Det vises til brev, datert 7. oktober d.å. fra Helse-
og omsorgskomiteen der komiteen ber om min uttalelse vedrørende
ovennevnte representantforslag. De konkrete forslagene er som følger:
Forslag 1: Stortinget ber
regjeringen vurdere å fastsette en kvalitetsbasert minimumsnorm
for helsestasjons- og skolehelsetjeneste (i barne-, ungdoms- og
videregående skole).
Forslag 2: Stortinget ber
regjeringen innføre en mulighet for at helsesøstre kan videreformidle/henvise
ungdom til BUP, med kopi til fastlegen.
Forslag 3: Stortinget ber
regjeringen sørge for at fylkesmennene følger tettere opp kommuner som
ikke gir et forsvarlig helsestasjons- og skolehelsetilbud, at fylkesmennene
videre gis et mandat til å gjennomføre strengere reaksjoner og bidrar
til at barn og unge, inkludert elevrådene, blir hørt ved tilsyn.
Forslag 4: Stortinget ber
regjeringen sørge for å kartlegge kompetansenivået i helsestasjons-
og skolehelsetjenesten og videre styrke arbeidet med kompetanseheving
av ansatte gjennom kommunale kompetanseplaner der det er nødvendig.
Forslag 5: Stortinget ber
regjeringen, senest i forbindelse med forslag til budsjett for 2015, styrke
finansieringen av skolehelsetjenesten og helsestasjonene, herunder
øremerking av midlene til tjenesten for hele skoleløpet i en opptrappingsperiode.
Forslag 6: Stortinget ber
regjeringen fremme forslag til tiltak som integrerer skolehelsetjenesten
bedre i arbeidet med frafall, spesielt i videregående opplæring
Forslag 7: Stortinget ber
regjeringen sette i gang et større arbeid for å rekruttere flere
menn og minoritetsspråklige til yrket som sykepleier.
Forslag 8: Stortinget ber
regjeringen vurdere hvorvidt kvotering i utdanningen, kjønnspoeng eller
lignende ordninger kan inngå som et rekrutteringstiltak av flere
menn og minoritetsspråklige.
Forslag 9: Stortinget ber
regjeringen fremme forslag om hvordan man kan styrke samarbeidet mellom
tjenester for barn, unge og deres familier, som barnevern, BUP,
helsestasjons- og skolehelsetjenesten, allmennlegetjenesten og PPT,
herunder vurdere nye organisasjonsformer som svarer til de utfordringene
barn, unge og deres familier har, jf. Erfaringene med ”Familiens
hus”-modellen.
Barn og unge i Norge har stort sett en god somatisk
helse. Det er imidlertid urovekkende mange som lever under risikable
forhold i familier preget av rus, vold og omsorgssvikt. I tillegg
opplever altfor mange barn mobbing, sosial ekskludering og utenforskap
som en del av sin hverdag. Ungdataundersøkelsen viser at vi har en
veltilpasset ungdomsgenerasjon, men peker samtidig på at mange sliter
med psykiske helseplager i hverdagen.
Regjeringen jobber på mange måter for å møte utfordringene
som er skissert over. Dette handler både om bedre tverrfaglighet
i tjenestene, flere årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, og
mer kompetanse om hva som virker, både faglig og organisatorisk.
Som en oppfølging av Representantforslag 44 S (2013-2014) og Innst. 301
S (2013-2014), tas det sikte på å legge frem en ungdomshelsestrategi
våren 2016. Strategien vil ta for seg et bredt spekter av utfordringer
knyttet til ungdoms helse, fortrinnsvis unge opp til 25 år. Som
representantene også er kjent med, vil regjeringen legge frem en
melding til Stortinget om primærhelsetjenestene. Det tas sikte på
å legge frem meldingen våren 2015. Ett tema i denne meldingen vil
være kommunale helsetilbud til barn og unge.
