Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Stein Erik Lauvås, Siri Gåsemyr Staalesen og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Kristin Ørmen Johnsen, Mari Holm Lønseth og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og Kari Kjønaas Kjos, fra Senterpartiet, Heidi Greni og Willfred Nordlund, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, fra Venstre, Ketil Kjenseth, og fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, behandler i denne innstillingen Representantforslag 47 S (2017–2018). Komiteen viser til at komiteen i Innst. 67 L (2017–2018) og Innst. 68 S (2017–2018) behandler Representantforslag 64 LS (2017–2018). Komiteen viser til de respektive partiers merknader i disse innstillingene.

Komiteen mener vi har forpliktelse til å gi beskyttelse til mennesker som har behov for det.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Venstre, viser til at tilstrømning av det omfanget Norge opplevde i 2015, setter samfunnet på prøve, ikke minst når det gjelder velferdsmodellens bærekraft. Flertallet mener det er nødvendig å regulere innvandringen til Norge. Konflikter, forfølgelse og usikkerhet om fremtiden er medvirkende årsaker til at mennesker reiser til Europa, men mulighet for arbeid og utsikter til et bedre liv er også en motivasjon.

Flertallet viser til at når UDI og UNE behandler asylsaker skal vurderingene baseres på faktainformasjon fra Landinfo. Flertallet merker seg at de fleste rapporter til Landinfo, samt deres retningslinjer om kilde- og informasjonsanalyse, er offentlig tilgjengelig slik at alle kan se hvordan de arbeider.

Flertallet viser til at man i asylforliket i 2015 mellom alle partier unntatt Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne ba regjeringen vurdere alle sentrale sider ved norsk utlendingslovgivning og gjennomgå norsk praksis der Norge har en annen vurdering av beskyttelsesbehovet for nasjonaliteter sammenlignet med praksis i andre land. Videre skulle regjeringen vurdere forslag til lovendringer, forskriftsendringer og justere aktuelle instrukser med sikte på å oppnå innstramninger.

Flertallet merker seg at UDI selv tok initiativ til en gjennomgang av egen praksis for asylsøkere fra Afghanistan, og at UDI som følge av denne gjennomgangen hevet terskelen for når et område i Afghanistan er ansett for generelt utrygt. Det vil si at det i dag er svært få områder i Afghanistan som anses som så utrygge at alle som kommer derfra, har rett til beskyttelse. Flertallet merker seg at Norge vurderer internflukt når det er mulig, noe også andre land i Europa gjør.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, viser til at UDI og UNE vurderer situasjonen i Afghanistan fortløpende og følger utviklingen nøye, og at UDI senest i uke 44 i 2017 gjorde en ny vurdering av om det var forsvarlig å sende personer tilbake som har fått avslag på sin asylsøknad. Dette flertallet tar til orientering at UDI ikke kom til at det var grunnlag for å endre praksis. Dette flertallet vil påpeke at statsråden i sitt svar til kommunal- og forvaltningskomiteen i brev 23. november 2017 informerer om at det ikke er grunnlag for å si at norsk praksis er vesentlig strengere enn andre europeiske lands praksis, og at ingen andre land mener at den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, herunder Kabul, tilsier at alle derfra har beskyttelsesbehov.

Dette flertallet mener at dersom man har fått avslag på asylsøknad, skal man returnere. I asylforliket i 2015 var det å jobbe med retur av personer med avslag et viktig punkt. Dette flertallet viser til at Norge har avtale om retur til Afghanistan, at EU signerte en slik avtale i 2016, og at flere europeiske land har inngått returavtale med Afghanistan.

