Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Tore Hagebakken, Sigvald Oppebøen Hansen, Anna Ljunggren
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Ulf Leirstein, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg, fra Høyre,
André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar
Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til
at regjeringen den 15. juni 2012 la fram en stortingsmelding om
samfunnssikkerhet.
I stortingsmeldingen redegjør regjeringen for
ulike tiltak som bidrar til å styrke arbeidet med samfunnssikkerhet
og beredskap. Komiteen har valgt å utsette behandlingen
av samfunnssikkerhetsmeldingen i påvente av 22. juli-kommisjonens
rapport NOU 2012:14 og Meld. St. 21 (2012–2013) «Terrorberedskap
– Oppfølging av NOU 2012:14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen», for
å foreta en samordnet og parallell komitébehandling av samfunnssikkerhetsmeldingen
og melding om terrorberedskap. Som følge av at det er ett år siden
samfunnssikkerhetsmeldingen ble lagt frem, har komiteen bedt
justis- og beredskapsministeren å redegjøre for og foreta en:
«… gjennomgang av hvilke endringer som har skjedd
og hvilke tiltak som er iverksatt siden meldingen ble oversendt
Stortinget 15. juni 2012. Komiteen trenger ikke en gjennomgang av
det som allerede er omtalt i Meld. St. 21 (2012–2013) Terrorberedskap».
Justis- og beredskapsdepartementets svarbrev
av 6. april 2013 er vedlagt innstillingen.
Komiteen har også gjennomført
høring i forbindelse med denne meldingen, samt Meld. St. 21 (2012–2013)
Terrorberedskap, Prop. 77 S (2012–2013) om endringer i statsbudsjettet
for 2013 under Justis- og beredskapsdepartementet og to representantforslag:
Dokument 8:40 S (2012–2013) og Dokument 8:98 S (2012–2013). 9 høringsinstanser
deltok på høringen 22. april 2013.
Komiteen viser til at Norge har
blitt rammet av en rekke alvorlige hendelser de siste årene, både tilsiktede
og utilsiktede. Naturkatastrofer som flom kombinert med svikt i
telenettet, ekstremvær, spredning av vulkanaske, alvorlige sykdomsutbrudd
som pandemi og terrorangrep, er alle alvorlige hendelser som kan
medføre store skader på samfunnet og enkeltmennesker. Komiteen er
enig i at dette illustrerer bredden og utfordringene i samfunnssikkerhetsarbeidet,
og slutter seg til behovet for å styrke arbeidet med samfunnssikkerhet
og beredskap.
Komiteen merker seg at regjeringen
i meldingen redegjør for ulike tiltak som bidrar til å styrke arbeidet
med samfunnssikkerhet og beredskap, som:
Styrket sentral
krisehåndtering
Styrking og tydeliggjøring av Justis-
og beredskapsdepartementets samordningsrolle
Store tverrsektorielle hendelser med gjensidige avhengigheter,
med vektlegging av samvirke og samordning
Innføring av samvirkeprinsippet, som et
fjerde prinsipp for samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet
Styrket sivilt-militært samarbeid
Reduksjon av sårbarhet i kritisk infrastruktur
og kritiske samfunnsfunksjoner
Komiteen viser videre til at
samfunnssikkerhet innbefatter vern av samfunnet mot hendelser som truer
grunnleggende verdier og funksjoner og setter liv og helse i fare.
Slike hendelser kan være utløst av naturen, være et utslag av tekniske
eller menneskelige feil eller av bevisste handlinger. Komiteen viser
til at risiko- og trusselbildet samfunnet står overfor er bredt
og sammensatt, og er enig med regjeringen i at arbeidet med samfunnssikkerhet
handler om at befolkningen skal oppleve stor grad av trygghet, gjennom
å:
effektivt forebygge
og om mulig forhindre uønskede hendelser som kan true liv, helse,
viktige verdier og myndighetsfunksjoner og andre kritiske samfunnsfunksjoner
sikre en effektiv beredskap og operativ
evne og kapasitet til å håndtere alvorlig kriminalitet, kriser og
ulykker
sikre god evne til raskt å gjenopprette
samfunnskritiske funksjoner dersom uønskede hendelser ikke har latt
seg forebygge
sikre en god læring på grunnlag av inntrufne
hendelser og øvelser
Komiteen vil understreke at dette
også krever at regjeringen prioriterer arbeidet med samfunnssikkerhet,
og stiller de nødvendige midler og ressurser til disposisjon.
Komiteen er enig i regjeringens
beslutning om å styrke og tydeliggjøre Justis- og beredskapsdepartementet
hovedansvar for å ivareta helheten vedrørende samfunnssikkerhet. Komiteen mener
det er viktig med et kontinuerlig fokus på samordnings- og lederrollen
departementet er tildelt, slik at man unngår ansvarspulverisering
i samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter klargjøringen av Justis- og beredskapsdepartementets
lederrolle i beredskaps- og sikkerhetsarbeid, men disse medlemmer mener
at dette alene ikke vil være tilstrekkelig for å forhindre en ansvarspulverisering.
For å støtte og ikke minst forsterke den lederrollen Justis- og
beredskapsdepartementet er tildelt, vil disse medlemmer vise
til opprettelsen av et beredskaps- og sikkerhetselement ved Statsministerens kontor
(SMK). For å utvikle en god beredskaps- og sikkerhetskultur er det
avgjørende at landets øverste ledelse involverer seg aktivt i dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen har gjennomført flere tiltak for å styrke
det tverrgående samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet mellom
departementene. For å bidra til at hele regjeringen som kollegium
har tilstrekkelig erkjennelse av aktuelle beredskapsmessige utfordringer
og for å sikre at hver enkelt statsråd gir nødvendige tiltak prioritet
og ledelsesfokus, er det innført en ordning hvor regjeringen med
jevne mellomrom holder møter for å drøfte spørsmål som gjelder samfunnssikkerhet
og beredskap særskilt. Flertallet vil videre vise
til at det er innført en ordning med faste periodiske møter i Kriserådet
med henblikk på drøfting og forankring av overordnede beredskaps-
og krisehåndteringsutfordringer på øverste embetsnivå. I tillegg
vil flertallet peke på at Justis- og beredskapsdepartementets
samordnings-, tilsyns- og pådriveransvar for samfunnssikkerhets-
og beredskapsområdet er styrket.
Komiteen viser til
at det i meldingen beskrives en rekke alvorlige hendelser som har
rammet Norge de senere årene. Østlandet er nylig blitt rammet av
en ny flom som har store konsekvenser for befolkningen.
Flom er et naturfenomen vi dessverre må leve med.
Klimaendringene medfører mer nedbør, flere og større flommer og
mer ekstremvær. Komiteen mener derfor at vi må ha
et særskilt fokus rettet mot forebygging av flomskader i planverk
og gjennom prioritering av tiltak som hindrer at vannet finner nye veier
som kan medføre massive skader.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at regjeringen prioriterer arbeidet med samfunnssikkerhet på
regionalt og lokalt nivå. Komiteen vil også, og ikke
minst i denne sammenheng, understreke viktigheten av at kommunene
styrker arbeidet med risiko- og sårbarhetsanalyser og beredskapsplaner.
Komiteen vil trekke fram den
formidable innsatsen fra, og ikke minst samarbeidet og samvirket mellom,
beredskapsetatene og de mange private og frivillige i forbindelse
med håndteringen av flommen.
Komiteen understreker viktigheten
av det nye samvirkeprinsippet. Alle etater og myndigheter skal med
bakgrunn i dette, på eget initiativ, bidra til å forebygge og hindre
flom. Videre plikter alle aktører å planlegge for krisehåndtering
og gjenoppretting av skader. Dersom omfattende flomskader først
har skjedd, vil komiteen framheve at det er en nasjonal
målsetting å inkludere forebygging og begrensning av flom ved gjenoppretting
av skadene.
Komiteen vil trekke fram verdien
av fylkesberedskapsrådene, som består av sentrale offentlige etater,
frivillige organisasjoner og private virksomheter med ansvar og
oppgaver innen beredskapsarbeidet i fylkene. Komiteen understreker
viktigheten av at fylkesberedskapsrådene er godt forberedt til å
håndtere større hendelser som strekker seg over flere kommuner –
og som krever innsats fra flere aktører.
Komiteen viser til
at det nasjonale samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet har vært
basert på prinsippene om ansvar, nærhet og likhet, og at disse prinsippene
ble introdusert i St.meld. nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet
– veien til et mindre sårbart samfunn, jf. Innst. S. nr. 9 (2002–2003). Komiteen merker
seg at prinsippene har vist seg hensiktsmessige, men at erfaringene
også har vist at samvirke/samarbeid tidligere burde ha vært innarbeidet
som et selvstendig prinsipp. Komiteen mener dette
kan ha hemmet kommunikasjonen og samarbeidet mellom de ulike ansvarlige
aktørene. Samfunnssikkerhet og beredskap er et omfattende samarbeidsprosjekt
der mange aktører har et selvstendig ansvar, men hvor det er svært
viktig med god styring og best mulig koordinering av ressursene
når situasjonen krever det. Komiteen viser til at
det samlet sett finnes store ressurser i det norske samfunnet i form
av personell og utstyr, og at samfunnets evne til å forebygge og
håndtere alvorlige hendelser blir bedre når de totale ressursene
ses i sammenheng.
Komiteen støtter derfor regjeringens
vektlegging av at virksomheter og etater må ta et selvstendig ansvar
for å samarbeide om å utnytte disse ressursene, og at regjeringen
har innført samvirkeprinsippet som et fjerde og generelt prinsipp
i samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet, i tillegg til prinsippene om
ansvar, nærhet og likhet.
Samtidig mener komiteen det er
viktig at det i beredskapsplanleggingen må være tydelighet med hensyn
til ledelse og hvem som har ansvar for rekvirering av det som trengs
av ulike ressurser i tidskritiske situasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre legger stor vekt på at beredskapsprinsippene nærhet,
likhet og ansvar videreføres, men disse medlemmer vil
peke på at de tre nevnte beredskapsprinsippene har en latent svakhet.
Fokuset på nærhet, likhet og ansvar har ført til en sektorvis orientering.
Etter disse medlemmers mening er det derfor et stort
behov for samordning av beredskapsarbeid og krisehåndtering – både
lokalt og nasjonalt.
Disse medlemmer er derfor positive
til innføringen av et nytt fjerde beredskapsprinsipp, samvirkeprinsippet.
Samvirkeprinsippet vil motvirke, men ikke oppveie den latente sektortilnærmingen. Disse
medlemmer vil dermed understreke viktigheten av å forsterke
SMK med et beredskaps- og sikkerhetselement som vil legge forholdene
til rette for samvirke hos de ulike departementer og underliggende
etater som har et beredskaps- og sikkerhetsansvar.
