle hensyn stiller krav til en klargjøring
av statens ulike roller.
Romvirksomhet er i dag et langt mer sammensatt felt
enn tidligere. Antallet samfunnsområder som berøres av bruk av rombasert
infrastruktur har økt. Det samme gjelder antallet aktører som er
aktivt involvert i den globale romvirksomheten. Den primære aktøren
er fortsatt statene. Det er statene, eller internasjonale organisasjoner
der stater er medlemmer, som står bak utbygging av store, offentlige
infrastruktursystemer og den klart største delen av finansieringen
av forsknings- og utviklingsaktivitetene. Antallet stater som er
aktivt involvert i romvirksomhet har økt de siste 25 årene, samtidig
som balansen mellom de ulike statlige aktørene i noen grad har forskjøvet
seg. Den andre viktige aktøren er næringslivet. Mye av den tradisjonelle
romindustrien har gjennomgått store strukturelle endringer siden
slutten på den kalde krigen. Samtidig har det vokst frem en stor
kommersiell sektor som baserer seg på å utnytte data og tjenester
fra satellitter. Romvirksomhet har i stadig større grad blitt et
verktøy for å tilfredsstille behov i andre sektorer av samfunnet.
Drivkreftene bak utviklingen i romsektoren finner vi derfor hovedsakelig
innenfor økonomisk politikk, sikkerhetspolitikk og miljø- og klimapolitikk.
Den dominerende statlige aktøren er fortsatt USA,
selv om den amerikanske dominansen de senere årene i økende grad
har blitt utfordret av nye aktører.
Den andre hovedgruppen av aktører i den globale
romvirksomheten, næringslivet, kan deles inn i to kategorier: oppstrømsindustri
og nedstrømsindustri.
Oppstrømsindustrien lager satellitter og bæreraketter.
Denne delen av den romrelaterte industrien er først og fremst etablert
av strategiske hensyn og gir normalt begrenset finansiell avkastning.
Store teknologiske utfordringer, lavt produksjonsvolum og svært
strenge krav til kvalitetssikring fører til store kostnader i forhold til
inntjeningspotensial. Av strategiske, teknologiske og investeringsmessige
grunner er oppstrømsindustrien ofte sterkt knyttet til fly- og forsvarsindustrien.
Nedstrømsindustrien lager brukerutstyr og -tjenester
som er basert på bruk av data og signaler fra satellitter. Eksempler
på slike produkter er satellittnavigasjonsmottakere, satellittbaserte telekommunikasjonstjenester
og informasjonstjenester basert på satellittbilder. Strukturen i nedstrømsindustrien
er helt annerledes enn i oppstrømsindustrien, med mange oppstartsbedrifter
og små og mellomstore virksomheter i tillegg til større aktører.
Utviklingskostnader og inntjeningspotensial er som i «normal» høyteknologisk
virksomhet – langt unna de særegne forholdene som gjelder i oppstrømsindustrien. Nedstrømsindustrien
har dratt svært stor nytte av utviklingen i moderne informasjonsteknologi, med
stadig økende muligheter for dataprosessering og for kommunikasjon
gjennom Internett og mobilt telekommunikasjonsutstyr. Til tross
for at både aktiviteter og organisering er helt annerledes i nedstrømsindustrien
enn i oppstrømsindustrien, er likevel de to delene av romsektoren
tett knyttet sammen. En av nøkkelfaktorene for å lykkes nedstrøms,
er å ha god innsikt i hvordan ulike satellittsystemer fungerer,
med tanke på tekniske, brukermessige og kommersielle muligheter.
Slik innsikt kan bedriftene ofte bare tilegne seg gjennom aktiv
involvering i store satellittinfrastrukturprosjekter.
Drivkreftene bak utviklingen i den globale romvirksomheten
kan best forstås om vi ser på hva som motiverer land og organisasjoner
til å investere i romvirksomhet. Utover de rene grunnforskningshensynene,
som fortsatt er viktige for Norge og mange andre land, kan motivasjonen grovt
sett grupperes langs tre hoveddimensjoner: verdiskapning, strategisk
egenevne og bærekraft.