Grunnlaget for en god livslang helse legges
i barneårene. Det er derfor viktig at vi har gode helsetjenester
til barn og unge, og at vi fanger opp barn og familier som sliter,
på et tidlig tidspunkt. En helsestasjons- og skolehelsetjeneste av
god kvalitet kan forebygge mye. Tjenesten når ut til mange og har
høy legitimitet og oppslutning i befolkningen. Det er derfor et
mål for regjeringen å utvikle denne tjenesten videre. Vi vet at
tjenesten er ulikt dimensjonert i kommunene. Men å fastsette en
minimumsnorm for årsverk i tjenesten vil kunne føre til at antall
årsverk blir målet, istedenfor kvaliteten på tjenester til barn
og unge. Kvaliteten i tjenestene dreier seg riktignok blant annet
om årsverk, fordi mer personell vil føre til mer tilgjengelige tjenester. Men
kvalitet er mye mer enn årsverk. Kvalitet handler også om tverrfaglighet
og styrket kompetanse, for å nevne noe. Helsesøster er en viktig aktør,
men det er ikke gitt at alle kommuner/bydeler trenger flere helsesøstre.
Mange kommuner har behov for å styrke også andre personellgrupper
knyttet til helsestasjons- og skolehelsetjenesten, for eksempel
psykologer, jordmødre, fysioterapeuter, leger og andre. Vi må se
på tjenester til barn og unge i kommunene som en helhet. Det dreier
seg om å utvikle tverrfaglige tjenester, slik at vi kan møte dagens
og morgendagens utfordringer på en best mulig måte.
Som representantene vet, ble det i 2014 bevilget 180
mill. kroner til helsestasjons- og skolehelsetjenesten gjennom en
økning av de frie inntektene til kommunene. Regjeringen har foreslått
å styrke disse tjenestene ytterligere med 200 mill. kroner i 2015
gjennom vekst i kommunenes frie inntekter. Budsjettforliket mellom regjeringspartiene,
Kristelig folkeparti og Venstre innebærer en ytterligere styrking
av helsestasjons- og skolehelsetjenesten med 70 mill. kroner gjennom
kommunenes frie inntekter, til sammen 270 mill. kroner mer til disse
tjenestene i 2015. Midlene fordeles kommunene ut fra antall innbyggere
i alderen 0-19 år. I budsjettforliket ble det også foreslått bevilget
5 mill. kroner til etablering av Sex og samfunn-sentre i samarbeid
med helsestasjon for ungdom. Dette er en god start på et langsiktig
utviklingsarbeid.
Vi vil følge nøye med på hvordan pengene blir brukt.
Nøkkeltall fra kommune-statrapporteringen KOSTRA er først tilgjengelig
i juni 2015. Vi kan ikke før den tid konkludere med hvorvidt kommunene
faktisk har benyttet de 180 mill kronene til formålet. Vi forventer
at kommunepolitikerne er like opptatt av å tilby gode forebyggende
og helsefremmende tjenester til barn og unge, som vi er. Kommunene
har et sørge-for ansvar for sine innbyggere, og gjennom dette ansvaret
må kommunepolitikerne sørge for at tjenestene styrkes i tråd med
vedtatt politikk. Dersom det skulle vise seg at pengene ikke er
benyttet til formålet, må vi vurdere hvordan vi fremover kan styrke
denne tjenesten på en annen måte enn gjennom en vekst i kommunenes frie
inntekter, herunder bruk juridiske og organisatoriske virkemidler.
Representantene foreslår en øremerking av midlene
for hele skoleløpet og nevner helsestasjon for ungdom særskilt.
Et godt og lett tilgjengelig lavterskel helsetjenestetilbud til
ungdom i kommunene er noe vi vil se på i den varslede ungdomshelsestrategien,
jf. Representantforslag 44S (2013-2014) og Innst. 301 S (2013-2014).
