Justis- og beredskapsdepartementet legger i proposisjonen
frem forslag til endringer i lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers
adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven).
Endringene gjelder forvaltningstiltak mot vertsfamilier
som misbruker aupairordningen (karantene), utvisning som følge av
straffbar handling begått før innvilgelse av førstegangstillatelse
og iverksettelse av vedtak for EØS-borgere med oppholdsrett etter
utlendingsloven § 111. De to førstnevnte endringsforslagene har
vært på høring. Se proposisjonen for oversikt over høringsinstanser
og deres syn.
I 1969 ble aupairordningen definert som kulturutveksling
i Europarådets avtale om ansettelse [av] «au pair» av 24. november
1969 (Europarådets avtale om au pair) artikkel 2 nr. 1. Norge ratifiserte
avtalen 29. april 1971 og er bundet av den. Avtalen nedfeller blant
annet at au pairer skal ha tid til å gå på språkkurs og arbeide
maksimalt fem timer per dag.
Etter at Norge ratifiserte Europarådets avtale
om au pair, har mye endret seg hva angår kjønnsroller og likestilling,
regulering av arbeidsinnvandring og internasjonale migrasjonsstrømmer.
Antallet personer som får innvilget oppholdstillatelse som au pair
i Norge har økt, og dagens au pairer kommer i større grad fra fattigere
og mindre utviklede land enn Norge. Det vises i proposisjonen til
at departementet derfor har foretatt en gjennomgang av aupairordningen og
sett behov for å foreta endringer i regelverk og praksis. Forslaget
om karanteneordning er ett av flere tiltak som har som formål å
styrke kulturaspektet og forhindre at au pairer utnyttes som billig
arbeidskraft. Departementet ga 22. desember 2011 en instruks til
Utlendingsdirektoratet (UDI) (GI-12/2011), der UDI ble bedt om å
iverksette ulike endringer i aupairordningen. Videre trådte en ny
forskriftsbestemmelse i kraft 1. juli 2012. Det er også opprettet en
uavhengig informasjons- og veiledningstjeneste for au pairer.
Det følger av forskrift 15. oktober 2009 nr.
1286 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften)
§ 6-25, jf. utlendingsloven § 26, at en utlending kan få oppholdstillatelse
som au pair i Norge i til sammen to år når kontrakten tilfredsstiller
vilkår fastsatt av UDI om blant annet oppgavenes art og omfang,
lommepenger, kost og losji og fridager. Det er et vilkår at formålet
med oppholdet er kulturutveksling. Av UDIs rundskriv RS 2012-015 om
oppholdstillatelse til au pair følger det at vertsfamilien må ha
god kjennskap til det norske samfunnet og bestå av et ektepar, partnere
eller samboere med eller uten barn, eller enslig forelder med barn.
Som gjenytelse for oppholdet i vertsfamilien utfører au pairen visse
oppgaver som lettere husarbeid, pass av barn mv. Au pairen må være
mellom 18 og 30 år og skal ha anledning til å delta i norskopplæring.
Etter gjeldende rett er det ikke adgang til
å ilegge karantene overfor vertsfamilier som bryter vilkårene for
aupairopphold. Utlendingsloven § 63 åpner imidlertid for å trekke
oppholdstillatelsen tilbake ved brudd på vilkårene for slik tillatelse.
Dessuten kan den som gjør bruk av en utlendings arbeidskraft når
utlendingen ikke har nødvendig tillatelse etter loven, straffes
med bot eller fengsel inntil to år, jf. utlendingsloven § 108 tredje
ledd bokstav a. Utlendingen selv kan også straffes med bot eller
fengsel i inntil seks måneder eller begge deler dersom vedkommende
har arbeidet uten å ha oppholdstillatelse som gir rett til arbeid,
jf. utlendingsloven § 108 annet ledd bokstav a, jf. § 55 første
ledd. Bestemmelsen gjelder også for au pairer.
Den 19. juni 2012 ble det vedtatt en endring
i utlendingsforskriften § 6-25 om at UDI fastsetter vilkår om blant
annet oppgavenes art og omfang, lommepenger, kost og losji og fridager.