Norsk politikk for romvirksomhet har alltid
vært nytteorientert. Offentlig satsing på romvirksomhet har aldri
vært noe mål i seg selv, men et verktøy for å nå overordnede nasjonale
prioriteringer på andre politikkfelt. Kravene til konkret samfunnsnytte,
som i dag har blitt en del av rompolitikken overalt i verden, har
således alltid vært en grunnleggende forutsetning for romvirksomheten
i Norge.
Drivkreftene bak norsk romvirksomhet har i stor grad
vært våre spesielle geografiske forhold. De politiske prioriteringene
som har vært drivende for fremveksten av norsk romvirksomhet, kan grovt
sett grupperes i tre hovedkategorier: nasjonale behov for rombaserte
tjenester, utvikling av norsk høyteknologisk næringsliv og styrking av
norsk forskning.
Innsatsen har i stor grad vært knyttet til utfordringer
som har hatt sin bakgrunn i norsk geografi og næringsstruktur, slik
som maritim kommunikasjon, havovervåking og utfordringer som er
særegne for nordområdene.
Næringsutvikling har lenge spilt en viktig rolle
i norsk romvirksomhet. Dette har delvis vært en sideeffekt av tiltak
som først og fremst har vært gjennomført for å finne løsninger på
norske brukerbehov, men også et resultat av bevisst satsing fra
norske myndigheter på å bruke romvirksomhet som et verktøy for å
utvikle norsk næringsliv. Norge har siden 1970-tallet bygget opp
et nisjeorientert, men konkurransedyktig, romrelatert næringsliv,
som på enkelte felter er verdensledende. Omsetningen av norskproduserte
romrelaterte varer og tjenester var i 2011 på om lag 6 mrd. kroner,
med en eksportandel på nærmere 70 pst.
Nytten av ESA for teknologisk utvikling i norsk næringsliv
har særlig vært knyttet til to forhold. For det første har deltakelsen
bidratt til å heve det teknologiske nivået i bedrifter som har levert til
ESAs utviklingsprogrammer. For det andre har leveranser til ESAs
testsatellitter gjort det mulig å få testet ut nye teknologiske
komponenter. Mye av verdien av norsk næringslivs ESA-deltakelse
oppstår likevel først og fremst gjennom spillover fra romvirksomhet
til andre teknologiområder. Det er et fåtall bedrifter i Norge som
utelukkende produserer til romsektoren.
Markedsadgang har vært et hensyn som særlig har
vært med på å motivere norsk deltakelse i EUs romprogrammer Galileo,
EGNOS og Copernicus. Gjennom Norges programdeltakelse har norsk
næringsliv fått samme adgang til å konkurrere om kontrakter som
bedrifter i EU-landene. Norske aktører har vist seg konkurransedyktige
og hadde frem til februar 2013 oppnådd kontrakter for vel 130 mill.
euro til EUs romprogrammer. I tillegg til direkte inntekter innebærer
kontraktene høyprofilerte referanseprosjekter for de aktuelle bedriftene.
Systeminnsikt har særlig vært en motivasjon
for norsk deltakelse i EUs romprogrammer, men har også til en viss
grad blitt oppnådd gjennom deltakelse i ESA. Innsikt i de tekniske,
brukermessige og kommersielle mulighetene som er knyttet til et
satellittbasert infrastruktursystem, helst så tidlig som mulig,
er en nøkkelfaktor for å kunne lykkes med produkter og tjenester
som benytter seg av det aktuelle systemet. Innsikt av denne typen
kan normalt bare oppnås gjennom aktiv deltakelse i utviklingen av
systemet.
På oppdrag fra Nærings- og handelsdepartementet
gjennomførte konsulentselskapet PricewaterhouseCoopers (PwC) i 2012
en evaluering av Norges deltakelse i European Space Agency (ESA),
Radarsat og tilskuddsordningen Nasjonale følgemidler. Vitenskapelige
aktiviteter og Norges deltakelse i Galileo og EGNOS var ikke omfattet
av evalueringen. Evalueringen påpeker at viktige deler av norsk
rompolitikk fungerer og gir betydelig samfunnsnytte, men belyser
også noen strukturelle forhold som kan innebære behov for å justere
deler av politikken.
