Johan J Jakobsen (Sp): Jeg vil stille et spørsmål til statsministeren.

I sin erklæring av 29. oktober sier Regjeringen at den i sitt i arbeid vil opprette råd på de viktigste politikkområdene, sammensatt av personer med høy kompetanse for bl.a, å sikre tilførsel av ideer.

Videre uttaler Regjeringen at den er folkets tjener, og varsler at Regjeringen vil utvikle et nært samarbeid med partiene i Stortinget. Vil statsministeren sørge for at rådenes møter blir åpne og dokumenter offentlig tilgjengelige, slik at folk flest kan trekkes med i debatten om utviklingen av vårt samfunn, og slik at også de politiske partiene kan dra nytte av den kompetanse som etter forutsetningen vil være representert i de aktuelle rådene?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Svaret på det er ja.

Min forutsetning har hele tiden vært at arbeidet i disse rådene skal være offentlig tilgjengelig i form av referater, som også kan berike Regjeringen med synspunkter som vi trenger, og som også kan være offentlig tilgjengelige slik at debatten om de aktuelle spørsmålene blir bedre. Dette tror jeg vil være en nyvinning. Vi har jo hatt en lang rekke råd opp gjennom årene. Det eksisterer også en del råd nå som er oppnevnt av Kongen i statsråd, som har hatt et arbeid som ikke har vært offentlig. Vi ønsker nå å gjøre arbeidet i disse rådene mer strukturert rundt fire hovedtemaer, og også offentlig.

Johan J Jakobsen (Sp): Maktspredning og medinnflytelse forutsetter en betydelig grad av åpenhet og innsyn. Mot den bakgrunn er det positivt at statsministeren så klart gir uttrykk for at han har til hensikt å ha åpenhet omkring de aktuelle rådslag.

Spørsmålet til slutt blir da: Betyr det at Forum for verdiskaping - eventuelt i en ny utgave - også vil være åpent, slik at alle kan få innsyn i de viktige rådslag Regjeringen har med sentrale næringslivstopper og organisasjonsledere?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Svaret på det er også ja.

Min og Regjeringens forutsetning har hele tiden vært at debatten i Norge om viktige spørsmål skal berikes, nye synspunkter og ny kunnskap skal bringes inn. Det kan vi bare gjøre ved at det er åpenhet omkring det, både i forhold til Stortinget, selvfølgelig, og i forhold til offentligheten i sin helhet.

Presidenten: Da har Per-Kristian Foss bedt om ordet til tilleggsspørsmål.

Per-Kristian Foss (H): Jeg vil stille statsministeren følgende tilleggsspørsmål: Vil statsministeren sørge for at drøftelsene i disse organene/rådene ikke blir av en slik bindende karakter at forslag hentet fra disse drøftelsene senere setter Stortinget i en tvangssituasjon? Vi har tidligere opplevd at drøftelsene mellom partene i arbeidslivet har inneholdt forslag som har satt Stortinget i en tvangssituasjon. Med andre ord, Stortinget har ikke kunnet forhandle og drøfte på et fritt grunnlag.

Statsminister Thorbjørn Jagland: Det siste er jeg ikke enig i - at Stortinget har blitt satt i en tvangssituasjon som følge av drøftinger bl.a i Kontaktutvalget. Det har vært et meget viktig organ for kontakt mellom partene i arbeidslivet, og Stortinget har stått helt fritt når det gjelder hva som skal følges opp i Stortinget - selvfølgelig.

Arbeidet i disse rådene som den nye regjeringen vil opprette, skal selvfølgelig ikke binde noen. Tvert imot, meningen er jo at man skal få tilført ny og bedre kunnskap for å fatte beslutninger. Derfor ønsker jeg åpenhet omkring dette, slik at hele samfunnet kan få et bedre beslutningsgrunnlag for de store utfordringene som Norge nå står overfor. Jeg kan nesten ikke forstå spørsmålet, at økt kunnskap skulle binde noen i negativ retning. Det skulle jo bare føre til at vi får et bedre beslutningsgrunnlag.

Presidenten: Presidenten vil åpne for et tilleggsspørsmål til - fra Marit Arnstad.

Marit Arnstad (Sp): Det er positivt at statsministeren ønsker full åpenhet om de såkalte samråd. Retten til åpenhet er helt avgjørende for en meningsfull politisk debatt. En lukket politisk debatt forbeholdt en liten krets av personer, vil bidra til avmakt og frustrasjon i forhold til politisk arbeid - ikke økt engasjement og deltakelse.

Vi har jo opplevd andre sider når det gjelder åpenhet som det er grunn til å stille spørsmål om. Offentlighetsloven er stadig utsatt for press. Vi har opplevd dokumenter som automatisk blir unntatt offentlighet, og at dokumenter ikke blir journalført. Det er eksempler på at det kan være langt fra ord til handling når det gjelder spørsmålet om åpenhet.

Stortinget har allerede ventet i 1 1/2 år på en melding om offentlighetsloven og offentlighetsprinsippet, som Stortinget bad om våren 1995. Meldingen er bebudet gang på gang, men blir stadig utsatt. Når blir den meldingen framlagt for Stortinget?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Meldingen om offentlighetsloven kommer våren 1997. Det er ikke mulig å få lagt fram den i år, slik som arbeidet i Regjeringen nå er, men den kommer våren 1997.

For øvrig har jeg lyst til å si at jeg er litt forbauset over at spørsmålet om lukkethet og åpenhet kommer nå, når Regjeringen ønsker å strukturere arbeidet i råd på en mye bedre måte med klare oppgaver som Regjeringen har listet opp i regjeringserklæringen. Vi har hatt flere råd knyttet til Regjeringens arbeid som ikke har vært åpne. Så når den nye Regjeringen kommer og skal strukturere arbeidet enda bedre og sier at det skal være full åpenhet, da begynner man å diskutere åpenhet. Jeg er glad for at man reiser spørsmålet, men egentlig burde det vært reist før kanskje, og ikke nå når vi sier at vi skal ha full åpenhet.

Presidenten: Da går vi på neste hovedspørsmål.

Eva R Finstad (H): Jeg stiller spørsmålet til miljøvernministeren.

