Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Tobias Hangaard Linge, Runar Sjåstad, Rune Støstad
og Solveig Vitanza, fra Høyre, Olve Grotle, Linda Hofstad Helleland
og Lene Westgaard-Halle, fra Senterpartiet, Jenny Klinge, lederen
Willfred Nordlund og Per Olav Tyldum, fra Fremskrittspartiet, Sivert
Bjørnstad og Bengt Rune Strifeldt, fra Sosialistisk Venstreparti,
Torgeir Knag Fylkesnes, fra Rødt, Geir Jørgensen, fra Venstre, Alfred Jens
Bjørlo, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser
til Dokument 8:91 S (2023–2024) om endringer i markedsregulatorordningene
i landbruket for å bidra til et rettferdig system som både sikrer
produksjonsgrunnlag og sunn konkurranse. Komiteen viser
videre til landbruks- og matministerens brev av 1. mars 2024. Brevet
er vedlagt innstillingen. Komiteen viser
til etableringen av markedsbalanseringen i Norge gjennom kriseloven
av 6. juni 1930, kjent som omsetningsloven. Denne loven ble vedtatt
som respons på den utfordrende jordbrukskrisen som oppsto mot slutten
av 1920-årene i flere vestlige land.
Komiteen har notert
seg at det har vært utbredt praksis blant mange nasjoner å intervenere
betydelig i jordbrukssektoren. Etter at omsetningsloven ble vedtatt,
har det vært omfattende diskusjon om nødvendigheten og ønskeligheten
av spesifikke reguleringer for markedet for jordbruksvarer. Effektivitets-
og fordelingsargumenter har blitt fremmet for å underbygge behovet
for slik regulering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at teoretisk
sett ville et uregulert marked for jordbruksprodukter resultert
i betydelige prisvariasjoner, noe som ville medført utfordringer
både for produsenter og forbrukere. I et slikt scenario kompliseres
planleggingsprosessen for enkelte bønder, og effektiv ressursallokering
hindres. Videre kan det føre til usikre forsyningsforhold for forbrukeren.
Komiteen er
klar over at jordbruksprisene er underlagt et generelt prispress.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at forsøk
på å forbedre økonomien gjennom økt produksjon vil føre til prisfall, som
ofte overstiger fordelene ved produksjonsøkningen. I et uregulert
marked har forbrukeren en tendens til å realisere hele rasjonaliseringsgevinsten
i jordbruket, og dette danner grunnlaget for fordelingsproblemet.
Komiteen viser
til at som følge av dette er markedet for mange landbruksprodukter
organisert på en annen måte enn for andre matvarer. Prisen fastsettes
først, enten som en «målpris» forhandlet med politiske myndigheter
eller som en Planlagt Gjennomsnittlig Engrospris (PGE). Deretter
gjennomføres kontinuerlige markedsbalanseringstiltak for å oppnå
likevekt rundt denne prisen. Disse tiltakene, for eksempel kvantumsreduksjon,
utføres av markedsaktører som har blitt utpekt som markedsregulatorer,
herunder TINE, Nortura og Felleskjøpet.
Finansieringen av disse markedsbalanseringstiltakene
skjer gjennom omsetningsavgift, som bæres av aktørene selv. I tillegg
har markedsordningen visse andre funksjoner som ivaretar ulike målsettinger,
inkludert mottaksplikt og forsyningsplikt. Mottaksplikten gir primærprodusentene
sikkerhet med hensyn til avsetning og bidrar dermed til å opprettholde
landbruk over hele landet. Imidlertid kan denne avsetningssikkerheten
redusere effektiviteten til produksjonsregulerende tiltak og stimulere
til overproduksjon.