Formålet med forskriftsendringen var å synliggjøre hva det stilles
vilkår om for å få oppholdstillatelse som au pair og hva som følgelig
kan utgjøre et vilkårsbrudd og medføre ileggelse av karantene.
Utlendingsloven har en særskilt bestemmelse om
adgang til karantene for arbeidsgivere. Utlendingsloven § 27 femte
ledd første punktum lyder:
«Dersom en arbeidsgiver i forhold til sine utenlandske
arbeidstakere grovt eller gjentatte ganger bryter regler gitt i
eller i medhold av loven her som skal verne om arbeidstakeres lønns-
eller arbeidsvilkår, kan Utlendingsdirektoratet treffe vedtak om
at det ikke skal innvilges oppholdstillatelse for å utføre arbeid
hos vedkommende arbeidsgiver.»
Utlendingsloven § 27 femte ledd kommer ikke til
anvendelse overfor vertsfamilier eller au pairer, da begrepet «arbeidsgiver»
ikke omfatter vertsfamilier og begrepet «arbeidstaker» ikke omfatter
au pairer. Det pekes i proposisjonen på at selv om aupairordningen
har elementer av arbeid, er formålet med ordningen kulturutveksling.
Det gis i proposisjonen kapittel 2.3 en oversikt over
andre lands rett, herunder dansk, svensk, finsk og nederlandsk rett.
Ileggelse av karantene overfor en vertsfamilie som
bryter vilkårene for aupairtillatelse skal hindre misbruk av au
pairer, tvangsarbeid, menneskehandel og andre straffbare forhold. Ileggelse
av karantene anses som et tillatt inngrep etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
(EMK) artikkel 8.
Det kan anføres at karanteneordningen har en pønal
side og vil kunne oppfattes som en form for straff for den aktuelle
vertsfamilien. Departementet har derfor vurdert om ileggelse av
karantene på grunnlag av ilagt straff for straffbare forhold kan
innebære et brudd på forbudet mot dobbeltstraff, jf. EMK Protokoll
(P) 7 artikkel 4 nr. 1.
Forslaget kan ikke anses som gjentatt forfølgning
av samme forhold. Formålet med reaksjonen er ikke pønalt, men å
unngå overgrep mot en framtidig au pair. Adgangen til å ansette
praktikant, dagmamma, barnevakt eller lignende fra Norge eller et
annet EØS-land berøres ikke av forslaget.
Departementet mener derfor at forslaget om ileggelse
av karantene på bakgrunn av en straffedom ikke vil være i strid
med forbudet mot gjentatt straffeforfølgning.
Det fremgår av proposisjonen at de aller fleste høringsinstansene
støtter forslaget om å opprette en ordning med forvaltningstiltak
(karantene) overfor vertsfamilier som grovt eller gjentatte ganger
bryter vilkår for oppholdstillatelse til au pair eller er ilagt
straff eller særreaksjon for forhold begått mot en au pair. Departementet
opprettholder forslaget om å endre utlendingsloven for å gi hjemmel
for en slik ordning.
Hovedformålet med lovforslaget er å forhindre misbruk
av au pairer. Avhengighetsforholdet mellom en au pair og dennes
vertsfamilie gjør at au pairer kan være særlig utsatt for utnyttelse. Departementet
mener at en karanteneordning kan motvirke misbruk av aupairordningen
og hindre sosial dumping. Muligheten til å ilegge karantene vil
kunne bidra til å verne om au pairers rettigheter mht. oppgaver,
boforhold og fritid.
Det pekes i proposisjonen på at et vedtak om karantene
mot en vertsfamilie som bryter vilkårene eller er ilagt straff eller
særreaksjon, vil bidra til å forhindre framtidige brudd på vilkårene
for oppholdstillatelse til au pair og redusere risikoen for nye
overgrep mot eventuelt framtidige au pairer hos den aktuelle vertsfamilien.
Karantenebestemmelsen vil trolig også ha en preventiv effekt overfor
andre vertsfamilier og dermed beskytte au pairer mot press fra vertsfamilier.
Videre mener departementet at karantenebestemmelsen vil kunne medvirke
til å bekjempe bruk av au pairer som ulovlig arbeidskraft samt hindre
tvangsarbeid, menneskehandel og annen utnyttelse. Karantene er dessuten
et tiltak som først og fremst rammer vertsfamilien og ikke au pairen.