Dette flertallet vil påpeke at Norge ikke sender barn tilbake til Afghanistan uten at de er i følge med sine foreldre. Barn som har krav på beskyttelse, får det. Dersom det ikke foreligger beskyttelsesbehov, men det er særlige menneskelige hensyn i saken, gis det opphold på humanitært grunnlag. Dette flertallet vil videre påpeke at den begrensede oppholdstillatelsen som gis til enslige mindreårige mellom 16 og 18 år, bare gis til barn som ikke har annet grunnlag for oppholdet enn at de mangler forsvarlig omsorg ved retur. Dette flertallet viser til at begrensede oppholdstillatelser er ment å forebygge at familier sender barn fra seg på farefull flukt.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil understreke at det ikke er grunnlag for å hevde at norsk Afghanistan-praksis er i strid med Norges internasjonale forpliktelser. Den terskelhevingen som UDI foretok av eget tiltak i 2016, kom etter en grundig gjennomgang av EUs statusdirektiv, praksis i Den europeiske menneskerettsdomstolen og praksis i andre europeiske land. Justis- og beredskapsdepartementet foretok for øvrig i 2016, en egen gjennomgang av norsk Afghanistan-praksis sammenlignet med praksis i Nederland, Storbritannia og Danmark. Gjennomgangen viste at norsk praksis samstemte godt med disse landenes praksis.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, viser til at EU i 2016 tok initiativ til en politisk rammeavtale (Joint Way Forward on Migration issues between the EU and Afghanistan (JWF)) som skulle legge grunnlaget for returer til Afghanistan. Bakgrunnen for dette var de store ankomstene av afghanske asylsøkere til Europa i 2015, kombinert med medlemslandenes store utfordringer med retur til Afghanistan. Flertallet viser til at avtalen ble signert 2. oktober 2016, og at Tyskland, Sverige og Finland forhandlet en avtale med Afghanistan parallelt med EU og signerte avtaler i de påfølgende dagene i oktober.

Flertallet viser til at manglende fungerende avtaler mellom europeiske land og Afghanistan således har vært en medvirkende årsak til de store forskjellene mellom antall returer fra Norge og andre europeiske land. I medhold av egne avtaler og JWF har en rekke land, som Tyskland, Sverige, Finland, Østerrike, Nederland osv., gjennomført et økende antall returer til Afghanistan i 2017.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at UDI følger situasjonen i Afghanistan tett, og at UDI det siste året har foretatt flere praksisjusteringer som følge av det de vurderer som en endret sikkerhetssituasjon i enkelte provinser i Afghanistan. Det synes likevel i dag å være europeisk enighet om at afghanske asylsøkere, etter en konkret og individuell vurdering, kan henvises til Kabul for internflukt. Disse medlemmer mener at denne enigheten blant ekspertene på asylrettslige vurderinger i Europa med all tydelighet viser at norsk praksis ikke er i strid med våre internasjonale forpliktelser.

Komiteen viser til at Norge gjennom direktiv 2008/115/EF (returdirektivet) er pålagt å etablere et effektivt system for tilsyn med tvangsreturer av tredjelandsborgere. Mens det tidligere har vært lagt til grunn at den generelle forvaltningskontrollen utgjør et effektivt og tilstrekkelig tilsyn med tvangsreturer utført etter en returbeslutning iht. returdirektivet, har det blitt klart at Norge skal ha et nasjonalt system for tvangsreturmonitorering.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at Justis- og beredskapsdepartementet derfor har iverksatt arbeidet med å etablere dette systemet.

Flertallet viser til at det er besluttet at oppgaven skal tillegges Tilsynsrådet for Trandum. Tilsynsrådet, Justis- og beredskapsdepartementet og Politidirektoratet er i dialog om hvordan de konkrete detaljene rundt ordningen skal utarbeides, herunder antall returer som skal monitoreres, samt kartlegging av nødvendige regelendringer og utvidelse av tilsynsrådets mandat.

Flertallet viser til at det foreløpig tas sikte på å iverksette en pilotordning i løpet av første halvår 2018 hvor ambisjonen er at to returer skal monitoreres per måned, før et system som fullt ut ivaretar returdirektivets krav, iverksettes noe senere.

Flertallet vil også bemerke at Frontex har bistått med monitorering av tvangsreturer på Frontex-chartere fra Norge siden desember 2016.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, støtter ikke forslaget om et ekspertutvalg som skal gjennomføre en vurdering av regelverk og praksis ved retur til Afghanistan. Dette flertallet viser til at returer til Afghanistan har vært debattert jevnlig høsten 2017, senest i forbindelse med innvandrings- og integreringsministerens og utenriksministerens redegjørelser om sikkerhetssituasjonen i Afghanistan 8. november 2017. Dette flertallet vil peke på at selv om selve retursituasjonen kan variere mellom ulike land, er det grunnleggende samme regelverk og prosedyrer for retur til alle land. Det vil være uheldig å ha et eget utvalg som skal vurdere praksis og regelverk for Afghanistan spesielt.

