Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Rune Støstad, Siri Gåsemyr Staalesen, Terje Sørvik og lederen Lene Vågslid, fra Høyre, Mudassar Kapur, Anne Kristine Linnestad og Mari Holm Lønseth, fra Senterpartiet, Heidi Greni, Kathrine Kleveland og Kari Mette Prestrud, fra Fremskrittspartiet, Helge André Njåstad og Erlend Wiborg, fra Sosialistisk Venstreparti, Grete Wold, fra Rødt, Tobias Drevland Lund, og fra Venstre, André N. Skjelstad, viser til at det er fremforhandlet to tariffavtaler for lønnsregulering i det statlige tariffområdet med virkning fra 1. mai 2022. Komiteen viser til at både hovedtariffavtalen med LO Stat og YS Stat og hovedtariffavtalen med Akademikerne og Unio har en ramme som innebærer en årslønnsøkning med 3,8 pst. Komiteen viser videre til at den økonomiske rammen overstiger frontfagsrammen, som er anslått til 3,7 pst. Komiteen viser til at de samlede bruttoutgiftene ved lønnsreguleringen for arbeidstakere i det statlige tariffområdet per 1. mai 2022, for tidsrommet 1. mai–31. desember 2022, er regnet ut til 2 891 mill. kroner.

Komiteen viser til at LO Stat, Unio og YS Stat også orienterte om at de tilrår meklingsresultatet og ville sende det ut til avstemming. Svarfristen for avstemmingen er satt til 24. juni 2022.

Komiteen viser til at det også er nye satser for natt-, lørdags- og søndagsarbeid og økning i erstatningsbeløp ved dødsfall.

Komiteen viser til at det settes av 37 mill. kroner i avtalen til kompetanseutvikling, medbestemmelse, samarbeid og omstillingsarbeid for hele tariffperioden 1. mai 2022–30. april 2024.

Komiteen viser til at i Riksmeklerens forslag til LO Stat og YS Stat, med virkning fra og med 1. mai 2022, skal det føres lokale forhandlinger innenfor en økonomisk ramme på 0,85 pst. per dato av lønnsmassen. Med virkning fra 1. mai 2022 er det gitt et tillegg på 10 000 kroner på lønnstrinn 19 til og med lønnstrinn 64 i hovedlønnstabellen. Fra og med lønnstrinn 65 til og med lønnstrinn 101 er det gitt et tillegg på 1,7 pst. Utformingen skal sikre en lavtlønnsprofil. I tillegg er alle førstekonsulenter gitt ett lønnstrinn med virkning fra og med 1. mai, noe som sikrer en likelønnsprofil.

Komiteen viser til at i Riksmeklerens forslag til Akademikerne og Unio er alle tarifftillegg avsatt til lokale forhandlinger. Med virkning fra 1. mai 2022 skal det føres lokale forhandlinger innenfor en økonomisk ramme på 2,46 pst. per dato av lønnsmassen.

Komiteen viser til at det opprettes et nytt lønnssystem. I avtalen med LO Stat og YS Stat er totalt 39 lønnsrammer erstattet av to lønnsstiger på ti år og 16 år. I avtalene med Akademikerne og Unio tas lønnsstigen på 16 år inn, slik at begge avtalene har disse to lønnsstigene.

Komiteen viser til at stigene sikrer et årlig prosentvis opprykk og er likt utformet i alle avtalene.

