Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til Fremskrittspartiet, 10 minutter til Kristelig Folkeparti og 5 minutter til hver av de øvrige gruppene.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

John I. Alvheim (FrP) (komiteens leder og ordfører for saken): Det burde ikke overraske noen at jeg og Fremskrittspartiet er godt fornøyd med den foreliggende innstilling, som endelig nå gir pasientene juridisk rett til behandling. Dette er et nytt gjennombrudd for Fremskrittspartiets rettsbaserte helsepolitikk for brukerne.

Forslaget om juridisk rett til behandling der faglige tidsfrister for slik behandling blir oversittet, fremmet Fremskrittspartiet og Høyre under den opprinnelige behandlingen av rettighetsloven i Odelstinget den 10. juni 1999, noe flertallet den gangen ikke ville være med på. Nå er det for meg og Fremskrittspartiet ikke noen overraskelse at det tar tid før Stortingets eller Odelstingets flertall vil innrømme at også forslag fra Fremskrittspartiet faktisk er fornuftige, men slike fornuftige forslag bør helst fremsettes av andre partikonstellasjoner, og da er saken egentlig grei. Slik også i dette tilfellet. Dette kan Fremskrittspartiet leve med, men det hadde nok vært en fordel for svært mange pasienter om Odelstinget ved første gangs behandling av saken hadde vedtatt Fremskrittspartiets forslag om juridisk rett til behandling.

I kapittel 1.2 redegjøres det for forholdet mellom nasjonal lovgivning for spesialisthelsetjenesten og EØS-avtalen. Den foreliggende innstilling synes å være uproblematisk i så måte.

I forhold til fritt sykehusvalg foreligger det to endringer i innstillingen, nemlig at § 2 nå også vil omfatte barn og unge under psykiatrisk behandling, som nå gis muligheten til fritt sykehusvalg i forhold til sykehus og distriktspsykiatriske sentra. Det andre forholdet i loven som er endret, er at ordningen med fritt sykehusvalg også skal omfatte alle privat eide og drevne sykehus som har inngått avtale med de regionale helseforetakene. Fremskrittspartiet kunne nok ønske seg at kravet om avtale med de regionale helseforetakene hadde vært tatt ut, men aksepterer på dette tidspunktet loven slik den nå foreligger i innstillingen. Bestemmelsen om at fritt sykehusvalg også skal omfatte private sykehus og klinikker, fører til at foretakene vil være ansvarlig for finansieringen, og de er derfor avhengig av å gjøre avtaler med de private tjenesteyterne av hensyn til refusjonsoppgjøret. Det er videre viktig å gjøre oppmerksom på at fritt sykehusvalg i henhold til private tilbydere i en konkurransesituasjon ikke utelukker at sykehus i utlandet også kan delta i konkurransen.

I kapittel 1.4 redegjøres det nærmere for forskjellen i pasientrettighetsproblematikken mellom någjeldende lov og den nye loven som ligger i innstillingen.

I § 2-1 fastslås det i denne innstillingen at spesialisthelsetjenesten pålegges å fastsette en konkret individuell vurderingsfrist for når pasienten skal få oppfylt retten til nødvendig helsehjelp. Jeg vil også i denne forbindelse vise til vedtak i Stortinget i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 40 for 2001-2002, Om barne- og ungdomsvernet, der Stortinget gjorde følgende vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at barn og unge med tiltak fra barnevernet skal ha lovhjemlet rett til behandling for rus og psykiatri.»

Dette er fulgt opp i innstillingen i § 2-1. I dette kapitlet konkretiseres også konsekvensene av at pasientene oversitter den faglig vedtatte tidsfrist, og at pasientene da vil få rett til behandling ved andre offentlige sykehus og ved private sykehus og ved klinikker, også eventuell behandling i utlandet.

