Møtelederen: Jeg gir ordet til helse- og omsorgsministeren.

Statsråd Bent Høie: Jeg takker for muligheten til å holde dette innlegget og svare på eventuelle spørsmål.

En pandemi er en grensekryssende helsetrussel ingen land kan håndtere alene. Samarbeidet med EU har vært og er fortsatt av stor betydning for vår håndtering av pandemien. Det har derfor vært viktig for Norge å delta i ulike typer samarbeid og på ulike nivåer. Selv har jeg deltatt i flere møter med mine europeiske kollegaer, senest nå etter jul, for å snakke om vaksiner.

På embetsnivå avholdes det ukentlig møte i helsesikkerhetskomiteen, som ledes av Kommisjonen. Vi er invitert til å delta i Rådets krisekoordineringsorgan, IPCR, gjennom EUs ordning for sivil beredskap. Akkurat nå er aktuelle saker håndtering av de mer smittsomme mutasjonene, innreiserestriksjoner, vaksinesertifikater og overvåkingen av vaksineringen.

Jeg trekker fram dette løpende samarbeidet fordi det er svært nyttig å lære av hverandres håndtering og diskutere hvilke tiltak som bør iverksettes. I begynnelsen hadde vi lite kunnskap om viruset og hvordan vi best kunne beskytte oss. Vi bidrar med våre erfaringer og innspill. Vi lytter, men vi blir også lyttet til.

Regjeringens hovedstrategi for å sikre vaksine til befolkningen har vært gjennom EU. Jeg redegjorde nærmere for denne i Stortinget 18. januar i år. EU og Norge har investert i et bredt spekter av vaksinekandidater, og samarbeidet med EU om forhåndsinnkjøpsavtaler har muliggjort utvikling av vaksiner hos ulike produsenter med forskjellige teknologier. Det øker sannsynlighetene for at vi raskt får tilgang til godkjente vaksiner. Når produsentene ikke kan levere det de har lovet, er det viktig også å ha avtale med flere leverandører.

Det er i Norges interesse å ivareta det gode europeiske samarbeidet for vaksineproduksjon og vaksinetilgang. I denne situasjonen er det viktig at de europeiske landene fortsetter å arbeide sammen for å øke produksjonskapasiteten og forsyning av vaksine. For Norge er det en stor fordel å stå sammen med våre nærmeste samarbeidspartnere i Europa og ikke stå alene som et lite land.

De fleste land i Europa var for små til å kunne forhandle direkte med produsentene, også Norge. De store landene som kunne ha gjort det, valgte en solidarisk linje i fellesskapets ånd, og det er nettopp derfor vi kunne ta del i vaksinesamarbeidet med EU, som vi kaller for Team Europe. Som jeg sa i Stortinget 18. januar, var det ingen selvfølge at Norge fikk bli en del av EUs vaksinesamarbeid. Det var først og fremst fordi Norge er en troverdig samarbeidspartner. Vårt politiske fellesskap med EU og EUs medlemsland, ikke minst Sverige, har gjort dette mulig. Det var bra at EU arbeidet for åpenhet i forsyningskjeden. Dette er en del av den åpenheten i legemiddelmarkedet som jeg har vært svært opptatt av å arbeide aktivt for, også på andre arenaer.

Europa står nå i en krevende situasjon med høye smittetall, omfattende nedstenginger og frykt for nye virusvarianter. Utrullingen av vaksinene er viktigere enn noensinne. Da de første dosene kom i romjulen, kom de samtidig til alle land i det europeiske vaksinesamarbeidet. De kom til Norge, de kom til Tyskland, de kom til Romania, de kom til Spania, de kom til Sverige, de kom til Malta. Etter hvert som vaksinene kommer i større volum, får alle sin rettmessige andel. I denne situasjonen står Europa sammen. I debatten både nasjonalt og i EU om vaksinasjonen går for sakte eller at leveransene er for få, må vi huske på at EUs vaksinestrategi har bidratt til en betydelig samlet investering i vaksineproduksjon. Dette er også viktig for både europeisk og norsk legemiddelberedskap i framtiden.

Jeg mener at samarbeidet med EU under pandemien har vært en god strategi for Norge. Samarbeidet har en merverdi vi ikke klarer å skaffe til veie på egen hånd.

