John Alvheim (Frp): Jeg har et spørsmål til barne- og familieministeren.

På bakgrunn av at det den senere tid er avdekket grov omsorgssvikt i enkelte fosterhjem, ja så grov at man også har hatt tilfeller av seksuell misbruk av fosterbarn, har jeg lyst til å spørre barne- og familieministeren om det regelverket man i dag har for utvelgelse av fosterhjem, er godt nok. Og hvis det er det, er det da noe galt med dem som praktiserer lov- og regelverket når man kan oppleve situasjoner som foran nevnt?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad: Jeg tror jeg vil svare slik på spørsmålet fra representanten Alvheim: Det som har vært avdekket - hvis det er riktig det som har stått i avisene - om omsorgssvikt i fosterhjem, er selvfølgelig høyst beklagelig. Det jeg vil si i forhold til fosterhjemsordninga, er at vi nå er i gang med å gjennomgå hele ordninga, både fordi en selvfølgelig må være sikker på at de som blir fosterforeldre og får fosterbarn, er skikket til å ha dem - og oppfølginga fra barnevernstjenesten i de enkelte kommuner er dermed selvfølgelig svært viktig - og fordi vi har et stort behov for å få enda flere i Norge til å bli fosterforeldre og derfor må se på hvilke muligheter vi har for å få flere til å stille opp. Så som sagt: Vi er i gang med en gjennomgang av dette, og det representanten Alvheim tar opp, er selvfølgelig en av de tingene det vil bli kikket nærmere på.

John Alvheim (Frp): Jeg takker statsråden for svaret og oppfatter det da slik at man kanskje ikke er helt fornøyd med regelverket, og at man derfor er i gang med en gjennomgang av det. Men selv med det regelverket som måtte forefinnes, er det veldig rart at man plasserer barn i fosterhjem som i nærmiljøet er allment kjent for at det foregår misbruk, at man har fosterforeldre som har pedofile tendenser. Det er rart at barnevernet eller hvem det nå er som plukker ut disse hjemmene, ikke greier å fange opp slike signaler. Det er meget beklagelig, og jeg vil fortsette med et tilleggsspørsmål:

Hvordan er oppfølgingen av de enkelte fosterhjem etter at barna er plassert der? Har man noen faste tilsynsregler i så måte? Og: Er barnevernet oppmerksom på at mange fosterforeldre gjørs på å sette fosterbarna opp mot sine biologiske foreldre? Det har vi ganske mange og stygge eksempler på.

Statsråd Sylvia Kristin Brustad: Jeg har lyst til å si at jeg ikke kan kommentere det enkelteksemplet som representanten Alvheim her tar opp, men jeg gjentar: Hvis det er riktig, er det selvfølgelig høyst beklagelig og skal ikke forekomme.

Jeg vil ikke her og nå si om det er regelverket det er noe galt med, eller om det er praksisen, selv om det så langt tyder på at det er praksisen, oppfølginga, det kan være noe i veien med. Men uansett hva det er, må vi se på hva vi kan gjøre for å rette på det. Vi driver nå og lager veiledninger for at oppfølginga fra barnevernet i de enkelte kommuner skal bli bedre, og det er heller ingen hemmelighet at det er store variasjoner fra kommune til kommune.

Når det er sagt, vil jeg si at det er mange fosterforeldre i dette landet som gjør en utmerket jobb, og vi trenger enda flere av dem. Vi må derfor ikke på noen måte skape et bilde som gjør at ingen lenger tør å ta på seg en slik vanskelig og tung jobb som dette ofte kan være. Men vi skal selvfølgelig sikre at det er skikkelig oppfølging, og det akter jeg å følge opp.

Presidenten: Da er vi klar for neste hovedspørsmål - Tore Nordtun.

Tore Nordtun (A): Jeg har et spørsmål til finansministeren:

Situasjonen på arbeidsmarkedet har utviklet seg positivt for de arbeidsledige. Arbeidsledigheten er på vei nedover, og det er gledelig. Men hvilke tiltak ser nå finansministeren som nødvendige innenfor den økonomiske politikken for å møte den utfordringen å få arbeidsledigheten ytterligere ned?

Statsråd Jens Stoltenberg: Det er riktig at ledigheten går ned. Den har gått ned mer enn det vi tidligere trodde at den ville gjøre, og nedgangen har fortsatt gjennom hele 1996 og også så langt i 1997. Det som er ekstra gledelig, er at ungdomsledigheten går spesielt sterkt ned, og at langtidsledigheten har gått kraftig ned.

Problemet vårt er at det nok er vanskeligere å få ledigheten ned fra et nivå på rundt 4 - 4,5 %, som den er i dag, ned mot 2,5 % og ytterligere ned, sammenlignet med det å få ledigheten ned fra 6 % som den var for en tid siden. Så det å gå videre nå, er mer krevende enn å få til den ledighetsreduksjonen vi har sett i det siste. Da handler det først og fremst om å bedre arbeidsmarkedets virkemåte, å sørge for at alle de ledige hendene som fortsatt finnes, i større grad kan passe til de ledige jobbene. Det er et stort paradoks at det fortsatt er nær 100.000 registrerte ledige og samtidig stort underskudd på arbeidskraft i Norge og åpenbare pressproblemer i norsk økonomi. Dels ser vi det gjennom at vi hadde den største reallønnsveksten på 20 år i Norge i fjor, og vi ser det gjennom den mangel på arbeidskraft som vi opplever i store deler av landet, bl.a i industrien og i offentlig sektor, innenfor spesielt helse og omsorgsyrker. Så hovedutfordringen er altså å få arbeidsmarkedet til å fungere bedre, å bygge opp kompetanse slik at de som er ledige, kan få jobb i en økonomi der det faktisk er knapphet på arbeidskraft.

Tore Nordtun (A): Jeg takker finansministeren for svaret. Ser finansministeren noen problemstillinger når det gjelder dette med mobilitet, i og med at det er såpass mye av industrien, spesielt på Vestlandet, som har stort behov for enkelte faggrupper? Hvordan kan man møte det behovet som er, med samtidig å få ned ledigheten og å bygge opp en kompetanse som gjør at man kan fylle de jobbene som i dag åpenbart er ledige?

Statsråd Jens Stoltenberg: Det er flere ting som kan sies om det. Det ene er at det som gjøres innenfor utdanningssystemet, er et bidrag til å øke kompetansen i arbeidsstyrken og dermed formidle folk til de ledige jobbene. Både reform 94 og grunnskolereformen er eksempler på det. Vi har økt satsing på lærlingplasser. I tillegg kommer det som gjøres innenfor arbeidsmarkedsetaten. I en situasjon der ledigheten går kraftig ned, blir arbeidsmarkedsetatens oppgave når det gjelder å formidle arbeidskraft og også å gi arbeidskraft kompetanse, enda viktigere enn den var tidligere.

