Kaci Kullmann Five (H): Jeg har et spørsmål til bistandsministeren.

I en fersk rapport fra Riksrevisjonen, som er referert i Dagens Næringsliv forleden, rettes det sterk kritikk mot FNs barnefond, UNICEF, og UD for svakheter ved norsk bistand via UNICEF. Riksrevisjonen er bl.a kritisk til at samarbeidet med andre FN-organisasjoner synes tilfeldig og lite strukturert i forhold til mottakerlandene, og at de prosjekter og programmer som er undersøkt, ikke har vært gjenstand for ekstern evaluering.

Norge gir mange hundre millioner kroner i året til UNICEF, som statsråden vel vet, og til sammen bevilget Norge om lag 4 milliarder kr i år til FN-organisasjonene. Vi må etter Høyres oppfatning kreve at disse midlene, i likhet med våre egne bistandsmidler, direkte blir brukt mest mulig effektivt for å nå de mål vi ønsker å oppnå.

Mener statsråden at det er behov for forbedringer i dagens system, og hvilke forbedringer vil statsråden her ta opp forslag om?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: La meg starte med å si at det alltid vil være rom for forbedringer.

Når det gjelder oppslaget i Dagens Næringsliv om Norges samarbeid med UNICEF, er det min oppfatning at overskriften på denne artikkelen ikke er dekkende for innholdet i denne rapporten. Rapporten konkluderer med at både forvaltningen fra Norges side og fra UNICEFs side i hovedsak er tilfredsstillende, men kommer med noen punkter hvor det foreslås forbedringer. Disse har vi lest nøye, og skal bidra så godt vi kan til å gjøre dette bedre. Hovedkritikken i rapporten er at de forskjellige delene av FN-systemet ikke samarbeider godt nok. Dette er en problemstilling vi fra norsk side har vært veldig opptatt av, og som er et av hovedelementene i reformarbeidet i forhold til FN-systemet, hvor vi har samarbeidet med de andre nordiske land, så vi har virkelig satt dette på dagsordenen og har tenkt å følge nøye med og bidra så godt vi kan til å gjøre dette bedre.

For øvrig får Stortinget en melding om reformarbeidet i FN-systemet i denne sesjonen, og da blir det anledning til å gå dypere inn i de spørsmålene.

Kaci Kullmann Five (H): Jeg takker for svaret, og er enig med statsråden i at hovedkritikken er det manglende samarbeidet mellom de ulike FN-organisasjonene i mottakerlandene. Nettopp dette at FN overlapper, og at det er mange kokker - det kan som kjent bli mye søl ut av det, og i hvert fall ikke så effektiv bistand som vi burde ha - ser Høyre på som en hovedutfordring i forhold til den meldingen som statsråden nå varsler, men som det er Stortinget som har bedt om å få. Jeg vil minne statsråden om at jeg i budsjettdebatten sist høst viste til hva Danmark har gjort. De har hatt en meget grundig evaluering av sitt engasjement i de ulike FN-organisasjonene på bistandssiden og har også laget et større policy-dokument basert på omfattende forskning for å se hvilke mål det er man ønsker å nå med danske bistandsmidler og hvorledes man når disse målene. Vil dette bli skikkelig vurdert, vil det bli lagt opp til en slik gjennomgang i den meldingen statsråden nå kommer med?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: Stortinget får selv vurdere hvordan det oppfatter meldingen, men i denne meldingen er, på bakgrunn av de ønskene som er kommet fra denne sal, hovedvekten lagt på reformarbeidet i FN. Så det vil i hovedsak være i fokus i denne meldingen.

Presidenten: Neste hovedspørsmål kommer fra Marit Tingelstad.