Forslaget i proposisjonen er noe endret sammenlignet
med forslaget i høringsbrevet 27. januar 2012, om grunnlaget for
ileggelse av karantene og karanteneperiodens lengde, men utover
dette finner departementet det ikke hensiktsmessig å harmonisere
forslaget med den danske ordningen, slik enkelte høringsinstanser
har foreslått. Departementet viser blant annet til at det ikke anses
hensiktsmessig med en ordning der karantene inntrer automatisk ved
domfellelse uten at det fattes et konkret vedtak.
Når det gjelder NTL Politiets, JURKs og Caritas’
innspill om at karanteneordningen bør omfatte EØS-borgere, vises
det i proposisjonen til at regelverket om oppholdstillatelse til
au pair ikke gjelder for EØS-borgere. Utlendingsloven har særlige
regler om retten til innreise og opphold for utlendinger som omfattes
av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, se lovens kapittel 13. Reglene
om aupairopphold i lovens kapittel 3, jf. forskriftens kapittel
6, gjelder derfor i utgangspunktet ikke for EØS-borgere (inkl. EFTA-borgere),
men kun for tredjelandsborgere. EØS-borgere som arbeider i private
hjem vil imidlertid være omfattet av regelverket for norske arbeidstakere.
Det er ikke adgang til å lage særlige ordninger som ikke gjelder
for norske arbeidstakere, men kun for EØS-borgere, som benytter
seg av sin rett til å ta arbeid i Norge. Karanteneordningen kan
derfor bare gjelde for vertsfamilier som har en au pair som er tredjelandsborger.
Når det gjelder MiRA-senterets spørsmål om hvilken
instans som skal avdekke og ta tak i saker der karantene kan være
aktuelt og Filipino Workers Organization (FWO)s bekymring for på
hvilket grunnlag UDI skal kunne fatte vedtak om karantene, viser
departementet til det som ble uttalt i høringsbrevet om at UDI må
vurdere karantene dersom direktoratet mottar informasjon om brudd
på vilkår for aupairopphold. I tillegg vil det være naturlig at
politiet varsler UDI ved mistanke om forhold som kan føre til ileggelse
av karantene.
Høringsinstansenes innspill om andre forhold knyttet
til aupairordningen, for eksempel ønske om tilsyn med au pairer
i private hjem, endring av alderskriteriet, egenrapportering, behov
for informasjonstelefon, vandelskontroll av vertsfamilien og evaluering
og avvikling av aupairordningen i sin helhet, faller utenfor gjeldende lovforslag
og kommenteres derfor ikke nærmere proposisjonen. Departementet
bemerker imidlertid at det er gjennomført en rekke tiltak.
Departementet foreslår at ett av grunnlagene
for å ilegge karantene skal være at vertsfamilien grovt eller gjentatte
ganger bryter vilkår gitt i eller i medhold av utlendingsloven om
oppholdstillatelse til au pair. Vilkårene for oppholdstillatelse
til au pair er nærmere regulert i UDIs rundskriv RS 2012-015 om
oppholdstillatelse til au pair, jf. utlendingsforskriften § 6-25,
jf. utlendingsloven § 26. Det vil også bli et vilkår for oppholdstillatelse
til au pair at den aktuelle vertsfamilien ikke er ilagt karantene
etter ny § 27 b i utlendingsloven.
Flere av høringsinstansene påpekte at forslaget
i høringsbrevet krever for mye til at et brudd skal kunne regnes
som «grovt». Departementet mener at bruddet må være av en viss alvorlighet
for å kunne ilegge karantene, samtidig som det ikke er meningen
at terskelen skal være så høy at det i praksis blir vanskelig å
ilegge karantene. Ved vurderingen av hva som er grovt, må det ses
hen til hvilket vilkår som er brutt, bruddets omfang og varigheten
på bruddet. Dersom au pairen eksempelvis har utført vesentlig andre
oppgaver hos vertsfamilien enn avtalt, som å jobbe i butikk eller
utføre «svart» arbeid, vil det være klart tilstrekkelig for ileggelse
av karantene. Det vil også kunne ses hen til om vilkåret om at formålet med
oppholdet er kulturveksling er brutt, slik JURK påpeker. Departementet
er videre enig med UNE og Caritas i at også tilfeller der au pairen
har bodd hos en annen familie i deler av aupairperioden eller har
fått utbetalt bare deler av lommepengene, kan være tilstrekkelig
til at bruddet anses som grovt. Utover dette mener departementet
at det ikke er hensiktsmessig å gi en opplisting av relevante momenter,
slik JURK foreslår, men viser til at dette vil fastlegges i praksis.
