Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Masud Gharahkhani, Stein Erik Lauvås, Eirik Sivertsen og Siri Gåsemyr Staalesen, fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Torill Eidsheim, Olemic Thommessen og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og Helge André Njåstad, fra Senterpartiet, Heidi Greni og Willfred Nordlund, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, og fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, vil, som departementet slår fast i sitt svarbrev til komiteen, at Norge fortsatt skal stå fast på sine forpliktelser etter flyktningkonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjonen om retten til å søke om beskyttelse. Komiteen viser til at det er rekordmange mennesker på flukt i verden, men at få asylsøkere kommer til Norge. Komiteen understreker at det er nærområdene som tar imot flest flyktninger og som har den største belastningen. Dette er ofte lavinntektsland med store utfordringer og der kapasiteten er sprengt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke at hjelpebehovene er store, og det krever økt samarbeid internasjonalt, også i Europa. Og det er i Norges interesse at det framover blir mer, og ikke mindre, samarbeid og en bedre ansvarsdeling mellom europeiske land som er med i Schengen- og Dublin-samarbeidet.

Flertallet viser til at Norge som medlem av FNs sikkerhetsråd har et særlig ansvar for å styrke samarbeidet gjennom FNs organer. Norge er også et land som på mange områder har mulighet til å gå foran og bidra til løsninger og forplikte andre land til å bidra mer og bedre.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at forslagsstillerne mener at EUs New Pact on Migration and Asylum (Pakten) er en gavepakke til dysfunksjonelle stater som ikke etterlever det folkerettslige prinsipp om å ta imot egne borgere, og at Stortinget derfor må be regjeringen om å sørge for at Norge ikke tar del i Pakten.

Dette flertallet viser videre til at forslagsstillerne ber regjeringen aktivt arbeide for å avvikle det de kaller dagens mislykkede asylsystem, og fremmer fem forslag som skal rette opp i dette, blant annet å avskaffe retten til å søke asyl i Europa, opprette asylsentre utenfor Europa, dit alle asylsøkere skal sendes for å få saken behandlet gjennom å bruke bistandsmidler.

Et tredje flertall, medlemmene fra Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, støtter ikke forslagene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser til at dagens asylregime har flere inhumane, urettferdige og lite bærekraftige konsekvenser. Disse medlemmer viser til at de respektive partier ønsker en dreining vekk fra et system som forutsetter at folk må legge ut på dødsreiser over Middelhavet for å søke om beskyttelse, og som bruker store ressurser på å behandle søknader fra personer som ikke har beskyttelsesbehov. Norge vil imidlertid aldri nå målet om et mer rettferdig og bærekraftig asylsystem gjennom nasjonale politiske tiltak alene. For å få asylinnvandringen inn i mer kontrollerte former er vi avhengige av et forpliktende internasjonalt samarbeid på flere områder. Dette innebærer også et europeisk samarbeid for sterk kontroll med Schengen yttergrense, for å kontrollere asylinnvandringen og samtidig bevare fri bevegelighet innenfor EØS og Schengen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener det er en erkjennelse at Europa hittil ikke har lykkes med å finne gode og varige løsninger på felles utfordringer knyttet til innvandring og migrasjon, herunder rettferdige byrdefordelingsmekanismer. EUs «New Pact on Migration and Asylum» er ennå ikke behandlet i EU-parlamentet, og det foreligger dermed foreløpig ingen endelig avtale. Disse medlemmer mener imidlertid at dersom EU blir enige om en avtale som innebærer at migrasjon og asylinnvandring reguleres og kontrolleres bedre enn i dag, bør Norge vurdere å være en del av dette, forutsatt at Norge beholder nasjonal råderett og kontroll.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Arbeiderpartiets utgangspunkt er at et sterkere europeisk samarbeid bør innebære at alle europeiske land også tar et større ansvar for å ta imot flyktninger gjennom FNs kvotesystem. En eventuell avtale må også gi landene som deltar, forutsigbarhet og bedre muligheter for å ha nasjonal kontroll på det totale innvandringstallet fremover i tid, og den må innebære en betydelig styrking og samordning av returarbeidet på europeisk nivå.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Representantforslag 206 S (2020–2021) om å sikre norsk råderett over egen innvandringspolitikk og si nei til EUs «New Pact on Migration and Asylum».

