Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Arild Grande, Eigil Knutsen og Hadia Tajik,
fra Høyre, Margret Hagerup, Mats Kirkebirkeland og Kristian Tonning
Riise, fra Fremskrittspartiet, Dagfinn Henrik Olsen og lederen Erlend
Wiborg, fra Senterpartiet, Sigrid Simensen Ilsøy, fra Sosialistisk
Venstreparti, Solfrid Lerbrekk, og fra Venstre, Terje Breivik, viser
til representantforslaget samt svarbrev fra statsråden til saken.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til
at det er bred enighet om at det er viktig å ivareta ansattes interesser
ved konkurranseutsetting av offentlige tjenester, og merker seg
at dette er et tema som er blitt belyst ved flere anledninger, blant
annet ved Stortingets behandling 7. desember 2015 av Representantforslag 109
S (2014–2015) fra stortingsrepresentantene Kirsti Bergstø, Audun
Lysbakken, Karin Andersen og Snorre Serigstad Valen om å sikre pensjon
ved privatisering, jf. Innst. 67 S (2015–2016), samt Representantforslag
124 S (2016–2017) fra stortingsrepresentantene Karin Andersen,
Kirsti Bergstø og Aud Herbjørg Kvalvik, jf. Innst. 394 S (2016–2017).
Flertallet mener at samspillet
mellom offentlig, privat og ideell sektor er viktig både for utviklingen
av det norske velferdstilbudet og for driften av den norske velferdsstaten.
Å ha et mangfold av tilbydere, enten det gjelder barnehager, skoler,
sykehjem eller barnevernsinstitusjoner, skjerper innovasjonsevnen
og øker sjansene for et godt og tilpasset tilbud til flere. Dette
bidrar til å sikre et helhetlig velferdstilbud, valgfrihet, medvirkning,
tilpasning og bedre kvalitet for brukerne. Derfor har konkurranseutsetting
av offentlige tjenester, der det offentlige tar ansvar for finansiering
og oppfølging av kvaliteten i tjenestene, vært et viktig virkemiddel
for å sørge for kvalitet og mangfold i tjenestetilbudet.
Flertallet understreker at
kravene til kvalitet i tjenestene og trygge arbeidsforhold for de
ansatte må være de samme uavhengig av hvem som eier tilbudet.
Flertallet viser til at det
er bred enighet om at ansattes rettigheter skal sikres ved overdragelse
av virksomhet. Arbeidsmiljøloven slår fast at ansatte har rett til å
opprettholde arbeidsforhold og fastholde arbeidsvilkårene hos den
nye arbeidsgiveren. Det er rettigheter som gjelder uavhengig av
hvilken part virksomheten overdras fra og hvilken part virksomheten
overdras til.
Flertallet merker seg at det
er store forskjeller mellom pensjonsordninger i offentlig, ideell
og privat sektor. Dette har også hindret nødvendig mobilitet mellom
sektorene. Dette er et gjentagende tema i vurderinger av pensjonssystemet
i Norge, og det er mange gode grunner til å harmonisere. Dagens
offentlige tjenestepensjonsordning gir dårlige insentiver for arbeidstakerne
til å fortsette i arbeid. Pensjonsnivåene blir lavere over tid på
grunn av levealdersjustering av pensjonen. Det har vært vanskeligere
for arbeidstakere i offentlig sektor å kompensere for effekten av
levealdersjusteringen enn det er for arbeidstakere i privat sektor.
Det går åpenbart et tydelig politisk skille mellom de partiene som
ønsker å sikre en bærekraftig velferdsstat i henhold til pensjonsforliket
og belønner de som står lenger i arbeid, og de som ønsker å sikre
bestemte grupper ansatte en særskilt tjenestepensjonsordning som
skal gjelde uavhengig av ansettelsesforholdet.