Vilkåret «gjentatte ganger» sikter til brudd
som hver for seg ikke kan karakteriseres som et grovt brudd, men
som til sammen er tilstrekkelig alvorlig. Det kan dreie seg om brudd
på samme eller ulike vilkår. For øvrig viser departementet til det
som framgår av høringsforslaget. Departementet antar at det i mange
tilfeller vil kunne dreie seg om flere vilkårsbrudd når vedtak om forvaltningstiltak
vurderes. Det må foretas en konkret, skjønnsmessig vurdering i den
enkelte sak av om vilkårene «grovt» eller «gjentatte ganger» er
oppfylt. Terskelen etter ny § 27 b er derfor ikke nødvendigvis sammenfallende
med terskelen etter § 27 femte ledd om arbeidsgiverkarantene. Formidling
av arbeidskraft til naboer og andre venner/bekjente vil kunne innebære
brudd på vilkår om oppholdstillatelse til au pair, og vil også kunne
anses å oppfylle vilkårene om «grovt eller gjentatte» brudd etter ny
§ 27 b.
Ved vurderingen av om vilkårene i bestemmelsen
er oppfylt, vises det i proposisjonen til at beviskravet vil være
det samme som ellers ved forvaltningsavgjørelser, det vil si alminnelig sannsynlighetsovervekt.
Det fremgår av proposisjonen at hensikten med å
utvide forslaget til også å omfatte vertsfamilier som er ilagt straff
eller særreaksjon for forhold begått mot en au pair, er å hindre
at en ny au pair i den aktuelle vertsfamilien utsettes for straffbare
forhold. Dette vil i tillegg kunne ha en preventiv effekt overfor
andre vertsfamilier. Det ble i høringsbrevet vist til at avhengighetsforholdet mellom
en au pair og vertsfamilien gjør at au pairer ofte kan være særlig
utsatt for utnyttelse. Det vises i proposisjonen til at det videre
vil kunne bli oppfattet som urimelig dersom straffbare forhold ikke
omfattes av karanteneordningen når brudd på vilkår om arbeidstid, lommepenger
osv. omfattes.
Forslaget innebærer at det kan fattes vedtak
om karantene når en person i vertsfamilien er ilagt straff eller
særreaksjon for et forhold begått mot vertsfamiliens au pair. Det
ble i høringsbrevet foreslått at det aktuelle straffebudet må kunne medføre
fengselsstraff i mer enn tre måneder, uavhengig av den konkrete
lengden på fengselsstraffen i dommen, og at det må foreligge en rettskraftig
dom for forholdet. Departementet bemerket at et alternativ til å
omfatte ileggelse av straff generelt, kan være at man i bestemmelsen uttrykkelig
spesifiserer hvilke brudd som gir grunnlag for karantene.
Det vises i proposisjonen til at forslaget innebærer
at ileggelse av straff eller særreaksjon skal danne grunnlag for
karantene, uavhengig av om det er begått brudd på straffeloven eller
straffebud i særlovgivningen. Departementet mener at det ikke er
hensiktsmessig å utvide grunnlaget for ileggelse av karantene ytterligere
ved at det ut fra en helhetsvurdering av situasjonen kan ilegges
karantene før det foreligger rettskraftig dom, slik POD foreslår,
eller at det kan ilegges karantene ved brudd på andre lover selv
om det ikke er ilagt straff eller særreaksjon, slik JURK foreslår.