Innstillingen er gjennomgående enstemmig, med unntak av § 2-7 om forvaltningslovens anvendelse, hvor flertallet, alle unntatt Sosialistisk Venstreparti, fastholder at forvaltningslovens regler ikke gjelder for vedtak som treffes etter kapittel 2. Sosialistisk Venstreparti har også et eget forslag i innstillingen «om å utarbeide en behandlingsgaranti der barn og unge med tiltak fra barnevernet gis en lovhjemlet rett til behandling for rus og psykiatri.»

Kapittel 1.5 redegjør i hovedtrekk for betalingsansvaret for behandling i utlandet der pasientrettighetsloven slår inn, og det slås fast fra departementets side, noe som også har fått tilslutning fra komiteen, at betalingsansvaret i denne sammenheng vil påligge helseforetakene.

Kapittel 1.6 omhandler fremtidig klageinstans i forhold til brudd på rettighetsloven. Komiteen er enig med departementet i at klageinstansen fortsatt bør være fylkeslegen, som for øvrig behandler klagesaker i det nåværende system. Når det gjelder klage på avgjørelser på behandling i utlandet, er det Rikstrygdeverket som pr. dags dato har denne oppgaven. Departementet anbefaler at ordningen fortsetter slik den er i dag, med dette ansvaret tillagt Rikstrygdeverket. Det er også verdt å merke seg at det foreslås et nytt ledd i pasientrettighetsloven § 7-6 som gjør forvaltningsloven gjeldende for klagenemnda på samme måte som den gjelder for fylkeslegene.

Departementet anser merkostnadene ved lovfestingen om fritt sykehusvalg, som også omfatter de private sykehus, som marginale, da praksis i dag allerede er slik at sykehus som har avtale med foretakene, benyttes i forbindelse med fritt sykehusvalg. Kostnadene ved kjøp av tjenester for å dekke pasientenes subsidiære rett til nødvendig helsehjelp i utlandet eller hos andre private aktører, mener departementet i sin helhet bør dekkes av de regionale helseforetak. Komiteen har sagt seg enig med departementet i disse forhold. Fremskrittspartiet vil for sin del anta at utgiftene en tid fremover, med fortsatt lange, offentlige helsekøer, kan bli noe høyere enn forutsatt i proposisjonen og i foreliggende innstilling, og at en bør ta høyde for det i de fremtidige statsbudsjetter.

Komiteen har i innstillingen gitt uttrykk for at en lovfesting av pasientrettigheter med angitt tidsfrist for behandling er et viktig virkemiddel for å nå målsettingen om at hele befolkningen skal ha lik tilgang på helsetjenester av god kvalitet. For egen del og på vegne av Fremskrittspartiet viser jeg til den meget vanskelige økonomiske situasjonen som helseforetakene nå er inne i, og som lager problemer i forhold til dette for driftsåret 2004.

Asmund Kristoffersen (A): I et moderne og velfungerende helsevesen er det viktig at ressursene utnyttes effektivt og mest mulig fleksibelt. Dette gir betydelige styringsmessige utfordringer for helseforetakene, som i sin planlegging av både kvalitet og kapasitet må ta hensyn til pasienter som er mer bevisste på sine rettigheter og muligheter. Stortinget vedtok for noen år siden, slik saksordføreren redegjorde for, en betydelig forbedring og styrking av pasientenes rettigheter.

Det er svært viktig for oppslutningen om det offentlige helsevesenet fra både pasienter, pasientorganisasjonene og befolkningen for øvrig at pasientene både føler seg og reelt sett blir godt ivaretatt i møtet med helsevesenet. Det er også viktig at det offentlige helsevesenet stadig er i utvikling, slik at hele befolkningen, uavhengig av bosted og økonomi, får tilgang på likeverdige og kvalitetsmessig gode helsetjenester.

