Jeg viser til brev fra arbeids- og sosialkomiteen fra
7. mai 2013 med anmodning om min vurdering av representantforslag
117 S (2012–2013) fra representantene Frank Bakke-Jensen, Linda
C. Hofstad Helleland, Torbjørn Røe Isaksen, Jan Tore Sanner og Sonja
Irene Sjøli om å gi mennesker utenfor arbeidslivet en ny sjanse.
Først vil jeg takke forslagsstillerne for deres
engasjement for mennesker som står i utkanten av arbeidslivet. Det
er nødvendig å ha en aktiv politikk innrettet mot denne gruppen,
og Regjeringen vil derfor legge fram en melding for Stortinget som
drøfter den eksisterende arbeids- og velferdspolitikken og presenterer
mulige nye tiltak innenfor dette feltet. Arbeidsmarkedet er godt
for det store flertallet i Norge, og det er høy sysselsetting både
i et historisk og internasjonalt perspektiv. Likevel er det enkelte grupper
som har problemer med å få fotfeste i arbeidslivet. Meldingen vil
derfor gjennomgå og vurdere innretningen av og styrken på flere
eksisterende tiltak, i tillegg til å presentere mulige nye tiltak
for å få flere i arbeid.
Representantforslaget er konkretisert i elleve punkter,
og jeg besvarer hvert enkelt punkt fortløpende. Under flere av punktene
er det naturlig å vise til den kommende stortingsmeldingen, som
vil presentere mer konkrete anbefalinger og tiltak.
Representantforslagene
Arbeid til alle er et hovedmål for Regjeringen. Dette
framkommer klart i regjeringens årlige budsjettframlegg. Men for
å oppnå målet må det også følges opp med klare og tydelige mål som
etaten kan styre etter. Arbeidsdepartementet har derfor i styringsdialogen
med Arbeids- og velferdsdirektoratet fokus på at etaten arbeider
for å nå målet om å få flere i arbeid, både med hensyn til ressurser,
aktiviteter og resultater av etatens innsats. Hovedmål og prioriterte oppgaver
i 2013 er å styrke den arbeidsrettede bistanden, fortsette den gradvise
forbedringen av ytelsesforvaltningen og gjennomføre IKT-moderniseringen i
henhold til vedtatte planer. Disse målene gjenspeiles også i etatens
egen virksomhetsstrategi, der bl.a. «Arbeid først» er et prioritert
innsatsområde. Departementet er i den forbindelse opptatt av en
balansert målstyring, der det arbeides systematisk og planlagt med
gradvise forbedringer på de prioriterte områdene.
Regjeringen har utformet en politikk som inneholder
virkemidler og tiltak vi har tro på skal bidra til å nå målene.
Prioriterte tiltak for oppfølging av brukere er blant annet gjennomføring
av dialogmøter for sykmeldte, behovs- og arbeidsevnevurderinger,
aktivitetsplaner og ulike tiltak for å bedre jobbmulighetene for
personer med nedsatt arbeidsevne. I gjennomføringen av politikken
er det nødvendig å ha god informasjon om hvordan virkemidlene benyttes. Både
departementet og direktoratet må ha løpende informasjon bl.a. om
at dialogmøter gjennomføres, hvor mange og hvor raskt brukerne får
oppfølging, og hvor mange som ser ut til å komme i arbeid. Derfor
er det nødvendig med god styringsinformasjon både nasjonalt og på
det enkelte NAV-kontor, også knyttet til de aktivitetene som etaten
gjennom regelverket er pålagt å gjennomføre. De mer langsiktige effektene
av arbeids- og velferdspolitikken og forvaltningens arbeid må følges
opp gjennom analyser, forskning og evalueringer.
Departementet og direktoratet arbeider med å
utvikle styringssystemet slik at en setter relevante og realistiske
mål, gir tydelige styringssignaler og etablerer gode verktøy for
å kunne følge opp resultatutviklingen. Her er det allerede en god
dialog. Ethvert styringssystem må imidlertid også brukes med fornuft
for å gi nødvendig frihet til å møte hver enkelt bruker på en individuelt
tilpasset måte. Ikke minst betyr det å gi medarbeiderne mulighet
til å bruke sin kompetanse og utøve godt, faglig skjønn.