I flere vernesaker har Høyre fått henvendelser fra privatpersoner som føler seg overkjørt av myndighetene. Et godt samarbeid med berørte grunneiere er viktig for en tillitvekkende og effektiv gjennomføring bl.a av barskogvernet. Miljøvernministeren har i denne sammenheng omtalt leieavtaler som å bære penger ut til skogeierne. En annen representant, fra miljøvernministerens parti, omtalte med indignasjon en grunneier som tok seg til rette i skogen sin.

Er dette en linje miljøvernministeren vil følge også i fremtiden? Eller er miljøvernministeren enig i at grunneierne også har betydelige rettigheter i vernesaker? Og vil miljøvernministeren bidra til at disse rettighetene i fremtiden blir ivaretatt på en bedre måte enn vi til nå har sett?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Jeg er ikke enig i de generelle påstander som representanten Finstad fremsetter. Jeg kan ikke se at det er generell dekning for å hevde at grunneiere i Norge som har eiendom som blir omfattet av verneplaner, blir « overkjørt ». Det er klart at det kan skje enkelte feiltrinn, som er beklagelig. Men at dette skulle være noen generell karakteristikk av det arbeidet som foregår, er jeg absolutt ikke enig i.

Eva R Finstad (H): Det er nok ikke noen enkelttilfeller. Jeg hadde oppe en sak i spørretimen om en som fikk tinglyst vern på sin eiendom. Etter at han hadde protestert i 1990 og ikke hørt noen ting på seks år, fikk han beskjed om at det var tinglyst vern på hans eiendom. Da jeg hadde dette oppe i spørretimen, gikk det tydeligvis på lufta enkelte steder, for jeg fikk telefon fra flere, bl.a fra en oppe i Troms. Han fikk tilfeldigvis rede på av svogeren sin at det var tinglyst vern på svogerens eiendom. Han ringte da til sorenskriveren og spurte: Hva med min eiendom? Jo, den var det tinglyst vern på. Så ringte han til fylkesmannen. Der takker og bukker de og sier at så fint at du kommer med dette, og nå skal vi sende det til deg.

Så dette gjelder ganske mange som blir overkjørt, som ikke engang vet at deres eiendom blir tinglyst. Jeg kan ikke se at det er slik vi skal ha det, for man ødelegger fullstendig forholdet til vern.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at man nå gikk over i en detalj som man vel ikke kan forvente at statsråd Thorbjørn Berntsen har svaret på helt konkret.

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Nei, det blir jo litt vanskelig å snakke om « en oppe i Troms »! Det tror jeg vi da i tilfelle får ta som en sak for seg.

Men ellers skulle det også bare mangle at det ikke skjedde i rettslige, formelle former når en grunneier må avstå eiendom. Det er ingen i Norge som kan ta eiendom fra en annen uten at det er noen myndigheter inne i bildet som setter et stempel og segl, og hvor partene er involvert. Det er det helt prinsipielle, og det er klart at myndighetene følger det.

Når det gjelder « denne ene oppe i Troms », og eventuelt andre steder, får vi ta det som enkeltsaker og behandle dem på vanlig måte.

Eva R Finstad (H): Kan jeg få et tilleggsspørsmål til?

Presidenten: Nei, representanten Finstad har hatt det tilleggsspørsmål hun har adgang til.

Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Erik Solheim (SV): Jeg vil gjerne vende tilbake til spørsmålene vedrørende disse rådene, men med en annen innfallsvinkel enn tidligere, og går ut fra at det er akseptabelt.

Den nye planleggingsministeren sa i et intervju at han var blitt spurt om å bli medlem av Arbeiderpartiet et par dager før han ble spurt om å bli minister, og det var angivelig i tilknytning til et utvalg som skulle nedsettes i samband med Det norske hus. Jeg går ut fra som en selvfølge at dette var et partiinternt utvalg i Arbeiderpartiet, og ber om at statsministeren bekrefter det. Men selv om det var det, vil jeg gjerne be statsministeren om en vurdering av om det er akseptabelt at Arbeiderpartiet som parti nå i ukevis kan bygge opp sin struktur rundt dette norske huset, uten at offentligheten og opposisjonen har fått noe rimelig grunnlag for å vite hva denne rådsstrukturen skal bestå i.

Statsminister Thorbjørn Jagland: Som representanten Solheim er klar over, består Det norske storting av forskjellige politiske partier som har rett til å jobbe på den måten som de finner nødvendig. Det tror jeg SV gjør hver eneste dag. Vi får aldri noen rapporter i Arbeiderpartiet om hvordan SV legger opp sitt interne politiske arbeid. Derimot er det veldig mye rapportering utad om hvordan Arbeiderpartiet driver sitt arbeid, både fordi vi ønsker å gjøre det og selvfølgelig også fordi mange andre ønsker å bringe det fram - og det sier jeg takk for.

Når det gjelder det arbeidet vi driver, er det ikke noen mystikk rundt det. Vi har vedtatt et partiprogram på vårt landsmøte som vi akter å følge opp så godt vi kan og prøve å få gjennomført, og i den forbindelse vil vi aktivisere flest mulig mennesker for å klare det. Men det har ingenting med det som er Regjeringens arbeid og de rådene og utvalgene som Regjeringen trenger i sitt arbeid, som det skal være full offentlighet rundt.

Erik Solheim (SV): Et tilleggsspørsmål kunne selvfølgelig være om statsministeren har gjort krav på de T-skjortene og krusene som vel følger som vervepremier. Men la nå det ligge.

Det angår selvfølgelig offentligheten på hvilken måte og når vi vil få klar beskjed om hva som ligger i denne rådsstrukturen. Hvem skal være med der? På hvilken måte skal den bygges opp? Hva skal tilknytningen til Regjeringen være? Hvordan skal forholdet mellom dette og Stortinget være?

Dette er jo saker av største betydning for offentligheten. Og mitt spørsmål vil da være: Når og i hvilken form vil statsministeren gjøre dette kjent?

Statsminister Thorbjørn Jagland: I den formen som har vært vanlig når det gjelder oppnevnelse av utvalg under Regjeringen. For eksempel Det nasjonale utvalg for bærekraftig utvikling er oppnevnt av Kongen i statsråd, Kontaktutvalget for Europa-saker det samme, Forum for verdiskaping det samme. Det eneste vi ønsker, er nå å ha råd knyttet til de fire søylene for byggingen av Det norske hus. De skal oppnevnes på nøyaktig samme måten. I tillegg skal det være full åpenhet omkring disse rådene.