Departementet har merket seg at flere høringsinstanser
har kommentert at de er enige med departementet i at det er mest
hensiktsmessig og fleksibelt å omfatte ileggelse av straff generelt, framfor
å spesifisere hvilke straffebud som omfattes. Med en slik regulering
utelukker man at det dukker opp nye situasjoner man ikke forutså ved
vedtagelse av bestemmelsen. Det straffbare forholdet må imidlertid
være begått mot en person som var au pair hos den aktuelle vertsfamilien
på gjerningstidspunktet, og det aktuelle straffebudet må kunne medføre
fengselsstraff i mer enn tre måneder. Eksempelvis kan utnytting,
tvangsarbeid og menneskehandel omfattes. Au pairen vil i mange tilfeller
være fornærmet i straffesaken.
Det fremgår av proposisjonen at hvis en person
i vertsfamilien er ilagt straff i henhold til utlendingsloven § 108
(brudd på utlendingsloven), må utlendingen som er utsatt for de
straffbare handlingene ha vært au pair hos vedkommende for at vertsfamilien
skal kunne ilegges karantene. Dette vil kunne omfatte en situasjon
der vertsfamilien ved falske forespeilinger forleder au pairen til
å reise til Norge, jf. utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav
c.
Straffebruddet må kunne føre til fengselsstraff
i mer enn tre måneder, på samme måte som utlendingsloven § 66 første
ledd om utvisning på bakgrunn av straffbare forhold. Videre må den straffedømte
personen være en person i vertsfamilien, det vil si en av eller
begge vertsforeldrene. Departementet er enig med JURK i at karantene
må gjelde begge vertsforeldrene, ikke bare den som signerer kontrakten,
slik at begge parter vil være omfattet av karantenen ved et eventuelt
samlivsbrudd. Det innebærer at etter et eventuelt samlivsbrudd vil
ingen av partene kunne ha au pair i karanteneperioden.
Departementet har vurdert om overgrep begått av
noen i vertsfamiliens øvrige familie eller omgangskrets bør omfattes
av forslaget, slik enkelte av høringsinstansene har foreslått. Departementet
har kommet til at det ikke vil være hensiktsmessig, blant annet
fordi dette normalt vil være utenfor vertsfamilienes kontroll og
dermed vil være vanskelig å praktisere. Videre er det etter dagens
praksis bare vertsforeldrene som omfattes av begrepet «vertsfamilie»
og som signerer kontrakten med au pairen.
I henhold til høringsforslaget er det ikke tilstrekkelig
at en person i vertsfamilien har status som siktet eller tiltalt
for et straffbart forhold begått mot au pairen for å fatte vedtak
om ileggelse av karantene. Flere høringsinstanser har imidlertid ment
at det bør være adgang til å ilegge karantene eller avslå en søknad
om oppholdstillatelse til au pair før rettskraftig dom.
Departementet fastholder forslaget om at det
må foreligge en rettskraftig dom for at det skal kunne fattes vedtak
om karantene. Dette er et objektivt konstaterbart vilkår, og først
på dette tidspunktet vil det være avklart om vertsfamilien dømmes
for de aktuelle straffbare forholdene. Departementet er enig i at
det er uheldig om det innvilges oppholdstillatelse til en ny au
pair mens det pågår en straffesak. Ut ifra det forventet begrensede
saksomfanget er det per i dag likevel ikke hensiktsmessig å innføre
en lovhjemmel for å kunne avslå en søknad om oppholdstillatelse
for å være au pair på samme måte som det er adgang til å avslå en
søknad om oppholdstillatelse til ektefelle der det er fare for mishandling,
med tilhørende bestemmelse om vandelskontroll. Departementet vil
i stedet innta en hjemmel i utlendingsforskriften slik at UDI kan
stille behandlingen av søknaden i bero inntil det er avklart om
vertsfamilien skal ilegges karantene eller ikke.
Dersom vilkårene i ny § 27 b er oppfylt, kan
UDI av eget tiltak treffe enkeltvedtak om at det ikke skal innvilges
oppholdstillatelse til au pair hos vedkommende vertsfamilie. Vedtaket
om karantene vil på vanlig måte kunne påklages til Utlendingsnemnda,
jf. utlendingsloven § 76 første ledd.