Komiteen viser til
at Justis- og beredskapsdepartementet innenfor samfunnssikkerhetsområdet
er etatsleder for POD, PST, DSB, HRS og DNK. Dette gir en felles
myndighetslinje fra departementet til politiet, samt en myndighetslinje
til Sivilforsvaret og fylkesmennene gjennom DSB. DSB er på vegne
av Justis- og beredskapsdepartementet også nasjonal brannmyndighet. Komiteen viser
videre til at NSM på vegne av Forsvarsdepartementet og Justis- og
beredskapsdepartementet ivaretar de utøvende funksjoner for forebyggende
sikkerhetstjeneste, og rapporterer om sikkerhetstilstanden på militær
side til Forsvarsdepartementet og på sivil side til Justis- og beredskapsdepartementet.
Under NSM ligger også Norges nasjonale senter for koordinering av håndteringen
av alvorlige dataangrep mot samfunnskritisk infrastruktur og informasjon,
NorCERT.
Komiteen viser til at det i juni
2012 ble fastsatt en ny instruks for departementenes arbeid med
samfunnssikkerhet og beredskap, Justis- og beredskapsdepartementets
samordningsrolle og sentral krisehåndtering. Hovedendringene i den
nye instruksen er følgende:
Etablering av nasjonalt
risikobilde – et felles rammeverk for samfunnssikkerhetsarbeidet
Styrket mål- og resultatstyring av samfunnssikkerhetsarbeidet
Krav til departementene om å vurdere risiko,
sårbarhet og robusthet i kritiske samfunnsfunksjoner i egen sektor
Styrket øvingsregime
Styrket tilsyn med departementene, herunder skal
Justis- og beredskapsdepartementet rapportere om manglende oppfølging
i ansvarlige departementer til regjeringen
Formalisering av prinsippene for arbeidet
med samfunnssikkerhet og beredskap: ansvars-, nærhets-, likhets-
og samvirkeprinsippet
Prinsippene for sentral krisehåndtering
innlemmes i resolusjonen
Justis- og beredskapsdepartementet skal
være fast lederdepartement ved sivile nasjonale kriser, med mindre
annet blir bestemt
Komiteen slutter seg til disse
endringene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil i tillegg peke på viktigheten av å opprette
et beredskaps- og sikkerhetselement ved SMK for å få til bedre samvirke.
Komiteen vil også
vise til sine merknader i Innst. 425 S (2012–2013), jf. Meld. St.
21 (2012–2013) og kapitlet om å styrke arbeidet med «ledelse, holdninger
og kultur», som oppfølging av 22. juli-kommisjonens anbefaling at
ledere på alle nivåer i forvaltningen systematisk arbeider med å
styrke sine egne og organisasjoners grunnleggende holdninger og
kultur knyttet til risikoerkjennelse, gjennomføringsevne, samhandling,
IKT-utnyttelse og resultatorientert lederskap. Komiteen vil
peke på at utdanning og opplæring innen samfunnssikkerhet og beredskap
er helt avgjørende for at alle med beredskapsansvar har kunnskap
om de grunnleggende prinsippene i arbeidet, felles innhold i begreper
og forståelse for andres arbeids- og ansvarsområder. Relevant kompetanse
i både offentlig og privat sektor, på nasjonalt, regionalt og lokalt
nivå er nødvendig for å sikre at god holdning og kultur fører til
god ledelse.
Komiteen er enig i at det må
arbeides målrettet for å styrke ledelse, holdninger og kultur innen samfunnssikkerhet
og beredskap, for å gjøre det norske samfunnet bedre rustet til
å forebygge og håndtere terror- og andre krisesituasjoner. Komiteen vil samtidig
understreke at økte bevilgninger, tilstrekkelige ressurser, endringer
i planer og nye rettslige rammebetingelser, vil kunne være nødvendig
for å nå denne målsettingen.
Komiteen merker seg at regjeringen
har bestemt at DSBs nasjonale risikobilde skal danne utgangspunkt
for et felles planleggingsgrunnlag på tvers av sektorer og sektormyndigheter
i samfunnet, og at risikobildet avstemmes mot andre sentrale risiko-
og trusselvurderinger, som for eksempel NSMs rapport om sikkerhetstilstanden,
PSTs og E-tjenestens trusselvurderinger.
Komiteen viser til at DSBs nasjonale
risikobilde skiller mellom tre risikoområder:
Stormer og orkaner
Flom
Nedbørsmangel
Fjellskred
Influensapandemi
Solstorm
Vulkanutbrudd
Komiteen merker seg
videre at de ulike departementene skal ha oversikt over risikoforholdene
i egen sektor og ha planverk for å kunne håndtere hendelser og krisesituasjoner
som kan oppstå. I tillegg merker komiteen seg at
departementene skal se til at underliggende virksomheter har egnet
planverk og er i stand til å håndtere mulige hendelser innenfor eget
ansvarsområde. Endelig merker komiteen seg at Justis-
og beredskapsdepartementet gjennom etablerte tverrdepartementale
fora skal være en pådriver for at departementene har oppdaterte
og relevante planverk, samt at regjeringen skal styrke satsingen
på øvelser på alle nivåer i den offentlige forvaltning. Komiteen viser
også til at regjeringen har besluttet å etablere en ordning med
faste, periodiske administrative møter i Kriserådet (tidligere Regjeringens
kriseråd) for å styrke samordningen på høyest mulig nivå, dette
med henblikk på drøfting og forankring av overordnede beredskapsutfordringer og
gjennomgang av relevante hendelser. Komiteen understreker
viktigheten av å følge opp dette, og sørge for at det er klare ansvarslinjer
i beredskapsarbeidet.
Komiteen viser til at DSB skal
understøtte Justis- og beredskapsdepartementets samordningsrolle,
og at DSB på vegne av departementet er fag- og tilsynsorgan på det
sivile samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet. Komiteen merker
seg at dette også medfører et behov for å tydeliggjøre DSBs ansvar. Komiteen ser
fram til resultatet av dette arbeidet, og ber om å bli informert
på egnet vis.
Komiteen merker seg at regjeringen
vil styrke arbeidet med å sikre kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner,
og at det er flere prosesser i gang i dette arbeidet for å etablere
et helhetlig bilde av robusthet og sårbarhet som grunnlag for prioritering
av tiltak. Komiteen slutter seg til dette, og vil understreke
at et målrettet samfunnssikkerhetsarbeid forutsetter at samfunnet
har et klart bilde av hvilke funksjoner, virksomheter og leveranser
det er viktigst å sikre.
Komiteen viser til at Fylkesmannen
som regjeringens og statens øverste representant i fylket, skal
samordne samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet i fylket og ivareta
en rolle som pådriver og veileder i arbeidet med samfunnssikkerhet
og beredskap. Gjennom sin rolle som tilsynsmyndighet etter sivilbeskyttelsesloven
skal Fylkesmannen påse at kommunene har gjennomført helhetlige risiko-
og sårbarhetsanalyser (ROS) og utarbeidet overordnede beredskapsplaner
på bakgrunn av analysene, samt påse at kommunenes ROS-analyser og
beredskapsplaner er oppdaterte. Komiteen vil videre
understreke viktigheten av at hensynet til styrket beredskap må
være godt ivaretatt i alt relevant kommunalt planverk.
Komiteen viser til at for å sikre
god håndtering ved hendelser i fred, krise og krig skal Fylkesmannen
legge til rette for samordning av regionale og kommunale beredskapsplaner
og bidra til at de ulike aktørene er kjent med planverket og hverandre.
I den forbindelse skal Fylkesmannen arbeide for sivilt-militært
samarbeid lokalt og regionalt og ta initiativ til samordnede planer
og øvelser innen totalforsvaret. Komiteen viser til
at Fylkesberedskapsrådet er Fylkesmannens viktigste samordningsorgan,
både i det kriseforebyggende arbeidet og under krisehåndtering,
og at Fylkesberedskapsrådet har medlemmer fra politiet, Forsvaret,
Sivilforsvaret, frivillige organisasjoner og statlige og fylkeskommunale
etater som har vesentlige beredskapsoppgaver. Komiteen er
også enig i at andre sentrale beredskapsaktører som for eksempel
virksomheter som har ansvar for kritisk infrastruktur og andre samfunnskritiske
funksjoner i fylket, må trekkes inn i rådet. Komiteen mener
det er svært viktig at også primærkommunene, gjennom Kommunesektorens
organisasjon (KS) på fylkesnivå, også er representert i Fylkesberedskapsrådet,
slik praksis i dag også er i flere fylker.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at Fylkesmannen aktivt benytter rådet til å drøfte beredskapsspørsmål
og til gjensidig orientering om beredskapsarbeidet i fylket, da
dette bidrar til en helhetlig beredskapsplanlegging ut fra et felles
kommunisert risiko- og trusselbilde.
Komiteen vil også
vise til NUSB som er den sentrale utdanningsinstitusjonen for samfunnssikkerhet-
og beredskap og som er underlagt DSB. Komiteen ber
om at regjeringen følger opp at DSB legger til rette for videre
utvikling av NUSB, slik at det kan bli det kompetansesenteret som
det er ment å være, jf. Innst. S. nr. 49 (2004–2005) og St.meld.
nr. 39 (2003–2004) «Samfunnssikkerhet og sivilt militært samarbeid»,
jf. Budsjett-innst. S. nr. 7 (2008–2009), jf. Innst. 6 S (2010–2011). Komiteen vil
presisere viktigheten av at personell med beredskapsansvar i størst
mulig grad har relevant utdanning innen samfunnssikkerhet og beredskap.
NUSB tilbyr utdanning i egen regi eller i samarbeid med høgskoler
og universitet.
Komiteen mener det er viktig
at høgskoler og universiteter også tilbyr studier etter de samme
samfunnssikkerhets- og beredskapsprinsipper som er vedtatt og forvaltes
av Justis- og beredskapsdepartementet og DSB.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at flere fagmiljøer ved universiteter og høgskoler de siste
årene har igangsatt utdanningstilbud innen samfunnssikkerhet og
beredskap. Disse medlemmer ser et stort behov for
å styrke samordning og koordinering av beredskapsfeltet, og mener
det bør etableres et nasjonalt kompetansesenter for samfunnssikkerhet
og beredskap. Disse medlemmer mener et slikt senter
kan være en nasjonal ressurs som styrker samspillet og koordineringen
mellom de ulike universiteter, høgskoler og andre utdanningsinstitusjoner
som har, eller er iferd med å utvikle, fagmiljøer og utdanningstilbud
innen samfunnssikkerhet og beredskap.
Komiteen viser til
at kommunene utgjør en av bærebjelkene i norsk samfunnssikkerhets-
og beredskapsarbeid, herunder ansvaret for brann- og redningstjenesten.
Enhver uønsket hendelse stiller berørte lokalsamfunn overfor utfordringer,
og en rekke oppgaver er lagt til kommunene for å sikre god oversikt
over risiko og sårbarhet, godt forebyggende arbeid og nødvendig
beredskap og håndteringsevne. Kommunene skal iverksette tiltak for
å beskytte befolkningen, og sørge for å opprettholde viktige samfunnsfunksjoner
under kriser og katastrofer. Komiteen vil derfor
understreke at en god kommunal beredskap er en grunnleggende forutsetning
for en god nasjonal beredskap.
