2. Komiteens generelle merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Karianne B. Bråthen, Per Vidar Kjølmoen, Sverre Myrli og Solveig Vitanza, fra Høyre, Olve Grotle, Linda Hofstad Helleland og Lene Westgaard-Halle, fra Senterpartiet, Hans Gunnar Holand, Jenny Klinge og Per Olav Tyldum, fra Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad og Bengt Rune Strifeldt, fra Sosialistisk Venstreparti, fung. leder Torgeir Knag Fylkesnes, fra Rødt, Geir Jørgensen, fra Venstre, Alfred Jens Bjørlo, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser til Prop. 212 L (2020–2021) Lov om nasjonale saksbehandlingsregler i saker om offentlig støtte (støtteprosessloven).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at proposisjonen er fremmet i juni 2021 av regjeringen Solberg.

Komiteen viser videre til at hovedmålet med å utforme en ny lov om nasjonale saksbehandlingsregler i saker om offentlig støtte er å sikre en klar og helhetlig regulering av de nasjonale støtteprosessene. Dette styrker muligheten til å etterleve Norges EØS-rettslige forpliktelser. Samtidig er det et mål at loven blir mer brukervennlig. Komiteen merker seg at den nye loven skal klargjøre regelverket for offentlig støtte og dermed bidra til større forutsigbarhet, noe komiteen ser som viktig.

Komiteen har gitt mulighet for skriftlig høring med frist 13. desember 2021, der det kom inn ett høringsinnspill.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig i at loven dekker et oppdateringsbehov når det gjelder saksbehandling og prosess, men vil påpeke at den må følges opp med mer enn regelteknikk. Flertallet mener de materielle støttereglene, f.eks. definisjonen av hva som utgjør støtte etter EØS-avtalen, som er avgjørende for hvilke prosessregler som gjelder, kan være krevende for støttegiver å vurdere.

Flertallet mener det fremkommer i proposisjonens kapittel 2.1:

«Det EØS-rettslige støttebegrepet er et dynamisk begrep som baserer seg på svært skjønnsmessige kriterier. Begrepets innhold utvikles løpende gjennom EU-domstolenes og EFTA-domstolens praksis.»

Flertallet mener dette viser at det vil være behov for god veiledning om de materielle støttereglene også fremover.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at Hurdalsplattformen fremhever at det skal jobbes mer aktivt med handlingsrom i EØS-avtalen.

Disse medlemmer vil påpeke at EØS-støtteregelverket pga. rettsutviklingen i EU/EØS har fått et bredere nedslagsfelt enn det opprinnelig hadde. Hovedformålet med regelverket er å motvirke subsidiekappløp og proteksjonisme i handelen på det indre marked. Etter hvert som handelen med f.eks. tjenester har blitt en viktigere del av det indre marked, har regelverket fått stadig større betydning innenfor flere sektorer, for eksempel på finansiering og organisering av infrastruktur. Disse medlemmer viser til at dette er noe som proposisjonen påpeker allerede i andre avsnitt:

«Reglene skal hindre subsidiekonkurranse mellom EØS-statene, hvor de fremmer eget næringsliv gjennom offentlige subsidier (...).»

2.1 Lovens formål og virkeområde

Komiteen viser til at loven regulerer de nasjonale saksbehandlingsreglene som gjelder når norske myndigheter gir norsk næringsliv offentlig støtte, og at loven hovedsakelig inneholder regler om støttegivers plikter. Loven gjelder for tiltak som utgjør støtte etter EØS-avtalen, og tiltak som faller innenfor virkeområdet av OECD-avtalen om normale konkurranseforhold i skipsbyggingsindustrien og WTO-avtalen om subsidier og utjevningsavgifter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre, viser til at formålsparagrafen fikk et tillegg etter departementets høringsrunde med fremhevelse av kvalitetssikret saksbehandling.

Flertallet viser til omtalen av støttereglene, der det i fjerde avsnitt står:

«Støttereglene er bygget opp som et generelt forbud mot å gi støtte, men med en rekke unntak. Støttebegrepet tolkes vidt, og omfatter ikke bare direkte økonomiske tilskudd, men også andre former for direkte eller indirekte subsidier. Det er likevel ikke slik at EØS-avtalen forbyr enhver støtte fra offentlige myndigheter.»

Flertallet er enig i at EØS-regelverket formelt sett er bygget opp som et generelt forbud mot offentlig støtte kombinert med unntak fra dette forbudet, men mener omtalen gir et overdrevet inntrykk av forbudets rekkevidde.

Flertallet mener man vanskelig kan snakke om et «generelt forbud» når det er en uttalt ambisjon fra EU om at 90 pst. av all støtte skal gis under gruppeunntaket, som nettopp åpner for å gi støtte uten at ESA må godkjenne støtten på forhånd. Flertallet vil understreke at støttereglene kun omfatter tiltak som oppfyller vilkårene i EØS-avtalen artikkel 61, og at en rekke insentiver dermed vil falle utenfor regelverket.

Flertallet vil her generelt vise til betydningen av informasjon og veiledning. Mye av handlingsrommet i EØS-avtalen formes gjennom løpende praksis i statlig og kommunal forvaltning, rettssystem og de økonomiske aktørers forståelse av EØS-avtalen.