Arbeiderpartiet er for en styrking av pasientenes rettigheter, slik det nå blir gjennom de endringer som Odelstinget i dag vedtar i pasientrettighetsloven. Arbeiderpartiet mener at det er et ledd i utviklingen av rettigheter at retten til fritt sykehusvalg blir reell, og at likhetsverdiene med økt valgfrihet og god geografisk fordeling av helsetilbudene er og blir viktige. I denne sammenhengen må det selvsagt understrekes at pasienten ikke kan velge nivå på behandlingen.

Arbeiderpartiet synes det er rimelig at fritt sykehusvalg også skal omfatte alle privat eide og drevne sykehus som inngår avtale med de regionale helseforetakene om fritt sykehusvalg. I en tid hvor ventetiden har vært for lang og køene store, er det viktig å utnytte mest mulig av den samlede behandlingskapasiteten.

I behandlingen av pasientrettighetsloven første gang var retten til nødvendig helsehjelp sentral. Nå gjøres pasientrettighetsloven mer presis, og den klargjør bedre hvilke premisser som skal ligge til grunn ved fastsettelsen av en individuell frist for å yte nødvendig helsehjelp. Det er en styrke for pasientene at det gis et mest mulig konkret tidspunkt for når pasienten senest skal motta nødvendig helsehjelp. Dette har betydning for pasientenes reelle klagemuligheter, slik loven beskriver. Det har også betydning for pasientens rett til behandling at pasienten om nødvendig kan få behandling i utlandet.

Jeg mener at det er positivt at rettighetene til behandling i psykiatrien styrkes gjennom at en i barne- og ungdomspsykiatrien får fritt sykehusvalg.

Beate Heieren Hundhammer (H): De endringene i pasientrettighetsloven Odelstinget inviteres til å vedta i dag, vil styrke pasientenes rett til behandling og øke pasientenes valgfrihet.

Innføring av en lovfestet rett til nødvendig helsehjelp gitt innen en individuelt fastsatt medisinsk frist, vil sikre pasientene den helsehjelp de har krav på uten unødvendig venting. Betydningen av endringen vil bli en revolusjon innen helsevesenet med tanke på individets rett til individuelt å få behandling, og vil sammen med fritt sykehusvalg gi det forslitte uttrykket «pasienten i sentrum» et reelt innhold. Rett til behandling ved private institusjoner eller i utlandet på det offentliges bekostning dersom fristen ikke overholdes, vil styrke pasientenes maktstilling overfor helsevesenet og øke tryggheten for å få behandling ved sykdom.

De deler av helsevesenet som ikke allerede gjør det, blir tvunget til økt fokusering på pasienten og på pasientbehandling. Og tiden hvor pasientene har risikert å bli betraktet som en ordrereserve som har liten eller ingen mulighet til å flytte på seg, bør definitivt være over ved en lovfestet rett til behandling og med reelle muligheter til å velge private og utenlandske alternativer.

En raskere behandling av pasientene vil også i mange tilfeller kreve bedre og enklere behandling og redusere risikoen for at pasienter blir uføretrygdet, noe som både vil være et gode for den enkelte og besparende for samfunnet. Raskere behandling vil også være en stor gevinst for alle landets arbeidsgivere med sykemeldte arbeidstakere som står i sykehuskø.

For Høyre har fritt sykehusvalg og retten til en individuell fastsatt frist for behandling bestandig vært to helt sentrale elementer i arbeidet med å styrke pasientrettighetene. Ved behandling av pasientrettighetsloven i 1999 ble også forslaget om individuell fastsatt frist fremmet, men ble nedstemt mot Høyre og Fremskrittspartiets stemmer. Derfor er det ekstra gledelig at det nå er en enstemmig komite som går inn for en slik lovfesting.

Ved dannelsen av Samarbeidsregjeringen ble det i regjeringserklæringen, også kjent som Sem-erklæringen, klart slått fast at Regjeringen vil lovfeste pasientenes rett til behandling innen individuelle frister fastsatt på medisinsk grunnlag. Det var et av de viktigste punktene for Høyre. Jeg er glad for at dette punktet nå er innfridd, og for at Høyre har fått gjennomslag for en av sine viktigste helsepolitiske saker.