Komiteen viser til at Riksmeklerens forslag til avtaler fastsetter mandat for partssamarbeid om å bidra til å nå FNs bærekraftsmål, problemstillinger knyttet til arbeid på hjemmekontor, reisetid og gjennomgang av stillingskodesystemet i staten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at staten må ta stilling til hvilket avtaleområde som skal praktiseres overfor arbeidstakere som ikke er medlemmer av organisasjoner med forhandlingsrett. Siden 2016 har Stortinget gitt sitt samtykke til at det avtaleområdet som dekker flest årsverk totalt i staten, blir gjort gjeldende for arbeidstakerne i staten som ikke er medlemmer av organisasjoner med forhandlingsrett.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser videre til at Kommunal- og distriktsdepartementet i lang tid har sett på ordningen med de uorganiserte, i dialog med hovedsammenslutningene. Disse medlemmer vil videre vise til at regjeringen mener det ikke har vært mulig å finne fram til en ny modell som alle hovedsammenslutningene slutter seg til. Kommunal- og distriktsdepartementet tilrår som en mellomløsning å la de uorganiserte følge det avtaleområdet som dekker flest årsverk i den enkelte virksomhet. Departementet understreker at det forutsetter at arbeidsgiver lokalt skaffer seg informasjon om hvem av de ansatte som er uorganisert.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at dette er en uheldig følge av at forrige regjering åpnet for to ulike tariffavtaler i det statlige området. Flertallet mener en todeling er svært uheldig. Flertallet understreker at løsningen for uorganiserte som departementet legger opp til, kun er en midlertidig løsning.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, mener at det er nødvendig med mer kunnskap om de langsiktige konsekvensene av to ulike tariffavtaler i det statlige området. Dette flertallet vil som eksempel påpeke at det er uklart hvilke konsekvenser det kan ha for streikeretten når mer og mer av lønnsdannelsen blir flyttet fra sentral- til lokalplanet. En helt sentral del av det norske trepartssamarbeidet er å etablere systemer som ikke undergraver mulighetene for organisasjonene til å streike.

Dette flertallet viser til at staten som arbeidsgiverpart er i en særstilling fordi tariffoppgjørene i staten er en del av regjeringens inntektspolitikk. Gjennom inntektspolitikken har regjeringen et overordnet nasjonalt ansvar for lønnsutviklingen og sysselsettingen. Dette flertallet viser til at et bærende prinsipp i norsk lønnsdannelse har vært lik lønn for likt arbeid – også innenfor det statlige tariffområdet. Et system med to ulike tariffavtaler kan svekke dette prinsippet. Dette flertallet peker på at statens lønns- og forhandlingssystem har vært nøytralt og uavhengig av virksomhet og organisasjonstilknytning.

Dette flertallet viser til at likelønns- og lavtlønnsproblematikken må ivaretas i alle lønnsforhandlinger, ved fordeling av generelle tillegg, ved justeringer av stillinger og ved sentrale føringer ved lokale forhandlinger. Dersom skjevheter mellom grupper og kjønn allikevel skulle oppstå ved lokale forhandlinger, kan dette rettes opp ved påfølgende sentrale forhandlinger. Dette forutsetter at regjeringen fremlegger sikker og lett tilgjengelig statistikk for alle statlige virksomheter.

Dette flertallet viser til at sist gang det ble foretatt en skikkelig gjennomgang av lønnssystemet, var i 1991, basert på NOU1990:32 Statens lønnskomite av 1988. Tiden er moden for å gjennomgå systemet på ny. Dette flertallet foreslår at det settes ned et lønnsutvalg med representasjon fra alle partene og hovedsammenslutningene. Dette utvalget bør gå gjennom statens lønnssystem og tariffpolitikk og statens forhandlingssystem bl.a. når det gjelder lønnsdannelsen i samfunnet, statens budsjettsystem og overordnet politisk styring. Dette flertallet mener dagens situasjon med ulikelydende tariffavtaler bør vurderes opp mot likhetsprinsippet, ufravikelighetsprinsippet og aktivitets- og redegjørelsesplikten. Dette flertallet mener det må finnes konkrete og gode løsninger for hvordan organiserte og uorganiserte ivaretas på en best mulig måte. Utvalget bør legge fram sine anbefalinger i god tid før hovedforhandlingene i 2024 begynner.

Dette flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette ned et lønnsutvalg som ser på lønnssystemet i staten og legger fram sine anbefalinger i god tid før hovedforhandlingene i 2024 begynner.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre mener at organisasjonsfrihet er en viktig verdi. Disse medlemmer merker seg at Kommunal- og distriktsdepartementet anbefaler, som en mellomløsning, å la de uorganiserte følge det avtaleområdet som dekker flest årsverk i den enkelte virksomhet. Dette støttes av alle hovedsammenslutningene med unntak av LO.