Komiteen viser til at kommunene
ble pålagt en generell beredskapsplikt gjennom ny lov om kommunal
beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven)
den 1. januar 2010, og at formålet med en generell beredskapsplikt er
at kommunen skal se beredskapsarbeid i sammenheng og planlegge ut
fra dette. Komiteen viser til at kravet til en generell
beredskapsplikt ikke erstatter, men kompletterer andre beredskapsplikter
som for eksempel regelverket innenfor brann-, forurensnings- og
helsemessig og sosial beredskap. Gjennom kommunal beredskapsplikt
pålegges kommunen å gjennomføre en helhetlig ROS-analyse, som skal
utgjøre hovedgrunnlaget for en styrking av samfunnssikkerhets- og
beredskapsarbeidet på lokalt nivå. Komiteen peker
på at kommunen skal kartlegge og analysere hvilke uønskede hendelser
som kan inntreffe, som f.eks. konsekvenser av klimaendringer, særlige utfordringer
knyttet til kritiske samfunnsfunksjoner og svikt i tilgangen på
kritiske innsatsfaktorer som for eksempel kraftleveranser og ekom-tjenester. Analysen
skal ikke bare knyttes til kommunens egne sektorer, og er således
ikke begrenset til ansvarsområder tillagt kommunen etter øvrig lovgivning,
men skal være en kartlegging og analyse av hele risikobildet innenfor
kommunens geografiske område.
Videre vil komiteen vise til
at kommunene er pålagt å lage en beredskapsplan som skal være en operativ
plan for kommunens håndtering av en krise. Som et minimum skal en
slik plan inneholde forberedte tiltak for kriseledelse, varslingslister,
ressursoversikt, evakueringsplaner og informasjon til befolkningen og
media. Som et ledd i å styrke kommunenes krisehåndteringsevne, merker komiteen seg
at det skal etableres egen kursvirksomhet for politisk ledelse tilknyttet
deres rolle i samfunnssikkerhetsarbeidet, herunder i krisehåndtering
av en hendelse.
Komiteen er bekymret for at to
av ti kommuner ikke har gjennomført ROS-analyser og at én av tre
ikke har utarbeidet beredskapsplaner, slik lovverket krever. Komiteen mener
det er påkrevet at dette arbeidet må få nødvendig prioritet i kommuner som
ikke har analyser og planverk i tråd med lov og forskrift, samt
at kommunene har fokus på kvalitet i analysene og planverket, og
at disse er tilstrekkelig oppdatert. I Meld. St. 21 (2012–2013)
er det vist til ulike tiltak som skal settes i verk fra statlig
hold for å heve kompetansen i kommunene på dette området. Komiteen mener
det er svært viktig å få til en styrket dialog med kommunesektoren
og ser det følgelig som positivt at KS i komitéhøringen 22. april
2013 varslet økt innsats fra organisasjonens side på samfunnssikkerhets-
og beredskapsfeltet.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at kommunene har nødvendig og allsidig øvingsaktivitet, og særlig
peke på betydningen av at kommunene har samøvelser med nødetatene
og de frivillige beredskapsorganisasjonene.
Komiteen mener debriefing er
viktig både ved øvelser og etter større hendelser for bl.a. å trekke
lærdom og møte nye hendelser best mulig rustet.
Komiteen ser på ROS-analysene
som et meget viktig planverktøy, men mener det bør vurderes om kravene
til en ROS-analyse er tydelige nok. Her vil komiteen videre
vise til Fylkesmannen som instans for tilsyn og kontroll, som må
ha de nødvendige fullmakter for å sikre at ROS-analysene er på plass og
får betydning for den faktiske beredskapen.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at kommunene har en oversikt over hvilke redningsressurser som
er tilgjengelige i kommunen og hvilke bidrag som kan forventes fra
frivillige organisasjoner. Kommunene bør i større grad trekke brann-
og redningsvesenene tettere inn i det samlede risiko- og sårbarhetsarbeidet
i kommunene for å sikre at brann- og redningsvesenets kompetanse
på planlegging, øving og innsatsorganisering utnyttes best mulig
lokalt og regionalt. Komiteen vil endelig vise til
at styrking av arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap på lokalt
nivå, er en oppgave som kommunen ikke kan løse alene, og at det
derfor er en forutsetning at kommunene samarbeider med andre relevante
ansvarlige private, fylkeskommunale og statlige aktører, og at disse
også involveres i beredskapsarbeidet.
Komiteen viser til
at investeringen i Nødnett, det nye landsdekkende digitale radiosambandet
for nød- og beredskapsetatene, er en av Norges største satsinger
på samfunnssikkerhetsområdet noen gang. Komiteen er
enig i at de tre nødetatene trenger et robust og moderne sambandssystem
med nødvendig funksjonalitet i det daglige og for å styrke evnen
til å møte organisert kriminalitet og for å håndtere ulykker, naturkatastrofer
og terrortrusler. Et landsdekkende Nødnett vil gi en klar styrking
av beredskapen og krisehåndteringen gjennom muligheten til å operere
på samme kommunikasjonsplattform i hele landet.
Komiteen vil også vise til den
oppdaterte beskrivelsen av status for implementering av Nødnett
i Meld. St. 21 (2012–2013) der blant annet regjeringen beskriver
at følgende tiltak skal iverksettes:
Sørge for at nødetatene
i sine innføringsplaner har rutiner og systemer som sikrer kommunikasjon
frem til landsdekkende Nødnett er ferdig utbygget
Sørge for at landsdekkende Nødnett kommer
på plass innen utgangen av 2015, og sikre at Nødnett i drift er
et trygt og effektivt verktøy for alle nødetatene
Innlemme frivillige redningsorganisasjoner
som brukere i Nødnett
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er viktig å fokusere på å få ferdigstilt det landsdekkende
Nødnett så raskt som mulig i henhold til de fastsatte planene.
Komiteen vil understreke
viktigheten av å sikre en dekningsgrad for Nødnett som er i tråd
med Stortingets vedtak. Komiteen er også tilfreds
med at de frivillige redningsorganisasjonene skal innlemmes i Nødnett. Komiteen legger
til grunn at det vil skje i takt med utbyggingen, slik at alle nødvendige rednings-
og beredskapsaktører hele tiden kan ha et godt samband og samvirke.
Når det gjelder kostnader knyttet til de frivilliges bruk
av Nødnett, er komiteen tilfreds med at de frivillige
får tilskudd til dette, slik at deres kostnader ved bruk av Nødnett
vil bli dekket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil uttrykke bekymring for at det nye nødnettet
har blitt betydelig forsinket. Opprinnelig tidspunkt for ferdigstillelse
var 2009. Nå har utbyggingen av Nødnett tatt mye lengre tid enn
man i utgangspunktet forventet, og kostnadene har blitt vesentlig
høyere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets merknader i Budsjett-innst. S. nr. 4 (2004–2005),
der Fremskrittspartiet advarte mot hele prosjektet og gikk inn for
en teknologinøytral anbudsrunde:
«Disse medlemmer mener det er viktig å balansere
dagens behov for å få på plass et tidsriktig nødnett, med de muligheter
som finnes ved å velge et nett som er «fremtidssikkert». Disse medlemmer
mener at fokus må være på både de behov etatene har i dag og de behov
som kan dekkes ved en videreutvikling av det system man velger.
Det har tidligere vært for mye fokus på en teknologi (TETRA) til
fortrengsel for de behov etatene har, og muligheter som ligger i
stadig nye teknologiske vinninger. Man kan bare forestille seg verdien
av for eksempel direktesendte bilder, medisinsk data og posisjoneringsinformasjon
for alle enheter på et ulykkessted, eller i andre sammenhenger som
identifikasjon med mer. Det bør etterspørres et digitalt nett som
har en dataoverføringskapasitet som mestrer de systemer nødetatene
har, eller i nær fremtid vil kunne ha nytte av å ha i de operative
enheter. Fremskrittspartiet ønsker en åpen anbudsrunde som er teknologinøytral.
Slik vil det være nød-etatenes behov og muligheter som kommer i
fokus, i stedet for å begrense nødetatenes utviklingspotensial til de
muligheter som ligger i én teknologi. Ved et totalt teknologinøytralt
anbud vil man kunne få flere tilbydere og det vil påhvile tilbydere
å vise at deres system og teknologi tilfredsstiller krav og behov,
samt hvilke muligheter som videre ligger i å benytte deres tilbud.»
Disse medlemmer påpeker at regjeringens behandling
av nødnettsaken fremstår som en varslet katastrofe, og dessverre
har mange av Fremskrittspartiets innvendinger i saken slått til.
Resultatet har vært forsinkelser, problemer med implementeringen av
de tekniske løsningene og store kostnadsøkninger.
Komiteen vil peke
på viktigheten av at nødetatene også i fremtiden sikres god kommunikasjon. Det
er derfor viktig at ansvarlig departement følger den teknologiske
utviklingen nøye og at nye, hensiktsmessige kommunikasjonsløsninger
blir tatt i bruk så raskt som mulig.
Komiteen viser til
at det skal være enkelt for befolkningen å melde om og få bistand
i nødsituasjoner. Nødmeldetjenesten skal derfor ha kapasitet til
å betjene et stort antall samtidige anrop, og ved behov iverksette
riktig og samordnet innsats fra nødetatenes side. Komiteen viser
til at nødsentralene for melding om nødsituasjoner er desentraliserte
og faglig oppdelte, og at det i Norge er 22 regionale nødsentraler
for brann, 27 for politi og 19 for ambulanse. Komiteen vil
vise til at 22. juli-kommisjonen i sin rapport pekte på manglende
kapasitet til å håndtere anrop på nødtelefonnummer under angrepene,
samt sviktende koordinering mellom sentralene. Komiteen viser
også til at i forbindelse med Stortingets behandling av innstilling
fra Den særskilte komité traff Stortinget følgende vedtak:
Vedtak nr. 412, 8. mars 2012:
«Stortinget ber regjeringen fremme egen sak om felles
nødnummer, slik Stortinget tidligere har forutsatt.»
Komiteen viser i tillegg til
pilotprosjektet for utprøving av felles nødnummer og samlokaliserte nødsentraler
som gjennomføres i Drammen, og merker seg at regjeringen legger
opp til at det fremmes en sak for Stortinget etter at pilotprosjektet
er gjennomført og evaluert. I mellomtiden vil Stortinget bli holdt løpende
orientert gjennom de årlige budsjettproposisjonene.
