2.1 Overordnede mål – barnets beste

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Trond Giske, Kari Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Høyre, Marianne Haukland, lederen Kristin Ørmen Johnsen og Tage Pettersen, fra Fremskrittspartiet, Himanshu Gulati og Silje Hjemdal, fra Senterpartiet, Olav Urbø, fra Sosialistisk Venstreparti, Freddy André Øvstegård, og fra Kristelig Folkeparti, Jorunn Gleditsch Lossius, mener barnevernets oppgave er å sikre at barn og unge får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. For å kunne ivareta barnets behov for beskyttelse åpner loven for å iverksette tiltak både med og uten samtykke fra foreldre og barn.

Komiteen viser til at regjeringen har fremmet forslag til ny barnevernslov. Gjeldende barnevernlov er snart 30 år gammel og vi har behov for en lov som er mer tilpasset det samfunnet vi lever i og som skal bidra til bedre barnevernsfaglig arbeid.

Komiteen støtter intensjonen i loven med å gi styrket barneperspektiv og styrket rettssikkerhet for barn og foreldre, blant annet gjennom tydeligere beslutningsgrunnlag, økt krav til kompetanse og forsvarlig saksbehandling, bedre kommunal styring og ledelse og at barnevernstjenesten må komme tidlig inn med riktig tiltak. Loven bygger videre på endringer fra 2018 da barnevernloven ble en rettighetslov og barnets rett til medvirkning ble tydeliggjort.

Komiteen merker seg og er glad for det engasjement det er rundt barnevernsloven på de ulike områder, og som har gitt gode innspill til behandlingen i Stortinget.

Komiteen mener barnevernsfeltet reiser en rekke menneskerettslige problemstillinger og kryssende interesser, og viser til FNs barnekonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjon. Begge disse konvensjonene er inkorporert i norsk lov.

Komiteen viser til Grunnloven § 102 første ledd som sier at enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv. Grunnloven § 104 oppstiller særskilte rettigheter til barn, som er av betydning i barnevernssaker. Det gjelder også barn som er i fosterhjem eller på institusjon. Barn er gitt et særskilt vern om sin personlige integritet og beskyttelse mot integritetskrenkelser som vold, mishandling og seksuell utnyttelse.

Komiteen vil understreke barns krav på respekt og menneskeverd, rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og at deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med alder og utvikling. Likeledes vil komiteen påpeke at ved handlinger og avgjørelser som gjelder barn, så skal barnets beste være et grunnleggende syn.

Komiteen støtter lovfesting av ny overordnet bestemmelse som fremhever at barnets beste er et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og avgjørelser som berører et barn. Det tydeliggjøres også i ny barnevernslov at «[b]arnevernets tiltak skal være til barnets beste». Videre viser komiteen til at lovfesting av barns rett til omsorg, beskyttelse, rett til familieliv, samt minste inngreps prinsipp kommer i en ny overordnet bestemmelse. Komiteen viser også til at barnets rett til medvirkning som ble innført i 2018, videreføres, og at aldershenvisningen på syv år er foreslått fjernet.

Vi lever i et multikulturelt samfunn, og komiteen er tilfreds med at loven speiler dette ved at det tas inn en ny bestemmelse om at barns etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn skal hensyntas i alle stadier av en barnevernssak. Loven inneholder også presiseringer om at barnevernet skal legge til rette for at barnets nære familie og nære nettverk skal involveres. Komiteen ønsker dette velkommen, da det vil bidra til at barnevernet benytter alle ressurser som finnes rundt barnet. Komiteen støtter videre at det lovfestes at barnevernstjenesten skal undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon og behov, og støtter lovfesting av at barnevernstjenesten skal lage en plan for undersøkelsen. For barn som har foreldre som ikke bor sammen, vil den helhetlige omsorgssituasjonen omfatte vurdering av begge foreldrene.

Komiteen viser til at Barne- og familiedepartementet har nedsatt et nasjonalt utvalg som skal vurdere hvordan barnevernet kan sørge for bedre kvalitet og rettssikkerhet i de mest alvorlige og sammensatte sakene, både i kommunalt og statlig barnevern. Utvalget ble nedsatt i mars 2021 og skal levere en NOU vinteren 2023. Komiteen imøteser behandlingen av denne.

2.2 EMD-sakene

Komiteen viser til at menneskerettslige forpliktelser er omhandlet i eget kapittel i loven, og at sakene fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol er omtalt der. Komiteen viser til at 39 norske barnevernssaker er tatt til behandling i Den europeiske menneskerettighetsdomstol, hvorav ti er avgjort ved dom. Komiteen merker seg at det var særlig retten til familieliv og at den ikke opphører selv om staten overtar omsorgen for et barn som ble prøvet. Det følger av EMDs praksis at staten er positivt forpliktet til å beskytte familielivet også etter at staten overtar omsorgen for et barn.

Komiteen merker seg at Høyesterett på bakgrunn av avgjørelsene fra EMD har behandlet og avgjort flere barnevernssaker knyttet til norsk barnevernslovgivning og forholdet til EMK. Komiteen merker seg at Høyesterett har, innenfor de spørsmål som ble vurdert i storkammeravgjørelsene, konstatert at det ikke er motstrid mellom norsk barnevernslovgivning og EMK artikkel 8. Noen av EMDs dommer har vist at beslutningsgrunnlag, avveining eller begrunnelse ikke alltid har vært tilstrekkelig. Særlig har EMD konstatert krenkelser i tilknytning til myndighetenes plikt til å arbeide for gjenforening av barn og foreldre. Komiteen er tilfreds med at departementet 10. juni 2020 sendte et informasjonsskriv til alle landets kommuner og statsforvaltere om føringer som følge av Høyesteretts tre storkammeravgjørelser.

Komiteen er fornøyd med at departementet har brukt dommene fra EMD og Høyesteretts avgjørelser i sitt lovarbeid. Komiteen merker seg at Landsforeningen for barnevernsbarn har en bekymring knyttet til EMD-dommene og at foreldres behov (rett til familieliv) i større grad er trukket frem. De ber komiteen «sjekke grundig at dette ikke vil påvirke barns rettigheter». Foreldres rett til familieliv er i større grad omtalt i proposisjonen om ny barnevernslov. Komiteen er tilfreds med at det er understreket at dersom et barnevernstiltak er nødvendig for å ivareta barnets beste, vil hensynet til barnet gå foran hensynet til foreldrene, jf. lovforslaget § 1-3 om barnets beste.

Komiteen viser til at Norge ved flere anledninger er dømt for menneskerettighetsbrudd ved den Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg. Komiteen mener dette er alvorlig, og at slike dommer må få konsekvenser for hvordan Norge praktiserer barnevernstiltak. Komiteen forventer at regjeringen på egnet måte orienterer Stortinget om hvordan praksis i fremtidige saker endres for å innrette seg slike vedtak.

2.3 Generelle merknader

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at et hovedmål med fordelingspolitikken er å hindre dårlige levekår og lavinntekt blant barn. Gode levekår i barndommen er et mål i seg selv, og barns muligheter til å utvikle seg skal ikke avhenge av foreldrenes økonomi. Disse medlemmer viser til at et godt velferdssamfunn bygger på gode oppvekstvilkår, og forebygger omsorgssvikt for barn og unge. Alle barn skal ivaretas, og fellesskapet har ansvaret for å skape trygghet, når de nærmeste svikter. Barns beste er alltid viktigst. Det samme er prinsippet om at det minste mulige inngrep skal benyttes. Barn må sikres helhetlig hjelp, og derfor er tverrfaglige lavterskeltilbud nødvendige.

Disse medlemmer viser til at forskjellene i samfunnet har økt, og at barn som vokser opp i vedvarende fattigdom, har økt jevnt fra 2011 til nå over 215 000 barn.

Over flere år har det kommet faglige og politiske bekymringer over situasjonen i og for barnevernet. NOU 1016:16 Ny barnevernslov, om sikring av barnets rett til omsorg og beskyttelse, NOU 2017:12 Svikt og svik, og flere riksrevisjonsrapporter, bl.a. om Bufetats bistandsplikt ved akuttplasseringssaker er noen slike eksempler. Det vises også til regjeringsbestilte rapporter fra Vista Analyse som nr. 2015/51 Et utfordrende samliv mellom stat og kommune og 2016/19 om bruken av private aktører i barnevernet – ansvar på avveie. Bekymringer fra Helsetilsynet og Barneombudet har vært mange de senere årene, og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har behandlet mange saker fra Norge.

Barnevernsansatte har satt søkelys på det de mener er en uholdbar arbeidssituasjon både gjennom sine organisasjoner og kampanjen #heiErna.

For disse medlemmer handler ikke rettssikkerhet bare om de mest alvorlige sakene, men også om forutsigbarhet, likebehandling og innfrielse av rettigheter i ulike lovverk. Praksis må ivareta de menneskerettslige forpliktelsene.

Komiteen har merket seg at mandatet til det offentlige ekspertutvalget som er nedsatt for å bedre kvalitet og rettssikkerhet i barnevernet, ser ut til å være særskilt innrettet mot de mest alvorlige sakene. Komiteen forutsetter at arbeidet følger vedtaket i Stortinget som tydelig sier at rettssikkerheten i alle ledd skal bedres.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen ennå ikke har fulgt opp Stortingets vedtak av 28. mai 2018, som Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne sto bak, og hvor regjeringen ble bedt om å

«sikre langsiktige og løpende avtaler med ideelle tilbydere av institusjonsplasser som fører til at andelen ideelle øker til om lag 40 pst innen 2025, samtidig som den offentlige andelen institusjonsplasser ikke reduseres.»

Disse medlemmer viser til at ethvert barn og familie er unik, og at barnevern ikke er egnet for stykkpris, anbud, kommersiell drift og fortjenestemotiver.

Disse medlemmer etterlyser en opptrappingsplan for en utvikling av et offentlig og ideelt barnevern, i tråd med tidligere forslag og vedtak. Disse medlemmer viser til at ideelle aktører har vært og er viktige samarbeidspartnere for velferdsorganisering og tilbud. Det vises også til at det under komiteens høring er uttrykt utålmodighet på vegne av en slik utvikling fra Landsforeningen for barnevernsbarn, Voksne for barn, Virke ideell og frivillighet, Ideelt Barnevernsforum, Kirkens Bymisjon, Fagforbundet, og Kristen Koalisjon Norge.

Disse medlemmer støtter økt innsats for utdanning av personell i barnevernet. Disse medlemmer vil særskilt peke på behovet for utvidet kunnskap om familierelasjoner, og praktisk lavterskel familiearbeid. Klasseperspektivet må vektlegges sterkere, for å bedre samhandling med familier som opplever levekårsstress for eksempel pga. dårlig økonomi og/eller språkproblemer.

Disse medlemmer vil slå fast at barns beste skal ligge til grunn for all hjelp. Barn og foreldres situasjon må vurderes både felles og hver for seg, og foreldre som fratas barn skal ha oppfølgingstilbud.

Disse medlemmer vil vise til fordelene ved samlokaliserte løsninger med tverrfaglig kompetanse. Samarbeid på tvers av etater handler også om at barnevernet er myndiggjort overfor øvrige tjenesteapparat. Tjenestene må utvides og inneholde tilbud om for eksempel hjemmehjelp, leksestøtte og støttekontakter. Kulturforståelse og språkutfordringer som urfolk, innvandrere og nasjonale minoriteter har, må gis større oppmerksomhet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener bemanningen i barnevernet må styrkes, og at en veiledende bemanningsnorm må utredes i samarbeid med organisasjonene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at det er foreldrenes ansvar og plikt å gi barn den tryggheten, omsorgen og kjærligheten de trenger for å vokse opp til å bli selvstendige og ansvarsfulle individer. Virkeligheten er dessverre ikke alltid slik. Derfor må vi ha gode ordninger som beskytter og hjelper de familiene og barna som trenger det.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker derfor å styrke barnevernet, og mener at det i kommuner med robuste barnevern bør skilles mellom myndighetsutøvelsen som foretar omsorgsovertakelser, og den øvrige delen som arbeider med forebygging og hjelpetiltak. I andre kommuner bør det søkes samarbeid for å ivareta en slik løsning.

Disse medlemmer vil oppheve den todelte ansvars- og finansieringsformen som barnevernet i dag er underlagt, og foreslår derfor:

«Stortinget ber regjeringen utrede en todeling av barnevernet.»

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at det fra ulike hold fremmes forslag om at barnevernet deles i et tvangsbarnevern og et hjelpebarnevern. Dette flertallet mener at dette er et spørsmål som må utredes videre, og viser i denne sammenheng til at det nylig nedsatte barnevernsutvalget har som en del av sitt mandat å vurdere systemer eller organisatoriske løsninger for kvalitetssikring av barnevernstjenestens beslutningsgrunnlag, vurderinger og avgjørelser i alle typer tvangssaker.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at utvalget i denne forbindelse vil vurdere ansvarsdelingen mellom kommune og stat i behandling av tvangssaker.

Flertallet viser til at det noen ganger vil være nødvendig å ta barnet ut av hjemmet. Da handler det om å beskytte barns rettigheter, selv om det går på bekostning av de voksnes interesser og bekvemmelighet. Barnevernet skal alltid vurdere nærmeste familie og familiens nettverk som barnet allerede kjenner ved behov for fosterhjem. Barnet skal delta i og ha innflytelse på de beslutninger som angår dem. Barnevernet skal iverksette tiltak som sørger for å ivareta barnets rettigheter, samtidig som barnevernet forsikrer seg om at det tilbudet som blir gitt, er bedre enn det barnet kom fra.

Flertallet viser til at barnevernet innehar en stor makt på vegne av det offentlige, og har mulighet til å gjøre svært inngripende tiltak i innbyggernes liv ved behov. Flertallet registrerer samtidig at barnevernet ofte ikke har de samme maktfordelings- eller kontrollmekanismene som andre sektorer med makt og myndighet i samfunnet, samtidig som det kan være de samme personene som fungerer som «etterforsker», «påtalemyndighet» og beslutningstager. Flertallet mener at det med dette hviler et særskilt ansvar på barnevernet og offentlige myndigheter for å hindre unødvendige tiltak og inngrep i innbyggeres privatliv og familieliv, og at inngripende tiltak kun skal iverksettes ved behov for barnets beste og når det ikke foreligger mildere tiltak som kan benyttes.

