Magnar Sortåsløkken (SV): Jeg har et spørsmål til sosialministeren.

« 5 av 10 skyr sosialkontoret - vil heller leve på familien » er et hovedoppslag i Klassekampen i dag. Langtidsledige med rett til sosialhjelp vil ikke stå med lua i handa på sosialkontoret, viser en helt ny undersøkelse. Så må man spørre: Hva er grunnen til at de ikke vil det? « Sosialkontoret plukker deg i småbiter og forlanger at du vrenger sjelen din » - du tvinges i kne, er argumentet som blir brukt.

Mange langtidsledige er i en meget vanskelig økonomisk situasjon. De har behov for økonomisk sosialstøtte, noe de også har krav på. Da blir mitt spørsmål til sosialministeren: Hva vil statsråden gjøre for å sikre at sosialkontorene blir mer service- og publikumsinnrettet, slik at de som har behov for og rett til sosialstøtte, orker å benytte dette? (Presidenten klubber.)

Mitt utgangspunkt er ikke først og fremst et angrep på dem som jobber på sosialkontorene, men det er et angrep på systemet, og det er et angrep på rammebetingelsene for sosialkontoret.

Presidenten: Presidenten må med en gang i starten innprente at spørsmålet skal ligge innenfor den tiden som står til rådighet. Det er for spørrerne 1 minutt, og

for statsrådene 2 minutter ved første svar og siden 1 minutt også for dem.

Statsråd Hill-Marta Solberg: Undersøkelsen som er omtalt i dag, at de fleste langtidsledige kommer ut i økonomiske vanskeligheter, er på mange måter en bekreftelse på det vi alle vet, at det viktigste for at folk skal ha en trygg økonomisk hverdag, er tilknytning til arbeidslivet. Det å kunne ha eget arbeid og egen inntekt er det sikreste for å ha en god økonomisk hverdag.

Når det er sagt, vet vi at det er helt nødvendig å ha et sosialt sikkerhetsnett som fungerer for dem som av ulike årsaker ikke kan klare å være i arbeidslivet. Og det er ingen tvil om at Sosialdepartementet er opptatt av at vi skal ha en god sosialtjeneste, at det som på mange måter er bunnplanken i velferdssamfunnet, skal fungere både ved å være servicerettet og ved å yte de tjenestene til befolkningen som befolkningen faktisk har krav på. Sosialdepartementet har gjennomført flere sosialtjenesteprogram nettopp for å øke kvaliteten på vår sosialtjeneste.

Regjeringen er opptatt av dette arbeidsfeltet og vil også komme tilbake til ytterligere måter å kvalifisere vår sosialtjeneste på for nettopp å kunne imøtekomme klientene på den måten som spørreren også er opptatt av.

Magnar Sortåsløkken (SV): Jeg takker statsråden for svaret så langt.

Det som er viktig her, og som jeg også la vekt på i mitt første spørsmål, er at det ikke er hos sosialkontorene og medarbeiderne der jeg tror det først og fremst er noe som svikter, men det er i sjølve systemet. Jeg er overbevist om at det etter hvert har blitt en så stor arbeidsbelastning på sosialkontorene at den serviceinnstillingen de burde ha, har de faktisk ikke tid til å praktisere. Vi vet at klientene ofte møter stengte dører, det har vært lukket enkelte dager i perioder osv., og på den måten kan ikke dette fungere.

Jeg håper inderlig at sosialministeren tar dette alvorlig, ser på hvordan den faktiske situasjonen er, og sørger for at de som virkelig har behov for sosialhjelp - og det er det dessverre ganske mange som har, særlig de langtidsledige som har vært og er i en vanskelig situasjon - heretter kan gå på sosialkontoret og føle at de får den service, støtte og hjelp de har krav på.

Statsråd Hill-Marta Solberg: Jeg tror det er lett å bli enige om at det er ingen enkel jobb å jobbe i sosialtjenesten, fordi de personene man møter i denne førstelinjetjenesten, ofte er folk som har store vanskeligheter, og som har sammensatte vanskeligheter.

Sosialdepartementet og jeg er svært opptatt av at vi skal ha en god sosialtjeneste, og ikke minst av at vi skal ha en sosialtjeneste som er i stand til å jobbe tverretatlig, som er i stand til å håndtere mennesker som har mange typer problemer - som ikke bare er uten jobb, men som kanskje også har et boligproblem, som kanskje har et helseproblem, og i tillegg til det kanskje også etter hvert et rusproblem. Slik sett er det en krevende oppgave som vi er opptatt av skal bli utført så godt som mulig. Og jeg kan understreke at det er også Regjeringen opptatt av.

Presidenten: Ingen har bedt om oppfølgingsspørsmål. - Presidenten vil be om at de som skal ha oppfølgingsspørsmål, må melde seg i god tid.

Presidenten vil gjerne gå videre - vi kommer tilbake til sosialspørsmål ellers også. Neste hovedspørsmål er fra Kari Helliesen.

Kari Helliesen (A): Jeg har følgende spørsmål til samferdselsministeren:

Fra flere hold er det i den senere tid kommet fram forslag om endring i eierskap for Telenor, og det er lansert løsninger som innebærer salg av aksjer i Telenor til private interesser, bl.a har Hydro-modellen vært lansert. Ser samferdselsministeren noen grunner eller behov for å endre eierskapet i Telenor?

Statsråd Sissel Rønbeck: Svaret på spørsmålet er nei. Og det er ikke fordi jeg er noen prinsipprytter, men fordi jeg vanskelig kan se noen gode praktiske grunner til at det skulle være behov for å selge ut aksjer eller delprivatisere Telenor slik situasjonen er nå. Jeg legger da vekt på et par-tre forhold som jeg vil nevne i forhold til en slik vurdering.

Det ene og viktigste er at vi er i den situasjon i Norge at vi har et statlig selskap som leverer noen av de aller beste og billigste tjenestene på dette området i hele verden. Det er en stor fordel for oss alle, ikke minst for næringslivet. Jeg kan heller ikke se noen statsfinansielle grunner til at det skulle være forstandig å gjøre dette nå. La meg også nevne at det dessuten er sånn at staten har en meget god avkastning på egenkapitalen i Telenor.