Så er det selvfølgelig en oppgave å sørge for at vi i hvert fall bidrar til å være helt sikre på at ingen misbruker de ordninger som finnes innenfor ledighetstrygd og andre systemer, slik at der hvor det er stilt krav til at folk skal være disponible på arbeidsmarkedet, gjelder dette faktisk, og at den arbeidsstyrken - vi kan godt se det på den måten - blir tilgjengelig for industrien.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål - Eilef A Meland.

Eilef A Meland (SV): Til tross for at arbeidsledigheten går ned, viser de siste tallene fra direktoratet at langtidsledigheten er relativt stabil. Vi står således overfor et betydelig problem for arbeidsmarkedet til tross for det svaret Stoltenberg gav. Vi har i dag 120.000 ledige i alt, og da er det naturlige spørsmålet:

Hva er Regjeringens ambisjoner? Hvor vil finansministeren sette tallet for full sysselsetting? Hvor mange ledige dreier det seg om?

Statsråd Jens Stoltenberg: Vi har aldri definert et helt presist tall for hva som er full sysselsetting. Det vi har sagt, er at vi har hatt og fortsatt har altfor høy ledighet. Da vi hadde opp mot 6 og over 6 % ledighet, var det uakseptabel høy ledighet. Nå har vi fått den ned i 4 - 4,5 %, og vi har ambisjoner om å få den ytterligere ned. Det jeg har forsøkt å gi uttrykk for, er at det ikke nødvendigvis er de mekanismene som brakte ledigheten ned fra 6 % til 4,5 %, som er de virkemidlene som er egnet til å bringe ledigheten ytterligere ned, for nå handler det veldig mye om at det er måten arbeidsmarkedet fungerer på, som avgjør i hvilken grad vi greier å få flere mennesker i arbeid.

Langtidsledigheten har også gått klart ned. Det har vært en nedgang på nesten 11 %, eller 4.000 personer, i forhold til 1995, så det har også vært en kraftig nedgang i langtidsledigheten gjennom 1996 sammenlignet med 1995. Men både den totale ledigheten og langtidsledigheten er åpenbart fortsatt for høy.

Per-Kristian Foss (H): Statsråden snakket om behovet for å øke arbeidsmarkedsfleksibiliteten i konversasjonen med representanten Nordtun. Et slikt uttrykk betyr ofte i denne regjeringens språkbruk at man vil konkurranseutsette, slippe flere til - med andre ord øke fleksibiliteten.

På arbeidsmarkedet ser vi ingen fleksibilitet når det gjelder formidling og utleie av arbeidskraft. Mitt spørsmål er: Hvorfor er det slik at denne regjeringens politikk er at privat arbeidsformidling bare skal være tillatt for sjefer - da kalles det gjerne headhunting - mens det ikke skal være tillatt for vanlig arbeidskraft der behovet i dag er stort for å få til en bedre formidling? Altså: Hvorfor er ikke privat formidling tillatt på andre områder enn i sjefssjiktet av norsk næringsliv?

Statsråd Jens Stoltenberg: Det er ikke riktig at det ikke er fleksibilitet i det norske arbeidsmarkedet. Det er faktisk slik at veldig mye av det som er gjort de siste årene, har bidratt til å styrke mobiliteten og til å formidle arbeid til svært mange mennesker. Vi mener at Arbeidsdirektoratet gjør en solid jobb. Vi er opptatt av at den statlige arbeidsformidlingen både skal gjøre den jobben og gjøre den enda bedre - og ressursene innenfor arbeidsmarkedsetaten kommer til å vris enda sterkere i den retning når den totale ledigheten nå har gått ned. Vi mener at av hensyn til de målene vi har både for arbeidsmarkedspolitikken og for hvordan vi mener arbeidsmarkedet skal fungere, er det riktig at vi begrenser bruken av privat arbeidsformidling i Norge.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål - fra Kristin Krohn Devold.

Kristin Krohn Devold (H): Jeg har et spørsmål til næringsministeren:

I Næringslivets Ukeavis for halvannen uke siden sier en regjeringstalsmann at næringsmeldingen - tiden for fremleggelsen av den burde være overmoden - utsettes til over valget. Dette skjer etter at det et helt år nå har haglet inn med offentlige utredninger og næringslivshøringer, som jo er samråd i praksis, med klare krav til tiltak for alminnelige bedrifter. Og hver gang har Regjeringen henvist til næringsmeldingen, som kommer til våren.

Dette har altså bare vært prat. Veien fra samråd til supperåd blir da kort. Høyre vil følge opp nå, og skjer ikke det i næringsmeldingen, må det skje i Regjeringens langtidsprogram til våren. Og spørsmålet mitt til næringsministeren er da: Kan næringsministeren love at det i vårens langtidsprogram kommer konkret omtale når det gjelder tre temaer, nemlig å gjøre noe med delingsmodellen for å fjerne den grove diskrimineringen av aktive eiere, å gjøre noe med arbeidsmarkedspolitikken slik at den blir mer fleksibel, og å gjøre noe med formuesskatten slik at diskriminering av norsk eierskap til fordel for utenlandsk eierskap opphører?

Statsråd Grete Knudsen: Til de tre spørsmålene som representanten Krohn Devold reiste: Formuesskatten har jo nettopp vært drøftet her, bl.a i forbindelse med salderingsdebatten og budsjettet. Og det er klart at Regjeringen vil komme tilbake til dette, som jo var det som ble vedtatt i den forbindelse. Finansministeren har tidligere annonsert at han vil gå igjennom og se nærmere på delingsmodellen. Når det gjelder arbeidsmarkedet, er det en del private aktører som faktisk også er på denne banen, så det er stor fleksibilitet. Men samtidig må en også være klar over at den gruppen som nå har vansker på arbeidsmarkedet, kanskje har mange tilleggsproblemer, og det er en utfordring ikke bare for arbeidsmarkedsetaten, men også for andre instanser.

Når det gjelder næringsmeldingen, kommer den noe senere. Grunnen til det er - jeg får også et spørsmål om dette senere i dag - at svært mange i oppfølgingen av bl.a. Henriksen-utvalget har bedt om å få utsatt høringsfristen. Det gjør sitt til at vi faktisk ikke har fått alle meldingene tilbake. En del organisasjoner har også bedt om at det fokuseres på tjeneste- og varehandelen, noe som bl.a. Henriksen-utvalget ikke hadde med, men det vil jeg komme tilbake til i svaret mitt senere i dag.