Marit Tingelstad (Sp): Jeg ønsker å stille et spørsmål til statsråd Sandal. Senterpartiet ønsker å sikre likeverdig skoletilbud i hele landet. Derfor vil vi innføre nasjonal standard på en rekke områder. På denne måten vil vi sikre enhetsskolen, sikre kvaliteten og hindre økte forskjeller. Dette er langt på vei det samme som komiteflertallet sa i Innst.S.nr.15 (1995-1996), der det heter:

« Flertallet vil understreke betydningen av at et nytt lovverk klart må hjemle regler som sikrer et likeverdig tilbud. »

Og det heter videre:

« Flertallet vil komme tilbake til enkeltdetaljer ved behandlingen av lovproposisjonen fra departementet. »

Departementet har ikke fulgt opp dette i Ot.prp.nr.36 (1996-1997), der det sier det ikke har « funne grunn til å gjere framlegg om andre standardar for talet på lærartimer enn det som følgjer av undervisningstimetalet, klassedelingstalet og dei særskilde krava for den nye 1. klassen/førskolen ».

Mitt spørsmål blir da: Er ikke komiteflertallets og dermed stortingsflertallets mening god nok grunn for å gå inn for nasjonale standarder, altså et system som sikrer likeverdig tilbud og dermed slår ring om enhetsskolen? Sånn jeg ser det, virker det som at arbeiderpartiregjeringa nå har gitt klare signaler om å forlate garantien om å sikre enhetsskolen.

Statsråd Reidar Sandal: Det er sjølvsagt ikkje slik som representanten Tingelstad prøver å gi inntrykk av, at Arbeidarpartiet og Regjeringa ikkje står vakt om einskapsskulen. Tvert imot er det slik at det i alt vårt reformarbeid som knyter seg til grunnskulen og Reform 97, har vore ei drivkraft å stå vakt om einskapsskulen, sikre den og byggje den vidare ut. Det er faktisk ein gjennomgangsmelodi i heile vårt arbeid.

Når det gjeld odelstingsproposisjonen om felles lovgiving for grunnskulen og vidaregåande opplæring, som passerte statsråd sist fredag, er det slik at vi har halde fast ved dei nasjonale standardane som vi i dag har for grunnskulen sitt område. Vi har halde fast ved dei nasjonale standardane vi har, og vi har i proposisjonen lagt opp til ein del forbetringar for særleg elevane og deira rettar. Det blir vist til merknader frå komiteen, og eg er vel kjend med dei. Det er ikkje noko motsetningsforhold mellom den ytringa som komiteen har gitt, og dei forslaga som Regjeringa har lagt opp til i odelstingsproposisjonen. Det inntrykket som somme prøver å skape, at ein er på glideflukt vekk frå tidlegare standpunkt og tidlegare politikk, er det sjølvsagt ikkje sakleg dekning for.

Marit Tingelstad (Sp): Jeg takker statsråden for svaret og er glad for å høre at Arbeiderpartiet fortsatt står bak enhetsskolen, slik som Senterpartiet gjør. Men hvis virkemidlene begynner å rakne, er jeg redd at det ikke vil fortsette. Jeg ser at lærerorganisasjonene samlet har gitt uttrykk for sterkt kritisk holdning til dette og bemerker at departementet ikke har fulgt opp stortingsflertallets syn på dette. Jeg vil sitere litt mer fra Innst.S.nr.15:

« Nyere undersøkelser viser at det fortsatt er store forskjeller både mellom kommuner og mellom skoler når det gjelder undervisningstilbud. Flertallet ser på dette med uro og mener det er nødvendig med en sterk nasjonal styring av hovedlinjene i organisering og oppbygging av grunnskolen. »

Det har ikke proposisjonen sagt mye om, men bruker derimot setning nr. 2, som kommer etter her, som grunnlag for sin innstilling. Jeg vil gjerne høre hvorfor det ikke her er lagt mer vekt på denne hovedsaken.

Statsråd Reidar Sandal: Når det gjeld spørsmålet om standardar, har eg gjort greie for kva som er Regjeringa si holdning, at vi står fast ved dei standardar vi har, og forbetrar elevrettane på ei rekkje punkt. Når det er sagt, vil eg òg poengtere at det er høve for kommunane til å gå utover desse standardane dersom det politiske fleirtalet i ein kommune meiner det er grunnlag for det. Det har Regjeringa lagt opp til, på same vis som systemet har vore før.

