Nærings- og fiskeridepartementet har gjennomgått
samtlige lover under departementets ansvarsområde for å identifisere
lover som kan oppheves og lover som kan forenkles. Som en del av
dette arbeidet foreslår departementet i denne proposisjonen å oppheve
lov om fiendegods o.a., lov om avgift på bygge- og entreprenørvirksomhet
til dekning av utgifter til byggeforskning og geoteknisk forskning
og lov om forbud mot å betinge forkjøpsrett vedkommende fisk eller
fiskeprodukter.
Videre foreslås i proposisjonen endringer i
lov om sjøfartens (sjøloven) regler om registrering av dokumenter
i skipsregistrene ved at kravet om gjenpart for dokumenter ved registrering
oppheves. Departementet foreslår også å forenkle reglene om erverv
av registerhjemmel etter kunngjøring.
Nærings- og fiskeridepartementet sendte 2. november
2015 ut høringsnotat om saken på alminnelig høring, med høringsfrist 14. desember
2015. I notatet ble det foreslått å oppheve lov om fiendegods o.a.,
lov om avgift på bygge- og entreprenørvirksomhet til dekning av
utgifter til byggeforskning og geoteknisk forskning og lov om forbud
mot å betinge forkjøpsrett vedkommende fisk eller fiskeprodukter
og å endre lov om sjøfarten.
Lov 22. mars 1946 nr. 4 om fiendegods o.a. regulerer
fiendegods med forbindelse til andre verdenskrig. Loven har ikke
vært inntatt i lovsamlingen siden 1981, med den begrunnelse at den
ikke lenger anses å ha praktisk betydning.
Departementet er av den oppfatning at loven ikke
lenger har praktisk betydning og at sakene loven kommer til anvendelse
på, nå er endelig avgjort. Det foreslås på denne bakgrunn å oppheve
lov 22. mars 1946 nr. 4 om fiendegods o.a., uten å gjøre endringer
i annet lovverk. Fiendegodsloven av 1950 ivaretar fremtidige rettsforhold
knyttet til fiendegods dersom det skulle bli aktuelt ved en eventuell
ny krig.
Det har ikke kommet merknader til forslaget
om opphevelse.
Lov om avgift på bygge- og entreprenørvirksomhet
til dekning av utgifter til byggeforskning og geoteknisk forskning
ble vedtatt i sammenheng med et politisk ønske om å fremme forskning
og rasjonalisering innen byggeindustrien. Formålet med loven var
å skaffe midler til bygge- og geoteknisk forskning i Norge gjennom
en særskilt avgiftsordning på bygge- og entreprenørvirksomheten
i landet. Det var ikke mulig å skaffe de nødvendige midler til veie
ved bevilgninger på statsbudsjettet, jf. Ot.prp. nr. 73 (1951) og
Innst. O. V. (1952).
Avgiftsordningen trådte i kraft fra 1. januar 1953.
Avgiften ble knyttet sammen med lov om ulykkestrygd for industriarbeidere,
senere lov om yrkesskadetrygd, ved at avgiften ble pålagt en nærmere
bestemt gruppe innenfor bygge- og anleggsvirksomhet. Avgiftspålegget
opphørte fra 1971 som en konsekvens av innføringen av ny trygdeordning.
Tilsvarende beløp som avgiften ble antatt å innbringe for 1970,
ble i stedet kompensert over statsbudsjettet i form av øremerket
bevilgning over Industridepartementets budsjett for 1971.
Norges Byggtekniske Institutt og Norges Geotekniske
Institutt som avgiften ga tilskudd til, ble fristilt fra Norges
Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd i 1985 og omgjort til selvstendige
stiftelser. Ordningen i dag går ut på at staten yter årlig tilskudd
til forskningsinstituttene i form av basisfinansiering over statsbudsjettet.
Departementet mener loven ikke lenger har en praktisk
betydning og foreslår å oppheve den uten å gjøre endringer i annen
lovtekst. Det har ikke kommet merknader til forslaget.