Komiteen viser til
at forsyningsplikten, som er markedsregulatorens forpliktelse til
å forsyne uavhengige aktører med norskproduserte råvarer under gitte
betingelser, kan ses på som et konkurransepolitisk virkemiddel innenfor
ordningen for å begrense konkurransens påvirkning av markedsregulatorens
posisjon. Målet er å sikre at alle industriaktører har lik tilgang
til norskproduserte råvarer. Organiseringen av denne delen av markedsregulatorens
rolle varierer imidlertid blant de ulike aktørene i dag.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Rødt og Miljøpartiet De Grønne, understreker den betydningen
markedsreguleringen har for å sikre landbruk over hele landet, økt verdiskaping
og bærekraftig produksjon med nasjonale ressurser. Flertallet vil
videreføre den viktige rollen som landbrukssamvirkene har som markedsregulator, med
en modell som er basert på at bøndene selv tar ansvar for å unngå
overproduksjon og finansierer tiltak som gjennomføres av samvirkeorganisasjonene,
slik at markedet balanseres. Denne ordningen sikrer tilgang til norske
råvarer for både næringsmiddelindustrien og forbrukere, og samtidig
sikres avsetning for bønder i hele landet til forutsigbare priser.
Flertallet viser
videre til at markedsregulatorene også har mottaksplikt som gjelder
uavhengig av driftsomfang og hvor i landet produsentene er lokalisert,
og derfor er avgjørende for at man kan ha et aktivt landbruk i hele
landet. Markedsregulator er også pålagt forsyningsplikt som skal
gi de andre markedsaktørene tilgang til råvarer på like vilkår,
noe som er et viktig konkurransepolitisk virkemiddel.
Flertallet viser
til at tidligere evalueringer har vist at markedsreguleringen fungerer
godt, og at modellen er velfungerende og effektiv. Flertallet understreker
at det påhviler markedsregulator et betydelig ansvar for å følge
med på svingninger i markedet, slik at markedet balanseres og forbrukerne
sikres tilgang på norske jordbruksprodukter.
Flertallet merker
seg at forslagsstillerne viser til dagens situasjon, hvor det tidvis
har vært mangel på norskproduserte matvarer, herunder melkeprodukter og
egg. Flertallet registrerer at det på
den bakgrunn argumenteres med et behov for endring og avvikling
av dagens ordning, men mener dette ikke vil være til fordel for
hverken norske bønder eller forbrukere. Flertallet er
av den oppfatning at vi gjennom dagens markedsregulatorordninger
bygger opp om god matsikkerhet og et stabilt produksjonsgrunnlag
for norske bønder.
Flertallet viser
til at dagens situasjon i stor grad er påvirket av internasjonale
forhold, men også av nasjonale forhold som blant annet økt forbruk. Flertallet mener det er viktig at markedsregulatorene
tar med seg erfaringer og lærdom fra den situasjonen som både har
vært og som til dels fortsatt finner sted, men understreker videre
at de forhold markedet har måttet balansere, nettopp viser viktigheten
av den modellen og de ordningene man har i dag.
Flertallet vil igjen
fremheve hvordan dagens markedsreguleringssystem med mottaks- og
forsyningsplikt sørger for at Norge kan ha et aktivt landbruk i
hele landet. Av den grunn vil flertallet understreke hvor
viktig dette systemet er for norsk matsikkerhet og beredskap.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De
Grønne vil understreke at norsk landbruk i mange år har vært
en bærebjelke i samfunnet, og at denne rollen bare vil bli enda
viktigere i årene som kommer.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at
med stadig mer uforutsigbare klimaforhold og globale handelsutfordringer
er det essensielt å ha et sterkt innenlands landbruk som kan tilpasse
seg og opprettholde produksjonen uavhengig av ytre påvirkninger.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Venstre er opptatt av at bøndene, som kanskje
er de fremste representantene for norsk landbruk, er nøkkelen til
å opprettholde denne beredskapen og selvforsyningen. Men dersom
Norge skal klare å møte de store utfordringene landbruket og norsk
matproduksjon står overfor, er det viktig å ikke låse norsk landbruk
til eksisterende mønstre som hindrer det å finne en god balanse mellom
nødvendige reguleringer og fleksibilitet for innovasjon og vekst.