Flertallet viser til at fysisk og psykisk misbruk, herunder kjønnslemlestelse av barn, er alvorlige overgrep. Slikt misbruk må bekjempes med langt større ressurser enn hittil, og strafferammene må skjerpes.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke at for å få stoppet kjønnslemlestelse, er det viktigste tiltaket å innføre obligatoriske helkroppsundersøkelser for alle barn.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener at volds- og overgrepssaker mot barn skal alltid prioriteres.

Flertallet mener at for å ivareta rettssikkerheten for barn og deres familier bør en person utenfor barnevernet, og som ikke arbeider med saken, være til stede under samtaler med barn som omhandler alvorlig vold eller seksuelt misbruk. Slike samtaler bør tas opp. Barn med sammensatte problemer har behov for flere tjenester, og da må disse tjenestene samarbeide. Flertallet vil styrke både barnas og foreldrenes rettssikkerhet, samtidig som vi vil gi barna rett til å slippe samvær med sine biologiske foreldre dersom dette er til fare for barnet eller mot barnets ønske.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det skal gjøres opptak av relevante samtaler i barnevernssaker.

Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen snarlig legge frem sak om bruk av opptak av samtaler i barnevernssaker.»

Disse medlemmer har merket seg påstander om at det i noen enkeltsaker kan ha forekommet uheldig sammenblanding av roller. Det er viktig at de profesjonelle partene er uhildet og ikke kan ha interesser på tvers av sakens parter. Derfor bør det sikres at personer som bistår barnevernet, samt barnevernets ansatte, ikke samtidig har roller i private leverandører av barnevernstjenester.

Komiteen merker seg at i noen saker i barnevernet kan foreldelsesfristen være så kort at det er vanskelig for forulempede part å få erstatning eller for den eller de som er ansvarlige for uansvarlig saksbehandling å bli straffet. Noen saker er så kompliserte og foregår over så lang tid at dette i seg selv fører til at de blir foreldet. Det kan være vanskelig for politiet å etterforske slike saker. Komiteen mener derfor at det bør vurderes om foreldelsesfristen bør utvides.

2.4 Medvirkning og barns rettigheter

Komiteen viser til at vurderingen av barnets beste må gjøres konkret og med utgangspunkt i barnets uttalelser. Dette bør presiseres i loven. En rekke rettskilder fremhever sammenhengen mellom barnets beste og barnets uttalelser/medvirkning/barnets rett til å bli hørt.

Komiteen vil derfor fremme følgende forslag:

Ǥ 1-3 skal lyde:

§ 1-3 Barnets beste

Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barnevernets tiltak skal være til barnets beste. Hva som er til barnets beste, må avgjøres etter en konkret vurdering. Barnets mening er et sentralt moment i vurderingen av barnets beste.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at utvalget som foreslo ny barnevernslov i 2016, foreslo at en innledende bestemmelse om barnets beste i barnevernsloven skulle inneholde en momentliste. Dette ville være i tråd med barnekomiteen, som i sin generelle kommentar om artikkel 3 nr. 1, gir en oppregning av slike momenter. Dette har imidlertid ikke blitt fulgt opp av regjeringen i lovforslaget. Dette medlem viser til bekymringen for at vurderingen uten en momentliste kan bli vilkårlig, og at lovfesting av momenter kan være et tiltak for å sikre forsvarlig vurdering av barnets beste. Det kan gi veiledning, og ha stor psykologisk og symbolsk verdi. Dette medlem viser også til Redd Barnas innspill om at en momentliste i loven vil bidra til at loven blir mer tilgjengelig og forståelig for barn og ungdom, og at retningslinjer og faglige anbefalinger er lite tilgjengelige for andre enn fagfolk.

Komiteen ønsker en ny bestemmelse som gir uttrykk for barns rett til respekt for sitt privatliv, jf. barnekonvensjonen artikkel 16 og Grunnloven § 102. Kunnskap fra barn og unge beskriver at de ikke får fortalt det viktigste til barnevernet fordi det ikke oppleves trygt nok å fortelle. Hovedårsaken til dette er at de ikke vet hva som skjer hvis de forteller, eller hvem som får vite det de forteller. Uten en slik bestemmelse kan det være fare for at saker ikke blir godt nok opplyst, og at avgjørelser ikke treffes til barnets beste – fordi barnet ikke har fortalt om viktige ting som kan være avgjørende for utfallet av barnevernssaken.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«§ 1-4 første ledd skal lyde:

Et barn som er i stand til å danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet etter denne loven. Barn har rett til å uttale seg til barnevernet uavhengig av foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres om samtalen på forhånd. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Barnet skal bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er kjent med at barnevernet allerede i dag kan kreve å snakke med barn alene, men vil likevel presisere barnets rett til å uttale seg til barnevernet uavhengig av foreldrenes samtykke.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at vedrørende bestemmelsene i lovforslaget § 1-4, har Helsetilsynet pekt på behovet for å presisere barnets rett til medbestemmelse og å fritt kunne høres, slik barnekonvensjonen slår fast.

Komiteens medlem fra Senterpartiet understreker at da barnevernloven ble en rettighetslov i 2018, ble det presisert at den nye bestemmelsen om barns rett til medvirkning gjelder ved alle handlinger og avgjørelser som berører barnet i hele barnevernloven. Dette medlem savner en grunnleggende drøfting av hva vektingen mellom denne bestemmelsen opp mot de menneskerettighetslige forpliktelsene til å beskytte familielivet innebærer konkret for ivaretakelse av barns rettigheter ved de enkelte handlinger og avgjørelser i barnevernet, med en presisering av hva god og reell medvirkning innebærer i det enkelte tilfelle.

Dette medlem viser til at det i 2018 ble gjort endringer i barnevernloven som tydeliggjorde retten til medvirkning og innførte nye dokumentasjonskrav. Dette medlem viser til at Dokument 3:7 (2019–2020) Riksrevisjonens undersøking av om statlege barnevernsmyndigheiter sikrar det beste for barn i barnevernsinstitusjonar, viser at dokumentasjonskravene i liten grad følges. Dette medlem viser videre til at departementet har gitt Bufdir i oppdrag å utvikle en faglig anbefaling om barn og unges medvirkning i tiltak, herunder vurderingskriterier for å vekte barnets synspunkter opp mot andre hensyn. Dette medlem understreker at grunnleggende vurderinger av de hensyn som skal ligge til grunn for å vekte barnets synspunkter opp mot andre hensyn, burde vært utredet og vurdert som bakgrunn for lovframlegget.

Dette medlem understreker at barnevernstjenesten skal ivareta barns rett til medvirkning allerede i undersøkelsesfasen. Dette innebærer en rett til å bli informert og hørt av barnevernstjenesten om egen livssituasjon. Det må legges bedre til rette for at barnets prosessrettigheter ivaretas i praksis. Barnas muligheter til å snakke med barnevernet uten foreldrenes tilstedeværelse må styrkes, og barnevernet må ha en plikt til å informere barnet før foreldrene blir informert om slik kontakt mellom barn og barnevern.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at ny barnevernslov oppdateres i tråd med de grunnleggende rettighetene i FNs barnekonvensjon om barns rett til informasjon og til å uttale seg fritt ved alle handlinger og avgjørelser i barnevernet, og hvordan dette skal vektes opp mot andre hensyn.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at det ikke er nok med en generell bestemmelse om barns medvirkning. Retten til medvirkning må gjennomsyre hele loven for å vise at barnet settes i sentrum. Dette er også i tråd med barnekonvensjonens artikkel 12. Dette medlem viser til at Barneombudet erfarer at mange saksbehandlere i barnevernstjenesten bruker loven aktivt i sitt arbeid, og det vil derfor være et godt virkemiddel å knytte retten til medvirkning til de ulike kapitlene og bestemmelsene i loven. Innholdet av retten til medvirkning vil også kunne variere ut fra hvor barnevernstjenesten er i saksgangen. Dette medlem viser til at å innta bestemmelser om medvirkning i hvert kapittel der dette er relevant, kan bidra til at praksis faktisk endres og at bevisstheten om barns medvirkning økes.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om å innta barns medvirkning og rettigheter i alle relevante deler av barnevernsloven, for eksempel gjennom å innta ordlyden ‘Barnets rettigheter etter kapittel 1 må ivaretas’ som første del av hvert kapittel.»

Komiteen ønsker at barns rett til å ha med seg en person som barnet har særlig tillit til, utvides til å også omfatte møter med barnevernet hvor barnevernet ikke har overtatt omsorgen for barnet. Dette for å understreke at barnet må få mulighet til å ha med seg en tillitsperson i alle faser av en barnevernssak. I utredningen fra barnevernslovutvalget ble det i 2016 foreslått at barnet kan ha med seg en trygghetsperson/tillitsperson i alle fasene.

Komiteen fremmer følgende forslag:

Ǥ 1-4 andre til fjerde ledd skal lyde:

Barn skal informeres om hva opplysninger fra barnet kan brukes til, og hvem som kan få innsyn i disse opplysningene. Barnet har rett til å uttale seg før det bestemmes at opplysninger skal deles, og barnets syn skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

Et barn kan i møter med barnevernet gis anledning til å ha med seg en person som barnet har særlig tillit til. Tillitspersonen kan pålegges taushetsplikt.

Departementet kan gi forskrift om medvirkning og om tillitspersonens oppgaver og funksjon.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til viktigheten av at barn har muligheten til å ha med seg en person barnet har særlig tillit til i møter med barnevernet. Disse medlemmer viser til at Barneombudet, Redd Barna, enkelte kommuner og Statens helsetilsyn mener at tillitspersonordningen, jf. lovforslaget § 1-4 nytt tredje ledd, bør endres til å gjelde alle stadier av en barnevernssak, og ikke begrenses til barn som er under barnevernets omsorg. Disse medlemmer merker seg Forandringsfabrikkens innspill om at for mange barn i barnevernet er en tillitsperson viktigst før barnevernet overtar omsorgen. Dette var også foreslått av barnevernslovutvalget i 2016. I merknadene til bestemmelsen må det fremgå at dette er noe barnevernstjenesten plikter å bistå med, uten at valget av tillitsperson påvirkes.

Disse medlemmer peker videre på den sterke tilbakemeldingen fra barnevernsbarn om at barn må informeres om hva som skjer med de opplysninger barnet forteller, og hvem som skal få disse opplysningene. At barnet har rett til å uttale seg før det bestemmes at opplysninger skal deles, og at barnets syn tillegges vekt i samsvar med alder og modenhet, er viktig for barnets tillit til barnevernet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til barns rett til respekt for sitt privatliv etter barnekonvensjonen, og mener at meldeplikten må gjøres trygg for barn. Barn må få vite hva som skjer med det de forteller, hvis ikke kan barnas tillit til voksenpersoner bli brutt igjen når barna forteller om noe vondt.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

Ǥ 13-2 andre ledd skal lyde:

Før det meldes til barnevernstjenesten, skal melderen informere barnet om meldingen, la barnet uttale seg fritt om denne og vektlegge barnets meninger i samsvar med barnets alder og modenhet.

§ 13-2 andre ledd blir tredje ledd.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til lovforslaget §§ 6-4 og 6-5 om varsling til fornærmede. Dette medlem mener en slik bestemmelse ikke hører hjemme i barnevernsloven. Barnevernsloven er til å for å hjelpe og beskytte barn, ikke straffe. Dette medlem vil derfor stemme imot disse paragrafene.

Dette medlem mener det er viktig å fremheve at barns rett til medvirkning også gjelder på tjeneste- og systemnivå.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

Ǥ 15-2 skal lyde:

§ 15-2 Kommunens overordnede ansvar for barnevernstjenesten

Kommunen har ansvar for å utføre de oppgavene i denne loven som ikke er lagt til et statlig organ.

Kommunen skal sørge for nødvendig opplæring og veiledning av barnevernstjenestens personell. Personellet har plikt til å delta i den opplæringen og veiledningen som blir bestemt. Departementet kan gi forskrift om opplæring.

Kommunen skal tilby veiledet praksis i barnevernstjenesten når en utdanningsinstitusjon ber om det. Kommunen skal samarbeide med utdanningsinstitusjonen om gjennomføring av veiledet praksis.

Kommunen skal sikre en ordning for medvirkning fra barn og omsorgspersoner, og gjøre bruk av erfaringer fra disse til kvalitetssikring og forbedring av barnevernstjenesten.

Kommunens skal ha internkontroll etter reglene i kommuneloven § 25-1.»

2.5 Kompetansekrav og utdanning

Komiteen mener den viktigste ressursen i barnevernet er alle som jobber i tjenestene. De har en viktig og krevende jobb, og tar vare på noen av de mest sårbare i samfunnet. Komiteen mener videre at alvorlighetsgraden og kompleksiteten i sakene til barnevernet innebærer at tjenesten regelmessig blir utsatt for kritikk. Selv om det utføres godt barnevernsfaglig arbeid, har flere rapporter pekt på at både kommuner og det statlige barnevernet har utfordringer med å tilby tjenester med god nok kvalitet til barn og familiene som trenger hjelp. Komiteen merker seg at undersøkelser sier at det formelle utdanningsnivået er lavt, og at mange i barnevernet gir uttrykk for at de ikke har nok kompetanse til å utøve sentrale kjerneoppgaver i barnevernet. Komiteen er bekymret over resultatet fra NIFU-rapport der 21 pst. av de ansatte i den kommunale barnevernstjenesten ga uttrykk for at de i liten eller i noe grad kunne identifisere omsorgssvikt og vurdere konsekvenser for det enkelte barn (Røsdal mfl., (2017) Kompetanse i den kommunale barnevernstjenesten. Kompetansekartlegging og gjennomgang av relevante utdanninger NIFU-rapport 2017:28).

Komiteen mener at høyere og tydeligere krav til kompetanse gir de ansatte bedre forutsetninger til å løse sine oppgaver. Komiteen merker seg at departementet høsten 2017 la frem en kompetansestrategi for barnevernet som inkluderte økt tilbud om etter- og videreutdanning, videre ble det etablert kommunale læringsnettverk og veiledningsteam. Barne- og ungdomsdirektoratet (Bufdir) har i samarbeid med universitet- og høgskolesektoren satt i gang en rekke tilbud med faglig fordypning av relevante tema.