Gjennom ESAs programmer deltar Norge i utviklingen
av satellitter og romsonder som observerer solen og det ytre verdensrommet. Norske
forskere utnytter data skaffet til veie gjennom ESA for å undersøke
grunnleggende spørsmål som universets opprinnelse, mulighetene for
liv på andre planeter og de fundamentale kreftene i solsystemet.
Det er bygget opp romrelaterte utdanningsmiljøer ved flere norske
læresteder.
I meldingen gjøres det nærmere rede for fem ulike
politikkfelt der potensialet for kostnadseffektiv bruk av rombaserte
løsninger er spesielt stort: nordområdene, klima og miljø, samfunnssikkerhet,
transport og forskning.
Våre behov i nordområdene har vært en hovedmotivasjon
bak Norges mangeårige satsing på havovervåking gjennom ESA, Copernicus
og radarsatellittsamarbeidet med Canada. En av de viktigste målsettingene
for Norges deltakelse i EUs satellittnavigasjonsprogrammer EGNOS
og Galileo har vært å sikre at programmene får en tilfredsstillende
ytelse i nordområdene. Drift av bakkeinfrastruktur for satellitter
på Jan Mayen og Svalbard er med på å videreføre norsk engasjement
i Arktis, og bidrar til å sikre satellittsystemer med god ytelse
i norske havområder. Det finnes få eller ingen alternativer til
satellittbaserte løsninger for å ivareta behovene for kommunikasjon,
navigasjon, beredskap og overvåking i nordområdene. Satellittbasert
infrastruktur gir dekning over store områder. Når slik infrastruktur
først er bygget ut, er kostnaden ved å betjene ytterligere brukere
svært lav.
Jordobservasjonssatellitter har vist seg å være
et spesielt godt egnet verktøy for å hente inn informasjon av betydning
for vår forståelse av klimaendringer og miljøproblematikk. Fordelen ved
å bruke satellittobservasjon for å forstå miljø- og klimarelaterte
problemstillinger, er at satellittene gir mulighet til å observere
store områder, samtidig som det enkelt kan gjøres identiske målinger
over lang tid.
Kommunikasjon, navigasjon og overvåking basert
på bruk av satellitter har blitt svært viktig for å ivareta sikkerhets-
og beredskapsrelaterte myndighetsoppgaver som sjøredning, oljeberedskap
og krisehåndtering. Bruk av satellitter innebærer nye og kostnadseffektive
muligheter for å håndtere samfunnets sårbarhet på et bredt utvalg
av områder. Samtidig fører avhengigheten av satellittsystemer til
en ny type risiko. Trusler fra eksempelvis sabotører, cyberangrep
eller naturfenomener som romvær kan gjøre betydelig skade på samfunnets
verdier gjennom å slå ut kritisk satellittinfrastruktur.
Transportsektoren representerer et av de samfunnsområdene
som i løpet av de siste årene har opplevd de største endringene
på grunn av økt bruk av satellittbasert infrastruktur. Satellittbasert
infrastruktur i transportsektoren omfatter både navigasjon, kommunikasjon
og jordobservasjon. Satellittbaserte tjenester er viktige innsatsfaktorer
i både maritim sektor, luftfarten og landbasert transport, og inngår
blant såkalte intelligente transportsystemer og tjenester (ITS).
Norsk romrelatert forskning har bidratt med
mye av grunnlaget for utviklingen av norske romrelaterte næringer.
Næringsutvikling knyttet til norsk romvirksomhet har imidlertid
båret preg av at aktørene er spesialiserte innen bestemte teknologiske
nisjer. En del av aktørene befinner seg allikevel innen samme verdikjede,
men på ulike trinn. Dette har skapt et grunnlag for samarbeid og
kunnskapsdeling. Et samarbeid ble forsøkt formalisert gjennom romklyngen
SIREN, som var et Arena-prosjekt i perioden 2006–2009. I evalueringen
av prosjektet ble det konkludert med at det manglet tilstrekkelig kritisk
masse innenfor en og samme verdikjede, selv om flere sterke romaktører
hadde vært engasjert i SIREN.