Lov om forbud mot å betinge forkjøpsrett vedkommende
fisk eller fiskeprodukter ble vedtatt av Stortinget i 1956.
I henhold til gjeldende lov er det forbudt for væreiere
å kreve forkjøpsrett i forbindelse med salg eller leie av husrom
til fiskeriformål. Det er videre forbudt å avtale at leie for slikt
husrom skal betales i fisk. Leieavtaler skal være skriftlige og
det pålegges væreier å sørge for at det skjer.
I forbindelse med dagens lov fra 1956 uttalte
departementet i Ot.prp. nr. 55 (1955) at utviklingen i fiskeriene
med større og bedre utstyrte farkoster, samt endrede driftsmåter,
trolig har gjort fiskerne mindre avhengige av forholdene på land.
Det var imidlertid fremdeles behov for tilhold på land, spesielt
under lofotfisket.
Det har vært en stor utvikling i utøvelsen av
fisket og teknologien på fiskefartøyene. Det er i dag flere fiskere
som kan sove på båten, og de som ikke gjør det kan i hovedsak sove
hjemme. De fiskerne som har behov for lokaler til å oppbevare utstyr
og lignende på land eier i større grad dette selv, eller må anses
som en profesjonell part i et leieforhold uten behov for den samme
beskyttelsen som før.
Etter en samlet vurdering mener departementet at
det ikke lenger er behov for lov om forbud mot å betinge forkjøpsrett
vedkommende fisk eller fiskeprodukter. Departementet foreslår derfor
å oppheve loven uten å gjøre endringer i annen lovtekst. Det har
ikke kommet merknader til forslaget i høringsrunden.
Sjøfartsdirektoratet er tilsynsmyndighet for
norskregistrerte skip og for utenlandske skip i norske havner. Direktoratet
ivaretar også funksjonen som realregister gjennom skipsregistrene
Norsk Ordinært Skipsregister (NOR) og Norsk Internasjonalt Skipsregister
(NIS). NOR omfatter også Skipsbyggingsregisteret. Skipsregistrene
skal sikre rettsvern til registrerte rettigheter i norske skip,
og tjener som ledd i den offentlige kontroll av norske skip og deres
eierforhold.
Når et dokument skal registreres i NOR eller NIS,
må rekvirenten sende inn det originale dokumentet i tillegg til
gjenpart av dette, til registerføreren, jf. sjøloven § 15 tredje
ledd. Etter anbefaling fra registerfører foreslås det at kravet om
gjenpart i sjøloven § 15 tredje ledd oppheves. Departementet kan
ikke se at det er behov for at rekvirenten innleverer gjenpart i tillegg
til originaldokumentet.
Det foreslås imidlertid at departementet gis hjemmel
til å fastsette i forskrift krav om innlevering av gjenpart. Hvis
registerfører på et senere tidspunkt vurderer det som nødvendig
å gjeninnføre gjenpartskravet, vil departementet således ha anledning
til å fastsette dette i forskrift. Det er etter departementets syn
ikke behov for at kravet til gjenpart skal fremgå av lovteksten.
Departementet foreslår videre at det i loven
fastsettes en plikt som bestemmer at registerfører skal lagre en
elektronisk kopi av originaldokumenter som sendes inn for registrering
i skipsregistrene. Videre gir bestemmelsen departementet forskriftshjemmel
til å fastsette måten dokumentene skal lagres og håndteres på.
Endringer i tråd med departementets forslag
vil høre naturlig inn under § 14 som retter seg mot registerfører
og registrenes fremgangsmåte m.m ved skipsregistrering.
Som en følge av lovendringene må det gjennomføres
endringer i forskrift av 30. juli 1992 nr. 593 om registrering av
skip i norsk ordinært skipsregister (NOR) og forskrift av 30. juli
1992 nr. 592 om registrering av skip i norsk internasjonalt skipsregister
(NIS). Forskriftsendringene vil tre i kraft samtidig med de foreslåtte
lovendringene.