Dette flertallet viser til at det er enighet om hovedlinjene for å oppnå en effektiv returpolitikk, jf. bl.a. asylforliket fra 2015. Her ble alle partiene, med unntak av Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, enige om å prioritere rask retur av personer som har fått avslag på sin asylsøknad.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil peke på at returordningene er klart innenfor EUs returdirektiv, som er gjennomført i norsk lov. Også de folkerettslige sider for forholdet til internasjonale konvensjoner er vurdert ved behandling av regelverket, og disse medlemmer mener at det klart ligger innenfor disse bestemmelser som Norge har forpliktet seg til. Disse medlemmer mener at et effektivt retursystem er viktig for å opprettholde asylinstituttets formål om å gi beskyttelse til de som har behov for det, men samtidig sørge for at de som ikke har behov for beskyttelse, returnerer til sitt hjemland.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til merknader i Innst. 67 L (2017–2018) og Innst. 68 S (2017–2018) og begrunnelsen for disse forslagene.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at ingen partier mener at det skal gis asyl uten at det foreligger grunnlag for beskyttelse, eller at de som får avslag, ikke skal returnere. Forslaget handler om å sikre at de vurderingene som gjøres vedrørende sikkerhetssituasjonen, er oppdaterte og ikke politiserte, og at terskelen ikke er så høy at en risikerer å utsette noen for reell fare og forfølgelse.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at forslaget er begrenset til en midlertidig stans av returer frem til det er gjort en uavhengig vurdering av situasjonen i Afghanistan, og det er gjort en uavhengig vurdering av om systemet for å vurdere om Norges returpraksis er i tråd med de folkerettslige kravene. Dette medlem vil vise til at det ikke forutsetter, slik det er hevdet i debatten, at dette medlem mener at ingen skal kunne returneres med henvisning til internflukt, men at det på grunn av den stadig forverrede sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er nødvendig å foreta en ekstern vurdering.

Dette medlem vil understreke at forslaget knytter seg til hvorvidt Norges myndighetsutøvelse på området er innenfor de forpliktelsene Norge demokratisk er tilsluttet, og handler ikke om en endring av de rettslige skrankene. Dette er ikke et spørsmål om utøvelse av et handlingsrom innenfor konvensjonsforpliktelsene, men hvorvidt Norges handlinger er utenfor dette handlingsrommet eller ikke. Stortinget skal ikke vedta hvorvidt et land er trygt eller ikke, men Stortinget er ansvarlig for at Norges myndigheter agerer innenfor de forpliktelsene som Norge er tilsluttet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti vil vise til at det har vært en dramatisk økning i antallet terrorangrep i form av selvmordsbomber og veibomber og sikkerhetsrelaterte hendelser knyttet til miner og udetonerte eksplosiver. Det er registrert hele 16 290 hendelser bare de første åtte månedene i 2017. I 2016 ble ifølge UNAMA minst 11 418 sivile skadet eller drept i Afghanistan, og i perioden mellom 1. januar og 30. juni i 2017 ble 1 662 sivile drept og 3 581 skadet. Ifølge UNAMA er tallene fra 2017 det høyeste antallet drepte og skadde sivile de har registrert i løpet av de første seks månedene av et år, siden de startet å dokumentere dette i 2009. Det vises for øvrig til ytterligere begrunnelse i forslaget.