Det motsatte så vi ved pandemiens start. Da kollapset det internasjonale markedet for smittevernutstyr. De normale forsyningskjedene kunne ikke levere. Land beslagla utstyr i transitt. Andre nedla eksportforbud. Vi så en retrett til proteksjonisme over natten. Norge er et lite land med en åpen økonomi, og med ett ble vi veldig alene. Da var det ikke nok å ha penger på bok. En måtte også ha gode samarbeidspartnere.

EU er allerede i gang med å forbedre sine systemer. Pandemien har vært en vekker. Kommisjonen ønsker at Europa skal være bedre forberedt og bedre rustet til å respondere. I sin tale om unionens tilstand 16. september lanserte kommisjonspresident von der Leyen en ambisjon om et styrket europeisk helsesamarbeid.

Satsingen, som også har fått navnet «den europeiske helseunionen», dreier seg om økt europeisk samarbeid på helseområdet. Det handler først og fremst om å gjøre EU mer robust til å håndtere helsetrusler, enten de er akutte eller mer langsiktige, i et folkehelseperspektiv. Per i dag rommer satsingen i helseberedskapspakken EUs legemiddelstrategi og EUs kreftstrategi, som ble lansert i går. Flere nye initiativ kan komme til. Det handler ikke om at EU skal frata medlemslandene eller medlemsstatene kompetanse på helseområdet. Det handler om å utnytte potensialet innenfor de områdene hvor vi allerede har etablerte samarbeid.

En viktig komponent i den framtidige helseberedskapen er digitale løsninger. Et direktivforslag om opprettelse av et europeisk helsedataområde er ventet i oktober i år. Ved å gjøre helsedata tilgjengelig på tvers av landegrensene i Europa har vi et framtidsrettet fundament for å utvikle bedre helsetjenester, bedre forskning og bedre politikkutvikling. Dette henger også sammen med den overordnete ambisjonen om et styrket europeisk helsesamarbeid.

I toppmøte etter toppmøte sitter EUs stats- og regjeringssjefer og diskuterer helseberedskap og håndtering av pandemien for å sikre koordinering og samordning. Det europeiske råd ga sin formelle støtte til Kommisjonens ambisjoner om et styrket europeisk helsesamarbeid under EU-toppmøtet 10–11. desember i fjor. Ved behandlingen av EUs langtidsbudsjett ble det enighet om å øke budsjettet til EUs helseprogram, EU4Health. Programmet skal bygge opp under de forslagene som ligger på bordet, og bidra til å realisere disse.

Den 11. november 2020 la Europakommisjonen fram et forslag til helseberedskapspakke. Pakken inneholdt tre forslag til forordninger som skal styrke samarbeidet ved grensekryssende helsetrusler, samt utvide mandatet til EUs legemiddelbyrå, EMA, og EUs smittevernbyrå, ECDC. Samlet handlet forslaget om å legge til rette for at landene kan koordinere tiltak og skaffe til veie et bedre datagrunnlag. Det er en utfordring at landene treffer beslutninger om tiltak på usikkert informasjonsgrunnlag, og at landene er ulikt rustet til å møte krisen. Det ser vi f.eks. i ulikheten mellom grad av sekvensering for å avdekke de nye virusmutasjonene og tiltakene som iverksettes.

Forslagene til forordning om alvorlige, grensekryssende helsetrusler bygger videre på kjente varslingssystemer og fora for samarbeid. Det foreslås noen tiltak for å styrke dette.

Samarbeidet mellom landene og samordning av tiltak foreslås styrket i helsesikkerhetskomiteen. Det foreslås å styrke og digitalisere de epidemiologiske overvåkingssystemene. Videre foreslås det å videreutvikle planverk for helseberedskapsområdet og se dette i sammenheng på nasjonalt og europeisk nivå.

Norges mulighet til å delta i felles anskaffelser av alle medisinske mottiltak er nedfelt skriftlig i forslaget. Dette er godt nytt. Både Kommisjonen og EUs smittevernsenter ECDC får økte muligheter til å gi råd, veiledning og konkrete anbefalinger til beredskapsarbeidet, også i en krisetid. På mange måter gir Europakommisjonen en større evne til å lede og koordinere.

Forslaget til forordning om styrket mandat til EUs smittevernsenter, ECDC, vil gi ECDC mer faglig tyngde og kapasitet til å samle inn og håndtere data raskere, til å gjøre risikovurderinger, men også til å gi konkrete råd i håndtering og planarbeid. For eksempel har en stor utfordring under denne pandemien vært at vi rett og slett vet for lite om hvordan ikke-farmasøytiske tiltak – som avstand, maskebruk – faktisk virker. Vi trenger sterke fagmiljøer som også egne nasjonale miljøer kan dra nytte av i en sånn sammenheng.

