Annelise Høegh (H): Jeg har et spørsmål til helseministeren. Han har lansert noe han kaller Reform 98. Det vil jeg kalle et typisk Hernes-utspill, idet navnet kommer før innholdet.

Jeg har forstått det slik at vi fortsatt skal ha et fylkeskommunalt sykehus, vi skal ha et regionsamarbeid, og privatpraktiserende leger skal nektes å jobbe privat i fritiden. Pasientene deres skal iallfall ikke få refusjon fra trygden. Jeg synes dette minner betenkelig om forslag fra tidligere helseministere. Det er altså gammelt nytt, det er helt fra « Christie tid ». Men vi tar ikke knekken på helsekøene ved å gå til krig mot legene. Da får vi lengre helsekøer, vi får et todelt helsevesen, der de rike kommer først frem. Er det dette helseministeren vil ha? Mener Gudmund Hernes at det er til pasientens beste å gi ett tilbud, det offentlige?

Statsråd Gudmund Hernes: Det er åpenbart for meg at representanten ikke er fullt orientert om de utsagn jeg har kommet med. Når hun f.eks sier at det skal nektes leger å arbeide privat i fritiden, medfører ikke det riktighet. Et slikt utsagn har ikke jeg kommet med, og representanten har vel lang nok erfaring selv fra mediene til å vite at de nyhetene de formulerer, står for deres eget ansvar. I tillegg var dette feil, og jeg ringte opp til morgennyhetene og gjorde oppmerksom på at dette utsagnet var feil.

Det å karakterisere de utspillene som er kommet, som en krig mot legene, er også helt misvisende. Jeg har et utmerket forhold til Den norske lægeforening og hadde senest et møte med deres president og generalsekretær i går, slik at det heller ikke er riktig.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det skal være bare ett tilbud, og at det skal være det offentlige, er den antydningen selvsagt heller ikke riktig. Vi har et betydelig innslag av privat virksomhet i vårt helsevesen i dag. Det som er det mest kjente og mest åpenbare, er selvsagt tannhelsetjenesten, men vi har også en lang rekke privatpraktiserende leger utenom, og det er ordninger som kommer til å bestå.

Det som er spørsmålet, er hvilke betalingsordninger man skal etablere, og hvilke rettigheter pasientene skal få når det gjelder muligheten til en fast lege. Her har man under skiftende regimer i Danmark - også de konservative - det siste halvsekel hatt en ordning som vi har laget en norsk variant av, som er utprøvd i fire kommuner. Der er det er trukket erfaringer som vi nå vil trekke veksler på ved utformingen av en nasjonal ordning, og Stortinget vil i løpet av noen få uker få en egen melding om dette til behandling. Da blir det også mulig for representanten Høegh å gå inn i alle detaljer.

Jeg kan nevne at et par av disse kommunene har vært høyrestyrt, og at de ikke har hatt innsigelser mot det eksperimentet som her er gjort, og at de derfor i hovedsak har sluttet seg til ordningen.

Annelise Høegh (H): Kan jeg da forstå det slik at helseministeren og Regjeringen ikke vil fremme forslag om å innskrenke folketrygdrefusjonen til privatpraktiserende leger, enten de har avtale eller ikke har avtale med det offentlige, enten de er offentlig ansatte eller i sin helhet er privat ansatte? Jeg må innrømme at helseministeren har rett i at jeg ikke er fullt orientert om alle hans tanker og utspill, men det er da jammen heller ikke lett i en tid hvor utspillene kommer på løpende bånd, uten at de nedfelles skriftlig i dokumenter til Stortinget. Det skal vi få senere, har jeg forstått, og jeg takker for anledningen til å få studere det nærmere når vi kommer så langt.

Det som er viktig, synes jeg, er at vi ser på det offentlige helsevesenet som det viktigste, men at vi har et privat supplement i tillegg. Det er viktig at pasienter slipper å måtte gå på syketrygd, slipper å bli uførepensjonert i mangel på offentlige tilbud. Derfor ønsker vi et privat supplement, derfor ønsker vi å satse på helse og omsorg. Men da må vi satse på det og ikke på alt annet i tillegg. Det vil bli et dyrere helsevesen, men det vil bli et bedre helsevesen.

Statsråd Gudmund Hernes: Det er kanskje en uvanlig praksis i Høyre at man først legger fram forslag for sitt parti før man fremmer det i Stortinget. Men dette er den praksis vi følger i Arbeiderpartiet, og vi finner at det er en betryggende ordning å sikre seg at man har oppslutning i egne rekker før man går til Stortinget. Den praksis er også fulgt her.

Når det gjelder spørsmålet om avtaleløse leger, er det slik at vi har fremmet et forslag for Stortinget. Representanten tør være kjent med at Stortinget har bedt Regjeringen vurdere et tak for refusjon når det gjelder avtaleløse leger, satt til 100.000 kr. Dette vil vi komme tilbake til. Men det som er et hovedproblem i norsk helsevesen, er den skjeve geografiske fordeling av legene og ikke minst av spesialistene. Det er i den sammenheng vi har ønsket å få en ordning som gir en jevnere geografisk fordeling, og dermed et bedre tilbud til pasientene andre steder i landet. Dette vil vi fremme et forslag til Stortinget om.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål, fra Magnar Sortåsløkken.

Magnar Sortåsløkken (SV): Pasienten i sentrum, sier helseministeren. Vi får store saker til behandling nå. Det er sjukehusstruktur/-organisering, det er annonsert fast lege innen tre år for alle, og vi får nye garantiordninger - det går på behandlingsgaranti og vurderingsgaranti. I tillegg har vi dette med å redusere offentlige legers mulighet til å jobbe ved private klinikker, en målsetting jeg er helt enig i. Men det må være grunn til å spørre: Hvorfor er det slik at så mange som jobber ved de offentlige sjukehusene, også jobber ved private klinikker i tillegg? Økonomien er selvfølgelig en viktig bit, men vi kan heller ikke se bort fra at de offentlige er for dårlige. Det har sammenheng med arbeidsmiljøet på sjukehusene generelt, det har sammenheng med at utstyret til dels er for gammelt og mangelfullt, og alle de tingene må en selvfølgelig se på i samme åndedrag som man sier at man skal redusere muligheten for å jobbe ved de private klinikkene. (Presidenten klubber.) Derfor er mitt spørsmål ...

Presidenten: Taletiden er omme.

Magnar Sortåsløkken (SV): Vil også dette være en viktig bit av det helseministeren nå skal se på?

