Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tuva Moflag, Runar Sjåstad, Trine Lise Sundnes og Torbjørn Vereide, fra Høyre, Henrik Asheim, Anna Molberg og Aleksander Stokkebø, fra Senterpartiet, Anja Ninasdotter Abusland og Per Olaf Lundteigen, fra Fremskrittspartiet, Dagfinn Henrik Olsen og Gisle Meininger Saudland, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Kirsti Bergstø, og fra Rødt, Emma Watne, viser til Representantforslag 189 S (2021–2022) om å rette opp i regelverket for uføre og stenge uførefella.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at uførereformen som ble vedtatt i 2015, hadde som hensikt å gjøre det lettere for mottakere av uføretrygd å kombinere uføretrygd og arbeid. Det har allerede blitt gjennomført en rekke evalueringer av reformen, både knyttet til yrkesdeltakelsen og inntektene til de uføre. Evalueringene tilsier at reformen har hatt positive utslag i at uføre som allerede jobbet litt, jobber mer. Samtidig er det lite som tyder på at en større andel av uføre kommer i arbeid.

Flertallet viser til at det i tråd med anmodningsvedtak 322, som ble fattet i behandlingen av statsbudsjettet for 2018, ble foretatt en gjennomgang av de utilsiktede konsekvensene av uførereformen. Gjennomgangen ble lagt frem i forslaget til statsbudsjett for 2019. Gjennomgangen viste at flertallet av uføre har fått økte nettoinntekter, og at de som har fått økt nettoinntekt, har tjent mer enn gruppen som har fått lavere nettoinntekt har tapt.

Komiteen viser samtidig til at gjennomgangen som ble presentert i statsbudsjettet for 2019, ikke tar stilling til hvilke konsekvenser uførereformen har hatt utover de konkrete inntektene for uføre. Spørsmålene som tas opp i representantforslaget om «uførefella» og effekten av samordning for personer med særaldersgrenser, er ikke direkte omtalt i gjennomgangen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at vilkåret for å motta uføretrygd er at inntektsevnen er nedsatt med minst 50 pst. For personer som overføres fra AAP til uføretrygd, er vilkåret 40 pst. nedsatt inntektsevne. Uføretrygd forbeholdes på denne måten personer med betydelig svekket inntektsevne.

Personer som gjennom sitt arbeidsforhold har rett til en uføreforsikring, kan derimot har rett til en ytelse selv om inntektsevnen ikke er nedsatt med minst 50 pst. I privat sektor er det ikke lovpålagte krav om uføreforsikring, og det varierer om den ansatte i tillegg til en alderspensjonsytelse er dekket av pensjonsytelser til uføre. Maksimalrammen for uførepensjon fra privat tjenestepensjon tilsvarer uførepensjonen i offentlig tjenestepensjon. Som i offentlig tjenestepensjon er det anledning til å gi uføredekning når inntektsevnen er nedsatt med 20 pst. eller mer. Dersom en ansatt som ikke har rett til uføreforsikring gjennom sin tjenestepensjonsordning, får nedsatt sin inntektsevne med 20 pst. og går tilsvarende ned i stillingsbrøk, vil vedkommende hverken motta en ytelse fra folketrygden eller fra tjenestepensjonen. Dersom vedkommende senere får sin inntektsevne ytterligere nedsatt til det punktet at de får rett på uføretrygd, vil beregningsgrunnlaget bli lavere som følge av den lavere inntekten i perioden de jobbet i redusert stilling.

Flertallet understreker at det ikke er opp til den enkelte å fastsette egen uføregrad. Samtidig er det viktig at den enkelte har gode insentiver til å gjøre sitt beste for å opprettholde inntektsevnen. Dagens regler innebærer at man i enkelte tilfeller kan komme bedre ut økonomisk sett dersom man får sin inntektsevne redusert med minst 50 pst. eller 40 pst. sammenlignet med om de først får nedsatt arbeidsevnen med 20 pst. I slike tilfeller kan vedkommende først få redusert sin inntekt med 20 pst. for deretter å få en uføretrygd som beregnes fra et lavere grunnlag enn om vedkommende umiddelbart fikk inntektsevne redusert med 50 pst. Slike situasjoner innebærer likevel ikke at vedkommende får mindre enn de ville gjort dersom de uansett fikk redusert sin inntekt med 20 pst. i en periode.

Flertallet merker seg at statsråden i sitt svarbrev deler oppfatningen om at det kan være problematisk og fremstå som utilsiktet at dagens regler kan gi bedre uttelling på sikt for personer som får fastsatt en for høy uføregrad. Samtidig påpeker statsråden at denne problemstillingen følger av grensen for å motta uføretrygd fra folketrygden, ikke reglene for uføreforsikring fra offentlig tjenestepensjon. Spørsmålet om hvorvidt inngangsvilkåret for uføretrygd fra folketrygden er for høyt eller om inngangsvilkåret for uførepensjon fra Offentlig tjenestepensjonsordning (OfTP) er for lavt, ble vurdert i Innst. 80 L (2011–2012), jf. Prop. 130 L (2010–2011) Endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon til uføre) og i Innst. 126 L (2013–2014), jf. Prop. 202 L (2012–2013). Den gang var vurderingen at det var rimelig at det ble lagt opp til at uføretrygd fra folketrygden ble forbeholdt personer med vesentlig nedsatt inntektsevne, men at det likevel var hensiktsmessig at tjenestepensjoner kunne gi ytelser ved mindre tap av inntektsevne. Statsråden viser i sitt brev også til at en omlegging i tråd med representantforslaget i seg selv kan få utilsiktede konsekvenser og gjøre størrelsen på uføretrygden avhengig av forholdene i den enkeltes tjenestepensjon.