Komiteen er positive til at Barne- og familiedepartementet samarbeider med Kunnskapsdepartementet om nasjonale retningslinjer for mastergradsutdanninger i barnevern, og at kompetansekrav i barnevernet ble sendt på høring våren 2020. Komiteen merker seg at departementet foreslår en tre pluss to-modell og at Universitetet i Agder kan videreføre sin integrerte femårige barnevernsutdanning.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, mener det er riktig å lovfeste krav til barnevernsfaglig mastergrad eller annen relevant mastergradsutdanning for ansatte i det kommunale barnevernet som skal jobbe med nærmere definerte kjerneoppgaver, for barnevernstjenestens leder og ledere i barnevernsinstitusjoner. Flertallet støtter videre å innføre et krav om relevant bachelorutdanning for nyansatte i barnevernsinstitusjon.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter fortsatt kravet om økt kompetanse i barnevernet. Utdanningene må ha utvidet innhold hva gjelder kunnskap om familierelasjoner, og praktisk lavterskel familiearbeid. Klasseperspektivet må vektlegges sterkere, for å bedre samhandlingene med familier som opplever levekårsstress pga. dårlig økonomi, arbeidsløshet og språkbarrierer. Disse medlemmer viser til omtalen i proposisjonen, og støtter at flere relevante utdanningsgrupper er viktige for barnevern, ut over barnevernsutdanningen. Disse medlemmer vil fortsatt uttrykke bekymring for at utdanningsmulighetene i barnevernet begrenses av for få ansatte, stort gjennomtrekk og sykefravær.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg at kompetansen i barnevernet må heves for å trygge at alle relevante forhold ivaretas på en kompetent måte. For å sikre at alle diagnoser/funksjonshemninger blir ivaretatt, er det viktig at barnevernet ansetter personer med en bred variasjon i kompetanse.

Som en videreføring av hevingen av kompetanse, ser disse medlemmer det som naturlig å innføre kompetansekrav for enkelte funksjoner. Omsorgsovertakelser er blant de mest inngripende tiltak som barnevernet kan bruke, og derfor bør det stilles ekstra strenge krav til at dette brukes riktig.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil derfor fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede krav om autorisasjon for de som skal jobbe med omsorgsovertakelser.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet understreker at kompetanse i barnevernet er avgjørende for kvalitet i tjenesten. Utdanningskrav kan likevel ikke kompensere for behovet for tilstrekkelig bemanning i barnevernstjenestens førstelinje, både i kommunene og i institusjonene. Kompetansekravet må praktiseres på en slik måte at det ikke er til hinder for å ansette tilstrekkelig bemanning i barnevernets førstelinje.

Komiteens medlem fra Senterpartiet støtter derfor ikke forslaget om at loven § 10-16 tredje ledd annet punktum skal ha et absolutt krav om at leder eller stedfortreder for leder i barnevernsinstitusjon skal ha barnevernsfaglig mastergrad eller annen relevant utdanning på tilsvarende nivå. Det er imidlertid behov for spesialiserte tilbud om etter- og videreutdanning for ansatte i barnevernet.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Innst. 147 S (2018–2019) og støtter at det bør innføres en profesjonsspesifikk autorisasjonsordning for barnevernspedagoger og sosionomer. Disse medlemmer viser til NOU 2017:12 Svikt og svik, som omtaler en autorisasjonsordning for barnevernstjenesten. Utvalget mener at en slik ordning vil kunne bidra til økt tillit, kvalitet og profesjonalitet i tjenestene og gi økt rettssikkerhet for barna og deres foreldre. Disse medlemmer støtter utvalgets vurderinger. Ved innføring av en autorisasjonsordning for barnevernspedagoger og sosionomer kan samfunnet unnlate å gi autorisasjon og frata autorisasjon. De vanligste årsakene til tap av autorisasjon for helsepersonell er rusmiddelbruk, atferd uforenlig med yrkesutøvelsen og grove pliktbrudd.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at NOU 2017:12 konkluderer med at det bør innføres en autorisasjonsordning, og at «problemstillinger og mulige modeller for innføring av en autorisasjonsordning for barnevernspedagoger og sosionomer bør utredes». NOU-en trekker ikke konklusjoner om hvilket lovverk en slik ordning skal hjemles i, eller hvilket organ som skal ha ansvar for autoriseringen. NOU-en peker derimot på flere mulige konsekvenser en autorisasjonsordning kan få for kommunene, deriblant «høyere lønn og mindre mulighet til å selv bestemme hvem som kan arbeide i barneverntjenesten».

På bakgrunn av dette fremmer komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med sak om innføring av en profesjonsspesifikk autorisasjonsordning for barnevernspedagoger og sosionomer.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti erkjenner behovet for økt kompetanse i barnevernet og at forslagene om dette har stor støtte. Disse medlemmer er likevel opptatt av at kravene ikke må være for rigide, slik at en mister dyktige potensielle ansatte som er personlig egnet og har lang erfaring fra å arbeide i barnevernet.

Disse medlemmer støtter derfor at kommunene kan få dispensasjon fra kravet om mastergrad, og mener det må vurderes frem mot ikrafttredelsen av kravet i 2031, om det foreslåtte kravet er for krevende å nå for eksisterende ansatte i barnevernet, og om det er mulig også for små kommuner å rekruttere den nødvendige arbeidskraften som trengs.

Disse medlemmer viser til at krav om en bestemt akademisk grad ikke i seg selv vil være tilstrekkelig, og at det er kompetansen som opparbeides og innholdet i utdanningen som er sentralt. Disse medlemmer mener innholdet i masterstudiene må være praksisnære og gi rom for lengre praksisperioder. Midlene som gis til utdanningsinstitusjonene for å betale for praksisplasser, bør øremerkes til praksisplasser i barnevernstjeneste og barnevernsinstitusjon. Masterstudier må vektlegge FNs barnekonvensjon spesielt, og sikre at studentene lærer å omsette denne til praksis i møte med barn, unge, foreldre og øvrige samarbeidspartnere. Disse medlemmer viser blant annet til bekymringen fra Forandringsfabrikken, som mener at lengre utdanninger kan gjøre det vanskeligere for barn og voksne å være likeverdige støttespillere, og at teoretisk utdanning kan skape mer avstand. Dette er en bekymring som må tas på alvor i utarbeidelsen av utdanningsløpene.

Disse medlemmer savner en drøfting i proposisjonen av hvordan man bedre kan sikre at de personene som skal jobbe i barnevernstjeneste og på institusjon innehar den personlige egnetheten som kreves. Disse medlemmer viser til at kvalitet i tjenesten best oppnås når ulike profesjoner jobber sammen om barnets beste. Det er en styrke med tverrfaglig innsikt, hvor ulike kompetanser utfyller hverandre. Disse medlemmer viser til viktigheten av at gode fagarbeidere, for eksempel med kompetanse innen barne- og ungdomsarbeid, får støtte til nødvendig videreutdanning. Disse medlemmer mener det også må vurderes om kravene til bachelorgrad må være like rigid i alle typer institusjoner og plasseringer. Disse medlemmer viser til at der det er størst tvangsbruk og offentlig myndighetsutøvelse bør kravene til kompetanse være høye for å manøvrere regelverk og praksis til det beste for barnet. I andre institusjoner kan derimot personlig egnethet og egenerfaring også være viktig for å skape gode tilbud for barna.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede differensiering av de nye kompetansekravene med hensyn til type institusjon og plassering, og med hensyn til de ulike funksjonene hvor det innføres krav til mastergrad i den kommunale barnevernstjenesten, og komme tilbake til Stortinget med egen sak.»

2.6 Omsorgsovertakelse og oppfølging

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at omsorgsoverdragelse skal være siste tiltak som benyttes av barnevernet. Flertallet anser dette som et ekstremt tiltak som kun skal benyttes dersom andre tiltak ikke har vært tilfredsstillende, og mener at terskelen for å ta et barn fra sine foreldre skal være særdeles høy.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil understreke at det å frata foreldre et barn er et svært dramatisk inngrep fra samfunnet. En styrket rettssikkerhet og en utvikling av et barnevern med høyest mulig tillit i befolkningen er derfor avgjørende viktig. Disse medlemmer mener det må innføres en «second opinion»/andrehåndsvurdering i hastesaker/akuttsaker, gjennom en vurdering med sanksjon av en ytre instans.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener det bør foreligge særdeles skjerpede omstendigheter for at et barn holdes bort fra sine foreldre dersom barnet selv ønsker å bo sammen med en eller begge foreldrene.

Flertallet anerkjenner FNs retningslinjer for alternativ omsorg for barn der det fremgår at søsken som allerede har en tilknytning til hverandre, i prinsippet ikke bør adskilles når de plasseres i alternativ omsorg. Dette gjelder med mindre det finnes en åpenbar fare for misbruk eller andre grunner til at det er til det beste for barnet at søsknene skilles ad. Derfor bør det vektlegges at søsken bør få vokse opp sammen når det skal velges plasseringssted.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at barn bør ha en rett til samvær og kontakt med søsken, noe som vil være sterkere enn regjeringens forslag om et sørge-for-ansvar for barnevernet.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«§ 7-1 Rett til samvær og kontakt

Barn og foreldre har rett til samvær og kontakt med hverandre, hvis ikke noe annet er bestemt.

Barn og søsken som barnet har et etablert familieliv med, har også rett til samvær og kontakt med hverandre hvis ikke annet er bestemt.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker at skifte av saksbehandlere innen familievern/barnevern bør være en rettighet for innbyggerne, da dette kan begrense saker om omsorgsovertakelse dersom det bare viser seg at samarbeidet er vanskelig.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at partene i en barnevernssak har rett til å få skiftet saksbehandler.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti merker seg at det er fremmet forslag om rett til å bytte saksbehandler. Disse medlemmer vil anføre at dette vil innebære en lovfestet rett/plikt, og et slikt krav vil ha omfattende økonomiske og administrative konsekvenser for barnevernstjenestene. Å skifte saksbehandler vil kreve merarbeid fordi hver ny medarbeider må sette seg inn i saken fra start. Noen barnevernstjenester vil også ha for få saksbehandlerressurser til å ivareta en slik rett. Disse medlemmer ber departementet likevel vurdere dette.

2.7 Kommunenes ansvar

Komiteen støtter lovforslaget om tydeliggjøring av at kommunene skal ha ansvaret for generell forebyggende tiltak mot barn og unge, og at det er behov for en helhetlig barneverns- og oppvekstpolitikk i politikk i kommunene. Komiteen mener at et godt forebyggende arbeid kan identifisere behovene i befolkningen og sørge for at det finnes relevante tilbud fra ulike instanser og sørge for at de samarbeider.

Barnevernsreformen gir kommunene økt faglig og økonomisk ansvar for barnevernet. Komiteen støtter at det er kommunen som sådan som skal ha ansvaret for det forebyggende tilbudet, og at det er opp til den enkelte kommune å vurdere hvordan det forebyggende arbeidet skal organiseres, og hvilken rolle barnevernstjenesten skal ha i dette arbeidet.

Komiteen vil understreke at til tross for at kommunene får et større ansvar fra 2022 når barnevernsreformen trer i kraft, vil staten fortsatt ha et grunnleggende ansvar for det samlede barnevernet.

Komiteen viser til at stabilitet, kontinuitet og forutsigbarhet er viktig for kvaliteten i tilbudet til det enkelte barn. Om lag to av tre barn på institusjon har hatt tre eller flere plasseringer utenfor hjemmet. Det er i dag stor variasjon i hvordan den kommunale barnevernstjenesten følger opp barn som bor på institusjon. Departementet foreslår derfor å tydeliggjøre barnevernstjenestens plikt til å følge opp barn på barnevernsinstitusjon i en ny lovbestemmelse. Departementet foreslår også å tydeliggjøre kravene til kommunens plan for ettervernstiltak.

Mange kommuner tilbyr ulike former for botiltak for ungdom. Botiltak er mye brukt som hjelpetiltak for unge i en ettervernsfase. I 2019 bodde 335 unge under 18 år i bolig med hjemmel i barnevernsloven. Departementet vurderer at det er behov for en tydeligere regulering av kommunale botiltak, og det foreslås derfor en forskriftshjemmel for krav til kvalitet, kompetanse og barnevernstjenestens oppfølging. Komiteen støtter dette.

Komiteen er fornøyd med at departementet opprettholder kravet om at kommunestyret selv skal vedta en plan for å forebygge omsorgssvikt og negativ utvikling hos barn og unge. Planen skal inneholde en beskrivelse av overordnede mål og strategier for det helhetlige tjenestetilbudet, hvordan ansvaret deles mellom etater og hvordan oppgaveløsningen skal organiseres og hvordan de ulike etater skal samarbeide. Det vises i denne sammenheng til det nylig innførte kravet om at kommunestyret minst en gang i året skal få en redegjørelse om tilstanden i barnevernet.

Komiteen viser til Prop. 84 L (2019–2020) Endringer i barnevernloven (samtaleprosess, årlig tilstandsrapportering mv.) hvor det ble vedtatt følgende anmodningsvedtak:

«Stortinget ber regjeringen innføre krav om årlig rapportering om barnevernet til kommunestyret.»

Komiteen viser til at dette vedtaket skal sørge for at staten skal få et bedre innsyn i tilstanden til de ulike barnevernstjenestene rundt om i landet. Kommunene kommer til å få et tydeligere ansvar og mandat i den kommende barnevernsreformen. Dersom dette skal fungere etter intensjonen, er det en forutsetning at kommunestyret er godt kjent med barnevernstjenesten i sin kommune, og at de har et grunnlag for å gi sin vurdering ved de årlige tilstandsrapporteringene. På denne måten kan de folkevalgte best mulig ivareta en barnevernstjeneste av høy kvalitet i sin kommune.

Komiteen understreker viktigheten av at barn og unge blir hørt og får gitt innspill til barnevernstjenesten og de folkevalgte i kommunen.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at de folkevalgte i kommunen ved starten av hver periode får en god innføring i sitt lokale barnevern.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til behovet for brukermedvirkning på alle plan. Disse medlemmer anbefaler at barns erfaring og opplevelser med det kommunale barnevern etterspørres aktivt, og brukes i kommunenes utvikling av sitt barnevernsarbeid.