Når det gjeld synspunkt frå lærarorganisasjonane, trur eg at alle statsrådar, inkludert meg, må leve med relativt sterke synspunkt frå dei som har sektorinteresser, og dei som kan ta berre delar av heilskapen inn i sine resonnement. Eg vil få peike på at lærarorganisasjonane har køyrt veldig hardt på spørsmålet om stillingsvern. Der legg Regjeringa opp til at pedagogisk personale som no blir tilsett, skal ha same rettar som andre arbeidstakarar og ikkje det særvernet som lærarar har hatt til no.

Presidenten: Så er det hovedspørsmål fra Kjellbjørg Lunde.

Kjellbjørg Lunde (SV): Eg har også eit spørsmål til bistandsministeren.

Trass i eintydige åtvaringar frå internasjonale og også nasjonale miljø- og solidaritetsorganisasjonar, frå Miljøverndepartementet, frå Direktoratet for naturforvaltning og også frå miljørådgivarar i eige departement, gav bistandsministeren i 1994 50 mill. kr i blanda kredittar til eit Kværner-selskap, til deira engasjement i den omstridte Biobio-utbygginga i Chile. Det chilenske kraftselskapet Endesas framferd og vidare planar om omfattande utbyggingsprosjekt i dette vassdraget møter no enda sterkare kritikk enn tidlegare. Sjølv Verdsbanken har gått ut med krass kritikk mot vidare utbygging.

Statsråd Kari Nordheim-Larsen føresette - og det var bra - at miljøomsyn og sosiale omsyn skulle takast då ho gav tilsegn om støtte. Men dette er no heilt klårt sett til side av kraftselskapet. Har statsråden no innsett at norsk bistandsstøtte til dette omstridte prosjektet var eit feilgrep? Og vil dette eventuelt få konsekvensar for vurderinga av tilsvarande prosjekt i framtida?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: La meg starte med å si at det er riktig at vannkraftutbygging i det hele tatt, og Biobio-prosjektet kanskje i særdeleshet, har det vært stor debatt om i Norge. Vi valgte å gå inn i dette prosjektet med en liten del - det er et stort prosjekt, dette - på bakgrunn av svært grundige miljøanalyser i hovedsak foretatt gjennom IFC, altså det private vindu i Verdensbanken. Og vi knyttet en rekke betingelser til vår deltakelse i dette prosjektet.

Ut fra de opplysningene jeg har fått nå en av de siste dagene, har Endesa, som er utbyggingsselskapet, sagt opp sin avtale med IFC - eller sagt på en annen måte, de har tilbakebetalt det lånet de har fått gjennom IFC, og finansiert utbyggingen på andre måter ut fra argumentasjonen om at de fikk rimeligere finansiering andre steder. Men det er også en kjensgjerning at det har vært en miljødiskusjon mellom IFC og Endesa, som også kan være et argument for at de nå har avsluttet samarbeidet med IFC. Dette forteller oss på den ene siden at IFC virkelig har stått på og fulgt opp de miljøkravene som en la som forutsetning for deltakelse i dette prosjektet. På den annen side betyr det at man ikke lenger har den forsikringen på miljøområdet som en hadde ifølge avtalen med IFC. Dette stiller også det norske engasjementet i et nytt lys. Vi sørget for å få inn en klausul i denne avtalen, nemlig at vårt engasjement på dette området var avhengig av (presidenten klubber) fortsatt deltakelse fra IFC. Denne situasjonen er med andre ord ny. Vi må da, på bakgrunn av dette, på selvstendig grunnlag vurdere ( presidenten klubber) hva dette betyr for det norske engasjementet.

Beklager, president, men dette er en kompleks sak, og jeg klarte ikke å gjøre det kortere.