Statsråd Gudmund Hernes: Svaret er helt klart ja. Vi har hatt et eget offentlig utvalg, Steine-utvalget, som har sett på den interne organisering av sykehus. Det fremmes en rekke forslag der. I tillegg til å sende det ut på vanlig høring, vil vi også i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund be de norske sykehusene se på hva de umiddelbart kan gjøre med sin egen organisasjon på grunnlag av Steine-utvalgets innstilling, og vi vil lage en nasjonal konferanse sammen med KS om dette i mai. Samtidig er det helt klart at det offentlige er for dårlig. Jeg vil si at hovedproblemet i norsk helsevesen er et organisasjonsproblem, ikke et personalproblem. Jeg tror ikke at det er tilstrekkelig med forslag og forsetter. Det som er nødvendig for å få dette til, er også et ytre press som gjør det nødvendig å foreta indre reorganiseringer i sykehusene. Jeg tror at det opplegget vi har laget for en innsatsstyrt finansiering, er et slikt virkemiddel, et annet er de forslag som vi nå fremmer i forbindelse med spørsmålet om spesialisthelsetjenesten og sykehusene, som Stortinget får i en egen melding.

Presidenten: Det blir et nytt tilleggsspørsmål, fra Trond Mathisen.

Trond Mathisen (A): I den offentlige debatt er det mange som har grepet fatt i at leger ikke skal ha muligheter til å ha en bistilling. Er det slik å forstå at helseministeren nå ønsker å ha en helt klar avtale med hver enkelt lege om hvem som er hovedarbeidsgiver, og eventuelt følge videre den vanlige praksis i offentlige etater at man må klargjøre med sin hovedarbeidsgiver før man begir seg inn i andre stillinger, og da spesielt i konkurranse med sin hovedarbeidsgivers interesseområde?

Statsråd Gudmund Hernes: Ja, det er helt klart at det er en rekke områder hvor vi har det en kunne kalle etiske gråsoner i vårt helsevesen. Det er et spørsmål om habilitet, det er et spørsmål om dobbeltroller som man kan ha, det er et spørsmål om konkurranse med egen arbeidsgiver, og det er et spørsmål om tilgjengelighet for hovedarbeidsgiver. Dette er grunnlaget for at vi har tatt et initiativ til å utforme et etisk regelverk for legene. Det vi skal gjøre her, er å ta utgangspunkt i dagens regler i sykehusvesenet, vi skal se på hvilke regler de har i andre land, vi vil se på normene som gjelder i vårt øvrige arbeidsliv, og på grunnlag av dette utforme først prinsipper og siden de etiske retningslinjer og om nødvendig forskrifter. Det var for øvrig det tema jeg hadde et møte med Lægeforeningens ledelse om i går, og det var en problemstilling som de også kunne se nytten av å gå inn på, spesielt fordi det er så mange andre endringer som nå skjer i vårt helsevesen, særlig det at en større del av helsevesenet privatiseres, og da er det klart at man må ha retningslinjer som tidligere ikke var nødvendig, på plass.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Syver Berge (Sp): Spørsmålet går til landbruksstatsråd Dag Terje Andersen. Spørsmålet går på forvaltninga. Vi har fått ny forskrift om planlegging og godkjenning av vegar til landbruksformål. Forskrifta er heimla i skogbruksloven og jordbruksloven. Den nye forskrifta har ei prinsipielt stor endring i høve til gjeldande forskrift og i høve til det utsende høyringsforslaget. I den nye forskrifta fjernar ein fylkeslandbruksstyret, som er folkevalt, som klageorgan, og set inn fylkesmannen. Er dette ei bevisst handling frå statsråden og Regjeringa for å byggje ned fylkeslandbruksstyra som folkevalde organ?

Statsråd Dag Terje Andersen: Nei, det er ikke noe signal om å bygge ned fylkeslandbruksstyret som folkevalgt organ. Men i denne type saker, som omfatter mange interesser, deriblant miljøinteresser, som for øvrig har en egen avdeling hos fylkesmannen, har vi altså funnet det riktig at den endelige konklusjon trekkes på et overordnet plan i forhold til de organer som har spesielle områder å ivareta.

Syver Berge (Sp): Grunnen til at eg stiller dette spørsmålet, er at det strid mot Senterpartiet sitt syn å kutte ut fylkeslandbruksstyret i slike saker. Det strid òg mot Stortinget sine intensjonar med å ha fylkeslandbruksstyret som folkevalt organ.

I landbrukskomiteen si innstilling da St.meld.nr.40 (1991-1992), Frå sektoretatar til samfunnsetatar, vart behandla, står det:

« Etter fleirtallets oppfatning skal fylkeslandbruksstyret behandle de saker som gjelder skjønn. »

Vidare:

« Etter fleirtallets meining skal fylkeslandbruksstyret behandle saker av overveiende landbruksfaglig betydning. »

Meiner verkeleg statsråden at endringa i forskrifta vil tene landbruket som næring?

Statsråd Dag Terje Andersen: Det er riktig som representanten Berge sier, at « saker av overveiende landbruksfaglig betydning » skal behandles i fylkeslandbruksstyret - det mener også Regjeringen. Men som jeg sa i mitt første svar, er det i denne typen saker, som altså gjelder veibygging og inngrep i naturen på den måten, også mange andre interesser som må høres, deriblant miljøinteressene. Vi har med det som bakgrunn funnet det riktig å løfte den endelige avgjørelsen opp på et plan som ikke bare representerer en av sidene, men som kan innhente uttalelser fra flere interessenter.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål fra Morten Lund.

Morten Lund (Sp): Jeg syns vi nå er inne på et område som bekrefter på nytt at Regjeringen sier en ting, men gjør det motsatte. Det handler her om å styrke folkestyret på bekostning av byråkrati.

Det sies nå at fordi det kommer inn mange hensyn, bl.a miljøhensyn, skal heller fylkesmannen ha dette ankeansvaret og ikke de folkevalgte politikerne i fylkeslandbruksstyret. Nettopp fordi det er så mange hensyn som skal tas, og fordi miljøhensyn er så viktig, syns jeg de folkevalgte burde ha det avgjørende ord.

Jeg vil spørre om f.eks. Kommunaldepartementet, som er det som i første rekke skal ta hensyn til de folkevalgtes interesser, har vært kontaktet i et sånt spørsmål som dette.

Statsråd Dag Terje Andersen: Jeg kan ikke på sparket si sikkert hvor mange departementer som har vært inne og uttalt seg her. Men jeg vil minne om at fylkesmannen representerer folkevalgt myndighet og er altså ikke et frittstående byråkrati. Det er representanter for sentrale myndigheter ute i distriktene.