Komiteen støtter for øvrig at
DSBs arbeid med omorganisering av 110-sentralene i landet er stilt
i bero inntil videre. Komiteen er enig i at det trengs
bedre informasjon og analyser – og at 110-sentralenes organisering
også må sees i lys av hvordan andre nødetater og -sentraler skal
organiseres i framtida, blant annet distriktsstrukturen i politiet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil sterkt understreke viktigheten av at hørselshemmede og døve
kan komme i direkte kontakt med nødetatene, ved hjelp av SMS, så
snart dette praktisk lar seg gjøre. Flertallet ber
ansvarlig departement gi dette arbeidet prioritet og at det tas
opp med fagetatene og leverandører hvordan ordningen skal innføres
faglig og teknisk. Flertallet ber om at Stortinget
orienteres dersom det skulle oppstå eventuelle problemer i denne
prosessen.
Flertallet vil videre vise til
at særlig døve er avhengige av å varsles og holdes oppdatert ved
kriser, og at dette er et viktig behov og hensyn som må ivaretas
så langt det lar seg gjøre.
Etter flertallets vurdering er
det viktig at alle innbyggere skal ha mulighet til å varsle om nødssituasjoner
enkelt og raskt.
Flertallet merker seg at regjeringen
har annonsert at nødmeldetjenesten vil utvides til å kunne motta
SMS-meldinger innen 2015.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
sterkt understreke viktigheten av at hørselshemmede og døve kan
kommunisere med nødetatene. Dette er et spørsmål om liv og død, og
det er etter disse medlemmers oppfatning bare flaks
som har gjort at vi ikke har hatt flere alvorlige hendelser på bakgrunn
av denne problematikken. Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn understreke viktigheten av at regjeringen straks sørger
for at SMS-varsling for hørselshemmede kommer på plass.
Komiteen vil videre
peke på de muligheter ny teknologi gir for overføring av digital
informasjon fra publikum til nødetatene i kritiske situasjoner,
og at det er viktig at mulighetene med ny teknologi på sikt innarbeides
som integrert del av nødetatens mottaksapparat. Komiteen viser
til mulighetene for å bruke stedsinformasjon, bilder og video fra
publikum i nødssituasjoner og ved nødmeldinger. Komiteen mener
det i en krisesituasjon er viktig med informasjonssystemer som raskt
kan levere et korrekt, helhetlig og fullstendig situasjonsbilde.
Særlig når flere hendelser inntreffer samtidig, er det viktig at
alle nødetatene forstår situasjonen likt og kan utveksle informasjon
på tvers. Komiteen mener det også er viktig å se
på erfaringer fra andre land, og vil i den sammenheng bl.a. vise
til nødtelefonapplikasjonen som har vært prøvd ut på Island.
Komiteen viser til
at regjeringen har det overordnede politiske ansvaret for styringen
og håndteringen av kriser, herunder at det er etablert gode nok krisehåndteringssystemer. Komiteen viser
til at Justis- og beredskapsdepartementet er fast lederdepartement
ved nasjonale sivile kriser med mindre noe annet blir bestemt. Justis-
og beredskapsdepartementet skal også ivareta rollen som permanent
sekretariat for Kriserådet gjennom Krisestøtteenheten (KSE) som
organisatorisk er plassert direkte under departementsråden. I tillegg
ble det sommeren 2012 opprettet et sivilt situasjonssenter i departementet,
plassert i KSE som også har fått døgnberedskap og som gir bedre
mulighet til å ha oversikt og analysere situasjonsbildet i krisesituasjoner. Komiteen viser
til at Situasjonssenteret bidrar til å styrke informasjonsflyten
og at det sivile situasjonssenteret mottar vurderinger og rapporter
fra Justis- og beredskapsdepartementets underliggende virksomheter,
herunder PST, POD, DSB, NSM og HRS.
Videre viser komiteen til at
kompetansen til å iverksette tiltak som er nødvendige for å håndtere akutte
situasjoner i stor grad er tillagt det enkelte departement eller
underlagte etater, noe som fordrer en koordinert håndtering, god
kommunikasjon og situasjonsforståelse, samt et velfungerende samvirke
mellom de ulike departementers politiske og administrative ledelse
og underlagte etater. Komiteen vil derfor igjen understreke
betydningen av, og behovet for klare og tydelige ansvarslinjer og
ledelse ved krisesituasjoner.
Komiteen merker seg at det er
et mål for regjeringen å videreutvikle samvirket mellom nødetatene (politi,
helse og brann- og redningsetaten), og at de frivillige også har
en sentral rolle. Komiteen merker seg også at planer,
lover og regler og teknologiske løsninger skal legge rammene for
godt samvirke, og at alle nødetatene må trene både på egen rolle
og på samarbeid. God rolleforståelse og felles øvelser er sentralt
for at samvirket kan foregå effektivt og bidra til å begrense tap
og lidelse.
Komiteen mener det i framtida
må legges til rette for godt lokalt samarbeid mellom nødetatene der
frivillig beredskaps- og redningstjeneste blir trukket aktivt med.
Komiteen viser til at erfaringene
fra 22. juli 2011 viste at det er behov for forbedringer når det gjelder
samvirke mellom nødetatene, og at Helsedirektoratet, POD og DSB
samarbeider om å identifisere og følge opp felles tiltak basert
på disse lærdommene.
Komiteen viser til
at den øverste operative samordning og ledelse av redningstjenesten
er lagt til HRS som er lokalisert to steder, i Sør-Norge på Sola (HRS
SN) og i Nord-Norge i Bodø (HRS NN). Redningsaksjoner koordineres
og ledes av HRS, lokalisert henholdsvis på Sola og i Bodø. Redningsaksjoner
på land blir normalt håndtert av underordnede lokale redningssentraler
(LRS), i all hovedsak gjennom politiets operasjonssentraler. Det
er én LRS i hvert politidistrikt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg at Justis- og beredskapsdepartementet i Meld. St. 21
(2012–2013) varsler at de vurderer en administrativ sammenslåing
av de to sentralene på Sola og i Bodø til én organisatorisk enhet
underlagt Justis- og beredskapsdepartementet, og at HRS vil bli
ledet av en redningsdirektør lokalisert til enten Sola eller Bodø. Flertallet forutsetter
at opprettelse av funksjonen som redningsdirektør for øvrig ikke
medfører økt administrasjon.
Flertallet merker seg videre
at det fortsatt vil være to operative sentraler, på Sola og i Bodø,
slik som i dag. Flertallet merker seg også at det
vurderes å erstatte de to kollektive redningsledelsene med et nasjonalt
samvirkeråd, og at Samvirkerådet vil bestå av sentrale representanter
for de viktigste samvirkepartnerne og ledet av representanten fra
politiet. Flertallet slutter seg til at politiet
skal ha en ledende rolle oppimot HRS i framtida.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller
seg avvisende til en opprettelse av nye strukturer for Hovedredningssentralen. Disse
medlemmer ønsker å vise til at dagens ordning i all hovedsak
har fungert tilfredsstillende. Disse medlemmer mener
på denne bakgrunn at en styrkning av dagens struktur er å foretrekke
fremfor en sammenslåing til en organisatorisk enhet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
registrerer at den viktigste oppgaven til Samvirkerådet vil være
å bidra til at samspillet mellom HRS og egne ressurser utvikles. Flertallet har
merket seg at departementet ikke vurderer å endre organisering og
ledelse av LRS (lokal redningssentral).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har registrert at det er uttrykt skepsis til de
foreslåtte endringene av HRS, da disse endringene vil kunne føre
til en byråkratisering og uklare ledelseslinjer med hensyn til dagens organisering. Disse
medlemmer ber derfor om at dagens organisering av HRS forblir
uendret inntil det foreligger grundige faglige vurderinger tatt
i nært samarbeid med de involverte fagmiljøene ved HRS som tilsier
en omorganisering. Disse medlemmer peker på at politiet
skal ha en ledende rolle oppimot HRS også i fremtiden.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om at dagens organisering
av HRS forblir uendret inntil det eventuelt foreligger grundige
faglige vurderinger tatt i nært samarbeid med de involverte fagmiljøene
ved HRS som tilsier en omorganisering, og at politiet også i fremtiden
skal ha en ledende rolle oppimot HRS.»
Komiteen vil understreke
hvor viktig det er at øvelser gir maksimal effekt og læring, ved
at de er godt forberedt, og at aktørene – hver for seg om ikke minst
sammen – i etterkant gjør gode analyser for å utvikle planverket
og blant annet justere kapasiteter. Komiteen har
merket seg, ved besøk 25. april 2013 til HRS i Bodø, at ledelsen
ved sentralen mener at etterarbeidet ved øvelser de leder eller
deltar i, bør bli vesentlig bedre. Komiteen fikk
opplyst at det lages evalueringsrapporter, men at det i det videre
arbeidet ikke er ressurser nok til å gjennomføre tilstrekkelig oppfølging,
særlig med tanke på analysearbeid. Komiteen mener
det må være dialog mellom departementet og HRS om hvordan denne
viktige øvelsesaktiviteten kan få en bedre oppfølging i etterkant enn
tilfellet synes å være i dag.
Komiteen konstaterer at nordområdene
står foran en betydelig utvikling innen petroleumsvirksomhet, skipsfart
og ressursutnyttelse. Denne utviklingen vil stille økende krav til
redningstjenesten i årene som kommer.
Komiteen viser til
at redningshelikoptrene er den eneste dedikerte statlige søk- og
redningsressursen som redningstjenesten i Norge har. Justis- og
beredskapsdepartementet eier redningshelikoptrene og har både fag-
og budsjettansvar for helikoptertjenesten, mens Forsvaret opererer
helikoptrene og har ansvaret for vedlikehold og logistikk av flåten
som består av til sammen 12 stk. aldrende Westland Sea King.
Komiteen viser også til behandlingen
av Prop. 146 (2011–2012) Anskaffelse av nye redningshelikoptre mv.
i perioden 2013–2020, jf. Innst. 82 S (2011–2012), at det skal anskaffes
inntil 16 nye redningshelikoptre, og at det er slått fast at de
nye redningshelikoptrene som skal anskaffes, skal ha en flerbruksfunksjon
som også omfatter politiet og Forsvaret.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil understreke viktigheten av at regjeringen følger opp denne anskaffelsen
i henhold til vedtatte planer, slik at nye redningshelikoptre kommer
på plass så raskt som mulig.
Komiteen ber om at
dersom det oppstår behov, vurderes det å inngå avtaler om midlertidige
løsninger i form av innleide redningshelikoptre for å sikre hele
Norge en forsvarlig beredskap.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil uttrykke sterk bekymring for prosessen rundt
anskaffelse av nye redningshelikoptre. Det finnes dessverre eksempler
på at de gamle Sea King-helikoptrene har sviktet i forbindelse med
tjenesteutøvelse, noe disse medlemmer mener er urovekkende.