Kjellbjørg Lunde (SV): Eg takkar statsråden for svaret. Eg oppfattar det statsråden no seier, slik at ho indirekte seier seg lei for at ein engasjerte seg i dette prosjektet som no seinare viser seg å vere svært så miljøskadeleg og sosialt skadeleg. Er det då slik at desse pengane som er vedtatt brukte der, er utbetalte og med på å starte opp eit prosjekt som Verdsbanken og andre, som prøver å ta vare på litt andre ting enn det reint utbyggingsmessige, no trekkjer seg frå? Er det slik at dette vil halde fram? Betyr det at desse norske pengane blir brukte, at ein ikkje er villig til å fylgje dette opp, men at ein var med på å starte noko som seinare har vist seg å bli så uforsvarleg som det var grunn til å frykte i utgangspunktet?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: La meg først si at jeg har ikke noe grunnlag for å si at det prosjektet vi har vært en del av - Pangue-utbyggingen - er miljøproblematisk. Det er det ikke grunnlag for å si. Det som er stridens kjerne her, er den klausulen vi la inn om at man måtte gjøre grundige konsekvensanalyser hvor man så ulike utbygginger under ett. Det er den forsikringen som man nå har mistet i og med at Verdensbanken ikke lenger er långiver her. Og det er ikke slik at Verdensbanken har trukket seg ut. Det er Endesa som har sagt opp avtalen med Verdensbanken. Det som da altså er kjernen i dette, er at vi gjennom det har mistet forsikringen om at videre utbygginger skulle ses i sammenheng. Hva som vil skje med det norske engasjementet, holder jeg nå på med å vurdere. Jeg har som sagt bare for et par dager siden blitt orientert om denne nye situasjonen, så jeg kan ikke si mer om det nå.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål - fra Marit Arnstad.

Marit Arnstad (Sp): De norske kredittene er jo gjort avhengig av forholdet til Verdensbanken. Jeg må si at dersom Verdensbanken er ute, som den nå er, syns jeg det vil være høyst merkverdig om Norge skal opprettholde sin støtte, også fordi Endesas tilbakebetaling viser at dette er et kommersielt lønnsomt prosjekt som overhodet ikke berettiger bruk av bistandsmidler.

Mitt spørsmål går på hva dette vil få av konsekvenser når det gjelder forholdet til næringslivsmidler og miljøbistand i framtida, for i dette tilfellet valgte Bistandsdepartementet å gjøre noe i strid med det Miljøverndepartementet anbefalte, i strid med det Direktoratet for naturforvaltning anbefalte og også i strid med det egne miljørådgivere i NORAD anbefalte. Det viser jo at en ikke tillegger de miljømessige konsekvensene god nok vekt før en går inn i et prosjekt dersom det er sterke næringslivsinteresser involvert.

Så mitt spørsmål er: Hvilke konsekvenser vil dette få for framtidig miljøbistand og for de miljøvurderingene en gjør også når det står om kontrakter som norsk næringsliv er svært opptatt av?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: Det er min oppfatning at vi tok vårt miljøansvar virkelig på alvor i denne saken. Vi forlangte meget grundige miljøanalyser i forhold til det konkrete prosjektet vi gikk inn i. Jeg har ikke noe grunnlag for å si at det er et miljømessig uforsvarlig prosjekt.

Det som er kjernen her, er at vi stilte krav utover det, nemlig at man måtte vurdere disse mulige nye dammene inn i en helhet. Og det er den forsikringen man mister nå som Endesa har sagt opp avtalen med IFC. Men vi forutså faktisk også denne situasjonen og skaffet oss en klausul i avtalen om at om dette skulle skje, ville vi ha en mulighet til å vurdere det norske engasjementet på nytt. Og det er det jeg nå vil gjøre.