Disse medlemmer viser til at migrasjon er en av de største utfordringene Europa og verdenssamfunnet står overfor. Ved inngangen av 2020 var det av FN estimert å være 79,5 millioner flyktninger i verden. Det er et rekordhøyt antall. Disse medlemmer mener at den voksende migrasjonsutfordringen nødvendiggjør behovet for å tenke nytt innen asyl- og innvandringspolitikken. Fremskrittspartiet vil derfor ha en helt ny asyl- og innvandringspolitikk, der målsettingen er å hjelpe flest mulig medmennesker på flukt, sikre landets velferdsmodell og bevare Norge og verdiene som samfunnet er bygget på. Norge bør arbeide for å få Europa med på et helt nytt asylsystem, fordi de fleste landene opplever det samme trykket på velferdsordningene, det sosiale limet og opplevelsen av trygghet. Dessverre er EUs «New Pact on Migration and Asylum» det diametralt motsatte. Det er en videreføring, og forsterking, av en allerede mislykket politikk.

Disse medlemmer viser til at EU-kommisjonen høsten 2020 lanserte sitt forslag til en ny europeisk asylpolitikk, «New Pact on Migration and Asylum». Forslaget bygger blant annet på å etablere en ny felleseuropeisk solidaritetsmekanisme, og å etablere et mer forpliktende retursamarbeid. Den skisserte solidaritetsmekanismen som lanseres fra EU-kommisjonen, oppstiller i hovedsak to alternativer til europeiske land.

Det ene alternativet innebærer en relokalisering av asylsøkere fra pressområder, typisk Hellas og Italia, til andre europeiske land. Det tas dermed til orde for å transportere asylsøkere fra disse landene til Norge og andre europeiske land. En slik løsning er etter disse medlemmers syn ingen løsning. Det vil bare bidra til at flere migranter ved hjelp av menneskesmuglere legger ut på en livsfarlig ferd over Middelhavet. En slik kynisk tilnærming, der man i praksis oppfordrer mennesker til å risikere livet, kan ikke disse medlemmer støtte.

Det andre alternativet i den skisserte solidaritetsmekanismen er en sponsoravtale for retur, hvor europeiske land overtar det juridiske ansvaret for retur av migranter uten beskyttelsesbehov som befinner seg i et annet europeisk land. Kommisjonen slår fast at hvis retur ikke har funnet sted innen fire måneder i det EU definerer som en krisesituasjon, skal man relokalisere de illegale asylsøkerne til sponsorlandet. I en normalsituasjon er tidsfristen åtte måneder. Ulovlige innvandrere, som skal returneres til hjemlandet, skal derfor fordeles rundt i Europa i påvente av retur. Et slikt system vil etter disse medlemmers oppfatning vanskeliggjøre returarbeidet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at Norge ikke tar del i EUs asylpakt, ‘New Pact on Migration and Asylum’.»

«Stortinget ber regjeringen arbeide aktivt for å avvikle dagens mislykkede asylsystem, herunder ta initiativ til følgende:

  • a. Stanse muligheten til å få opphold ved å søke asyl ved grensen til europeiske land.

  • b. Opprette asylsenter utenfor Europa hvor alle asylsøkere som kommer, blir sendt mens søknaden behandles. Det skal ikke være mulig å søke asyl direkte ved disse sentrene.

  • c. Bruke bistandsmidler til å få til avtaler med trygt tredjeland for å opprette asylsentre.

  • d. Bruke bistandsmidler for å få på plass omsorgssentre for mindreårige asylsøkere.