Det handler om å forandre for å bevare. Derfor er det viktig for disse medlemmer å sørge for en dynamisk
og konkurransedyktig landbruksøkonomi, da det er avgjørende for
å sikre langsiktig økonomisk vekst, innovasjon og velferd.
Markedsbalansering
Komiteens medlemmer fra
Høyre og Venstre vil understreke at markedet og verdikjeden for
jordbruksvarer besitter en rekke unike karakteristika som differensierer
dem fra andre varemarkeder. Det er derfor behov for et balanseringssystem
for dette markedet, akkurat som det er behov for et importvern.
Samtidig bør målet om økt konkurransekraft understrekes i større
grad, og markedsreguleringen bør i større grad ta sikte på å forbedre
konkurransen i verdikjeden.
Disse medlemmer mener
at konkurranse, parallelt med aktørenes innovasjonsevne, utgjør
en vesentlig katalysator for implementeringen av nye bærekraftige
produksjonsmetoder, effektive markeder og utviklingen av nye og
forbedrede produkter gjennom hele verdikjeden.
Disse medlemmer vil
minne om at markedsbalanseringen i landbruket i Norge ble etablert
som en kriselov av 6. juni 1930 – den såkalte omsetningsloven. Bakgrunnen
var jordbrukskrisen i de vestlige landene, som satte inn mot slutten
av 1920-årene.
Mange land har praktisert en utstrakt intervensjon
i jordbrukssektoren. Det har i årene etter omsetningsloven ble vedtatt,
ved en rekke anledninger vært diskutert om det er spesifikke egenskaper
ved jordbruksvaremarkedet som gjør at en slik regulering er nødvendig
eller ønskelig. Det har i den forbindelse vært trukket frem effektivitets-
og fordelingsargumenter for hvorfor markedet for jordbruksvarer
trenger å reguleres.
Disse medlemmer er
opptatt av at den teoretiske bakgrunnen for dette er at i et uregulert
marked vil prisvariasjonene på jordbruksprodukter være store, noe som
skaper utfordringer både for produsenter og forbrukere. Dette vanskeliggjør
planleggingen for den enkelte bonden og er et hinder for en effektiv
ressursbruk. Det kan også skape usikre tilførselssituasjoner for
forbrukeren. I tillegg møter prisene på jordbruksprodukter et generelt
prispress. Det er derfor viktig for disse medlemmer å
minne om at forsøk på å bedre økonomien gjennom økte overføringer
vil kunne resultere i prisfall som er større enn gevinstene ved
produksjonsøkningen. Det har man sett tendenser til etter de siste
to jordbruksoppgjørene.
Disse medlemmer viser
til at i et uregulert marked står forbrukeren i en posisjon til
å ta ut hele rasjonaliseringsgevinsten i jordbruket. Derfor er markedet
for en rekke landbruksprodukter innrettet på en annen måte enn markedet
for andre matvarer. Her settes det først en pris, enten en «målpris»
fremforhandlet med politiske myndigheter, eller en Planlagt Gjennomsnittlig
Engrospris (PGE). Deretter gjennomføres det løpende markedsbalanseringstiltak
for å skape likevekt i markedet rundt denne prisen. Disse tiltakene,
for eksempel for å redusere kvantum, iverksettes av markedsaktører som
har fått i oppdrag å være markedsregulator, dvs. samvirkeforetakene,
altså TINE, Nortura og Felleskjøpet m. fl. Tiltakene finansieres
av aktørene selv, gjennom omsetningsavgift. I tillegg har markedsordningen enkelte
andre funksjoner som ivaretar andre målsettinger, bl.a. mottaksplikt
og forsyningsplikt.
Disse medlemmer mener
det er viktig å huske på at mottaksplikten gir primærprodusentene
avsetningssikkerhet og dermed bidrar til landbruk over hele landet.
