Statsråd Laila Dåvøy: Det er i hvert fall en glede å få lov til å være her, og for mitt vedkommende er det faktisk første gang jeg er i denne komiteen.
Jeg vil si litt om aktuelle saker i Barne- og familiedepartementet. Redegjørelsen har tre hovedoverskrifter. Jeg vil først berøre forbrukerpolitiske saker. Dernest tar jeg for meg familie- og likestillingspolitiske spørsmål, og under den bolken vil jeg si litt om eksporten av kontantstøtten, likestillingsdirektivet og øremerkede stillinger i høgskole- og universitetssektoren. Avslutningsvis vil jeg veldig kort berøre utviklingen av Lisboa-strategien, som har stor innvirkning på barn og deres familier.
Først til forbrukerpolitiske saker. Vi er inne i en periode der det skjer mye spennende på forbrukerområdet i EU. Både den videre gjennomføringen av det indre marked og utvidelsen med ti nye medlemsland har stor betydning. Kommisjonen legger vekt på å få nytt regelverk på plass før utvidelsen og på å få til en mer helhetlig forbrukerpolitikk. EUs strategidokument for forbrukerpolitikk 2002 – 2006 legger opp til en strammere og mer bevisst prioritering av innsatsen og til at forbrukerinteresser skal få innvirkning og gjennomslag også på andre politikkområder. Betydningen av et høyt felles nivå for forbrukerbeskyttelse og sikring av at regelverket etterleves understrekes.
Generelt er EUs regelverk om markedsføring, forbrukeravtaler, sikkerhet osv. relevant i forhold til EØS-avtalen, noe norsk regelverk på dette området også bærer preg av. Særlig de siste årene har EU vedtatt en rekke nye forbrukerverndirektiver. For tiden arbeider departementet med gjennomføring av to direktiver: det reviderte direktivet om produktsikkerhet, der vi for kort tid siden sendte ut et lovforslag på høring, og direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester, der vi tar sikte på å sende ut et høringsnotat like etter sommeren.
EUs forbrukerregelverk har hittil vært basert på en minimumsharmonisering. Gjennomføringen i norsk rett har gitt forbrukervernregler på nye områder, samtidig har vi kunnet gå lenger enn direktivene i å verne forbrukerne der det har vært ønskelig. Utviklingen nå går i retning av totalharmonisering på enkelte områder. Vi får en giog ta-situasjon, og vi vil ikke lenger kunne stå like fritt til å velge nivået på forbrukerbeskyttelsen på disse områdene. Med økende handel og markedsføring over grensene kan det på den andre siden representere en fordel for norske forbrukere at det samtidig skjer en harmonisering som bedrer forbrukerbeskyttelsen i land som forbrukerne handler fra.
Jeg skal si litt om det aktuelle regelverksarbeid. I tillegg til den generelle utviklingen i retning av totalharmonisering kan det viktigste som skjer i EU på forbrukerområdet, oppsummeres i tre punkter.
Det første punktet: Det arbeides med å utvikle et generelt direktiv med forbud mot urimelig markedsføring. I dette direktivet legges det opp til det som vi kaller en generalklausul, som er fleksibel, slik at den kan fange opp nye former for markedsføring. Systemet med generalklausul kjenner sikkert dere også, fordi vi den allerede i den norske markedsføringsloven, men ved totalharmonisering vil det bli en enhetlig europeisk standard for vurderingen av hva som er urimelig. Dette kan selvfølgelig gjøre det vanskeligere å finne de beste løsninger hvis det er ulike oppfatninger om hvordan ulike hensyn skal ivaretas, f.eks. beskyttelsen av barn og unge.