Disse medlemmer viser videre til høringsuttalelsen fra Amnesty International, som viser til at Kabul ikke bør anses som et trygt internflukt-alternativ, og at det er uttalt av NATO-generalen Kristian Arildsen at Kabul er verdens farligste by og ute av kontroll. Det er alvorlige brudd på menneskerettigheter i landet og en akutt humanitær krise. FN anslår at 9,3 millioner mennesker vil trenge humanitær hjelp i 2017. Det er 2 millioner internt fordrevne flyktninger, og de som returneres til landet, fører til en forverring. Disse medlemmer er videre bekymret for at afghanske myndigheter presses til å ta i mot flere returnerte asylsøkere for å beholde nødhjelpen, som i dag utgjør 70 pst. av landets inntekter. Disse medlemmer vil i den sammenheng vise til høringsnotatet fra Foreningen av tolvte januar, som viser til at returene fra Pakistan og Iran er ulovlige og legger et stort press på Afghanistan. Det fremgår der at:

«Dersom Norge bidrar til å holde trykket opp gjennom å argumentere som om Afghanistan i hovedsak er trygt til returnere til for de fleste, bidrar vi negativt til afghanske myndigheters kontroll over landet sitt, gjennom at vi bidrar til å legitimere Pakistan og Irans push-back av afghanske flyktninger. Det er ikke gode bidrag for å hindre en ytterligere destabilisering av landet.»

Disse medlemmer viser til at Landinfos notater viser at sikkerhetssituasjonen i Kabul stadig forverres, og at dette er provinsen med flest sivile tap. Dermed er det vanskelig å forstå at UDI tolker landrapportene som at Kabul er trygt.

Disse medlemmer mener det bør kunne henvises til konkrete kilder når norske myndigheter konkluderer med at internflukt til Kabul nå er trygt. En av kildene Landinfo viser til i «Temanotat Afghanistan: Nettverk av 19. september 2017» er The Forced Return of Afghan Refugees and Implications for Stability. I denne rapporten vises det til at returnerte afghanere i større grad er utsatt for risiko og voldelig konflikt enn andre. Mangel på informasjon og sosialt nettverk på stedene de blir returnert til, gjør dem svært sårbare, og de har en større risiko for å rekrutteres til Taliban eller IS og for radikaliseringsprosesser. Denne informasjonen gjenfinnes ikke i Landinfos notater, og det er uklart hvorfor dette ikke er tatt med og hva som er årsaken til dette.

Disse medlemmer viser til at terskelen for hva som er trygt, er kraftig hevet, og at det førte til en stor økning i antall avslag, spesielt i andre kvartal 2016.

Disse medlemmer viser til at UDIs direktør uttaler i til VG 6. november 2017 følgende:

«Tersklene for hva som skal til for at vi ikke kan returnere noen, er et politisk spørsmål.»

Disse medlemmer viser til at Norge har ført en streng returpraksis til Afghanistan, og at den årlige rapporten fra EASO for 2016 viser at Norge har en lavere andel som får innvilget asyl, enn hoveddelen av de øvrige europeiske landene. Innføringen av innstrammingene og endringene i sikkerhetsvurderingene har også ført til at vi har hatt et klart fall i andelen som får opphold, sett fra begynnelsen på 2015 og ut 2016.

Disse medlemmer viser til at det ikke er tilstrekkelig å vise til at også andre land returnerer asylsøkere til Afghanistan og Kabul for internflukt. Enhver henvisning må bero på en konkret individuell vurdering, og spørsmålet er hvorvidt Norge bryter sine konvensjonsforpliktelser i de individuelle tilfellene. Disse medlemmer viser til at Norge for eksempel returnerer ungdommer som akkurat har fylt 18 år, uten at det gjøres en rimelighetsvurdering, slik som de fleste europeiske land gjør. Disse medlemmer mener at det ikke kan sluttes at Norge opererer innenfor konvensjonsforpliktelsene ved å vise til at andre land også returnerer til Afghanistan, uten at det samtidig gjøres en vurdering av hvilke grupper og hvilke hensyn som legges til grunn ved returene. Norge har en absolutt forpliktelse til ikke å bryte Flyktningkonvensjonen, og det kan dreie seg om liv eller død.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er bekymret for at Norge i enkeltsaker, men ikke nødvendigvis i alle, befinner seg på feil side av streken. Dette medlem kan heller ikke forstå hvorfor det er problematisk for regjeringspartiene å foreta en slik ekstern evaluering av om det er sikkert at Norge er innenfor.