Bakgrunnen, som jeg bare kan gjenta, er altså at det er flere organer - bl.a i tilknytning til fylkesnivå - som har interesse i denne type saker, og det kan oppfattes som en mer nøytral, endelig vurdering at det er et sånt overordnet koordinerende organ som har den endelige beslutningsmyndigheten.

For øvrig burde det ikke være noen tvil om etter det andre svaret jeg gav, at når det gjelder landbruksstyrene på fylkesplan, mener vi fremdeles det samme som vi sa i forbindelse med et stortingsvedtak tidligere, som det ble referert til her. Men her er det altså mange interesser som skal veies mot hverandre.

Presidenten: Neste hovedspørsmål kommer fra Valgerd Svarstad Haugland.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg har eit spørsmål til helseministeren, og eg vil ta utgangspunkt i eit oppslag i Aftenposten i dag, der det står at « 260 psykiatere sier stopp » dersom endringa i refusjonsordninga får fleirtal i Stortinget. Dette er ei sak som vart fremma i samband med budsjettet i haust, og som vart utsett til revidert nasjonalbudsjett. No har vi høyrt seinare at Senterpartiet ynskjer eit sånt refusjonsbortfall og støttar framlegget.

Min otte gjeld ikkje legane sine lønningar, men dei pasientane som skal betala det det vil kosta m.a. å gå til psykiater. Eg vil spørja ministeren om kva tilbod vi skal kunna gi desse pasientane, som før har hatt eit tak på 1 290 kr når dei går til psykiater, men som - dersom det forslaget som vart fremma i haust frå Regjeringa si side, får fleirtal - med ein time i veka hos psykiater vil få utgifter på over 18.000 kr, og dersom dei må gå to gonger i veka, 36.000 kr. Kva kan ministeren tilby den gruppa?

Statsråd Gudmund Hernes: Med de øvrige utspill som Kristelig Folkeparti kommer med om dagen, er det muligens et større problem for Kristelig Folkeparti at partiet er uenig med Senterpartiet enn at Senterpartiet kan være enig med Arbeiderpartiet.

Når det gjelder spørsmålet om spesialister, er hovedproblemet i norsk helsevesen, slik jeg sa i et tidligere svar, at det er en så skjev geografisk fordeling. Det gjelder i særlig grad spesialister innen psykiatri. Det vi også ser, er at psykiatere i økende utstrekning har forlatt det offentlige helsevesen, hvor de tyngste pasientene ligger. Derfor har det vært en målsetting for oss å få disse spesialistene til å komme tilbake til de offentlige institusjonene, hvor vi har f.eks tunge psykotiske pasienter. Derfor har vi også dels hevet lønningene innenfor den offentlige sektor og dels frosset takstene.

Det som samtidig er klart, er at der hvor det er etablert forhold mellom en psykiater og en pasient, som altså går til behandling, kan man ikke lage en ordning som innebærer et plutselig og drastisk brudd i det behandlingsopplegg som er valgt. Uansett hva slags generell ordning man etablerer, er det nødvendig her å lage en slik ordning at de pasienter som nå er i behandling, er sikret å få sluttført den.

Når det gjelder tilknytningen for psykiatere for øvrig, er det et spørsmål som vi må komme nærmere tilbake til detaljene i i forbindelse med det opplegg vi legger fram for Stortinget. Da er det naturlig at det spørsmålet som representanten her tar opp, blir vurdert i sin helhet.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg trur pasientane som i dag nyttar seg av dette tilbodet, for så vidt ikkje er så opptatt av den skeive geografiske fordelinga. Mange i denne pasientgruppa ynskjer at dei skal kunna bu på heimplassen sin og ta imot det tilbodet dei kan få der. I dag har mange av dei eit tilbod som dei er nøgde med. Dei er uroa over kva som vil skje med økonomien dersom dette framlegget blir vedtatt.

I tillegg vil eg jo tru at det kjem nye pasientar i same kategori. Eg høyrde ein debatt i denne veka der Tove Kari Viken deltok, og der ho peika på at desse psykiatrane tok seg av mindre alvorlege pasientar, og ho nemnde bl.a at dei var meir opptatt av kjærleikssorg enn andre ting. Er statsråden einig i at den jobben som desse psykiatrane gjer, har lite å seia? Eg er opptatt av at denne gruppa skal kunna få eit like godt tilbod som dei har i dag, utan at dei skal måtta betala store summar. Er det ein idé at psykiatrane blir tatt ut av den refusjonsavtalen som statsråden har tenkt å gjennomføra, slik at iallfall den gruppa pasientar ikkje kjem så dårleg ut?

Statsråd Gudmund Hernes: Ja, dette var mange spørsmål. For det første er det helt klart at den innsats som de psykiatriske spesialister gjør overfor denne gruppen pasienter, ikke er av liten betydning. Det er helt klart at dette er en gruppe pasienter som også kan ha store behov, og hvor behandlingsforholdet er det vesentlige.

Når representanten sier at pasientene som får slik behandling, ikke er bekymret for den geografiske fordeling av spesialister, kan jeg akseptere det. Men det er mer problematisk for meg å akseptere at en representant for et landsomfattende parti ikke er bekymret for den geografiske fordeling av spesialistene. Det er det vi som politisk ansvarlige må passe på, og jeg vil gå ut fra at representanten ved nærmere ettertanke også vil vie den problemstillingen noen oppmerksomhet. Det som jeg vil understreke, er at der hvor det er etablerte behandlingsforhold, må de ikke brytes. Men ellers er det viktig ikke bare at de pasientene som er på et sted hvor det er mange spesialister, får et like godt tilbud, men at pasienter uansett hvor de bor i landet, får et like godt tilbud.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål.

Annelise Høegh (H): Jeg tror man kan konstatere en ting hvis det forslaget går igjennom som nå lanseres, nemlig at det er tilbud til psykiatriske pasienter som vil forsvinne, som vil bli dårligere, et mindre tilbud enn det man har i dag. Nå viser det seg jo at de undersøkelser som har vært gjort, bl.a fra SINTEF, viser at de privatpraktiserende, slik Valgerd Svarstad Haugland også viste til, slett ikke bare behandler de enkleste tilfellene. De behandler et like stort utvalg av pasienter som de offentlige klinikkene. I tillegg behandler de flere pasienter, og de gjør det til en billig penge. Ser ikke statsråden at det som vil skje dersom man fratar disse pasientene trygderefusjon - for det er egentlig pasientenes refusjon fra trygden og ikke det offentliges - så vil tilbudet bli mindre? Det vil bli dyrere. Vi vil med andre ord få det Arbeiderpartiet sier de er imot, nemlig et todelt helsevesen. Det har vi ikke i dag, fordi det offentlige gir trygderefusjon også til avtaleløse leger. Det er ikke slik at de ikke jobber i de offentlige sykehusene. De jobber på fritiden i tillegg.