Folkehelseinstituttet har et tett og konstruktivt samarbeid med ECDC i dag, og dette vil da forsterkes i den nye forordningen. Det vil bl.a. opparbeides et nytt nettverk av europeiske referanselaboratorier og muligheten for at ECDC kan sende ut egne EU Health Task Force som kan bistå medlemsland i en krisesituasjon.

Forslagene innebærer økt samarbeid med andre EU-byråer, spesielt med EMA. Det foreligger også ønske om å styrke EUs bidrag i det internasjonale helsesamarbeidet.

Så er det forslaget til forordning om å styrke mandatet til EUs legemiddelbyrå, EMA, som vil gi EMA kompetanse innenfor legemiddelberedskap og medisinsk utstyr. Forslaget er i all hovedsak en videreføring av frivillige adhocløsninger som er oppbygd under pandemien. Med forslaget vil EMA kunne gi anbefalinger om tiltak for å håndtere mangelsituasjoner, samtidig som det legges til rette for rask utvikling av legemidler og medisinsk utstyr som kan bidra til å håndtere en krise, som f.eks. en pandemi.

Kommisjonen har arbeidet med et forslag om etablering av et nytt helseberedskapsbyrå, kalt HERA, Health Emergency Response Authority. Forslaget vil legges fram til høsten. Byrået skal bl.a. bli et bindeledd mellom forskning, utvikling, innkjøp og produksjon av legemidler og utstyr som Europa vil trenge i en krisetid. Dette byrået kan bli sentralt framover, og vi jobber allerede nå med å få avklart betingelser ved en norsk tilknytning.

Utfordringen i legemiddelmarkedet har utviklet seg gjennom flere år og lenge før pandemien, men covid-19-pandemien har bidratt til at utfordringer knyttet til legemiddelmarkedet har blitt enda tydeligere, og konsekvensene ved et ubalansert marked mer konkret. Dette er bakteppet for Kommisjonens nye legemiddelstrategi, lansert 25. november 2020.

Strategien prioriterer manglende tilgang til legemidler både som følge av mangelsituasjoner og høye priser. Europeisk legemiddelindustri skal kunne beholde sin konkurransekraft og innovasjonsevne globalt, og strategien søker også å styrke europeisk strategisk autonomi knyttet til legemidler. Kommisjonen vil følge opp strategien gjennom både policyforslag og regelverksforslag gjennom denne kommisjonens mandatperiode.

Gjennom europeisk helseberedskapssamarbeid har vi tilgang til en felles verktøykasse og ressurser som vi ikke kunne skaffet til veie på egen hånd. Det er utenkelig at Statens legemiddelverk kunne vurdert og godkjent alle covid-19-vaksinene alene. Gjennom samarbeidet i ECDC og helsesikkerhetskomiteen er det opprettet et omfattende system for kunnskapsutveksling, varsling og koordinering ved grensekryssende helsetrusler, som f.eks. pandemier. Samtidig får norske myndigheter en plattform for å bidra med sin kunnskap og utveksle den med andre lands myndigheter.

Pandemien har vist at vi er avhengig av europeisk samarbeid, og at Europa trenger en mer robust helseberedskap. Europakommisjonen er ambisiøs i sine forslag, og jeg mener det er i norske interesser med et sterkere europeisk samarbeid for å stå bedre forberedt i framtidige helsekriser. Dette arbeidet må vi gjøre sammen med landene rundt oss. Det å stå alene er et ikke-alternativ. For Norge handler det om å støtte opp om gode europeiske løsninger, samtidig som vi selvfølgelig bevarer muligheten til nasjonalt tilpassede reguleringer og tiltak.

Møtelederen: Da sier jeg tusen takk til helseministeren. Michael Tetzschner har tegnet seg – vær så god.

Michael Tetzschner (H): Takk for en meget interessant redegjørelse.

Kan du si litt mer om hvilke formelle bindinger Norge må akseptere for å bli med i dette fellesskapet? Ser man for seg et juridisk avtaleverk, hvor vi er med på linje med EUs kjerneland, er det et tilbud som gis EØS-landene, eller er det mer adhocavtaler som treffes, hvor vi ikke selv bestemmer hva vi blir med i? Kan du si litt om hvilke byrder og forpliktelser og avtalemessig rammeverk Norge må tre inn i for å få del i det jeg er helt enig i, nemlig jo bedre og mer samarbeid vi kan få på europeisk plan her, jo tryggere blir vår egen befolkning?