Presidenten: Neste hovedspørsmål er fra Hilde Frafjord Johnson.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Denne spørsmålsrunden er et klart tegn på at Biobio-prosjektet engasjerer veldig mange av oss. Det har det gjort før, og det gjør det også nå, så mitt spørsmål er også knyttet til det prosjektet, og rettet til bistandsminister Kari Nordheim-Larsen:

Det var to forutsetninger som lå inne i deltakelsen i prosjektet. Det ene var at Verdensbanken skulle delta, som bistandsministeren har sagt, og det andre var at man forutsatte at det ikke ville bli videre utbygginger, altså fra Panguedammen og over på Ralcodammen.

Nå viser det seg at det sannsynligvis blir nye utbygginger. Disse to forutsetningene er altså ikke innfridd. I tillegg sa altså bistandsministeren den 30. august 1994 at også den norske låneavtalen ville falle bort dersom avtalen mellom Verdensbanken og Endesa falt bort. Og det som er mitt spørsmål, er derfor: Vil statsråden følge opp det hun da sa, og ta konsekvensen av sin uttalelse og dermed si opp den norske avtalen?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: Jeg er ikke i stand til å gå lenger i mitt svar enn jeg gjorde i det forrige. Saken har jeg nå blitt orientert om i løpet av de par siste dagene. Jeg går nå inn i også alle de juridiske spørsmålene i saken og vil vurdere det norske engasjementet i lys av det bildet jeg kan klare å skaffe meg når jeg har fått gått noe grundigere inn i alle sidene av denne saken. Men jeg må jo si at jeg er fornøyd med at vi tok dette forbeholdet i avtalen da vi gikk inn i dette prosjektet.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Jeg har full forståelse for at statsråden har behov for å gjennomgå de juridiske sidene av saken. Men jeg har forventninger til at statsråden kan vurdere de politiske sidene, derfor også kan uttale her i Stortinget hva hun politisk vil gjøre - om hun vil følge opp det hun tidligere har sagt når det gjelder å si opp avtalen ettersom avtalen mellom Verdensbanken og Endesa faller bort, under forutsetning av at de juridiske forhold er avklart tilfredsstillende. Så jeg håper at statsråden nå kan være klar på dette. Når man nå ikke lenger har Verdensbanken til å kontrollere at dette prosjektet blir gjennomført på en miljømessig forsvarlig måte og andre typer kontrollmuligheter, regner jeg altså med at statsråden nå kan si at hun holder ord, og at hun da ikke lenger politisk anser denne avtalen for å være aktuell å opprettholde. Når det gjelder de miljøfaglige vurderingene, har altså nesten alle miljøfaglige instanser vurdert dette annerledes enn bistandsministeren.

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: La meg få si at jeg ber om forståelse for at jeg trenger noen dager til å orientere meg i helheten i den situasjonen som nå er oppstått, men jeg kan forsikre at jeg vil ta denne saken alvorlig og sørge for å komme fram til en avklaring så raskt som mulig.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Syver Berge (Sp): Eg stiller eit spørsmål til landbruksstatsråd Dag Terje Andersen, og eg går over på noko meir nasjonalt, spørsmålet gjeld rein og nær sagt dei årlege oppslaga i pressa frå nord om reinkatastrofar på grunn av at næringsmangel har nedsvelta rein - oppslag om at sist vår døydde opptil 30 % av dyra mens reinflokken var under flytting frå vinter- til sommarbeite. Eg reagerer sterkt på at slikt kan skje. Har statsråden gjort seg opp noka meining om dette forholdet? Skal vi berre godta naturens harde realitetar, eller har vi eit politisk ansvar for å leggje til rette slik at vi unngår så store tap og dyretragediar?

Statsråd Dag Terje Andersen: Ja, det er riktig at det på grunn av spesielle værforhold er dårligere beitegrunnlag i år enn det som reinflokkene trenger for å ha et forsvarlig beite. Dette er jo forhold som i hovedsak er regulert i dyrevernloven og de forpliktelser som ligger i den i forhold til å ha dyr i forvaring og å ta vare på dem på en skikkelig måte. Det vil altså si at det i utgangspunktet er et ansvar for dem som eier reinen, når det gjelder lovverket her. Det er mulig gjennom reindriftens diverse fond å søke midler når en kommer i en slik situasjon som nå, men ansvaret ligger altså der jeg sa.