Statsråd Gudmund Hernes: Vi har ikke et todelt helsevesen i landet. Vi har et mangedelt helsevesen i landet, og det kommer til uttrykk ved at den type spesialister man har tilgang til innenfor noen kilometers omkrets av denne sal, er langt bedre enn det man har tilgang til andre steder i landet. Det er denne skjeve geografiske fordeling som er åpenbar, påtrengende og nødvendig å gripe fatt i, som gjør at man her må se på de offentlige refusjonsordninger som befordrer denne skjevfordelingen av spesialistene.

Jeg har ikke hevdet at de som driver privat praksis, har en mindre sammensatt pasientgruppe enn de som driver f.eks poliklinisk behandling i det offentliges regi, selv om jeg også der nok ville ettergå tallene nøyere for å se på hvordan pasientprofilen er. Men de som har de tunge pasientene ved de psykiatriske institusjonene, har helt åpenbart en større belastning, og jeg vil også tro i det hele en tyngre pasientmasse enn de som har privat praksis.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Mitt spørsmål går til sosialministeren.

Eg vil ta utgangspunkt i ei NTB-melding frå i går der fleire instansar uttalar seg om praksis når det gjeld legejournalar i forhold til forsikringsselskap. Der seier forbrukarane sitt forsikringskontor at mange i årevis har betalt på ei ugyldig forsikring. Frå forbrukarkontoret i Møre og Romsdal blir det sagt at vegen legeopplysningar som det er teieplikt for, går frå lege via trygdekontor til forsikringsselskap, er kort og uproblematisk. Frå Rikstrygdeverket blir det stadfesta at dei opplysningane som trygdekontora har, blir leverte vidare. Dei gjev ofte innsyn i opplysningar om forsikringstakaren som trygdekontoret har, og medverkar til at den som trur han får utbetalt ei forsikring, ikkje får det. (Presidenten klubbar) Mitt spørsmål er: Vil sosialministeren sjå nærare på trygdekontora sin praksis på dette området?

Presidenten: Presidenten vil understreke at spørsmålet skal være innenfor den tildelte tidsrammen.

Statsråd Hill-Marta Solberg: Først må jeg få understreke at forhold som vedrører forsikringslovgivningen, er på mange måter ikke jeg rette vedkommende til å uttale meg om, men det som går på trygdeetatens rolle oppi det, er selvfølgelig mitt anliggende.

Hvis det er slik at det medfører riktighet, det som fremkommer i denne saken, at informasjon om pasienten ureglementert tilflyter forsikringsvesenet, vil det selvfølgelig være kolossalt viktig å gå inn og se på det. Jeg kan også bekrefte at det kommer til å bli gjort. Men så langt har ikke jeg noen oversikt over at det foregår på den måten at opplysninger om pasienten tilflyter forsikringsselskap uten at dette er i tråd med gjeldende bestemmelser.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er rett som sosialministeren seier, at her er ulike ansvarsområde. Stortinget har til behandling eit forslag frå Senterpartiet som går på å avgrensa forsikringsselskapa sin rett til helseopplysningar. Det er ut frå den praksis som i dag er når det gjeld teikning av nye forsikringar, og det gjeld forsikringsloven. Men det som no skjer, er ei endring i dagens praksis, ikkje ureglementert, men likevel ei endring som gjer at det er grunn til å stilla spørsmål i forhold til personvern, rettstryggleik og også solidaritet. Då trudde eg at det også var sosialministeren sitt ansvar å syta for at vi, innanfor dette med tryggleik for den enkelte, har ein praksis som gjer at ikkje berre dei friskaste av oss har høve til å teikna forsikring eller har høve til å få si forsikring utbetalt.

Statsråd Hill-Marta Solberg: Det er ingen tvil om at Sosialdepartementet har interesse av at vi har en forsikringsordning som gjør at også personer med f.eks funksjonshemminger skal ha rett til forsikringer. I den grad at den praksis som anvendes på noen måter kan sies å være i strid med ellers normale oppfatninger om rettssikkerhet for enkelte grupper, er det selvfølgelig i min interesse og alles interesse å følge dette nøye.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Reidar Johansen (SV): Jeg vil få stille landbruksministeren følgende spørsmål:

Som kanskje landets fremste garantist for matvaresikkerhet og matkvalitet for folk flest i dette landet, synes det som om statsråden vil gå særlig langt i forhold til den debatt om bl.a matkvalitet som Stortinget snart skal ta. I forhold til disse spørsmålene synes det ifølge media som om Regjeringen virkelig ønsker å gå langt, og det setter vi pris på dersom dette er realiteter. Det jeg ønsker statsråden skal svare på, er følgende:

Hvilke ufravikelige krav er det Regjeringen setter overfor EU i EØS-sammenheng når det gjelder matkvalitet? Er det alle de forhold som er dratt fram, eller er det bare enkelte av tilsettingsstoffene statsråden er opptatt av?

Statsråd Dag Terje Andersen: De « ufravikelige krav » som ble etterlyst, som vi setter til matvarekvalitet - og det gjelder ikke bare i forhold til mat som eventuelt måtte komme til oss fra andre land i Europa eller for den saks skyld andre steder i verden, men også den maten vi produserer selv - er at maten skal være ernæringsmessig godt sammensatt, den skal være sunn, og den skal være produsert på etisk forsvarlig måte. Det er de ufravikelig krav vi setter til det matutbudet vi skal ha her i landet.

Reidar Johansen (SV): Det svaret statsråden gav nå, kan jo ikke oppfattes som tilfredsstillende ut fra de signaler som Regjeringen selv har gitt i forhold til bl.a matkvalitet, som er referert i en rekke aviser ganske nylig.

Det virker som, som på mange områder, at Regjeringen går veldig høyt på banen for å stille strenge krav. Når det kommer til reelle forhandlinger, er jeg redd for

at vi også på dette området vil oppleve at Regjeringen aksepterer det EU gjennom EØS-avtalen tilbyr oss, dvs. i realiteten at vi vil måtte svekke en rekke av de høye standarder vi har innenfor matsektoren. Jeg hadde håpet at statsråden langt sterkere kunne bekrefte den tolkningen som media har gitt av de svar statsråden har gitt, at Norge også vil vurdere vetoretten i dette spørsmålet.