Jeg er enig med forslagsstillerne i at styringssystemet
skal tilstrebe å gi tydelige mål som prioriterer forvaltningens
viktigste oppgaver. Derfor arbeides det med dette både i departementets
styring overfor etaten, og i etatens interne styring. I departementets dialog
med arbeids- og velferdsdirektøren går det klart fram at god ledelse
og tydelige styringssignaler er en prioritert oppgave på alle nivåer
i etaten. De siste årene har dette blant annet medført en bevisst
reduksjon i antallet mål det enkelte NAV-kontor rapporterer på.
I stedet er det arbeidet med å tydeliggjøre og styrke de styringsmålene
som benyttes. Samtidig er det en prioritert oppgave å styrke kvaliteten
i den arbeidsrettede brukeroppfølgingen, bl.a. ved å videreutvikle
medarbeidernes arbeidsmarkedskompetanse og ferdigheter i veiledning
og samhandling med brukerne. Forbedringer også på dette området
vil med nødvendighet skje gradvis, og departementet har bedt direktoratet
ferdigstille en langsiktig plan for oppfølgingsarbeidet i 2013 for
å sikre at dette forbedringarbeidet gjøres på en helhetlig, planlagt
og systematisk måte.
På bakgrunn av den igangsatte prosessen både
i departementet og i direktoratet med å forbedre styringssystemet
og den arbeidsrettede brukeroppfølgingen, ser jeg ingen grunn til
å forskuttere en god og effektiv prosess ved å forsere en gjennomgang
av målstyringsregelverket i Arbeids- og velferdsetaten. Etter min
vurdering vil en slik gjennomgang forstyrre og forsinke det pågående
forbedringarbeidet.
For å nå regjeringens mål om arbeid til alle
er jeg opptatt av at vi bruker de riktige virkemidlene til riktig
bruk. Mennesker er ulike og dette betyr at vi må ha et sett med
ulike arbeidsmarkedstiltak, og vi må vite noe om hvordan disse fungerer.
Jeg er opptatt av at vi skal ha god kunnskap om bruken og effekten
av tiltakene. Da er det flere forhold som må på plass, ikke bare
effektmålinger eller vurderinger, men også skikkelig grunnlagsdata.
For å sikre tilstrekkelige grunnlagsdata har
departementet i tilknytning til tildelingsbrevet for 2013 bedt direktoratet
utarbeide statistikk for personens status (arbeidstaker, arbeidssøker,
nedsatt arbeidsevne, annet) 6 og 18 måneder etter avsluttet tiltak,
for både arbeidssøkere og personer med nedsatt arbeidsevne. Departementet
ønsker statistikken delt opp etter hvert enkelt tiltak, samt etter
henholdsvis kjønn, alder, varighet som arbeidssøker/nedsatt arbeidsevne og
innvandrerbakgrunn. Når direktoratet har fått utviklet et statistikkprogram
for å hente ut slik statistikk, vil det være mulig å hente ut statistikk
også for andre tidsintervaller, for eksempel tre og fem år etter deltakelse
i tiltak. En slik statistikk vil likevel ikke innebære en effektmåling
av arbeidsmarkedstiltakene.
Måling av tiltakenes effekt for den enkelte
person kan gjennomføres på flere måter. Å lage opplegg som gir faglig
gode effektmålinger er administrativt og forskningsmessig krevende,
blant annet fordi de som deltar på et tiltak kan ha andre egenskaper
enn de som ikke deltar. Jeg er oppatt av at vi fortløpende vurderer
hvordan vi kan måle effekten på en kvalitativ god måte. Derfor må
vi også vurdere dette nærmere når vi har bedre grunnlagsdata. Men
det er viktig å understreke at vi også i dag har evalueringsmetoder. Departementet
og direktoratet initierer og finansierer en betydelig forskningsbasert
evalueringsvirksomhet for å få mer kunnskap om effektene av arbeidsmarkedstiltakene,
herunder å etablere og evaluere forsøk der en på mer systematisk
måte gjør bruk av kontrollgrupper for bedre å kunne fange opp effekten
av ulike tiltak. Kunnskapen fra disse evalueringene brukes igjen
i etatens virksomhet og bruken av tiltakene. Samtidig understreker
vi at vi ikke har god nok kunnskap om effektene av tiltakene i dag.