Kristin Krohn Devold (H): Når det gjelder høringsinnspillene til bl.a. Henriksen-utvalget, er det mange som er ferdig med dem - mange tunge organisasjoner, deriblant handels- og servicenæringen. Også denne næringen har trukket fram de samme tre hovedområdene som jeg nevnte. For en og en halv dag siden kom høringsinnspillet deres, og der nevnes delingsmodellen som problem nr. 1, arbeidsmarkedspolitikken som må endres, og formuesskatten som hindrer den viktigste kapitalkilden til næringslivet.

Når det henvises til at formuesskatten var til behandling før jul, må jeg si at det er en litt underlig henvisning, for Regjeringens forslag gikk jo da på å stramme betydelig inn overfor småbedriftene, noe Stortinget heldigvis fikk stoppet, og noe statssekretæren i Finansdepartementet, riktignok i ettertid, tar mer eller mindre avstand fra i Næringslivets Ukeavis.

Så jeg må i grunnen gjenta spørsmålet mitt: Hvis Regjeringen ikke kan varsle noe mer konkret ved fremleggelsen av dette langtidsprogrammet, hvordan kan da en av de fire søylene i Det norske hus være en verdiskapings- og næringslivssøyle?

Statsråd Grete Knudsen: Regjeringen kommer absolutt til å legge frem hva som skal vektlegges i næringspolitikken i tiden som kommer. Stikkord for det er bl.a nyskaping, det er kompetanse, det er nærhet mellom forskningsinstitusjoner og bedriftene, men også de områdene som Kristin Krohn Devold her nevnte. Men i de utredninger som er foretatt, ikke minst av Innovasjonsutvalget, har en pekt på at den store utfordringen for alle små bedrifter er hvordan de kan bli kompetente i forhold til å møte en ny tid, og hvordan de kan bruke forskningsmiljøene på en bedre måte. Så kommer en del av de skattemessige forholdene, men å tenke seg at skatt alene skal være svaret på de utfordringene vi står overfor, er et synspunkt jeg overhodet ikke kan være enig i.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål.

Erna Solberg (H): Det statsråden nå sier, er at Regjeringen står uten noen småbedriftsprofil og uten noen verdiskapingsprofil. Vi får da håpe at det dukker opp en sånn profil som gjør at det blir mulig å diskutere et reelt innhold med Regjeringen før valget til høsten.

Når det f.eks gjelder innovasjonsspørsmålet, er situasjonen den at det for to år siden ble fremmet en interpellasjon med spørsmål om hvordan man kunne øke forskningsinnsatsen. Den ble besvart i denne salen etter et og et halvt år, og hovedinnholdet av det svaret var å henvise til at det skulle komme en næringsmelding som skulle vurdere dette. På den måten har Regjeringen konsekvent trenert å gi svar på viktige utfordringer og spørsmål som tas opp av hele det norske næringsliv. Mener ikke Regjeringen at de etter hvert burde komme med noen svar istedenfor bare å si at de vil diskutere mer, for etter hvert trenger vi vel flere tiltak enn vi trenger flere utredninger? Forslagene ligger jo på bordet. Vil man i forbindelse med langtidsmeldingen f.eks ta stilling til et vesentlig forslag som det å gi overprisavskrivning for FoU, enten for hele FoU-virksomheten i bedriften eller for en del av den, som bl.a er foreslått av Innovasjonsutvalget?

Statsråd Grete Knudsen: Det som representanten her glemmer, er faktisk at våre bedrifter går meget bra pr. i dag. Det går faktisk fint for de norske bedriftene. De hevder seg bra, men det som virkelig gjelder for de små bedriftene, er å kunne takle en ny konkurransesituasjon på en global markedsplass, der de små bedriftene også er internasjonale. Dette vil vi sette nærmere søkelys på, og vi vil også legge frem en strategi for det i langtidsprogrammet, som kommer i løpet av svært kort tid.

Unn Aarrestad (Sp): Med bakgrunn i det første spørsmålet frå Kristin Krohn Devold er det òg veldig viktig for oss å få ein heilskapeleg debatt før valkampen. Det er nå viktig å få veta konkret kva Regjeringa vil i næringspolitikken. Det er òg viktig å få utfordingane og problemstillingane på bordet for å kunne leggja strategien framover på dette viktige feltet.

Me flyt i olje nå, men inntektene derifrå gir likevel ingen grunn til å forsøma det andre, for her er det klare samanhengar. Elles veit me av erfaring at få - om nokon - store meldingar vert framlagde på hausten. Det kan lett verta både vinter og vår. I den siste oversikta til Stortinget over kva Regjeringa vil senda over i vårsesjonen er heller ikkje meldinga om evalueringa av SND tatt med. Kjem ikkje den heller?

Statsråd Grete Knudsen: Stortingsmeldingen om evalueringen av SND kommer. Jeg regner med at den kan legges frem like over påske. Men igjen, også til Aarrestad: Våre bedrifter går meget bra, og vi må sørge for at vi ikke legger opp til å være krykker for bedriftene, men hjelper dem til å ta de nye utfordringene, som dreier seg mye om både den nye informasjonsteknologien, om å ha kompetanse og om også å ta forsknings- og utviklingsmiljøene i nærheten av dem selv i bruk. Det er antageligvis noe av det aller viktigste vi kan gjøre fra det offentliges side, i tillegg til det som går på såkorn: å hjelpe dem i en nyskapingssituasjon.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Morten Lund (Sp): Jeg har et spørsmål til statsråd Opseth.

I Dagsrevyen mandag opplyste Forbrukerrådets kontorsjef om 5 milliarder kr i overskudd for energiverkene i 1996. Fagbevegelsen med Fellesforbundet i spissen har varslet at lavere og stabile strømpriser blir en viktig kampsak framover - og det trengs. Arbeidsplasser er i fare på grunn av uventede og store merkostnader, og også på grunn av høyere lønnskrav som i neste omgang vil komme fra folk som har store strømregninger.

En bedrift på Notodden legger bort planene om 15 nye arbeidsplasser. Det er kjedelig at kraftprisene skal styre bedriftenes framtid, sier direktøren i Becromal. Fagbevegelsen vil, som Senterpartiet, ha en snarlig evaluering av energiloven og energimarkedet. Og spørsmålet til statsråd Opseth er da: Vil statsråden med hovedansvaret for sysselsettingen i landet støtte fagbevegelsens krav?