Statsråd Dag Terje Andersen: Jeg går ut fra at det i hovedsak nå vises til de merkingsbestemmelser og de tilsettingsstoffer som har vært mye diskutert den siste perioden. Det ligger altså under helseministerens ansvarsområde. Grunnen til at jeg har uttalt meg om det, er - som helseministeren var inne på i stad - at vi tilhører et parti der vi har partibehandling av de politiske sakene vi skal legge fram, og den matmeldingen som jeg som landbruksminister skal legge fram, var altså til diskusjon i vårt sentralstyre på mandag. I den forbindelse uttalte jeg en del ting som vi hadde en nødvendig avklaring på. Vi kommer fortsatt til å stå på at det ikke skal være lov til å produsere mat med tilsetting av hormoner i Norge. Vi kommer til å opprettholde det strenge regimet som vi har for bestråling i Norge. Vi mener at når det gjelder noen av de tilsettingsstoffer som er aktuelle gjennom EUs regelverk, skal vi fortsette å ha strenge regler, og der er også bl.a. Danmark i stor grad på linje med oss. Og når det gjelder genmodifiserte materialer, mener vi også å ha mange allierte innenfor EU-systemet for å ha et strengt regime for merking av det.

Presidenten: Vi går over til neste hovedspørsmål - Asmund Kristoffersen.

Asmund Kristoffersen (A): Dette er et spørsmål til helseministeren.

Som det har vært nevnt før her, har helseministeren nylig fremmet en « helsereform 98 » med forslag til en rekke tiltak for forbedringer i vårt helsesystem. Jeg har merket meg en merkverdig strøm av pasienter, der pasientene ved offentlige sykehus blir henvist av en lege til private klinikker for så der å møte igjen den samme legen som han møtte i det offentlige systemet. Jeg har også merket meg at offentlig ansatte leger kan ha både styreverv og eierinteresser i privatklinikker, noe som jeg antar må by på visse habilitetsmessige problemer. Jeg vil på denne bakgrunn stille helseministeren følgende spørsmål: Ser statsråden det som ønskelig å regulere dette området? I så tilfelle: Hvilke regler ser statsråden bør gjelde når et sykehus eventuelt finner å ville henvise en pasient fra sykehuset til en privat klinikk?

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg ser helt klart et behov for å regulere dette området, og det er - som representanten peker på - nettopp fordi vi har fått nye organisasjonsformer i helsevesenet at disse problemstillingene nå aktualiseres i Norge på en måte som vi tidligere ikke har sett. Når det gjelder de eksemplene som representanten trekker frem, f.eks ved at den samme person har flere arbeidsgivere og kan henvise fra den ene til den andre, og den ene er offentlig og hvor den andre er privat, er det klart at vi her står overfor problemstillinger som er nye i Norge - også i det andre eksemplet som representanten nevnte, nemlig hvor man kan ha et styreverv i en juridisk enhet som er direkte i konkurranse med den man har som sin hovedarbeidsgiver. Det jeg har registrert, er at land som har lengre erfaring med denne typen problemer, har et mye bedre etablert regelverk. Vi ønsker derfor å gjennomgå dels bestemmelsene vi har i Norge, dels de bestemmelser man har om tilsvarende forhold i Sverige og Danmark, og ikke minst i USA, som jo nettopp har hatt en blanding av offentlige og private institusjoner i større utstrekning og derfor har sett behovet for en grensegang som mer nødvendig. Det er derfor vi legger opp til at vi her skal få en slik gjennomgang, hvor en dels destillerer hvilke prinsipper som må legges til grunn, og at en så nedfeller disse prinsippene i et normverk som også de offentlige sykehusene kan legge til grunn for de avtaler de inngår med sine arbeidstakere, og som også setter normene for dem.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg ønsker å stille et tilleggsspørsmål på følgende grunnlag:

I Reform 98 er det en rekke forslag som går på å kanalisere mer ressurser, mer leger og arbeidskraft til de offentlige sykehusene. Men bl.a de økonomiske betingelsene for leger i private klinikker synes å være slike at mange ønsker å kombinere arbeid i offentlige sykehus med arbeid i private klinikker. Dette kan føre til at denne ekstrainnsatsen ikke kommer prioriterte pasienter i offentlige sykehus til gode.

Mitt spørsmål blir da: Når kan en vente slike retningslinjer som statsråden har annonsert, og som regulerer forholdet mellom tilsetting i offentlig stilling og arbeid i private klinikker?

Statsråd Gudmund Hernes: For det første er jeg enig i den diagnosen som representanten gir av de problemene vi står overfor.

Når det gjelder spørsmålet om når en slik rapport eller utredning kan legges fram, regner jeg med at det kan skje innen 1. juni i år. Når en slik rapport er laget, vil vi selvsagt på vanlig vis sende den ut til de berørte parter. Det gjelder dels de offentlige sykehusene, KS og dem som har ansvaret for spesialisthelsetjenesten. Men jeg vil også på vanlig måte, og etter forvaltningsloven § 37, som sier at berørte skal høres, gi Lægeforeningen, Sykepleierforbundet og andre som kan berøres av bestemmelsene, anledning til å uttale seg.

Svaret er altså: I løpet av våren vil utkastet være klart, og så vil vi ha en høringsrunde før vi lager det endelige utkastet.

Presidenten:: Det blir tilleggsspørsmål - Magnar Sortåsløkken.

Magnar Sortåsløkken (SV): Det er et veldig interessant og spennende område som er tatt opp her nå. Det å redusere muligheten for offentlig ansatte leger til å re-

kvirere pasienter til private klinikker og eventuelt jobbe på private klinikker, er en viktig bit av helsepolitikken i framtida.

Det er sagt, bl.a fra en professor i arbeidsrett, at det er ikke nok eventuelt å foreslå regelendringer som er knyttet til dette. Skal det gjøres noe, må det faktisk innføres regelendringer i lovs form.

Da er mitt spørsmål til helseministeren: Hvis det er slik at det faktisk må lovendringer til - at endringene må innføres i lovs form - er helseministeren villig til å gå så langt for å få gjennomført det som er målet og intensjonene med det som helseministeren har sagt, og som vi stort sett er enige om?

Statsråd Gudmund Hernes: Hvis det er nødvendig med lovendringer for å hindre habilitetsproblemer og også utilbørlig konkurranse, er det klart at vi vil fremme forslag for Stortinget om slike endringer. Vi vil også i utgangspunktet ha en jurist som forestår den første utredningen av problemfeltet. Da regner vi med at vi får en vurdering nettopp av den juridiske situasjonen på feltet, og om det er nødvendig med lovendringer. Hvis det er det, kommer vi til Stortinget med slike forslag.

