Jeg viser til brev fra Stortingets arbeids-
og sosialkomité 13. januar 2016 der det er bedt om min vurdering
av Dokument 8:32 L (2015–2016). Forslaget går ut på å oppheve arbeidsmiljøloven
§ 14-12 andre ledd, som gir tariffbundne virksomheter adgang til
å inngå lokal avtale om tidsbegrenset innleie fra bemanningsforetak.
Forslagsstillerne mener arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd innebærer
en for sterk svekkelse av målet om at faste ansettelser skal være hovedregelen
i norsk arbeidsliv.
La meg først understreke at det er bred politisk enighet
om at faste ansettelser skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv.
Dette er også den klare hovedregelen i arbeidsmiljøloven. Ifølge
arbeidsmiljøloven er innleie fra bemanningsforetak i utgangspunktet
tillatt i samme utstrekning som det kan avtales midlertidig ansettelse.
Dette følger av lovens § 14-12 første ledd. Den nye, generelle adgangen
til midlertidig ansettelse uten vilkår, som trådte i kraft 1. juli 2015,
gjelder ikke ved innleie. Det kan altså ikke leies inn fra bemanningsforetak
på dette grunnlaget, slik forslagsstillerne synes å legge til grunn.
En kan derfor ikke hevde at adgangen til å inngå lokal avtale om
innleie ikke lenger er nødvendig på grunn av den nye regelen.
Arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd gir en
utvidet adgang til innleie for virksomheter som er bundet av tariffavtale.
Ifølge regelen kan arbeidsgiver og tillitsvalgte som til sammen
representerer et flertall av den arbeidstakerkategori innleien gjelder,
inngå skriftlig avtale om tidsbegrenset innleie. Dette gjelder utover
de tilfellene en kan ansette midlertidig. Regelen er i forarbeidene
begrunnet med at en harmonisering med reglene om midlertidig ansettelse,
i enkelte tilfeller kan gi en for restriktiv adgang til innleie,
jf. Ot.prp. nr. 70 (1998–99) s. 45.
Adgangen til å leie inn arbeidstakere etter
§ 14-12 andre ledd er altså begrenset. Konkrete vilkår må være oppfylt
for at regelen kan benyttes og innleien må være tidsbegrenset. Samtidig
gir regelen virksomhetene en viss fleksibilitet til å ivareta særlige
behov for innleie utover de situasjonene det kan benyttes midlertidig
ansettelse. Jeg kan ikke se at adgangen til å inngå avtale om innleie
svekker lovens hovedregel om fast ansettelse,
slik det hevdes.
For å styrke etterlevelsen av regelverket på
innleieområdet, fikk Arbeidstilsynet fra 1. januar 2014 myndighet
til å føre tilsyn med denne regelen. Arbeidstilsynet kan nå kreve
at virksomheten fremlegger dokumentasjon på at den er bundet av
tariffavtale og at det faktisk er inngått avtale med de tillitsvalgte. Det
må også dokumenteres at avtalen gjelder tidsbegrenset innleie og
at de tillitsvalgte representerer et flertall av den arbeidstakerkategori
innleien gjelder. Arbeidstilsynet kan gi pålegg ved brudd på reglene.
Jeg er likevel enig i at det er grunn til bekymring for
veksten i innleie i enkelte bransjer og sektorer enkelte steder
i landet. Men ser en landet under ett, har likevel bruken av innleid
arbeidskraft vært på et relativt stabilt nivå de siste årene, et
sted mellom 1 og 2 pst. av arbeidsstyrken totalt. Å oppheve regelen
vil ramme innleie generelt, noe som ikke nødvendigvis er ønskelig.
Det kan være andre tiltak som er bedre egnet til å ivareta utfordringene
i for eksempel byggebransjen.
Jeg er opptatt av å følge nøye med på utviklingen og
praksis med ut-/innleie av arbeidskraft sammen med andre tilknytningsformer
i arbeidslivet. Departementet har i denne sammenheng inngått en
flerårig forskningsavtale med Fafo/SNF for å få økt kunnskap om
ulike tilknytningsformer i arbeidslivet. Det er særlig fast ansettelse,
midlertidig ansettelse, innleie og oppdrag/entreprise og samspillet
mellom disse som skal følges over tid. Jeg viser også til regjeringens
strategi mot arbeidslivskriminalitet der likebehandlingsreglene
i arbeidsmiljøloven utredes, særlig med hensyn til etterlevelse
og håndheving.
I tillegg har departementet siden høsten 2015
hatt en dialog med partene i arbeidslivet om utviklingen i ulike
tilknytningsformer i arbeidslivet, ikke minst om ansettelsesavtaler
i bemanningsbransjen. Etter mitt syn er det viktig at de ulike problemstillingene rundt
både bemanningsbransjen og tilknytningsformer i arbeidslivet blir
sett i sammenheng, og håndtert i god dialog med partene i arbeidslivet.
Jeg mener derfor det ikke er hensiktsmessig å oppheve
§ 14-12 andre ledd i arbeidsmiljøloven, slik
representantene har foreslått.