1.1 Bakgrunn

De nåværende rammene for forsvarssektorens samarbeid med forsvarsindustrien ble trukket opp i St.meld. nr. 38 (2006–2007) Forsvaret og industrien – strategiske partnere; Strategi for de næringspolitiske aspekter ved Forsvarets anskaffelser, og gjennom Stortingets behandling av Innst. S. nr. 117 (2007–2008). Ved Stortingets behandling av Innst. 7 S (2011–2012), jf. Prop. 1 S (2011–2012), ble strategien oppdatert for blant annet å tydeliggjøre hvordan samarbeidet mellom Forsvaret og industrien innrettes etter at EUs direktiv 2009/81/EF om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser ble innført. Med norsk forsvarsindustri menes industri i Norge som leverer varer og tjenester som er spesielt til forsvarsformål. Det vil si bedrifter, uavhengig av eierforhold, som er registrert i Norge, og der verdiskaping og kompetanse knyttet til leveransene finnes i Norge.

Forsvarspolitikkens rolle er å bidra til nasjonal suverenitet, handlefrihet og sikkerhet. Dette påvirker også forsvarsindustriens innretning. Eksistensen av nasjonal forsvarsindustri er sterkt knyttet til nasjonale sikkerhetsbehov. Forsvarsindustrien er en del av de samlede ressurser samfunnet kan benytte for å sikre en best mulig nasjonal beredskap og reaksjonsevne mot kriser og anslag. En nasjonal forsvarsindustri med kompetanse på kritiske kapabilitets- og teknologiområder kan derfor være avgjørende for vår evne til å ivareta nasjonal sikkerhet.

En ekstern evaluering av strategien i St.meld. nr. 38 (2006–2007) ble gjennomført i 2014. Evalueringen konkluderte med at strategien i stort har vært vellykket, og gjennomføringen av politikken har fungert etter hensikten. Samarbeidet mellom forsvarssektoren og forsvarsindustrien fungerer godt og er gjensidig fordelaktig for samtlige aktører. Tiltakene har virket, og det er etablert en rekke fora for å utvikle samarbeidsrelasjoner og styrke den strategiske dialogen. De ulike foraene, som støttegrupper og programkonferanser, er viktige arenaer for informasjonsutveksling mellom sektoren og industrien.

Det fremkom av evalueringen at det vil være hensiktsmessig å videreføre de bærende elementene i strategien i St.meld. nr. 38 (2006–2007), noe denne meldingen legger opp til. Samtidig ble det identifisert enkelte forbedringsområder. Forbedringspotensialet er ivaretatt gjennom justeringer og nye tiltak.

Rammebetingelsene for forsvarsindustriens virksomhet ble gjenstand for en endring i 2011, da EUs direktiv om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser trådte i kraft. Direktivet ble gjennomført i norsk rett i form av forskrift om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser (FOSA) 1. januar 2014. Hensikten med direktivet er å skape et europeisk marked for forsvarsmateriell for å styrke fundamentet for europeisk forsvarsteknologi og -industri, og å utvikle den militære kapasiteten som kreves for å gjennomføre den europeiske forsvars- og sikkerhetspolitikken. Samtidig skal direktivet bidra til en konkurransedyktig europeisk forsvarsindustri. Et av virkemidlene er å utsette mest mulig av medlemslandenes forsvars- og sikkerhetsanskaffelser for konkurranse på like vilkår for alle leverandører i EØS-landene. I en ny og mer sammensatt regulatorisk situasjon er det viktig for Norge å ha en robust og bærekraftig strategi for å etterleve direktivet, samtidig som at handlingsrommet for å ivareta nasjonale sikkerhetshensyn benyttes der det er nødvendig.

Summen av det ovennevnte ligger til grunn for meldingen og den nye strategien.

Regjeringens hovedmål med denne meldingen er å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser gjennom å opprettholde og videreutvikle en internasjonalt konkurransedyktig norsk forsvarsindustri.

Meldingen beskriver innledningsvis Norges nasjonale sikkerhetsinteresser og forsvarssektorens behov for norsk forsvarsindustriell kompetanse. Deretter beskrives forsvarsmarkedets egenart, utviklingstrekkene nasjonalt og internasjonalt, og hvordan andre lands myndigheter forholder seg til egen forsvarsindustri.

Sentrale rammebetingelser og regelverk, herunder spesielt EUs direktiv om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser, er av vesentlig betydning for den videre utviklingen av forsvarsindustrien. Direktivet kan på sikt medføre nye muligheter for konkurransedyktig norsk forsvarsindustri, men det forutsetter at markedet reelt åpnes for likeverdig og åpen konkurranse. Norske myndigheter må derfor følge praktiseringen av direktivet i andre land nøye, og anvende regelverket på en slik måte at norsk forsvarsindustri sikres de samme reelle rammebetingelser og spilleregler som landene i EU. Utviklingen i Europa etter at direktivet ble innført er derfor vektlagt i meldingen.

Til slutt presenteres den nasjonale forsvarsindustrielle strategien med nærmere beskrivelser av de ulike virkemidlene. Strategien skal sikre et godt samarbeid mellom forsvarssektoren og forsvarsindustrien basert på forsvarssektorens behov for kostnadseffektive leveranser av materiell og tjenester. En av de bærende pilarene i det eksisterende samarbeidet er tidlig dialog mellom aktørene, som vil videreføres gjennom etablerte møteplasser. Strategien viderefører også det nære samarbeidet mellom forsvarssektoren, forskningsmiljøene og industrien innenfor utvalgte teknologiske kompetanseområder.

Strategien fastholder at nasjonale sikkerhetsinteresser og Forsvarets behov er førende for forsvarssektorens materiellanskaffelser. Det legges til grunn at anskaffelsene skal baseres på prinsippene om konkurranse, ikke-diskriminering og likebehandling så lenge nasjonale sikkerhetshensyn ikke medfører behov for unntak. Strategien legger også til grunn at Norge i økende grad vil samarbeide med andre nasjoner om anskaffelse av forsvarsmateriell. Videre legger strategien til rette for at norske bedrifter sikres fortsatt tydelige og forutsigbare rammevilkår for sin eksportaktivitet. Herunder videreføres ordningene med myndighetsstøtte til markedsføring og industrisamarbeid. I tillegg vil regjeringen vurdere om det skal etableres en ordning for myndighetssalg av forsvarsmateriell for å bidra til ytterligere økt markedsadgang for norsk forsvarsindustri innenfor rammen av norsk eksportkontrollregelverk.