Et poeng til som jeg har jeg lyst til å nevne til slutt, er at hvis en skulle delprivatisere nå, løper en en stor risiko for at en vil kunne få inn internasjonal kapital, dvs. konkurrenter til Telenor. Og jeg setter et stort spørsmålstegn ved hvor forstandig det ville være akkurat nå, i den meget tøffe konkurransesituasjonen vi har, og som vil forsterke seg ytterligere i 1998.

Kari Helliesen (A): Jeg takker statsråden for svaret, og jeg er enig med statsråden i at det er viktig at vi nå styrker Telenor fremover for å garantere landsdekkende tjenester til likeverdige priser. Det som vel er problemet, er at vi må sikre Telenor forutsigbarhet når det gjelder økonomiske forutsetninger.

Statsråd Sissel Rønbeck: Jeg er enig i at det er viktig at Telenor har forutsigbare rammebetingelser, og i den forbindelse har også Stortinget en ikke helt ubetydelig rolle å spille, men jeg ser ikke her og nå store problemer på den fronten som skulle tilsi at det er behov for å gå inn i noen delprivatisering nå.

Presidenten: Neste hovedspørsmål er fra Magnhild Meltveit Kleppa.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Mitt spørsmål er til bistandsministeren.

Eg vil ta utgangspunkt i ein artikkel frå IPS, som har stått i fleire norske media nå i løpet av januar under overskrifta « Verdensbanken rammer fattige ». Det blir der hevda at ei rekkje frivillige hjelpeorganisasjonar både i Mexico og USA har reist innvendingar mot Verdensbanken sin treårige strategiplan for Mexico. Av den mexicanske regjeringa blir det kravd utviding og fordjuping av den såkalla strukturelle økonomiske tilpassinga, noko som kan innebera auka forskjellar blant folk. Planen synest altså å stå i motsetning til banken sine eige utsegner om å fokusera på fattigdom og kvinner. Noreg er ein vesentleg bidragsytar til mange av Verdensbanken sine prosjekt. Og mitt spørsmål er: Kva moglegheiter meiner statsråden at ho har for å fylgja opp slike innvendingar? Har ho i denne saka tatt noko initiativ?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: La meg først si at Mexico ikke er vesentlig mottaker av norsk utviklingshjelp, så jeg oppfatter spørsmålene på mer generell basis. Innledningsvis kan det kanskje sies at Mexico har hatt en svært vanskelige økonomisk situasjon, som nærmest fortonet seg som et krakk for en to-tre år siden, men er nå kommet på rett kjøl igjen, ikke minst takket være verdenssamfunnet og Verdensbankens bidrag.

Når det så kommer til det mer prinsipielle i spørsmålet, nemlig hvordan Verdensbankens struktureringsprogrammer virker inn i et land, tror jeg det er flere ting å merke seg. For det første er det nødvendig for ethvert land å ha en rimelig sunn økonomisk base for i det hele tatt å få til utvikling, ikke minst i forhold til utenlandske investeringer i et land. Deretter tror jeg det også er viktig å være klar over at Verdensbankens økonomiske programmer har blitt stadig mer sosialt orientert, også fordi man innser at det er helt nødvendig for å få til en økonomisk utvikling i landene. Norge har absolutt vært en pådriver for å få til denne utviklingen, og det er gledelig å se at Verdensbankens tall viser at for ganske få år siden var det ca 5 % som gikk til sosial sektor, nå er det opp imot 20 % som går dit. Så her har det altså vært en veldig positiv utvikling, nettopp fordi man ønsker at man skal få til en riktig økonomisk utvikling uten å ramme de mest sårbare.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er jo slik både ifylgje bistandsmeldinga og vedtak som er gjorde, at Noreg på ein spesiell måte skal prioritera kvinneretta bistand. I denne samanheng blir det frå desse organisasjonane hevda at det er kvinnene som taper, det er dei som har dei lågast lønte jobbane, det er dei som manglar adgang til utdanning og til skolering, til eiga jord og til å skaffa seg kredittar. Verdensbanken sin offisielle politikk er altså, ifylgje den sjølv, å « redusere lønnsmessige kjønnsforskjeller samt å oppmuntre kvinner til å delta i den økonomiske utvikling av sine land ». Kvinnepolitiske vurderingar skal leggjast til grunn i hjelpeprogramma.

Eg merka meg at statsråden her forsvarte Verdensbanken sine program utan å svara på det som eg spurde om. Tar ho noko initiativ når slike innvendingar blir framførte?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: Jeg skal med glede si litt om kvinneprofilen i norsk bistand. Disse problemstillingene som ble nevnt i dette spørsmålet, er ting vi både er bekymret over og opptatt av, og derfor er norsk bistand i veldig stor grad rettet inn for å gi kvinner økonomisk handlerom og sikre et forsvarlig sikkerhetsnett for de mest sårbare gruppene, som ofte er kvinner og barn.

Når det gjelder Verdensbankens politikk på dette området, tror jeg at ikke minst Norges rolle i Verdensbanken har bidratt til at disse formuleringene, som høres bra ut, kan leses i Verdensbankens dokumenter. Blant annet har vi finansiert en kvinnerådgiver i Verdensbanken nettopp for å sette disse tingene på dagsordenen. Så er det vår oppgave å følge med hvordan praksis faktisk utvikler seg, og det skal jeg love at vi skal gjøre. Fine ord på papiret er bra, men det er virkeligheten som teller.

Presidenten: Neste hovedspørsmål er fra Thorhild Widvey.

Thorhild Widvey (H): Jeg har et spørsmål til samferdselsministeren.

Innenfor telesektoren har vi gjennom lengre tid kunnet registrerer at en effektiv og sunn konkurranse er det beste virkemidlet for å kunne senke prisene og øke kvaliteten på tjenestene. Samtidig registrerer vi med uro at på områder hvor den sunne konkurransen er fraværende - der det altså finnes monopoler - opplever vi kraftige prisøkninger på teletjenestene. Det seneste eksemplet på det siste er den henimot fordoblingen av lokaltakstene som Telenor iverksatte rundt nyttår. Mitt spørsmål til statsråden er: Innser statsråden at det vil være vanskelig å bedrive en slik forbrukerfiendtlig politikk i et avmonopolisert marked med en sunn konkurranse?

Statsråd Sissel Rønbeck: Jeg vil bestemt ta avstand fra at Telenor driver en forbrukerfiendtlig politikk. Bare i løpet av 1990-tallet er prisene på tjenestene fra Telenor mer enn halvert. Vi har nå noen av de laveste prisene og dessuten kvalitetsmessig noen av de beste tilbudene i hele verden.