Flertallet mener at mange ideelle
organisasjoner utøver et svært viktig samfunnsarbeid for offentlige myndigheter,
blant annet innenfor helse- og sosialtjenester. Derfor har regjeringen
utarbeidet en tiltaksplan som tar sikte på å bedre rammevilkårene
for de ideelle tjenesteleverandørene på helse- og sosialområdet. Mange
ideelle virksomheter har eller har hatt offentlige tjenestepensjonsordninger
for sine ansatte. I den forbindelse er det reist spørsmål om avtalene
som er inngått med de ideelle virksomhetene, er utformet slik at staten
har, eller kan oppfattes å ha, et ansvar for å dekke pensjonskostnader
som påløp i avtaleperioden og som forfaller til betaling etter at
avtaleperioden utløp.
Flertallet viser til at regjeringen
oppnevnte et ekspertutvalg som har utredet grunnlaget for en eventuell statlig
dekning av ideelle organisasjoners historiske pensjonskostnader.
Kostnadene knytter seg til offentlig tjenestepensjonsordning som
ideelle private leverandører av helse- og sosialtjenester har og
har hatt. Utvalget konkluderte med at en pensjonsopprydding er påkrevet
i NOU 2016: 12 Ideell opprydding – Statlig dekning av ideelle organisasjoners
historiske pensjonskostnader.
Flertallet viser til at ekspertutvalget
er ett av flere punkter i regjeringens tiltaksplan for å bedre rammene for
ideelle leverandører av helse- og sosialtjenester, og at arbeidet
med å følge opp utvalget allerede er i gang.
Flertallet viser til at pensjonsordningene
for sykepleiere og apotekansatte, som blir brukt som eksempler på
pensjonsordninger som gjelder uavhengig av ansettelsesforholdet,
er historisk betinget og har kostnadselementer som gir medlemsvirksomhetene
uforutsigbarhet med hensyn til fremtidige pensjonskostnader, særlig
til reguleringen av pensjonsrettigheten. Utredningen som fremgår
av NOU 2016:12 Ideell opprydding, viser at denne uforutsigbarheten
er uheldig for virksomheter som konkurrerer i et konkurransemarked.
Det påløper langvarige fremtidige pensjonskostnader knyttet til
blant annet regulering av pensjonsrettigheter, langt ut over den
perioden da opptjeningen faktisk skjedde. Gjennomgangen til ekspertutvalget
viste at det oppstår spørsmål knyttet til hvem som skal ha ansvaret
for å dekke disse fremtidige kostnadene.
Flertallet viser til at det
er et grunnleggende prinsipp i norsk arbeidsrett at valg av pensjonsordning ligger
innenfor arbeidsgivers styringsrett. Det er bedriften som ut fra
sin evne til å bære fremtidige forpliktelser må avgjøre hvor konkurransedyktig
bedriften skal være i konkurransen om arbeidstakerne. Reglene om
obligatorisk tjenestepensjon setter krav til innhold. Normalt vil
en bedrift ha lik pensjonsordning for alt personale. Det må antas
at det er store praktiske utfordringer med å ha flere pensjonssystem
for de ansatte, etter som hvilke kontrakter de er på. Slike forskjeller
er dessuten prinsipielt sett uheldig. De ansatte i en virksomhet
bør i størst mulig grad være omfattet av samme tjenestepensjonsordning.
Tjenestepensjon innebærer
en stor grad av langsiktighet. Det bør medføre også langsiktighet
i opptjeningsfasen av pensjonsrettighetene. Denne langsiktigheten
kan være vanskelig å få til dersom det stilles krav om en særskilt
tjenestepensjonsordning for perioden da virksomheten har en spesiell
tjenesteleveranse.
Forskrift om lønns-
og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter bestemmer hvilke lønns-
og arbeidsvilkår det kan stilles krav om i offentlige anskaffelser,
men inkluderer ikke krav om særskilt tjenestepensjonsordning. Et
slikt krav bør ikke inngå som et ledd i offentlige anskaffelser
ut fra at virksomheten er nærmest til å vurdere hvilken pensjonsordning
som skal gjelde.