I denne sammenheng vil det understrekes at de nye helikoptrene var forutsatt
anskaffet allerede i 2008. De gamle Sea King-modellene er nå over
40 år gamle. I tillegg til sikkerhetsaspektet ved å benytte så gamle
maskiner, ønsker disse medlemmer å understreke at
alderen på dagens helikoptre også medfører en betydelig vedlikeholdskostnad.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det på denne bakgrunn er uforsvarlig at anskaffelsen av nye redningshelikoptre er
utsatt til 2020, og anmoder regjeringen om snarest å gjennomføre
tiltak som utbedrer situasjonen.
Komiteen viser til
den helt sentrale rollen helsetjenesten har ved et terrorangrep
og andre kriser, og at «Overordnet nasjonal helse- og sosialberedskapsplan»
fra 2007 ligger til grunn for håndtering av alle typer helsekriser. Komiteen viser
til at sentrale elementer i denne planen er klargjøring av roller, ansvar
og samhandling i helse- og omsorgssektoren, rutiner for varsling
og rapportering av kriser, og delegasjon av nasjonal koordinering
av helsetjenestens innsats til Helsedirektoratet.
Komiteen viser til rapporten
«Læring for bedre beredskap», fra 9. mars 2012, der Helsedirektoratet
har gjennomgått helsetjenestens innsats i forbindelse med 22. juli
2011.
Komiteen har merket seg at det
ikke anbefales noen ny kurs i helsetjenestens arbeid i beredskapssammenheng,
men at det er mange læringspunkter. Dette er særlig knyttet til
styring av ambulanser og luftambulansen, samarbeid i usikrede områder,
trygg overgang til Nødnett, innføring av felles triageringssystem
– og bedre informasjon til rammede i akuttfasen. Komiteen legger
til grunn at disse læringspunktene er og vil bli systematisk fulgt
opp.
Komiteen viser til
at kommunene har hatt – og har – en svært viktig rolle i samfunnssikkerhets-
og beredskapsarbeidet, herunder ansvaret for brann- og redningstjenesten
i henhold til brann- og eksplosjonsvernloven.
Komiteen viser til at landets
428 kommuner har organisert sitt brannvernarbeid i 325 brann- og redningsvesen.
Det er etablert 22 regionale 110-sentraler, og brann- og redningsvesenet
har om lag 3 500 heltidsansatte og om lag 8 700 deltidsansatte.
Videre er det etablert to nasjonale beredskapsordninger basert på
brann- og redningsvesenets stående beredskap gjennom brannvesenets
redningsinnsats til sjøs (RITS) og nasjonal lederstøtteordning knyttet
til skogbrannhelikopterberedskapen. Utover dette merker komiteen seg
at det enkelte brann- og redningsvesen har etablert egne ordninger
med f.eks. redningsdykkerberedskap, tauredning og urban teknisk
redning.
Komiteen viser til at den kommunale
brann- og redningstjenesten har særdeles viktige funksjoner i landets
beredskap og er ved de fleste hendelser, store som små, første nødetat
på skade- og ulykkesstedet. Forventningen til brann- og redningstjenesten
er stor, både blant innbyggere og myndigheter. Det stilles høye
krav til brann- og redningsvesenets innsats i store og svært sammensatte
hendelser og ulykker.
Hoveddelen av brann- og redningstjenesten i Norge
består av deltidspersonell og små korps.
Komiteen er kjent med at nivået
på brann- og redningsvesenet er svært ulikt rundt i landet. Det
gjøres mye godt og profesjonelt arbeid, men mange brannvesen sliter
fortsatt med gammelt utstyr og har følgelig ikke god nok beredskapsevne.
Det er også behov for å styrke kompetansen. Komiteen understreker
viktigheten av at også innbyggerne i distriktene blir ivaretatt
av en så god beredskap som mulig og at også deltidspersonell har
kompetanse til både å håndtere aktuelle hendelser og ivareta sin
egen sikkerhet.
Komiteen viser til NOU 2012:8
«Ny utdanning for nye utfordringer», der det framgår at eventuelle
endringer i utdanningen av brann- og redningspersonell forventes
å ligge noe fram i tid. Det er derfor viktig at det nåværende personellet
får den utdanning og kompetanse som er pålagt og som er nødvendig
for en tilfredsstillende kvalitativ beredskap og tjeneste. Komiteen mener
også at økt bruk av slik kompetanse, sammen med allsidig erfaring,
kan bidra til å styrke kvaliteten på lokale ROS-analyser, beredskapsarbeidet
og kommunalt planverk.
Komiteen ser at Norges brannskole
har en veldig viktig og etterspurt rolle i kompetansehevingen for
brann- og redningsmannskapene i Norge. Skolen er også en svært viktig
ressurs i det desentraliserte undervisningstilbudet til brannmannskaper. Komiteen mener
det er viktig at Norges Brannskole med desentraliserte tilbud og
samarbeidspartnere må sikres gode utviklingsmuligheter for at brann-
og redningstjenestene i Norge skal ha nødvendig og framtidsrettet
kompetent kapasitet – i by og land. Komiteen vil
påpeke viktigheten av at deltidsreformens intensjoner følges opp.
Komiteen støtter betydningen
av felles øvelser og samhandling på alle nivåer, som en viktig forutsetning
for en god beredskap og innsats fra nødetatene. Komiteen understreker
at det må være et særskilt fokus på lokale og regionale øvelser,
da disse er svært viktige for de lokale nødetatenes evne til å opprettholde
nødvendig beredskap og innsats.
Komiteen mener at mange øvelser
er av en slik art at det ikke er behov for permanente og større anlegg.
Det er likevel en del øvelser som trenger fysisk tilrettelegging. Komiteen mener
at det før eventuell avhending av sivilforsvarsleire, bør vurderes
om slike leire kan fungere godt som, og dekke behov for, felles
øvingsarenaer mellom nødetater og samarbeidspartnere.
Komiteen ser at felles øvelsessentre
vil kunne være viktige for å få en målrettet innsats av høy kvalitet
under større hendelser i landet. Slike øvelsessentre vil også kunne
gi gode arenaer for å utnytte og trekke veksler på opparbeidet kompetanse,
også som et godt alternativ til beredskapstjeneste for brann- og redningspersonell
i kortere eller lengre perioder. Komiteen mener større
regionale brann- og redningsselskaper også kan være med å utgjøre
eller tilrettelegge slike øvingsarenaer regionalt.
Komiteen ser positivt på den
utviklingen som har skjedd med oppretting av det interkommunale brann-
og redningsvesenet de siste tiårene. Flere kommuner utreder nå å
etablere slike enheter. Dette er betydelige organisasjoner som sammen
med de store bybrannvesenene dekker store deler av befolkningen. Komiteen mener
dette er en riktig utvikling da brann- og redningsvesenet har fått
stadig flere krevende oppgaver, eksempelvis klimahendelser, trafikkulykker,
brann i tunnel og på skip. Videre vil dette også kunne være viktig
for å kunne drive god forebyggende virksomhet og for å kunne utføre
tilsynsoppgaver på en best mulig måte. Komiteen ser også
at kompetente organisasjoner som dette gjør det lettere å få til
godt samvirke med politi og helse, og andre aktører som frivillige
organisasjoner, Sivilforsvaret, Kystverket og HRS. Komiteen legger
til grunn at hensynet til akseptabel responstid blir godt ivaretatt,
noe som også må sees i sammenheng med innsatspotensialet når mannskapene
kommer fram der brann eller andre hendelser skjer.
Komiteen ser fram til konklusjonene
i Brannstudien som nå gjøres i regi av DSB. Den utvidede rollen
som brann- og redningsvesenet etter hvert har fått, og økningen
i interkommunale selskaper, gjør at det også er interessant å se
på grensesnittet mellom brann- og redningsvesenets oppgaver og andre
organisasjoners oppgaver, slik som Sivilforsvaret der det er et
tett samarbeid med brannvesenet mange steder allerede. Videre ser komiteen det
som interessant å vurdere om større brann- og redningsvesen kan
nyttiggjøres ved større nasjonale hendelser, enten det gjelder utstyr,
innsatsmannskaper eller ledelsesstøtte.
Komiteen ser viktigheten av å
organisere brann- og redningsvesenet slik at nærheten til borgerne
ivaretas godt, samtidig som en får organisasjoner som har kompetanse
og slagkraft. Dette er viktig for å ta vare på det gode omdømmet
brann- og redningsvesenet har i befolkningen. Komiteen mener
derfor at organisering av brann- og redningsvesenet innenfor en
kommunal ramme fortsatt er mest hensiktsmessig, men at mindre og
mellomstore kommuner bør finne gode samarbeidsløsninger, for eksempel
gjennom IKS-loven, for å øke kompetansen og slagkraften ved alvorlige
hendelser.
Komiteen viser til
at sivilforsvaret er vår viktigste statlige forsterkningsressurs,
som gir operativ støtte til nød- og beredskapsetatene og andre instanser
med primæransvar for håndtering av ulykker og spesielle hendelser. Komiteen viser
til at denne rollen er tydeliggjort i § 4 i den nye loven om kommunal
beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven).
Sivilforsvaret bidrar også til hjelpearbeid ved katastrofer i andre land,
inngår i landets atomberedskap, driver landsomfattende varslingstjeneste
og er tillagt viktige oppgaver med å ivareta befolkningens behov
i tilfelle krig.
Komiteen viser videre til at
Sivilforsvaret er underlagt DSB, har en operativ styrke med 8 000
tjenestepliktige menn og kvinner for innsats i fredstid (i tillegg
til 8 000 flere ved krig) og er landsdekkende og inndelt i 20 distrikter.
Videre merker komiteen seg at Sivilforsvaret er oppsatt
med lokalt rekrutterte innsatsstyrker og har operative avdelinger
i om lag en tredjedel av landets kommuner, og at Sivilforsvaret er
organisert og utstyrt for innsats ved storm og uvær, flom, jord-
og snøskred, brann, søk etter savnede personer, atomulykkeshendelser
mv. Komiteen merker seg også at i løpet av treårsperioden
2009–2011 har Sivilforsvaret bistått ved håndteringen av nesten 600
ulike hendelser, med et stort spekter av oppdrag knyttet til håndtering
av naturkatastrofer, branner, oljevern, leteaksjoner, evakuering,
terror mv.
Komiteen viser til at regjeringen
nedsatte et utvalg for å foreta en gjennomgang av Heimevernet, Sivilforsvaret
og Politireserven med formål å vurdere om dagens organisering, samordning
og anvendelse av de statlige forsterkningsressursene er hensiktsmessig
og effektiv for å ivareta de samfunnssikkerhetsmessige behov i fredstid
og at utvalget 4. april 2013 la fram sin utredning, jf. NOU 2013:5.
Denne vil bli sendt på bred høring. Komiteen har
merket seg at når det gjelder Sivilforsvaret, anbefaler utvalget
å
«opprettholde en statlig sivil etat, som er folkerettslig
beskyttet og som har tverretatlig forsterkning som sitt primære
ansvarsområde. Sivilforsvaret må gis anledning til å fullføre sin
omstilling fra krig til fredstidsoppgaver og innta en ny rolle som
Statens beredskapsstyrke. Styrken vil kunne gi viktige bidrag til
samfunnssikkerheten, både når det gjelder forebygging, håndtering
og evalueringsarbeid.»