Det er riktig at takstene har gått opp på lokaltakstsiden i deler av landet i år, men totalt sett settes prisene ned også i år fra Telenors side. Det syns jeg er veldig bra, og jeg regner med at dette er en utvikling som kommer til å fortsette også i årene framover.

Jeg merket meg at Internett-brukere, ikke minst i dette området, er blant de som mener at de er hardt rammet av økte priser i år. Jeg har forsøkt å gå konkret inn i hva dette betyr i praksis for den gruppen, som ofte er storforbrukere på kvelden. Bruker en tre timer på den aktiviteten, blir merkostnadene så langt jeg har klart å sette meg inn i det, cirka som prisen på en halv coca-cola-flaske - og det tror jeg er til å leve med.

Thorhild Widvey (H): Ja, prisene har gått ned, men det er også et faktum at der hvor Telenor fremdeles har et monopol, er prisene høyest. Man kunne i Aftenposten den 7. november 1996 lese en uttalelse fra administrerende direktør i Telenor Mobil, Stig Herbern. Han sa:

« Vi er villige til å gå til bunnen i pris, slik at NetCom ikke har råd til å gi bort telefoner lenger. »

Det er påfallende at akkurat på dette området, hvor det finnes konkurranse, kan Telenor forsvare at man går ned i pris, men på områder hvor Telenor fremdeles har monopol, forsvarer altså statsråden og Regjeringen at man fremdeles skal drive en type forbrukerfiendtlig politikk. Det er for øvrig ikke bare på teleområdet, som denne statsråden representerer, det er grunnlag for høyere priser. Vi kan også se det på kostnadsutviklingen på ganske mange andre områder. Og mitt spørsmål er: Er det slik finansieringsgrunnlaget i Det norske hus skal være, med økte avgifter generelt for forbrukerne? Er det den type politikk innenfor finansieringen vi skal se konturene av fremover?

Statsråd Sissel Rønbeck: De konturene vi kommer til å se på dette området framover, satser jeg på skal være lik de konturene vi har sett i de årene vi har lagt bak oss på 1990-tallet. Prisene kommer til å fortsette å gå nedover. På de få områdene hvor prisene har gått opp i år, handler det ikke om monopolsituasjon, det handler om å posisjonere seg skikkelig - det kan Telenor - i forhold til den konkurransen de kommer til å møte i 1998. Det betyr at de nå legger prisene slik at de blir kostnadsbasert, og det må også andre selskaper gjøre. Det er den egentlige grunnen til de endringene vi har fått i prisstrukturen i år. Men totalbildet er også i år - jeg vil gjenta det - at prisene på vanlig telefon går ned.

Presidenten: Vi får et oppfølgingsspørsmål, fra Oddvard Nilsen.

Oddvard Nilsen (H): Vi har lenge hørt både statsministeren og mange statsråder fra Arbeiderpartiet snakke varmt om IT-satsing. Den nye teknologien skulle da også bringes ut til oss alle - til glede for oss - og vi er stilt i utsikt at IT-politikken for mange av oss skulle være en stige inn i informasjonssamfunnet. Nå ser vi altså at enkelte IT-tjenester blir henimot dobbelt så dyre fordi Arbeiderpartiet holder sin hånd over et monopolisert marked. Og da er mitt spørsmål: Har Regjeringen forlatt sin IT-politikk? Eller: Hva vil statsråden gjøre for at ikke bare de som har best betalingsevne, skal få anledning til å surfe på Internett og andre informasjonskanaler og skaffe seg helt nødvendig kunnskap? Og så må jeg be statsråden gå tilbake til sine rådgivere og få regnet på nytt hva kostnaden ved Internett-oppkobling har vært. Sannheten er at for enkelte brukere har kostnaden steget med 229 %

Statsråd Sissel Rønbeck: Når jeg sammenliknet med prisen på en halv coca-cola-flaske, var det i forhold til økte takster på kveldstid - la meg presisere det.

Når det gjelder IT og f.eks mulighetene for å kople seg opp på Internett, er det nå slik at 93 % av brukerne har anledning til å benytte seg av lokaltakst. På meg virker det veldig bra. Vi er i Norge på dette og andre IT-relaterte områder i den situasjon at vi er av de mest interessante markedene i verden. Hvorfor det? Det er ikke fordi vi er et stort folk, men fordi vi er veldig avansert, har kommet veldig langt når det gjelder utbredelsen av denne teknologien og bruken av den i befolkningen, og det er bl.a takket være Telenor, og dette er da en linje Regjeringen vil føre videre. (Presidenten klubber.) Vi tar sikte på at vi fortsatt skal ligge i spissen i verden når det gjelder å utbre mulighetene for tilgang til denne nye teknologien.

Presidenten: Presidenten vil presisere at taletidsbegrensningen gjelder for alle.

Vi går til neste hovedspørsmål.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg har eit spørsmål til sosialministeren.

Narkotikadebatten har vore ganske aktuell den siste tida, og tilhengarane av legaliseringa gløymer jo heilt statistikken når dei ønskjer at vi skal ha ein meir liberal politikk her i landet. Men vi har òg mange utfordringar framfor oss.Vi har overdoserekord, og vi har diskusjon om bruk av metadon. Vi ventar på ei stortingsmelding, men vi kan ikkje venta med å handla fordi om vi ventar på den. Det er viktig å bruka ressursane rett.

Og så har vi sett oppslag frå Hordaland om ein flott bustad med 22 tilsette og ein brukar pluss barnet hennar. Ein fekk gjennom media nesten inntrykk av at det var den faglege usemja som gjorde at institusjonen ikkje vart teken i bruk fullt ut. I andre tilfelle har narkomane fått plass på institusjonane, men fylka sender dei ikkje dit likevel. Har statsråden tenkt igjennom korleis vi kan utnytta ressursane betre, slik at ikkje teori, ideologi eller fagleg usemje hindrar effektiv bruk av det tilbodet som er til stades her i landet? Vi har for mange hjelpetrengande til at institusjonsplassane skal stå ledige, og det vonar eg statsråden er samd i.