Denne avsetningssikkerheten svekker imidlertid i stor grad effektiviteten
til produksjonsregulerende tiltak, og stimulerer således også til
overproduksjon. Forsyningsplikten, markedsregulators plikt under
gitte forutsetninger til å forsyne uavhengige aktører med norske
råvarer til like vilkår, kan ses på som et konkurransepolitisk virkemiddel
innenfor ordningen, for å redusere konkurransevirkningene av markedsregulators posisjon. Disse medlemmer er skuffede over hvordan
noen av markedsregulatorene ikke synes å ivareta denne oppgaven
på en måte som hindrer konkurransevridning. Målsettingen er at alle
industriaktører skal ha likeverdig tilgang til norskproduserte råvarer. Disse medlemmer er klar over at denne
delen av markedsregulators rolle er organisert ulikt hos de ulike
aktørene. Utfordringene knyttet til dette har vi særlig sett hos
TINE, og til dels hos Nortura, gjennom deres sammenblanding av markedsregulatorrollen
med rollen som den største kommersielle aktøren i markedet. Disse medlemmer har imidlertid registrert
Norturas initiativ til å i fremtiden organisere seg på en måte som
vil ivareta dette skillet på en måte som ikke virker konkurransevridende
eller vil være egnet til å svekke tilliten til deres rolle som markedsregulator.
Disse medlemmer har
registrert at disse utfordringene, særlig knyttet til regulering
av melkemarkedet, gir en situasjon preget av søksmål. Men også reguleringen
av markedet for egg har vært utfordrende. Et fellestrekk for sektorene
er altså at konfliktlinjene står mellom de samvirkene som er markedsregulatorer,
og uavhengige aktører. Samtidig har det det siste året, i sektor etter
sektor, oppstått underskuddssituasjoner, som den pågående mangelen
på egg og melk, og overskuddssituasjoner for kjøtt, som fører til
at store mengder varer blir liggende på reguleringslager.
Disse medlemmer vil
minne om at disse utfordringene ble løftet allerede i 2015 av det
såkalte Markedsbalanseringsutvalget, som leverte en tydelig rapport.
Et samlet utvalg tok til orde for endringer, særlig for å øke tilliten,
men ingen av de større forslagene som ble fremmet har foreløpig
blitt realisert, til tross for at regjeringen Solberg forutså utfordringene
som kunne følge av å ikke gjøre endringer. Disse
medlemmer vil minne om at bare noen få av endringene som ble fremmet
for Stortinget i Meld. St. nr. 11 (2016–2017), ble vedtatt. I Markedsbalanseringsutvalgets
rapport ligger det flere konkrete forslag, herunder forslag til
deregulering. I den juridiske vurderingen som er vedlagt rapporten,
heter det at det har «utviklet seg et eget og særpreget normsystem
uten klart definerte rettigheter og plikter, som langt på vei fremstår
som frakoblet fra Stortingets lovgivende myndighet». De deregulerte
sektorene frukt og grønt og kylling opplever verken større konflikter
eller underskudd.
Disse medlemmer har
registrert at flere har påpekt at konkurransen i markedene, spesielt
for melk, er skjør. Dette gjelder bl.a. Konkurransetilsynet (Dagligvarerapport
2022), Landbruksdirektoratet (Rapport 47/22 utredning om konkurransefremmende
tiltak) og en forskningsartikkel i Samfunnsøkonomen 4/2020 av professorene
Foros, Hjelmeng og Kind. Sistnevnte påpeker også at innenlands konkurranse,
dog innenfor tollvernet, er en forutsetning for innovasjon og produktutvikling.
Disse medlemmer vil
også minne om Hjelmeng-utvalgets anbefalinger fra 2019, som reflekterte nettopp
dette behovet for å tilpasse konkurranseregelverket til den stadig
skiftende økonomiske virkeligheten. Ved å sikre at reguleringene
er relevante, proporsjonale og tilpasset de spesifikke behovene
i dagens næring, kan man legge til rette for en mer dynamisk og konkurransedyktig
økonomi i sektoren, som fremmer innovasjon og vekst.
Hjelmeng-utvalget anbefalte også en grundig
gjennomgang og evaluering av eksisterende reguleringer for å sikre
at konkurransen ikke begrenses unødig, og at nye aktører ikke hindres
i å komme inn på markedet, slik også Konkurransetilsynet nylig har
anbefalt.