Det vises i proposisjonen til at departementet antar
at UDI vil fange opp de få sakene som er aktuelle for ileggelse
av karantene på bakgrunn av straff, slik at det per i dag ikke anses
hensiktsmessig å gi særskilte retningslinjer om politiets plikt
til å varsle utlendingsmyndighetene når det foreligger forhold som
kan medføre karantene. Dette kan endres når man får erfaring med bruken
av karantenebestemmelsen. Ved forespørsel kan politiet gi opplysninger
til UDI uten hinder av taushetsplikten. Dette følger i dag av straffeprosessloven
§ 61 c første ledd nr. 5, som gir hjemmel for at opplysninger kan
gjøres kjent for andre offentlige organer når formålet er å forebygge
lovovertredelser eller å hindre at virksomhet blir utøvd på uforsvarlig
måte. Når ny politiregisterlov trer i kraft, vil lovens § 30 gi hjemmel
til at UDI kan innhente informasjon fra politiet. I tillegg gir
politiloven § 24 fjerde ledd nr. 2 politiet adgang til å gjøre opplysninger kjent
for andre offentlige myndigheter når formålet er å forebygge eller
avverge straffbare handlinger.
Departementet foreslår i proposisjonen at det kan
ilegges karantene for en periode på ett, to eller fem år for brudd
på vilkår for oppholdstillatelse til au pair. Ved ilagt straff eller
særreaksjon kan det ilegges karantene for en periode på ett, to,
fem eller ti år. Departementet mener at muligheten til å kunne ilegge
en karantenetid av forholdsvis lang varighet vil kunne ha en preventiv effekt,
og at det vil være rimelig med en karanteneperiode på fem eller
ti år i de mest alvorlige tilfellene av brudd på henholdsvis regelverket
for aupairtillatelse og straffelovgivningen.
Lengden på karanteneperioden i det enkelte tilfellet
beror på en konkret helhetsvurdering der blant annet type vilkår
som er brutt, hvor alvorlig bruddet er, hvor mange ganger vilkåret
er brutt og over hvor lang tid bruddet har pågått, er relevante
momenter. Departementet mener at det ikke er hensiktsmessig at det
i regelverket settes to år som et utgangspunkt for lengden, slik
UD foreslår, men at dette vurderes konkret i hvert tilfelle. Dersom
au pairen ikke bor hos vertsfamilien, jobber et betydelig høyere
antall timer enn avtalt, utfører vesentlig andre oppgaver enn hva som
er avtalt eller ikke får utbetalt lommepenger, vil dette klart kunne
gi grunnlag for å ilegge fem års karantene. Den nærmere vurderingen
av karanteneperiodens lengde må fastlegges i praksis.
Utlendinger som har sonet eller er ilagt straff
for straffbare handlinger, kan utvises fra Norge etter bestemmelsene
i utlendingsloven §§ 66 til 72.
Lovens § 66 regulerer utvisning av utlendinger som
ikke har oppholdstillatelse, § 67 regulerer utvisning av utlendinger
som har midlertidig oppholdstillatelse og § 68 regulerer utvisning
av utlendinger som har permanent oppholdstillatelse. Hovedforskjellen
på bestemmelsene er at kravet til strafferamme for det straffbare
forholdet som er begått, er høyere jo sterkere tilknytning utlendingen
har til Norge.
Dersom en utlending med midlertidig oppholdstillatelse
begikk et straffbart forhold før vedkommende fikk midlertidig oppholdstillatelse, fastsetter
§ 67 annet ledd at § 66 første ledd bokstav b og c gjelder tilsvarende.
Kravet til strafferamme for å kunne utvise senkes da fra «mer enn ett
år» til «mer enn tre måneder». Dersom en utlending med permanent
oppholdstillatelse begikk en straffbar handling før vedkommende fikk
permanent oppholdstillatelse, fastsetter § 68 annet ledd at § 67
første ledd bokstav a og b gjelder tilsvarende. Det innebærer at
strafferammen for å kunne utvise senkes fra «to år eller mer» til
«mer enn ett år».
Gjeldende regelverk gir imidlertid ikke en klar anvisning
om hvilken lovbestemmelse utvisningsspørsmålet skal vurderes etter
dersom en utlending med permanent oppholdstillatelse begikk en straffbar
handling før vedkommende fikk sin første midlertidige oppholdstillatelse.