Vi vil derfor i den kommende stortingsmeldingen omtale dette og varsle
at vi skal ytterligere styrke forskning og oppfølgning av tiltakenes
effekt.
3. Stortinget ber regjeringen
iverksette klarere krav til leverandørene av attføringstjenester,
herunder en vurdering av hvordan bedrifter som ikke leverer tilfredsstillende
resultater, skal følges opp.
Regjeringen er opptatt av at Arbeids- og velferdsetaten
skal kunne tilby arbeidsrettet bistand som holder høy kvalitet og
er tilpasset individuelle behov. Departementet har i den sammenheng
bedt Arbeids- og velferdsetaten om å igangsette et utviklingsarbeid for
å bedre kvaliteten på de arbeidsrettede tiltakene, særlig knyttet
til tiltaksgjennomføring og hvordan oppnå bedre resultater. Regjeringen
vil komme tilbake til spørsmålet i forbindelse med den varslede
stortingsmeldingen om arbeid.
Mange med manglende basiskompetanse har problemer
med å skaffe seg en jobb og er avhengige av livsoppholdsytelser
fra Arbeids- og velferdsetaten. Dette er en problemstilling som
det har vært jobbet med i lengre tidog dette arbeidet er derfor
allerede styrket. Grunnleggende ferdigheter kan inngå som del av
arbeidsrettede tiltak, for eksempel ved arbeidsmarkedsopplæring
(AMO). For attførings- og vekstbedrifter er det lagt inn i Arbeids-
og velferdsetatens kravspesifikasjoner at kartlegging og evt. tilbud
om opplæring i grunnleggende ferdigheter skal inkluderes i tiltakene
avklaring og arbeidspraksis i skjermet virksomhet.
For å styrke kompetansen ved NAV-kontorene om
utfordringer knyttet til grunnleggende ferdigheter ble det i 2012
gjennomført et opplæringsprogram som er utviklet i samarbeid med
Vox.
Det er samtidig viktig å holde fast ved at grunnopplæring
er et kommunalt ansvar. Kommunene har også ansvar for å avdekke
manglende basiskompetanse hos voksne og tilby opplæring. Arbeids-
og velferdsetatens tilbud må ses i lys av dette, samtidig som det
er viktig å ha et godt samarbeid mellom etaten og kommunene.
Ordningen bør legges opp langs følgende linjer:
Nav utarbeider en
liste over godkjente tilretteleggere i offentlig, privat og ideell
sektor.
Det utarbeides et system hvor de som formidler Nav-brukere
inn i arbeid, mottar et honorar. Tilskuddsordningen bør utformes
slik at virksomheten belønnes dersom vedkommende er i arbeid etter
henholdsvis tre år og fem år.
Forskning og etatens erfaring viser at direktekontakt
med enkeltpersoner kan ha avgjørende betydning for deltakelse i
arbeidslivet. Regjeringen har vært opptatt av å bruke dette på en
god måte og derfor tatt i bruk en rekke virkemidler.
Eksempelvis finnes informasjon om Arbeids- og velferdsetaten
arbeidsrettede tilbud finnes allerede i dag på etatens nettsider,
noe jeg antar langt på vei vil fange opp det første kulepunktet.