Disse medlemmer viser til at de økonomiske konsekvensene av barnevernsreformen for kommunene ikke er utredet før reformen trer i kraft i 2022. Med barnevernsreformen får kommunene økt finansieringsansvar for tiltak i barnevernet. Blant annet vil kommunenes egenandeler til statlige barnevernstiltak øke. Implementering av reformen og de foreslåtte lovendringene gjør at kommunene må forholde seg til svært mange endringer i løpet av en forholdsvis kort tidsperiode når det gjelder tiltak overfor barn og unge i risikosonen. Dette skal gjøres samtidig som kommunene bør styrke eksisterende lavterskeltilbud og førstelinjen overfor de barn og unge som har fått særlige utfordringer på grunn av den pågående pandemien.

Disse medlemmer viser til at en helt sentral suksessfaktor for reformen er kommunens rolle i forebygging. Det er avgjørende viktig at kommunene har økonomisk handlefrihet til både forebygging og barnevern. Bemanningen må styrkes. Utfordringen er at med dagens inntektssystem og kostnadsnøkler så kan dette slå veldig forskjellig ut fra kommune til kommune. For noen kommuner kan dagens inntektssystem føre til store utgifter som de ikke får kompensert.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener kostnadsnøklene i inntektssystemet må forbedres. Dette vil ta litt tid, så det er avgjørende med gode økonomiske overgangsordninger. I tillegg må de kommune som også kommer dårlig ut med nye kostnadsnøkler, sikres ved at det er et tak med hensyn til hvor store kommunens utgifter skal være.

Det er allerede i dag krevende å finne en treffsikker kostnadsnøkkel for kommunale barnevernsutgifter. Det er også behov for å finne mer langsiktige økonomiske sikringsmekanismer for kommuner med høye barnevernsutgifter. Når kommunene skal gis økt faglig og økonomisk ansvar for barnevernet, medfører dette både behov for generell økning i økonomiske ressurser og for en revurdering av kostnadsnøkkelen. Det er behov for økte ressurser, og bemanningen i det kommunale barnevernet må styrkes.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at noen av forslagene til endringer i lovproposisjonen som behandles er forslag til endringer i gjeldende barnevernlov som kan tre i kraft i 2022, fordi de skal samkjøres med reformen. Disse medlemmer viser til Stortingets vedtak av 12. juni 2017 om at Stortinget ber regjeringen sørge for at en barnevernsreform som skissert i Prop. 73 L (2016–2017) må være fullfinansiert og ber om at vedtaket følges opp før reformen gjennomføres og lovendringene trer i kraft.

Komiteen merker seg at høringsinstansene er delt i synet på forslaget om å ta ut presiseringen i loven om at barnevernstjenesten skal ha en leder i kommunen som har «ansvar for oppgaver etter denne loven». Komiteen støtter at departementet fastholder forslaget, da det er av betydning at kommuneledelsens overordnede styring av tjenesten fungerer på en god måte, og at loven understøtter kommuneledelsens ansvar for at barnevernstjenesten utfører og ivaretar kommunens ansvar og oppgaver etter barnevernloven. Komiteen bemerker at kommuneledelsen ikke kan overprøve eller instruere barnevernstjenesten i de tilfeller loven har lagt beslutningsmyndighet til barnevernsleder. Det omfatter blant annet myndighet til å treffe akuttvedtak.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at samværshindring er et alvorlig samfunnsproblem. Barn og voksne som utsettes for det blir fratatt sin rett til et familieliv. I noen tilfeller påføres deres liv uopprettelig og langvarig skade ved at de mister verdifull tid sammen. Barnevernet må være bevisst på at samværshindring i noen tilfeller kan og bør kategoriseres som omsorgssvikt. I slike tilfeller bør det vurderes om den parten som utsetter den andre for sabotasje er skikket som forelder. Flertallet mener at barnevernet må ta påstander om samværshindring alvorlig, og være bevisst på hva det sier om omsorgsevne.

Flertallet mener det er viktig at barnevernet ikke lar seg bruke av den ene part, der påstandene viser seg å være feilaktige. For de barn som utsettes for samværshindring, betyr det at de frarøves tid med den ene av sine foreldre, et brudd på deres menneskerettigheter. Det samme gjelder den av foreldrene som ikke får se sitt barn.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser til Dokument 8:40 S (2020–2021) Representantforslag om samværssabotasje. I enkelte barnevernssaker er det en utfordring at den ene eller begge foreldre fremmer påstander om den andre. Påstandene kan være en del av en pågående konflikt, hvor påstanden er ment å hindre samvær for den andre forelderen. (Slike påstander henger ofte sammen med samværshindring, som også forekommer i enkelte saker.)

Komiteen viser til at barnevernloven slik den er i dag, i liten grad inneholder regulering av kommuners adgang til bruk av private tjenester. Kommunens adgang til å benytte private tjenesteytere følger i dag av en tolkning av gjeldende rett. Kommunene benytter private tjenesteytere til mange oppgaver, som f.eks. tolketjeneste, veiledning av fosterforeldre, hjelpetiltak i hjemmet, utredninger mm. Komiteen merker seg at departementet ønsker lovfesting av at kommunen ikke kan inngå avtale om private tjenesteytere om flere oppgaver, og at det er uenighet om hele og deler av denne innstramningen. I utvalget av tjenester har departementet vektlagt styring og kontroll og hvor inngripende tiltaket er for barnet og familien. KS uttaler at et forbud i oppgavene departementet listet opp er problematisk, da kommuner med mangel på kapasitet og rekruttering må kjøpe inn kompetanse.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til følgende forslag i kommuneøkonomiproposisjonen for 2021:

«Innlemming av tilskudd av øremerkede stillinger i det kommunale barnevernet

Det fremgår av Prop. 73 L (2016–2017) Endringer i barnevernloven (barnevernsreform) og i Prop. 128 S (2016–2017) Kommuneproposisjonen 2018 at det legges opp til at øremerkede midler til stillinger i det kommunale barnevernet skal innlemmes i kommunerammen fra samme år som barnevernsreformen trer i kraft. De øremerkede stillingene i de kommunale barnevernstjenestene ble opprettet i perioden 2011–2018, og midlene bevilges på kap. 854, post 60. Bevilgningen for 2021 er 820 mill. kroner og skal dekke 1 026,2 årsverk i det kommunale barnevernet. Regjeringen vil foreslå å innlemme midlene i rammetilskuddet til kommunene i statsbudsjettet for 2022.»

Disse medlemmer støtter ikke en innlemming av de øremerkede midlene fra 1. januar 2022. Disse medlemmer viser til at dette er et svært dårlig bidrag, i en tid med for få ansatte, stort behov for kompetanseutvikling, stort gjennomtrekk og påfølgende sykefravær. På den annen side står barns behov for stabilitet og trygghet i møte med barnevernet. Barnevernsansatte gjør en glimrende jobb, og fortjener forutsigbarhet og økt satsing. Med pandemien og Koronakommisjonens beskrivelser knyttet til sårbare barn bekreftes dette behovet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at et overordnet mål i loven er barnets beste. Da bør det være likegyldig hvem som leverer de beste tjenestene som ivaretar målet om barnets beste. Noen partier har tydeligvis en ideologisk sperre for hvem som er «gode nok» til å levere slike tjenester. Denne ideologiske kampen blir på den måten, beklageligvis, overordnet barnets beste. Denne ideologiske kampen blir derfor til skade for nettopp barna. Disse medlemmer er trygge på at den foreslåtte loven i størst mulig grad sikrer at det enkelte barn får det beste tilbudet, uavhengig av hvem som leverer det. Det sikres ved at den ansvarlige for tilbudet i alle tilfeller vil være det offentlige. Hvis det kan pekes på en gruppe leverandører som det etter loven ikke stilles like strenge krav til, så er det i så fall de offentlige tjenestleverandørene.

Disse medlemmer vil også vise til at i de åtte årene med regjeringen Stoltenberg II var det ingen nevneverdig nedgang i bruk av private (ideelle og kommersielle) leverandører av barnevernstjenester. Det skyldes i all hovedsak at de profesjonelle aktørene i barnevernet anerkjenner at tjenestene fra de private er nødvendige og av god kvalitet.

Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at leverandører av tjenester til barnevernet behandles likt, og at det i hvert tilfelle er kvaliteten på tjenesten som er det viktigste.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener på prinsipielt grunnlag at utøvelse av offentlig myndighet ikke kan delegeres til private, og at dette er noe det offentlige må løse selv. Det vil si at private heller ikke kan bistå. Disse medlemmer viser blant annet til høringsinnspill fra Fagforbundet som understreker at bistand fra private aktører vil øke risikoen for problemer som oversalg av tiltak/tjenester og uheldig sammenblanding av roller. Disse medlemmer viser til at risikoen for at dette går ut over barnets beste og rettstrygghet er uakseptabel og vil vedvare. I tillegg vil det svekke den barnevernsfaglige forståelsen av hvert enkelt barns behov og situasjon, dersom dette skal gå gjennom et «mellomledd». Disse medlemmer viser til at kjøp av tjenester som innebærer offentlig myndighetsutøvelse, forutsetter at det offentlige har aktiv styring, kontroll og ledelse av den private aktørens utføring av de ulike oppgavene. Dette er juridisk krevende, da de private aktørene ikke er pliktige å følge det samme lovverket som offentlige tjenesteytere, som f.eks. forvaltningslov, arkivlov og offentlighetsloven. Dette er i tillegg praktisk og administrativt krevende.

Komiteens medlem fra Senterpartiet påpeker at økte ressurser i det kommunale barnevernet medfører mindre behov for bruk av private tjenester. Det er ønskelig med et størst mulig innslag av offentlige og ideelle aktører i det kommunale barnevernet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til representantforslag Dokument 8:252 S (2020–2021), hvor Sosialistisk Venstreparti fremmer forslag om å innføre en enda strengere tolkning av hva som innebærer offentlig myndighetsutøvelse, for å begrense innleie av private tjenesteytere i barnevernet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at selv om departementet slår fast at undersøkelser, samt oppfølgingsbesøk i fosterhjem, er offentlig myndighetsutøvelse, vil de fortsatt la private aktører bistå, jf. forslag til ny § 15-7. Disse medlemmer viser til at departementet argumenterer med at manglende kapasitet og kompetanse i barnevernstjenesten vil føre til at undersøkelsessaker vil ta for lang tid, samt at barn i fosterhjem ikke vil få de lovpålagte oppfølgingsbesøkene de har krav på. Disse medlemmer mener at disse utfordringene best løses ved å øke ressursene til det kommunale barnevernet, og at de i større grad kan la seg bistå av sakkyndige der det er behov for spesialisert kompetanse. Disse medlemmer viser til at undersøkelsen er det faglige grunnlaget for hva som skjer videre i en barnevernssak. Den kan gjennomføres mot foreldres vilje, og barnevernet har rett til å snakke alene med barn uten foreldres samtykke. Undersøkelsen kan ikke deles opp i en saksforberedende del og vedtaks del, men er en relasjonell prosess hvor valg underveis i stor grad legger føringer for endelig beslutning. Disse medlemmer viser til at Bufdirs konklusjon er at «undersøkelser, og de fleste handlinger som utføres i løpet av denne, er offentlig myndighetsutøvelse av så inngripende karakter at det ikke kan overlates til private aktører». Disse medlemmer viser videre til at departementet selv skriver at «rettssikkerhetsmessige hensyn taler etter departementets syn for at undersøkelsen bør gjennomføres uten bistand fra private aktører».

Disse medlemmer viser til FOs høringsinnspill, hvor de understreker at de også ser oppfølgingsbesøk som myndighetsutøvelse. Fosterhjem og institusjon er tiltak som i hovedsak pålegges foreldre og barn etter en tvangsavgjørelse. Det å følge opp barn etter en slik avgjørelse anser FO som en forlengelse av denne myndighetsutøvelsen. Kunnskapen barnevernstjenesten får gjennom oppfølgingsbesøk, vil være en del av et saksgrunnlag i en eventuell tilbakeføringssak eller sak for å endre samvær, og er dermed viktig for at barnevernstjenesten kan ivareta sine lovpålagte omsorgs- og oppfølgingsansvar.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti følgende forslag:

Ǥ 15-7 tredje ledd skal lyde:

Kommunen kan ikke inngå avtale med private tjenesteytere om bistand til å følgende oppgaver

• a) fungere som leder og stedfortredende leder av barnevernstjenesten

• b) treffe avgjørelser og vedtak

• c) representere barnevernstjenesten i barneverns- og helsenemnda

• d) igangsetting og gjennomføring av undersøkelse

• e) valg og godkjenning av fosterhjem

• f) oppfølgingsbesøk i fosterhjem

• g) gjennomføring av midlertidige akuttvedtak som er fattet av barnevernstjenestens leder

• h) utarbeidelse og evaluering av tiltaks- og omsorgsplan.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er avgjørende med god nok bemanning i den kommunale barnevernstjenesten for å skape et godt barnevern hvor alle barn blir sett, får medvirke og dermed får de tiltakene som faktisk fungerer. I en undersøkelse fra FO svarte 80 pst. av de ansatte i kommunalt barnevern at de hadde for mange saker for å gjøre jobben på en god måte. Stadig flere og ofte viktige krav gjør også jobben mer krevende. Derfor mener dette medlem at tiden igjen er inne for å fortsette bemanningsløftet for den kommunale barnevernstjenesten som den rød-grønne regjeringen satte i gang i 2012, og innføre en veiledende bemanningsnorm.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i forslag til statsbudsjett for 2022 legge frem første del i en fireårig opptrappingsplan for totalt tusen nye stillinger i den kommunale barnevernstjenesten.»

Komiteen har merket seg at Færder kommune de siste årene har lykkes med å ta et større ansvar for barnehjemsarbeidet, og at kommunen har fått gode evalueringer og tilbakemeldinger på sitt arbeidet opp imot akutt- og fosterhjemstilbudet. Komiteen er fornøyd med at regjeringen har gitt Færder og Alta kommuner en overgangsordning med finansiering i ett år ut over forsøksperioden som først var fastsatt. Komiteen mener at andre kommuner bør og kan dra nytte av de erfaringene Færder har fått. Komiteen oppfordrer derfor andre kommuner til å se på og å lære av de endringene Færder har fått til for å kunne gjøre mulige forbedringer i egen kommune.