Den lovfestede retten til fritt sykehusvalg har vært viktig for å sikre pasientenes medbestemmelse. Derfor er det bra at den nå utvides ytterligere. Ved også å omfatte pasienter innen barne- og ungdomspsykiatrien vil en kunne bedre ressursutnyttelsen innenfor dette feltet. Det bør hilses spesielt velkommen innenfor et område hvor det er en klar målsetting å bedre tilgangen til behandling.

Videre er det bra at fritt sykehusvalg også skal omfatte alle grupper private sykehus dersom de har inngått avtaler med de regionale helseforetakene, uavhengig av hvem som eier dem. Det er behov for å utnytte de samlede ressursene i helsevesenet, enten det er offentlige eller private eierinteresser som står bak. Dette vil den utvidelsen av valgfrihet som er foreslått innenfor ordningen fritt sykehusvalg, bidra til.

For at pasientrettighetsloven skal fungere etter hensikten, er det viktig at pasientene blir gjort kjent med hva som ligger i loven av rettigheter og muligheter, slik at styrkingen av pasientrettighetene blir reell for alle og ikke bare for dem som selv er i stand til å orientere seg i lovverket.

Disse forhold blir ivaretatt gjennom at pasienten og den henvisende lege skal informeres om at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp, og om den fastsatte fristen. Videre skal pasienten også få opplyst om adgang til å klage, klagefrist og hvordan pasienten skal gå fram ved en klage.

Den individuelt fastsatte behandlingsfristen blir reell ved at pasienten har mulighet til å kreve behandling ved annen offentlig eller privat institusjon innenlands eller utenlands for det offentliges regning i tilfelle brudd på den individuelle fristen.

En pasientrettighetslov som sikrer rett til behandling innen en medisinsk forsvarlig frist, og som gir pasientene rett til fritt sykehusvalg, vil sammen med den nye helsereformen kunne føre til et helsevesen som alle ønsker seg, et helsevesen som behandler hver enkelt pasient individuelt, og den enkelte institusjon er avhengig av effektiv pasientbehandling av høy kvalitet.

Olav Gunnar Ballo (SV): Riktig behandling på riktig nivå må være målet for all pasientrettet behandling. Dersom pasientrettighetsloven kan bidra til å sikre det, er det bra – da er det en bra lov, og da bidrar loven på en god måte til å gjøre at pasientene får styrket sine rettigheter. Ut fra det foregående talere har sagt, registrerer jeg at man i utgangspunktet tar det for gitt. Men det tar ikke SV for gitt. For å sikre pasientenes rettigheter på en god måte og for å unngå uheldige utslag av loven som virker byråkratiserende, og som i sin tid kan fjerne rettigheter for pasientene, er det helt åpenbart at det vil ligge en utfordring i utformingen av pasientrettighetsloven og måten den praktiseres på framover.

Et eksempel på det var den utformingen som loven fra departementets side var gitt i utgangspunktet. §§ 2-1 og 2-2 ville ha fulgt forvaltningsloven og på den måten ha ført til en betydelig byråkratisering. Helsepersonell måtte ha tatt hensyn til at vedtaket kunne ha blitt anket, man hadde hatt en dokumentasjonsplikt, og i sin tid kunne man i en rettssak måtte ha lagt fram notatene på en måte som gjorde at de måtte ha vært utformet helt annerledes enn et vanlig journalnotat.

For å unngå slike konsekvenser har komiteen understreket at forvaltningslovens anvendelse ikke skal gjelde for de aktuelle paragrafene, og departementet har også i et svarbrev til SV argumentert for at det er rimelig at de ikke skal gjelde. Men det synliggjør noen av de utfordringene man står overfor når det gjelder pasientrettighetsloven.