Disse medlemmer mener
at den siste tiden har vist at det åpenbart er behov for en mer
fleksibel tilnærming til regulering, spesielt med tanke på raske
endringer i teknologi og markedstrender, særlig i lys av utfordringene
knyttet til dagligvarepriser og konkurranse i hele verdikjeden for
mat.
Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen grundig
gjennomgå og evaluere eksisterende reguleringer knyttet til markedsregulatorene
for å sikre at ikke konkurransen begrenses unødvendig, eller at
det hindrer nye aktører i å komme inn på markedet.»
Sammenblanding av roller
Komiteens medlemmer fra
Høyre og Venstre ser med bekymring på dagens situasjon, hvor det
er et høyt konfliktnivå i flere sektorer samtidig som regulatorene
har hatt vanskeligheter med å holde markedene i balanse. Disse medlemmer mener likevel det er
klart at landbrukssektorene krever en eller annen form for regulering,
og i alle fall tiltak som kan settes inn der det oppstår alvorlig
ubalanse. Av hensyn til WTO-forpliktelser er det heller ikke mulig
for staten å sette en regulert pris.
Disse medlemmer har
ved flere anledninger løftet frem ulike muligheter for å sikre en
mer moderne regulering, som vil ivareta alle hensyn bedre enn i
dag. Ett alternativ er at pris til bonde settes av et bransjeråd, og
at tiltak for å tilpasse produksjonen gjennom året forvaltes av
Landbruksdirektoratet. Mer langsiktig produksjonsregulering kan
fastsettes gjennom kvoter.
Et annet alternativ er å beholde samvirket som
regulator. Dette krever et tydeligere system og prosedyrer for å
sikre at aktørene i markedet får lik tilgang til informasjon, slik
at regulator ikke oppnår en konkurransefordel. En forutsetning er
et tydeligere og reelt skille mellom samvirkets råvare- og industridel,
slik Nortura har vurdert. Disse medlemmer vil
sterkt understreke at Norsk Melkeråvare må skilles tydeligere fra
TINE Partner Industri, da dagens organisering er egnet til å stille
spørsmål ved uavhengigheten til TINE Partner Industri og således
om det reelt sett er et skille mellom rollen som markedsregulator
og rollen som den største kommersielle aktøren i markedet. Dette
vil også løse flere konkurransepolitiske utfordringer, slik at det
kreves mindre regulering.
Videre mener disse medlemmer at
konkurransen i industrileddet bør styrkes. Dette krever en tydeligere
regulering av regulatorenes forsyningsplikt, med en uavhengig regulator,
for eksempel etter modell av telemarkedet. Kompetansen kan legges
til Landbruksdirektoratet.
Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre
en mer uavhengig markedsregulering gjennom å legge kompetansen for markedsregulering
som TINE, Felleskjøpet og Nortura har i dag, til Landbruksdirektoratet.»
Regulering av meierimarkedet
Komiteens medlemmer fra
Høyre og Venstre er opptatte av at forutsetningene for konkurranse
på like vilkår må forsterkes. De konkurransefremmende tiltakene
i sektoren, som ligger innenfor prisutjevningsordningen, må videreføres
og ikke fases ut så lenge konkurransen er like skjev som i dag. Disse medlemmer vil understreke at denne
oppfatningen også deles av Konkurransetilsynet.
Per i dag er det bare Q-Meieriene som har tilknyttet egne
bønder, med ca. 5 pst. av melkeproduksjonen. Stortinget har ved
flere anledninger understreket ønsket om alternativer for bonden.
Konkurranse i dette leddet forutsetter at utfordrere både er attraktive
som avtakere av melk og at de har avsetningsmuligheter, typisk som
innsatsfaktor til egen produksjon.
Disse medlemmer vil
minne om at forutsetningen for konkurranse er at det er mulig å
oppnå normal avkastning på investeringer. Så lenge samvirket er
vertikalt integrert, bør kapitalavkastningen derfra, som legges
på melkeprisen, kompenseres. Videre vil disse medlemmer minne
om at Norsk Melkeråvare i dag driver uten krav om kapitalavkastning.