Disse medlemmer viser til at lønnsoppgjøret er et resultat av forhandlinger. Disse medlemmer viser til at staten forhandler med flere parter, og at det derfor er grunnlag for flere tariffavtaler, og at staten har en rettslig adgang til å ha flere tariffavtaler. Disse medlemmer mener at det å pålegge staten å inngå likelydende hovedtariffavtaler vil være å gripe inn i den enkelte organisasjons selvstendige forhandlingsrett og partenes avtalefrihet. Disse medlemmer mener derfor at staten skal ha mulighet til å ha flere tariffavtaler.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at ufravikelighetsprinsippet har vært en sentral bærebjelke i den norske tariffretten siden 1920-tallet. Prinsippet skal sikre likebehandling av arbeidstakere uavhengig av om man er organisert eller ikke, eller hvilken fagforening man tilhører. Hovedformålet med prinsippet er å ikke motarbeide organiserte parter og inngåtte tariffavtaler i det norske arbeidslivet. For statens del er prinsippet nedfelt i tjenestetvistloven av 1958 § 13.

Disse medlemmer viser til at fordelingsmodellen som er foreslått, vil føre til urettmessig forskjellsbehandling av stillingsgrupper ute i de statlige virksomhetene, avhengig av om de er organisert eller ikke. Flere yrkesgrupper i staten, som f.eks. lærlinger og renholdere, vil oppleve vilkårlige forskjeller basert på hvilken tariffavtale som er størst i virksomheten de jobber i.

Disse medlemmer er urolige for at forskjellen mellom LOs og Unio/Akademikernes hovedtariffavtale i staten nå er så stor at f.eks. uorganiserte lærlinger som må følge deres avtale i en tilfeldig valgt virksomhet, får dårligere lønnsvilkår enn om de er organisert i LO. Dette er ikke likebehandling, og staten kan ikke vedkjenne seg dette om man vil fremstå som en anstendig arbeidsgiver.

Disse medlemmer understreker at organiserte arbeidstakere må tilhøre tariffavtaler som er representative og mest dekkende i omfang av stillingstyper. Det har siden forarbeidene til tjenestetvistloven i 1958 fremgått tydelig at hovedsammenslutninger må ivareta helhetshensyn og ikke handle ut fra snevre interessesynspunkt. Man har hele tiden lagt til grunn at særinteresser ikke skal få for stor makt i det statlige tariffområdet.

Disse medlemmer viser til at staten tidligere har inngått fire likelydende hovedtariffavtaler med hovedsammenslutningene, og samme hovedtariffavtale har derfor blitt gjort gjeldende for de uorganiserte. Fra 2016 har staten praktisert hovedtariffavtaler for LO Stat, Unio og YS for de uorganiserte. Bakgrunnen var at disse tariffavtalene dekker flest av de ansatte i staten.

Disse medlemmer konstaterer at spørsmålet om de uorganiserte ikke har vært en formell del av forhandlingene og meklingen, og dessuten at partene ikke har klart å oppnå enighet om en ny modell som alle slutter seg til.

Disse medlemmer støtter ikke at de uorganiserte skal følge det avtaleområdet som dekker flest årsverk i den enkelte virksomhet. Prinsippene om ufravikelighet og likebehandling er sentrale, og er begrunnet både i hensynet til et ordnet arbeidsliv og til den enkelte ansatte. Disse medlemmer ser staten som ett tariffområde med fire hovedtariffavtaler. LO Stat er per 1. mai den hovedsammenslutningen med flest medlemmer i staten. I tillegg organiserer LO Stat og YS Stat alle yrkesgrupper og sikrer dermed den representativiteten tjenestetvistloven legger til grunn.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen starte et arbeid for å oppnå likelydende hovedtariffavtaler til hovedoppgjøret i 2024.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringa følge tariffrettslige prinsipp om ufravikelighet og likebehandling, forutsetningene i tjenestetvistloven om representativitet og dessuten staten sin rolle i regjeringa sin inntektspolitikk, og på dette grunnlaget praktisere hovedtariffavtalene for LO Stat og YS for uorganiserte fra 1. mai 2022 og i inneværende tariffperiode.»