Da Stortinget i sin tid behandlet så vel pasientrettighetsloven som helsepersonelloven, sa jeg fra talerstolen at på mange måter gir pasientrettighetsloven pasientene rettigheter, mens helsepersonelloven gir helsepersonell plikter. Hvis man utvikler et slikt konsept for langt, kan man få en konfliktsituasjon mellom helsepersonell og pasienter som ikke er tjenlig, nemlig at man legger så sterke føringer for den frihet helsepersonell skal kunne ha i sitt virke, at man ikke på en kreativ måte får avviklet køene. Man blir mer opptatt av å ha ryggen fri i tilfelle man må svare for seg i en rettssak. Det er en utfordring vi står overfor.

En annen utfordring vi står overfor, er at man ikke går for langt i retning av å si at dersom man innenfor forsvarlige frister ikke får behandling i Norge, skal man ha behandling i utlandet. Konsekvensen av det, dersom det hadde vært snakk om volum, er på mange måter at vi bruker ressurser på å bygge ned lokale tilbud. Der vi ser at det er svakheter ved det norske helsevesenet, må det være mye viktigere at vi satser på lokal forankring, at helsevesenet tilføres de ressurser som er nødvendig for å få ned køene, enn at vi isolert sett blir så opptatt av pasientrettigheter i denne loven at vi begynner å sende folk til utlandet og bruker ressurser på å behandle mennesker der, når vi i stedet kunne ha styrket det lokale tilbudet.

Men med de endringene som nå er gjort i forhold til at forvaltningsloven ikke skal gjelde for §§ 2-1 og 2-2, støtter SV de forslagene som foreligger, med ett unntak. Vi har understreket at vi ønsker å ta opp igjen det vedtaket som Stortinget fattet i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 40 for 2001-2002, Om barne- og ungdomsvernet. Vedtaket lyder:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at barn og unge med tiltak fra barnevernet skal ha lovhjemlet rett til behandling for rus og psykiatri.»

Her peker vi på den gruppen som kanskje er mest utsatt av alle grupper som skal ha behandling i dette samfunnet, nemlig barn og unge som er under tiltak fra barnevernet og som i tillegg har en psykiatrisk diagnose, og eventuelt også problemer med rusmidler. Og så får vi ikke Stortinget med på å stå fast på det vedtaket man allerede har fattet, nemlig at nettopp denne gruppen, som kanskje er mest utsatt av alle, skulle prioriteres!

Det synliggjør noe av dilemmaet ved denne pasientrettighetsloven, nemlig at når man så målrettet skal gjennomføre tiltak med utgangspunkt i loven, får man ikke til å gjennomføre tiltakene. Og jeg må si for egen del at jeg er skuffet over at vi ikke klarer å stå på det vedtaket og få sikret at nettopp denne gruppen skulle ha en lovfestet rett. Vi vet at ventetiden for barn og unge i dag er oppe i 100 dager for å få behandling innenfor psykiatrien for tilstander som er så alvorlige at mange skulle ha vært inne med en gang.

Jeg tar opp det forslaget SV er med på i innstillingen.

Presidenten: Representanten Olav Gunnar Ballo har tatt opp det forslaget han selv refererte til.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): I siste spørretime presiserte statsministeren at Samarbeidsregjeringen oppfyller Sem-erklæringen steg for steg. I dag er nok et skritt tatt i riktig retning.

For pasientene er dette en merkedag. Etter en helhetlig vurdering av kliniske, tekniske og medisinskfaglige vurderinger skal det fastsettes en individuell frist for behandling. Dersom fristen ikke overholdes, skal pasienten tilbys behandling ved private institusjoner eller i utlandet for det offentliges regning. Dette blir en lovfestet rett til behandling innen individuelle frister fastsatt på medisinsk grunnlag.

