Ola T Lånke (KrF): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

I skolens norskundervisning skilles det mellom hovedformer som er de offisielt tillatte ord, og sideformer som bare kan brukes i « alle andre sammenhenger ».

Hva vil statsråden gjøre for å få slutt på denne forvirringa i norsk språkopplæring?

Statsråd Gudmund Hernes: Skolens norskundervisning må forholde seg til det normeringssystemet som er et resultat av norsk språkutvikling og norsk språkpolitikk gjennom mer enn 100 år. Systemet ble behandlet av Stortinget siste gang i 1981 og forvaltes av Norsk språkråd.

Systemet har en innebygd valgfrihet når det gjelder rettskrivning og bøyning av en del ord. Dette har den pedagogiske fordel at man i skolens norskopplæring kan velge de former som ligger nærmest barnas naturlige talemål. Det ligger også et språkdemokratisk element i en slik valgfrihet.

At enkelte valgfrie former er redusert til sideformer, innskrenker ikke elevenes valgfrihet. I sine skriftlige arbeider kan de fritt velge den form som passer best, selv om den benevnes « sideform » og i ordlistene står oppført i hakeparentes. Den samme frihet har læreren når hun eller han kommenterer elevbesvarelser eller skriver på tavla. Det er for øvrig lærerens oppgave å veilede elevene slik at valgfriheten ikke fører til forvirring, men utnyttes på en slik måte at elevenes talemål blir et virkemiddel i skriveopplæringen.

Men elevene møter ikke den samme variasjonsrikdommen i lærebøkene som i ordlistene. I godkjenningspliktige lærebøker opptrer bare hovedformene, og lærebokforfatterne opererer således innenfor en trangere norm, den såkalte læreboknormalen. Den kan bl.a. fungere som et utgangspunkt for utvikling av en fastere og mer landsgyldig skriftnorm for de mer språkbevisste elevene, eventuelt etter hvert som elevene blir eldre. Skillet mellom en relativt vid rettskrivning og en trangere læreboknormal må samtidig ses på som en balansegang mellom to motsatte normeringsprinsipper i norsk språkpolitikk - folkemålsprinsippet og enhets- eller enkelthetsprinsippet.

Det skal ikke legges skjul på at både valgfriheten i seg selv og skillet mellom elevenes skriftspråk og den norm de møter i lærebøkene, også kan føre til en viss usikkerhet og forvirring. Men det finnes ikke noe entydig svar på om dette normeringssystemet totalt sett er en pedagogisk fordel eller ulempe. I den løpende behandling av normeringsspørsmål i Norsk språkråd vises det stadig til pedagogiske hensyn, men det er sjelden slik at dette gir entydige svar, verken i konkrete enkeltsaker eller i spørsmål av mer prinsipiell karakter.

Ola T Lånke (KrF): Jeg takker statsråden for svaret. Filologen Egil Eikseth spør i en artikkel i Dagbladet 20. april i år:

Hvordan kan man tillate rettskrivningsformer som ikke har noen verdi etter at sidemåls- og hovedmålsoppgaven er besvart til eksamen?

Han svarer selv:

Det gamle ord for dette er bjørnetjeneste

Selv om målloven sier at sideformene kan brukes i « alle andre sammenhenger », betyr det i praksis at de bare er anvendelige i skolesammenheng - og kanskje til nød på julekort, som ikke er uviktig i disse tider. Likevel, de brukes ikke i presse, tidsskrifter og bøker.

Ifølge skolelov og læreplaner skal skolen forberede elevene på livet utenfor skolen, på yrkes- og arbeidsliv. Og mitt spørsmål til statsråden blir: Hvorfor skal elevene øve inn en ubrukelig rettskrivning - de såkalte sideformene som bare er overflødig listefyll? Er statsråden enig i at skolelov og mållov er på kollisjonskurs?

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg synes nok at konsekvensene av den valgfrihet som elevene har når det gjelder sideformene, blir noe overdrevet i dette innlegget. Det er jo mange som både i muntlig form og i skriftlig uttrykk legger vekt på en personlig stil. Vi har dessuten i alle våre medier også gitt større rom nettopp for dette. De taleformer som brukes f.eks. i kringkastingen, er nå mye mer dialektbasert enn de tidligere var. Jeg tror dermed ikke man kan si at sideformer som øves inn, er ubrukelige, i den grad de blir del av et personlig språk.

De strenge normeringer gjelder altså i lærebøkene, og meg bekjent er det få andre medier hvor man har de mer restriktive formene i bruk. Som sagt, jeg har derfor vanskelig for å se at andre sideformer som innøves, skulle være ubrukelige.

Ola T Lånke (KrF): Jeg takker igjen statsråden for svaret.

På meg virker det sant å si både pedagogisk og praktisk uheldig, ja direkte bakstreversk og formålsløst, at elevene skal lære å forholde seg til et utall sideformer som ingen bruker utenfor skolen. Ta eksempelvis ett eneste ord - lavtlønnet - som på bokmål kan skrives på 18 forskjellige måter. Da er valgfriheten ganske stor. Det skulle holde lenge med de ulike hovedformene. Likevel er det noen som mener at vi må gjøre valgfriheten enda mer tydelig.

Vi vet jo at elevene i norsk skole har problemer med å formulere seg skriftlig, og samtidig strever de fra fremmede kulturer med å lære språket vårt.

Mitt spørsmål til slutt blir da: Kan statsråden tenke seg å gå inn for en gjennomgang - en vurdering i hvert fall - med tanke på en begrensning av sideformene, noe som vil gjøre det litt greiere for dem som skal lære seg å skrive norsk i fremtiden?

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg tror at problemet ligger i det siste, når han nevner vanskene med å lære seg norsk i fremtiden. Poenget er at vi har ikke ett norsk, vi har mange. Det er jo det sideformene åpner for. Når det gjelder den pedagogiske begrunnelse, er den gitt i og med at man har gitt rom for at elever kan velge en form som svarer mest til talemålet på hjemstedet.

Jeg ser ikke bort fra at det kan være gunstig med en gjennomgang. Jeg vet at det er andre som også har reist det spørsmålet utenfor dette hus. Nå er det en oppgave som mer ligger under kulturministeren enn under utdanningsministeren, men jeg kan gjerne formidle til henne et slikt ønske som det representanten gir uttrykk for.

Presidenten:Vi går tilbake til spørsmål 1 fra representanten Marit Arnstad til statsministeren. Spørsmålet vil bli besvart av justisministeren.