Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fredric Holen Bjørdal, Svein Roald Hansen, Ingrid Heggø, Åsunn Lyngedal og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Elin Rodum Agdestein, lederen Henrik Asheim, Mudassar Kapur, Anders Riise og Aleksander Stokkebø, fra Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad, Jan Steinar Engeli Johansen og Helge André Njåstad, fra Senterpartiet, Sigbjørn Gjelsvik og Trygve Slagsvold Vedum, fra Sosialistisk Venstreparti, Kari Elisabeth Kaski, fra venstre Abid Q. Raja, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, fra Miljøpartiet De Grønne, Per Espen Stoknes, og fra Rødt, Bjørnar Moxnes, viser til at den tidligere forskriften for pengepolitikk ble fastsatt i 2001.

Komiteen viser til at innholdet i forskriften fra 2001 er preget av de utfordringene som var aktuelle den gangen, og komiteen mener det var behov for å oppdatere forskriften i tråd med endringene og utviklingen i utøvelsen av pengepolitikken siden 2001. Komiteen viser videre til at de viktigste endringene i den nye forskriften er omtalen av hensynet til realøkonomisk stabilitet, hensynet til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser er tatt inn i forskriften og inflasjonsmålet er senket til 2 pst.

Komiteen viser til brev fra Norges Bank til Finansdepartementet av 28. februar 2018, hvor følgende fremkommer:

«Norges Bank mener at den nye forskriften klargjør mandatet for pengepolitikken og underbygger den fleksible praktiseringen av inflasjonsstyringen. Slik Norges Bank vurderer det, vil den nye forskriften ikke føre til vesentlige endringer i utøvelsen av pengepolitikken.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt, viser til at kompetansen til å endre inflasjonsmålet er delegert til Kongen i statsråd, jf. sentralbankloven. Dette gjøres i forskrift, og disse medlemmer viser til at dette allerede er gjennomført.

Flertallet mener det er positivt at forskrift for pengepolitikken oppdateres i tråd med ny kunnskap og samtidens pengepolitiske vurderinger. Flertallet vil samtidig understreke betydningen av langsiktighet og stabilitet i pengepolitikken og at endringer i forskriften bør være godt begrunnet og bredt forankret. Disse medlemmer er ikke enige i at det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner for den endring av inflasjonsmålet som regjeringen nå har foretatt. Det er etter flertallets syn fortsatt gode argumenter for å holde det norske inflasjonsmålet på 2,5 pst.

Flertallet registrerer at regjeringen har valgt å endre forskriften etter å ha involvert relevante fagmiljøer, og at departementet har vurdert høringsinnspill knyttet til saken om sentralbanklovutvalgets utredning. Flertallet viser til at komiteen ble orientert om endringen samme dag som forskriften ble endret.

Flertallet viser til at den nye forskriften omtales som en kodifisering av dagens praksis. Likevel er det blitt en debatt om tidspunktet for denne endringen er riktig i lys av utfordringene det fortsatt er på arbeidsmarkedet, og fortsatt usikkerhet rundt veksten i internasjonal økonomi.

Flertallet mener det er grunn til å stille spørsmål ved at regjeringen velger å endre en så viktig størrelse som inflasjonsmålet uten at det foreligger en tilsvarende sterk begrunnelse for endringen.

Flertallet viser til at rådende økonomisk teori tilsier at et lavere inflasjonsmål på sikt vil føre til at alle nominelle rater endres tilsvarende, og at det ikke blir endringer i realøkonomien. Det betyr i teorien at lønns- og prisveksten og alle nominelle renter også reduseres med 0,5 pst. Dermed blir realrenten uendret, og det blir ingen vesentlig virkning på økonomien.

Flertallet viser til at det fra flere hold har blitt påpekt at denne teorien om sammenhengen mellom inflasjonsmål og realrente etter alt å dømme blir for enkel, blant annet fra professor Steinar Holden ved Universitetet i Oslo.

Flertallet viser til at det er reist spørsmål ved om et lavere inflasjonsmål kan redusere mulighetene for å utvise nødvendig fleksibilitet når økonomien utsettes for raske tilbakeslag, som de vi har vært gjennom i finanskrisen og oljeprisfallet. Selv om innfasingen av oljeinntekter avtar, har fortsatt norsk økonomi særegenheter som gjør at det fortsatt kan være behov for det ekstra handlingsrommet et noe høyere inflasjonsmål kan gi.

Flertallet viser i denne sammenhengen til at også LO er skeptisk til reduksjonen i inflasjonsmålet, blant annet med bakgrunn i bekymring for at endringen kan svekke konkurranseevnen. LO og de øvrige partene i arbeidslivet kan få en tøffere oppgave blant annet i forbindelse med lønnsoppgjørene som følge av regjeringens beslutning om å redusere inflasjonsmålet. Fleksibiliteten i lønnsfastsettelsen kan bli redusert, noe som kan resultere i et høyere konfliktnivå og mindre ideell lønnsdannelse.

Flertallet viser til at pengepolitikken sammen med lønnsdannelsen har bidratt til å rette opp ubalansene i økonomien etter de to store utfordringene for norsk økonomi i det siste tiåret og bidratt til en styrket konkurranseevne.

Flertallet viser til at sentralbanken skal styre etter å nå inflasjonsmålet på mellomlang og lang sikt. Samtidig vil flertallet understreke at det er behov for fortsatt å utvise fleksibilitet i styringen av økonomien på kort sikt mot inflasjonsmålet, med et særlig hensyn til utviklingen i produksjon og sysselsetting. Dette er særlig viktig i en periode der norsk økonomi er i en omstillingsfase.

Flertallet er bekymret for at en for rask tilpasning til nytt inflasjonsmål med høyere rente og sterkere kronekurs kan bidra til at målet om full sysselsetting blir vanskeligere å nå. Flertallet mener at målet om full sysselsetting må være et overordnet hensyn også i pengepolitikken.

Flertallet viser videre til at regjeringen i den nye forskriften har gitt Norges Bank et uttalt ansvar for finansiell stabilitet. Flertallet vil understreke at gjeldsoppbyggingen i husholdningene er en trussel mot finansiell stabilitet. Den sterke boligprisveksten fram mot 2017 har gjort norsk økonomi mer sårbar. Et lavt rentenivå har bidratt til økt gjeldsopptak i norske husholdninger. Samtidig har det lave rentenivået vært viktig for produksjon og sysselsetting i Norge. Dermed kan disse to ulike hensynene ikke alltid ivaretas samtidig. Flertallet vil derfor understreke at gjeldsoppbyggingen først og fremst må møtes med andre politiske virkemidler enn gjennom pengepolitikken.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre slutter seg til endringene i den nye forskriften og mener det er riktig å oppdatere ordlyden og innholdet i tråd med den praksisen som har utviklet seg siden 2001.