Statsråd Kjell Opseth: Eg har eit inntrykk av at spørsmåla i dag har ein tendens til å gå til statsrådar som ikkje har det spesifikke ansvaret, men like fullt skal vi jo svare.

Det er faktisk slik at det aldri har gått så godt i norsk industri som det gjer for tida. Vi har vekst i industrisysselsettjnga for første gong på lang, lang tid. Då kan ein jo begynne å undre seg over det som er hovudtemaet: Kva for problem er det vi har? Problemet vi først og fremst har i dag, er å gjere dei som er arbeidslause, tilgjengelege for dei som treng arbeidskraft. Det er hovudutfordringa. Og så har vi sjølvsagt også ein del utfordringar når det gjeld å leggje rammevilkåra for norsk næringsliv betre til rette på ulike felt. Eg skulle gjerne ha teke ein lang diskusjon om energilova. Eg kjenner godt til forhistoria til den og vil berre minne om at Stortinget har eit kollektivt ansvar for at energilova fekk den utforminga som den fekk - også Senterpartiet var sterkt medverkande til akkurat det.

Morten Lund (Sp): Jeg må si det overrasker meg at statsråden sier at rammebetingelser og det å få til fordeler for næringslivet ikke er hans ansvar. Det som har vært en fordel for norske arbeidsplasser - billig strøm - har blitt en trussel. Statsrådens manglende engasjement og nesten likegyldighet til spørsmålet skremmer meg, for dette opptar til de grader vanlige folk. Lederen i Telemark Arbeiderparti bruker ordet « tragedie » om det som skjer. Utviklingen i kraftmarkedet gjør at vi overhodet ikke kan trekke veksler på at vi produserer billig strøm her i landet, sier han.

Det har kommet flere undersøkelser og prognoser den senere tiden som konkluderer med at vi importerer Europas høge strømpriser hvis vi etablerer de planlagte kabelforbindelsene til kontinentet og blir en del av det europeiske kraftmarkedet. Og da undres jeg på om det, før vedtaket om disse kablene, er utført konsekvensanalyser om hva virkningen blir for sysselsettingen. Jeg snakker nå om sysselsettingen i landet her, om de arbeidsplassene vi trenger, (presidenten klubber) ...

Presidenten: Taletiden er omme.

Morten Lund (Sp): og særlig om industriens framtid - om strømprisene blir like høge som i 1996.

Presidenten: Taletiden skal respekteres.

Statsråd Kjell Opseth: Eg vil gjerne streke under at energispørsmål er energiministeren sitt spesifikke område. Det er ikkje dermed sagt at kommunal- og arbeidsministeren ikkje er opptatt av korleis norsk næringsliv fungerer. Når det gjeld dei høge straumprisane vi har fått i vinter, har jo det samanheng med at vi for første gong på relativt lang tid har hatt tørre år. Det har redusert reservane i magasina, noko som har gjort at det er blitt større etterspurnad enn det vi har av tilgjengeleg kraft i den norske marknaden, og da er vi blitt avhengige av import. Og vi skal prise oss lukkelege for at ein har vore framsynt nok til å byggje kablar mellom Noreg og våre nordiske naboar. Det er faktisk det som har redda og reddar kraftsituasjonen i dag, (presidenten klubber) elles hadde det vore langt høgare kraftprisar.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Odd Holten (KrF): Mitt spørsmål går til finansministeren.

Kronekursen er betydelig styrket nå i den senere tida. Det er selvfølgelig til glede for enkelte, men også til bekymring for andre, spesielt for dem som driver med eksportrettet virksomhet. Regjeringen har i en periode tviholdt på en stabil kronekurs, for så til slutt å måtte gi opp.

I Dagens Næringsliv uttaler statssekretær Marianne Andreassen at kronekursen skal tilbake til kursnivået i desember 1992 - med andre ord: en reduksjon på 6-9 % fra dagens nivå. Hvordan skal dette skje? Skal det skje kun ved talemåter, eller er det konkret handling?

Statsråd Jens Stoltenberg: Det Marianne Andreassen har redegjort for, er de retningslinjene som er fastsatt i kgl. resolusjon for norsk valuta- og pengepolitikk. De er det også redegjort for overfor Stortinget, og Stortinget gav sin tilslutning til dem så sent som rett før jul. I de retningslinjene heter det helt klart at vi skal ha en stabil kronekurs i Norge, og det var bred tilslutning til det i Stortinget da man behandlet salderingen. Norges Bank har fått det som kalles det operative ansvaret for å sikre stabil kronekurs, og de virkemidlene Norges Bank besitter, er renteendringer og intensjoner i valutamarkedene. Begge virkemidlene har blitt brukt i stort omfang i løpet av 1996 og i begynnelsen av 1997, og det er et uttrykk for at Norges Bank følger opp det ansvaret de har for å sikre en stabil valutakurs.

Så sies det også i retningslinjene, noe også Stortinget har fått seg forelagt og har drøftet og gitt sin tilslutning til, at det kan oppstå situasjoner der det ikke er mulig å holde kronekursen innenfor det stabile kursleie. I slike situasjoner kan altså kronekursen avvike fra det stabile leie, men da skal virkemidlene innrettes med sikte på at kursen etter hvert bringes tilbake til utgangsnivået. Jeg må bare presisere at vi tidligere hadde fastkurssystem. Da var det definerte grenser for akkurat hvor stort slingringsmonn kronekursen hadde. Nå har vi et stabilt kurssystem. Der er det ikke klart definerte grenser, og Marianne Andreassen har ikke angitt et bestemt punkt kronekursen skal tilbake til, hun har sagt at det skal tilbake til det utgangsleie som var utgangspunktet for det stabile kursleiet vi har hatt i de siste årene.

Odd Holten (KrF): Jeg takker for svaret.

Få tror vel at det er mulig innen rimelig tid å få krona tilbake til utgangspunktet i desember 1992. Blant dem jeg har kontakt med i næringslivet, er det i hvert fall svært mange som nå etterlyser en mulighet for å kunne komme tilbake til en stabilitet på krona som gjør at spesielt eksportrettet industri ikke får denne betydelige ekstrakostnaden. Jeg kunne godt tenke meg å utfordre finansministeren på å gi en orientering om hvilket tempo i det videre arbeid med å få stabilisert krona som ligger til grunn i Regjeringens arbeid.