Mange av de norske teknologiaktørene er med
i et Norwegian Centre of Expertise (NCE), som tilbyr samarbeid og
finansiering på aktørenes spesielle fagområder. I tillegg ble nettverket Space
& Energy etablert i 2009 av flere aktører fra industri, kompetanse-
og forskningsmiljøer, for å fremme gjensidig samarbeid mellom energi-
og romsektoren.
Medlemskapet i den europeiske romorganisasjonen
ESA har vært bærebjelken i norsk romsatsing helt siden Norge ble
medlem i 1987.
ESA er en selvstendig, mellomstatlig organisasjon
med 20 medlemsstater, hovedkvarter i Paris og et årlig budsjett
på om lag 4 mrd. euro. Det er tett samarbeid mellom EU og ESA, og
betydelig overlapp i medlemskap. ESAs rolle har først og fremst
vært knyttet til teknologisk utvikling. Finansieringen av de operative
europeiske rominfrastruktur-programmene Galileo og Copernicus ivaretas
av EU, selv om størsteparten av utviklingsarbeidet som ligger bak
programmene er gjort av ESA. I henhold til ESA-konvensjonen av 1975
skal ESAs aktiviteter være forbeholdt fredelige formål.
Norges årlige deltakelse i ESA målt i løpende kroner
har utviklet seg fra i underkant av 100 mill. kroner i 1987 til
nærmere 500 mill. kroner i dag. Kontingentens langsiktige økning
skyldes to forhold for Norge. Budsjettet økte med 5 pst. årlig fram
til 1994 og Norges NNI-andel er nær fordoblet fra 1987 til i dag.
Norge hadde fram til 2000 god industriretur
i alle ESA-programmer. Etter dette har det vært god retur i de fleste
av de frivillige programmene, men det har vært vanskelig å oppnå tilfredsstillende
retur i det obligatoriske programmet. Hovedårsaken til dette er
at norsk industri som kan levere til bygging av satellitter er relativt
nisjepreget. I tillegg bidrar lønnsutviklingen i Norge til at det
blir stadig vanskeligere å konkurrere på pris. Den norske returen
har forbedret seg etter 2010, og er i 2012 på 95 pst. av den nominelle
verdien.
Nytteverdien av Norges medlemskap i ESA ble evaluert
av PwC i 2012. Evalueringen understreker at den norske romøkonomien
omsetningsmessig er uvanlig stor for et lite land med nær 2 pst.
av den globale romøkonomien. Hovedkonklusjonen er at Norge har stor
nytte av deltakelsen, både industrielt og bruksmessig, og at det
er en klar samfunnsøkonomisk verdi knyttet til de industrielle oppgavene.
EU har i løpet av få år vokst til å bli en av
de mest sentrale aktørene i europeisk romvirksomhet. Med EUs økende
betydning for europeisk romvirksomhet har ESAs rolle endret seg
på en del områder. Vi har de senere årene sett en økende tendens
til arbeidsdeling mellom de to organisasjonene, gjennom at ESA utvikler
teknologien som ligger til grunn for infrastruktur som EU senere
finansierer og bygger ut. Det var denne modellen som med betydelig
suksess lå til grunn for Galileo og Copernicus. Det fremtidige forholdet
mellom de to organisasjonene er uavklart. Noen land ønsker å integrere
ESA i EU som et byrå, mens andre ønsker å bevare status quo.
For Norges del innebærer dette både muligheter og
utfordringer. På den ene siden har EUs styrkede rolle gitt Europa
evne til å gjennomføre store og kompliserte infrastrukturprogrammer Norge
kommer til å ha stor nytte av. På den annen side innebærer denne
utviklingen utfordringer for Norges muligheter til å fremme egne
interesser. De viktigste avgjørelsene om europeisk romvirksomhet
flyttes fra ESA – der vi er fullverdige medlemmer – til EU – hvor
vi står utenfor. Dette stiller nye krav til norsk politikk. Rompolitikken
blir mer lik den øvrige europapolitikken, og vi må finne løsninger
for at vår stemme skal bli hørt på de felt der EUs rompolitikk berører
norske interesser.