Det er ingenting nytt i at Regjeringen ønsker å ha råd knyttet til sin virksomhet. Det har vi hatt hele tiden. Det eneste nye er at det blir full åpenhet om hva som skjer i disse rådene. Det skal selvfølgelig bli bekjentgjort på vanlig måte, og Stortinget skal få det på vanlig måte, slik det har vært med andre råd.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg har også et spørsmål til statsministeren. Nå har Thorbjørn Jagland vært på sin første tur i Europa som statsminister, og ifølge Aftenposten i dag har han blitt beroliget på at Schengen-samarbeidet ikke vil bli en integrert del av Den europeiske union, og at Norge derfor trygt kan slutte seg til dette samarbeidet.

Jeg tror dette dessverre er en for kortsiktig tenkning. Vi vet at det er sterke krefter i EU, bl.a den tyske regjering, som vil at Schengen-samarbeidet etter hvert skal integreres i Den europeiske union. Hvis Norge nå baserer den nordiske passfriheten på et Schengen-samarbeid og Schengen senere glir inn i Den europeiske union, vil Norge komme i en tvangssituasjon. Enten vil Norge på det tidspunktet måtte bryte ut av samarbeidet og sette den nordiske passfriheten i fare, eller så må Norge ta steget og bli et fullt medlem av Den europeiske union. Ser ikke statsministeren at vi bør skaffe oss handlefrihet nå ved ikke å risikere dette, altså ved ikke å gå inn i Schengen-samarbeidet?

Statsminister Thorbjørn Jagland: For det første synes det ikke å være noe som tyder på at Schengen-samarbeidet blir en del av unionen. Jeg er enig med Bondevik i at man ikke kan utelukke det, iallfall ikke på lang sikt, og hvis det skulle bli det, bør Norge finne en mekanisme i forhold til EU som gjør at vi fortsatt kan sikre passfriheten i Norden og tilknytningen til dette samarbeidet. Her kan Kjell Magne Bondevik ta lærdom av EØS-avtalen, som jo innebærer at Norge er knyttet til det indre marked og til avgjørelser tatt i unionen, men samtidig har innflytelse over hva som skjer innenfor det indre marked. Det er fullt mulig å få til i tilfelle Schengen-samarbeidet skulle bli en del av unionen. Kjell Magne Bondevik har mange ganger skrytt av at han nærmest var opphavsmann til EØS-avtalen, hvilket er litt riktig, han støttet den iallfall fra begynnelsen: Ta lærdom av hva som skjedde i forbindelse med den!

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg har god samvittighet for det vi gjorde i forbindelse med EØS-avtalen. Den har bidratt til at norsk økonomi nå går godt, og den har sikret arbeidsplasser. Men det er en viktig forskjell der i forhold til Schengen, for det har aldri vært noen planer om å integrere EØS-avtalen i EU. Det er det derimot når det gjelder Schengen. Jeg kan bl.a bare kort vise til State Watch, oktober i år, som sier:

« Den tyske regjering vil fortsette sin politikk for å opprettholde Schengen-samarbeidet som en motor for utviklingen i EU.

En inkorporering inn i EU på det nåværende tidspunkt medfører en fare for at Schengen-dynamikken bryter sammen uten at EU gjør ytterligere framskritt. »

Dette reflekterer at de ser at nå kan de ikke gjøre det, altså integrere Schengen i EU, fordi da vil det bryte sammen, men det er en klar plan og sterke krefter i EU for å gjøre det senere. Derfor står vi overfor denne mulige tvangssituasjonen.

Mitt tilleggsspørsmål er derfor: Vil Regjeringen, når den skal legge proposisjonen om Schengen-samarbeidet fram for Stortinget, også teste ut hvorvidt det er mulig å opprettholde den nordiske passfriheten uten at vi går inn i EU, altså om en vil teste ut om de nordiske land mente alvor da de sa at den nordiske passfriheten skulle gå foran en Schengen-integrasjon?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Det er etter min oppfatning allerede testet ut. De nordiske landene sier at deres mål er å opprettholde den nordiske passfriheten. I tilfelle det som Bondevik tar opp, skulle skje, hvilket det ikke er noe som tyder på, vil vi finne praktiske løsninger for at den nordiske passfriheten skal kunne opprettholdes. For øvrig mener jeg at parallellen til EØS-avtalen er helt rett, i og med at Norge gjennom EØS-avtalen er med på det indre marked, der det vedtas en rekke lover og regler for dette markedet i EU, og som vi har innflytelse over gjennom EØS-avtalen. Det vil selvfølgelig være fullt mulig å bygge opp tilsvarende mekanismer også på andre områder.

Presidenten: Presidenten vil åpne for et tilleggsspørsmål - Anne Enger Lahnstein.

Anne Enger Lahnstein (Sp): Jeg syns det er interessant at statsministeren her peker på det faktum at de nordiske statsministrene mener at passfriheten i Norden skal gå foran Schengen. Jeg syns også det er interessant at statsministeren sammenligner så klart Schengen-avtalen og EØS-avtalen. Det må da bety at når vi skal behandle ratifiseringen av Schengen-avtalen, vil også statsministeren gå inn for en vurdering av Grunnloven § 93 og bruk av trefjerdedels flertall om avgivelse av suverenitet i den sammenheng, slik det ble gjort i EØS-avtalen. I den sammenheng vil jeg også nevne at mens vi har vetorett i EØS-avtalen, har vi ikke det i Schengen. Men spørsmålet er om ikke statsministeren selvsagt vil vurdere Grunnloven § 93 i forbindelse med ratifisering av Schengen-avtalen.

Statsminister Thorbjørn Jagland: Her er det nødvendig å holde tunga rett i munnen. Jeg sammenlignet ikke Schengen-avtalen og EØS-avtalen slik de står nå. Schengen-avtalen er ikke en del av unionsplanene. Derfor stiller det seg annerledes med den enn tilfellet var med EØS-avtalen. Men hvis man kommer til at Schengen-samarbeidet skal inkluderes i EU, hvilket det ikke er noe som tyder på at man vil gjøre på regjeringskonferansen, må vi løse det spørsmålet, og jeg tror de nordiske politikerne er praktisk orienterte mennesker som vil finne løsninger på det, slik at den nordiske passfriheten kan opprettholdes. For øvrig mener jeg det er veldig kortsiktig ikke å finne slike praktiske løsninger, enten det blir det eller det, fordi det viktigste ved Schengen-avtalen er jo ikke bare å sikre passfrihet, men også å bekjempe den internasjonale kriminaliteten i Europa.