2.8 Behandling av saker i nemnd

Komiteen støtter departementets forslag om å tydeliggjøre i barnevernsloven at barn kan høres på ulike måter i en nemndssak. Det er i tråd med FNs barnekomités anbefaling om at barn bør gis anledning til å høres direkte for beslutningstaker. Barnet kan høres på ulike måter i en nemndssak. Det skal kunne uttale seg direkte til nemnda, nemnda skal kunne oppnevne en talsperson for barnet eller oppnevne en sakkyndig til å snakke med barnet. Nemnda avgjør etter en konkret vurdering hvordan barn uten partsrettigheter skal høres i en sak for nemda. Komiteen støtter at utgangspunktet for nemndas vurdering av hvordan barn skal høres er barnets mening og barnevernstjenestens vurdering av spørsmålet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil understreke sakkyndigordningens betydning for rettssikkerheten, og viser til tidligere initiativer for å styrke denne i Dokument 8:84 S (2018–2019). Flertallet forutsetter at ordningen blir et viktig tema i ekspertutvalget for økt rettssikkerhet i barnevernet. Flertallet støtter departementets forslag om at betalingsansvaret for sakkyndige overføres til nemnda, og slik bidrar til å styrke tilliten til behandlingen.

Når det gjelder akutt-hastevedtak vil flertallet – i tråd med forslag i Dokument 8:84 S (2018–2019) anbefale at vedtak alltid skal sanksjoneres av en ytre instans.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og fremme forslag om å innføre en ordning med annenhåndsvurdering av akutt-/hastevedtak.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener det bør åpnes for innsyn for pressen i fylkesnemndenes saker, der dette kan skje innenfor personvernreglene.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for større åpenhet rundt behandling av saker i fylkesnemnda, slik at pressen i større grad kan følge behandlingene i denne, uten at personvernreglene brytes.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener at rettssikkerheten til alle parter styrkes ved at alle parter sikres tilgang til elektronisk journal og saksdokumenter fra barnevernet. Dokumenter som av ulike årsaker skal holdes fra en part, bør også journalføres og som hovedregel være tilgjengelig for partenes advokater.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at dagens fylkesnemnder har svakheter som gjør at partenes rettssikkerhet ikke fullt ut ivaretas. Derfor bør de erstattes med forvaltningsdomstoler.

Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem sak om å erstatte fylkesnemndene med en forvaltningsdomstol.»

2.9 Fosterhjem

Komiteen påpeker at fosterhjem er det mest brukte tiltaket når barn ikke kan bo hjemme hos foreldrene. Fosterhjemmene utøver omsorgen for barnet på vegne av barnevernstjenesten eller barnets foreldre.

Komiteen viser til at fosterforeldre gjør en stor innsats og er viktige i barnevernet. Fosterforeldres rettigheter har over tid vært løftet frem som et område for endringer. Komiteen mener at fosterhjemmenes betydning styrkes i lovforslaget ved at loven har fått et eget kapittel om fosterhjem.

Komiteen støtter forslaget om ny bestemmelse om barns rettigheter i fosterhjem § 9-2 som presiserer at barnet skal få forsvarlig omsorg i fosterhjemmet, og selv skal kunne bestemme i personlige spørsmål så langt det er mulig ut fra formålet med plasseringen og fosterforeldrenes ansvar for å gi barnet forsvarlig omsorg.

Komiteen understreker betydningen av barnevernstjenestens plikt etter loven § 5-3 tredje ledd tredje punktum til alltid å vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. Komiteen understreker søskens rett til å vokse opp sammen etter omsorgsovertakelse.

Komiteen understreker at fosterhjemsarbeid er et av de viktigste og mest kompliserte arbeidsområdene innen barnevernet. Av barn som flytter ut av foreldrehjemmet, lever 83 pst. sine liv i fosterhjem.

Komiteen anerkjenner at fosterhjemmenes betydning er styrket i lovforslaget. Samtidig er fosterhjemmets funksjon som barnevernstiltak avhengig av gode økonomiske betingelser, god oppfølging, veiledning og opplæring. Et godt fosterhjem bygger på en grunnleggende relasjon mellom fosterforeldre og barn. Rekruttering av fosterforeldre og støtte til å håndtere rollen er avgjørende for barnas utvikling i fosterhjemmet. Kartlegging av barnets situasjon og behov, og av fosterhjemmenes ressurser og risikoområder, er avgjørende for å vite hva slags oppfølging det er behov for. Disse forholdene kan delvis løses ved lovregulering, men må følges opp gjennom et systematisk forbedringsarbeid for kvalitet og støtte til fosterhjemmene. Det er behov for å styrke rekrutteringen av fosterhjem, inkludert fosterhjem med minoritetsbakgrunn. Det er også behov for å legge bedre til rette for fosterfamilier som tar imot søsken.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at lovforslaget formulerer enkelte prinsipper i nytt lovkapittel om fosterhjem, men at forslaget mangler en helhetlig gjennomgang av hva som ivaretar barns beste i fosterhjem.

Komiteens medlem fra Senterpartiet ser behov for å innføre en egen fosterhjemslov som bedre ivaretar fosterbarna og fosterfamiliens rettigheter og sikrer hjelp, veiledning og tilsyn. En slik lov må legge barnets beste og fosterhjemmets krav til vern av sitt familieliv til grunn for barnevernets vedtak. Loven må også vurdere kvalitet og innhold i tilsyn og oppfølging av fosterhjem og av barn som tilbakeføres fra fosterhjem til foreldrehjemmet.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti peker på at rettssikkerhet for barn i fosterhjem ikke blir tilstrekkelig ivaretatt i ny lov. Omsorgen de har krav på hviler på et lite rettssikret fundament i form av en oppsigelig privatrettslig fosterhjemsavtale, uten at barnet har rettskrav på ytelser som skal ivareta barnets beste og stabilitet i fosterhjemmet. Mange barn må flytte ut av fosterhjemmet i en utilsiktet flytting fordi fosterhjemmet sier opp avtalen når hjemmet ikke har fått den hjelpen barnet behøver. Kapittel 9 i lovutkastet må derfor bygges ut slik at det gir konkrete rettigheter for fosterbarnet. Disse medlemmer ber om at regjeringen kommer tilbake med forslag som ivaretar en fosterhjemsomsorg med tydelige rettigheter for både barn og fosterhjem.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

Ǥ 9-2 andre ledd skal lyde:

Barnevernet skal ivareta at barn som bor i fosterhjem, får trygge og stabile fosterhjem med rettigheter som sikrer omsorgsoppgaven, og at barnet får de tiltak som fosterhjemmet trenger for å sikre omsorg til barnets beste.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener det er viktig at kommunene følger opp fosterhjemsfamilier.

Flertallet merker seg at departementet ønsker en innretning der kommuner i sin helhet får ansvar for veiledning og oppfølgingen av fosterhjem, jf. § 9-5 Valg og godkjenning av fosterhjem og § 15-7 Bistand fra private tjenesteytere, mens private og ideelle aktører kun får ansvar for rekruttering.

Flertallet viser til bekymringer som har kommet fra bl.a. Frelsesarmeen og Abelia Virke Ideell om at dette kan medføre at private (ideelle og kommersielle) ikke vil bidra på samme måte som tidligere med rekruttering.

Denne forskyvningen i oppgaver vil bidra til at kompetansen som er opparbeidet hos disse aktørene vil forsvinne.

På denne bakgrunn vil flertallet ikke fremme proposisjonens forslag til barnevernsloven § 15-8 og § 4-22 nytt sjette ledd i gjeldende barnevernlov.

Komiteen støtter at fosterforeldrene ikke automatisk gis partsstatus i en barnevernssak siden partsstatus gir omfattende rettigheter. Et vedtak om at barn skal flyttes fra fosterforeldre er en stor inngripen for barnet og foreldrene. Komiteen støtter at fosterforeldre får uttalerett i saker om flytting av barnet, og at denne lovfestes. Komiteen støtter likeledes at det presiseres i loven at fosterforeldre kan få klageadgang på vedtak om flytting etter § 5-5.

Komiteen vil understreke at barnevernstjenesten må samarbeide tett med fosterforeldre og at fosterhjem involveres i oppfølgingen. Komiteen merker seg at departementet foreslo en gjennomgang av rammene for bruk av private aktører på fosterhjemsområdet, og at målet med dette var at tydeligere rammevilkår for private fosterhjemsaktører skulle være på plass, før kommunene gis fullt finansieringsansvar for ordinære fosterhjem. Komiteen registrerer at det er delte meninger om departementets forslag som innebærer at alle ordinære fosterhjem skal ha avtale med kommunen alene. Private aktører skal for ordinære fosterhjem ikke kunne inngå avtale om vilkår og godtgjørelse direkte med fosterforeldre. Blant annet er Fosterhjemsforeningen og Barneombudet imot dette. Komiteen vil bemerke at det er mangel på ordinære fosterhjem og at private er viktige bidragsytere i å rekruttere fosterhjem og at denne bestemmelsen kan svekke tilfanget.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til NOU 2018:18 – Trygge rammer for fosterhjem. Disse medlemmer stiller seg undrende til at forslagene i utredningen ikke er forelagt som sak for Stortinget.

Komiteen viser til Stortingets tidligere vedtak nr. 656 (2016–2017) og nr. 321 (2017–2018) om at uføre fosterforeldre ikke skal få noen avkortninger i sine ytelser som følge av fosterhjemsoppdraget.

Anmodningsvedtak nr. 656, 11. mai 2017, ble enstemmig vedtatt:

«Stortinget ber regjeringa snarast innføre ei overgangsordning for fosterforeldre på trygdeytingar, som sikrar at dei ikkje tapar økonomisk på å vere fosterforeldre. Ordninga skal gjelde fram til eit nytt regelverk for fosterheimar er på plass.»

Komiteen peker på at vedtaket i 2017 var et haste-vedtak nettopp for å skjerme fosterhjem som er satt i en vanskelig økonomisk situasjon som følge av sykdom, skader eller lyte. Slik ordningen er nå settes fosterhjemmet i fare for å ufrivillig og av økonomiske grunner måtte avslutte fosterhjemsoppdraget. Komiteen vil understreke de negative konsekvensene av utilsiktede flyttinger for barn i fosterhjem.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, påpeker at dette er i strid med regjeringens uttalte politiske mål om å skape nye livslange relasjoner mellom barn og fosterhjem.

Komiteen ber om at regjeringen nå får på plass løsninger som sikrer at uføre fosterforeldre ikke får avkortning av sin uføretrygd som følge av fosterhjemsoppdraget og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen snarest fremme forslag om at uføre fosterforeldre ikke får avkortning i sin uføretrygd som følge av fosterhjemsoppdraget.»

2.10 Begrepsbruk

Komiteen merker seg at begrepet atferd i loven oppleves negativt av flere høringsinstanser, blant annet Forandringsfabrikken som mener begrepene atferdstiltak, atferdsinstitusjon og atferdsvansker virker stigmatiserende. Komiteen merker seg at barnevernslovutvalget foreslo å erstatte begrepet atferdsvansker med «utsetter sin helse og utvikling for alvorlig fare», og at departementet har drøftet begrepsbruken og mener at den foreslåtte erstatningen er for vag og uklar.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, forstår at begrepet atferd er ment å dekke flere forhold. Samtidig mener flertallet at det er mer riktig å beskrive hva som er utfordringene. Flertallet viser videre til at det sentrale vurderingstemaet er om barnet foretar handlinger som kan føre til fysisk og psykisk skade på seg selv eller andre, det kan være bruk av rusmidler og annen oppførsel som kan føre til negativ utvikling og problemer senere.

Flertallet ber departementet fortsette arbeidet med å finne et bedre og mer dekkende begrep enn «atferd».

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen arbeide videre med å finne et alternativt begrep til atferdsbegrepet i barnevernsloven.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at begrepet «alvorlige atferdsvansker» i loven er svært belastende for barn. Lovens ordlyd påvirker hvordan barn møtes i barnevernet. Barnevernet må ha fokus på det vonde som ligger bak atferden.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

Ǥ 3-5 skal lyde:

§ 3-5 Foreldrestøttende hjelpetiltak uten barnets samtykke

Barnets rettigheter etter kapittel 1 må ivaretas. Dersom et barn har strevd med alvorlig og gjentatt rus, kriminalitet eller vold mot andre, jf. § 6-2, eller er i ferd med å utvikle slike uttrykk, kan barneverns- og helsenemnda vedta at tiltak som har som formål å nå inn til det som oppleves strevsomt eller vondt for barnet og gi barnet bedre livskvalitet, kan gjennomføres uten barnets samtykke. Slike tiltak kan også gjennomføres uten barnets samtykke når tiltakene iverksettes som ledd i avslutningen av et institusjonsopphold etter § 6-2. Tiltak uten barnets samtykke kan ikke opprettholdes i mer enn seks måneder etter at nemndas vedtak ble truffet.»

2.11 Institusjonstilbudet i barnevernet

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er opptatt av at institusjonstilbudet skal bidra til å gi barn trygge rammer, utviklingsmuligheter, økt livskvalitet og varige, positive endringer i livene deres. Institusjonsoppholdet skal samtidig forberede barna på overgangen til den tilværelsen som venter dem etter oppholdet. Institusjonstilbudet er inndelt i tre kategorier med utgangspunkt i lovhjemmel for plasseringen: omsorgsinstitusjon, behandlingsinstitusjon og akuttinstitusjon. Behandlingsinstitusjonene er av Bufdir differensiert i tre målgrupper, henholdsvis atferdsinstitusjon for barn med lav og høy risiko for videre problemutvikling, samt institusjon for rusbehandling.

Flertallet refererer til tidligere merknad hvor en påpeker at flere av høringsinstansene reagerer på begrepet atferd.

Bufetat har ansvaret for at det finnes et tilstrekkelig antall differensierte plasser. Flertallet deler departementets oppfatning om at få sektorer er så gjennomregulert og kontrollert som institusjonsbarnevernet. Samtidig pekes det på utfordringer, særlig relatert til å gi et godt nok tilbud til barna med de mest komplekse og sammensatte behovene innenfor det ordinære tilbudet.