Regjeringen ønsker å gjøre psykisk helsehjelp lettere
tilgjengelig for barn og unge. Noen kommuner har ansatt psykolog
som jobber inn i helsestasjons- og skolehelsetjenestene, mens andre har
ansatt psykiatriske sykepleiere, barnevernspedagoger og sosionomer,
i tillegg til helsesøstrene. Vi ser også at man flere steder har etablert
godt samarbeid mellom helsestasjons- og skolehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.
Et godt eksempel er Skoleprosjektet. Her har BUP Vest ved Diakonhjemmet
og bydel Ullern gått sammen om å sørge for at helsetilbudet på skolene
i bydelen er styrket med en psykolog fra spesialisthelsetjenesten
en dag i uken. En slik organisering styrker samarbeidet mellom nivåene, og
mellom helsetjenestene og skolen. Men, viktigst av alt, organiseringen
gjør at helsetjenestene når barn og unge med betydelig hjelpebehov, som
ikke ellers ville oppsøkt hjelp.
Representantene foreslår at helsesøster skal
få adgang til å henvise direkte til BUP. I meldingen til Stortinget
om primærhelsetjenestene, vil vi gi en samlet gjennomgang av hvordan
arbeidsdelingen i tjenestene bør være for å sikre en bærekraftig,
tilgjengelig og fremtidsrettet primærhelsetjeneste der brukernes
behov står i sentrum.
Vi vet at barn og unge i liten grad opplever
å bli involvert i utviklingen av tjenestene på nasjonalt nivå. På
individnivå synes brukermedvirkning å være mer etablert. Barns rett
til å si sin mening, bli hørt og respektert er et av de grunnleggende prinsippene
i FNs barnekonvensjon. Barn og unges egne erfaringer og synspunkter
må derfor stå sentralt i å utvikle og gjennomføre gode tjenester til
denne gruppen. Statens helsetilsyn har det overordnede faglige styringsansvaret
overfor fylkesmennene når det gjelder tilsyn. Helsetilsynet er et
faglig uavhengig organ. Departementet instruerer derfor ikke tilsynsmyndighetene
i hvilke tilsyn som skal skje og hvordan tilsyn skal gjennomføres.
Kommunen skal sørge for at personer som oppholder
seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. For
at kommunen skal oppfylle sitt sørge-for-ansvar må de tilby en helsestasjons-
og skolehelsetjeneste. Tjenesten skal være forsvarlig, og som for
øvrige kommunale helse- og omsorgstjenester skal helsestasjons-
og skolehelsetjeneste ytes i tråd med fastsatte lover, forskrifter
og faglige retningslinjer, jf blant annet helse- og omsorgstjenesteloven §
4-1 første ledd. En økning i kommunens frie inntekter på med til
sammen 455 mill. kroner i 2014 og 2015 vil være et viktig bidrag
for at kommunene kan tilby helsetjenester av god kvalitet.
Arianson-utvalget utreder hvordan samfunnet skal
følge opp alvorlige hendelser og mistanke om lovbrudd i helse- og
omsorgstjenesten. En sentral problemstilling utvalget skal vurdere
er hvordan gjeldende rettslige virkemidler egner seg for å ivareta
pasient- og brukersikkerhet, rettsikkerhet og tilliten til helse-
og omsorgstjenesten. Vurdering av de ulike sanksjonstypene, herunder
hva som er formålet med sanksjoner og om de ulike instansenes/aktørenes
ansvar, uavhengighet, funksjon og oppgaver ved alvorlige hendelser
og mistanke om lovbrudd i helse- og omsorgstjenesten vil også stå
sentralt. Arianson-utvalget skal levere en NOU innen 1. september
2015.
Regjeringen vil bygge sin politikk på respekten for
kunnskap og har som mål å styrke kunnskapsgrunnlaget og kompetansen
i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. De ansatte er helsetjenestens
viktigste ressurs. I den kommende stortingsmeldingen om fremtidens primærhelsetjeneste
vil kompetanse være et sentralt tema.
Kommunen har et lovpålagt ansvar for å sørge for
nødvendige helsetjenester til befolkningen i kommunen. I dette ligger
det også en plikt til å sørge for at personellet har nødvendig og tilstrekkelig
kompetanse til å utføre sitt yrke på en forsvarlig måte.