Statsråd Hill-Marta Solberg: Som spørreren nevner, arbeider Regjeringen med en narkotikamelding som vil komme til Stortinget om ganske kort tid, der de fleste av de elementene som ligger i spørsmålet, vil bli ganske grundig berørt. Regjeringen kommer også til å gå grundig inn på liberaliseringsdebatten, for det er ikke slik at vi koster den debatten til side. Vi ser på alle argumenter i den sammenheng. Men det er vel kanskje ingen hemmelighet å røpe at vår konklusjon er at den restriktive linjen som har vært ført i norsk politikk, har vært riktig, og den vil Regjeringen videreføre.

Vi vil også se på hvordan vi best mulig skal utnytte de ressursene vi har innenfor rusmiddelomsorgen. En utfordring er selvfølgelig å utnytte kapasiteten på behandlingssiden best mulig. Vi retter i stortingsmeldingen søkelyset spesielt mot de tunge misbrukerne, de misbrukerne som vi dessverre ser at de fleste behandlingsopplegg har feilet i forhold til. I den sammenheng vil også metadon bli berørt.

Men Regjeringen er også opptatt av hvordan vi skal få en god utnyttelse av den kapasiteten vi faktisk har, og ser på mulige ordninger for å stimulere til bedre utnytting av kapasiteten. Det er en kjensgjerning at i enkelte perioder er enkelte behandlingsopplegg mer populære - for å si det slik - og etterspurt, noe som innebærer kø ved enkelte institusjoner, mens vi i samme tidsrom faktisk har ledige plasser ved institusjoner som er mindre attraktive for øyeblikket. Vi er opptatt av kvaliteten på behandlingen, og vi vil også gå inn for å utvikle noen standardkrav til behandlingsopplegget for å heve kvaliteten og standarden ved de behandlingstilbudene som fins, og som det er et meget bredt spekter av i Norge.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg takkar statsråden for svaret, men eg følte vel ikkje heilt at ho svarte på spørsmålet. Hovudspørsmålet mitt gjekk på om ein har nokon plan for korleis ein skal utnytta all kapasiteten til kvar tid, for vi har for mange som treng hjelp i dag. Vi har narkomane som står i kø, som ynskjer plass, men ikkje får det. Det går på økonomi, men det går òg på ideologi, teoriar og konflikt om kva som hjelper og kva som ikkje hjelper.

For meg er det ei hovudsak at alle plassane vert tekne i bruk så lenge vi har brukarar som treng desse behandlingsplassane. Her er det klart at fylkeskommunen kjem inn i biletet. Men har statsråden tenkt igjennom korleis vi kan unngå å få oppslag om at det er ein brukar med eitt barn ved ein heim der det er 22 tilsette, og der det faktisk ser ut til at det er fagleg usemje som gjer at ikkje heile institusjonen vert teken i bruk?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Det er ingen hemmelighet at det i Norge er ganske stor faglig uenighet om hva som er tjenlig og god behandling av rusmiddelmisbrukere. Så kan vi si at det kanskje ikke bare er en ulempe, for det innebærer også at vi kontinuerlig har en faglig diskusjon om hvilke veier vi skal gå, og hva som kan forbedres.

Når det gjelder den enkeltsaken som er nevnt, er det vel også en kjensgjerning at det var en ny institusjon som det foreløpig var ganske liten kjennskap til og kunnskap om i kommunen. Og det er jo slik at det er sosialtjenesten i kommunesektoren som har ansvaret for tilbudene til rusmiddelmisbrukere, som søker om plass, og som også vurderer hvilke steder man skal søke behandling ved. Så jeg ser nok ikke for meg at den institusjonen som er nevnt her, vil stå med stor ledig kapasitet over tid. Men som jeg sa i mitt første svar, vil Regjeringen i meldingen som kommer til Stortinget, også se på hvilke muligheter vi har for bedre å utnytte den kapasiteten som faktisk eksisterer i dagens behandlingstilbud.

Presidenten: Vi får et oppfølgingsspørsmål fra Tove Kari Viken.

Tove Kari Viken (Sp): Stortinget har gjentatte ganger gjennom de siste fem, seks årene bedt om en evaluering av rusmiddelinstitusjonene og hvordan behandlingen foregår der, ikke minst med sikte på ettervern og oppfølging over såpass lang tid at klientene har en mulighet til å komme tilbake til samfunnet. Vi har ennå ikke fått noen slik evaluering til Stortinget, men vi leser i avisene at det er foretatt en gjennomgang som viser at det er veldig store forskjeller mellom de ulike behandlingsinstitusjonene, og at det ikke nødvendigvis er de dyreste som gir de beste resultatene.

Når vil vi få en sånn skikkelig gjennomgang til Stortinget? Og vil statsråden sørge for at en får en skikkelig, offentlig godkjenningsordning, der det også ligger inne krav til kvalitet og oppfølging av kvalitetskravet over noe tid, sånn at en vet at en har en rimelig grad av oppfølging og ettervern i den behandlingen en har i dag?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Som Stortinget er kjent med - det har vært orientert om det i en rekke sammenhenger - arbeider Sosialdepartementet med å etablere et slags register, et klientstrømsregister, som skal være det redskapet vi trenger for å kunne dokumentere hvordan behandlingen virker for den enkelte klient. Vi har en forståelse av og oppfatning om at mange rusmiddelmisbrukere er såkalte svingdørsklienter, som går ut og inn av de ulike institusjonene, men vi har fram til nå ikke hatt et system som har gjort det mulig for myndighetene å gå inn og kontrollere hvilke behandlingstilbud den enkelte klient har vært igjennom, hvordan det har virket osv. Nå arbeider vi med å få etablert et slikt register. Det er et anonymisert system, men det gjør at muligheten er til stede for å kunne følge rusmiddelmisbrukeren for å se hva resultatet av et behandlingsopplegg faktisk er. En fullstendig orientering om dette vil selvfølgelig komme til Stortinget når det er ferdig til iverksettelse, hvilket vi antar vil være i løpet av året.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Bjørg Hope Galtung (Sp): Spørsmålet mitt går til forsvarsministeren.

I løpet av kort tid, faktisk dei siste tre til fire åra, har Forsvaret ved Forsvarets bygningstjeneste sett i gang fleire store utbyggingsprosjekt. Forsvarets Relokalisering Gardermoen er eitt av desse. For dette prosjektet vart det danna ein eigen prosjektorganisasjon der det berre delvis er folk frå FBT. Den nye flystasjonen på Gardermoen vart fullført, overlevert og opna rett før jul. Tidsramma vart halden, dei økonomiske rammene vart haldne, og det var til og med ei innsparing på 70 mill. kr - alt til stor glede for oppdragsgjevaren.