Den eneste permanente løsning på disse problemene er at vi klarer å få til de omstillingene som det er lagt opp til gjennom de siste reindriftsavtalene og øvrige virkemidler fra statens side, og sørge for at vi får antallet rein ned til et nivå som det er beitegrunnlag for. Bare på den måten kan vi langsiktig sørge for at de dyrevernmessige sidene av denne saken blir forsvarlig ivaretatt.

Syver Berge (Sp): Eg takkar for svaret. For reindriftsnæringa totalt sett er det svært skadeleg med ei reindrift som ikkje tar omsyn til beitegrunnlaget. Det er eit tidsspørsmål kor lenge storsamfunnet vil godta at så mange reinsdyr svelt i hel årleg års. Ut frå at det offentlege no er så sterkt inne med økonomiske styringsmiddel gjennom årlege reindriftsforhandlingar og med påfølgjande reindriftsavtaler, burde det leggjast større tyngd i å unngå tap av rein på grunn av mangel på næring. Rettleiingstenesta må kome sterkare inn. Eg meiner òg at ein i samanheng med reindriftsavtalene burde hatt ein buffer å leggje inn, slik at ein kan leggje til rette for fôring når ein får ekstraordinære vertilhøve, som ein har no i vinter i nord med så store snømengder.

Statsråd Dag Terje Andersen: Ja, vi prøver altså å legge om støtteordningene slik at vi skal stimulere til å få ned det totale reintallet til et nivå som naturen kan tåle. Det har vi holdt på med i flere år, bl.a ved å stimulere til slakting på annet tidspunkt, stimulere til å ta ut dyr i forhold til produksjonsevne, altså gå inn og bl.a vurdere kjøttvekta på kalvebestanden. I år har vi prøvd å gå til ytterligere skritt ved at vi har satt et tak på det totale antall dyr en kan ha i en flokk for å få støtte. For en flokk på over 600 dyr blir det da ikke driftstilskudd osv. Så vi prøver stadig å utvikle oss i den retning.

Som jeg sa, fins det noen få muligheter til å søke støtte ved ekstraordinære situasjoner, men erfaringene de siste årene har jo tilsagt at dyretallet er så høyt at ekstraordinære situasjoner oppstår veldig tidlig - for å si det sånn - og på veldig lav grad av spesielle værforhold. Derfor er det nok en reduksjon av den totale reinflokken som er løsningen på lang sikt når det gjelder disse problemene.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Tore A Liltved (H): Jeg vil stille følgende spørsmål til statsråd Sandal: Det kommer melding om stor mangel på IT-kompetanse. Mediene opplyser at elever innen data- og IT blir hentet ut etter bare ett års studium. Det offentlige tappes for kompetent arbeidskraft. Prisene på denne data- og IT-kompetansen skyter i været, noe som sammen med arbeidskraftmangelen svekker vekstmulighetene innen bransjen og konkurransekraften innen IT-industrien. Denne er ofte utsatt. Det er ofte snakk om små marginer for lønnsomhet, og det kreves stor dyktighet og stor kompetanse for å vinne i konkurransen med utenlandske firmaer. Opplysninger kan tyde på at antall studenter bør fordobles. Næringsliv og universiteter roper et varsku om situasjonen. Samtidig som dette forhold avdekkes, planlegges nye informasjonssenter, parker bl.a på Fornebu og i Aust-Agder. IT-industrien bærer muligheter i seg for en betydelig og fremtidsrettet vekst.

Hva vil statsråden gjøre for å gi bransjen tilgang på tilstrekkelig og kompetent arbeidskraft?