Arbeids- og velferdsetatens innsats for tilrettelegging i ordinært
arbeidsliv er omfattende og involverer et betydelig antall aktører
og instanser. De arbeidsmarkedspolitiske virkemidlene omfatter innsats
både for å få flere personer inn i arbeidslivet, og for å bidra
til at færre støtes ut av arbeidslivet. Bistanden omfatter blant
annet tjenester fra ansatte ved de lokale NAV-kontorene, elektronisk
informasjon fra Arbeids- og velferdsetaten eller bistand gjennom
arbeidsrettede tiltak i regi av etaten. Innsatsen overfor unge inkluderer
også Arbeids- og velferdsetatens samarbeid med utdanningsmyndighetene
innenfor satsingen Ny GIV.
Brofoss-utvalget har i NOU 2012: 6 Arbeidsrettede
tiltak tilrådd at det blir gjennomført forsøk med resultatbasert
finansiering for å stimulere tiltaksarrangørene til økt måloppnåelse
knyttet til overgang til arbeid for tiltaksdeltakere. Som varslet
i Prop. 1 S (2012-2013) vil Arbeidsdepartementet på denne bakgrunn
sette i gang et treårig forsøk med resultatbasert finansiering.
Forsøket innebærer at utbetaling av tilskudd til tiltaksarrangør
avhenger av hvor godt man lykkes med å få tiltaksdeltakere i arbeid.
Formålet med forsøket vil være å undersøke om en resultatbasert
finansieringsmodell gir bedre formidlingsresultater enn en finansieringsmodell
hvor tilskuddet til tiltaksarrangør ikke blir påvirket av oppnådde
resultater. Utbetalinger til tiltaksleverandørene vil foretas i
etterkant etter oppnådd resultat. Forslaget i det andre kulepunktet
er etter mitt syn langt på vei fanget opp av dette forsøket.
Sosialt entreprenørskap handler om å utvikle
og ta i bruk nye løsninger på sosiale og samfunnsmessige problemer.
Sosiale entreprenører kan gjennom erfaringsbasert kunnskap, praktiske
erfaringer og egne nettverk ha fortrinn framfor tradisjonelle offentlige løsninger.
Sosiale entreprenører kan være pådrivere for nye løsninger i offentlig
regi og/eller nye løsninger som supplement til det offentlige tjenestetilbudet. Regjeringen
er opptatt av å legge til rette for at sosiale entreprenører kan
bidra med nye og utradisjonelle løsninger på sosiale problemer.
Arbeids- og velferdsdirektoratet har siden 2011 forvaltet
et tilskudd til sosiale entreprenører som arbeider for å bekjempe
fattigdom og sosial eksklusjon. Arbeidsdepartementet arrangerte
høsten 2012 som ledd i det norske formannskapet i Nordisk Råd et
seminar om sosialt entreprenørskap og hvordan man kan legge til
rette for denne typen virksomhet. Det arbeides nå med en oppfølging
av dette seminaret på nordisk nivå.
En god oppfølgning av sosialt entreprenørskap forutsetter
imidlertid også at de nye løsningene som tas i bruk evalueres, eventuelt
at effekt måles der dette er mulig og hensiktsmessig. Regjeringen
vil derfor i 2013 vurdere erfaringene med den nevnte tilskuddsordningen
og samt andre virkemidler for å legge til rette for sosialt entreprenørskap
og innovasjon, herunder hvordan det kan stimuleres til økt samarbeid mellom
NAV-kontorene og sosiale entreprenører. Stortinget vil bli orientert
om status for dette arbeidet i statsbudsjettet for 2014.
Regjeringen er opptatt av at stønadssystemet
utformes slik at det gir gode insentiver til arbeid. I den nye uføretrygden
som etter planen innføres fra 2015 er det blant annet gjort endringer
som sikrer at det lønner seg å øke arbeidsinnsatsen eller gå fra
trygd til arbeid. Representantene foreslår at det utredes om man
kan gjøre det mer lønnsomt å gå fra trygd til arbeid, for eksempel
ved å innføre et tidsbegrenset arbeidsskattefradrag.
Representantforslaget synes å innebære en form for
arbeidsbetinget stønad som en del av skattesystemet. Skattesystemets
hovedrolle er først og fremst å skaffe inntekter til det offentlige
på en samfunnsøkonomisk mest mulig effektiv måte. Det tilsier at
det neppe er hensiktsmessig å innføre en slik ordning i skattesystemet.