Statsråd Bent Høie: Takk for spørsmålet. I første omgang handler det om …

Møtelederen: Jeg tror vi tar hele talerlisten først, og så samler vi opp alt til slutt. Er det flere som ønsker ordet? Da er det Christian Tybring-Gjedde først, og så Tuva Moflag.

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Jeg har to kommentarer. Helseministeren sa at det var et europeisk samarbeid, og at vi ikke kunne gjøre noe uten det europeiske samarbeidet. Nå viste det seg at det første man gjorde da denne pandemien dukket opp, var å stenge de nasjonale grensene. Samtidig var man veldig opptatt av å si at det europeiske samarbeidet var helt nødvendig. Ikke nok med det, man har stengt på enda lavere nivå – fylker, kommuner og sånt – rundt omkring i Europa. Viser ikke det egentlig at det europeiske samarbeidet i denne sammenhengen – i hvert fall i starten – var det motsatte av det som ble påstått? Jeg skjønner at europeisk samarbeid kan være riktig nå når det gjelder vaksiner, men det er et annet spørsmål.

Helseministeren sa også at det uansett ikke hadde hjulpet med penger i banken. Nå vet vel alle at tilbud og etterspørsel er et spørsmål om penger, så det er vel også en påstand avhengig av hvor mye penger man er villig til å bruke. Er det en påstand, eller er det sånn at uansett hvor mange penger man hadde hatt, ville det ikke vært mulig å få raskere leveranser av vaksiner?

Tuva Moflag (A): Mitt spørsmål er om den AstraZeneca-vaksinen som det har vært en del informasjon om de siste dagene, og hvor Sveits – som heller ikke er med i EU – ikke vil ta i bruk vaksinen, og så er det ulikt med tanke på alder og hvordan man vil ta den i bruk. Det jeg lurer på, er hva Norge og Europa vil gjøre for å trygge befolkningen i bruk av den vaksinen. Vi vet jo at vaksinemotstand og skepsis er en veldig stor trussel mot folkehelsen globalt sett, men også i Europa og Norge. Når det kommer denne typen informasjon knyttet til godkjenning av en vaksine, har man da en strategi for at befolkningen likevel skal føle seg trygge på å ta den, og da de under 65 år som den ser ut til å bli anbefalt for i Norge? Den var også for de utenfor risikogruppen, hørte vi på nyhetene i dag tidlig.

Møtelederen: Da gir jeg ordet til helseministeren for å svare.

Statsråd Bent Høie: Takk for det. For det første er det sånn at når det gjelder Michael Tetzschners spørsmål, er det en del av disse spørsmålene som ennå ikke er avklart. Vi ønsker en framtidig tilknytning til dette samarbeidet, og vi mener at det er viktig for vår evne til å håndtere en krise på helseområdet. Vi er her i god dialog med kommisjonen.

Så jobber vi nå med å vurdere forslagene og utvikle de norske posisjonene på dette området. Forslagene er nå sendt til rådet og Europaparlamentet for behandling. Prosessen kan tenkes å gå ganske fort mot sommeren, og EU-medlemslandene forhandler allerede nå om tekstforslagene. Det vil være veldig viktig for oss å identifisere hvilke land vi nå har interessefellesskap med. Dette arbeidet er godt i gang. Det betyr f.eks. at et sentralt spørsmål om hvor mye av dette som blir EØS-relevant, ikke er helt avklart ennå, men det er noe av det som vi jobber med. Så vil det også ligge en økonomisk forpliktelse når vi blir en del av disse programmene, sånn som vi er vant med. Det er klart at den betydelige styrkingen av EUs helseprogram som kommisjonen har lagt opp til i sine budsjetter, også har en økonomisk konsekvens for Norge hvis vi vil være med i disse programmene.

Når det gjelder spørsmålet fra Christian Tybring-Gjedde, er det helt riktig at både Norge og en rekke andre land har hatt grenserestriksjoner. Spesielt Norge har vel sannsynligvis vært det landet som gjennom hele pandemien gjennomgående har ligget i det øvre sjiktet når det gjelder grenserestriksjoner med tanke på at folk kan reise over grensen, og med regler som vel i hovedsak er knyttet til karanteneregler og andre regler. Der har det også vært et nært samarbeid mellom landene for å prøve å finne felles løsninger, men dette er noe som landene selv gjør egne vurderinger av.

