Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, lederen Lene Vågslid og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre, Ingunn Foss, Peter Frølich og Frida Melvær, fra Fremskrittspartiet, Himanshu Gulati og Solveig Horne, fra Senterpartiet, Geir Inge Lien og Emilie Enger Mehl, og fra Sosialistisk Venstreparti, Olivia Corso Salles, viser til Justis- og beredskapsdepartementets tilråding om at Stortinget samtykker til ratifikasjon av konvensjonen om beskyttelse mot tvungen forsvinning, med de erklæringer og forbehold som fremgår av proposisjonen. Departementet foreslår i tillegg at det vedtas straffebud om tvungen forsvinning i straffeloven, og at det gjøres endringer i straffeprosessloven som legger tiltalespørsmålet for forbrytelsen til Riksadvokaten.

Komiteen viser til at «tvungen forsvinning», i konvensjonens forstand, betyr all form for frihetsberøvelse begått på vegne av eller med tillatelse, støtte eller stilltiende samtykke fra staten, og der frihetsberøvelsen nektes vedgått, eller der det forties hva som har skjedd med den forsvunne personen, eller hvor vedkommende befinner seg, slik at vedkommende unndras fra lovens beskyttelse.

Komiteen vil understreke at tvungen forsvinning er en alvorlig forbrytelse begått i forståelse med staten, og som det legges til grunn ikke forekommer i Norge. Tvungen forsvinning er allerede i strid med Norges eksisterende menneskerettsforpliktelser, og konvensjonen er ment å styrke det internasjonale menneskerettsvernet mot ulovlige og hemmelige frihetsberøvelser og til å bekjempe straffrihet for tvungne forsvinninger. Komiteen merker seg at Norge vil være det første nordiske landet som ratifiserer konvensjonen, forutsatt at Stortinget gir sitt samtykke.

Komiteen viser til at elementer av forbrytelsen tvungen forsvinning, slik denne er definert i konvensjonen, allerede er straffbare etter ulike straffebestemmelser i norsk rett i dag. Departementet mener imidlertid det bør vedtas et eget, spesialisert straffebud som fanger opp de spesielle og særlige straffverdige elementene ved tvungen forsvinning, ettersom dette vil tillate en særskilt tilpasset strafferamme og foreldelsesregler, og legge bedre til rette for internasjonalt samarbeid om strafforfølging. Komiteen viser i denne sammenheng til merknadene til L-delen i egen innstilling av Prop. 42 LS (2018–2019).

Komiteen merker seg departementets anbefaling om at spørsmålet om ratifikasjon av traktaten vurderes atskilt fra spørsmålet om Norge skal slutte seg til konvensjonens individ- og statsklageordning, I proposisjonen vises det blant annet til at det vil være en fordel å ha mer innsikt i hvordan komiteen for tvungne forsvinninger vil tolke og anvende konvensjonen.

Komiteen merker seg at en statspart, etter konvensjonen, innen to år skal utarbeide en rapport til komiteen for tvungne forsvinninger om gjennomføring av konvensjonen. Imidlertid inneholder ikke konvensjonen noen bestemmelse om regelmessig rapportering.

Komiteen merker seg at komiteen for tvungne forsvinninger kan be statene om ytterligere opplysninger, eller innlede hasteprosedyrer mot en statspart basert på henvendelser fra personer med berettiget interesse om at det bør søkes etter en forsvunnet person. Komiteen merker seg også at det i proposisjonen legges til grunn at det er lite sannsynlig at en slik prosedyre vil bli innledet mot Norge, og at det eventuelt ville være tale om svært få saker.

Komiteen noterer seg at departementet mener det kan være vanskelig på forhånd å estimere fullt ut de økonomiske konsekvensene når det gjelder eventuelle undersøkelser foretatt av norsk politi og påtalemyndighet i Norge, men at departementet likevel legger til grunn at kostnadene kan dekkes innen gjeldende budsjettrammer og ikke vil være av en slik størrelse at det bør medføre at Norge ikke skal ratifisere konvensjonen eller innføre straffebudene.

Komiteen viser ellers til at ofre for tvungen forsvinning allerede i dag vil kunne kreve erstatning med grunnlag i gjeldende rett, og noterer seg at departementet mener konvensjonens art. 24 nr. 4 og 5 om rett til erstatning for ofre for tvungen forsvinning i utgangspunktet ikke vil medføre økonomiske konsekvenser for Norge.