Gjeldende regelverk åpner for å tilbakekalle
en innvilget permanent oppholdstillatelse dersom utlendingen har
holdt tilbake opplysninger om dom for straffbare forhold ved søknad
om permanent oppholdstillatelse. En utlending som er domfelt for
straffbare forhold, plikter å opplyse om dette ved søknad om oppholdstillatelse.
Dersom dette ikke er gjort, kan tillatelsen tilbakekalles på bakgrunn
av at innvilgelsen er basert på uriktige opplysninger, jf. utlendingsloven
§ 63. Det kan deretter vurderes utvisning etter § 66.
Departementet foreslår å endre utlendingsloven § 68
annet ledd for å tydeliggjøre at en utlending som har begått en
straffbar handling før vedkommende fikk innvilget førstegangstillatelse (midlertidig
oppholdstillatelse), ikke skal ha noen utvidet beskyttelse mot utvisning
i tilfeller der det straffbare forholdet først oppdages etter at
vedkommende har fått permanent oppholdstillatelse.
I høringsbrevet ble det vist til Ot.prp. nr.
75 (2006–2007) s.291:
«Selv om utlendingen har fått innvilget permanent
oppholdstillatelse, skal ikke vedkommende kunne påberope det utvidede
utvisningsvernet dersom den straffbare handlingen fant sted forut for
at permanent oppholdstillatelse ble innvilget. […] Når en utlending
med midlertidig oppholdstillatelse vet at han eller hun har begått
en straffbar handling, kan vedkommende for øvrig ikke ha noen berettiget
forventning om et utvidet vern mot utvisning, selv om vedkommende
i ettertid får innvilget permanent oppholdstillatelse.»
Departementet presiserte i høringsbrevet at
det likevel er et vilkår at utlendingen blir dømt for handlingen
før utvisning kan vurderes.
Personer med permanent oppholdstillatelse har
i utgangspunktet et sterkere vern mot utvisning enn personer med
midlertidig oppholdstillatelse fordi de antas å ha en sterkere tilknytning
til Norge. Det viser seg ved at utvisning på grunnlag av straffedømte
forhold har høyere krav til strafferamme for utlendinger med permanent
oppholdstillatelse enn for utlendinger med eller uten midlertidig
oppholdstillatelse. Det avgjørende skjæringspunktet for om utlendingen er
omfattet av det utvidede vernet mot utvisning, er tidspunktet for
når den straffbare handlingen ble begått, ikke tidspunktet for når
utlendingen ble ilagt straff.
Forslaget i proposisjonen innebærer at en utlending
som har permanent oppholdstillatelse og som begikk en straffbar
handling før vedkommende fikk innvilget sin første oppholdstillatelse,
vil ha det samme vern mot utvisning som en utlending uten oppholdstillatelse.
Når det gjelder Advokatforeningens innvendinger
mot lovforslaget, bemerker departementet i proposisjonen at forslaget
ikke innebærer noen endring av dagens rettstilstand, men at forslaget kun
er en tydeliggjøring av hjemmelsgrunnlaget i loven. Etter lovens
§ 70 skal det i alle utvisningssaker foretas en vurdering av om
utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen
selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn,
skal videre barnets beste være et grunnleggende hensyn. Det pekes
i proposisjonen på at forholdsmessighetsvurderingen sikrer at alvorligheten
av det straffbare forholdet og utlendingens tilknytning til riket
vil bli vurdert. Hva slags straffbar handling det er snakk om, hvor
lang tid som er gått siden handlingen skjedde og øvrige individuelle
omstendigheter er relevante momenter ved vurderingen av om utvisning
vil være et uforholdsmessig tiltak. Departementet mener derfor at
behovet for en konkret vurdering av utlendingens situasjon er tilstrekkelig
ivaretatt ved den forholdsmessighetsvurdering som skal foretas i
alle saker.
Departementet viser ellers til at alle utlendinger som
vurderes utvist, etter lovens § 81 har rett til å framlegge sine
synspunkter så snart som mulig og under enhver omstendighet før
det treffes vedtak i saken. Hensynet til kontradiksjon er dermed
ivaretatt og vil ikke bli svekket ved forslaget, slik Advokatforeningen
synes å anta.
Utlendingsloven § 111 gir EØS-borgere oppholdsrett
i Norge i inntil tre måneder (seks måneder dersom personen er arbeidssøkende), så
fremt personen har identitetskort eller pass og ikke utgjør en urimelig
byrde for offentlige velferdsordninger.