Presidenten:: Det blir tilleggsspørsmål fra Annelise Høegh.

Annelise Høegh (H): Det er opplagt at man trenger ryddige forhold mellom en hovedarbeidsgiver og dens ansatte. Men det forbauser meg at Regjeringen ikke ser at dette er et like viktig felt for andre deler av offentlig virksomhet som for legene. Jeg går ut fra at slike etiske regler og avklaringer vil gjelde alle - ikke bare legene, men også andre, f.eks universitetsansatte, som kan ha bijobber mange steder.

Helseministeren har i denne Reform 98 sagt at han ønsker å unngå spillsituasjoner og ansvarsfraskrivelse mellom forvaltningsnivåene. Hvordan kan det da ha seg at han ønsker å innføre enda et forvaltningsnivå, slik jeg tolker dette regionaliserte helsesamarbeidet å være? Jeg tror det først er når den innsatsstyrte finansieringen ikke bare økes til 40 %, som også har vært antydet, men opp til 50-60 %, at man kan unngå slike spillsituasjoner. Da blir det mindre viktig hvem som eier sykehusene, for da vil pasientens sykdom være avgjørende. Pengene går til det sykehuset som faktisk behandler flere pasienter.

Presidenten:: Så langt presidenten nå kunne høre, tok representanten Høegh opp et helt annet spørsmål enn det som var utgangspunktet for denne runden.

Annelise Høegh (H): Jeg forholdt meg til Reform 98, som representanten sa var lagt frem, men ...

Presidenten:: Jeg overlater til statsråden om han vil besvare spørsmålet.

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg er enig med presidenten i at dette er et annet spørsmål. Det er likevel et interessant spørsmål, og det er mulig det hører mer hjemme i et hovedspørsmål, som hvis representanten ønsker å ta det opp på den måten, jeg med glede skal svare på. Men hvis man skal ha ryddighet i denne debattformen, finner jeg det naturlig at det kommer opp som et eget spørsmål. Det har selvsagt representanten full anledning til.

Det er ikke vanskelig å gi svar på dette. Men, som sagt: Jeg tror det hører hjemme under et annet hovedspørsmål.

Annelise Høegh (H): Jeg vil benytte anledningen til å si at jeg også stilte spørsmål om det som var hovedspørsmålet, nemlig om de etiske reglene Regjeringen ønsker å utforme, ikke bare skal gjelde leger.

Presidenten:: Det er ikke anledning til å anfekte presidentens påtale.

Da går vi videre til neste hovedspørsmål - fra Dag C Weberg.

Dag C Weberg (H): Mitt spørsmål går til landbruksministeren.

Vi har siden begynnelsen av 1980-tallet hatt kvoteregulert produksjon av melk i landbruket. Denne kvoteordningen er praktisert slik at disse kvotene gradvis har blitt redusert. Vi har både gjennom St.prp.nr.8 og gjennom behandling av landbruksavtaler signalisert behov for en viss oppmyking av dette. Denne oppmykingen kan vel sies å komme nå ved at Regjeringen den 16. desember la fram et detaljert forslag om en ny kvoteordning - bestemmelser som sier hvor mye det kan produseres på det enkelte bruk. I disse reglene er det satt en begrensning. En del bruk kan altså ikke kjøpe seg opp til mer enn 130 tonn, nær sagt uansett hvilken kapasitet og hvilke forutsetninger det enkelte bruk måtte ha. Vil statsråden vurdere om denne grensen bør fjernes?

Statsråd Dag Terje Andersen: Nei - i hvert fall ikke før vi har begynt å vinne erfaringer med det systemet som vi nå setter i gang. Hensikten med at vi har lagt et tak på 130, er at når vi eventuelt skal selge kvoter til brukere, først og fremst prioriterer dem som i dag kanskje har en halv eller 3/4 årslønn fra melkeproduksjon, og gir dem muligheten til å komme opp på en rimelig inntekt. Det er altså en fordelingshensikt i det vi gjør. På samme måten har vi lagt inn en minsteøkning av kvoten i bunnen på det samme systemet i tillegg til at vi har taket, som her helt riktig ble referert. Det er altså et system som, slik Regjeringen ser det, gir den riktige fordelingsprofilen, ved som sagt heller å styrke dem som har et for dårlig næringsgrunnlag, enn dem som eventuelt måtte ha 130.000 og over det, for det gir selvfølgelig betydelig bedre økonomi å ha så store volum.

Dag C Weberg (H): Ser ikke statsråden at dette gir en forskjellsbehandling, idet det jo er gitt adgang til å gå

opp til historisk kvote også for bruk som ligger over 130 tonn? Her bruker man altså en spesiell gruppe i en fordelingssammenheng, mens de andre får anledning til å gå fra f.eks. 200 til 250 og dermed opp til historisk eller tidligere tildelt kvote. Jeg vil igjen spørre om ikke statsråden så snart man har fått erfaringer, vil vurdere om denne begrensning som nå rammer en spesiell gruppe produsenter, kan fjernes, slik at man kan få et enklere og mer hensiktsmessig regelverk - faktisk også i tråd med hva Regjeringen har understreket, som dette å gi mulighet for en fornuftig strukturutvikling i produksjonen.

Statsråd Dag Terje Andersen: Jeg skal selvfølgelig ikke avvise at enhver ny ordning kommer til å bli evaluert underveis for å se hvordan den virker. Det skal vi selvfølgelig gjøre med denne ordningen også. Mye av utgangspunktet for at vi har funnet det fornuftig å gi denne muligheten til å erverve seg ny melkekvote, er at det på grunn av utviklingen, som bl.a at dyrene produserer mer og overproduksjonen har vært høy, i dag finnes en del investeringer, f.eks båsplasser, som rett og slett står ubenyttet. En av hensiktene med å lage det nye systemet er at noen av disse skal kunne benyttes igjen, for på den måten også å få ned kostnadene noe. Men det har altså også en fordelingsprofil som gir grunnlag for at de som har det dårligste økonomiske grunnlaget, først får lov til å øke sin andel.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål.