Enten må et slikt krav innføres, eller så må det gjennomføres et
tydelig skille mellom Norsk Melkeråvare og TINE Partner Industri.
Så lenge samvirket er vertikalt integrert, skapes det strukturelle
ulemper for utfordrere som må kompenseres. I dag kompenseres disse
bare delvis, og da gjennom prisutjevningsordningen.
Disse medlemmer vil
også understreke at kvoteordningen, som setter produksjonstak for
hvert bruk og for hvert distrikt, vanskeliggjør effektiv konkurranse om
leveranser fra bøndene, fordi produksjonen er låst til regioner
hvor det kanskje ikke finnes alternative avtakere av melken. Samtidig
påfører ordningen årlige kostnader i størrelsesordenen 500 mill.
kroner ved at aktive produsenter leier kvoter fra aktører uten aktiv produksjon.
Disse medlemmer mener
likevel at endringer i nettopp kvoteordningen vil tvinge seg frem
på grunn av obligatorisk overgang til løsdrift, fordi en rekke bruk
vil bli stående uten produksjon.
Disse medlemmer vil
også løfte frem utfordringene knyttet til at rammebetingelsene,
særlig i melkesektoren, for tiden er i spill. Dette skyldes for
det første en nødvendig WTO-tilpasning og fjerning av målprisen (se
Landbruksdirektoratets rapport 13/24 Alternativer til målprismodellen
for melk). Dette har skapt en helt ny situasjon i sektoren, siden
målpris og målprisuttak er en forutsetning for mange andre ordninger.
Videre har regjeringens målsetting om å fase ut de konkurransefremmende
tiltakene – i strid med det såkalte Melkeforliket fra 2007 – skapt
usikkerhet og konflikt i sektoren.
Disse medlemmer er
bekymret over at status for flere sektorer altså er svak konkurranse,
vekselvis underdekning/overskudd, stadige konflikter, manglende tillit
samt et regelverk som ikke fungerer.
Egg
Komiteens medlemmer fra
Høyre og Venstre vil derfor også minne om at dagens markedsregulering
av egg de seneste årene har vist seg å ha en rekke svakheter. Blant
annet begrenser reguleringen den frie konkurransen og hemmer aktørers
muligheter for å etablere seg og vokse i markedet. I likhet med
i fjørfesektoren er det i eggproduksjon relativt få aktører, og produksjonen
skjer primært på Østlandet, i Rogaland og Trøndelag. Eggsektoren
står for en liten andel av produksjonsinntektene i norsk jordbruk.
Disse medlemmer ser
at markedet for egg karakteriseres av flere markante forbrukstoppunkter
gjennom året, særlig i periodene rundt jul, påske og 17. mai. Samtidig
er produksjonen av egg relativt stabil gjennom året. Denne stabiliteten
sikrer tilstrekkelig forsyning av konsumegg selv i perioder med
høy etterspørsel, samtidig som den norske eggproduksjonen er dimensjonert for
å forsyne eggeplommeprodukter, som for eksempel råvare til majones,
med norske råvarer.
Egg har imidlertid en begrenset holdbarhet,
og det er derfor nødvendig å sikre tilgjengeligheten av ferske egg
for å dekke etterspørselen i markedet for konsumegg, altså til forbruker
i butikk. Denne balansen mellom produksjon og etterspørsel er av
avgjørende betydning for å opprettholde et velfungerende marked
og tilfredsstille forbrukernes behov for ferske egg gjennom året.
Disse medlemmer viser
til at de siste årene har markedsbalanseringen for egg hatt utfordringer.
Siden overgangen til det nye driftssystemet i 2012 har det vært overproduksjon
av norske egg, men det siste året har situasjonen endret seg, og
det har oppstått eggmangel. For å håndtere kortsiktige overskudd
brukes normalt markedstilpasning, mens langsiktige overskudd bestemmes
av prisen i markedet. I forbindelse med overgangen til de nye driftssystemene
økte de fleste eggprodusentene kapasiteten opp til den øvre grensen
tillatt av konsesjonene. Dette har ført til at mange har nybygg
og høy gjeld, noe som gjør tilbudet av egg uelastisk på kort sikt
og mindre følsomt for endringer i prisen.