Presidenten: Da går vi til neste hovedspørsmål.

Ragnhild Queseth Haarstad (Sp): Jeg vil gjerne stille miljøvernministeren spørsmål om forsuring av vassdragene.

Regjeringen foreslår igjen i forbindelse med salderingsproposisjonen å redusere bevilgningene til kalking av sure vassdrag med 24 % i forhold til i år. Dette til tross for at et flertall i Stortinget, alle unntatt Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, har vedtatt å øke bevilgningene.

Det forslaget som Regjeringen nå legger fram, innebærer at fylkene vil få omtrent halvparten av det tilskuddet de trenger for å kunne følge opp DNs handlingsplan for kalking av sure vassdrag, og det vil innebære at en rekke viktige nasjonale prosjekter må utsettes eller skrinlegges.

Faren er også at investeringer som allerede er foretatt, kan bli bortkastet fordi vi ikke får råd til å følge det opp videre. Da er spørsmålet: Finnes det noen miljøpolitisk eller økonomisk begrunnelse for ikke å følge opp DNs handlingsplan når det gjelder kalking av sure vassdrag?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Regjeringens forslag til kalking både i år og siden 1990 har ligget på et høyt nivå. Bevilgningene til kalking gjorde så å si et kvantesprang da regjeringen Harlem Brundtland overtok.

Det vi ellers ser, er at skadene fra sur nedbør heldigvis er på retur. Det går langsomt og det tar mange år før de skadene som er skjedd, kan gjenopprettes, men det er altså mindre sur nedbør over Norge nå enn det har vært tidligere, og det er et resultat av at bl.a de internasjonale protokoller og avtaler som er inngått for mange år siden på dette området, nå begynner å virke. Det viktigste med kalkingen framover er å hindre at nye områder blir utsatt for sur nedbør - det er det mindre og mindre sjanse for - og at vi holder et forholdsvis høyt tempo i å gjenvinne vassdrag som har vært ødelagt både i 50, 60 og 70 år i Norge. Sur nedbør-problematikken er ikke av noen ny dato, så vi mener at det kalkingsvolumet som Regjeringen foreslår, er tilstrekkelig, og det ligger på et høyt nivå.

Ragnhild Queseth Haarstad (Sp): Da vil jeg bare minne statsråden om at de kalkingsbevilgningene som Regjeringen nå foreslår, ligger ca 50 mill. kr under det Direktoratet for naturforvaltning har anbefalt i den nasjonale handlingsplan for kalking. Så seint som i forbindelse med budsjettbehandlingen i fjor skrev Arbeiderpartiets medlemmer i komiteen følgende:

« Disse medlemmer viser til at Direktoratet for naturforvaltning har utarbeidet en nasjonal handlingsplan for kalking. Det forutsettes at departementet legger denne til grunn og at det ut fra de faglige vurderinger som er vektlagt i planen, utarbeides en flerårig opptrappingsplan. »

Da er spørsmålet mitt om ikke statsråden og Regjeringen synes det er aktuelt å følge opp stortingsflertallets vedtak. Hvorfor følger ikke statsråden opp iallfall sin egen partigruppes merknader, som altså går på å følge opp Direktoratet for naturforvaltnings handlingsplan?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Selv om hvert departementet legger fram sine egne budsjetter, er det Regjeringens budsjetter som legges fram. Det som er lagt fram i Miljøverndepartementets budsjett, på samme måte som i alle andre departementers budsjett, er et resultat av den totale avveining av budsjettpolitikken, så det er jo ikke noe hekseri med det. Det er sånn det er. Stortinget står fritt til å foreta de bevilgningene som Stortinget mener er riktige, og det gjør jo Stortinget. Men Regjeringen har sin egen politikk, den presenterer den for Stortinget, og Stortinget forholder seg til den.

Som miljøvernminister tar jeg ikke automatisk en blåkopi av alle forslagene som kommer inn fra direktoratene, for jeg vet at de tar i så de er på den sikre siden. Det gjelder både DN og alle andre direktorater. Så som ansvarlig statsråd forbeholder jeg meg retten til å vurdere det og innpasse det i den totale budsjettpolitikken fra departementets side. Jeg føler meg helt bekvem med det

nivå som denne kalkingsvirksomheten ligger på, den er faglig holdbar og den ligger på et høyt nivå.

Presidenten: Da går vi over på neste hovedspørsmål.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til vår ærede tidligere handelsminister, nå næringsminister.

For en tid tilbake behandlet Stortinget den maritime meldingen. Vi har også nylig behandlet næringskomiteens budsjett angående refusjonsordninger for norske sjøfolk. Econ Senter for økonomisk analyse gjorde en undersøkelse i Europa for noen år tilbake, som viste at mange europeiske land var veldig rause med ordninger til sine sjøfolk. For å utjevne denne konkurransevridningen, var det bred enighet i Stortinget, både i regjeringspartiet og i opposisjonen, om å innføre ordninger. Så helt plutselig, nå i samband med salderingsproposisjonen, ønsker Regjeringen å avvikle denne ordningen. Tidligere har det ikke vært uenighet om dette prinsipielt, bare om nivået, og Regjeringen har sagt at man skal snakke med sjøfartsorganisasjonene før man bestemmer seg. (Presidenten klubber.) Hvorfor ønsker man nå å kutte ut denne ordningen over natta, og hvilken tillit skal norske sjøfolk ha til Regjeringen etter dette?

Presidenten: Presidenten vil presisere taletiden. Spørsmål skal stilles innenfor det ene minuttet.

Statsråd Grete Knudsen: Det er riktig at Econ-rapporten gjorde kjent at svært mange av disse arbeidsplassene var unødig dyre, og Econ-rapporten var således ikke noen positiv lesning sett fra sjømannsorganisasjonenes side. Det forslaget som Regjeringen fremmet i forbindelse med den maritime melding, var en kombinasjon av støtte for å opprettholde og videreutvikle arbeidet med å få flere norske sjøfolk, og samtidig gi lettelser til en flåte for at den skulle få uttrykk for en holdning fra Regjeringens og senere fra Stortingets side om at vi ville beholde deres hovedkontorer her i Norge. Det som siden har skjedd i Stortinget, er at Stortingets flertall har gått inn for en annen ordning enn den Regjeringen fremmet, og senere i høst en ytterligere forbedring sett fra rederivirksomhetenes side. Med så stor skattelettelse, når det i realiteten blir en nullskatt, mener Regjeringen at man også er kompetent nok og nok satt i stand til å lønne sine norske arbeidstakere.