Statsråd Jens Stoltenberg: Det som står i retningslinjene, er at kronekursen etter hvert skal bringes tilbake til det stabile kursleie, og det stabile kursleie er definert med utgangspunkt i de svingningene som var fra desember 1992 til mai 1994. Det er ikke et eksakt kursnivå, men det er et utgangsleie som var de svingningene som vi hadde i løpet av de årene, fra 1992 til 1994. Noe eksakt om tempoet verken kan eller vil jeg si. Hovedpoenget er at Norges Bank har retningslinjer å forholde seg til som innebærer at kronekursen skal bringes tilbake til utgangsleiet. Og det er viktig, for vi er opptatt av å ha en stabil kronekurs for å unngå den usikkerhet som store svingninger i kursen påfører norske bedrifter. Vi ønsker å unngå at vi får en slags petrovaluta her i Norge der kronekursen svinger i takt med oljeprisene. Vi ønsker at stabil kronekurs skal være et bidrag til det inntektspolitiske samarbeid, som er viktig for den økonomiske politikken i Norge.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål - Anita Apelthun Sæle.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Med milliardar på bok vil eg tru - trass i finansministeren si noka offensive haldning og den låge renta som vi no har fått - at krona vil halda fram som ein veldig sterk valuta, og presset kan til og med auka saman med milliardane på oljefondet. Det vil naturlegvis seia at importen vert billegare. Det kan vel hjelpa finansministeren, som no skal halda inflasjonen i sjakk, men den norske eksporten utanom olje og gass kjem i vanskar. Varene våre vert dyrare i utlandet. Der har Regjeringa fleire moglegheiter til mottrekk, faktisk moglegheiter til styring. Eit nærliggjande tiltak er å redusera arbeidsgjevaravgifta. Er finansministeren villig til å redusera arbeidsgjevaravgifta for at våre eksportprodukt skal få behalda sine marknadsdelar?

Statsråd Jens Stoltenberg: Regjeringen har tidligere foreslått, og fått gjennomført, reduksjoner i arbeidsgiveravgiften som et virkemiddel for å styrke norske bedrifter. Gjennom skattereformen og endringene i skattepolitikken på begynnelsen av 1990-tallet skjedde det en vridning av skatter fra skatt på arbeid til skatt på forurensning og kapital. Vi har sagt at vi til høsten skal legge fram en stortingsmelding om grønn skatt, der hensikten er å se på i hvilken grad vi kan gå videre på den veien ved å vri beskatningen fra skatt på arbeid, og da f.eks arbeidsgiveravgift, over til skatt på forurensning. Hvor mye, hvor stort og hvor langt vi kan gå, tør jeg ikke å si noe entydig om, men det vil bl.a være avhengig av hvor langt Stortinget og Regjeringen ønsker å gå når det gjelder å øke beskatningen på forurensning. Det er gjennomgående slik at vi alle er kraftige tilhengere av miljøavgifter til vi får konkret servert de bestemte avgifter, da tar vi gjerne noen forbehold. Derfor er det ofte litt vanskeligere å gjennomføre disse tingene i praksis enn i teorien. Men det er gjort en del, og det skal gjøres mer.

Presidenten: Da er vi klar for neste hovedspørsmål - Børre Rønningen.

Børre Rønningen (SV): Eg vil stille spørsmål til kommunalministeren, som òg er bustadminister. Spørsmålet har bakgrunn i den uroa som er på bustadmarknaden, som er referert i media. Statsråden har sjølv vore ute og bedt byggjenæringa, bustadsamvirket og kommunane om å ta ansvar for den situasjonen me er inne i med prispress, og som gjer at det er eit stort problem for ungdom, einslege forsørgjarar og funksjonshemma å få seg ein stad å bu. Det er slik at regjeringspartiet m.a. i valkampen i 1995 lova tiltak spesielt retta mot ungdom, og departementet og Stortinget har her moglegheiter til å leggje til rette med skikkelege bustadpolitiske tiltak gjennom Husbanken.

Mitt spørsmål i fyrste omgang er: Vil statsråden treffe tiltak, og kva for tiltak kan ein treffe for å leggje til rette for at ungdom, funksjonshemma og andre får betre bustadtilbod?

Statsråd Kjell Opseth: Representanten Rønningen har rett i at vi har ein stram bustadmarknad for tida. Det har fleire årsaker. Det har vore bygt færre bustader dei seinare åra enn det som har vore ønskjeleg. Gjennom redusert rente og vekst i disponibel realinntekt har ein gjeve moglegheit for fleire til å melde seg på bustadmarknaden. Difor har vi fått eit press i prisane oppover.

No er det slik at reguleringa av bustadmarknaden er så godt som oppheva. Det er marknaden som rår, og då blir det slik at det er spørsmålet om å få balanse mellom tilgang og etterspurnad som er utfordringa. Der har Regjeringa somme verkemiddel. Husbanken er eit av dei, og det blir brukt aktivt. Men det vi ser, er at dei rimelegaste ordningane for dei som skal etablere seg for første gong, i liten grad blir brukte fordi kommunane har ein tendens til å vere litt for forsiktige fordi dei der har eit garantiansvar. Vi ser no på kva vi kan gjere med akkurat det spørsmålet, slik at vi iallfall får brukt opp dei løyvingane vi har gjennom Husbanken på dette området. Dessutan er det opplagt slik at det er mangel på byggjeklare tomter, og ein saknar også eit sterkare engasjement frå byggherrar og også bustadkooperasjonen, og eg skal ha eit møte med NBBL ein av dei første dagane.

Børre Rønningen (SV): Det er slik at marknaden har overtatt, og når det gjeld utleigebustadmassen, er vi eit av dei landa der den er minst regulert. Det er òg slik at kommunane no sel unna bustadeigedomar, og det vil igjen påverke moglegheita til å leige ut. Situasjonen er svært alvorleg, og det har statsråden sjølv vore inne på. Det er òg ei rekkje utval i Arbeidarpartiet som har påpeikt og jobba med dette, m.a. Berntsen-utvalet i 1987, som bad om at det måtte byggjast 4.000-5.000 utleigebustader i året. Eg saknar ei oppfylging av det. Det er òg kome framlegg frå bustadsamvirket om å hjelpe til med midlar. Det er viktig her å leggje til rette for kommunane.

Spørsmålet mitt er då: Når vil dette skje? Når vil Stortinget få ei slik sak, der ein legg til rette for bustadsamvirket og kommunane, og der ein stiller spørsmålet om ein kan få til ei toppfinansieringsordning for ungdom, andreprioritets låneordning, for å dempe trykket på kostnadene ved å få seg bustad?