Et utkast til et nytt direktiv innenfor dette feltet vil trolig bli lagt fram i slutten av mai. Fra Norges side har vi vært veldig aktive her. Underveis har det vært to brede høringer med basis i grønnbøker fra kommisjonen, og Norge og de andre EFTA/EØS-landene har deltatt i en ekspertgruppe som har bistått kommisjonen i dette arbeidet. Fra norsk side har vi vært betinget positive i de innspillene som har vært gitt. Vi ser det i utgangspunktet som svært positivt med en felles europeisk generalklausul, men en viktig forutsetning fra vår side har vært at den ligger på et høyt beskyttelsesnivå. Fra Barne- og familiedepartementets side har det særlig vært rettet mot beskyttelse av barn og unge.
Det andre punktet er et forslag til forordning som tar sikte på å fjerne nasjonale restriksjoner på salgsfremmende tiltak. Det er allerede til behandling. Eksempler på slike tiltak er der forbrukerene får – eller får sjansen til å vinne – et produkt eller en økonomisk ytelse i form av rabatter, tilgift, verdikuponger, deltakelse i lotterier, etc. Hvis forslaget blir vedtatt og innlemmet i EØS-avtalen, må norske bestemmelser om restriksjoner på tilgift og utlodninger oppheves. Disse bestemmelsene har vært vurdert endret eller fjernet flere ganger.
Det tredje punktet er at det også arbeides med et regelverk for å styrke samarbeidet mellom nasjonale tilsynsmyndigheter. Formålet er å gjøre det lettere å stoppe ulovlige tiltak som har sitt opphav i ett land og som rammer forbrukerne i et annet land. I den forbindelse er det interessant at samarbeidet mellom de nordiske forbrukerombudene i stor grad er brukte som modell.
Litt om strategien fremover: Overgangen fra minimumsharmonisering til totalharmonisering betyr at det blir enda viktigere for oss å bruke de kanalene vi har for å påvirke kommende regelverk. EØS-avtalen medfører i praksis at EFTA-landene blir invitert til å delta i kommisjonens høringsmøter og ekspertgrupper. Norske erfaringer med slik deltakelse på forbrukerområdet har vært gjensidig positive.
På forbrukerfeltet har de nordiske landene store likheter i lovgivning, i synspunkter og i interesser, herunder spesielt ønsket om å kunne ta spesielle hensyn til svake grupper og særlig barn. Derfor er det fordelaktig at de tre nordiske medlemslandene deltar i den videre prosessen når forslag behandles i Ministerrådets arbeidsgrupper og i selve rådet. Vår fremste prioritet nå er å følge arbeidet med direktivet om urimelig markedsføring og fremme våre synspunkter gjennom de kanalene vi har til rådighet.
Så går jeg over til familie- og likestillingspolitiske spørsmål. Det første jeg skal si litt om, er eksporten av kontantstøtten. Jeg viser til tidligere orienteringer gitt av utenriksministeren i saken. Som kjent har Regjeringen besluttet å eksportere kontantstøtten til EØS-området. Dette ble meddelt ESA i brev av 26. februar i år. Beslutningen innebærer at de som etter EØS-avtalen er trygdet i Norge, har rett til kontantstøtte for sine barn om de er bosatt i EØS-området.
Dette vil gjelde personer som arbeider i Norge, som arbeider på norske skip, eller som er omfattet av norsk trygdelovgivning mens vedkommende arbeider i et annet EØS-land. Det vil også gjelde personer i EØS-land som mottar pensjon fra Norge etter tidligere yrkesaktivitet. Alle godkjente barnehager i Norge mottar statstilskudd. Derfor har vi knyttet retten til kontantstøtte til at barnet ikke eller bare delvis har slik barnehageplass. I øvrige EØS-land kan det være ulike former for organisering og finansiering av barnehagesektoren. Tilskudd kan bli gitt fra kommune- eller fra delstatsnivå. Vi har meddelt ESA at all bruk av barnehage som mottar offentlig støtte, vil medføre tap av kontantstøtte.