Et hovedbudskap i Meld. St. 13 (2011-2012) Utdanning
for velferd – Samspill i praksis, er at utdanning og forskning skal
framskaffe kunnskap og kompetanse som i større grad enn i dag er
innrettet mot befolkningens behov. Et bedre samspill mellom utdanningssektoren
og tjenestene er nødvendig for lykkes med dette. Det er igangsatt et
arbeid med å utvikle et system for hvordan profesjonsspesifikke
kompetansekrav kan utvikles, fastsettes og formidles.
Regjeringen har i Prop 1 S (2014-2015) varslet
å utvikle en handlingsplan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling
i omsorgstjenestene, Kompetanseløft 2020. Planen skal bygge videre på
de gode erfaringene med Kompetanseløft 2015. Planen skal bidra til
å sikre at omsorgssektoren har tilstrekkelig og kompetent bemanning. Planen
skal også bidra til utvikling av en faglig sterk omsorgstjeneste.
Kompetanseløft 2020 skal legges fram i forbindelse med forslag til statsbudsjett
for 2016.
Minoritetsspråklige og menn utgjør en stor og viktig
ressurs i helse- og omsorgstjenestene. Betydningen av dette vil
bli større i årene fremover i lys av den demografiske utviklingen,
med et økt antall eldre og en knapphet på personell. Videre opplever
mange pasienter og brukere det som positivt at de møter personell
med samme kjønn eller språk i tjenestene. Enkelte tema er lettere
å diskutere med personell av samme kjønn og på eget morsmål. Samtidig
er det et viktig poeng at sammensetningen av bemanningen i tjenestene
gjenspeiler samfunnet for øvrig.
Helse- og omsorgstjenestene har forsøkt ulike tiltak
for å øke rekrutteringen av menn til helse- og omsorgstjenesten,
uten at dette synes å ha hatt vesentlig effekt. Mye av arbeidet
er begrenset av redusert tilgang på menn fra utdanningssystemet.
Prosjektet Menn i helsevesenet i Trondheim synes imidlertid å ha
funnet en god modell for å rekruttere menn inn i helsearbeiderfaget,
basert på et samarbeid mellom kommunesektoren og NAV, og etter en
modell der menn rekrutterer menn. Med bakgrunn i de gode erfaringene
fra Trondheim er det i oppfølgingen av Meld. St. 29 (2012-2013)
om morgendagens omsorg etablert et nasjonalt prosjekt, Menn i helse.
En stor og økende andel personell i norsk helse- og
omsorgstjeneste kommer fra land utenfor EØS-området. Denne gruppen
utgjør en betydelig andel av de som søker og gis norsk autorisasjon,
og representerer verdifull arbeidskraft og kompetanse i norsk helse-
og omsorgstjeneste. Etter departementets vurdering er det behov
for endringer i dagens autorisasjonsordning for helsepersonell utdannet
i land utenfor EØS. Departementet sendte derfor den 3. november
2014 på høring forslag til endringer i autorisasjonsordningen for
helsepersonell utdannet i land utenfor EØS.
Autorisasjonsordningen skal bidra til at helsepersonellet
har nødvendige kvalifikasjoner til å inneha en bestemt yrkesrolle
i Norge. I høringsnotatet videreføres dagens grunnvilkår om at søkers
utdanning må være jevngod med tilsvarende norsk utdanning. Denne
jevngodhetsvurderingen er basert på en dokumentsvurdering av bl.a.
pensumlister som angir utdanningens innhold og vitnemål for gjennomført
utdanning. Av hensyn til pasientsikkerheten foreslås det at søkere
som er utdannet i land utenfor EØS også må dokumentere nødvendige
tilleggskvalifikasjoner for å få autorisasjon. For alle de 29 autoriserte
helsepersonellgruppene foreslås det krav om bestått språkprøve og
kurs i nasjonale fag. For leger, tannleger, sykepleiere og helsefagarbeidere
foreslås bestått fagprøve som krav for autorisasjon. Krav om bestått
prøve i legemiddelhåndtering videreføres for leger, tannleger, sykepleiere
og farmasøyter.