Statsråd Kjell Opseth: Eg meiner at vi langt på veg har dei ordningane vi treng, i Husbanken. Det er berre spørsmål om å bruke dei, og dette er noko som vi, som sagt, ser på, for det er ikkje særleg tilfredsstillande at vi, når vi har låneordningar som skal verke for desse hussøkjarane, har ein barriere i garantiordningane på dette området. Dette ser vi på, og eg håpar at vi relativt raskt skal finne fram til ei løysing på det.

Når det gjeld spørsmålet om utleigebustader, er det ikkje særleg tvil om at det her er eit underskot, ikkje minst gjeld det i dei større byane, og spesielt i Oslo. Dette er eit av dei sentrale tema eg kjem til å ta opp med leiaren for bustadsamvirket når eg treffer han i løpet av dei næraste dagane.

Presidenten: Vi får tilleggsspørsmål - Eva Lian.

Eva Lian (Sp): Da vi foretok en omlegging av Husbanken og rente- og subsidieprofilen i Husbanken, var et av salgsargumentene fra Regjeringens side at en slik omlegging skulle bli spesielt bra for nettopp ungdom og nyetablerere. Nå fungerer dette, som statsråden i og for seg har sagt, ikke noe særlig godt. Det er veldig beklagelig, når vi ser at markedet som sådant gjør det vanskelig både for ungdom og nyetablerte og de som kanskje må etablere seg om igjen for annen gang i livet.

Statens engasjement i boligpolitikken er blitt sterkt redusert på grunn av omleggingen av Husbanken. Og kommunene tør ikke bruke opp kvoten sin, fordi de har så sterkt garantiansvar. Det er sterkt beklagelig, og jeg lurer på om Regjeringen i langtidsprogrammet vil vise en mye sterkere offensiv i forhold til boligpolitikk spesielt innrettet mot ungdom.

Statsråd Kjell Opseth: Eg har for så vidt vore innom dette sentrale spørsmålet allereie. Det at staten sitt engasjement på dette området er for dårleg, vil eg på mange måtar tilbakevise. Det er i Regjeringa ein kanskje finn det sterkaste engasjementet. Hadde kommunane følgt opp på dette viktige området for denne gruppa innbyggjarar, hadde vi hatt ein annan situasjon enn det vi har i dag. Difor er det spørsmål om å få dette til å fungere i forhold til intensjonane. Hadde vi fått det, hadde vi hatt ein annan situasjon på bustadmarknaden enn det vi har i dag. Som ansvarleg på dette området kan eg for min del love representanten Lian at her skal vi gjere det vi kan for å kome ut av den situasjonen vi er i i dag. Men verkemidla er i dag langt meir avgrensa enn det dei var på byrjinga av 1980-talet.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg fikk følgende historie fortalt av et ungt par som hadde prøvd seg på boligmarkedet i Oslo for noen uker siden. De hadde kommet på visning på en leilighet der det var antydet 5.000 kr i måneden i leie. Til stede på visningen var det ca 100 mennesker. Leien endte på 8.000 kr pr. måned, og jeg tror leiligheten - på 60 m2- var rimelig sliten. Det er virkeligheten for svært mange av de som ikke har mulighet til å kjøpe seg inn i et marked der prisene stiger.

Det jeg lurer på helt konkret, er om kommunalministeren vil ta omkamp på den støtteordningen som ble beskåret av Arbeiderpartiet og mellompartiene i forbindelse med salderingsinnstillingen da vi skulle gjøre opp budsjettet for 1997. Det var nettopp en støtteordning som skulle gå til utleieboliger. Den ble kuttet med 65 mill. kr. for at budsjettet skulle gå i hop. Alle signaler viser nå at det tvert imot er behov for denne støtteordningen. Det kan gode hende at den ordningen ikke var god nok og effektiv nok, men er det ikke nå behov for et helt annet ambisjonsnivå når det gjelder å sørge for boliger på leiemarkedet?

Statsråd Kjell Opseth: Eg er glad for det engasjementet som vart utvist i forhold til staten sitt ansvar på dette området. Men eg vil igjen peike på at det er nokon som sit nærmare, og som også har eit ansvar som eg føler dei ikkje tar, nemleg kommunane. Det er kommunane som er førsteleddet når det gjeld å skaffe innbyggjarane sine ein stad å bu. Frå Regjeringa si side er vi innstilte på å bruke alle dei verkemiddel vi har. For å kommentere det kuttet som skjedde i salderinga, var det eit kutt vi tok på eit område der vi ikkje hadde fått brukt opp midlane. Og dersom ein skal kutte, er det på slike område det bør skje. Bakgrunnen for at vi ikkje har fått brukt ressursane, har eg allereie vore inne på.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål - Kjellaug Nakkim.

Kjellaug Nakkim (H): Jeg vil få stille et spørsmål til barne- og familieministeren.

Da vi debatterte barnevernsmeldingen i fjor høst, hadde vi oppe bruken av § 4-24. Det kom klart fram at daværende statsråd ikke var enig i at barnevernet kunne bruke tvangsmyndighet som et forebyggende tiltak i kriminelle tilfeller. Nå kan det være avgjørende for barn at samfunnet setter grenser - det har noe med hvordan de utvikler seg å gjøre, om de sklir utenfor, eller om de

utvikler seg positivt. Nå har justiskomiteen gått inn for at man bør endre disse reglene. Da vil jeg spørre nåværende statsråd: Er hun enig med den forrige statsråden i at man ikke skal kunne bruke tvangsmyndighet i slike sammenhenger?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad: Det har jeg ikke noe klart svar på i dag. Men det jeg kan si, er at en nå er i gang med en evaluering av barnevernsloven, og det som representanten Nakkim tar opp her, vil selvfølgelig bli evaluert i den sammenhengen.

Men når det er sagt, er det klart at vi i og for seg har en del utfordringer når vi snakker om barnevernet i vid forstand om dagen. For eksempel har vi sett oppslag fra Oslo hvor 11-, 12-, 13-åringer går rundt og raner, og hvor det ikke finnes gode nok hjelpetiltak. Vi har en del eksempler også fra andre steder av landet som ikke er tilfredsstillende. Vi ser nå på hva vi kan gjøre med det, i samspill med de berørte kommuner - det være seg om det er nok behandlingstilbud, om det er noe ved regelverket, eller om det er andre ting som skal til. Så den jobben er vi i gang med, men jeg har ikke et klart svar på det i dag.

Kjellaug Nakkim (H): Det er jo godt at man vil se på det. Men nå har justiskomiteen for så vidt sagt i klare ordelag at man bør se på akkurat bruken av denne paragrafen. Det er viktig at man gjør det, for lederen av fylkesnemnda i Oslo og Akershus sier klart fra at man ikke kan bruke den paragrafen i den sammenhengen vi har etterlyst, fordi lovens forarbeider tilsier at den ikke skal brukes forebyggende.