For Kristelig Folkeparti er det viktig at en gjennom individuelle frister må prioritere dem som trenger det mest. Det betyr at de sykeste pasientene må komme i første rekke. Samtidig sier en slik frist også noe om at ingen må vente lenger på medisinsk hjelp enn det som er medisinsk forsvarlig.

Det er svært viktig at pasientene informeres om når behandlingsfristen går ut. De må også få informasjon om klageadgang, klagefrist og klageinstans. Kristelig Folkeparti mener det er riktig at klager over spesialisthelsetjenestens avgjørelse om en pasient har rett til behandling i utlandet, bør behandles av en uavhengig klagenemnd.

Pasientrettighetsloven § 2-4 har til nå gitt pasientene rett til å velge hvilket offentlig sykehus eller distriktspsykiatrisk senter som skal undersøke og behandle dem. Dette har sikret pasientene valgfrihet og medbestemmelse. Helse Sør var tidlig ute med denne ordningen. Det har vist seg at de fleste pasienter ønsker nærhet til behandlingsstedet.

For Kristelig Folkeparti er det likevel viktig med valgfrihet. Vi ser også at ressursene innenfor sykehussektoren blir best utnyttet på denne måten.

Dagens lovendring fører til at privat eide og drevne sykehus som inngår avtale med de regionale helseforetakene, omfattes av ordningen med fritt sykehusvalg. Kristelig Folkeparti mener at de private sykehusene, og spesielt de som er drevet av frivillige organisasjoner, er en viktig ressurs og et supplement til den offentlige helsetjenesten.

Vi er glad for at barne- og ungdomspsykiatrien også inkluderes i ordningen med fritt sykehusvalg. Det viser at disse pasientene blir tatt på alvor og likestilles med andre pasienter.

Det er et viktig prinsipp at hele befolkningen skal ha lik tilgang på helsetjenester av god kvalitet. Lovendringen som vi behandler i dag, gjør dette mulig.

Det har i flere år vært etablert ulike pasientbroer til utlandet. Mitt inntrykk er at de aller fleste pasientene har vært svært fornøyde med en slik ordning. Vanskeligere har det vært når en har søkt individuelt. Regelverket har vært komplisert og vanskelig å orientere seg i.

Retten til behandling i utlandet når det ikke finnes adekvat medisinsk hjelp i Norge, blir nå en del av pasientrettighetene. Kristelig Folkeparti støtter dette, og tror det er bra både for pasienter og for det medisinske fagmiljøet, som på den måten får tilført ny kompetanse.

Ola D. Gløtvold (Sp): Noen av dem som representerer høyresiden i norsk politikk har uttrykt at dette er en gledens dag – og det er det vel for så vidt. Det er en lenge omtalt lov; om fritt sykehusvalg og individuelt fastsatte behandlingsfrister, som nå klargjøres og vedtas.

Men jeg er ikke sikker på om all hyllingen som er kommet disse lovformuleringene til del, er helt berettiget. Det er ikke automatisk slik at fritt sykehusvalg og individuelle frister gir raskere og bedre behandling. Men det er klart at hvis man har ressurser nok, vil dette kunne være riktig. Det en må være klar over, er at pasientrettighetsloven fastsetter at retten til nødvendig helsehjelp er begrenset til å gjelde innenfor den kapasitet og den økonomiske ressurs som fins i det offentlig finansierte spesialisthelsetjenesteområdet i landet.

Dette gjør at det er veldig viktig å understreke at når vi nå får denne loven, må det være tilstrekkelig med ressurser, hvis intensjonene skal kunne oppfylles. Det er også viktig, etter Senterpartiets mening, at man ikke nå skreddersyr og spesialiserer institusjoner på en slik måte at det går ut over det akuttmedisinske tilbudet i distriktene. Det er viktig med en pasientrettighetslov, men det er også viktig at en har et akuttmedisinsk tilbud i nærheten når minuttene teller.