Den kompetansen og dei røynslene som FRG sin prosjektorganisasjon har opparbeidd i løpet av desse fire åra gjennom Gardermoprosjektet til liks med arbeidet på Rena og Romerike, er etter mitt og mange sitt syn heilt unikt. Spørsmålet mitt vert derfor: Korleis vil Forsvaret ta vare på denne kompetansen og denne kunnskapen i framtida?

Statsråd Jørgen Kosmo: Ja, det er helt rett som spørreren sier, at FRG-prosjektet, som det heter, som har vært et delprosjekt under FBT, har vært meget vellykket. Vi er meget godt fornøyd med den jobben som er gjort, både av FBT og av Forsvarets Relokalisering Gardermoen. All den erfaring som FBT og Forsvaret her har vunnet, vil selvsagt bli samlet inn, behandlet og tatt vare på i fremtiden, og prøvd utnyttet i andre store prosjekter som Forsvaret skal gjennomgå.

Vi har også gjort det slik at i forbindelse med omorganiseringen av Forsvarets bygningstjeneste, er de som har vært ansatt ved Forsvarets Relokalisering Gardermoen, stilt i utsikt at dersom de søker, kan de få jobb innenfor Forsvarets bygningstjeneste innenfor den fremtidige strukturen.

Bjørg Hope Galtung (Sp): Forsvaret står overfor store utbyggingsprosjekt, bl.a. Kolsås, som Stortinget vedtok rett før jul, og dessutan har vi òg i friskt minne det som skjedde med Lutvann. Enkel tenking tilseier då at denne røynsla og den kompetanse som FRG-prosjektorganisasjonen sit inne med, må tilflyta Forsvaret. Vi har rett og slett ikkje råd til å la vera etter mitt syn, og her kom då statsråden meg i møte delvis.

Det er fyrst og fremst kjernekompetansen i FRG-organisasjonen, som utgjer ca 20 - 25 personar, som det må takast vare på. Og korleis skal ein sikra desse 20 - 25 personane før dei vert spreidde for alle vindar etter endt oppdrag? Etter som delprosjekta i FRG skrir fram og vert avslutta, f.eks på Rena i juli og oktober, så sluttar folk i organisasjonen, forsvinn og får gode jobbar andre plassar. Vil statsråden ta initiativ til at kjernekompetansen - dei 20 - 25 personane - vert å finna i FBT i framtida?

Statsråd Jørgen Kosmo: Kompetanse er knyttet til personer, men også til erfaringer og resultater. Det er to ting som er viktig her: Det ene er å sørge for at vi drar med oss erfaringene fra måten å organisere et stort byggeprosjekt på. Det andre er at vi søker å legge til rette for at de folkene som har jobbet i FRG, kan fortsette enten i FBT eller i andre prosjekter i Forsvaret. Vi har derfor gjort det slik at det skal være åpning i FBTs nye organisasjon, men vi kan selvsagt ikke tvinge folk til å bli innenfor Forsvarets organisasjoner, og vi har heller ingen mulighet til å konkurrere med det private næringsliv når det gjelder lønninger.

Presidenten:: Vi går over til neste hovedspørsmål.

Jan Petersen (H): Jeg har et spørsmål til bistandsministeren.

Det er kommet for en dag at det ikke hersker organisasjonsfrihet i Norsk Folkehjelp. Det er slik at arbeidstakerne må være organisert i LO. Norsk Folkehjelp utfører store oppdrag for staten, herunder også for bistandsdelen. Det betyr at det går statsmidler til å opprette arbeidsplasser hvor Norsk Folkehjelp er arbeidsgiver, og det fører til tvangsinnmelding i LO. Dette er etter mitt skjønn brudd på en av de grunnleggende friheter.

Nå er det slik at staten fastsetter vilkårene for at Norsk Folkehjelp skal utføre oppdrag på vegne av staten, og mitt spørsmål til bistandsministeren er: Vil hun sørge for at organisasjonsfrihet blir en av forutsetningene for at Norsk Folkehjelp skal få oppdrag i fremtiden?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: La meg si at jeg med overraskelse har lest det samme oppslaget i pressen som representanten Jan Petersen.

Det er kommet uttalelser fra Norsk Folkehjelp etter dette oppslaget som inneholder en bekreftelse på at de vil drive i forhold til norsk lov. Fra mitt bord må jeg si at det er en forutsetning at de vi samsamarbeider med, forholder seg til norsk lov.

Jan Petersen: (H): Det var i og for seg greit nok det, men det var heller ikke spørsmålet.

Poenget er at Norsk Folkehjelp anfekter at det er i strid med norsk lov at det hersker en organisasjonstvang, så spørsmålet er egentlig fortsatt om statsråden vil fastsette gjennom vilkårene for Norsk Folkehjelp at de skal overholde organisasjonsfriheten. Det som er poenget her, er at arbeidsgiveren forlanger at arbeidstakeren skal være organisert hos arbeidsgiverens eier, og det er etter mitt skjønn brudd på reglene. Jeg synes ikke nå at statsråden skal skyve Norsk Folkehjelp foran seg, men tvert imot skal fastsette som vilkår at ja, det skal herske organisasjonsfrihet. Og jeg vil spørre statsråden: Er hun enig i at det bør herske full organisasjonsfrihet for Norsk Folkehjelps arbeidstakere?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: Jeg mener at det lå i mitt svar at jeg mener det er uholdbart at en av våre store samarbeidspartnere ikke driver i henhold til norsk lov. Jeg har med glede da sett at Norsk Folkehjelp selv sier at de vil ordne opp i dette og innrette sin virksomhet etter norsk lov, og jeg forutsetter at dette blir gjort.

Presidenten:: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Carl I Hagen (Frp): Jeg har et spørsmål til sosialministeren, og det dreier seg om eldreomsorgen.

Det er slik i Norge at både barnehager og sykehjem er et kommunalt ansvarsanliggende i dag, dessverre. Når det gjelder barnehager, altså de minste av alder, er det et statlig driftstilskudd til både privat og offentlig eide barnehager. Det er imidlertid dessverre intet tilsvarende driftstilskudd for drift av sykehjem, enten de er privat eller kommunalt eide. Og mitt spørsmål er: Hvorfor denne forskjellsbehandling? Hvorfor vil ikke Regjeringen innføre et tilsvarende årlig driftstilskudd pr. sykehjemsplass?