Flertallet merker seg at av barn med tiltak i barnevernet, er andelen som bor i institusjon liten. Ved utgangen av 2020 mottok 36 841 barn og unge barnevernstiltak, hvorav 13 696 hadde et plasseringstiltak utenfor hjemmet. Av disse barna bodde 959 barn og unge i en barnevernsinstitusjon. Totalt utgjorde barn i institusjon under tre pst. av alle barn med barnevernstiltak og syv pst. av alle barn med tiltak utenfor hjemmet. Norge skiller seg ut fra sammenlignbare land ved å ha lavest andel barn og unge i institusjon i en undersøkelse som departementet løfter frem. De fleste som gis et tilbud i barnevernsinstitusjon er ungdom i alderen 15 til 18 år. Over 90 pst. er 13 år eller eldre. I 2019 var gjennomsnittlig oppholdstid i omsorgsinstitusjon 472 dager og i behandlingsinstitusjon 284 dager. Barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn er overrepresentert i institusjonene, hvor i overkant av 40 pst. har minst én utenlandskfødt forelder. Mange av barna i institusjon har hatt befatning med kriminalomsorgen. 43 pst. har vært siktet for et straffbart forhold.

Flertallet viser til at det i 2014 ble innført to nye straffereaksjoner for unge mellom 15 og 18 år, ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, som alternativ til fengselsstraff.

Flertallet viser til at departementet problematiserer at barn har rett til privatliv på den ene siden, samtidig som de har rett til omsorg og beskyttelse på den andre siden. Dette er en relevant problemstilling når vi ser på bruken av sosiale medier, som for mange kan være svært skadelig. Flertallet støtter derfor opp om at det skal fremskaffes mer kunnskap om effekten av barns digitale hverdag på utfordringsbildet og virkemidler i barnevernet, og vurdere behovet for tiltak som gir barn bedre beskyttelse mot skadelig digital påvirkning.

Videre foreslås å løfte enkelte overordnede krav til institusjoner fra kvalitetsforskriften til ny barnevernslov.

Departementet viser til en komparativ landanalyse som viser at Norge har strammere styring med kvalitetsutviklingen av institusjonsbarnevernet enn sammenlignbare land. Blant landene som inngikk i kartleggingen, var Norge det eneste landet hvor staten har en sentral rolle i å styre, drifte og i stor grad finansiere hele institusjonstilbudet. Dette gir gode muligheter til å styre utviklingen når det gjelder både innhold og kvalitet i tjenestene. I 2019 ble det utviklet en felles kontrollmetodikk for Bufetat som sikrer bedre rapportering av mislighold og avvik i institusjonene. Flertallet merker seg at Bufdir har utviklet standardiserte forløp for institusjonsopphold. Forløpene skal sikre at alle institusjoner jobber systematisk og faglig godt med å ivareta de grunnleggende behovene og rettighetene til alle barn i barnevernsinstitusjoner. Her ligger det blant annet krav til systematisk oppfølging av barns relasjon til familie og nettverk, skole og helsetjenester. Departementet foreslår at institusjonene i ny barnevernslov skal gis en tydeligere hjemmel i å kartlegge barn under opphold på institusjon.

Behovet for økt kompetanse i institusjonsbarnevernet er dokumentert av Bufdir, og kompetansemangel er pekt på som en kilde til svikt i tilbudet. Samtidig er det de siste årene gjennomført omfattende opplæringsprogrammer i barnevernsinstitusjonene. Flertallet merker seg at departementet vurderer at kravene til kompetanse bør økes. Det foreslås å lovfeste krav til at alle nytilsatte i barnevernsinstitusjoner skal ha relevant bachelorgrad, samt at institusjonsleder og stedfortreder skal ha barnevernsfaglig eller annen relevant mastergrad. Departementet foreslår ikke lovpålagte krav om kompetanseheving for de som i dag er ansatt i en barnevernsinstitusjon uten lederansvar.

Komiteen viser til at i desember 2020 sendte departementet ut forslag om etablering av tverrfaglig helsekartlegging i barnevernet på høring. Fristen for høringsinnspill gikk ut 22. mars 2021. Det tas sikte på å fremme en lovproposisjon for Stortinget med endelige forslag i juni 2021. Komiteen ser frem imot dette. Målet med helsekartleggingen er å identifisere barnets behov.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett for 2021 foreslo å bevilge 10 mill. kroner til helsekartlegging i regi av Barneombudet. Dette i tillegg til 5 mill. kroner som foreslås bevilget på HODs budsjett. Disse medlemmer merker seg at Bufdir og Hdir i en rapport fra 2020 anbefalte å lovfeste en plikt for barnevernstjenesten til å be om helsekartlegging, med en korresponderende plikt for helsetjenestene til å gjennomføre kartleggingen. At det i dag ikke er en rutinemessig helsekartlegging, fører til at det offentlige overtar omsorgen for mange barn hvor de ikke vet hva barnet trenger av hjelp og oppfølgning. Dette kan ha alvorlige konsekvenser for barn under offentlig omsorg.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til Senterpartiets forslag i Dokument 8:8 S (2019–2020) om at en helseundersøkelse med kartlegging av både somatisk og psykisk helse bør skje i forkant av en begjæring om tvangsvedtak, og senest etter at omsorgssituasjonen er avklart.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at i tråd med regjeringsplattformen utreder departementet behov for barnevernsinstitusjoner med bevegelsesrestriksjoner som kan håndheve reglene for barn under 15 år som begår alvorlig kriminalitet, og som kan utgjøre en fare for seg selv eller andre.

Komiteen merker seg at det i perioden frem mot 2018 var økt bruk av enetiltak, men at dette er redusert de to siste årene som resultat av strengere styring og økte krav til faglig begrunnelse for opprettelse av slike tiltak. Både Barneombudet og brukerorganisasjoner har pekt på at langvarige opphold i tiltak uten andre barn kan medføre en ekstra belastning og oppleves utrygt.

Komiteen registrerer at departementet ser behov for et bedre kunnskapsgrunnlag og har gitt Bufdir i oppdrag å kartlegge bruken av enetiltak. Det er videre igangsatt et forskningsprosjekt om «Barn i enetiltak og rustiltak i barnevernet» som utføres av OsloMet. Prosjektet vil sluttføres høsten 2023. Departementet vil vurdere behovet for en tydeligere regulering av enetiltak når tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag foreligger.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til svarbrev fra Barne- og familiedepartementet av 12. mai 2021, hva gjelder svært alvorlige forhold som Helsetilsynet og Riksrevisjonen har påvist. Særlig vil disse medlemmer vise til følgende utsagn:

«Helsetilsynet har i rapporten ‘Omsorg og rammer’ påpekt at det er en liten gruppe barn med særlig alvorlige og sammensatte utfordringer som det er krevende å gi et forsvarlig tilbud til innenfor dagens tjenestetilbud. Barna har utfordringer som befinner seg i skjæringspunktet mellom barneverns- helse- og justissektoren, og innser ofte ikke selv behovet for psykisk helsehjelp. De ulike sektorenes ansvar, regelverk og tilbud i disse tilfellene, samt hvordan barnevernets institusjonstilbud for barn med særlig komplekse behov bør innrettes, inngår i mandatet til det nylig oppnevnte offentlige utvalget om kvalitet og rettssikkerhet i barnevernet. Utvalget skal levere sin innstilling i februar 2023.»

For disse medlemmer er det overraskende at tilbudet til denne gruppa av barn med særlig alvorlige og sammensatte utfordringer ikke er søkt ivaretatt tidligere, og at et relevant tilbud som sikrer barnas rettigheter er «satt på vent» til en oppfølging av en utvalgsinnstilling, som er forventet i februar 2023.

Disse medlemmer viser til at det bodde 774 barn på ulike barnevernsinstitusjoner rundt om i landet i slutten av 2019, og at Riksrevisjonen den 30. september 2020 la fram en svært kritisk rapport med følgende hovedfunn:

«Behovene til flere barn bli ikke godt nok kartlagt ved valg av barnevernsinstitusjon, flere barn blir ikke godt nok fulgt opp under oppholdet på barnevernsinstitusjoner, systemet for kvalitetssikring av barnevernsinstitusjoner har ikke fungert godt nok og brudd på rutiner for kjøp av institusjonsplasser øker risikoen for dyre innkjøp og for at det ikke bli tatt nok hensyn til barnets behov.»

Disse medlemmer viser også til at medier og organisasjoner har avdekket svært kritiske forhold, også ved bruk av enetiltak, og at dette på ulikt vis er drøftet i Stortinget. Dette er svært alvorlig, strider mot barns beste og rettssikkerhet. Disse medlemmer forventer en snarlig gjennomgang og oppfølging av dette.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at lovforslaget kap. 4 Akuttvedtak omhandler en særlig krevende del av barnevernet.

Det kan noen ganger være nødvendig å ta barnet ut av hjemmet. Det handler da om å beskytte barns rettigheter selv om det går på bekostning av de voksnes rettigheter. I slike tilfeller er det spesielt viktig å iverksette tiltak som sørger for at barns rettigheter blir ivaretatt, jf. FNs barnekonvensjon og de menneskerettslige forpliktelsene som er nevnt i innledningen til kapitlet.

Flertallet viser til at en av hovedhensiktene med den nye loven er å styrke alle parters rettssikkerhet. Det ville derfor vært optimalt om arbeidet til utvalget som er nedsatt for å bedre kvalitet og rettssikkerhet i barnevernet (rettssikkerhetsutvalget) kunne vært klart før behandling av loven. Samtidig er det lite hensiktsmessig å vente på dette arbeidet, da mange andre begrunnelser taler for å vedta den oppdaterte loven nå. Rettssikkerhet er viktig i mange lover, og det er en klar forventning om at arbeidet i utvalget vil medføre justeringer og oppdateringer av flere lover. Flertallet forventer derfor at de anbefalinger som utvalget kommer med på barnevernsområdet, legges frem for behandling i Stortinget snarest. En slik behandling bør ikke utsettes, for eksempel med henvisning til at man også ønsker en evaluering av hvordan den nye loven har fungert. På denne måten kan man balansere behovet for å få på plass en oppdatert lov, samtidig som det snarest mulig kan gjøres endringer eller justeringer som styrker rettssikkerheten.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen følge opp rettssikkerhetsutvalgets anbefalinger på barnevernsområdet uten ubegrunnet opphold.»

2.11.1 Barns rett til medvirkning

Komiteen viser til at departementet de seneste årene har innført flere tiltak for å styrke barnets medvirkning i barnevernet. Det ligger flere forslag i lovproposisjonen som bidrar til ytterligere styrking av barns rettigheter og medvirkning i barnevernssaker. For å legge til rette for at barnet skal kunne forklare seg mest mulig fritt til barnevernstjenestene, foreslås det å lovfeste unntak fra private parters rett til dokumentinnsyn. Komiteen er opptatt av å styrke barns rett til medvirkning i arbeidet med loven.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener at det er et særlig behov for å sette fokus på rettighetene til medvirkning når barn er plassert på institusjon. Flertallet vil bemerke at rettighetene er foreslått inntatt i lovens formålskapittel, men mener at det i kap. 10 spesifikt må henvises til barnets rett til å bli hørt, informert og til å medvirke.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

Ǥ 10-2 skal lyde:

Barn har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet under opphold i barnevernsinstitusjon, jf. § 1-4. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Barnet skal bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet. Institusjonen må sørge for at barnets rett til medvirkning blir ivaretatt ved utformingen av institusjonens daglige liv og ved andre forhold som vedrører barnet.

Barn skal kunne bestemme i personlige spørsmål, bevege seg fritt innenfor og utenfor institusjonens område, fritt kommunisere med andre, herunder bruke elektroniske kommunikasjonsmidler og motta besøk.

Institusjonen kan likevel begrense barnets rettigheter etter annet ledd når det er nødvendig for å gi barnet forsvarlig omsorg ut fra barnets alder og modenhet. Institusjonen kan også begrense barnets rettigheter hvis det er nødvendig for å ivareta trygghet og trivsel for alle på institusjonen.

Institusjonen kan ikke føre kontroll med barnets korrespondanse. Barnet har rett til kontakt med oppnevnt verge, advokat, barnevernstjeneste, tilsynsmyndighet, helsepersonell, konsulær representant, prest, annen religiøs leder eller lignende.

Departementet kan gi forskrift om det nærmere innholdet i barns rettigheter og om gjennomføring av begrensninger etter tredje ledd.»

2.11.2 Fysiske korrigeringer

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er positive til departementets vurdering om at det er behov for en helhetlig gjennomgang av reglene om rettigheter og bruk av tvang i barnevernet. Det gis også tilslutning til forslag om å flytte sentrale bestemmelser om barns rettigheter og bruk av tvang og andre inngrep fra forskrift til lov, samt å tydeliggjøre rammene for grensesetting.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti merker seg at det er flere innvendinger til innretning på kap. 10, Barnevernsinstitusjoner mv., blant annet fra Forandringsfabrikken, Landsforeningen for barnevernsbarn, Sivilombudsmannen og Helsetilsynet. Sivilombudsmannen peker på at kap. 10 regulerer situasjoner der barn i realiteten vil kunne være frihetsberøvet gjennom vedtak om tvangsplassering, vedtak som begrensninger i bevegelsesfrihet eller som følge av institusjonens praksis.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, merker seg Sivilombudsmannens uttalelse i brev til komiteen av 18. mai 2021, der det uttrykkes bekymring for at inngrepsterskelen etter lovforslaget § 10-3 vil bli oppfattet som lavere, ved at ordlyden i rettighetsforskriften om at mild makt kun kan benyttes der det er «åpenbart nødvendig» er erstattet med «nødvendig» i lovforslaget. Flertallet mener at selv om forslaget ikke er ment som en realitetsendring, bør det tydeliggjøres i loven at slik maktanvendelse uten vedtak som bestemmelsen omhandler, kun skal være mulig når det er åpenbart at dette er nødvendig.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«§ 10-3 første ledd skal lyde:

Hvis det er åpenbart nødvendig for å gi barnet forsvarlig omsorg, kan institusjonen benytte milde former for fysisk makt som å holde barnet kortvarig fast eller lede barnet. Slike tiltak kan også benyttes hvis det er åpenbart nødvendig for å ivareta trygghet og trivsel for alle på institusjonen.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at grunnlaget for bruk av tvangsmidler ikke er drøftet prinsipielt som utgangspunkt for å innlemme rettighetsforskriftens bestemmelser om tvang inn i loven. Det er ikke foretatt en fullstendig gjennomgang av reglene for rettigheter og bruk av tvang på institusjon i arbeidet med ny barnevernslov. Departementet grunngir heller ikke de strukturelle endringene og presiseringene som er gjort når bestemmelsene er flyttet fra forskrift til lov. Dermed mangler lovforslaget den prinsipielle drøftingen av forholdet mellom barns grunnleggende rettigheter og anvendelsen av bestemmelsene om tvang på institusjon. Disse medlemmer viser til at Sivilombudsmannen har avdekket at barns grunnleggende rett til å bli hørt og til å medvirke ofte tapes av syne, at flere institusjoner har hatt interne regler som medfører rutinemessig tvang eller inngrep og at institusjoner utøver makt og tvang som utgjør inngrep, i barns grunnleggende rettigheter uten at det fattes vedtak om dette. Det er derfor behov for at barns grunnleggende rettigheter kommer eksplisitt til uttrykk i reglene om bruk av tvang på institusjon. Begrunnelsene for tvangsbruk må vektes opp mot hensynet til barns grunnleggende rettigheter i et revidert lovforslag.

