Søk

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kamzy Gunaratnam, Odd Harald Hovland og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre, Ingunn Foss og Sveinung Stensland, fra Senterpartiet, Ivar B. Prestbakmo og Else Marie Rødby, fra Fremskrittspartiet, lederen Per-Willy Amundsen og Tor André Johnsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Andreas Sjalg Unneland, og fra Venstre, Ingvild Wetrhus Thorsvik, viser til at Prop. 34 L (2022–2023) Endringer i tvisteloven mv. (rettsmekling, ankenektelse mv.) behandles i denne innstillingen.

Komiteen viser til at det i proposisjonen foreslås endringer for at flere saker skal kunne løses ved rettsmekling, og det foreslås å senke terskelen for ankenektelse i sivile saker. Videre foreslås det også et bevisforbud i forbindelse med interne straffesaksopplysninger i sivile saker, samt innføring av en bestemmelse om vitneavhør og opplysninger om vitners personalia i barnevernssaker ved skjult adresse.

Komiteen viser videre til at det i proposisjonen blant annet foreslås endringer i reglene om planmøte, småkravsprosess og behandlingen i forliksrådet. Videre foreslås det også endringer i reglene for sakskostnader i sivile saker.

Komiteen viser avslutningsvis til at det er gjennomført skriftlig høring i saken. Fristen for å inngi høringsuttalelser i saken var den 21. februar 2023. Det er inngitt tre skriftlige høringsinnspill i saken, fra Oslo tingrett, Advokatforeningen og advokat Anders Brosveet ved Elden Advokatfirma.

Komiteen viser til at proposisjonen hviler på et omfattende utrednings- og evalueringsarbeid, jf. evalueringsrapport avgitt 4. juni 2013, «Evaluering av tvisteloven», påfølgende høringsnotater i 2018 og 2020, samt Domstolkommisjonens utredning i NOU 2020:11 Den tredje statsmakt – domstolene i endring.

Komiteen støtter det overordnede formålet med proposisjonen og de enkeltforslagene som fremmes for å oppnå en mer effektiv rettspleie, mer aktiv saksstyring og en større grad av proporsjonalitet i prosessen, og slik bidra til lavere kostnader for partene og samfunnet, og at tilgangen til domstolene ivaretas.

Komiteen viser til proposisjonen og omtalene av sakskostnadsreglene, der regjeringen blant annet foreslår å forenkle prosedyren for at retten kan nedsette krav om sakskostnader.

Komiteen viser til at lovforslagene i proposisjonen legger til rette for at en større andel av de sivile tvistesakene som kommer til tingrettene, skal kunne løses ved rettsmekling. I dag forutsetter rettsmekling som hovedregel partenes samtykke. Komiteen merker seg at forslaget innebærer at retten skal beslutte at det skal foretas rettsmekling når den finner at saken egner seg for det, og at dette er i tråd med intensjonen om at tvisteloven skal legge til rette for at partene kan få løst sine tvister i minnelighet – også etter at saken er brakt inn for domstolene. Regjeringen foreslår også en rekke endringer for å tydeliggjøre og forbedre reglene om tvisteløsning i sivile saker, herunder behandlingen i forliksrådet og ved småkravprosess.

Komiteen viser til at en viktig og lenge etterspurt regelendring er kommet på plass ved proposisjonen. I barnevernssaker med vedtak om skjult adresse kan det være avgjørende for sikkerheten og tryggheten til barnet at et vitne ikke oppgir personalia som kan avsløre adressen barnet bor på. Komiteen merker seg forslaget i proposisjonen om å innføre en hjemmel i tvisteloven som åpner for at retten kan beslutte at vitnets navn og andre personalia ikke skal oppgis i åpen rett, men bare opplyses skriftlig til retten når det er nødvendig for å holde barnets adresse skjult.

Komiteen viser til at regjeringen i Prop. 34 L (2022–2023) skriver at flere av forslagene i høringsnotatene fra 2018 og 2020 har vist seg å kreve ytterligere høring og utredning før de eventuelt kan følges opp med lovforslag. I forbindelse med det pågående utredningsarbeidet mener komiteen at det kan være behov for å se på ytterligere endringer i tvisteloven.

Komiteen viser til at tvisteloven § 6-11 fjerde avsnitt gir en part rett til å kreve en sak innstilt hvis saken ikke er avsluttet innen tre måneder etter at forliksklagen ble forkynt. Komiteen mener at det kan stilles spørsmål ved om bestemmelsen og gjeldende rett i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til at flest mulig egnede saker blir avgjort i forliksrådet. I tilfeller hvor saksbehandlingstiden overstiger tre måneder, kan man risikere at klagemotpart bruker innstillingsadgangen til å trenere behandlingen av saken. Det er etter komiteens oppfatning ikke i tråd med formålet med bestemmelsen. Komiteen ønsker derfor å be departementet se på endringer i tvisteloven kapittel 6 for saker som kreves innstilt som følge av at behandlingen ikke er avsluttet innen fristen i § 6-11 fjerde ledd.

Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere endringer i tvisteloven kapittel 6 for saker som kreves innstilt som følge av at behandlingen ikke er avsluttet innen fristen i § 6-11 fjerde ledd.»

Videre mener komiteen at det kan være behov for å endre tvisteloven § 31-6 om fristene for gjenåpning. Komiteen mener det kan være en mangel ved lovverket at personer som har fått straffesaken gjenopptatt, og av den grunn blitt frikjent, ikke skal ha mulighet til å gjenoppta erstatningssaken dersom det har gått mer enn ti år siden dommen falt. Det samme gjelder personer som har blitt erstatningsansvarlig, men som senere blir renvasket som følge av for eksempel at en tredjeperson domfelles for det erstatningsbetingende forholdet. I slike tilfeller mener komiteen at det kan være i strid med uskyldspresumsjonen at en fellende dom på krav om oppreisning blir stående for ettertiden uten mulighet til gjenopptakelse.

Komiteen ser at spørsmålet om endring av tvisteloven § 31-6 reiser en rekke kompliserte juridiske problemstillinger. Dette er spørsmål om blant annet forholdet til andre regler i tvisteloven, hvordan et unntak skal utformes, partsforholdene i gjenåpningssaken og de materielle vilkårene for gjenåpning. Komiteen ønsker å be departementet vurdere endringer i tvisteloven § 31-6 i forbindelse med det pågående utredningsarbeidet.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere endringer i /unntak fra den absolutte fristen etter tvisteloven § 31-6 på ti år for gjenåpning av sivile saker som er pådømt som del av en straffesak.»

Komiteens flertall, medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, deler bekymringen for den betydelige veksten i tilkjente sakskostnader.

Flertallet viser til proposisjonen og omtalen av et pågående arbeid med sakskostnader og rettssikkerhet med sikte på å utrede tiltak og eventuelle forslag for å bidra til lavere sakskostnader, og for å sikre en reell tilgang til domstolene. Flertallet imøteser dette arbeidet.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan partenes sakskostnader i sivile saker kan bli lavere, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Venstre viser til at adgangen til å få en sak behandlet av to uavhengige instanser er en viktig rettssikkerhetsgaranti. På denne bakgrunn er disse medlemmer i utgangspunktet noe skeptiske til proposisjonens forslag om utvidet adgang til ankesiling i sivile saker. Men disse medlemmer har merket seg høringsinstansenes syn på dette forslaget, og særlig merket seg at lagmannsretten, med dagens regler for ankesiling og de føringer som følger av rettspraksis, foretar en reell og fullverdig skriftlig behandling av anken. Det vises herunder særlig til høringsuttalelsene fra Agder lagmannsrett, Eidsivating lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, Hålogaland lagmannsrett, Dommerforeningen og Domstoladministrasjonen.

Disse medlemmer mener det i lys av den prøvingen som foretas ved lagmannsrettens skriftlige ankebehandling, er naturlig å se hen til det arbeidet med økt digitalisering av domstolene som ble igangsatt da Solberg-regjeringen styrte Justis- og beredeskapsdepartementet. Digitaliseringen av domstolene vil gi lagmannsretten tilgang til lydopptak fra tingrettsbehandlingen av saken. Dette gir et bedre og mer opplyst beslutningsgrunnlag ved den skriftlige behandlingen av anken, enn der ankebehandlingen kun baseres på dokumenter. Disse medlemmer mener derfor at de rettssikkerhetsmessige betenkeligheter ved den foreslåtte utvidelsen av ankesilingsadgangen dempes ved digitaliseringen av domstolene, som sikrer et bedre beslutningsgrunnlag ved lagmannsrettens skriftlige ankebehandling.

Disse medlemmer har merket seg at LO i sitt høringsinnspill mener en utvidelse av ankenektelsesadgangen bør utstå til samtlige lagmannsretter har tilgang til opptak av parts- og vitneforklaringer fra tingretten. Videre at Dommerforeningen, Gulating lagmannsrett og Hålogaland lagmannsrett i sine høringsinnspill mener ankenektelsesadgangen ikke bør knyttes opp mot lagmannsrettens tilgang til opptak fra tingretten. Disse medlemmer ser at det kan være uheldig å knytte behandlingen av ankenektelsesadgangen direkte opp mot arbeidet med digitalisering av domstolene. Men som nevnt i foregående avsnitt mener disse medlemmer at digitaliseringen av domstolene og lagmannsrettens tilgang til opptak fra tingrettsbehandlingen er en omstendighet som gjør det mindre betenkelig i et rettssikkerhetsperspektiv å utvide ankesilingsadgangen. Dette har vært vektlagt ved disse medlemmers beslutning om å støtte proposisjonen på dette punkt.