Komiteen er positiv til dette,
men understreker at dette vil måtte bety at styrken tilføres nødvendige
ressurser.
Komiteen viser til at Sivilforsvaret
er en svært viktig del av den sivile beredskapen og skal fungere som
forsterkningsressurs overfor nødetatene. Komiteen er
godt kjent med den innsatsen Sivilforsvaret legger ned i forbindelse
med håndtering av for eksempel skogbranner og flom. Sivilforsvaret
spilte også en viktig rolle som forsterkningsressurs i forbindelse
med nødetatenes arbeid 22. juli og de påfølgende dagene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er identifisert et stort investeringsbehov
for å sikre at Sivilforsvaret er adekvat utstyrt. I St.meld. nr.
22 (2007–2008) var investeringsbehovet skissert til 162 mill. kroner.
I tiden etter Stortingets behandling av meldingen er det framkommet
et investeringsetterslep. Disse medlemmer mener det
er viktig, for å sikre Sivilforsvaret en fremtid som relevant og
slagkraftig forsterkningsressurs, at de resterende investeringene
kommer på plass.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en endelig investerings-
og finansieringsplan for Sivilforsvaret i statsbudsjettet for 2014.»
Komiteen viser til
at et meget viktig element i norsk redningstjeneste er de frivillige
rednings- og beredskapsorganisasjonene, som hele året stiller lokalkjente
og trente mannskaper til rådighet ved redningsoppdrag og leteaksjoner
etter savnede. Den frivillige innsatsen består av en rekke større
og mindre organisasjoner med en aktiv medlemsmasse på om lag 20 000
personer. Komiteen viser til at de frivillige ressursene
har som sitt oppdrag å bistå i søk og redning når personer er savnet,
liv og helse er truet under alle terreng- og værmessige forhold
i Norge, og at de i tillegg bidrar med en rekke andre ressurser som
redningsskøyter, mindre fly, terrenggående transportmidler, redningshunder
mv.
Komiteen mener at redningstjenesten
i Norge er unik – også i internasjonal målestokk. Den er organisert
som en dugnad mellom det offentlige, frivillige og private for å
redde liv og helse, og er å anse som meget velfungerende.
Komiteen mener et godt planlagt
og forberedt samvirke mellom frivillige rednings- og beredskapsorganisasjoner
og de øvrige nødetatene er vesentlig for at alle ressurser skal
kunne utnyttes best mulig i krisesituasjoner. Dette innebærer en
større grad av involvering i beredskapsplanarbeid, hyppigere samvirkeøvelser,
og større grad av deltakelse i øvelser på ulike nivåer – lokalt,
regionalt og nasjonalt.
Komiteen mener innlemmingen av
frivillige rednings- og beredskapsorganisasjoner i Nødnett, i takt
med utbyggingen, utgjør et svært viktig og nødvendig bidrag for
å sikre et best mulig samvirke.
Komiteen mener det er viktig
at de frivillige rednings- og beredskapsorganisasjonenes posisjon og
kapasitet løftes fram for ytterligere å sikre og befeste god samhandling
mellom de frivillige kreftene og nødetatene. Disse frivillige organisasjonene
utgjør en bærebjelke i norsk redningstjeneste og beredskap, og representerer
en imponerende dugnadsånd, kapasitet og kompetanse som komiteen mener
det er svært viktig å opprettholde og ikke minst bidra til å videreutvikle.
Komiteen ønsker et tett og godt
samarbeid mellom kommunenes krise- og beredskapsaktører, nødetatene
og de frivillige organisasjonene i rednings- og beredskapsarbeidet. Komiteen viser
til forskrift om kommunal beredskapsplikt, der kommunene pålegges,
i god dialog med relevante offentlige og private aktører, å gjennomføre
en helhetlig ROS-analyse, som skal utgjøre hovedgrunnlaget for en styrking
av samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet på lokalt nivå.
Komiteen har merket seg at Røde
Kors i komitéhøringen 22. april 2013 ga tydelig uttrykk for at erfaringene
viser at samhandlingen ved ekstraordinære hendelser fungerer aller
best der det på forhånd finnes avklarte og inkluderende forhold
mellom kommunene og frivillige rednings- og beredskapsaktører. Komiteen har
videre også merket seg at Norsk Folkehjelp i høringen uttrykte at
de opplever både økt bruk, økt grad av forpliktelse mellom de ulike
aktørene gjennom avtaler og felles prosedyrer, økende grad av samtrening
og mange gode lokale eksempler på utvikling i redningstjenesten.
Komiteen mener at det er viktig
med godt avtaleverk for samarbeid mellom kommunene og de frivillige
rednings- og beredskapsorganisasjonene, som sikrer god og bred deltakelse
i beredskapsplanarbeidet, i øvelser og i det operative rednings-
og beredskapsarbeidet.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at nasjonale myndigheter motiverer og tilrettelegger for tettere
samarbeid mellom kommunene, nødetatene og de frivillige organisasjonene
i det lokale rednings- og beredskapsarbeidet. Komiteen mener
særlig DSB og fylkesmennene har en viktig rolle i så måte.
Komiteen synes det er positivt
at KS i komitéhøringen 22. april 2013 signaliserte at organisasjonen
vil styrke sitt engasjement innen samfunnssikkerhet og beredskap.
Dette vil også kunne gi bedre muligheter for dialog mellom kommunesektoren
og de frivillige rednings- og beredskapsorganisasjonene på nasjonalt
plan. Komiteen legger til grunn at kommunesektoren
vil være enda mer bevisst med tanke på å utnytte kompetansen og
kapasiteten som frivilligheten utgjør og slik kunne utløse fornyet energi
i frivillig rednings- og beredskapsarbeid i hele landet.
Komiteen vil også gi en anerkjennelse
til den psykososiale støtten og støttefunksjoner som frivillige
rednings- og beredskapsorganisasjoner tilfører samfunnet som en
naturlig del av dagens rednings- og beredskapsarbeid. Helsedirektoratet
har utgitt en egen veileder som beskriver hva disse organisasjonene
kan bidra med på dette feltet, blant annet overfor kommunene, som komiteen mener
det er verdt å merke seg.
Komiteen understreker det store
behovet for frivillig mannskap i rednings- og beredskapsarbeid. De
frivillige organisasjonene opplever det ofte krevende å få arbeidsgivere
til å gi medarbeidere fri med lønn under aksjoner, og komiteen forstår
at de frivillige selv finner det krevende å rykke ut mot trekk i
egen lønn. Ansatte i staten får fri med lønn til slikt arbeid, og
noen kommunale og private virksomheter har tilsvarende ordninger,
bl.a. er det stadig flere kommuner som innfører fri med lønn for
å delta i slike oppdrag i sitt personalreglement. Komiteen vil understreke
den store verdien dette frivillige innsatspersonellet har for beredskapen
og tryggheten i landet vårt, og at disse medarbeiderne får kunnskap
og erfaring som også normalt har åpenbar verdi for virksomhetene
de arbeider i. Komiteen håper at det, blant annet
gjennom god dialog med arbeidslivets organisasjoner, kan legges
godt til rette for deltakelse i frivillig rednings- og beredskapsarbeid.
Komiteen mener de frivillige
rednings- og beredskapsorganisasjonene må ha forutsigbare og langsiktige
rammevilkår. Komiteen støtter disse organisasjonene
i at de må kunne planlegge langsiktig, og erkjenner at utfordringene
er store i de frivillige rednings- og beredskapsorganisasjonene
med hensyn til å opprettholde kvalitet og omfang på kostnadskrevende
redningsutstyr og opplæring. Riktig, tilstrekkelig og godt utstyr
sikrer raskere respons, redder liv, lindrer skade og trygger innsatsmannskapene
under søk- og redningsoppdrag, og ikke minst vil involveringen i
nytt Nødnett bety mye.
Komiteen viser til at i takt
med befolkningens økte bruk av norsk natur, øker også søk- og redningsaksjoner
utenfor vei – og på vannet. Komiteen mener offentlige
myndigheter og private interesser som eksempelvis turistnæringen,
må samarbeide med de frivillige organisasjonene slik at utstyrsparken
er nødvendig oppdatert og dimensjonert.
Komiteen viser til at Redningsselskapet
utgjør en primærressurs for sjøredningsberedskapen langs hele kysten.
Redningsselskapet er i en særstilling på grunn av de betydelige
investeringene og det langsiktige perspektivet som kreves ved anskaffelse
av nye skøyter. Her viser komiteen til opplysninger
gitt i komitéhøringen 22. april 2013 om at Redningsskøyta Odin,
som har stasjon i Havøysund i Finnmark, representerte en investering
på 50 mill. kroner. Fartøy over 15 meter kan ikke bemannes av frivillige
grunnet statlige krav om bl.a. sertifiseringer av mannskap. Komiteen vil
understreke betydningen av at store redningsskøyter med fast bemanning
og kort utrykningstid, fortsatt må være en del av beredskapen. Det
viktige samspillet mellom skøyter med frivillige og fast ansatte
har også stor verdi og gir en kostnadseffektiv beredskap langs kysten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
å berømme Redningsselskapet for den viktige jobben de gjør for å
trygge den norske kysten. I de siste ti år har 300 personer blitt reddet
fra den visse død, og flere tusen båter har blitt berget.
Komiteen mener derfor
det er viktig at redningsselskapet og andre frivillige organisasjoner
gis forutsigbare rammevilkår.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet oppfordrer
regjeringen til å sørge for at Redningsselskapet gis trygge og stabile
rammer, og at en eventuell nedjustering i tippemidlene kompenseres
fullt ut.
For å oppnå en god samhandling mellom
aktørene langs kysten, vil komiteen understreke viktigheten
av felles øvelser. Redningsselskapet og andre aktører i kystberedskapen
bør jevnlig gjennomføre ulike øvelser, slik at kunnskap, trygghet
og samhandling ved ulykker eller andre hendelser blir bedre.
Komiteen har, gjennom komitéhøringen,
merket seg at Røde Kors utfører frivillig redningsdykking gjennom
innsats som det offentlige ellers ikke har kapasitet til å dekke
i mange deler av landet. Lovverket stiller samme formelle krav til
profesjonalitet til Røde Kors sine frivillige dykkere som til profesjonelle
redningsdykkere. Komiteen mener det må finnes løsninger
som sikrer at frivillige dykkere i Røde Kors kan utføre det viktige
arbeidet de gjør, ikke minst for å sikre rask respons i situasjoner
der profesjonelle dykkere er langt unna. I komitéhøringen 22. april
2013 etterlyste de frivillige rednings- og beredskapsorganisasjonene
et formelt fast nasjonalt kontaktpunkt å forholde seg til. Komiteen er
enig med organisasjonene i at dette bør på plass, men mener det
må være opp til regjeringen å avgjøre hvem som skal ivareta denne
funksjonen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil likevel peke på at dette kan være en funksjon den nye redningsdirektøren
kan ha. Flertallet legger til grunn at de frivillige
organisasjonene innen redning og beredskap vil være representert
i det nasjonale redningsrådet.