Øystein Hedstrøm (Frp): Flere av Regjeringens medlemmer har hevdet at dette med skipsfartsbeskatningen har vært et viktig bidrag. Men her er vi nødt til å skille kortene. For det går på å investere i norske skip, og det er klart at det kan øke rammene for muligheten for å få flere norske sjøfolk. Men vi er helt avhengig av refusjonsordningene for å få dette til.

Jeg vil spørre statsråden: Hva vil Regjeringen nå bidra med for å få flere norske sjøfolk på norske skip i framtiden?

Statsråd Grete Knudsen: Regjeringen vil avvente behandlingen av salderingsproposisjonen og det vedtaket som blir gjort i Stortinget. Så vil vi naturlig nok også ha et videre samarbeid med de ulike delene av hele den maritime sektor.

Men igjen: Når man stiller seg i en situasjon der rederiene reelt sett har nullskatt, og våre norske sjøfolk har en høy faglig kompetanse, vil jeg tro at våre rederier ønsker å ansette norske sjøfolk.

Presidenten: Presidenten åpner for tilleggsspørsmål - fra Svein Ludvigsen.

Svein Ludvigsen (H): Statsråden overrasker med det hun sier - for det første at Econ-rapporten ikke var positiv lesning når det gjelder effekten av refusjonsordningen for norske sjøfolk. Den var nok mer sammensatt enn det statsråden gir uttrykk for.

Jeg synes statsråden begår en erindringsforskyvning når hun sier at det har skjedd noe i Stortinget mellom oktober og desember som rettferdiggjør den dramatiske forverringen av norske sjøfolks rammevilkår som ligger i kuttet i refusjonsordningen. Det var velkjent for Regjeringen at flertallet i Stortinget ville innføre skatteordningen allerede i juni måned. Det er derfor ikke noe nytt det som nå ligger i Stortinget og skal vedtas om få dager.

Spørsmålet mitt er: Hva er det egentlig som har skjedd i Regjeringen - for det er i Regjeringen det har skjedd - siden man har ombestemt seg fra oktober til desember? På to måneder vil man forverre vilkårene for norske sjøfolk. Norske sjøfolk og deres organisasjoner er entydige og klare, at refusjonsordningen for NIS-flåten og NOR-flåten er nødvendig for at vi skal få flere norske sjøfolk på norske skip. Det er det Stortingets flertall ønsker, men som Regjeringen forhindrer.

Statsråd Grete Knudsen: Det er helt riktig som representanten Ludvigsen sier, at Econ-rapporten var sammensatt - at den også hadde med at det var en økning av antall norske arbeidsplasser, men at disse samtidig har en meget høy prislapp pr. arbeidsplass.

Det som har skjedd i høst, er at regjeringen Harlem Brundtland fremmet sitt forslag til skatteproposisjon ut fra de drøftingene som hadde vært i Stortinget i vår. I forhold til disse skatteforslagene som Regjeringen la fram, er det kjent at Stortingets flertall synes å gå meget lenger enn det Regjeringen hadde lagt opp til i sin skatteproposisjon. Ut fra en samlet vurdering, når det da fremkommer ytterligere lettelser til rederiene, har Regjeringen kommet til at dette er riktig.

Presidenten: Vi går på neste hovedspørsmål.

Marit Nybakk (A): Aftenposten melder i dag om en akutt mangel på kvalifiserte fagarbeidere. Reform 94 ble innført nettopp for å sikre landet flere fagarbeidere, og Reform 94 sendte nå i høst det første kullet med elever ut i lære. Nå er det imidlertid slik at flere tusen yrkesfaglige elever ikke har fått lærlingplass. Statsråd Reidar Sandal er blitt kritisert for ikke å stå på nok for å sikre det antall plasser som det er behov for, for at vi skal få de nødvendige fagarbeidere og for at alle de som har begynt på yrkesfaglige linjer, skal få lærlingplass.

I salderingsproposisjonen foreslår Regjeringen 250 mill. kr mer til lærlingordningen for 1997 enn det som opprinnelig var planlagt. Jeg vil spørre statsråden: Hvordan vil departementet bruke disse pengene for å sikre at fagopplæringen faktisk blir styrket?

Statsråd Reidar Sandal: Det er riktig at spørsmålet om å skaffe nok fagarbeidarar har stått sentralt i den politiske debatten. Det var vel noko av grunnen til at eit fleirtal i Stortinget under den førebels budsjettbehandlinga vedtok at arbeidsgivaravgifta for lærlingar burde takast vekk. Regjeringa har ikkje gått inn for det, men har lagt opp til eit meir målretta tiltak som tar sikte på å inspirere bedrifter til å ta inn fleire lærlingar, og vi gjer det ved å auke lærlingtilskotet.

Som representanten Nybakk peika på, er det forslag om dette i salderingsproposisjonen. Forslaget frå Regjeringa går ut på at ein skal auke basistilskotet til alle bedrifter som tar inn lærlingar. Ein foreslår vidare eit opplegg som først og fremst stimulerer dei små og mellomstore bedriftene til å ta inn lærlingar. Ein tenkjer seg eit opplegg som først og fremst inspirerer bedrifter som ikkje før har tatt inn lærlingar, til å gjere det, ved å auke tilskotet for dei og òg for dei som tar inn fleire lærlingar enn tidlegare.

Eg vil òg få peike på at i salderingsproposisjonen foreslår Regjeringa å gi eit tilskot på inntil 500.000 kr til kvar fylkeskommune for å betre formidlingsarbeidet med sikte på å auke talet på lærlingar. Dette er ei veldig viktig sak for Regjeringa. Vi har skaffa mange nye lærlingplassar i år, faktisk 60 % fleire enn nokon gong før. Og dersom vi skal få ei positiv gjennomføring av Reform 94, er det viktig at både styresmaktene og ikkje minst partane i arbeidslivet legg trykket til slik at talet på lærlingplassar kan bli det som er målsetjinga.