Disse medlemmer støtter derfor ikke lovforslaget kapittel 10.

Disse medlemmer viser til at rettighetsforskriften i dag regulerer bruk av tvang og barns rettigheter på barnevernsinstitusjon. Disse medlemmer viser til at regjeringen foreslår å lovfeste de sentrale bestemmelsene i forskriften til lovens kapittel 10, institusjonskapittelet. En lovfesting kan i seg selv være positivt for barns rettssikkerhet. Disse medlemmer viser likevel til at institusjonskapittelet har mottatt kritikk i høringsrunden fordi den lovfester dagens uheldige tvangs- og maktbruk mot barn. Dette gjelder særlig fastholding, skjerming og fotfølging, som barna opplever som vold, ikke omsorg eller trygghet. Denne tvangsbruken kan føre til re-traumatisering, og ytterligere negativ atferd fra barnet, noe som igjen fører til mer tvang.

Bruken av tvang og makt foreslås også utvidet, gjennom utvidet bruk av rusmiddeltesting, slik at den gjelder biologisk materiale, og ikke kun urinprøver, samt at post kan kontrolleres også ved begrunnet mistanke om tyvegods eller skadelige medikamenter. Disse medlemmer viser til brev 18. mai 2021 fra Sivilombudsmannen som skriver følgende:

«I Prop. 133 L (2020-2021) slår departementet fast at det ikke er foretatt en fullstendig gjennomgang av reglene for rettigheter og bruk av tvang på institusjon, og at mange av innspillene fra høringen derfor må følges opp i et eget utredningsarbeid. Etter ombudsmannens syn er det uheldig at en slik utredning ikke er på plass før lovfesting av rammene for institusjonsopphold og adgang til tvangsbruk. Vår bekymring knytter seg både til de funn vi har gjort på flere barnevernsinstitusjoner som avdekker praktiseringen av gjeldende regelverk, og til at forslaget, slik vi leser det, i realiteten vil kunne videreføre og i noen tilfeller medføre ytterligere uklarhet om hjemlene for tvangsbruk.»

Disse medlemmer viser videre til at Helse- og omsorgsdepartementet nå følger opp tvangsbegrensningsutvalgets utredning, NOU 2019:14. Med denne barnevernsloven vil tvangsbruken mot de mest sårbare barna være mer inngripende og utbredt enn for voksne på helseområdet. Disse medlemmer mener det er svært uheldig å lovfeste reglene for rettigheter og tvang på institusjon før det er tilstrekkelig utredet og sett i sammenheng med tvangsbegrensningsutvalgets utredning og de mange høringsinnspillene som har kommet i forbindelse med ny barnevernslov.

Disse medlemmer foreslår derfor å avvise lovforslagets kapittel 10, og midlertidig videreføre dagens barnevernlov § 5-9 som ny § 10-1 for å opprettholde dagens regelverk frem til regjeringen kommer tilbake med nytt lovforslag om barnevernsinstitusjoner.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Kapittel 10 skal lyde:

Kapittel 10. Barnevernsinstitusjoner m.m.

§ 10-1 Rettigheter under opphold i institusjon

Institusjoner skal drives slik at barna selv kan bestemme i personlige spørsmål og ha det samvær med andre som de ønsker, så langt dette er forenlig med barnets alder og modenhet, med formålet med oppholdet, og med institusjonens ansvar for driften, herunder ansvar for trygghet og trivsel. Barns rettigheter etter § 1-3 og § 1-4 gjelder tilsvarende for dette kapittelet.

Barna skal ha rett til å bevege seg både i og utenfor institusjonens område, med de begrensninger som fastsettes av hensyn til behovet for trygghet og trivsel. For barn som er plassert på grunnlag av et vedtak eller samtykke som nevnt i § 6-2 eller § 6-1, kan institusjonen begrense adgangen til å forlate området i den utstrekning det er nødvendig etter vedtakets formål.

• Det er ikke tillatt

• a) å refse barn fysisk

• b) å bruke innelåsing i enerom eller lignende tvangstiltak med mindre det er tillatt ved forskrifter som nevnt i fjerde ledd bokstav a

• c) å føre kontroll med et barns korrespondanse med mindre det er tillatt ved forskrifter som nevnt i fjerde ledd bokstav b

Departementet kan gi forskrifter

• a) til utfylling av bestemmelsene foran, herunder om bruk av tvangsmidler

• b) med sikte på å hindre at rusmidler eller farlige gjenstander bringes inn i institusjonen

• c) om forvaltning av barnets midler

Ved vedtak etter § 6-6 og § 4-5 skal institusjonen iverksette de angitte beskyttelsestiltak for å hindre at barnet får kontakt med personer som kan ønske å utnytte det til menneskehandel. Beskyttelsestiltakene som følger av vedtaket kan begrense barnets adgang til å motta besøk, å kommunisere gjennom post, telefon eller annet kommunikasjonsutstyr og å bevege seg fritt utenfor institusjonens område. Beskyttelsestiltakene kan også fastsette begrensninger for hvem som kan få vite hvor barnet er. Beskyttelsestiltakene kan ikke fastsette begrensninger som hindrer barnet i å ha kontakt med verge, advokat, barnevernstjeneste, tilsynsmyndighet, helsepersonell som er beboerens behandler, prest, annen sjelesørger eller lignende.

Departementet kan gi utfyllende forskrifter til bestemmelsen.»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med nytt, endret forslag til barnevernsloven kapittel 10, etter en full gjennomgang og utredning av barns rettigheter og bruken av tvang i barnevernsinstitusjon.»

2.11.3 Institusjonene

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, merker seg at departementet mener de ideelle og kommersielle aktørene bidrar til et mangfold i tilbudet, som er viktig for å gi barn og unge et godt tilbud. Departementet mener at disse aktørene også fremover vil være viktige i utviklingen av institusjonsfeltet. Departementet skriver videre at det kan være behov for en mer faglig begrunnet arbeidsdeling mellom statlige og private institusjoner. De viser videre til Stortingets vedtak om at andelen ideelle tilbydere av institusjonsplasser øker til om lag 40 pst. innen 2025. I dag utgjør denne andelen om lag 25 pst. En oppfylling av målsettingen i anmodningsvedtaket vil innebære en betydelig økning i institusjonsplasser som driftes av ideelle leverandører.

Samtidig løfter departementet frem at hensynet til kvalitet i tilbudet til barn med behov for institusjonstiltak bør være førende. Flertallet registrerer at departementet mener flere hensyn taler for at barna med størst problembelastning i større grad enn i dag bør ivaretas i offentlig regi. Dette forutsetter at det statlige tjenestetilbudet har tilfredsstillende kompetanse og kvalitet. Departementet fremhever videre at private også kan spille en rolle i den delen av tilbudet. Flertallet merker seg at departementet fremhever at en styrking og omstilling av det statlige tilbudet og oppfølging av vedtaket om 40 pst. ideelle aktører, vil ha betydelig budsjettmessige konsekvenser. Det vil være både varige merutgifter og utgifter til etablering om omstilling.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget i 2018 vedtok å be regjeringen «sikre langsiktige og løpende avtaler med ideelle tilbydere av institusjonsplasser som fører til at andelen ideelle øker til om lag 40 pst. innen 2025, samtidig som den offentlige andelen institusjonsplasser ikke reduseres». I regjeringens plattform (Granavolden-erklæringen) heter det at regjeringen vil «følge opp Stortingets anmodningsvedtak om å øke andelen ideelle tilbydere av institusjonsplasser i barnevernet til om lag 40 prosent innen 2025».

Disse medlemmer viser til at flere høringsinstanser peker på Stortingets vedtak om ideell vekst, og uttrykker at ideell sektor er klare til å videreføre og utvikle sitt arbeid på barnevernsfeltet, for å bidra til at Stortinget og regjeringens mål nås.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Velferdstjenesteutvalget i NOU 2020:13 Private aktører i velferdsstaten, slår fast at tillit reduserer samfunnets styringskostnader ved bruk av private aktører, og at EU-domstolen begrunner særbehandling for ideelle med et resonnement om at ideelle ikke opptrer opportunistisk og dermed kan vises mer tillit og være mer innovative, på at ideelle har vedtektsfestede formål som er knyttet til sosiale formål eller behov, og at ideell sektor anses som bærer av samfunnsmessig viktige verdier som solidaritet og fellesskapsorientering. Dette, samt deres tilknytning til frivillig sektor, er vektlagt av EU-domstolen som argument for særbehandling av ideelle aktører.

Disse medlemmer viser videre til at de ideelle aktørene har historisk stått for mye av nybrottsarbeidet innenfor helse- og sosialtjenester i Norge, også på barnevernsfeltet, og at flere ideelle aktører driver og utvikler tjenester i tråd med de behovene de ser at det er behov for. Det er en viktig del av deres drift å avdekke og å lindre, og de identifiserer behov og utvikler tilbud som møter disse behovene. De ideelle aktørene er innovative og utvikler nye behandlingsmodeller. De har også korte beslutningsveier og kan utvikle og opprette tilbud raskt.

Disse medlemmer vil understreke den viktige samfunnsrollen de ideelle aktørene har som en del av sivilsamfunnet, som ikke-offentlig aktør med en fri og uavhengig stilling. Ideelle aktører er ofte tett på de som har mest behov for støtte og bistand, og de er i kontakt med ulike grupper i samfunnet, med mulighet til å nå fram til grupper som ikke nødvendigvis har tillit til myndighetene eller av andre grunner ikke nås av det offentlige tjenestetilbudet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, forutsetter at regjeringen sørger for en god dialog med ideelle aktører om hvordan opptrappingen av ideelles andel kan gjennomføres snarest mulig innenfor de overordnede rammene for ansvarsdelingen mellom aktørene, som beskrevet i proposisjonens meldingsdel.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at et barnevern til beste for barn, familier og samfunn, skal drives i offentlig og ideell regi. Ethvert barn og enhver familie er unik, og barnevern er ikke egnet til konkurranse, anbud og stykkpris. Det var årsaken til at Arbeiderpartiet den 7. mars 2018 fremmet følgende forslag:

1. Stortinget ber regjeringen sikre at barnevernsinstitusjoner drives av det offentlige og ideelle aktører, og legge fram en plan for gradvis opptrapping av offentlig og ideelt eierskap og drift av institusjonsplasser i barnevernet.

2. Stortinget ber regjeringen utrede hvordan kommersielle aktører kan fases ut av øvrige deler av barnevernet, slik at hele barnevernet drives i offentlig og ideell regi.»

Disse medlemmer viser til Stortingets vedtak av 28. mai 2018:

«Stortinget ber regjeringen sikre langsiktige og løpende avtaler med ideelle tilbydere av institusjonsplasser som fører til at andelen ideelle øker til om lag 40 pst innen 2025 samtidig som den offentlige andelen institusjonsplasser ikke reduseres».

Disse medlemmer stiller seg uforstående til den manglende oppfølging av Stortingets vedtak, og viser til at det samme syn går igjen blant høringsinstanser som Landsforeningen for barnevernsbarn, Voksne for barn, Virke ideell og frivillighet, Ideelt Barnevernsforum og Kirkens Bymisjon.

En oppfølging av Stortingets vedtak krever et tydelig skille mellom ideell og kommersiell virksomhet, en erkjennelse av ideelle aktørers tilbudskompetanse og fordeler, og en avvisning av en begrensning av de ideelles målgrupper, uten at dette er begrunnet i kvalitet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen, senest i statsbudsjettet for 2022, presentere en plan for oppfølging av Stortingets vedtak om å øke andelen av ideelle tilbydere av institusjonsplasser i barnevernet på bekostning av de kommersielle tilbyderne.»

Disse medlemmer viser til svarbrev fra departementet av 12. mai 2021, hvor det blant annet fremgår følgende:

«Langt de fleste barnevernstjenester bruker private tjenesteytere, og de fleste kjøper mer enn én tjeneste. Private tjenesteytere leverer en lang rekke tjenester: Sakkyndigvurderinger, ulike hjelpetiltak, avlastningstiltak, veiledning av fosterforeldre, tilsyn ved samvær, botiltak og bistand i saksbehandlingen er blant de tjenestene som kjøpes oftest. Kartlegginger utført av ideas2evidence (2018), Fafo (2019) og Vista Analyse (2015) for departementet viser at mellom 70 og 80 pst. av barnevernstjenestene kjøper tjenester fra private tjenesteytere for å utføre lovpålagte oppgaver i løpet av et gitt år. Det er store forskjeller mellom kommunene i hva de bruker private tjenesteytere til, og hvor mye.»

Disse medlemmer er overrasket og urolige for omfanget og den rolleblanding dette kan medføre. Det vises til departementets uttrykte bekymring (i svarbrevet av 12. mai) for sammenblanding hva gjelder privat fosterhjemsformidling, men også at det kan være utfordringer med nødvendig styring og kontroll ved privat drift. Dette i tilfeller der det tilbys kjeder av tjenester og tiltak. Videre pekes det på rettssikkerhetsutfordringer der samme private tjeneste både vurderer barns behov for tiltak, samtidig som man tilbyr tiltak og tjener penger på dem.

Disse medlemmer viser til at regjeringen lovmessig åpner for at det grunnleggende i barnevernet kan overlates til private. Disse medlemmer støtter ikke dette.