Jeg har også lyst til å si litt om utenlandsbehandlingen, som også berøres i denne loven. Ordningen legges om nå, og det er etter Senterpartiets mening viktig å følge med på utviklingen av utenlandsbehandlingen, slik at den kan bli like treffsikker og gi det samme tilbudet til alle, om den nå administreres og styres på en annen måte enn før.

Jeg har også lyst til å kommentere det representanten Ballo var innom i forhold til utformingen av loven §§ 2-1 og 2-2. Vi var i tvil om hvordan man skulle tolke dette i forhold til forvaltningsloven. Vi har fått et svar på det fra departementet, som heller ikke var helt klargjørende etter min mening, der det bl.a. sies:

«Departementet er … av den oppfatning at forvaltningslovens saksbehandlingsregler i all hovedsak ikke gjelder og ikke bør gjelde.»

Jeg vil gi honnør til flertallet i komiteen som har prøvd å rydde noe i dette i form av at disse to paragrafene er endret noe. I likhet med representanten Ballo fra SV vil jeg på Senterpartiets vegne også signalisere at når vi ikke fikk støtte til at dette burde ha vært avklart nærmere, vil vi sekundært støtte flertallet i komiteen når det gjelder disse paragrafene.

Til slutt vil jeg si litt som ikke akkurat går på glede, men som er litt skuffende i forhold til denne saken. Det gjelder barn og unge som med tiltak fra barnevernet bør få rett til behandling, enten det gjelder psykiatri eller rusmiddelmisbruk. Vi hadde håpet at det vedtaket som ble gjort i Stortinget i forbindelse med St.meld. nr. 40 for 2001–2002, hadde blitt fulgt opp i denne anledning, slik at denne kategorien barn og unge hadde fått rett til behandling på lik linje med andre barn og unge. Det er veldig lange ventetider innenfor psykiatrien. 90–100 dager er lang tid å vente når man er psykisk syk, ikke minst for barn. Derfor tror jeg at det hadde vært en riktig prioritering, når man først snakker om prioritering i forbindelse med fritt sykehusvalg, at denne gruppen hadde blitt tatt med og fått det tilbudet nå.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Lovforslaget, slik det framgår av innstillingen, vil gi rettighetspasienter som ikke har fått behandling innen forsvarlig tid av den offentlige helsetjenesten, rett til et tilbud om behandling privat eller i utlandet. For pasientenes skyld er jeg glad for at komiteen støtter dette, og det er en oppfølging av Sem-erklæringen.

Det alt overveiende antall pasienter får behandling innen medisinsk forsvarlig tid og med god tidsmessig margin. Det viser seg likevel at enkelte pasienter ikke får oppfylt sin rett. Lovforslaget vil være en hjelp for dem, og det er for disse pasientene at dette er en gledens dag. Det tror jeg også representanter for det representanten Gløtvold kalte høyresiden, vil være enig i.

En slik ordning vil også være til hjelp for helsetjenesten. En fastsatt frist vil gjøre det mer synlig og åpenbart for helsetjenesten selv dersom en pasient ikke følges opp og ikke får det behandlingstilbudet man skal ha, i tide. Dermed får den offentlige helsetjeneste et incentiv til å forsterke arbeidet med å prioritere riktig, både mellom pasientgrupper og mellom enkeltpasienter, slik at pasienter ikke behøver å vente uforsvarlig lenge på nødvendig helsehjelp. For å sette det litt på spissen vil jeg si at komiteen inviterer Odelstinget til å vedta en ordning som bedrer pasientenes stilling på to nivåer. For det første ved at pasientene selv får en ny rettighet, og for det andre at denne rettigheten blir et ris bak speilet overfor den offentlige helsetjenesten når det gjelder å bruke ressursene riktig, og sørge for at pasientene får et tilbud innen medisinsk forsvarlig tid. Jeg forutsetter at vi alle er enige om at dette lovforslaget ikke dreier seg om å sende pasienter til utlandet så sant de kan få hjelp i Norge innen forsvarlig tid.