Da vi debatterte dette i høst, var både Arbeiderpartiet og statsråden meget negative til at man skulle kunne bevege seg inn på dette området og bruke barnevernet i den sammenhengen. Nå har justiskomiteen kommet til at man bør se på dette, og at bruken antageligvis bør endres. Da er mitt spørsmål: Bør ikke dette komme uavhengig av evalueringen av barnevernsloven, for det kommer til å ta lang tid? Dette er et spørsmål som nå haster.

Statsråd Sylvia Kristin Brustad: Først vil jeg si at jeg er kjent med hva lederen av fylkesnemnda i Oslo har sagt omkring det konkrete spørsmålet. Evaluering av barnevernsloven skal gå raskt, og jeg er oppriktig interessert i å finne fram til tiltak som gjør at vi kan hjelpe de barn og unge som vi her snakker om - både for vern mot seg selv og mot andre. Og da får vi se på om det er regelverket det må gjøres noe med, eller om det er andre ting. Sannsynligvis er det flere ting som må gjøres. Vi har ikke et godt nok behandlingstilbud eller mulighet til å gripe inn slik det er i dag, og da får vi se hva som kan gjøres. Jeg kan love at vi skal se på det meget raskt.

Presidenten: Da er neste hovedspørsmål fra Bjørnar Olsen.

Bjørnar Olsen (A): Jeg vil forelegge finansministeren følgende problemstilling: I forbindelse med høstens budsjettbehandling stod Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre sammen om å øke bevilgningen til offentlig sektor med betydelige beløp. En viktig forutsetning for stortingsflertallets budsjettøkning var at dette skulle gi et økt velferdstilbud i kommuner og fylker, som fikk størstedelen av denne bevilgningen. Fra en del av kommunene, og for så vidt også fylkene, får jeg nå signaler om at man har visse problemer med å oppfylle disse forutsetningene. Også gjennom media kan vi lese at ikke alt i denne sektoren skjer i tråd med det stortingsflertallet ideelt sett ønsket. Jeg syns det gir grunn til uro. Spørsmålet blir da om finansministeren deler min uro på dette området. Og hvis de signalene vi nå får, er riktige, hva slags virkemidler kan vi bruke for å rette på dette?

Statsråd Jens Stoltenberg: Det er riktig at kommunene fikk tilført ganske store økte inntekter i forhold til Regjeringens opprinnelige opplegg, 3,4 milliarder kr. Det ønsket vi alle skulle gå til mer velferd og andre prioriterte formål i kommunesektoren. Det er vanskelig å beregne nøyaktig hvordan pengene brukes - ingen vet helt sikkert hvordan kommunene hadde innrettet seg dersom de ikke hadde fått de inntektene.

Det vi har forsøkt å beregne, er sysselsettingsvirkningen. Beregningen viser at anslagsvis 6.000 flere er sysselsatt som resultat av de økte bevilgningene til kommunene. Det vi er redde for, og som det er en åpenbar fare for, er at større eller mindre deler av de økte bevilgningene ikke går til å finansiere mer velferd, men går til å finansiere dyrere velferd. Og det er noen tegn på at det i hvert fall i noen grad er tilfellet.

Det ene er at det blir økt konkurranse om fagfolk, spesielt innenfor pleie- og omsorgssektoren. Vi har hatt medieoppslag om ganske kraftige lønnsøkninger ved en rekke sykehus. Jeg kan ikke gå god for alle oppslagene, men det siste var i Aftenposten, hvor man hadde innhentet opplysninger om at på fem sykehus hadde lønnsutgiftene økt med 600 mill. kr. Det har også vært andre meldinger om ganske kraftig lønnsglidning i den sektoren.

Det andre er presseoppslag om at kommunene opprinnelig hadde lagt opp til å slå sammen en del skoler for å spare utgifter. Det har ikke skjedd på grunn av at man fikk økte bevilgninger.

Det tredje er drastisk økte byggekostnader, slik at man lett får en dyrere kommunal sektor i drift, det blir dyrere å bygge den ut, og den blir mindre effektivt drevet. Vi må oppfordre kommunene innstendig om å bruke pengene på mer velferd og ikke på mer ineffektiv og dyrere drift av kommunesektoren, for da blir det ikke mer velferd.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål - Morten Lund.

Morten Lund (Sp): Jeg noterer meg at både spørsmålet og svaret oser av mistillit til kommunene, som vi

jo har for å gi velferdstilbud til folket. Statsråden er ikke bare bekymret over at det ble bevilget penger, men også over at det da kommer til å bli nye arbeidsplasser i kommunene. Det virker også som om man er bekymret over at grendeskoler ikke ble nedlagt - de ble faktisk reddet av de partier som sikret flertall for disse pengene. Nå slipper altså kommunene å si opp folk, de kan ansette flere for å gi et skikkelig godt eldreomsorgstilbud.

Men det er et problem rundt i kommunene: De har ennå ikke i den enkelte kommune fått beskjed fra fylkesmennene om hvor mye de får - skjønnsmidlene er ennå ikke fordelt, og de har ikke fått de sikre tallene de trenger for å planlegge virksomheten og bruken av pengene. For å få skikkelig utnyttelse trenger de selvfølgelig tid til å planlegge. Hva vil finansministeren og Regjeringen gjøre for at det nå skal bli fortgang i fordelingen av pengene?

Statsråd Jens Stoltenberg: Jeg mener at det er åpenbar grunn til å være urolig når vi står overfor drastiske eller i hvert fall klart økte kostnader i driften av kommunal sektor. Det er kraftig økning f.eks i byggekostnadene, og det betyr at for et gitt kronebeløp får man bygd færre enerom og færre sykehjem. Det er tegn til ganske kraftig økning i lønninger for en del grupper innenfor helse- og omsorgssektoren, og det å ikke være bekymret over det, er det samme som ikke å være bekymret over at vi ikke får velferd igjen for de pengene vi bevilger til kommunene. Arbeiderpartiet stemte for økte bevilgninger til kommunene, men det var jo nettopp for å få mer velferd, ikke for at vi skulle få dyrere sykehjem, høyere legelønninger og mer ineffektiv drift av kommunal sektor. Derfor er det grunn til å understreke det overfor kommunene, for det er selvfølgelig lett å bruke pengene på å unngå å ta ubehagelige beslutninger.