Utlendingsloven § 90 første ledd slår fast at «[v]edtak
om bortvisning eller utvisning av en utlending som ikke har oppholdstillatelse
eller oppholdsrett etter kapittel 13, eller en nordisk borger som
ikke har hatt opphold i riket i mer enn tre måneder, kan iverksettes
straks».
Ordlyden kan fortolkes slik at bortvisnings-
og utvisningsvedtak overfor personer med oppholdsrett etter utlendingsloven
§ 111 i utlendingslovens kapittel 13 ikke kan iverksettes straks.
Det har imidlertid ikke vært tilsiktet at bestemmelsen skal forstås
på en måte som hindrer at de aktuelle vedtakene kan iverksettes
straks. Dette følger forutsetningsvis av Prop. 30 L (2009–2010).
Departementet foreslår i proposisjonen at utlendingsloven § 90 første
ledd presiseres for å tydeliggjøre at bortvisnings- og utvisningsvedtak
rettet mot en utlending med oppholdsrett etter lovens § 111 kan
iverksettes straks.
Departementet bemerker at Europaparlaments- og
rådsdirektiv 2004/38/EF artikkel 30 nr. 3 åpner for at bortvisnings-
og utvisningsvedtak for den aktuelle gruppen kan iverksettes straks.
Det skal i utgangspunktet settes en frist på minst én måned for
å forlate landet etter et utvisningsvedtak. Det kan imidlertid gjøres
unntak fra dette utgangspunktet i «behørig begrunnede hastetilfeller».
I saker der EØS-borgere kommer til Norge og begår kriminalitet kort
tid etter innreise, vil det være få hensyn som taler mot at bortvisnings-
og utvisningsvedtak kan iverksettes straks. Utlendingen vil som
hovedregel ikke ha tilknytning til Norge, og de samme hensynene
som taler for utvisning, vil også tale for en rask effektuering
av vedtaket. Det vil stride mot formålet med bortvisnings- og utvisningsbestemmelsene
i utlendingsloven §§ 121 og 122 dersom utvisningsvedtakene ikke
kan effektueres straks. Det vises til at bortvisning eller utvisning
av en EØS-borger begrunnes med hensynet til offentlig orden eller
sikkerhet.
Departementet foreslår at det i utlendingsloven § 90
første ledd føyes til at «[v]edtak om bortvisning eller utvisning
av en utlending med oppholdsrett etter utlendingsloven § 111 kan iverksettes
straks.»
Erfaring fra en tilsvarende karanteneordning
i Danmark har vist at karantene ilegges i veldig få saker. Det vises
i proposisjonen til at det derfor er grunn til å tro at få saker
vil bli vurdert for karantene også i Norge. Det vil være UDI som foretar
vurderingen av om vilkårene for ileggelse av karantene er oppfylt.
Dette innebærer at UDI må vurdere karantene dersom direktoratet mottar
informasjon om brudd på vilkår for aupairopphold. Dette vil dekkes
innenfor gjeldende budsjettrammer.
UDI har per i dag ikke tekniske løsninger for
å fatte vedtak om karantene eller varsle saksbehandlere om at en
vertsfamilie har fått karantene. Inntil dette eventuelt er på plass,
må derfor direktoratet behandle disse sakene manuelt. Dette innebærer
en risiko for at saker ikke blir fanget opp og at statistikken på
området blir mer usikker. Ettersom det forventes at få saker vil
bli vurdert for karantene, mener departementet det likevel vil være
hensiktsmessig å innføre lovbestemmelsen. Dersom det skal lages
en ny teknisk løsning for registrering av karantene overfor vertsfamilier,
vil det bli håndtert i den ordinære budsjettprosessen.
Departementet antar at forslaget ikke vil medføre
nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser. Eventuelle
merutgifter vil kunne dekkes innenfor eksisterende budsjettrammer.
Forslaget innebærer ingen økonomiske eller administrative
konsekvenser av betydning.
Forslaget vil ikke medføre økonomiske eller
administrative konsekvenser av betydning. Endringen innebærer en
presisering i loven og gir uttrykk for etablert praksis.