Jeg har tidligere spurt statsministeren, men jeg fikk ikke svar. Det var vel et for praktisk og for lite visjonært spørsmål for ham å besvare. Jeg vil gjerne høre sosialministerens svar.

Statsråd Hill-Marta Solberg: La meg først få si at jeg ikke, slik som Hagen, finner noen grunn til å beklage at eldreomsorgen er et kommunalt ansvar. Jeg konstaterer at det er det, og mener at det også er riktig, slik at man med utgangspunkt i kunnskapen om hvordan situasjonen er i nærmiljøet, også skal lage de beste tjenestene.

Så er det da ikke riktig at det ikke fins et statlig driftstilskott til eldreomsorg. Det gjør det faktisk, men ikke et tilskott øremerket pr. plass. På statsbudsjettet fins det to budsjettposter som er driftstilskott til eldreomsorgen - til sammen utgjør det ca en halv milliard årlig, slik det ligger nå. Det ene tilskottet ytes etter antall eldre aleneboende over en viss alder, og det andre tilskottet ytes til døgntjeneste/nattjeneste i den åpne omsorgen, så det fins også statlige virkemidler rettet inn mot drift i eldreomsorgen. Men Regjeringen har ingen planer om å utforme tilskott knyttet til den enkelte plass på institusjonene. Vi gir støtte til investering - ganske store støttemidler ytes til investering i sektoren - men når det gjelder driftstilskottene til institusjonsomsorgen, mener vi fortsatt det er riktig at de ligger innenfor rammeoverføringssystemet til kommunesektoren.

Carl I Hagen (Frp): Men resultatene taler jo for seg! Dersom det hadde vært lovfestede rettigheter for eldre som har behov for sykehjemsplass, slik at folketrygden automatisk måtte betale for det en slik plass koster, da ville vi ikke hatt køer - bare for å ta det først. I vårt system ville dette altså ikke vært noe problem - da hadde pengene kommet automatisk, akkurat som sykepenger, arbeidsledighetstrygd etc. Og mitt spørsmål er - en gang til, for jeg fikk ikke svar: Hvorfor denne grove forskjellsbehandlingen? Hvorfor er det slik at Regjeringen anser det for å være forsvarlig og nødvendig med et driftstilskudd pr. barnehageplass, mens det altså ikke er Regjeringens syn at man bør få et tilskudd øremerket drift av både private og offentlige sykehjem, slik at det blir mulig for flere å bygge, iverksette og drive sykehjem enn det er i dag? (Presidenten klubber.) Behovet for øremerkede midler er jo åpenbart for dem som vil se.

Statsråd Hill-Marta Solberg: Jeg er faktisk enig i at det er behov for øremerkede midler innenfor eldreomsorgen i en periode der det åpenbart er behov for å bygge opp denne sektoren til en bedre standard og kvalitet enn den har i dag. Det er også begrunnelsen for at Regjeringen har innført øremerkede ordninger som, når vi summerer det som gis til investering og det som gis til drift, i dag utgjør ca 1 milliard kr årlig på statsbudsjettet. Det Regjeringen arbeider med i forbindelse med et dokument om eldreomsorgen, er også en gjennomgang av de ulike virkemidlene - det være seg både økonomiske og andre statlige virkemidler - for nettopp å få til den kvalitetshevingen som vi ønsker innenfor eldreomsorgen, og som vi mener er nødvendig. Det vil også inkludere en gjennomgang av øremerkede ordninger og en vurdering av hvilket omfang det skal ha.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål - fra Tove Kari Viken.

Tove Kari Viken (Sp): I dag er det ulike finansieringsordninger for omsorgsboliger og for sykehjem. I omsorgsboliger blir den enkelte behandlet som et eget individ, og det er folketrygden som refunderer den enkeltes utgifter til medisiner og hjelpemidler, mens en selv er ansvarlig for husleie osv.

Når det gjelder sykehjem, blir opp til 85 % av pensjonen tatt fra den enkelte, og det er det kommunale apparatet som har hovedansvaret for hele driften, som betaler medisiner og som står for alle driftsutgiftene. Mye tyder kanskje på at kommunene bygger ut omsorgsboliger framfor sykehjem fordi folketrygden der kommer inn med større andel av refusjonen.

Vil en se på en mer lik betalingsordning for de to institusjonstypene?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Det som dette spørsmålet belyser, er en viktig problemstilling innenfor pleie- og omsorgssektoren, nemlig det faktum at denne sektoren er styrt etter to lover - den ene er lov om kommunale helsetjenester og den andre er sosialtjenesteloven - og alt innenfor åpen omsorg er organisert under lov om sosiale tjenester. Det reflekteres også i ulike betalingsordninger og ulike finansieringsordninger.

Jeg legger ikke skjul på at jeg oppfatter det som ganske kompliserende, og i særdeleshet kompliserende for en kommune som ønsker å drive en helhetlig, god omsorg, der man kan bruke personalet på en god måte innenfor både institusjonsomsorgen og den åpne omsorgen. Regjeringen har nedsatt et såkalt brukerbetalingsutvalg som nettopp skal se på mer enhetlige betalingsordninger innenfor denne sektoren. Utvalget vil avgi sin innstilling i løpet av en måneds tid, så vidt jeg er kjent med, og så får vi se om det vil danne grunnlag for noen nye vurderinger. Men jeg kan i hvert fall bekrefte at jeg er svært opptatt av denne problemstillingen og vil se på måter å skape et mer enhetlig system på i framtiden.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål fra Magnar Sortåsløkken.

Etter reglementet skal de som ønsker tilleggsspørsmål, « line » opp bak talerstolen - eller i det området.

Magnar Sortåsløkken (SV): Presidenten har så rett!

Det er et kommunalt ansvar, og det er for så vidt greit. Det vi vet, er at vi har en eldrebølge på gang. Det vil øke behovet for institusjonsplasser på alders- og sykehjem - og vi snakker om enerom.

15.000 eldre beboere på aldershjem må i dag dele rom med andre. I Oslo vet vi at andelen faktisk er 40 %. Arbeiderpartiet lovte i 1993, med daværende sosialminister Grete Knudsen, at enerom for alle skulle vi få i løpet av fem år. Nå er garantien fornyet - på Arbeiderpartiets landsmøte ble det satt et nytt datostempel på garantien.