Statsråd Reidar Sandal: IT-bransjen er i sterk ekspansjon og er kanskje det området der endringane skjer raskast. Mange skaper inntrykk av at vi har altfor få studieplassar. Eg har lyst til å minne om at både sivilingeniørstudiet og ingeniørstudiet, iallfall i delar av studieplassane som har relevans for IT-sektoren, faktisk ikkje har hatt søkjarar nok. Eg vil òg få lov til å minne om at det er spelt inn ønske t.d. frå Høgskulen i Agder om å få opprette eit nytt studium ved høgskulen der. Sidan representanten Liltved hadde ein liten visitt innom den saka òg, vil eg gjere merksam på at vi i den saka har følgt dei vanlege spelereglane. Søknaden frå høgskulen er send til vurdering i høgskule- og universitetssystemet og vil få ei raskare behandling enn det som elles er vanleg. Eg er særleg opptatt av å styrkje sjansane for at dei som ønskjer det, kan få den utdanninga dei ønskjer innanfor IT-sektoren, og både eg og Regjeringa har eit vake auge for dei behova som vi har for tida framover.

Tore A Liltved (A): Jeg takker for svaret fra statsråden, som jeg anser som positivt. Jeg forstår at statsråden vil gå inn for å avhjelpe den situasjonen som næringslivet er kommet i. Det at man ikke har hatt søkere, betyr ikke at industrien ikke har mangel på kompetent arbeidskraft. Snarere bør statsråden lytte til dem som har skoen på, og se hva som egentlig skjer i samfunnet på denne sektoren, hvor det er mulig å få til en kraftig vekst, en fremtidskraftig vekst som vil bringe Norge fremover. Jeg håper at det vil gå.

Og så vil jeg stille et spørsmål til: Når det gjelder miljøene som nå vokser opp, er det såkalte clustere. Disse miljøene krever at det i nærheten av disse clusterne blir lagt en utdannelse på høyskolenivå innenfor f.eks sivilingeniørstudiet i IT. Og da lurer jeg på: Mener Sandal det er viktig at slik utdannelse ligger i forbindelse med clusterne?

Statsråd Reidar Sandal: Lat meg berre først streke under at både Regjeringa og eg lyttar vake til dei behova som næringslivet har. I langtidsprogrammet som Regjeringa nyleg har lagt fram, er det bl.a peika på at når vi skal vurdere og dimensjonere høgre utdanning i tida framover, må vi ha eit vake blikk for dei behova som arbeidslivet har. Derfor har det frå Regjeringa si side vore vilje til å prioritere dei områda som har sterkt behov for arbeidskraft. Slik vil det òg bli.

Lat meg elles streke under at vi har Noregsnettet for høgre utdanning, og det vil seie at vi skal ha ei arbeidsdeling mellom ulike institusjonar. Vi kan ikkje ha alle tilboda alle plassar. Eg er opptatt av at vi i spørsmålet som knyter seg til oppretting av nye utdanningstilbod, òg må ta høgde for den overordna målsetjinga som vi har på dette området, og som Stortinget har slutta seg til. På den måten underminerer vi ikkje den filosofien som Norgesnettet byggjer på.

Presidenten: Vi får neste hovedspørsmål.

Margaret Eide Hillestad (Sp): Jeg vil stille et spørsmål til landbruksministeren: Jeg viser til representanten Riis-Johansens spørsmål til landbruksministeren den 12. mars vedrørende EØS-direktivet om matsminke. På bakgrunn av det svaret helseministeren gav, vil jeg stille følgende spørsmål: Hvordan vil Regjeringen opptre i EØS når det gjelder merking av all genmanipulert mat?

Statsråd Dag Terje Andersen: Som representanten Hillestad for så vidt antydet ved at det var helseministeren som svarte på det spørsmålet som var feilsendt til Landbruksdepartementet, er det sånn at merking av genmodifisert materiale, altså all matmerking, i dag hører inn under Sosial- og helsedepartementets arbeidsområde med helseministeren som ansvarlig statsråd.

Kort kan jeg si at flere av oss har uttalt seg i den sammenheng, fordi det nå snart skal legges fram en matmelding - det er jeg som skal legge fram den matmeldingen på vegne av Regjeringen - der hensikten selvfølgelig er å følge opp de forutsetninger som Stortinget allerede har lagt inn når det gjelder vårt forhold til genmodifisert materiale.