2.2 Forvaltning av offentlig støtte gjennom skatte- og avgiftsordninger

Komiteen viser til at skattemyndighetene forvalter flere ordninger som innebærer at det bevilges offentlig støtte gjennom skatte- og avgiftssystemet. Offentlig støtte gjennom skatte- og avgiftssystemet blir normalt gitt i form av økonomiske fordeler som helt eller delvis fritak fra skatt eller avgift, redusert skattesats, fordelaktige regler om fradrag i inntekt mv.

Komiteen merker seg at gjeldende lov om offentlig støtte ikke inneholder noen særregulering av offentlig støtte tildelt gjennom skatte- eller avgiftsordninger.

2.3 Krav til melding, rapportering og transparens

Komiteen viser til at loven klargjør hvilke regler som skal gjelde for meldeplikt til EFTAs overvåkingsorgan ESA, regler for innhenting og oppbevaring av opplysninger i statsstøttesaker.

2.4 Kontroll med støtte tildelt under en støtteordning

Komiteen merker seg at loven innebærer en klargjøring også av reglene for støttegivers kontroll med støtte som gis under de godkjente ordningene for statsstøtte.

2.5 Iverksettelsesforbud, tilbakeføring og foreldelse

Komiteen viser til at loven inneholder regler om støttegivers plikt til å gi melding om offentlig støtte til ESA før iverksettelse, og plikt til å kreve tilbakebetaling av ulovlig støtte. Loven klargjør også hvordan støttegiver skal gå fram for å fremme krav om slik tilbakebetaling. Komiteen merker seg at dette er spørsmål som har vært noe uklart regulert i tidligere lovgivning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til § 14 Foreldelse av tilbakeføringskrav i lovproposisjonen, hvor det foreslås at «støttegiver kan fatte enkeltvedtak etter § 12 med krav om tilbakeføring av ulovlig støtte i inntil tre år etter at støtten ble tildelt. Tidsbegrensningen gjelder ikke dersom ESA har fattet vedtak om tilbakeføring».

Flertallet vil vise til at gjeldende rett for å kreve tilbake ulovlig støtte har vært en foreldelsesfrist på 10 år, gjennomført i norsk rett gjennom forskrift om EØS-prosedyreregler.

Flertallet viser til at et av målene med å utforme en ny lov om nasjonale saksbehandlingsregler i saker om offentlig støtte er å styrke etterlevelsen av Norges EØS-rettslige forpliktelser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at det i lovproposisjonen foreslås å innføre en 3-årsbegrensning i støttegivers adgang til å kreve tilbake ulovlig støtte der ESA ikke har fattet vedtak, og at en slik 3-årsbegrensning er i tråd med Norges EØS-rettslige forpliktelser.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne vil vise til høringsinnspill fra Bergen kommune, som peker på at forslaget om at støttegiver bare kan fatte enkeltvedtak om tilbakeføring «i inntil tre år etter at støtte ble tildelt» (§ 12 i proposisjonen), strider mot de EØS-rettslige prinsippene om effektivitet og ekvivalens.

Videre vil disse medlemmer vise til høringsinnspill fra Den Norske Advokatforening, som foreslår at det settes samme foreldelsesfrist for vedtak om tilbakeføring av ulovlig støtte for norske myndigheter som den ESA har gjennom EØS-reglene, det vil si ti år.

Videre vil disse medlemmer vise til at en foreldelsesfrist i tråd med EU- og EØS-reglene på ti år praktiseres i Sverige og i Finland. Island har ingen særskilte foreldelsesregler for krav knyttet til tilbakeføring av støtte, men de planlegger å innføre regler i tråd med tiårsfristen i EØS (Prop. 212 L, s. 53).

Disse medlemmer mener det er uheldig at det i lovproposisjonen foreslås at norske myndigheter gis kortere frist, og dermed mindre mulighet til å fremme krav om tilbakeføring av ulovlig støtte enn det ESA har gjennom EØS-reglene. En foreldelsesfrist på tre år, som foreslått av departementet, innskrenker norske myndigheters mulighet til å begrense skadevirkningen av ulovlig støtte unødig, for eksempel ved overkompensasjoner. Den foreslåtte treårsgrensen virker også lite hensiktsmessig, om målet er å harmonisere norske regler for offentlig støtte med EØS.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

Ǥ 14 skal lyde:

Støttegiveren kan fatte enkeltvedtak etter § 12 med krav om tilbakeføring av ulovlig støtte i inntil ti år etter at støtten er tildelt. Dersom en tredjepart reiser søksmål mot støttegiveren om tilbakeføringsplikten etter § 12, suspenderes fristen frem til domstolen har fattet endelig avgjørelse i saken.»

2.6 Endring av eksisterende støtteordninger

Komiteen viser til at dagens lov om offentlig støtte ikke regulerer hvordan ESAs forslag til hensiktsmessige tiltak skal følges opp på nasjonalt plan. Komiteen ser det derfor som positivt at forslaget lovfester gjeldende rett og klargjør støttegivers plikt til å endre eksisterende støtteordninger, hvis dette er nødvendig for å bringe dem i samsvar med EØS-retten.