Når det gjelder søkningen til sykepleierutdanningen,
har den gått litt opp de senere årene. I år var det for eksempel
10 808 førstevalgssøkere mot 9692 i fjor. Søkertallene fra Samordna opptak
viser at det fremdeles er rundt 2 førstevalgssøkere pr studieplass
til sykepleierutdanningen og at andelen menn som har sykepleierutdanningen
som sitt førstevalg de siste årene har ligget rundt 12 til 13 prosent
av det totale antallet førstevalgssøkere til denne utdanningen.
Kunnskapsdepartementet kan bestemme at det for enkelte utdanninger
kan gis 1 eller 2 tilleggspoeng for søkere av det kjønn som er klart
underrepresentert blant studenter eller yrkesutøvere fra vedkommende
utdanning. Tilleggspoeng eller eventuelt kvote for underrepresentert
kjønn har kun effekt der hvor der er stor konkurranse om studieplassen
Kvinner fikk ved årets opptak 2 tilleggspoeng for
opptak til ingeniør (bortsett fra til kjemi), maritim utdanning,
landbruksstudier ved statlige høyskoler og integrert masterutdanning
i teknologi ved NTNU (bortsett fra til noen få studier der kvinneandelen
allerede er høy). Menn får 2 tilleggspoeng ved opptak til veterinær-
og dyrepleierutdanning. Tilleggspoeng for menn ved søknad om opptak
til veterinærstudiene ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
(NMBU) tidligere Norges veterinærhøgskole (NVH)som ble innført i 2004,
hadde en umiddelbar effekt og økte andelen menn som fikk tilbud
om studieplass ved veterinærutdanningen fra ca 8 pst. i 2003 til
32 pst. i 2004. I 2008 var andelen menn oppe i ca 18,5 pst. og ved
siste opptak i 2014 utgjorde mannsandelen 17,2 pst. Ved dyrepleierutdanningen har
tilleggspoengene hatt liten eller ingen effekt på opptaket.
Hvorvidt tilleggspoeng til menn og minoritetsspråklige
ved opptak til for eksempel sykepleierutdanning vil påvirke søkningen
til slik utdanning i vesentlig grad, er som eksemplet over viser,
vanskelig å si. Samtidig vet vi at kravene for å komme inn på slik
utdanning er atskillig lavere enn for veterinærstudiet, og at det er
stor variasjon ved institusjonene. Det er normalt lettere å komme
inn i distriktene enn i de store byene. Ved årets opptak til sykepleierutdanningen
lå poenggrensen på ordinær kvote i snitt på rundt 40 poeng. Ved
institusjoner i Tromsø, Oslo og Trondheim krevdes på den annen side
opp mot 50 poeng for å komme inn på ordinær kvote. Dersom menn skal
prioriteres med tilleggspoeng, kan vi fort risikere at det er kvinner
som skyves ut i distriktene. For mange utdanninger vil det være
positivt med en bedre balanse mellom kjønnene og at flere minoritetsspråklige
blir rekruttert til utdanningen. Det foreligger imidlertid ingen
konkrete forslag om å innføre tilleggspoeng for menn til omsorgsyrker
nå.
0-24 samarbeidet er et utviklingsarbeid for
å styrke kommunenes og fylkeskommunenes arbeid med utsatte barn
og unge under 24 år. Kunnskapsdepartementet har etablert et tett
og forpliktende samarbeid med Arbeids- og sosialdepartementet, Barne-,
likestillings- og inkluderingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet.