Marit Nybakk (A): Jeg vil gripe fatt i det siste som statsråden sa. Jeg registrerte at statsråden da tar sikte på å gi bl.a fylkeskommunene midler til å utvikle formidlingsarbeid når det gjelder lærlinger, altså fremme kontakt mellom de ulike instansene. Det er jo slik som statsråden sier, at det er flere instanser som har et ansvar for å sikre læreplasser og også hindre misforhold mellom tilbud og etterspørsel, sikre små fag bl.a., slik at man ikke får en mismatch. Det gjelder partene i arbeidslivet, det gjelder bedrifter, lokale skolemyndigheter og fylkeskommunen. Jeg vil gjerne spørre hvordan statsråden eventuelt kan sikre at vi får et økt samarbeid lokalt og også bedrede kontakt- og informasjonsnett mellom de ulike aktørene.

Jeg vil også spørre om det er slik at også kommunene her er å regne som nye bedrifter når det gjelder tilskuddsordning.

Statsråd Reidar Sandal: Når det gjeld formidlingsarbeidet som fylkeskommunane har ansvaret for, er det på mange vis krumtappen i dette systemet. Eg meiner avgjort at det forslaget som Regjeringa no har lagt fram, vil vere ein positiv stimulans for å få opp talet på lærlingar. Eg meiner at vi gjennom det opplegget som er skissert, kan få til eit betre samarbeid der alle partane som har eit ansvar, bør gå i tettare kontakt, og eg meiner faktisk at vi alt har tatt positive initiativ for å få det til. Vi starta frå departementet si side nokre få dagar etter at formidlingsperioden var ute ved månadsskiftet september - oktober, ein god dialog med alle dei partane det gjeld, med sikte på å oppnå eit betre resultat neste år. Eg vil seie at no er utfordringa framfor alt (presidenten klubbar) hos partane.

Presidenten: Presidenten åpner for et tilleggsspørsmål fra Øystein Djupedal.

Øystein Djupedal (SV): En kan jo bli forledet både av spørsmålstilleren og statsrådens svar til å tro at lærlingordningen er i orden, men jeg setter pris på at statsråden nå tar initiativ for at ting skal på plass. Men det er jo sånn at 6.000 ungdommer ikke har fått lærlingplasser i høst, og det er en dramatisk situasjon for de 6.000 elevene.

Jeg har også lagt merke til at statsråden nå har tenkt å ta nye initiativ for å skaffe lærlingplasser, ikke minst i små og mellomstore bedrifter og i offentlig sektor, og det er positivt. Men la meg da tillate meg å spørre statsråden: Komiteen og Stortinget har en rekke ganger gjennom en rekke ulike innstillinger og komiteflertall sagt at dette skal skje. Nå skjer det altså ett år etter at reformelevene skulle ut i lære. Mener ikke statsråden det er lovlig sent etter at 6.000 nå har blitt eksperimentert bort og ikke kom ut i lære, at man nå tar de initiativ som SV og stortingsflertallet gjentatte ganger har tatt for å få lærlingplasser i offentlig sektor og i småbedriftene?

Jeg vil også stille et tilleggsspørsmål til statsråden (presidenten klubber).

Presidenten: Tiden er for lengst ute.

Statsråd Reidar Sandal: Eg er ueinig i den situasjonsframstillinga som representanten Djupedal gir uttrykk for. Frå Regjeringa og Arbeidarpartiet si side har vi satsa målbevisst og sterkt på at lærlingtalet skulle bli høgst mogleg, og på å få til ei positiv gjennomføring av Reform 94. I all hovudsak har vi lykkast med det. Men vi har ikkje oppnådd eit høgt nok tal lærlingar inneverande år. Det tar vi vår del av ansvaret for, men hovudutfordringa ligg hos bedriftene, som ikkje berre må teikne intensjonsavtalar, men òg signere kontraktar og ta inn lærlingar.

Eg er ueinig i at vi har tatt initiativ seint. Det har vore ført ei offensiv linje. Eg vil faktisk seie til representanten Djupedal at Regjeringa er blitt kritisert for eit for høgt tempo i utdanningspolitikken og i reformpolitikken, så det er i grunnen (presidenten klubbar) den utfordringa vi slit med på det området.

Presidenten: Da går vi over til neste hovedspørsmål.

Per-Kristian Foss (H): Mitt spørsmål er til statsministeren. Det går på følgende prinsipielle område: Forholdet mellom embetsverk og politisk ledelse i departementene.

Tradisjonelt har vi i Norge hatt et embetsverk med betydelig respekt og integritet, bl.a fordi det har vært et klart skille mellom deres forvaltningsoppgaver og de politiske oppgaver til den politiske ledelse i departementet. Under denne regjering og den forrige har vi sett økende tendenser til sammenblanding, som etter mitt syn svekker respekten for embetsverket, hvis denne linjen fortsetter. Jeg sikter til episoder der den forrige statsminister brukte en ekspedisjonssjef ved statsministerens kontor til å gå inn i en partipolitisk polemikk. Jeg sikter til et eksempel under denne statsminister, der den avgåtte planleggingsminister bruker som sin politiske og pressemessige rådgiver en tjenestemann i Finansdepartementets planleggingsavdeling. Jeg bringer ikke frem navn, vedkommende er godt kjent for offentligheten. Han utfører altså (presidenten klubber) rene politiske oppgaver og mitt spørsmål ...

Presidenten: Taletiden er omme.

Per-Kristian Foss (H): Mitt spørsmål er hvordan statsministeren ser på dette.

Statsminister Thorbjørn Jagland: Det har vært en debatt om dette i Stortinget, bl.a om det brevet som Per-Kristian Foss refererer til. Den debatten synes jeg var uttømmende, og jeg tar alt det som ble sagt der, til etterretning. Det skal være et klart skille mellom embetsverk og politisk ledelse. Det er min klare holdning til disse tingene.

Per-Kristian Foss (H): Det var ikke den konkrete brevsaken jeg siktet til. Jeg får da stille spørsmålet mer direkte: Vil denne statsminister sørge for at tjenestemenn eller embetsmenn i departementet ikke opptrer i politiske roller heretter?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Svaret på det er ja. Jeg regner med at det hele tiden har vært lagt til grunn at man ikke skal opptre i politiske roller. Men som kjent er embetsverket til for å tjene den regjering som til enhver tid sitter, og det er det selvfølgelig lov å gjøre.