Ordninger som har til formål å stimulere til økt arbeidslivsdeltakelse
blant trygdemottakere bør isteden hovedsakelig ses i sammenheng
med utformingen av tiltaksapparatet og stønadsordningene for disse
gruppene. I den kommende stortingsmeldingen om arbeid vil Regjeringen
vurdere ulike tiltak som kan bidra til at personer med nedsatt arbeidsevne i
større grad beholder kontakten med arbeidslivet eller kommer tilbake
i inntektsgivende arbeid.
Det har vært en gradvis økning i antall uføre
i aldersgruppen 18-29 år etter 1990. Samtidig må det påpekes at
dette gjelder en relativt liten andel av aldersgruppen, og at andelen
de siste 10 årene har vært relativt stabil (en økning fra 1,2 til
1,3 prosent). Det har videre vært en vekst i antall (og andel) unge
som mottar arbeidsavklaringspenger. Samlet sett er veksten av antall
unge på helserelaterte ytelser bekymringsfull både for den enkelte
og for samfunnet. Regjeringen vil derfor komme tilbake til spørsmålet
i den varslede stortingsmeldingen om arbeid, der en blant annet
vil rette oppmerksomheten mot utsatte unge (ungdom som verken er
i jobb eller i opplæring/utdanning).
Regjeringen har iverksatt flere tiltak som tar
sikte på å redusere andelen unge som varig ekskluderes fra arbeidslivet.
Forskning viser at manglende fullføring av videregående opplæring
har sammenheng med mottak av offentlige stønader senere i livet.
For å øke gjennomføringen i videregående skole har Regjeringen igangsatt
Ny GIV. Jobbstrategien for personer med nedsatt
funksjonsevne er et annet tiltak som har som mål å inkludere
flere unge under 30 år i arbeidslivet. I tillegg er alle unge under
30 år med nedsatt arbeidsevne prioritert for arbeidsrettede tiltak
fra 2013. Videre er det i år iverksatt et forsøk hvor arbeidsavklaringspenger
kan erstattes av lønnstilskudd til arbeidsgivere, der unge er en
prioritert målgruppe.
En stor andel av de unge som mottar arbeidsavklaringspenger
og uførepensjon har psykiske helseproblemer. I forbindelse med den
kommende meldingen om arbeid vil Regjeringen også legge fram en oppfølgingsplan
for arbeid og psykisk helse som skal videreføre og videreutvikle
innsatsen fra Nasjonal strategiplan for arbeid
og psykisk helse (2007–2012).
9. Stortinget ber regjeringen
legge fram en sak med gjennomgang av alle ytelser til unge på sosialhjelp,
herunder individstønad og bostøtte til unge mennesker som bor hos
sine foreldre eller foresatte, for å sikre at ordningene oppmuntrer
til arbeid eller utdanning.
Jeg er enig med forslagsstillerne i at sosialhjelp skal
være en siste, midlertidig nødløsning hvis man ikke har andre muligheter
for å forsørge seg. Verken sosialhjelp eller individstønad skal
være et alternativ til arbeid eller utdanning. Regjeringen vil i
stortingsmeldingen om arbeid drøfte hvordan virkemidler og velferdsordninger
skal utformes for å støtte opp under målet om arbeid for alle. Et
viktig tema i meldingen er innsats for å hindre at unge står utenfor
arbeid og opplæring over tid.
Unge over 18 år som bor hjemme og som ikke er i
arbeid eller utdanning, kan ha rett til sosialhjelp hvis de ikke
har andre inntekter eller inntektsmuligheter. Det betyr at en ved
utmåling av sosialhjelp allerede i dag skal ta hensyn til andre
intekter, herunder bostøtte og individstønad. Det kan videre stilles
vilkår for en ev. tildeling av økonomisk sosialhjelp, der formålet
er å bidra til at brukerne kommer seg ut av en vanskelig livssituasjon
og styrke tjenestemottakers muligheter til å bli selvforsørget.