Kan vi regne med at garantien, som går ut i 2001, nå vil bli fulgt opp? Eller vil vi igjen få et vedtak med et nytt datostempel når vi kommer fram til det aktuelle tidspunkt? For behovet er stort, og skal vi bruke dagens utbyggingstakt, vil det gå langt inn i neste århundre før vi når det som er målet. Vi må altså få et mye høyere tempo i dette. Vil sosialministeren bidra til det?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Svaret på det er ja. Det vil statsråden bidra til. Regjeringen arbeider med ganske store saker på eldresektoren for tiden og vil også legge fram en handlingsplan for hvordan det skal være mulig å innfri dette løftet - som vi står ved - om at vi i løpet av en femårsperiode bør være kommet dit at alle som ønsker det, kan få enerom på sykehjem.

Det vil innebære at vi også vil gå gjennom og se på de virkemidlene som kan være aktuelle for at kommunene skal greie dette løftet. Vi ser at det er en stor oppgave, men den er gjennomførlig.

Uten at vi har gjort noen nye tiltak på området, viser undersøkelser i dag at de kommunale planene som foreligger, innebærer at for sju av ti kommuner vil målet være nådd innen fem år. Da er det min oppfatning at det gjennom gode virkemidler er realistisk at vi kan bidra til at vi greier det på landsbasis. Men det er en viktig oppgave, og den er særdeles vanskelig i storbyene. Det er der oppgaven blir størst. Det ser jeg allerede.

Presidenten: Neste hovedspørsmål er fra Terje Sandkjær.

Terje Sandkjær (Sp): Jeg har et spørsmål til samferdselsministeren, og det dreier seg om sikker skolevei.

Det er stor uro her, fordi det er mye ugjort på dette feltet. Som kjent er fylkene økonomisk ansvarlig for å finansiere fri skoleskyss for elever i barneskolen ved avstander over 4 km. Når det gjelder 6-åringene, vil det fra høsten av være en plikt til å finansiere skoleskyss over 2 km. Nå hører vi om fylker som nøler med å følge opp, idet de sier at de statlige overføringene ikke kompenserer for merkostnadene ved fri skyss for 6-åringer med over 2 km skolevei.

Spørsmålet mitt er: Hva vil statsråden gjøre for å sikre at vedtatte minimumsordninger for skoletransport for 6-åringer blir fulgt opp?

Statsråd Sissel Rønbeck: Jeg har ikke grunn til å tro at fylkene ikke skulle ha fått tilstrekkelige midler i forhold til den nye og forbedrede ordningen som kommer for de aller minste skolebarna på dette området. Bortsett fra det er jeg enig i at det fremdeles er mye ugjort når det gjelder å sikre skoleveien for 6-åringer og for andre små barn. Det er en oppgave for kommunene, det er en oppgave for fylkene, og det er en oppgave for staten. Når det gjelder staten og mitt ansvarsområde, er jeg derfor glad for at vi har klart å øke bevilgningene til Aksjon Skolevei i år såpass kraftig som vi har gjort, og jeg håper også at dette er et arbeid som vi skal klare å gi skikkelig prioritet også i årene framover.

Terje Sandkjær (Sp): La meg få lov til å følge opp lite grann i forbindelse med det som statsråden sa om at det fortsatt var mye ugjort innenfor denne sektoren. Det er det jo. Det er mange elementer i dette. Hvis vi et øyeblikk går bort fra akkurat finansieringen av skolebussen, har vi dette med oppfyllingen i bussen, ståplassene - busser er ofte smekkfulle av småtasser som står i midtgangen - og det er dette med mangel på fortau, gang- og sykkelvei nær skolene, trafikkarealene rundt skolene. Det er mange ting i kjølvannet av dette og innenfor det som kan sies å skulle dekke trafikksikkerhet og sikker skolevei.

Spørsmålet til statsråden er: Hvilke planer har statsråden for å imøtekomme behovet for å gå inn i denne problematikken? Er det planer om å gi noen samlende oversikt over disse problemene, og hvilken offensiv holdning vil statsråden røpe når det gjelder å løse disse elementene som jeg har nevnt noen av?

Statsråd Sissel Rønbeck: Jeg har ikke noen grunn til å tro at lokale folkevalgte representanter, det være seg i kommunene eller i fylkene, er mindre opptatt av og i stand til å vurdere hvordan disse problemene skal løses enn tilfellet er for de sentrale styresmaktene. Det betyr at jeg regner med at også fylkene og kommunene nå gjør en spesiell innsats i år i anledning den reformen som nå settes i verk, og når det gjelder statens ansvar og videre arbeid på dette området, er det et spørsmål som jeg syns det er naturlig å ta opp i forbindelse med den nye vei- og veitrafikkplanen. Det blir vel den første og beste anledningen Stortinget får til å gå grundigere inn i dette.

Presidenten: Av hensyn til timeplanen, tror presidenten at vi er nødt til å gå rett på neste hovedspørsmål, selv om en har meldt seg til tilleggsspørsmål.

Vi går til neste hovedspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Jeg vil gjerne stille fungerende justisminister Jørgen Kosmo følgende spørsmål:

Justisdepartementet har besluttet å sende tamilske asylsøkere tilbake til Sri Lanka. Så vidt jeg forstår, hviler denne beslutningen på at Høykommissæren for flyktninger mener at det nå er forsvarlig å sende tamilske asylsøkere tilbake. Andre organisasjoner som vi i alminnelighet stoler på, som Amnesty og NOAS og også den sveitsiske flyktninghjelpen, mener tvert imot at situasjonen på Sri Lanka er sånn at det ikke er tilrådelig å sende tamilske asylsøkere tilbake. I en sånn situasjon, hvor vi altså har Høykommissæren og den norske regjering på den ene siden og andre organisasjoner som har et motsatt syn på den andre siden, er mitt spørsmål til fungerende justisminister om han vil stoppe tilbakesendelsen av tamiler og gjennomgå materien på nytt, når det åpenbart er uenighet mellom organisasjoner vi ellers stoler på i sånne spørsmål.

Statsråd Jørgen Kosmo: Alle søknader gis en grundig individuell vurdering knyttet opp til rettigheter for den enkelte til en omfattende ankebehandling og rettslige prøvinger.