Regjeringen tar sikte på å foreslå en endring av kontantstøttelovens ordlyd nettopp på dette punktet. ESA har kommet med oppfølgingsspørsmål til vårt brev av 26. februar, bl.a. knyttet til den videre oppfølging av Regjeringens beslutning om eksport av kontantstøtten og hva som vil bli gjort for å informere om at kontantstøtten nå skal eksporteres til EØS-området.
I vårt svar til ESA fremgår at eksport av kontantstøtte krever noen tilpasninger. De viktigste er:
- Søknadsskjemaet må endres og oversettes til engelsk.
- Trygdeetatens datasystem må endres noe.
- Rikstrygdeverkets rundskriv må endres.
Departementet venter at trygdeetaten kan begynne å behandle søknader i august 2003. De første utbetalingene kan ventes i september i år. Trygdeetaten vil prioritere søknader fra brukere som har rett til etterbetaling av kontantstøtte. Hvor stor etterbetalingen vil bli, er faktisk usikkert. Et foreløpig tall er i størrelsesordenen 20 mill. kr. Alle som mener de har rett til kontantstøtte i henhold til EØSavtalens regler, må sette fram krav, også de som tidligere har søkt. Det vil være tilfeldig hvem som tidligere har søkt. Da trygdeetaten ikke har adgang til adresser til familier som nå er bosatt andre steder i utlandet, må det innhentes nye opplysninger fra søkerne på grunn av innføring av nytt søknadsskjema.
Vi har opplyst i brevet til ESA at vurderingen av om det foreligger rett til kontantstøtte vil måtte baseres på opplysninger fra søker om bruk av barnehage. Et system som vi har i Norge, med rapporteringsplikt for barnehageeier om avtalt oppholdstid i barnehage, vil vi ikke kunne etablere i utlandet. Det kan derfor være aktuelt å foreta enkelte stikkprøver av foreldrenes opplysninger.
Det informeres også bredt om at kontantstøtten skal eksporteres. Informasjonen er allerede lagt ut på Internett. Det jobbes med sikte på å gi informasjon gjennom dagspressen, gjennom norske arbeidsgivere og arbeidstakerorganisasjoner. Utenriksdepartementet vil bli bedt om å informere gjennom sine utenriksstasjoner om den nye praksisen.
Så litt om likestillingsdirektivet, om utviklingen og statusen der. Jeg har tidligere orientert om Europakommisjonens nye direktiv om likebehandling av menn og kvinner på arbeidslivets område. Det nye direktivet – direktiv 2002/73/EF – endrer likebehandlingsdirektivet fra 1976 – direktiv 76/207/EØF – og EØS-avtalen. EU vedtok det nye direktivet 23. september i fjor. For tiden pågår en prosess med hensyn til innlemming av direktivet i EØS-avtalen, nærmere bestemt under EØSavtalens vedlegg XVIII om helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av kvinner og menn.
Gjennomføringen av direktivet i norsk rett nødvendiggjør lovendring. Det vil være nødvendig med Stortingets samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning. Det er ventet at EØSkomiteen vil treffe beslutning om å innlemme det nye direktivet i EØSavtalen før sommeren i år. I EØS-komiteens behandling vil Norge ta forbehold om Stortingets samtykke. Det vil bli fremmet en stortingsproposisjon om dette når EØS-komiteens vedtak foreligger.
I direktivets forord vises det bl.a. til at likestilling mellom kvinner og menn utgjør et grunnleggende prinsipp etter Amsterdamtraktaten, art. 2 og 3 nr. 2 og i henhold til EF-domstolens rettspraksis. Likestilling mellom kvinner og menn er et mål for fellesskapet. I arbeidet med det nye direktivet er det også tatt i betraktning EF-domstolens rettspraksis på området, som faktisk utgjør ikke mindre enn 40 dommer fra de siste 25 årene. Direktivet inneholder bl.a. bestemmelser om integrering av likestillingsaspektet ved all lovgivning og all politikkutforming på direktivets område, seksuell trakassering, stillingsvern også for fedre og håndheving.