Komiteen viser til
at politiets samfunnsoppdrag er å forebygge, bekjempe kriminalitet
og skape trygghet for befolkningen. Politiet skal beskytte person,
eiendom og fellesgoder og verne om all lovlig virksomhet, opprettholde
den offentlige orden og sikkerhet og, enten alene eller sammen med
andre myndigheter, verne mot alt som truer den alminnelige tryggheten
i samfunnet. Videre skal politiet blant annet forebygge kriminalitet
og andre krenkelser av den offentlige orden og sikkerhet, avdekke
og stanse kriminell virksomhet, og yte borgerne hjelp og tjenester
i faresituasjoner. Når det gjelder politiets oppdrag som beredskapsaktør
viser komiteen til sine merknader, og de beskrevne
tiltak i Innst. 425 S (2012–2013), jf. Meld. St. 21 (2012–2013). Komiteen avventer
dessuten politianalysen som vil foreligge som offentlig utredning
(NOU) i juni i år, og statsbudsjettet for 2014 der det er varslet
at regjeringen vil legge fram forslag til videre utvikling av norsk
politi og en bred orientering om IKT i politiet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det skal etableres et beredskapssenter i Oslo som skal
lokalisere de nasjonale beredskapsressursene: politiets helikoptertjeneste,
beredskapstroppen og hundetjenesten, herunder bombegruppen. Dette
innebærer naturlig nok et omfattende arbeid. Flertallet vil
påpeke viktigheten av at reguleringsplan for formålet kan foreligge
i 2014. Flertallet viser til at det er en rekke aktører
involvert i dette prosjektet, og at det er svært viktig at arbeidet
gis høy prioritet i alle ledd. Flertallet viser til
at regjeringen tar sikte på at Beredskapssenteret skal være ferdigstilt
innen 1. januar 2018.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at det er bevilget midler til prosjektering
av det nye beredskapssenteret i statsbudsjettet. Det er etter disse medlemmers oppfatning
positivt at det omsider er tatt en avgjørelse om at det skal etableres
et beredskapssenter, men det råder usikkerhet om både tomtens egnethet,
gjennomføringstid og finansieringsbehov.
Disse medlemmer mener det haster
med å få på plass et slikt senter og vil derfor fremme forslag om
dette. Det vises til innstilling om Meld. St. 21 (2012–2013) hvor disse
medlemmer fremmer forslag om at regjeringen snarest må fremlegge
en fremdriftsplan for gjennomføring av nytt beredskapssenter i Oslo-området.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
å påpeke at det bør være et mål å tilstrebe tilnærmet lik beredskap
i hele landet. Disse medlemmer ønsker derfor å henvise
til Fremskrittspartiets forslag til revidert statsbudsjett, der
det avsettes midler til å utrede beredskapssentre i hver landsdel
parallelt med prosessen som pågår i Oslo. Disse medlemmer ønsker
også å vise til Fremskrittspartiets forslag og merknader i Meld.
St. 21 (2012–2013).
Komiteen vil vise
til at man i Norge har en lang tradisjon for samarbeid mellom sivile
og militære myndigheter gjennom totalforsvarskonseptet. Sivile kriser
skal som et utgangspunkt håndteres av sivile myndigheter og med
sivile kapasiteter, men Forsvaret har gjennom mange år bidratt med
ressurser til støtte for det sivile samfunn i ulike typer situasjoner, eksempelvis
opprydding etter oljesøl, i forbindelse med kraftig uvær og i forbindelse
med terrorhandlingene den 22. juli 2011. Komiteen vil
vise til at selv om Forsvarets primæroppgaver er å hevde Norges
suverenitet, må man legge til grunn at alle Forsvarets tilgjengelige
ressurser i utgangspunktet også kan stilles til rådighet for sivile
myndigheters ivaretakelse av samfunnssikkerheten, avhengig av sivile myndigheters
behov i en krisesituasjon.
Komiteen vil påpeke viktigheten
av at politiet sikres bistand uten opphold, innenfor lovens rammer, når
de ber Forsvaret om dette. Komiteen vil videre understreke
at politiet hurtig ber om militær bistand når situasjonen tilsier
det. Komiteen er opptatt av at man senker terskler
og fjerner flaskehalser, og mener det vil være en fordel at det
utarbeides rutiner og forhåndsdefinerte situasjoner hvor Forsvaret
skal bistå politiet ved anmodning. Komiteen viser
også til at ny bistandsinstruks om Forsvarets bistand til politiet
ble vedtatt av regjeringen i statsråd den 22. juni 2012.
Komiteen mener at bruk av Forsvarets
ressurser i fred vil måtte bero på et identifisert sivilt behov for
bistand. Komiteen ser det som ønskelig at Stortinget
på generelt grunnlag vurderer hvilke grenser som bør fastsettes
for bruk av militære ressurser og militær makt i forbindelse med
sivile oppdrag, og dermed overfor sivile borgere. Komiteen anser dette
som den fremgangsmåten som i størst mulig grad vil følge Grunnloven
§ 99 annet ledd om forbudet mot «militær Magts Anvendelse mod Statens Medlemmer,
uden efter de i Lovgivningen bestemte Former». Slik vil anvendelsen
av Forsvaret til sivile behov ha den nødvendige legalitet og legitimitet
i oppdragene som gis av sivile myndigheter. Komiteen støtter
derfor at regjeringen har igangsatt et arbeid om å forankre bistandsinstruksen
i forslag til ny lov om Forsvarets bistand til politiet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre konstaterer at slike forslag om en slik lovregulering
er nedstemt flere ganger. Ut fra sakens viktighet er derfor disse medlemmer tilfredse
med at regjeringen nå har signalisert at den vil arbeide fram en
slik lovregulering.
Komiteen vil videre
vise til at Forsvarets støtte til det sivile samfunn ble grundig
vurdert i Prop. 73 S (2011–2012) Et forsvar for vår tid som Stortinget ga
sin tilslutning til, jf. Innst. 388 S (2011–2012). Den nye Langtidsplanen
for Forsvaret legger til grunn at en av hovedprioriteringene er
å videreutvikle forsvarssektorens evne til å bistå det sivile samfunnet
i krisesituasjoner på en smidig og effektiv måte. Komiteen vil
videre vise til at Langtidsplanen legger til grunn at Forsvarets
struktur er dimensjonert for å løse Forsvarets primæroppgaver, og
at det ikke etableres nye militære kapasiteter eller strukturer
for særskilt å yte støtte til det sivile samfunn. Det ble imidlertid
slått fast at støtten til det sivile samfunn skal tas med i vurderingen
av innretning og dimensjonering av de enkelte kapasitetene i Forsvaret. Komiteen vil
vise til at dette er relevant blant annet ved utforming av dedikerte
oppdrag, beredskapspålegg, lokalisering, krav til opplæring, øving
og trening, samt evne til samvirke med aktører utenfor forsvarssektoren.
Komiteen viser for øvrig til
sine merknader i Innst. 425 S (2012–2013), jf. Meld. St. 21 (2012–2013)
vedrørende Forsvarets bistand til politiet.
Komiteen viser til
at utviklingen av IKT har skapt store endringer i samfunnet de siste
tiårene, og at gevinstene har vært betydelige både for innbyggere,
næringsliv og samfunnet som helhet. Samtidig blir IKT-systemer stadig
viktigere, mer integrert i alle deler av samfunnet og utgjør en
stadig større del av det som er kritisk for at samfunnet skal fungere normalt.
Befolkningen er i mange sammenhenger avhengig av IKT for å få utført
en tjeneste. Komiteen viser til at IKT utgjør grunnmuren
for all samhandling på tvers av sektorer, og IKT har derfor blitt
en strategisk sikkerhetsutfordring. Infrastrukturen som ligger til
grunn for at tjenestene fungerer, har blitt kritisk for samfunnet.
Komiteen registrerer at økt bruk
av IKT-systemer gjør at samfunnet blir mer sårbart og at truslene mot
IKT-systemene øker, samt at angrepene blir stadig mer avanserte. Komiteen er
enig i at god forebyggende IKT-sikkerhet derfor blir stadig viktigere for
samfunnssikkerheten.
Komiteen merker seg at regjeringen
etter framleggelsen av denne meldingen har foretatt en fornyet vurdering
av ansvarsforholdene på IKT-området, og at regjeringen har samlet
ansvaret for IKT-sikkerhet i sivil sektor i Justis- og beredskapsdepartementet. Komiteen merker
seg også at den nye nasjonale strategien for informasjonssikkerhet
som ble publisert 17. desember 2012, angir regjeringens retning
og prioriteringer for å møte nåværende og framtidige sikkerhetsutfordringer,
og at den består av følgende 7 strategiske prioriteringer.
1. Ivareta informasjonssikkerheten
på en mer helhetlig og systematisk måte
2. Styrke IKT-infrastrukturen
3. Sørge for en felles tilnærming til informasjonssikkerhet
i statsforvaltningen
4. Sikre samfunnets evne til å oppdage,
varsle og håndtere alvorlige IKT-hendelser
5. Sikre samfunnets evne til å forebygge,
avdekke og etterforske datakriminalitet
6. Kontinuerlig innsats for bevisstgjøring
og kompetanseheving
7. Høy kvalitet på nasjonal forskning og
utvikling innenfor informasjons- og kommunikasjonssikkerhet
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg at det under strategiens utvalgte områder er en detaljert
handlingsplan med tilhørende ansvarsplassering, og at det er forutsatt
at denne handlingsplanen revideres ved behov. Flertallet registrerer
at den nye nasjonale strategien med handlingsplan på IKT-området
skal sørge for bedre vern av infrastruktur, tjenester og informasjon,
noe flertallet slutter seg til.
Komiteen vil understreke
at cyberdomenet og Internett gir enorme muligheter for innovasjon, ytringsfrihet
og demokratiutvikling. Men samtidig som mulighetene til utvikling
øker, blir vi også mer avhengige av teknologien. Komiteen vil
også peke på at parallelt med dette avdekkes det også sårbarhet
og risiko som følge av denne utviklingen.
Etter komiteens mening blir vi
i dagens samfunn i økende grad avhengig av datateknologi og digital
infrastruktur. Teknologien er en forutsetning for mange viktige
funksjoner og tjenester, og tilgang til mye viktig informasjon.
Men dette er teknologi og nettverk som også har svakheter og som
potensielt er sårbare for angrep og kriminell utnyttelse som setter systemer
og viktige samfunnsfunksjoner helt eller delvis ut av spill.