Reidar Johansen (SV): Da systemet med omsettelige melkekvoter innenfor landbruket ble behandlet, markerte SV klar motstand. Men når det tross alt er innført, er vi opptatt av at grenser og beskrankninger med hensyn til fordeling både geografisk og økonomisk gir en bredest mulig fordeling - for å si det slik. Statsråden sa i sitt svar på hovedspørsmålet at man ikke ville endre disse grensene før man har vunnet erfaring. Mitt spørsmål er: Hva slags erfaring venter statsråden å få av dette? Hvilke konsekvenser kan vi vente å se av eventuelle endringer i disse takene og beskrankningene innenfor dette kvotesystemet? Er det endringer som ytterligere vil påskynde strukturendringer i landbruket?

Statsråd Dag Terje Andersen: Tilleggsspørsmålet blir nå stilt som om jeg skulle ha gitt signaler om at vi ønsker å endre systemet. Mitt svar inneholdt det stikk motsatte, at vi ikke ønsker å gå inn og endre et system som akkurat er etablert. Men så sa jeg at selvfølgelig skal vi, når vi får erfaringer med systemet, evaluere det - og det syns jeg enhver som driver med politikk, bør gjøre - og se om vi oppnådde de mål vi satte oss.

Når det gjelder mål og fordeling av melkekvoter, har jeg en mistanke om at representanten Johansen og jeg kan hende har mer sammenfallende syn her enn representanten som stilte hovedspørsmålet, og statsråden har.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål - Inga Kvalbukt.

Inga Kvalbukt (Sp): Jeg har et spørsmål til helseministeren: Han har nå tatt initiativ, forstår jeg, til å styre legespesialistutdanninga og også innholdet i denne. Det er jeg veldig glad for, for Senterpartiet har lenge sett at nettopp utdanninga er nøkkelen til hva slags helsevesen vi får. I denne forbindelsen vil jeg spørre statsråden: Hvordan vil han sikre en utdanning som gir den legestand som tjener pasientene best, og som gir oss den sykehusstruktur som vårt meget langstrakte land trenger for å kunne videreføre vårt bosettingsmønster, og samtidig gi befolkningen nødvendig trygghet?

Statsråd Gudmund Hernes: Det er en rekke tiltak vi må sette i verk i forhold til spesialistutdanningen. Det første er å anspore flere leger til å bli spesialister, det andre er at lengden på en del av utdanningsløpene må kortes ned, altså de formelle kravene og oppbyggingen av dem. Det som vi også har litt problemer med, er gjennomføringen, altså at spesialistutdanningen vanligvis tar lengre tid enn den stipulerte tid som er avsatt. Det betyr også at vi dermed får færre spesialistår igjen for en gitt utdanning. For enkelte av spesialitetene gjelder også at legene i praksis har inntil 12 års utdanning etter endt legeutdanning, altså en legeutdanning som dermed kan strekke seg opp mot 20 år før en er ferdig spesialist, og da er det klart at vi har problemer med å få tilstrekkelig tilgang. Dette er altså de forholdene vi vil ta tak i.

I tillegg til dette vil vi også lage et opplegg slik at vi kan sikre en oppdatering av spesialistenes kunnskaper. I dag er det kun én spesialitet, nemlig spesialister i allmennmedisin, hvor man stiller krav om en årviss oppdatering av kunnskapen. Det gjelder ikke for de andre, og dermed kan man godt tidlig ha en spesialistutdanning og så ha hatt en annen jobb og komme tilbake til spesialiteten uten at det er noen krav om ajourføring. I andre land har man andre regler for dette, så som en del av den alminnelige opprusting av spesialistutdanningen i Norge, tar vi også tak i dette.

Inga Kvalbukt (Sp): Den ansiktsløftinga av spesialistutdanninga som statsråden her skisserer, syns jeg så langt høres interessant ut. Men jeg har lyst til å stille ham et litt mer detaljert spørsmål her: Vil han ta initiativ til å gi allmennlegene og den generelle kirurgen høyere status? Og vil han også ta initiativ til at fødselskirurgi igjen skal bli en del av den grunnleggende kirurgiske utdanninga? Det vil nemlig være en forutsetning for at de små sykehusene skal kunne ha fødeavdelinger, og det vil være avgjørende for den framtidige sykehusstrukturen.

Statsråd Gudmund Hernes: Først: Når det gjelder de tiltakene vi foreslår, er nok ikke det en ren ansiktsløftning - det er jo for øvrig en egen spesialitet - det vi her ønsker å gjøre, er også å sikre de generelle kirurgene. Men det er én endring på det kirurgiske området som vi kommer til å foreslå, og det er at ortopedi blir en egen spesialitet. Dette har det vært en lengre diskusjon om i det norske kirurgmiljøet, og her vil denne konklusjonen trekkes.

Jeg har også for to dager siden hatt et møte med ledelsen i Norsk kirurgisk forening for å få deres syn på de endringer som bør gjøres når det gjelder spesialistutdanningen. Det foreligger en egen utvalgsinnstilling, fra det såkalte Haffner-utvalget, der man har grepet fatt i dette, og før vi kommer med endelige forslag på dette feltet, må vi ha en nærmere gjennomgang av Haffner-utvalgets forslag og ikke minst de synspunkter som er kommet til uttrykk fra Norsk kirurgisk forening, som avviker noe fra dette, og vi kan derfor velge en noe annen modell enn Haffner-utvalgets innstilling.

Presidenten: Vi tar da det siste hovedspørsmålet i dag, fra Per-Kristian Foss.

Per-Kristian Foss (H): Mitt spørsmål er til helseministeren - i håp om at det behager statsråden å svare nå - og går på statsrådens ønske om å innføre et etisk reglement for offentlig ansatte legers arbeid utenom deres arbeidstid. Med bakgrunn som professor vet statsråden meget godt at ikke minst professorer tjener svært godt på arbeid utenom ordinær arbeidstid. Det gjelder flere typer professorer. Mitt spørsmål: Har statsrådens arbeid med et slikt reglement for leger utgangspunkt i et gjeldende offentlig reglement for professorer generelt?

Mitt spørsmål nr. 2 - hvis presidenten tillater - er om Hernes nå har fått gjennomslag i Regjeringen for det han sa til Dagens Næringsliv i fjor:

« Hernes stiller seg kritisk til det offentlige monopolet for formidling av arbeidskraft til helsesektoren. »

Har Hernes fått gjennomslag for oppmykning av formidlings- og utleiebestemmelsene for helsepersonell?