Disse medlemmer vil avslutningsvis oppfordre regjeringen til å prioritere arbeidet med digitalisering av domstolene fremover.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke at Fremskrittspartiet i sine alternative statsbudsjett for 2022 og 2023 foreslo bevilget mer til domstolene enn det regjeringen foreslo i statsbudsjettene. Deler av disse økte bevilgningene var ment for å fortsette arbeidet med lyd- og bildeopptak i domstolene. Slik disse medlemmer ser det, har regjeringen viet mer oppmerksomhet til domstolenes struktur og hvordan den kan benyttes som distriktspolitisk virkemiddel, til tross for at de sentrale fagmiljøer i justissektoren har advart mot den negative effekten dette kan ha for rettssikkerheten, samt at den distriktspolitiske effekten er høyst tvilsom sett hen til at reformen som ønskes reversert, ikke medførte at noen av landets rettssteder forsvant. Disse medlemmer mener det at den tredje statsmakt benyttes til distriktspolitisk aktivisme, samtidig som domstolene ikke får de nødvendige bevilgninger, er egnet til å gå ut over rettssikkerheten. Disse medlemmer vil derfor på det sterkeste oppfordre regjeringen til å prioritere rettssikkerhet fremfor distriktspolitikk, herunder at arbeidet med digitalisering av domstolene prioriteres.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at sakskostnadene i sivile saker har økt mye de siste årene, og det er ingen tvil om at de høye sakskostnadene utgjør et alvorlig rettssikkerhetsproblem. Høye sakskostnader gjør terskelen for å få sin sak avklart i retten høyere for den enkelte, og det reduserer domstolenes relevans som tvisteløser. Dette medlem viser til at Domstolkommisjonen i NOU 2020:11 Den tredje statsmakt – domstolene i endring har kartlagt nivået på tilkjente sakskostnader i tingrettene. Undersøkelsen omfatter alminnelige tvistesaker som ble behandlet ved allmennprosess og avgjort ved dom i 2009 og 2018. Målt ved medianverdien viser Domstolkommisjonens kartlegging at nivået på sakskostnadene økte med 54 pst. fra 2009 til 2018. Nivået på sakskostnadene økte med 92 pst. målt ved gjennomsnitt.

Dette medlem viser til justis- og beredeskapsministerens svarbrev, der det legges til grunn at den reelle årlige veksten i sakskostnadene som har blitt tilkjent i tingrettene, har vært om lag den samme fra 2018 til i dag som fra 2009 til 2018. Ut fra dette anslås det at nivået på sakskostnadene har økt med om lag 20 pst. fra 2018 til i dag. Medianverdien for sakskostnadene i 2018 var på om lag 145 000 kroner. Det anslås derfor at medianverdien for 2022 var om lag 175 000 kroner. Statsråden understreker at det er usikkerhet knyttet til disse anslagene.

Dette medlem viser til at den 20. januar 2020 skrev Finansavisen at timeprisen hos de største firmaene har passert seks tusen kroner med god margin. Hovedregelen etter tvisteloven § 20-5 er at parten som tilkjennes sakskostnader, skal gis full erstatning for alle «nødvendige kostnader ved saken». Dette medlem viser til side 43 i Prop. 34 L (2022–2023), der det slås fast at

«evalueringsrapporten av tvisteloven fra 2013 hvor det fremgår at rettens praksis med overprøving av sakskostnadsoppgavene neppe har endret seg særlig med tvisteloven, og at retten fortsatt i nokså liten grad nedsetter kravene.»

Dette medlem mener det er fornuftig å fjerne varslingsregelen i § 20-5 femte ledd ettersom regelen i praksis oppleves tungvint og omstendelig, og det bidrar til en høy terskel for å sette ned sakskostnadskravet.

Dette medlem mener forslaget ikke går langt nok i å vurdere tiltak for å dempe prisveksten og prosessrisikoen som skapes med høye kostnadskrav for tapende part. Det er ikke nærmere vurdert hvordan andre land begrenser at den tapende part skal dekke den vinnende parts sakskostnader, og om det vil være fornuftig å knytte kravet til fastsatte satser som det offentlige salæret eller å sette et øvre tak. Det er heller ikke vurdert det som foreslås i en artikkel om de økte sakskostnadene i Høyesterett i Lov og Rett av tidligere høyesterettsdommer Clement Endresen og utreder Gjermund Aasbrenn:

«Et naturlig korrektiv kan være å ta utgangspunkt i hvilken timepris et rimelig antall dyktige advokater innenfor saksfeltet ville vært villig til å ta på seg prosessoppdraget for.» (Lov og Rett nr. 6/2019).