Som grunnlag for behandlingen utarbeider vi og Justisdepartementet oversikter over hvordan situasjonen er i de enkelte land, slik at man skal få en beslutning som er mulig å gjennomføre. Det er gjort i søknadene som gjelder tamilene, og jeg har pr. i dag ikke noen opplysninger som skulle tyde på at det er grunnlag for fornyet vurdering.

Presidenten: Før presidenten gir ordet til Djupedal: Neste og antageligvis siste hovedspørsmål kommer fra Ansgar Gabrielsen.

Øystein Djupedal: Dette var jo meget nedslående, for i sin rapport dokumenterer Amnesty hele 500 til dels meget graverende brudd på menneskerettighetene på Sri Lanka. Og dokumentasjonen de siste dagene om at situasjonen på Sri Lanka ikke er slik vi liker, er overveldende. Jeg har også et brev fra statssekretær Øystein Mæland, der han den 13. januar i år skriver at norske myndigheter ikke anser den generelle menneskerettighetssituasjonen på Sri Lanka som tilfredsstillende, og at de er urolig over utviklingen. Vi har også eksempler fra forrige gang det ble stopp i tilbakesendelse av asylsøkere fra Sri Lanka, i 1995. Da gjorde norske myndigheter det i en periode fordi det var borgerkrigsliknende tilstander på Sri Lanka. Så jeg vil gjenta: I en situasjon der Høykommissæren og Amnesty og andre har ulikt syn, ville det ikke da være fornuftig med en kollektiv beslutning om å stoppe tilbakesending for å underkaste materien en ny vurdering?

Statsråd Jørgen Kosmo: Det er slik at det kontinuerlig foretas vurderinger av situasjonen i de landene vi tradisjonelt har mange asylsøkere fra. Alle opplysninger vurderes opp mot hverandre, og det vil alltid være enkelte organisasjoner som er av en annen oppfatning enn landets myndigheter og Høykommissæren. Det er også slik at i de land asylsøkerne kommer fra, kan situasjonen være forskjellig i ulike deler av landene. Alt dette tas det hensyn til ved vurdering av de enkelte asylsøknadene. Jeg ser ikke bort fra at situasjonen kan endre seg i de nevnte områdene, men det vi har oversikt over pr. i dag, tilsier ikke at vi behøver å gjøre noen ny vurdering.

Presidenten: Siste hovedspørsmål, Ansgar Gabrielsen.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg skal få lov å stille sosialministeren et spørsmål.

Det er i dag sånn at foreldre med barn som er innlagt på sykehus med en alvorlig sykdom eller skade, kan få sykemelding for å være hos barnet sitt. Og i en odelstingsproposisjon som kom nå sist fredag etter innspill fra et flertall i Stortinget i forbindelse med budsjettbehandlingen, er det forslag om at også barn med mindre alvorlig sykdom eller skade skal kunne ha foreldrene hos seg når de er på sykehus - og bare når de er på sykehus. I de tilfeller der barn blir utskrevet fra sykehus og trenger foreldrene i en periode hjemme for pleie, vil ikke foreldrene få en sykemelding, selv om pleie er nødvendig. Det jeg vil spørre statsråden om, er: Hva er årsaken til denne holdningen som resulterer i så mange uheldige og særdeles urettferdige utslag for den enkelte?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Det er vel ingen uenighet om at det er en ganske betydelig forskjell på det å ha et sykt barn innlagt på sykehus, kanskje langt fra hjemmet, og det å ha et sykt barn som man kan ta omsorg for i hjemmet. Den avgrensningen som er gjort i proposisjonen, som det henvises til, har nettopp den begrunnelse at å dra omsorg for et sykt barn i hjemmet er veldig mye enklere også for foreldrene å greie å finne løsninger på, enn det forhold at et barn må tilbringe tid på sykehus, som da kanskje også er langt hjemmefra. Det er derfor en åpenbar forskjell her som gjør at det er rimelig og riktig å gi foreldrene rett til sykelønn eller omsorgslønn i de tilfellene der barn må være innlagt på sykehus, selv om det ikke er et alvorlig sykdomstilfelle.

Ansgar Gabrielsen (H): Mener virkelig sosialministeren at det er rett at vi som er borte fra jobb en eller to dager på grunn av forkjølelse, eller hva det måtte være, skal ha full lønn i den ene eller de to dagene, mens foreldre som tar imot eksempelvis en 6-åring, som det har vært oppslag om i pressen i høst, som har fått begge sine lårbein amputert og må sitte tre måneder i rullestol hjemme, skal være avskåret fra å kunne få økonomisk kompensasjon for å være hjemme og pleie dette barnet? Er det noe rimelighet i en slik holdning?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Det er jo slik at de reglene som allerede gjelder i dag om foreldres rett til lønn under barns sykdom, de kommer jo i tillegg til de bestemmelsene som er innført om lønn ved barns sykdom når barnet er innlagt på sykehus. Det betyr at foreldrene ikke mister de rettighetene de har i dag til å være sammen med barnet sitt når det er sykt, også når det syke barnet befinner seg hjemme, innenfor de bestemmelsene og det antall dager som lovverket i utgangspunktet åpner for.

Presidenten: Annelise Høegh til oppfølgingsspørsmål.

Annelise Høegh (H): Det er jo riktig som statsråden sier at foreldre har anledning til å være hjemme etter de

gjeldende regler når barnet også er kommet hjem, men det dreier seg jo om et meget begrenset antall dager - 20, hvis jeg ikke husker feil. Men i de enkelttilfeller, sikkert sjeldne og derfor ikke så kostnadskrevende, hvor barn altså sitter med amputerte ben i rullestol, og det tar månedsvis, synes ikke da statsråden - i disse likestillingstider, hvor også det er vanlig at mødrene jobber - at det er rimelig ikke bare å gi foreldrene rett til sykepenger så lenge barnet er på sykehus, men også når det kommer hjem, slik at de kan ta vare på barna sine når de er i denne spesielle situasjonen?

Statsråd Hill-Marta Solberg: La meg da få understreke at utover de generelle reglene som er omtalt her som alles rettighet inntil 20 dager, inneholder også dagens regelverk en åpning for at foreldre har utvidede rettigheter dersom de har et barn som er funksjonshemmet eller kronisk syk, slik at den typen eksempel som amputasjon er, åpenbart vil komme inn under de utvidede rettighetene.

Presidenten: Den muntlige spørretimen er da over, og vi går over til den ordinære spørretimen.