Direktivet fastsetter at medlemsstatene aktivt skal ta hensyn til målet om likestilling ved utarbeiding av lover og forskrifter samt politikk og virksomhet på direktivets område:
- Direktivet fastsetter at trakassering knyttet til en persons kjønn og seksuell trakassering anses som forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn, og skal derfor forbys.
- Stillingsvern ved fødselspermisjon skal også gis menn i de statene som har regler om særskilt farspermisjon.
- Medlemsstatene pålegges å sikre at alle som føler seg skadelidende i forhold til direktivets bestemmelser, skal ha tilgang til rettergang og/eller forvaltningsmessige framgangsmåter også etter at arbeidsforholdet har opphørt.
- Statene må videre sikre faktisk og virkningsfull erstatning eller godtgjøring for det tap og den skade som er person er påført som følge av forskjellsbehandling. EF-domstolen har i sin tolkning av rådsdirektiv 76/207/EØF lagt til grunn at hensynet til en effektiv gjennomføring av diskrimineringsforbudet krever et objektivt erstatningsansvar, dvs. ansvar uten skyld.
Reglene om delt bevisbyrde fastsatt i direktiv 97/80/EF er en del av EØS-avtalen og vil også gjelde bestemmelsene i endringsdirektivet. Bestemmelsen gjelder imidlertid ikke straffesaker. Delt bevisbyrde innebærer at såfremt klager legger fram opplysninger som gir grunn til å tro at det har vært en forskjellsbehandling, påligger det den innklagede å bevise at prinsippet om likebehandling ikke har vært brutt.
Så forholdet til norsk rett og dette direktivet. Vår likestillingslov inneholder bl.a. forbud mot seksuell trakassering, stillingsvern, objektivt erstatningsansvar, delt bevisbyrde, positiv særbehandling og uavhengige håndhevingsorganer. Norsk rett samsvarer med direktivet, med unntak av likestillingslovens bestemmelser om seksuell trakassering.
Likestillingsloven § 8a forbyr seksuell trakassering og fastsetter at slik handling skal anses som forskjellsbehandling på grunn av kjønn. § 8a siste ledd unntar imidlertid lovens regler om delt bevisbyrde og objektivt erstatningsansvar. For disse sakene gjelder hovedregelen i norsk rett, med krav om uaktsomhet, og at klager må bevise at trakasseringen har funnet sted. Direktivet har ikke et tilsvarende unntak. Derfor må likestillingsloven § 8a siste ledd oppheves.
Det vil innebære en styrking av klagers rettsstilling å la reglene om delt bevisbyrde og objektivt erstatningsansvar gjelde også i saker om seksuell trakassering. Motargumentet er hensynet til den innklagedes rettssikkerhet. Bestemmelsen får imidlertid ikke anvendelse i straffesaker. Det kan nevnes at endringen vil samsvare med det som er foreslått av Holgersen-utvalget og Arbeidslivslovutvalget, som gjelder forbud mot diskriminering av andre grunner enn kjønn, herunder rase, etnisitet, religion, livssyn, funksjonshemming, seksuell orientering og alder.
Det siste på likestillingsområdet er saken om øremerkede stillinger i høgskole- og universitetssektoren og konsekvensene av EFTA-domstolens vedtak.
Sommeren 2000 ble Norge innklaget for EFTAs overvåkingsorgan, ESA, for sin praksis med å øremerke visse vitenskapelige stillinger for kvinner, et begrenset antall post docstillinger og professorater. Dette kjenner dere godt til. Den daværende regjeringen hevdet at øremerkingen lå innenfor det som var tillatt, positiv særbehandling av kvinner, på bakgrunn av den vedvarende lave andelen kvinner i ledende akademiske stillinger som er i sterk kontrast til den høye kvinneandelen blant studentene. Saken gikk helt til EFTAdomstolen som i dom av 24. januar i år konkluderte med at Norge hadde brutt sine forpliktelser etter EØS-avtalen, altså det såkalte likebehandlingsdirektivet av 1976. Regjeringen vil rette seg etter EFTA-domstolens avgjørelse.