Etter omorganiseringen i 2012 og endringene
i markedet, hvor det er relativt få produsenter med stor grad av
vertikal integrasjon og sterk konsentrasjon av eggproduksjonen,
har lovpålagt mottaksplikt og forsyningsplikt i eggsektoren liten
reell landbrukspolitisk betydning. Derfor mener disse
medlemmer at tiden er inne for å fjerne reguleringen på dette
feltet.
Disse medlemmer viser
til de positive erfaringene fra avviklingen av markedsreguleringen
for kylling. Fjørfesektoren ble tatt ut av markedsreguleringen i 2007,
og målprisen avviklet. Det betales fortsatt omsetningsavgift til
faglige tiltak og opplysningsvirksomhet. Norturas markedsandel er
siden den gang redusert fra 70 pst. til cirka 30 pst. og det er
grunn til å tro at samme omlegging av eggsektoren vil bidra til
økt konkurranse og et mer velfungerende marked til fordel for norske forbrukere.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen avvikle
markedsreguleringen på egg og i stedet tilrettelegge for at det
legges om til kontraktproduksjon tilsvarende som for kylling.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener landbrukspolitikken må innrettes
på en slik måte at det stimulerer til vekst og produksjon gjennom
å gi bøndene større frihet til å utvikle egen virksomhet. Disse medlemmer mener en deregulering
av landbruket vil komme bonden og forbrukeren til gode, gjennom
tilrettelegning for effektiv drift og økt innovasjon i landbruket.
Dagens ordning med landbruksoppgjør, markedsregulatorordning og
tollvern er i stor grad et planstatsregulert administrativt system, hvor
man bestemmer seg for priser og kvantumet man skal produsere og
selge, uten å ta tilstrekkelig hensyn til etterspørsel. Dette er
et system som er overmodent for endring, hvor bondens inntekter
er politisk styrt, mens utgiftene er markedsstyrt.
Disse medlemmer mener
det er en svært uheldig rolleblanding at markedsregulatorene regulerer markedet
de selv har kommersielle interesser i. Dette ved at man har latt
samvirkebedrifter som TINE og Nortura være både markedsregulator,
produsent av varer i samme selskapsstruktur og markedsaktør. Dette
har ført til at man lenge har vært i tvil om hvorvidt det har vært
reell likebehandling av aktørene i verdikjeden, og om man har kunnet
sikre en rettferdig konkurranse mellom aktørene. Disse
medlemmer mener dette svekker tilliten til markedsreguleringsordningen
og til landbrukspolitikken som helhet, og fører til økte priser for
forbruker.
Disse medlemmer viser
til at det svært nylig har vært mangel på både melk og egg i butikkene,
og at kommersielle aktører på markedet som Q-meieriene og Den Stolte
Hane har vist frustrasjon mot markedsreguleringen i flere mediesaker.
Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet i regjering sørget for flere dereguleringer
i landbruket for å tilrettelegge for flere heltidsbønder, økt produksjon
og et godt tilbud til forbrukeren. Resultatet av disse grepene var
naturlig nok at produksjonen økte der det var markedsmessig etterspørsel,
og at konkurransen i verdikjeden for øvrig styrket seg. Bønder økte
investeringene og hentet en stadig større del av sine inntekter fra
markedet fremfor fra staten. Disse medlemmer mener
regjeringen Støres landbrukspolitikk, som i større grad baseres
på statlige støtteordninger og reguleringer, både hindrer bøndenes
investeringsmuligheter og øker matvareprisene for sluttforbrukeren.