Det er f.eks. sånn at Norge veldig tidlig startet samarbeid med Danmark for å etablere noen objektive kriterier knyttet til reiserestriksjoner som var basert på smittenivå. Det er det som er det faglig riktige. Hvis to land har en lik smittesituasjon, er det et faglig svakt grunnlag for å ha reiserestriksjoner, men har to land veldig ulik smittesituasjon, er det faglig gode grunner for å ha reiserestriksjoner. Det er også grunnen til at vi i første runde hadde en sånn tenkning sammen med Danmark, men jeg er glad for at EU og EU-kommisjonen landet på mange av de samme prinsippene og tenkningen som råd til EU-landene. Norge som er et av de landene som har hatt gjennomgående lav smitte sammenliknet med de fleste andre land gjennom pandemien, har også bedre grunner for å ha strengere reiserestriksjoner enn land som f.eks. ligger i et område der det er lik smitte i regionen. Det er egentlig den samme logikken som også gjelder nasjonalt.

Så er det selvfølgelig sånn at i et europeisk samarbeid vil det være land som har større interesser i å ha mindre reiserestriksjoner enn f.eks. Norge har. Det er ikke minst landene i Sør-Europa, som i stor grad lever av turisme.

Så er det spørsmål om tilbud og etterspørsel, og der kan en tro at det er det som på en måte styrer også på dette området. Men i realiteten er det sånn at på legemiddelområdet er det ikke så enkelt – det er et veldig gjennomregulert marked, og det er store internasjonale aktører som heldigvis også er opptatt av å ta et samfunnsansvar i en sånn situasjon. Det betyr at f.eks. når vi snakker om AstraZeneca-vaksinen, er det en vaksine som selges nonprofit – det er ikke en vaksine som selges til høystbydende i et marked. Det gjør de fordi de som selskap mener det ikke vil være i tråd med deres verdigrunnlag å selge disse vaksinene i et markedsbasert system, så da selger de vaksinene nonprofit. Da handler det om å komme tidligst til produksjonskapasiteten, og det er det EU-samarbeidet har bidratt til, nemlig at en har brukt innkjøpsmakten til alle europeiske land samlet sett for å kunne gi forhåndsgarantier på kjøp av vaksiner når de blir godkjent. Det gjorde at dette selskapet og andre selskaper kunne investere i økt produksjonskapasitet med tryggheten om at ble vaksinen godkjent, ble også vaksinen solgt til den avtalte prisen.

Vi kunne selvfølgelig forhandlet nasjonalt om avtaler, men da hadde vi fått produksjonskapasitetspotter som lå så langt fram i tid, at alle landene rundt oss sannsynligvis hadde vaksinert sin befolkning før oss.

Så til spørsmålet om AstraZeneca-vaksinen og godkjenning. Det vi gjør for å trygge befolkningen, er å være mest mulig transparente og dele informasjon. Vi vil sannsynligvis heller ikke i Norge godkjenne AstraZeneca-vaksinen nå for befolkningen over 65 år, rett og slett fordi den ikke er tilstrekkelig prøvd ut på den gruppen. Det betyr ikke at vi ikke tror at den kan ha virkning, men når den virkningen ikke er prøvd ut, er det for usikkert. Så vil vi bidra til mest mulig informasjon om både virkninger og bivirkninger, og et eksempel på det er at FHI og Legemiddelverket nå i dette øyeblikk – tror jeg – har et stort presseseminar der de går gjennom alle sider ved denne vaksinen og deres vurderinger knyttet til det. Sveits har ikke gitt et endelig nei til bruk av denne vaksinen, men de har noen spørsmål som de ønsker å få svar på. Vi fra Norges side lener oss sterkt på de vurderingene som det norske Legemiddelverket gjør sammen med sine europeiske kolleger. Men Norge har på samme måte som alle andre land en mulighet til å ha egne vurderinger. Det gjør at akkurat når det gjelder aldersgrenser, har det europeiske legemiddelverket ikke satt en grense, men sagt at dette er noe som de enkelte landene selv må vurdere ut fra den kunnskapen som er tilgjengelig, og den kunnskapen er tilgjengelig på like vilkår for alle sammen.

Møtelederen: Da sier jeg tusen takk til helseministeren for en veldig viktig redegjørelse i den tida vi er inne i. Da kan helse- og omsorgskomiteen fortsette å delta i møtet, men ingen reagerer hvis de nå logger av. Tusen takk, helseminister.

Da går vi over til neste punkt.