Flertallet viser til at det i representantforslaget bes om regelendringer for å forhindre at personer som blir uføre før særaldersgrense, får samordnet bort store summer frem til fylte 67 år. Flertallet understreker i denne sammenhengen at personer som har rett til både ytelse som ufør og en pensjonsytelse etter regler om særalder, vil motta større samlede ytelser enn personer som når særaldersgrensen uten å bli uføre, dersom det ikke eksisterte regler om samordning. Flertallet mener ikke det er rimelig at ansatte med særaldersgrense skal kunne motta større ytelser dersom de blir uføre, enn de som blir stående i jobb til oppnådd særaldersgrense.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Rødt, viser til at representantforslaget vil innebære at ytelser fra uføreforsikring i pensjonskasser skal medregnes som en del av grunnlaget for en eventuell senere uføretrygd fra Nav. Dette vil gi en høyere ytelse for de som allerede har rett til en uføreforsikring. Samtidig vil dette flertallet påpeke at en slik endring ikke vil være nyttig for de veldig mange i privat sektor som ikke har krav på en uføreforsikringsordning gjennom sin tjenestepensjon ved uførhet lavere enn 50 pst. For denne gruppen vil en 20 pst. reduksjon i arbeidsevne, selv om den er nødvendig av helseårsaker, innebære et tilsvarende tap i inntekt. Dersom personer i denne situasjonen ved senere tidspunkt kvalifiserer for uføretrygd fra Nav, vil de få denne beregnet ut fra et lavere grunnlag som følge av en periode med lavere inntekt.

Dette flertallet viser også til at det ikke er den enkelte som setter egen uføregrad. I hovedsak er det ikke et reelt valg for en person som får redusert arbeidsevnen med 20 pst. å fortsette i 100 pst. stilling, motta 50 pst. uføretrygd fra Nav eller gå ned i 80 pst. arbeid. Likevel anerkjenner dette flertallet at en person som har fått fastsatt en uføregrad over 50 pst., men som likevel evner å arbeide i en større stilling, kan oppleve et urimelig tap av inntekt om denne velger å ikke søke uføretrygd fra Nav. Dette flertallet anerkjenner også at personer med nedsatt arbeidsevne kan ha påvirkning på sin fremtidige helsesituasjon. En person kan av helsemessige årsaker oppfordres av lege til å gå over i 20 pst. redusert arbeid for å forhindre ytterligere forverring av helsesituasjonen. Det er uheldig dersom vedkommende velger å fortsette arbeidet på en måte som medfører at man tidligere får ytterligere nedsatt arbeidsevne. Statsråden skriver i sin vurdering av representantforslaget at hun mener det er uheldig at personer kan komme bedre ut om de får fastsatt en for høy uføregrad, og at det kan være grunnlag for å se nærmere på denne problematikken. Dette flertallet er enig og mener samtidig det er viktig at eventuelle endringer i regelverk utredes grundig. Ulike alternativer for å rette opp at personer kan komme bedre ut økonomisk om de får fastsatt en for høy uføregrad, bør utredes. Dette flertallet mener videre at det skal legges til rette for at de som har redusert arbeidskapasitet, oppmuntres til å delta i arbeidslivet etter evne.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang av problemstillingen om at arbeidsfolk som blir syke, men som ønsker å fortsette i inntektsbringende arbeid utover 50 pst., får lavere uføretrygd dersom de på et seinere tidspunkt må søke uføretrygd fordi arbeidskapasiteten blir ytterligere redusert, og komme tilbake på egnet måte til Stortinget.»

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at flere som jobbet ved siden av å være uføretrygdede, jobber mer i dag enn det de gjorde tidligere. Dette var et viktig formål med uførereformen. Disse medlemmer viser til at en gjennomgang fra 2018 sier at flesteparten har fått økte nettoinntekter som følge av reformen. Total brutto uføreytelse økte mer enn hva skatteinntektene økte, slik at uføre som ble overført til de nye skattereglene, i snitt fikk økt sin inntekt etter skatt. Imidlertid kunne uføre med høy gjeld oppleve å komme dårligere ut, og dette inntektsgapet ble delvis kompensert i en overgangsordning for årene 2015–2017 der uføre med gjeld fikk inntil 20 000 kroner i skattefradrag. Disse medlemmer mener videre at det ikke er rimelig at ansatte med særaldersgrense og uføretrygd skal få mer enn de som når særaldersgrensen som arbeidsføre.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det alltid skal lønne seg å arbeide. Gruppen som har havnet i den såkalte «uførefella», taper betydelig økonomisk på å stå i større stillingsbrøker etter at de har fått skade eller sykdom som gjør at vedkommende oppfyller kravene til en lavere grad av uføretrygd, fremfor å søke en høyere uføregrad enn de egentlig har behov for. Disse medlemmer mener insentivene må rettes mot at det lønner seg å stå lenger i arbeid og så mye i arbeid de klarer, fremfor at det skal lønne seg å søke en høyere uføregrad. Disse medlemmer mener derfor at det må ses på løsninger som sørger for at denne gruppen ikke kommer tapende ut av å utnytte sin restarbeidsevne, og støtter på denne bakgrunn forslag 2.