Som helseminister må jeg si meg meget fornøyd med at komiteens flertall ikke går inn for å utsette lovfestingen. Jeg synes det ville ha vært synd om lovfestingen skulle utsettes – til skade for pasientene – fordi det er sådd tvil om den formelle framgangsmåten for helsetjenestens vurdering av rett til nødvendig helsehjelp og fastsettelse av en individuell frist. Jeg er enig i at forholdet mellom saksbehandlingsregler i forvaltningsloven og helselovgivningen er vanskelig jus. Jeg synes derfor det er prisverdig at komiteens flertall har skåret gjennom og løst problemet ved å gjøre det helt klart at helsetjenesten skal benytte sine ressurser på pasientbehandling, i stedet for på juridisk saksbehandling.

Jeg er også glad for at sosialkomiteen har fulgt opp Regjeringens forslag om å samle ansvaret for å sørge for nødvendig behandling i utlandet hos de regionale helseforetakene. Det vil si at finansieringsansvaret ligger hos foretakene, enten årsaken til at pasienten må få behandling i utlandet skyldes lang ventetid, eventuelt med overskridelse av fastsatt behandlingsfrist, eller det skyldes manglende kompetanse i Norge. Et delt finansieringsansvar mellom foretakene og trygden, slik vi har i dag, er uheldig både når det gjelder prioritering mellom behandlingstilbud og pasienter, og når det gjelder styring av de økonomiske ressursene. Dessuten har det vært vanskelig for pasientene å forholde seg til flere parallelle ordninger. Særlig har det framstått som urettferdig og uforståelig for enkelte pasienter at det foretas en streng prioritering når trygden finansierer behandling i utlandet på grunn av manglende medisinsk kompetanse i Norge, mens det i de senere år har vært mulig å få behandling i utlandet ved hjelp av Stortingets bevilgning til den såkalte pasientbroen, uten de samme strenge utvelgelseskriteriene. Jeg tror at det lovforslaget som nå foreligger, vil bedre styringen, samtidig som kriteriene for behandling i utlandet vil bli oppfattet som tydeligere og mer rettferdige.

I styringsdokumentet til de regionale helseforetakene har jeg forutsatt at private virksomheter fortsatt skal bidra til å levere helsetjenester i det samlede tilbudet til befolkningen. Ved disponeringen av tilgjengelige ressurser skal de regionale helseforetakene tilstrebe en likeverdig behandling av egne helseforetak og private virksomheter. Jeg oppfatter det som en støtte til denne politiske linjen at lovforslaget, slik det framgår av innstillingen, utvider den landsomfattende ordningen med fritt sykehusvalg til også å omfatte private sykehus som har avtale med de regionale helseforetakene om et slikt fritt sykehusvalg.

Etter at sosialkomiteens flertallsinnstilling er vedtatt, kreves det at foretakene etablerer nye rutiner, bl.a. for å sikre at pasientene får nødvendig informasjon om sine rettigheter, fastsatt frist, klageadgang osv. Dessuten må foretakene inngå avtaler med private sykehus om fritt sykehusvalg. Rikstrygdeverket må organisere sitt arbeid med å skaffe pasienter tilbud om behandling privat eller i utlandet. Jeg vil sørge for iverksettelse av loven så snart disse forberedelsene er gjort. Selve pasientbroen vil bli videreført fra 1. januar 2004, som forutsatt i budsjettproposisjonen, som en av de regionale helseforetakenes sørge for-oppgaver.

Til slutt vil jeg uttrykke tilfredshet med at komiteen i sin innstilling fullt ut har sluttet seg til Regjeringens forslag til endringer i pasientrettighetsloven. Jeg mener at tiden er moden for en slik utvidelse av pasientenes rettigheter. Det er et nytt skritt i retning av å flytte makt i helsetjenesten fra systemet til dem systemet er til for.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.