  • e. At asylsøkere som får flyktningstatus, gis beskyttelse i et trygt land Norge har avtale med.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at Norge fortsatt må ha full suverenitet i asyl- og innvandringspolitikken, og at Norge ut fra vår egen suverenitet skal samarbeide tett med UNHCR. Norge har tradisjon for å ta vår del av ansvaret for denne utfordringen, og det skal vi fortsette med. Senterpartiet har sagt nei til overføring av suverenitet til blant annet ACER, EUs finanstilsyn og EUs jernbanebyrå, og mener i så måte det er riktig å også si nei til denne suverenitetsavståelsen på asyl- og innvandringsfeltet. For eksempel vil solidaritetsmekanismen i det nye forslaget fra EU-kommisjonen kunne innebære en overstyring av det norske asylinstituttet og Norges samarbeid med UNHCR. Norge er ikke tjent med at EU som en tredje aktør skal blande seg inn i den norske flyktningpolitikken. Samtidig er EUs «New Pact on Migration and Asylum» ikke behandlet i EU-parlamentet, og det er ennå ikke offisiell EU-politikk.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen stanse prosessen med ytterligere maktoverføring til ACER, starte reversering av maktoverføringen til EUs finanstilsyn og ikke overføre makt til EU over asyl- og innvandringspolitikken i Norge.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det er rekordmange mennesker på flukt i verden, men at få asylsøkere kommer til Norge. Dette medlem understreker at det er nærområdene som tar imot flest flyktninger og som har den største belastningen. Dette medlem påpeker nødvendigheten av at land i nærområdene, slik som Tyrkia, Libanon, Jordan og Uganda, gis støtte og avlastning ved at man henter ut flere kvoteflyktninger. Dette medlem mener Norge som medlem av FNs sikkerhetsråd har et særlig ansvar for å følge opp FNs anmodninger om mottak av flyktninger og avlasting av flyktninger, både gjennom ordningen med kvoteflyktninger og gjennom relokaliseringsavtaler for å avlaste europeiske land med særlig store ankomster, som Hellas og Bosnia. Dette medlem viser til at det både i Hellas og i Bosnia bor sårbare asylsøkere i uverdige teltleire eller under andre kummerlige forhold. Situasjonen for disse flyktningene har vært uakseptabel i svært lang tid, og barn og sårbare får ikke grunnleggende menneskerettigheter ivaretatt. Mange kommuner har kapasitet og ønske om å bosette flere enn de er anmodet om, og dette medlem viser i den forbindelse til representantforslaget fra Sosialistisk Venstreparti, Dokument 8:219 S (2020–2021) om å evakuere flere asylsøkere fra Hellas i 2021 og forsterke bistanden i Bosnia. Dette medlem mener, i motsetning til forslagsstillerne, at Norge bør bidra i større grad enn det som gjøres i dag, både gjennom å øke antallet kvoteflyktninger, samt å tilby å relokalisere asylsøkere fra landene ved Europas yttergrense som nå tar det største ansvaret. Tall fra UDI viser at Norge mottok totalt 1 386 søknader om asyl i 2020. De tre første månedene i 2021 har Norge mottatt til sammen 186 søknader. I tillegg kom 1 527 kvoteflyktninger til Norge i 2020. Med så lave ankomster til Norge, et stort ønske om å hjelpe fra flere kommuner, god kapasitet og kompetanse, ligger alt til rette for at Norge bør kunne bidra til å avlaste overbelastede land og ta imot flere flyktninger fra både Hellas og Bosnia, samt flere kvoteflyktninger.

Dette medlem mener det er særlig tre prinsipper som må ligge til grunn for Norges arbeid med en europeisk flyktningpolitikk: at Norge må arbeide for å få til en mer solidarisk ansvarsfordeling mellom land i Europa, og at Norge tar sitt ansvar ved å ta imot flere. For det andre: Aldri mer Moria. Det må bli en slutt på de katastrofale teltleirene, og vi kan ikke akseptere forslag om økt bruk av internering i store, lukkede leire. Til slutt må vi etter dette medlems syn sikre at alle de som søker asyl, får prøvd saken sin på en ordentlig måte.

Når det gjelder forslagene om å avvikle dagens asylsystem, herunder avskaffe retten til å søke om asyl i Europa, er dette medlem glad for at regjeringen viser til at Norge fortsatt skal stå fast på sine forpliktelser etter flyktningkonvensjonen og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon om retten til å søke om beskyttelse. Asylrettighetene er under stadig press, og innstramminger som blant annet å fjerne rimelighetsvilkåret i internfluktvurderingen i beskyttelsessaker, og fjerne kravet om tilgang til asylprosedyre for å returnere til trygt tredjeland, gjør at det blir vanskeligere å komme igjennom nåløyet. Dette medlem mener at Norge, i stedet for å gå i den retning som forslagsstillerne ønsker, heller må foreta endringer som gir folk på flukt et sterkere vern. Dette medlem viser i den forbindelse til bl.a. Dokument 8:59 LS (2020–2021), jf. Innst. 228 L (2020–2021) om blant annet å gjeninnføre rimelighetsvilkåret i internfluktvurderingen i beskyttelsessaker.

Dette medlem vil til slutt understreke at ingen mennesker er ulovlige eller illegale, jamfør betegnelser i representantforslaget som «illegale asylsøkere» og «ulovlige innvandrere». Og det er ikke ulovlig å søke om asyl selv om vilkårene for å få asyl ikke er oppfylt, eller vedkommende kommer til landet ulovlig.