En kartlegging av NAV-kontorenes vilkårspraksis som Proba har gjennomført
på oppdrag for Arbeidsdepartementet viser at unge i aldersgruppen
18 til 30 år er den gruppen som det oftest stilles vilkår for. Det
stilles ofte vilkår om arbeidsrettede tiltak i form av yrkesveiledning, jobbsøking,
deltakelse i kvalifiserings- eller kompetansehevende tiltak og arbeid
for sosialhjelp.
Unge sosialhjelpsmottakere som er registrert som
arbeidssøkere inngår dessuten i målgruppen for garantiordningene
for ungdom.
Stønad til livsopphold mv. til tiltaksdeltaker,
den såkalte individstønaden, gir en inntekt i tiltaksperioden for
personer som ikke har rett til andre livsoppholdsytelser. Formålet
med individstønaden er dels å bidra til å dekke utgifter til livsopphold
og dels å virke som en økonomisk motivasjon for gjennomføring av
arbeidsrettede tiltak. Stønaden tildeles for de dagene vedkommende
deltar i et arbeidsrettet tiltak, og kan stimulere positivt til
aktivitet eller relevant arbeidserfaring for unge som ellers ville
vært passive. På den andre siden kan stønaden bidra til at enkelte slutter
i videregående skole i håp om å kunne motta en ytelse fra arbeids-
og velferdsforvaltningen. For å få økt kunnskap om individstønadens
effekter for unge vil derfor Arbeidsdepartementet sette i gang et forskningsprosjekt
om dette.
10. Stortinget ber regjeringen
fremme en sak om gjennomgang av alle lønnstilskuddsordningene, herunder
tidsubestemt lønnstilskudd (TULT), for å sikre at disse i større
grad brukes for å sikre at personer med nedsatt arbeidsevne kan
være helt eller delvis i arbeid.
Lønnstilskuddsordninger skal dekke opp forskjellen
mellom den enkeltes arbeidsevne og det arbeidsmarkedet krever for
å kunne tilby ordinær lønn. Lønnstilskudd er et virkemiddel som
vil kunne gi mer stabile og langsiktige rammebetingelser for arbeidsgivere
ved ansettelse av personer med nedsatt arbeidsevne. Samtidig vil
det også gi økt trygghet for arbeidstakeren. Et mulig problem med
omfattende bruk av lønnstilskudd er at det kan bidra til fortrengning
av ordinær arbeidskraft. Utformingen av lønnstilskudd er derfor
viktig, både avgrensning av målgruppe og at det foretas en jevnlig
vurdering av deltakerne med sikte på overgang til ordinær jobb uten tilskudd.
Som varslet i Prop. 130 L (2010–2011) om ny uføretrygd
ser Regjeringen behov for en gjennomgang av ulike lønnstilskuddsordninger,
og undersøke erfaringer både fra Norge og andre land. Jeg vil komme
nærmere tilbake til Stortinget med en vurdering av dette spørsmålet,
blant annet i den varslede stortingsmeldingen om arbeid.
Regjeringen er opptatt av at flere med nedsatt
arbeidsevne skal få og beholde arbeid. Gjennom Jobbstrategien for
personer med nedsatt funksjonsevne legges det opp til økt satsing
på tiltak i ordinært arbeidsliv, herunder bruk av tilrettelegging
og oppfølging i ordinært arbeidsliv. For å styrke muligheten for
tilrettelegging for arbeidssøkere er det som ledd i jobbstrategien
innført en prøveordning med tilretteleggingstilskudd til arbeidssøkere.
Satsingen skal bidra til økt måloppnåelse under delmål 2 i IA-avtalen og
gjennomføres i nært samarbeid med partene i arbeidslivet og funksjonshemmedes
organisasjoner. Før en eventuelt vurderer om det er behov for en
forenklet og forsterket ordning for tilretteleggingstilskudd for
funksjonshemmede, bør en etter min vurdering først få noe mer erfaring
med resultatene av det tilretteleggingstilskuddet som kom som en
del av jobbstrategien.