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og fremme forslag om hvordan man kan ytterligere begrense hvor mye en part kan kreve dekket av sine egne sakskostnader fra motparten i sivile saker. Det skal vurderes hvordan andre land begrenser at den tapende part skal dekke den vinnende parts sakskostnader, og om det vil være fornuftig å knytte kravet til fastsatte satser som det offentlige salæret eller å sette et absolutt øvre tak.»

Dette medlem viser til at forslaget om å flytte tvisteloven § 3-8 første ledd til kapittel 20 er fornuftig og vil sette bestemmelsen i kontekst som vil synliggjøre den.

Dette medlem mener en økt bruk av bestemmelsen vil kunne bidra til å dempe sakskostnadsnivået i domstolene. Dette medlem mener i likhet med Bergen tingrett, Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Finans Norge, Forbrukertilsynet, Kongsberg og Eiker tingrett, KS, LO, Statens sivilrettsforvaltning og Utlendingsnemnda at det bør inntas en regel om at retten skal gjøre partene oppmerksomme på adgangen til å be om rettens fastsetting av prosessfullmektigens godtgjøring.

Dette medlemfremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et lovforslag om å innta et nytt tredje ledd i tvisteloven § 3-8 om at retten ved hoved- eller ankeforhandlingens avslutning skal informere partene om adgangen til å be om rettens fastsetting av godtgjøringen.»

Komiteens medlem fra Venstre viser til forslag til ny § 22-6 a og at utgangspunktet i sivilprosessen er at parter i rettssaker har plikt til å opplyse saken sannferdig og fullstendig, så langt det handler om opplysninger som faktisk er relevante for saken. Dette innebærer at staten som saksøkt i en sivil sak har plikt til å fremlegge dokumenter og bevis som taler for at borgeren har retten på sin side.

Dette medlem viser til at svært gode grunner taler for å holde interne straffesaksdokumenter utenfor innsyn under en pågående straffesak, enten innsyn kreves i straffesakssporet eller i en parallell sivil sak. Etter avsluttet straffesak er det derimot få hensyn som taler for å nekte bruk av interne straffesaksdokumenter i sivile saker.

Dette medlem viser til at dokumentene som foreslås unntatt, er interne dokumenter. Interne dokumenter omfatter underordnet påtalemyndighets innstilling til overordnede om tiltalespørsmålet, politiets og påtalemyndighetenes vurderinger, herunder den enkeltes bevisbedømmelse, rettslige vurderinger, subsumsjoner og drøftelser for eller imot tiltale.

Dette medlem viser til Advokatforeningens høringsinnspill og mener i likhet med høringsinstansen at vektige samfunnshensyn taler for at en person som eventuelt urettmessig har blitt rettsforfulgt, kan kreve disse dokumentene fremlagt i et etterfølgende erstatningssøksmål. Som Advokatforeningen påpeker, er det nettopp i slike saker av verdi å kartlegge vurderingene som har vært gjort fra påtalemyndighetene og politiet, fordi dette er den eneste praktiske måten å kartlegge politiets og påtalemyndighetens eventuelle skyldansvar på.

Dette medlem viser til at det i proposisjonen fremholdes at det er en risiko for at informasjonen slike dokumenter gir, kan være uriktig, fragmentert eller gi et misvisende bilde. Dette medlem ønsker å påpeke at dette ikke er særegent for politiets virksomhet, men gjelder for de aller fleste som risikerer å bli saksøkt. Dette medlem viser videre til at politiets inngripende samfunnsfunksjon tilsier at det også stilles strenge krav til hva interne vurderinger bygger på. Hvis disse er mangelfulle, vil det kunne få bevismessig betydning ved sak om politiets skyldansvar.

Dette medlem viser til at det i proposisjonen hevdes at innsyn kan føre til «mindre åpenhet i de vurderinger som gjøres», og at politi og påtalemyndighet vil kunne bli «tilbakeholden med å foreta inngående vurderinger skriftlig». Dette medlem deler denne bekymringen, men mener at det ikke er noe argument for å nekte innsyn. Dette medlem mener i likhet med Advokatforeningen at denne bekymringen kan imøtegås på annet vis, eksempelvis ved å gi regler eller føringer med minimumskrav til vurderingsgrunnlag hos politi og påtalemyndighet, som vil sikre reell åpenhet om de vurderinger som er gjort.