I en ordning der
det stilles krav om særskilt pensjonsordning, oppstår det lett avgrensningsspørsmål. Hvem
skal omfattes, og hvilke krav til nivå på ordningen skal settes?
Hvilke tjenesteområder skal kravet settes for? Skal alle arbeidstakere
i en virksomhet omfattes, eller bare en begrenset gruppe? Gjelder
kravet alle ansatte i virksomheten, også om virksomheten bare har
en liten tjenesteleveranse innen tjenesteområdet som omfattes av
et eventuelt krav? Som en del av denne tematikken mener disse medlemmene
at tiltaket vil ha mobilitetshindrende følger.
Flertallet viser til avtalen
som ble inngått mellom LO, Unio, YS, Akademikerne, KS, Spekter og
Arbeids- og sosialdepartementet om ny pensjonsløsning for ansatte
i offentlig sektor lørdag 3. mars 2018. Den nye ordningen sikrer
offentlig ansatte et fortsatt godt samlet pensjonsnivå. Det nye
systemet gir den enkelte økte valgmuligheter, samtidig som det gir
bedre uttelling for å stå lenger i arbeid. Den nye ordningen sikrer bedre
mobilitet mellom privat og offentlig sektor. Det er imidlertid verdt
å merke seg at pensjonsrettighetene i den nye ordningen skal reguleres
slik som dagens ordning gjør.
Påstanden om at ansattes
tap av pensjonsrettigheter, herunder AFP, ved konkurranseutsetting
av offentlige tjenester er en uinteressant problemstilling for regjeringen,
faller på sin egen urimelighet.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til Stortingets behandling 7. desember 2015 av Representantforslag
109 S (2014–2015) fra stortingsrepresentantene Kirsti Bergstø, Audun
Lysbakken, Karin Andersen og Snorre Serigstad Valen om å sikre pensjon
ved privatisering, jf. Innst. 67 S (2015–2016) og behandling 9. juni
2017 av Representantforslag 124 S (2016–2017) fra stortingsrepresentantene
Karin Andersen, Kirsti Bergstø og Aud Herbjørg Kvalvik
om å sikre likeverdige pensjonsordninger uavhengig av driftsform,
jf. sykepleierordningen slik at ansatte beholder minst like gode
pensjonsytelser som før ved anbudsutsetting av virksomhet i offentlig
sektor, jf. Innst. 394 S (2016–2017).
Disse medlemmer viser til at
det i begge disse sakene gikk et tydelig politisk skille mellom
de daværende flertallspartiene Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
og mindretallspartiene, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti. Flertallspartiene stemte i
begge sakene mot å sikre likeverdige pensjonsordninger og minst
like gode pensjonsytelser som før ved anbudsutsetting av offentlige tjenester.
De daværende mindretallspartiene, Arbeiderpartiet, Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, ba på sin side
Høyre- og Fremskrittspartiregjeringen vurdere hvordan det kan motvirkes
at bruk av anbud i offentlig sektor, herunder ved virksomhetsoverdragelse
og skifte av leverandør, svekker ansattes pensjonsvilkår, men ble
nedstemt.
Disse medlemmer viser til statsrådens
svarbrev av 22. januar 2018, der det tydelig fremgår at regjeringspartiene,
Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, fortsatt er av den oppfatning
at ansattes tap av pensjonsrettigheter, herunder AFP, ved konkurranseutsetting
av offentlige tjenester er en uinteressant problemstilling for regjeringen.