Statsråd Gudmund Hernes: Når det gjelder professorenes arbeidsforhold, er jeg enig i at det er mange problematiske gråsoner her. Det er et felt som representanten vel vil være kjent med at Riksrevisjonen også har hatt antegnelser om, og det er også et område hvor man har forsøkt å få en annen regulering. Det fordrer imidlertid at man må ha en registrering av hvordan professorene bruker sin tid ved universitetene. Det har de angjeldende professorer ikke vært særlig begeistret for. Men hvis det er en mer allmenn problemstilling representanten tar opp, hvorvidt man skal ha et klarere regelverk når det gjelder hvilke typer bijobber de som har offentlige arbeidsgivere, kan påta seg, ser jeg helt klart behovet for dette. Og igjen er det interessant å registrere at denne type regler er langt fastere etablert i f.eks. USA, som jeg kjenner temmelig bra, og hvor vi har mye å lære når det gjelder hvordan slike regler utformes, og det er da også grunnen til at jeg ser på dem.

Når det gjelder spørsmålet om formidling av helsepersonell, er dette for det første et område hvor vi ønsker å styrke arbeidsmarkedsetatens arbeid med formidling fra utlandet, og vi vurderer også nå, etter at vi har hatt en utredning av dette spørsmålet, adgangen til privat og kommersiell formidling av leger. Det andre er hvorvidt man skal ha privat utleie. Det er to separate spørsmål, og begge disse spørsmålene holder vi nå på å arbeide med etter at vi har fått en innstilling fra det nevnte utvalg. Jeg kan tenke meg at iallfall på ett av disse områdene, nemlig formidling, kan det bli tale om regelendringer, men den endelige konklusjon er ikke trukket. Anbefalingene har vi fått, og konklusjonene vil da også representanten få.

Per-Kristian Foss (H): Jeg regner med at først får Arbeiderpartiets stortingsgruppe det, så får vi andre lytte.

Jeg registrerer at statsråden svarer slik - hvis vi nå kutter ut forholdene i USA, som vi vel ikke har til behandling - at det man gjennom årtier ikke har maktet å oppnå av offentlig regelverk generelt for professorers arbeid utenom arbeid for hovedarbeidsgiver, det vil han prøve å innføre for leger. Det synes jeg krever en begrunnelse.

Mitt andre oppfølgingsspørsmål vil være om statsråden rett og slett vurderer situasjonen i helsevesenet som så lite akutt at man trenger måneders utredning av et så enkelt spørsmål som å gi dispensasjon etter gjeldende lov for utleie også av arbeidskraft på helsesektoren. Som kjent åpner loven for dispensasjoner, og det er gitt dispensasjon for en rekke typer arbeidskraft som det ikke er påtrengende mangel på i Norge, mens det for helsepersonell ikke er gitt slik dispensasjon.

Statsråd Gudmund Hernes: Først når det gjelder dette at forslagene vil bli drøftet med Arbeiderpartiets gruppe: Jeg imøteser veldig gjerne en ordning hvor vi i Arbeiderpartiets gruppe får anledning til å diskutere Høyres forslag før de fremmes i denne sal.

Når det gjelder spørsmålet om endringer av de etiske regelverk for offentlig ansatte, eller for andre sektorer av økonomien, er dette et område hvor jeg tror at også et medlem av finanskomiteen de siste par uker har sett at det utvikler seg en praksis som krever andre regelverk. Også når det gjelder f.eks meglere, har man strammere bestemmelser i det kapitalistiske USA enn man har i lille Norge. Og jeg tror altså at dette sier oss noe om hvilke konsekvenser de som har øvd seg mest i disse idretter, har trukket - det kan også gi oss lærdommer.

Når det gjelder spørsmålet om måneders utredning, er det helt klart at vi ser det som ønskverdig å vurdere konsekvensene av de beslutninger vi treffer, før vi treffer dem. Det er kanskje også en god praksis, selv om man (presidenten klubber) krever et par måneders utredning.

Presidenten: Taletiden er omme.

Det blir tilleggsspørsmål fra Magnar Sortåsløkken.

Magnar Sortåsløkken (SV): Mange av de spørsmål som nå er gått til helseministeren, må selvfølgelig ses i

sammenheng. Og de fleste spørsmål har faktisk gått til helseministeren - jeg vet ikke om det betyr at han er populær eller det motsatte: at han er upopulær.

Dette med å utdanne flere leger og legespesialister, som har vært temaet, er jo en viktig bit her. Det er viktig å legge forholdene til rette for dette, særlig når det samtidig sies at en nå skal legge forholdene til rette, og at det skal brukes ressurser på å utdanne flere leger og legespesialister osv. For vi vet jo at skal samfunnet få utnyttet denne ressursen maksimalt i neste omgang, må selvfølgelig så mange som mulig ha tilgang til denne ressursen, og det betyr at den bør være i offentlig regi, altså i det offentlige helsevesen.

Da er mitt spørsmål til helseministeren: Må ikke også den biten tas i betraktning når man nå skal vurdere de etiske spørsmål og forholdet mellom privat og offentlig helsevesen?

Statsråd Gudmund Hernes: Det er for det første viktig at vi utdanner flere leger. Siden 1990 er antallet som tas opp i Norge, økt fra 315 til 490 i grunnstudiet. I tillegg har det de siste tre årene vært en økning i utenlandsopptaket av leger fra i underkant av 500 til over 900, så her vil det være en betydelig økning. Men som representanten sier, det er ikke tilstrekkelig å utdanne legene. Det viktige er hvordan de blir brukt når de først er utdannet.

Og her ser jeg at det er store skavanker. Vi har mange rapporter som tyder på det, og da må vi for det første organisere sykehusene på en annen måte, slik at de som er høyt kvalifisert, kan bruke disse kvalifikasjonene rettet mot pasientene, og for det andre må man få en god geografisk og sosial fordeling av de tjenester som leger og annet helsepersonell kan yte. Dette er hovedspørsmål som vi adviserer i de meldinger som nå er underveis til Stortinget.

Presidenten:: Også dette var en type spørsmål som presidenten vil mene lå utenom det som var utgangspunktet for hovedspørsmålet, men hovedspørsmålet var da også to ganske atskilte spørsmål. Det avklarer for så vidt at hvis Stortinget ønsker at spørsmålene skal holde seg innenfor visse grenser, hadde antakelig det vært det ryddigste. Men presidenten har naturligvis ikke hele tiden mulighet til å kunne vurdere hva som er et avgrenset område eller ikke. Hun vil derfor komme til å bemerke det når hun mener at man tar opp flere ulike problemstillinger samtidig, men det vil alltid være opp til statsråden å vurdere om han eller hun vil besvare det - naturligvis - slik presidenten da også har nevnt i dag.

Dermed er vi ferdig med den muntlige spørretimen, og vi går over til den ordinære spørretimen.