Det følger av sjøloven § 36 at dersom et norsk skip
med største lengde under 15 meter tilhører noen som ikke har registerhjemmel,
kan personen som utøver eierrådighet og skriftlig erklærer å være
eier, få registerhjemmel ved å sannsynliggjøre at vedkommende har
vært eier i minst ti år.
Hvis registerføreren etter en gjennomgang av den
fremlagte dokumentasjonen ikke finner at eierrekkefølgen er sannsynliggjort,
må eieren få registerhjemmel ved dom, jf. sjøloven § 35. Også i
de tilfeller der den som utøver eierrådighet og skriftlig erklærer
å være eier kan sannsynliggjøre eierskap helt tilbake til tidspunktet
fartøyet ble levert fra verkstedet eller satt i fart for verkstedets
egen regning, men fartøyet er yngre enn ti år, må registerhjemmelen
erverves ved dom. Dette følger av det absolutte kravet til å sannsynliggjøre
at vedkommende har vært eier i minst ti år, jf. sjøloven § 36, jf.
§ 35.
Etter anbefaling fra registerfører foreslår
departementet at sjøloven § 36 endres slik at i de tilfeller der
den som utøver eierrådighet og skriftlig erklærer å være eier kan
sannsynliggjøre eierskap tilbake til tidspunktet fartøyet ble levert
fra verkstedet eller satt i fart for verkstedets egen regning, kan
vedkommende få registerhjemmel etter kunngjøring – uten krav til dom.
Endringen medfører at registerhjemmel kan erverves også for fartøy
som er yngre enn ti år. Det understrekes at det kun er tidskravet
som endres. Kravet om sannsynliggjøring, utøvelse av eierrådighet
og skriftlig erklæring av eierskap, må fortsatt oppfylles for at
skipseier kan erverve registerhjemmel til fartøyet. Dette innebærer
at i de tilfeller skipsregistrene ikke finner eierskapet tilstrekkelig
sannsynliggjort ved den fremlagte dokumentasjonen, må registerhjemmel
erverves ved dom, jf. sjøloven § 35.
Det er departementets vurdering at det ikke
er økonomiske og administrative kostnader forbundet med å oppheve
lov 22. mars 1946 nr. 4 om fiendegods o.a.
Opphevelse av lov 28. juni nr. 3 om avgift på bygge-
og entreprenørvirksomhet til dekning av utgifter til byggeforskning
og geoteknisk forskning vil ikke ha noen økonomiske eller administrative
konsekvenser for staten.
Opphevelse av lov 23. mars. 1956 nr. 1 om forbud
mot å betinge forkjøpsrett vedkommende fisk eller fiskeprodukter
vil ikke ha noen økonomiske eller administrative kostnader for staten.
Opphevelsen av kravet om å fremlegge gjenpart vil
innebære en forenkling og effektivisering av registreringsprosessen
for både kundene og registerfører (Sjøfartsdirektoratet). Økonomiske
og administrative konsekvenser for Sjøfartsdirektoratet er begrenset
til utarbeidelsen og gjennomføringen av endringene i registreringsforskriftene
for henholdsvis NOR og NIS i tråd med lovendringen. For kundene
vil forslaget ikke få noen konsekvenser, da registerfører allerede
ved innføringen av elektronisk arkiv endret sin praksis og sluttet
å kreve inn gjenparter.
Sjøfartsdirektoratet anslår at de økonomiske
og administrative konsekvenser av å endre reglene om erverv av registerhjemmel
vil bli begrensede. En endring som foreslått vil innebære noe mer arbeid
for Sjøfartsdirektoratet ved at flere saker vil kunngjøres etter
sjøloven § 36. Endringen vil innebære en forenkling og effektivisering
for skipseiere som skal erverve registerhjemmel etter sjøloven § 36.
Prosessen blir enklere ved at eier ikke behøver å inngi stevning,
og raskere.
Sjøfartsdirektoratet opplyser at disse sakene
utgjør ca. 50 saker årlig. Endringen vil også medføre at domstolene
blir mindre belastet.