Disse medlemmer merker seg
videre at statsråden henviser til at dagens lover for privat tjenestepensjonsordning
har vide rammer for virksomhetene til å velge en ordning som anses
hensiktsmessig, uten at statsråden overhodet adresserer den aktuelle
problemstillingen, der det både mangler oversikt over og kontrollmekanismer
overfor bedrifter som har unnlatt å opprette obligatorisk tjenestepensjon,
slik loven krever. Det vises i den forbindelse til Byggebransjens
uropatrulje i Trondheim, som har avdekket at ingen offentlig myndighet
fører tilsyn med at arbeiderne får pensjonen de har krav på (jf.
Klassekampen 26. februar 2018). Selv om Finanstilsynet offisielt
har kontrollmyndighet på OTP, gjennomfører de ingen egne kontroller
på arbeidsplasser, og griper i praksis bare inn når de får tips
om brudd. Arbeidstilsynet sjekker på sin side ikke om pensjonsreglene
følges når de gjør tilsyn, siden pensjon ikke er en del av lønnsbegrepet
på allmenngjorte områder.
Disse medlemmer viser også
til Dokument nr. 15:750 (2017–2018), Skriftlig spørsmål fra Siv
Henriette Jacobsen (A) til finansministeren, om samme tema. Av finansministerens
svar fremgår det at Finanstilsynet stort sett baserer sin kontroll
på tips fra andre instanser. Det fremgår også at Finanstilsynet
ikke kan pålegge arbeidsgiver å betale inn manglende innskudd, men
at dette er et privatrettslig forhold som arbeidstaker selv må følge
opp overfor arbeidsgiver.
Disse medlemmer mener at det
er nødvendig å etablere et ordnet tilsyn med at bedriftene har opprettet obligatorisk
tjenestepensjon, for eksempel under Arbeidstilsynet, og samtidig
sørge for at tilsynet følges opp med nødvendige sanksjoner overfor
de bedriftene som ikke følger loven om å opprette OTP for sine ansatte.
Tilsyn og sanksjoner må etter disse medlemmers oppfatning
omfatte både fremtidige og tidligere manglende innbetalinger, samt
forvaltningen av innbetalt premie, også for arbeidstakere som slutter
i bedriften før oppnådd pensjonsalder.
Disse medlemmer viser videre
til representantforslaget og mener det også er nødvendig å presisere
i «Forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter»
at pensjon skal omfattes av begrepet lønns- og arbeidsvilkår.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at det etableres en tilsynsordning med
tilhørende sanksjoner, som skal sikre at bedriftene følger opp den
lovbestemte plikten til å opprette og beholde obligatorisk tjenestepensjon for
sine ansatte.»
«Stortinget
ber regjeringen utvide forskrift om arbeidsvilkår i offentlige tjenestekontrakter
til også å omfatte tjenestepensjon.»
Disse medlemmer viser
til at AFP i privat sektor er tema i årets tariffoppgjør. Disse medlemmer viser
videre til at det foreliggende resultatet fra 3. mars 2018 av forhandlingene
mellom regjeringen og arbeidstakerorganisasjonene om tilpasning
av offentlig tjenestepensjon til pensjonsreformen med virkning fra
2020 skal på uravstemning blant arbeidstakerorganisasjonene med
frist 1. juli 2018, og avventer det endelige resultatet både i privat
og offentlig sektor. Disse medlemmer viser
til Stortingets tidligere behandlinger av sak om bibehold av pensjonsrettigheter
ved anbud i offentlig sektor, og til at problemstillingen fortsatt vil
være aktuell for ansatte i offentlig sektor.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen vurdere hvordan det kan motvirkes at bruk av anbud
i offentlig sektor, herunder ved virksomhetsoverdragelse og skifte
av leverandør, svekker ansattes pensjonsvilkår.»
«Stortinget
ber regjeringen foreslå nødvendige lovendringer som sikrer likeverdige
pensjonsordninger uavhengig av driftsform, og som sikrer ansatte
rett til å beholde minst like gode pensjonsytelser som før, ved privatisering
og anbudsutsetting av offentlige oppgaver, virksomheter og støttefunksjoner
(renhold o.l.).»