Presidenten: Da tar vi neste hovedspørsmål.

Carl I Hagen (Frp): Jeg har et spørsmål til statsministeren.

På tross av at Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Tom Thoresen, har karakterisert landets økonomiske situasjon som vanskelig, tror jeg de fleste er enig i at vi aldri har hatt så god utenriksøkonomi, med overskudd i handelsbalansen, og at vi aldri har hatt så stort overskudd i vårt statsbudsjett som nå. Er statsministeren enig i at landets økonomiske situasjon nå er meget god, og at om vi noen gang virkelig skal få full kapasitetsdekning når det gjelder våre sykehus og vårt helsevesen - særlig med tanke på dem som faktisk har bygd opp det norske hus, som Gro Harlem Brundtland var meget stolt av, nemlig de eldre - så er tiden nå inne for å gjøre et kjempeløft slik at vi får full sykehjemsutbygging?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Endelig var det en som kunne utnytte denne spørretimen skikkelig.

Svaret på spørsmålet er ja. Jeg er helt enig med Carl I Hagen i at vi har en mulighet til å gjøre et løft for eldre og syke. Det har Regjeringen lagt opp til i statsbudsjettet og i den salderingsproposisjonen som er lagt fram, som for øvrig på dette området er godt i tråd med det Stortinget ønsker.

Carl I Hagen (Frp): Det statsministeren nå sier, tror han ikke på selv engang.

Arbeiderpartiets landsmøte ble fortalt at det ville ta fem år å få full sykehjemsutbygging. Det er anslått et bevilgningsbehov på investeringssiden på 5 - 6 milliarder kr. Det ligger ikke i statsbudsjettet, det ligger ikke i salderingsproposisjonen i det hele tatt. Skal man dekke bare en femtedel av det totale behov, må man mangedoble de bevilgningene som er. Når kan vi forvente at statsministeren følger opp med handling og forslag de fromme løfter han kommer med?

Et prinsipielt spørsmål til: Når det er slik at det er en statlig tilskuddsordning når det gjelder drift av barnehageplasser, enten de drives av private eller av kommunen, vil det ikke da være naturlig hvis man vil prioritere sykehjem, å ha en tilsvarende driftstilskuddsordning for disse, enten de drives av private eller av kommunen?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Som Carl I Hagen vil være kjent med, har vi lagt inn det som Stortinget ønsker når det gjelder sykehjem og enerom. Hagen har helt rett i at ikke hele det beløpet som skal til for å løse alt i løpet av neste år, ligger inne i salderingsproposisjonen, for det er ikke mulig. Som kjent fremmet Carl I Hagen et forslag her i Stortinget om at det skulle legges fram en stortingsmelding om dette, og da var Carl I Hagen selv med på å stryke et årstall, og det var kanskje fordi han skjønner at det må være realisme i det vi gjør i denne sak. Det er ikke bare spørsmål om penger, det tar jo også tid å få bygd disse enerommene, og det må bygningsarbeidere og en rekke andre realressurser til for å få gjort det. Men mitt og Regjeringens mål er at dette skal vi gjøre så fort vi overhodet kan, og vi er på linje med flertallet - ja, jeg tror det er enstemmighet i denne sal om det.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål fra Kjell Magne Bondevik.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Vi er vel langt inne i salderingsdebatten nå, men dette er et sentralt spørsmål som folk utover i landet er opptatt av, nemlig: Hva gjør vi i helsetjenesten og i eldreomsorgen? Og det er riktig som statsministeren sier, at det nå ved hjelp av stortingsflertallet kan bli økte bevilgninger øremerket til eldreomsorg og til sykehjemsutbygging og også til den posten som går på bygging av enerom på sykehjem - noe for øvrig Kristelig Folkeparti i sin tid fikk inn i budsjettet. Men problemet er jo at en rekke kommuner har så dårlig økonomi at selv om de skulle få noe mer øremerkede midler til slike formål, svekkes likevel helsetjenesten og eldreomsorgen i disse kommunene fordi de må redusere sin egeninnsats bl.a på dette feltet. Og her er jo hovedproblemet: Regjeringen har lagt opp til en så dårlig kommuneøkonomi at også eldreomsorgen og helsetjenesten svekkes tross økte øremerkede bevilgninger. Mitt spørsmål til statsministeren er: Ser han ikke at en dårlig kommuneøkonomi svekker eldreomsorg og helsetjeneste, på tross av økte bevilgninger til øremerkede tilskudd?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Nå sa Bondevik: « Regjeringen har lagt opp til en så dårlig kommuneøkonomi ». Jeg vil redegjøre for følgende: Da vi la opp statsbudsjettet for 1996, hadde Regjeringen et forslag til kommuneøkonomi. Så ble det her i Stortinget fra Senterpartiet foreslått en påplussing på 2,5 milliarder kr - som riktignok ikke ble vedtatt. Kommunene har fått 2,5 milliarder kr mer for 1996 på grunn av økt sysselsetting og på grunn av økt skatteinngang og lavere ledighet i kommunene, slik at kommunene har fått alle de pengene som det var forslag om å plusse på. Disse pengene har kommunene fått beholde i 1997, og så vil det som følge av salderingsproposisjonen bli en ytterligere økning når det gjelder kommuneøkonomien. Så jeg tror man nå må begynne å tenke over hva man sier ett år i forhold til det man sier neste år. Det som altså var nok i fjor, er nå altfor lite. Det er for øvrig noe nytt, synes jeg, at man i alle sammenhenger bare bringer inn alle som sier noe ute i landet, og så bygger på det.

Presidenten: Da går vi over til det siste hovedspørsmålet.