Samarbeidet skal avdekke felles utfordringer, fremme felles tiltak og
strategier for bedre oppfølging av utsatte barn og unge mellom 0
og 24 år. Det overordnede målet for samarbeidet er økt gjennomføring
i videregående opplæring, gjennom tidlig, tverrfaglig og koordinert
innsats. Departementene har gitt felles likelydende oppdrag til
sine direktorater som skal lede frem til faglige anbefalinger om
tverrfaglige innsatser som skal bidra til at flere lykkes i skolen
og fullfører videregående opplæring. I dette arbeidet står særlig
samarbeidet mellom barnehage/skole og helsestasjon/skolehelsetjeneste
sentralt. Helse- og omsorgsdepartementet sine tiltak vil i særlig grad
knytte seg til skolehelsetjenestens rolle som en forebyggende helsetjeneste
og et lavterskeltilbud på barn og unges egen arena, herunder tiltak for
bedre tilgjengelighet og tverrfaglighet.
Program for bedre gjennomføring
i videregående opplæring ble satt i gang høsten 2014. Målgruppen
er både elever som står i fare for ikke å gjennomføre videregående
opplæring, og ungdom mellom 15 og 21 år som står utenfor opplæring
og arbeid. Programmet skal inneholde både nasjonale, regionale og
lokale tiltak, og hensikten er å identifisere tiltak som har god effekt
med tanke på å sette elevene best mulig i stand til å gjennomføre
videregående opplæring. I budsjettet for 2015 er det foreslått om
lag 90 mill. kroner til dette programmet.
I 2014 ble tilskuddsordningen til rekruttering
av psykologer i kommunen styrket med 40 mill. kroner til 100 mill.
kroner. Det foreslås å videreføre denne bevilgningen i Prop. 1 S
(2014-2015). Dette vil gi rom for å nyrekruttere om lag 40 psykologstillinger
i 2015. Kommunene oppfordres også til å bruke tilskuddet i samarbeid med
fylkeskommunene for å redusere frafall i skolen. Dette må skje i
samarbeid med blant annet kommunenes øvrige helsetjeneste, PPT og sosialrådgivere
i skolene. Kommunene oppfordres til å se tilskuddet i sammenheng
med økningen i 2015 på 100 mill. kroner gjennom kommunenes frie
inntekter for å styrke psykisk helsearbeid i kommunene.
Kommunene oppfordres også til å søke om å bruke
psykologstillingen til å understøtte regjeringens Program for bedre
gjennomføring, hvor hovedmålet å få flere ungdommer til å fullføre
og bestå videregående opplæring. Dette bør utvikles i tett samarbeid
med bl.a. kommunens øvrige helse- og omsorgstjenester, PPT og sosialrådgivere
på skolene. Helsedirektoratet arbeider samarbeider med Utdanningsdirektoratet med
å legge til rette for et strukturert opplegg med opplæring og ulike
fagtiltak for kommuner som knytter psykologen til dette formålet.
Regjeringen har satt i gang et forsknings- og
utviklingsoppdrag om bruk av flere yrkesgrupper i skolen. FoU-oppdraget
skal utføres i tidsrommet januar 2014 til juni 2015. Før sommeren
mottok departementet en kunnskapsoversikt for hvordan flere yrkesgrupper
i skolen kan benyttes på best mulig måte. Forskerne understreker
blant annet at det ikke er tilstrekkelig å tilføre ekstra ressurser
til skolene alene, men at man i tillegg på utvikle gode samarbeidsmodeller
der forankring, ledelse, veiledning, rolle- og ansvarsavklaringer inngår
som sentrale elementer. Forskerne skal nå, i samarbeid med praksisfeltet,
videreutvikle og prøve ut modeller for bruk av andre yrkesgrupper
i skolen, med fokus på 5.-7. trinn, og skal levere sin sluttrapport
sommeren 2015.
Skolen som arena for barn
og unges psykiske helse (2013-2017) er et FoU-prosjekt hvor
skoler og de lokale tjenestene skal bli bedre til å sikre elevene
mestrings- og læringsmuligheter, utvikle gode tverrfaglige og tverretatlige
strukturer og samhandling som tar bedre vare på den enkelte elevs
behov og sørger for oppfølging og adekvat hjelp til de elevene som
trenger det. I dette arbeidet er skolehelsetjenesten sentral.