Universitetene og høgskolene er allerede blitt bedt om å stanse øremerkingen, inkludert pågående ansettelsesprosesser. Utdannings- og forskningsdepartementet vil vurdere nødvendige lovendringer i forbindelse med neste revisjon av universitets- og høgskoleloven. Jeg er selvfølgelig skuffet over dette resultatet. Øremerking av vitenskapelige stillinger har vært et viktig virkemiddel i likestillingsarbeidet innen akademia, og det har derfor vært viktig for Norge å få prøvet denne saken for domstolen. Kun 13 pst. av professorene i universitets- og høgskolesektoren er kvinner, mens over 50 pst. av avgangsstudentene er kvinner. Her er det virkelig en manko som vi burde fått lov å gjøre noe med, etter min mening.
Regjeringen har fortsatt som mål å øke andelen kvinner i ledende stillinger innen akademia, og behovet for andre virkemidler blir nå desto større. Det er allerede en del tiltak på gang.
Helt til sist skal jeg kort nevne noe om Lisboa-strategien og utviklingen der. Denne strategien som på en ny måte har integrert familie-, barnehage- og likestillingspolitikk med bl.a. næringslivs- og miljøpolitikk, er viktig også for utviklingen i Norge. Utviklingen av denne type politikk som innebærer en samfunnsutvikling som berører forholdene barn og familier lever under, måles med egne indikatorer. Indikatorene er spesielt viktige for de politikkområder jeg som barne- og familieminister er ansvarlig for. Dette gjenspeiles også i statsministerens brev av 18. februar 2003, hvor han kommenterer oppfølgingen av Lisboa-strategien. Spesielt kan vi påpeke det som står i siste del i brevet fra statsministeren. Dette brevet kan hentes ned, hvis ikke alle har lest det.
Helt til slutt noe jeg glemte å nevne under kontantstøtten. Jeg vet at denne komiteen også er opptatt av forholdet vi har til ESA. Når det gjelder kontantstøtten og eksport av den, har vi vært i svært tett og nær dialog med ESA både i forkant og underveis i prosessen videre.
Lederen: Vi har også fått redegjørelsen skriftlig, så den kan omdeles til komiteens medlemmer.
Ber noen om ordet?
Bjørn Jacobsen (SV): Statsråden var inne på det å få lov til å gjere noko, og eg har eit spørsmål til henne. Har det faktum at Danmark vann fram i EF-domstolen f.eks. med matsminkedirektivet gjort at ein under behandlinga av nye direktiv tør stille strengare krav på vegner av norske forbrukarar ikkje minst eller i større grad vurderer å bruke vetoretten, også sjølvsagt på vegner av norske forbrukarar, i tilfelle der det er heilt tydeleg at norske forbrukarar vil tape eller få mindre rettstryggleik? Kva slags vurdering gjer statsråden av dette?
Statsråd Laila Dåvøy: Det er selvfølgelig veldig interessant det som har skjedd med Danmark i den saken som ble nevnt. Det er nok kommet for kort i EU ennå til å kunne svare eksakt på det spørsmålet.
Det vil være avhengig av hvordan disse direktivene vil se ut når de engang kommer, men vi har ganske mye kompetanse på forbrukerpolitikk i Norge, og vi har vært veldig aktivt med. Det er nettopp hensynet til barn og unge innenfor mitt område jeg har vært opptatt av. Derfor håper jeg inderlig at vi skal få et direktiv der vi også kan ha noe strengere regler knyttet spesielt til barn og unge. Men som det blir sagt, selvfølgelig vil dette bli vurdert fremover, men det er for tidlig å svare, for vi vet ikke hvor strengt eller lite strengt dette direktivet kommer til å bli når det kommer.
Lederen: Er det flere som ber om ordet? – Det er det ikke. Da sier vi takk til barne- og familieministeren og komiteen.