Per-Kristian Foss (H): Jeg tror vi alle deler bekymringen for at økte midler ikke fører til økt velferd, men går til andre ting. Da blir mitt spørsmål direkte til finansministeren: Hadde Regjeringen en korrekt beregning av kompensasjonen for lønnsoppgjøret i det budsjettet man la frem? Jeg må si jeg har Regjeringen mistenkt for at man bevisst har underbudsjettert det lønnsoppgjøret man kjente da budsjettet ble lagt frem - både salderingen og det opprinnelige budsjettet. Vi leser nå om - fra andre sektorer, jeg formoder finansministeren ikke mener det foregår noen lønnsglidning i justissektoren, politiet - at økte midler som Stortinget ønsket å bevilge og bevilget til økt aktivitet, går til redusert aktivitet, fordi lønnsoppgjøret krever mer enn ekstrabevilgningene. Det tyder jo på at Regjeringen klart har underbudsjettert i forhold til et lønnsoppgjør der jo offentlig sektor, særlig staten selv, var en pådriver. Da må jeg bare få lov til å varsle at stortingsflertallets hensikt med bevilgningen var økt aktivitet, ikke at den skulle gå til å oppfylle et lønnsoppgjør.

Statsråd Jens Stoltenberg: Vi har ikke underbudsjettert i forhold til lønnsoppgjøret. Dilemmaet for oss alle er at vi vet jo ikke ennå hva utgangen for 1997 blir. Vi står foran et mellomoppgjør, og det er Regjeringens klare holdning og også vår appell at partene må bidra til at det blir en moderat utvikling i lønninger, nettopp for å unngå at vi opplever at de økte bevilgningene spises opp av økte lønninger. Vi holder fast både ved de prisanslag og de lønnsanslag som vi hadde i forbindelse med salderingen, og har så langt ingen grunn til å revidere dem.

Presidenten: Da går vi over til neste hovedspørsmål, fra Per Olaf Lundteigen. Dette blir dagens siste hovedspørsmål.

Per Olaf Lundteigen (Sp): Spørsmål til finansministeren:

Senterpartiet har lenge sagt at det er de store oljeinntektene som er hovedårsaken til presset i norsk økonomi, og det er en økende faglig forståelse for det resonnementet hos kjente økonomer i Norge. Dette presset styrker krona, og vi kan ikke se at det ikke er argumenter for at det blir en varig styrking av krona og en stadig økende styrking av krona, med tilhørende problemer for norsk verdiskaping på land.

Norges Bank uttalte i sitt brev til Finansdepartementet av 22. november 1996:

« Oppgangen i oljeprisen, og « synliggjøringen » av oljeformuen ved at den nå omplasseres fra Nordsjøen til finansiell formue i utlandet, kan også ha bidratt til å påvirke markedsaktørenes vurdering av kronen. »

Mener finansministeren at dette utsagnet er grunnløst faglig sett, og vil Regjeringen nå snart ta initiativ til at folkevalgte skal få det siste ordet når det gjelder nivået på oljeutvinningen?

Statsråd Jens Stoltenberg: Det er altfor enkelt å forsøke å etablere en entydig sammenheng mellom oljeutvinningstempoet og utviklingen i norsk kronekurs. La meg forsøke å begrunne det i tre punkter: Det ene er at en lang rekke land nå opplever svingninger og også styrking av sin valutakurs. Sammenlignet med september 1996 har kronen styrket seg med 8,5 %, irske pund har styrket seg med 8,7 pst, lire med 4,3 %, britiske pund har styrket seg med 15,6 % og dollar har styrket seg med 10,8 % i forhold til tyske mark. Så det er en lang rekke valutaer som har styrket seg, og flere som har styrket seg like mye eller mer enn norske kroner i forhold til tyske mark. Ingen av disse landene har oljeinntekter. Det innebærer at å forsøke å fremstille det som at det er oljeinntektene og bare oljeinntektene som er forklaringen, er altfor enkelt.

For det andre: Disse fremstående økonomene som representanten Lundteigen viser til, f.eks i et intervju i Arbeiderbladet, Brunstad og Preben Munthe, har jo der som hovedpoeng at det er ikke det at vi har inntektene, men bruken av dem innenlands som skaper pressproblemene, ifølge Brunstad. Jeg er helt enig med ham og synes det er litt rart at Senterpartiet bruker ham. Jeg synes han er en utmerket økonom, men jeg synes han sier

det stikk motsatte av det Senterpartiet sier. Han sier det Regjeringen sier, nemlig at det er bruken av oljeinntektene og ikke opptjeningen av dem som skaper oljeavhengighet og pressproblemer i norsk økonomi.

Det går godt i norsk økonomi. Vi holder orden i utenriksøkonomien, vi holder orden i fastlandsøkonomien, og vi har gjennom teknologisk revolusjon skapt mer inntekter i oljesektoren enn det vi trodde. Det er bra. Vi kan selvfølgelig ødelegge det og så få en svakere krone, men det er en dårlig politikk.

Per Olaf Lundteigen (Sp): Ut fra dette svaret ser det ikke ut som at det for Regjeringen er noe problem. Min forståelse er at norsk valuta styrker seg overfor de fleste andre valutaer, og det er interessant å oppleve at Regjeringen ikke ser de psykologiske effektene i det å ta opp oljen som en viktig drivkraft i norsk økonomi og vurdering av norsk økonomi. Det ble jo faktisk gitt Nobels økonomipris på nettopp de psykologiske effektene, og jeg vil gjenta spørsmålet mitt: Mener finansministeren at utsagnet - resonnementet - fra Norges Bank gjengitt i brevet av 22. november 1996 om at « synliggjøringen » av den norske oljeformuen påvirker kronekursen, faglig sett ikke er korrekt?

Statsråd Jens Stoltenberg: Det jeg mener, er at det å svekke norsk økonomi for på den måten å svekke norske kroner, er en veldig gal måte å forsøke å bidra til stabil kronekurs på. Det som er vår utfordring, er både å sikre en sterk økonomi, overskudd i statsbudsjettene og utenriksøkonomien og samtidig bidra til en stabil kronekurs. Det paradoksale er at en lang rekke av forslagene fra bl.a. Senterpartiet om f.eks å redusere investeringene i oljevirksomheten drastisk, vil synliggjøre enda mer av oljeformuen, i den forstand at den umiddelbare effekten vil være vesentlig høyere kontantstrøm til staten, enda mer penger inn i statskassen. Så i den grad det er noe i at synliggjøring av oljeformuen skaper press mot kronen, fører Senterpartiets forslag til økt press, fordi de synliggjør mer av vår oljeformue.