Tverrfaglig samarbeid går igjen som den optimale
måten å møte brukerne av helse- og omsorgstjenester på. Samarbeid
kan bidra til å øke kvalitet, kompetanse og kunnskap hos de involverte,
forutsatt at det settes av tid til samarbeid. Godt samarbeid mellom
ulike personellgrupper og tjenester er også avgjørende for å kunne
komme tidlig inn med god og riktig hjelp til den enkelte. Gode resultater
forutsetter at tjenestene må tilpasse seg brukerne, ikke omvendt.
Det vil være naturlig å omtale tverrfaglige tjenester i den varslede
meldingen til Stortinget om fremtidens primærhelsetjenester.
Kommunene har et overordnet ansvar for å tilby sine
innbyggere forsvarlige tjenester. Noen barn og unge vil ha behov
for et tilbud fra flere sektorer. Rundt 133 kommuner har etablert
tjenester til barn, unge og familier etter familiens hus/familiesenter-modell.
Familiesenter er her definert som med minimum tre tjenester. Modellen
er ikke tilstrekkelig evaluert til at man kan si at dette er den
optimale måten å organisere tjenester til barn og unge i kommunene.
Det pågår et forskningsprosjekt ved Universitetet i Tromsø som blant
annet ser på hvordan ansatte i familiens hus opplever arbeidet sitt,
samhandling, ledelse og kvalitet på tjenestene som leveres. Videre
skal prosjektet se på hvorvidt det er en sammenheng mellom de ansattes
og brukernes vurdering av tjenestetilbudet. Forskningsprosjektet
går over fire år, fra 2014 til 2018. Vi vil følge med på hva som
fremkommer i denne evalueringen.
Modellkommuneforsøket er en annen måte å samordne
tjenester lokalt til beste for brukerne. Modellkommuneforsøket (2007-2014)
er en del av stor satsing igangsatt av Barne-, likestillings- og
inkluderingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet i 2006.
Arbeidet er rettet mot barn av psykisk syke og/eller rusmisbrukende
foreldre. 26 kommuner deltar med å prøve ut ulike tiltak som kan
styrke tverrfaglig samarbeid og samordning lokalt, samt stimulere
til kompetanseheving og bruk av gode verktøy i de aktuelle tjenestene.
Målet er å utvikle gode modeller for tidlig intervensjon, og helhetlig, systematisk
oppfølgning av barn av psykisk syke og barn av foreldre som misbruker
rusmidler - fra graviditet til skolealder. Forsøket evalueres. Sluttevalueringen
kommer våren 2015. Evalueringen vil presentere ulike kommunale modeller for
godt og virkningsfullt arbeid med målgruppen og vil presentere suksesskriterier
fra modellkommuneforsøket som kan formidles videre til kommuner
nasjonalt.
Regjeringen la i forrige uke frem en ny tiltaksplan
for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom. Et
av tiltakene i planen handler om systematisk samarbeid mellom helsestasjoner
og familievernet. Forskning har påpekt at konflikter i parforhold
kan bidra til depresjon hos gravide eller nybakte mødre. Et godt
parforhold betyr mye for livskvaliteten til foreldrene, og er også
svært viktig for barnas oppvekst. Helsestasjonene møter de aller
fleste barn til kontroller i de første leveårene, og er en god arena
for å kunne fange opp barn og familier i risikosonen. Det skal gjennomføres
et treårig prøveprosjekt i fem kommuner der familievernet inngår
et systematisk samarbeid med helsestasjoner. Samarbeidet nedfelles
i en forpliktende avtale mellom helsestasjon og familievern. Avtalen
skal forankres i kommuneledelsen.
Som denne redegjørelsen illustrerer, jobber regjeringen
på mange ulike måter for å møte utfordringene i helse- og utdanningstjenestene som
møter barn og unge.