Jan Petersen (H): Jeg har et spørsmål til statsministeren:

I debatten om makt og maktutøvelse i Norge har statsministeren uttalt til Tidens Tegn: « Hvis jeg fikk definert hva som er problemet, så kunne jeg ta debatten. Men hva er problemet? »

I de siste uker har den aller viktigste politiske debatt i Norge vært debatten om samrøret mellom stat, parti, næringsliv, forskning og personlige interesser. Er nå problemet blitt tilstrekkelig klart for statsministeren, slik at han er parat til å ta debatten?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Jeg tror Petersen kunne ha sitert hva som gikk forut i den sammenhengen. For det var ikke et spørsmål som ble stilt, det var en anklage mot Arbeiderpartiet som Høyre har kommet med over lang, lang tid, og nå forstår jeg at anklagen går ut på at det skal være samrøre mellom forskjellige instanser og Arbeiderpartiet. Men hvis man ser på norsk etterkrigshistorie, vil man jo nettopp finne at det har vært samarbeid over forskjellige grenser, mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, det har vært samarbeid på mange andre områder, og takket være at Arbeiderpartiet har klart å få til et slikt samarbeid, har det gått godt i dette landet. Når Høyre ikke har klart å få det til, er det beklagelig, men det er muligens derfor Høyre ikke kommer i en skikkelig politisk posisjon. Jeg tror et så lite land som Norge er nødt til å ha samarbeid. Om man så kaller det samrøre eller hva det måtte være, bryr ikke jeg meg noe om. Det viktigste er at vi har evnen til å samarbeide over forskjellige skillelinjer, og jeg skulle ønske at man også hadde sterkere mulighet til å samarbeide over partigrenser i den situasjonen som Norge er i nå.

Jan Petersen (H): Jeg konstaterer at statsministeren fortsatt ikke tar samrøredebatten på alvor - at han fortsatt ikke tar debatten om rolleblanding på alvor. Og la meg stille oppfølgingsspørsmål på ett område, det dreier seg om samrøre og forskningens uavhengighet, for vi har et problem dersom staten er den suverent viktigste kunden for forskningen.

Det er en rekke forhold det kan reises spørsmål om: hvorvidt statlige oppdragsgivere søker å styre forskningskonklusjoner, hvorvidt institutter forfordeles slik at det korrekte får oppdragene, hvorvidt forskere ønsker å komme i gunstig lys for å bli brukt som ekspertise, hvorvidt deltakelse i samråd medfører at man tilpasser seg den fremherskende mening, og hvorvidt det sies nei til andre oppdragsgivere for å tekkes den viktigste.

Dette dreier seg om bredden og mangfoldet i debatten i Norge. Mitt spørsmål til statsministeren blir da: Vil han sørge for at spørsmål om forskningens uavhengighet blir et av de mest sentrale poeng i den kommende maktutredningen?

Presidenten: Før statsministeren får ordet vil presidenten si at det er plass til enda et hovedspørsmål, og det vil bli fra Unn Aarrestad.

Statsminister Thorbjørn Jagland: Jeg synes det er helt rimelig at det spørsmålet blir belyst i den annonserte maktutredningen, men jeg tror man da skal gå litt dypere inn i materien enn det Jan Petersen vanligvis gjør. De forskningsmidlene som bevilges, fordeles av Forskningsrådet som kjent, og så har vi en del oppdragsforskning som mange forskningsinstitusjoner benytter seg av. Og jeg kan ikke se at det har ført til så veldig mange av de problemene som Jan Petersen nevner, men vi får se på det.

Men for øvrig synes jeg at det har vært en gunstig utvikling at forskningen har tatt mer innover seg de utfordringer og problemer som samfunnet står overfor. Faren innenfor forskning har jo heller vært at man har forsket for seg selv, at forskningsinstitusjonene er blitt byråkratiske og at man på en måte ikke har betydd noe særlig for samfunnet. Det er den største faren, ikke at man prøver å bety noe for næringslivet og andre som ønsker å få forsket rundt problemer og utfordringer som de står overfor. Men jeg synes det er rimelig at disse tingene kan bli belyst i den maktutredningen som vi skal ha.

Presidenten: Da har vi plass til det siste hovedspørsmålet - Unn Aarrestad.

Unn Aarrestad (Sp): Eg vil få stilla eit spørsmål til næringsministeren. Norsk skipsbyggingsindustri er konkurransedyktig når vilkåra er like med vilkåra i andre land. For to år sidan vart OECD-avtalen om normale konkurransevilkår for denne industrien skriven under i Paris. Avtalen tok bort høvet for OECD-land til å subsidiera eigen verftsindustri, og frå norsk side såg ein denne avtalen som einaste mogleghet for å få normalisert situasjonen i skipsbyggingsmarkedet, som nå er i oppgang.

Men så ratifiserte ikkje USA denne avtalen, som dermed ikkje er gyldig. Vil nå næringsministeren med bakgrunn i dette ta initiativ for å få i stand ein gyldig avtale med dei andre OECD-landa utenom USA, slik at norsk skipsbyggingsindustri kan betra konkurranseevna i høve til andre land?

Statsråd Grete Knudsen: Regjeringen vil fremdeles ha en sterk innsats når det gjelder å få ratifisert OECD-avtalen. Selv om vi nå har måttet vente på USA, gir vi fremdeles ikke opp at det er mulig. Men inntil videre vil de norske bedriftene ha akkurat de samme ordningene som andre vi konkurrerer med.

Unn Aarrestad (Sp): Eg er kjend med at særleg søreuropeiske land driv med sterk subsidiering både direkte og indirekte av skipsbyggingsindustrien, mens Sverige er eit av dei landa som ikkje har gjort dette i noka form i seinare år - og dei har dermed i dag så godt som ingen verftsindustri.

Nå byggjer Noreg båtar som er teknisk avanserte, og me har opparbeidd ein fin kompetanse på dette området. Dette vil me gjerne få halda fram med. Kva vil næringsministeren nå gjera for at me i Noreg skal kunna utvikla dette vidare og dermed sikra tusenvis av arbeidsplassar langs kysten?

Statsråd Grete Knudsen: Det er nok ulike årsaker til at Sverige ikke har greid overgangen til nettopp de mer spesialiserte skipsbyggeriene, slik Norge har. Vi har hatt gode aktører, vi har faktisk også fra aktørenes side hatt en nær tilknytning og et nært samarbeid med forskningsmiljøer etter hvert som man har arbeidet. Dette til sammen har gjort også Norge meget kompetent.

Men til det første spørsmålet vil jeg si at Norge vil arbeide ut fra det samme regelverk som de nå er gått inn på i EU, mens vi venter på at OECD-avtalen blir ratifisert.

Presidenten: Da har vi gjort unna den muntlige spørretimen, og vi går over til den ordinære spørretimen. Presidenten vil til representantenes orientering meddele at det i dag ikke foreligger noen endringer til den oppsatte spørsmålslisten.