Disse medlemmer viser
til dereguleringen av kylling, som førte til at kyllingproduksjonen
ble endret fra en sideproduksjon til heltidproduksjon, og som også bidro
til bedre dyrevelferd. Samtidig har dette ført til lavere kostnader
for forbruker, og konsumet av kyllingprodukter er økt. Disse medlemmer viser til at eggproduksjon
i dag er en sideproduksjon grunnet den konsesjonsfrie grensen. Dagens
markedsregulering av egg med forsyningsplikt bidrar i noen grad
til å sikre volum for markedsaktører, men den er også en vesentlig begrensning
for fri konkurranse fordi den hindrer aktører i å ta store, nye
posisjoner. Konsesjonsgrensene setter også sterke begrensninger
for produksjon hos hver enkelt bonde, og dette resulterer i at eggproduksjon
er en av de produksjonsformene med lavest inntjening for bønder
i markedet. Disse medlemmer mener man vil
oppnå samme effekt ved å fjerne markedsregulatorordningen for egg
som man oppnådde innenfor kyllingproduksjon. Dette vil føre til
heltidsproduksjon og bedre inntjening for bonden, og markedet og
forbruker får bedre tilgang til produktene til en lavere kostnad.
Disse medlemmer mener
markedsreguleringsordningen baseres på utdaterte planøkonomiske
prinsipper, der det i senere tid er oppstått flere tilfeller der produksjonen
ikke møter markedets etterspørsel.
Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme
forslag om nødvendige endringer slik at ordningen med en markedsregulator
i landbruket avvikles, og at eksisterende målprismodeller fjernes
på en måte som sikrer tillit i verdikjeden og rettferdige konkurransevilkår.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til at effektiv markedsregulering er sentralt for stabilitet og
lønnsomhet for bonden, og avgjørende for norsk selvforsyning. Uten
markedsregulering ville bondens betaling, og forbrukernes priser,
svingt mye mer.
Disse medlemmer viser
videre til at konklusjonene knyttet til underdekning av egg er svært
overdrevet. Én prosent for lite melk er ikke en stor krise. Særlig etter
et år med tørke på Østlandet, uværet «Hans» og dårlig lønnsomhet.
Eggmangelen kan i stor grad forklares med økt etterspørsel etter
norsk egg etter at Sveriges største eggprodusent måtte avlive over
1,1 millioner høns etter salmonellautbrudd.
Disse medlemmer mener
derfor at markedsregulering må videreutvikles og styrkes, ikke avvikles. Disse medlemmer mener at tilliten til
markedsreguleringen er helt avgjørende for å opprettholde dens legitimitet.
Tilliten må være total, den tåler ikke at det kan settes spørsmålstegn
ved den. Disse medlemmer mener det er
naturlig at flertallet av norske melkeprodusenter gjennom samvirket
TINE SA har rollen som markedsregulator, men disse
medlemmer anerkjenner også de mulige interessekonfliktene
som finnes mellom råvare- og industrileddet.
Disse medlemmer mener
at Norsk Melkeråvare bør være tydelig adskilt fra TINE Partner Industri,
da dagens organisering fører til at det stilles spørsmålstegn ved uavhengigheten
til TINE Partner Industri, og dermed om det reelt sett er et skille
mellom rollen som markedsregulator og rollen som den største kommersielle
aktøren i markedet.
Disse medlemmer viser
til at det allerede er innført et regnskaps- og revisjonsmessig
skille mellom Norsk Melkeråvare og TINE Partner Industri. Dermed ligger
det til rette for at markedsregulatorrollen kan flyttes fra TINE
SA til Norsk Melkeråvare. Disse medlemmer viser
til at en slik løsning vil kunne sørge for at markedsregulator ikke
samtidig er den største kommersielle aktøren i markedet, og dermed
bidra til å sikre legitimitet. Disse medlemmer understreker
at en slik løsning også kan ha negative og andre utilsiktede konsekvenser,
og den bør derfor utredes.
Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sette
ned et bredt sammensatt utvalg som skal utrede en flytting av markedsregulatorrollen
for melk fra TINE SA til Norsk Melkeråvare for å sikre legitimitet
og tillit til markedsreguleringen, og komme tilbake til Stortinget
senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2025.»