Norge kan kun i begrenset grad påvirke hvordan forholdet
mellom EU og ESA vil utvikle seg i årene fremover. Det er imidlertid
mye vi kan gjøre for å ivareta norske interesser, uavhengig av hvordan
fremtidens europeiske samarbeid om romvirksomhet vil organiseres.
For det første kan vi bidra konstruktivt til den videre utviklingen
av ESA, slik at ESA i størst mulig grad kan fortsette å være en
sterk og selvstendig samarbeidspartner for EU. Om det en gang likevel
skulle bli aktuelt å integrere ESA i EU-systemet, er det nærliggende
at Norge vil søke å fremforhandle en avtale om deltakelse. En sterk,
norsk rolle i ESA vil styrke vår forhandlingsposisjon med tanke
på å oppnå en fordelaktig samarbeidsavtale. For det andre vil det
være viktig å posisjonere Norge inn mot EUs romprogrammer og å ha
en proaktiv tilnærming til utviklingen i EUs rompolitikk. Erfaringene
fra Galileo og Copernicus viser at det er stort rom for å ivareta norske
interesser gjennom aktiv deltakelse i EUs romprogrammer. Samtidig
har vi sett at vi lett kan bli utestengt fra viktige beslutningsprosesser når
vi ikke forplikter oss til aktiv deltakelse. Da Copernicus i 2011
gikk over fra å være et program i ESA-regi til å bli et EU-program,
mistet Norge den møteretten i programmets styringsorganer som vårt
ESA-medlemskap hadde sikret oss. Først da Norge i 2012 inngikk en
egen avtale med EU om deltakelse i Copernicus, fikk vi igjen møterett.
Offentlige myndigheter spiller en nøkkelrolle når
det gjelder å legge til rette for nasjonal infrastruktur. Dette
gjelder også romvirksomheten. Å få norske interesseområder dekket av
satellittsystemer med tilstrekkelig ytelse, er etter hvert blitt
like viktig for offentlig forvaltning som for næringslivet. I tillegg
krever romvirksomheten store investeringer. Slik sett har myndighetene
en særskilt rolle i å drive frem den rombaserte infrastrukturen
– med nødvendig ytelse og dekning – som viktige næringer trenger der
de opererer. Forvaltningen kan bidra til å legge til rette for utvikling
av løsninger som tilfredsstiller offentlige og private brukerbehov.
Drivkraften bak Norges medlemskap i ESA i 1987
var målsettingen om teknologiske, industrielle og brukermessige
gevinster. Samtidig var norske myndigheter innforstått med at gevinstene
bare kunne høstes dersom man også tok strategiske grep på nasjonalt
plan. Dette var årsaken til at regjeringen opprettet Norsk Romsenter.
Staten har i dag forvaltningsansvar og eierskap
i flere aktører innen norsk romvirksomhet. De fremste av disse er
Norsk Romsenter og selskapene Andøya Rakettskytefelt AS, Norsk Romsenter
Eiendom AS og Kongsberg Satellite Services. Utover dette har staten
eierinteresser i andre selskaper hvor romvirksomhet utgjør en mindre
del av den totale aktiviteten. Dette gjelder Kongsberggruppen, Telenor
og Nammo. Nærings- og handelsdepartementet har det overordnede ansvaret
for rompolitikken, men også andre departementer og underliggende
etater berøres av rominfrastrukturens tverrsektorielle nedslagsfelt.
I forbindelse med at Norge sluttet seg til Galileo, opprettet regjeringen
derfor et interdepartementalt koordineringsutvalg (IKU) for å styrke
den tverrdepartementale koordineringen.
Regjeringen vil med denne meldingen forankre
i Stortinget de overordnede føringene for Norges romvirksomhet.
Innholdet bygger på vedtatte budsjett og planer og forplikter ikke
økonomisk ut over dette. På administrativ side varsler meldingen
at regjeringen vil vurdere den mest hensiktsmessige organiseringen
av romvirksomhet i norsk forvaltning og ta nødvendige grep for å
implementere dette.