Disse medlemmer støtter heller ikke regjeringens forslag som begrenser ideelle aktørers tilbud til spesifiserte grupper barn/unge. Disse medlemmer viser til at ideelle tilbydere er viktige og sentrale bidragsytere til barn og unge som sliter.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen – innenfor alminnelige kvalitetskrav – om ikke å begrense ideelle aktørers tilbud til spesifiserte grupper barn/unge.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at barn under 13 år med store utfordringer «i utgangspunktet» bør ivaretas i offentlig regi, men at private «kan» spille en rolle også i denne delen av tilbudet. Disse medlemmer vil derfor oppfordre regjeringen til å legge godt til rette for at målet om ideell vekst nås. Disse medlemmer viser til at det i proposisjonen presiseres at private også kan spille en rolle i den delen av tilbudet som det offentlige selv i hovedsak bør ivareta, og legger til grunn at dette særlig vil være aktuelt for ideelle aktører.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti forutsetter at regjeringen sørger for en god dialog med ideelle aktører om hvordan opptrappingen av ideelles andel kan gjennomføres så raskt som mulig.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at regjeringen vurderer en styrking av det statlige institusjonstilbudet for målgruppene «akutt», «atferd høy» og «omsorg for barn under 13 år», slik at disse i fremtiden skal ivaretas i offentlig regi. Dette medlem viser til at det lenge har vært en nasjonal føring om statlig drift for målgruppene akutt og atferd høy, og stiller seg bak dette. Målgruppen «omsorg for barn under 13 år» ivaretas i dag hovedsakelig av statlig drift og ideelle leverandører. Ideelle aktører har driftet slike tilbud med over hundre års historie, og har bygget opp betydelig kompetanse med målgruppen. Dette medlem mener at denne kunnskapen og erfaringen bør kunne videreføres i nye avtaleperioder, og at ideelle tilbydere fortsatt må kunne inngå langsiktige avtaler om tjenester for målgruppen.

Dette medlem viser til Stortingets vedtak 762 (2017–2018) der et samlet storting ba om langsiktige og løpende avtaler med ideelle tilbydere av institusjonsplasser, slik at andelen ideelle øker til 40 pst. innen 2025. Det er vanskelig å se hvordan dette skal lykkes dersom ideelle tilbydere samtidig skal bes om å fase ut deler av sitt godt etablerte tilbud.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere en styrking og omstilling av det statlige tilbudet for målgruppene ‘akutt’ og ‘atferd høy’ blant barn med særlig omfattende oppfølgingsbehov, og sikre at ideelle aktører fortsatt kan levere tilbud for målgruppene ‘omsorg for barn under 13 år’ og ’rusbehandling’.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at å beskytte utsatte barn er et av fellesskapets viktigste oppdrag. De komplekse utfordringene som barn utsatt for vold, overgrep, omsorgssvikt eller andre vonde opplevelser har, kan bare løses med samarbeid, samhandling, opparbeiding av stabile fagmiljø og utveksling av faglig kunnskap. Dagens situasjon i barnevernet gjør at det kreves en systematisk opptrapping av det offentlige tilbudet, parallelt med at konkurranseutsetting, anbud og innkjøp fra kommersielle selskap avvikles. Målet er at barnevernet skal være offentlig eid og drevet, i langsiktig samarbeid med ideelle aktører.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til representantforslag fra Sosialistisk Venstreparti i Dokument 8:252 S (2020–2021), hvor det foreslås en helhetlig plan for å avkommersialisere barnevernet og sikre et barnevernsløft.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstrepartiviser til at det i en avkommersialisering av barnevernet er sentralt at det offentlige bygger opp sitt institusjonstilbud i alle kategorier, men at det også må inngås langsiktige avtaler med ideelle aktører. Disse medlemmer viser til at ideelle aktører har lang erfaring og kompetanse med drift av institusjoner, blant annet for barn under 13 år, og at denne kunnskapen og erfaringen bør kunne videreføres i nye avtaleperioder. I en opptrapping av andelen ideelle aktører må man sikre at ideelle velferdsaktører ikke fases ut av vesentlige deler av sin virksomhet, på områder der de både historisk og kvalitetsmessig har levert viktige bidrag til velferdssamfunnet.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at ideelle aktører fortsatt kan levere tilbud for målgruppene ‘omsorg for barn under 13 år’ og ‘rusbehandling’.»

2.12 Omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er sterkt kritisk til at det i ny barnevernslov ikke lovfestes at barnevernet også skal ha omsorgsansvaret for de enslige mindreårige asylsøkerne fra 15 til 18 år. Dette medlem viser til at det er klare forskjeller på det tilbudet som gis i omsorgssentre og det tilbudet som gis i asylmottak for enslige mindreårige asylsøkere over 15 år. FNs menneskerettighetskomité har i sine «Concluding observations» fra 5. april 2018 anbefalt at enslige mindreårige asylsøkere over 15 år gis et likeverdig omsorgstilbud som de barna barnevernsmyndighetene har ansvaret for. FNs rasediskrimineringskomité har gitt en lignende anbefaling i sine «Concluding observations» fra 2. januar 2019. Dette medlem viser videre til at Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Stortingets eget organ for å vokte menneskerettighetene, i sin temarapport for 2016, i sin årsmelding for 2018 og i skyggerapporter til FN, mener gjeldende forskjellsbehandling utgjør diskriminering i strid med barnekonvensjonen artikkel 22 og 20, jf. artikkel 2.

Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis merknader og forslag i Innst. 344 L (2020–2021), jf. Prop. 82 L (2020–2021), om lovfesting av omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere som bor i asylmottak. Dette medlem viser også til Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett for 2021, hvor det settes av 104 mill. kroner til å overføre omsorgsansvaret for enslige mindreårige fra 15 år til 18 år til barnevernet.

2.13 Lovbehandlingen

Komiteen merker seg at det fra enkelte høringsinstanser er et ønske om å utsette behandlingen av loven. Komiteen mener det vil være uheldig siden EMD har dømt norske myndigheter for brudd på menneskerettighetene i flere dommer. I lovforslaget gjøres viktige endringer for å imøtekomme EMDs kritikk av norsk barnevern. Dette gjelder blant annet tydeliggjøringen av retten til familieliv og hensynet til familiebånd, og endringer i samværsreglene. Dersom loven ikke blir behandlet nå, får Stortinget ikke gjort de lovendringene som dommene fra EMD krever av oss. Komiteen mener videre at behandlingen av loven ikke bør utsettes fordi den svarer ut godt dokumenterte utfordringer. Dette gjelder særlig forslaget om krav til kompetanse, men også andre forslag knyttet til forsvarlig saksbehandling, herunder tydeligere krav til beslutningsgrunnlag, dokumentasjon og begrunnelser. Også forslag som bidrar til økt vekt på forebygging og tidlig innsats er det viktig å behandle nå. Komiteen merker seg at det har blitt referert til å avvente det nylig nedsatte ekspertutvalget. Komiteen vil anføre at dette utvalget avgir innstilling om noe over halvannet år, og at NOU-en deretter skal på høring. Utvalget som er nedsatt er heller ikke et lovutvalg, men kan foreslå ulike typer tiltak. Det er derfor vesentlig sannsynlig at dette må etterfølges av en ny utredning for å gjøre utvalgets forslag om til lovforslag.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til den svært korte saksbehandlingstiden denne store loven har fått i Stortinget. Det er kommet flere innspill underveis i saken, og komiteen har på eget initiativ invitert organisasjoner og institusjoner til å komme med innspill. Det er tydelig at lovforståelsen og helhetsperspektivet hos en del aktører har endret seg etter hvert. Disse medlemmer tolker dette slik at saken har hatt for knapp tid til at alle aktører har maktet å sette seg inn i dens fulle bredde.

Disse medlemmer merker seg at Helsetilsynet har alvorlige bekymringer knyttet til det fremlagte lovforslaget. Helsetilsynet savner en bredere drøfting over barnevernets rolle i samfunnet og viser til at god forebygging handler om å styrke fellesskapet på mange områder, som barnehage, skole, familiers livsvilkår og inkludering i fellesskap og aktiviteter.

Med grunnlag i dette, og at det er 30 år siden det sist ble behandlet en lov om barnevern, etterlyser disse medlemmer en grundigere gjennomgang og drøfting av bl.a. følgende prinsipper når en ny barnevernslov skal behandles:

• hvilke overordnede politiske verdier skal ligge til grunn for møtet mellom barn, foreldre og barnevernet

• er dagens organisering riktig og hvorfor er det konkludert med å ikke gjøre endringer

• hvordan skal barnevernets rolle være i forhold til det øvrige tjenesteapparat

• hva er verdigrunnlaget for bruken av tvangsmidler, og tvangsmidler i barnevern vs. voksentjeneste

• vektingen av barns rett til medvirkning opp mot familiers rett til samvær

• vektingen av barns grunnleggende rettigheter opp mot bruk av tvang i barnevernsinstitusjoner

• en helhetlig gjennomgang av hva som ivaretar barns beste i fosterhjem

• de økonomiske konsekvensene av barnevernsreformen for kommunene

Disse medlemmer stiller seg undrende til at regjeringen har valgt å legge frem et lovforslag, uten å ta hensyn til det pågående arbeid i departementet, oppfølgingen av Stortingets vedtak nr. 15 i forbindelse med trontaledebatten 6. oktober 2020, om å bedre rettssikkerheten i alle ledd av tjenesten, der hensynet til barnets beste skal ligge til grunn for utvalgets arbeid.

Disse medlemmer viser til brev fra departementet til komiteen av 12. mai 2021, der det bekreftes at man ikke har gått videre med endringer av organiseringen, men at dette delvis er overlatt til ekspertutvalget for økt rettssikkerhet i barnevernet.

Disse medlemmer vil også vise til at det er kommet flere skriftlige innspill fra jurister, bruker- og interesseorganisasjoner, om å utsette loven til ekspertutvalget har kommet med sine anbefalinger.

Disse medlemmer støtter intensjonen i loven om å gi et styrket barneperspektiv og en styrket rettssikkerhet for barn og foreldre. Disse medlemmer er særlig fornøyd med at ettervernet styrkes i loven, men etterlyser en drøfting og konklusjon i lovframlegget av de forhold som er nevnt ovenfor.

Disse medlemmer stiller seg særlig undrende til at lovendringene fremmes uten en vurdering av disse forholdene og årsakene til utfordringene med oppfølging av barn, tilsyn og kvalitet i barnevernet, som har vært behandlet av Stortinget over lang tid. Prop. 133 L (2020–2021) beskriver ikke hvordan de foreslåtte lovendringene løser grunnleggende problemer i barnevernets kjerne. Disse medlemmer viser til representantforslag Dokument 8:116 S (2019–2020) om behovet for å nedsette et uavhengig granskingsutvalg for en helhetlig gjennomgang av barnevernet, og til det pågående arbeidet i det offentlige utvalget som skal vurdere tiltak for å styrke kvalitet og rettssikkerhet i barnevernet. Det er behov for en helhetlig gjennomgang av alle sider ved barnevernet i etterkant av ekspertutvalgets arbeid som grunnlag for et forbedret lovforslag.

Disse medlemmer viser til Dokument 3:7 (2019–2020) og Riksrevisjonens funn om at flere barn ikke får behovene sine kartlagt godt nok ved valg av barnevernsinstitusjon, flere barn blir ikke fulgt opp godt nok under oppholdet på barnevernsinstitusjoner og at systemet for kvalitetssikring av barnevernsinstitusjoner har ikke fungert godt nok. Kontroll- og konstitusjonskomiteen deler i Innst. 177 S (2020–2021) Riksrevisjonens vurdering av at det er alvorlig at Bufetat plasserer barn i institusjoner uten at det foreligger tilstrekkelig informasjon om barnets beste, jf. lovforslaget § 1-3.

Disse medlemmer understreker kommunenes sentrale rolle i vurderingene av barnets beste og deler Riksrevisjonens vurdering av at det er alvorlig at Bufetats oppfølging ikke er innrettet slik at den sikrer utviklingen og fremtiden til barna som bor på institusjon. Dette er det statlige barnevernets viktigste oppgave. Ansvarsfraskrivelse mellom stat og kommune som gjør barn til tapere, må unngås. Det må jobbes systematisk for å fange opp barnas behov der de er uavhengig av ansvarsdelingen mellom stat og kommune.

Disse medlemmer viser videre til at utfordringer med oppfølging av barn, tilsyn og kvalitet i barnevernet har vært behandlet i Stortinget over lang tid, jf. Innst. 60 S (2018–2019), Innst. 74 S (2012–2013) og Innst. S. nr. 106 (2003–2004). Svakhetene i barnevernet har alvorlige konsekvenser for barn i en sårbar situasjon, og statsråden har et særlig ansvar for løpende å vurdere om de tiltak som settes inn, er de riktige for å løse utfordringene. Disse medlemmer savner en vurdering i lovforslaget av hvorfor de fremlagte endringene er de riktige for å løse de langvarige problemene i barnevernet. Forslaget om en tydeliggjøring av fagdirektoratets rolle vil ikke løse samordningsutfordringer mellom stat og kommune eller i seg selv bidra til å fange opp barnas behov.

Flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen viste i Innst. 177 S (2020–2021) til at Riksrevisjonen over tid har hatt kritiske merknader til samarbeidet mellom Bufetat og barnevernet på kommunalt nivå. Flertallet stilte spørsmålstegn ved om dagens organisering, med et regionalt og et statlig Bufetat, og kommunene som gjør jobben i førstelinjen, er den mest hensiktsmessige måten å drive det offentlige barnevernet på. Disse medlemmer etterlyser en drøfting av hensiktsmessigheten av dagens organisering i lovforslaget. En presisering av statlige barnevernsmyndigheters ansvar og oppgaver fratar ikke statsråden for ansvar for at hele barnevernet fungerer til beste for barna, også barnevernstjenesten som er delegert til kommunene.

Disse medlemmer viser til at barnevernstjenesten er en av flere offentlige etater som har i oppgave å ivareta barn i en vanskelig livssituasjon. Barne- og ungdomspsykiatrien behandler barn og unge med psykiske lidelser. Nav har ansvar for ungdom som ønsker eller trenger bistand for å komme i arbeid. Barnevernet må fungere som en helhetlig tjeneste rettet mot det enkelte barn med omsorgsbehov sammen med barne- og ungdomspsykiatrien og Nav. Disse medlemmer savner en vurdering i lovforslaget av hva disse samordningsbehovene innebærer for barnevernets virksomhet.