Komiteen merker seg at det i
PSTs trusselvurdering fremgår det at det er økende aktivitet fra
andre lands etterretningstjenester og private selskaper rettet mot
Norge. Digital spionasje brukes i stadig større grad. Stadig mer
sensitiv informasjon ligger tilgjengelig på nettet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at temaet informasjonssikkerhet er viet for
liten plass i stortingsmeldingen. Disse medlemmer merker
seg henvisningen til den nasjonale strategien for informasjonssikkerhet
(fra desember 2012). Etter disse medlemmers mening
er denne strategien et skritt i riktig retning. Men etter disse
medlemmers mening har den svakheter som svekker strategien som
et aktivt verktøy. Disse medlemmer peker særlig på
at strategien formulerer syv strategiske hovedprioriteringer, men
at disse er innbyrdes uprioritert. Strategien har ikke en overordnet
visjon for informasjonssikkerheten eller et formulert ønsket sluttresultat.
Strategien sier lite om utholdenhet og robusthet mot spionasje,
angrep, hacking og cyberkriminalitet.
Komiteen vil også
peke på at erfaring fra nyere tids krigs- og konfliktsituasjoner
viser at cyberoperasjoner rettet mot sivil IKT-infrastruktur kan
forventes å være innledningen til et militært anslag. I innledende
fase kan det ofte være vanskelig å vite om et cyberangrep er innledningen
til et militært angrep, eller om det er en kriminell handling. I
en slik uavklart situasjon er det viktig at både sivile og militære myndigheter
iverksetter nødvendige tiltak for å avverge/begrense virkningen
av cyberangrepet og forsøker å identifisere hvem som står bak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre etterlyser en mer offensiv tilnærming, som kan
møte de reelle utfordringene innen dette feltet. Disse medlemmer vil særlig
peke på svakheten med at regjeringen ikke samler det nasjonale ansvaret
for informasjonssikkerhet i et departement.
Komiteen ønsker en
enda større satsing på samarbeid med sivile kompetansemiljøer, næringsliv og
utdanningsinstitusjoner. Informasjonssikkerhet er et komplekst fagfelt,
i stadig endring og med nye utfordringer. Utdanning og forskning
på dette området må derfor prioriteres.
Komiteen viser til at informasjonssikkerhet
er et tema hvor landegrenser har en underordnet betydning for trusselbildet. Komiteen vektlegger
betydningen av internasjonalt samarbeid både for å styrke informasjonssikkerheten
og for å etablere internasjonale regler for forebygging og bekjempelse
av cyberrelatert kriminalitet, spionasje, sabotasje og angrep.
Komiteen viser også til at krisehåndtering
ved alvorlige IKT-hendelser involverer, i tillegg til virksomheter
som rammes, i første rekke Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NorCERT),
PST og politiet for øvrig, samt Cyberforsvaret og E-tjenesten.
Komiteen merker seg at Nasjonal
sikkerhetsmyndighet i 2013 ble styrket med 33 mill. kroner for å
bedre den nasjonale beredskapen for alvorlige IKT-hendelser, blant
annet ved et døgnbemannet cybersenter hvor den nasjonale CERT-funksjonen
er kjernen.
Norge vil møte nye, store og i økende grad komplekse
sikkerhetsutfordringer i årene framover, noe som komiteen mener
krever høy utdannelse, effektivitet i kompetanseutvikling og samarbeid
på tvers av sektorer. Komiteen vil peke på at vår
operative evne til å håndtere disse utfordringene er avhengig av
en tilstrekkelig aktivitet av høy internasjonal klasse innenfor
de norske universitets-, høgskole- og FoU-miljøene. Dette gjelder
både produksjon av kandidater på alle utdanningsnivåer og langsiktige forskningsprogrammer
med bred deltakelse fra anvendelsesmiljøene.
Komiteen merker seg at meldingen
henviser til at det ved Høgskolen i Gjøvik er etablert et norsk kompetansesenter
i informasjonssikkerhet kalt «Centre for Security Economics and
Technology» (CSET), og at senteret har kommet i stand etter initiativ
fra sentrale aktører innen politi, justis, forsvar, forvaltning,
industri, personvern og akademia. I innstillingen fra Stortingets
særskilte komité (jf. Innst. 207 (2011–2012)) står det at
«Komiteen ser positivt på etableringen av senteret
og mener regjeringen bør vurdere hvordan senteret kan støttes for
å videreutvikle arbeidet.»
Komiteen merker seg at Justis-
og beredskapsdepartementet i meldingen peker på at de vil se nærmere
på hvordan høgskolens kompetanse kan utvikles og være en bidragsyter
i IKT-sikkerhetssamarbeidet.
Komiteen er kjent med at finansieringen
av dette senteret foreløpig ikke er på plass. Komiteen ser,
i likhet med den særskilte komité, positivt på en slik etablering. Komiteen mener
forskningsmiljøet innen informasjonssikkerhet på Gjøvik, sammen med
sine mange og tunge samarbeidspartnere, også internasjonalt, framstår
med de forutsetninger som skal til for å fylle en slik senterfunksjon
for anvendt forskning og kompetanseutvikling innen informasjonssikkerhet.
Komiteen legger til grunn at
myndighetene må ha en bred tilnærming i arbeidet med å styrke informasjons-
og cybersikkerheten. Cybersikkerhet har i lang tid vært viktig i
Forsvaret, ettersom mange av IKT-systemene er underlagt særlig høye
sikkerhetskrav. Komiteen mener det er viktig at erfaringer fra
forsvarssektoren også kan ha stor relevans for sivile anvendelser. Komiteen peker
særlig på forebyggende sikkerhet, innebygget robusthet og det å kunne
forsvare IKT-systemer. Forsvarets forskningsinstitutt har et forskningsmiljø
innen fagområdet, som bl.a. arbeider med problemstillinger innen
IKT-systemer med høyt tillitsnivå, dynamisk tilgangskontroll, robuste
IKT-systemer, samt metoder for sårbarhetsanalyser av IKT-systemer.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Stortingets behandling av endringer i ekomloven, Innst. 256
L (2012–2013):
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre
og Kristelig Folkeparti har merket seg at det i § 2-10 stilles krav
om at kommunikasjonsnett og -tjenester skal ha forsvarlig sikkerhet
for brukerne i fred, krise og krig. Nasjonen vil i en krise/krigssituasjon være
avhengig av at det sivile kommunikasjonsnettet fungerer. Det ville
derfor være naturlig at krav til tilbydere og utstyrsleverandører
samordnes med Forsvarets krav til kommunikasjonsnett.
Disse
medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
Stortinget
ber regjeringen utarbeide retningslinjer til sikkerhet for varer
og tjenester levert til kritisk digital infrastruktur, som i stor
grad er samordnet med Forsvarets krav til kommunikasjonsnett og
sambandssystemer.»
Komiteen viser til
at samfunnsutviklingen har medført at ulykker og katastrofer kan
ha grenseoverskridende konsekvenser. Norge og norske borgere rammes
også av hendelser som skjer utenfor vårt eget land. Det er en økende
tendens til at land som er rammet av en stor hendelse, i større
grad enn tidligere etterspør internasjonal assistanse. Komiteen er
derfor enig i at det er viktig å kontinuerlig se hen til andre land
sine erfaringer, systemer og ressurser for å styrke vårt arbeid
med samfunnssikkerhet. Komiteen er videre enig i
at Norge må bidra til å styrke samfunnssikkerhetsarbeidet i andre
land, herunder å hjelpe når katastrofer inntreffer. Anmodning om
internasjonal assistanse kanaliseres ofte gjennom regionale og internasjonale
organisasjoner, og internasjonalt samarbeid innenfor disse rammene
bidrar derfor til å styrke vår nasjonale samfunnssikkerhet og beredskap
og muliggjør samtidig at Norge både kan gi og be om effektiv assistanse.
Komiteen merker seg at regjeringen
legger vekt på samarbeidet i Norden og i nordområdene, at NATO og
EU er våre viktigste partnere innen samfunnssikkerhet, beredskap
og krisehåndtering i en regional kontekst, mens FN har en ledende
rolle i global sammenheng. Komiteen slutter seg til
dette.
Komiteen vil fremheve viktigheten
av, og potensialet i det nordiske samarbeidet når det gjelder samfunnssikkerhets-
og beredskapsarbeidet. Komiteen vil i den anledning
vise til Stoltenberg-rapporten, Den nordiske solidaritetserklæringen, NORDRED-samarbeidet
og den nye HagaII-erklæringen om det nordiske samarbeidet.
Hagaerklæringen (samarbeidet mellom de nordiske
ministre ansvarlig for samfunnssikkerhet og beredskap) og Solidaritetserklæringen
illustrerer etter komiteens mening godt den vilje
til samarbeid som finnes mellom de nordiske landene. Komiteen mener
derfor at de nordiske landene bør bestrebe seg på å følge opp erklæringene,
ved at det lages praktiske rammer som gjør det mulig for de nordiske
beredskapsorganisasjonene å utvikle sitt grensekryssende arbeid
videre.
Komiteen viser til gode erfaringer
under felles terrorøvelse med nordiske politistyrker i Stavern i 2013,
og ber om at de nordiske lands politistyrker øker sitt samarbeid,
ikke bare ved øvelser, men at det også legges til rette for at nordiske
politistyrker i større grad kan bistå hverandre i de nordiske land.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
regjeringen i denne sammenhengen bør se på muligheter til å forandre
den såkalte håndhevelsesinstruksen/internasjonal instruks slik at
nordisk beredskapsbistand blir enklere å få på plass i en krisesituasjon.
Komiteen mener dette
også må innlemme de frivillige rednings- og beredskapsorganisasjonene, slik
at de effektivt kan bistå over landegrensene ved store, krevende
hendelser der de vil kunne gjøre en viktig innsats.
Komiteen mener det er viktig
å videreutvikle det nordiske samarbeidet om samfunnssikkerhet og beredskap,
og i den sammenheng er det viktig å bygge ned grensehindre. Komiteen vil
vise til og støtte opp om uttalelsen fra Nordisk råds minisesjon
i Stockholm 10.–11. april 2013, der det blant annet heter:
«Tross ulik organisering og sikkerhetspolitisk forankring,
arbeider de nordiske landene nært også med tanke på militær støtte
til sivil beredskap. Erfaringsutveksling på tvers av grensene er
nyttig. Samfunnsmessige utfordringer knyttet til digitalisering
av hverdagen, naturkatastrofer og terroraksjoner – stopper ikke ved
grensene – de er grenseoverskridende.
Arbeidet med
å utvikle samarbeidet om samfunnssikkerhet og beredskap må derfor
samtidig være et arbeid for å bygge ned grensehindre. De nordiske
landene bør så langt som mulig søke å utvikle beredskapsplaner og
regelverk som gjør at mottak/bidrag til vertsnasjonsstøtte ikke
støter på unødige hindre. Muligheten for å få hurtig assistanse
fra nordiske naboer i krisetider reduseres betraktelig dersom ikke
nasjonale regelverk muliggjør slik støtte.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
for øvrig vise til merknadene fra behandlingen av Meld. St. 21 (2012–2013).