Margaret Eide Hillestad (Sp): Det var landbruksministeren selv som i et intervju i Arbeiderbladet den 18. februar i år foranlediget at spørsmålet ble stilt til ham. Landbruksministeren sa bl.a.:

« - Det finnes flere måter å takle en slik situasjon på. »

Og da spør jeg: Hvilke andre måter enn å nedlegge veto vil Regjeringen opptre på i EØS for å sikre at genmodifisert næringsmiddel skal ha en obligatorisk merking?

Statsråd Dag Terje Andersen: Bakgrunnen for avisoppslaget det ble referert til, var at vi hadde en behandling av matmeldingen i Arbeiderpartiets sentralstyre. Jeg uttalte meg etter det møtet som den statsråd som skal legge fram meldingen, men understreket nok en gang at merking tilligger Helsedepartementet.

Imidlertid ser vi at mange av de land som er medlem av EU, har forskjellig holdning til hvordan merkingen skal foregå innenfor hvert enkelt land. Jeg tror den beste strategien både når det gjelder dette og andre merkingsspørsmål, er å finne allierte i forhold til våre standpunkter og så langt som mulig - istedenfor å bruke veto - å få godkjent våre måter å merke på innenfor det systemet som finnes.

Presidenten: Vi får tilleggsspørsmål fra Hilde Frafjord Johnson.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): La meg få følge opp i forhold til to spørsmål som her har vært nevnt, for det har både vært tatt opp matsminkedirektivene og direktiver som vedrører merking av genmodifisert mat.

Ingen av spørsmålene er foreløpig avklart i EØS, som statsråden helt riktig sier. Her har Kristelig Folkeparti samme interesse som Arbeiderpartiet, at vi får et resultat som vi ønsker og som vi kan leve med, nemlig at vi kan opprettholde våre standarder og at vi kan merke genmodifisert mat fra a til å, slik Stortinget også enstemmig har bedt om.

Men jeg har registrert at landbruksministeren også har uttalt at Regjeringen kan være beredt til, og er beredt til, å bruke vetoretten i spørsmål som vedrører matsminkedirektivene. Da jeg leste dette i pressen, ble jeg meget tilfreds. Jeg vil gjerne få utfordre og spørre ministeren om denne avklaringen vil kunne ligge i den matmeldingen som Regjeringen kommer med, slik at Regjeringen faktisk er beredt, slik Kristelig Folkeparti er, til å ta i bruk vetoretten hvis vi ikke får gjennomslag i EØS.

Statsråd Dag Terje Andersen: Jeg er noe forvirret i forhold til hvor det skulle ha stått at landbruksministeren har sagt vi skal bruke vetoretten, for i den sammenheng som jeg tidligere ble spurt om dette, har jeg nettopp understreket at målet er å komme fram til å få godkjent våre nasjonale standarder uten å bruke vetoretten. Det er det eneste jeg har uttalt om det spørsmålet.

Jeg registrerte for øvrig - til min store overraskelse, men tilfredshet - at faktisk til og med Nationen i en lederartikkel et par dager etterpå gav uttrykk for at det kanskje var den beste strategien for å nå fram. Så vidt jeg kan forstå har Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti samme utgangspunktet her. Målet for oss er å få gode resultater i forhold til de hensyn vi mener skal ivaretas, så får eventuelt andre ha veto som mål istedenfor diskusjon og samhandling som virkemiddel. Det er altså ikke vår strategi.

Presidenten: Vi får neste hovedspørsmål, fra Julie Christiansen.

Julie Christiansen (H): Jeg har et spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren.

Ifølge Dagens Næringsliv i går har Norge, som et av de rikeste landene i OECD-området, en forskningsinnsats som er lavere enn gjennomsnittet for disse landene. Vi har en innsats på 2 % av bruttonasjonalprodukt. Gjennomsnittet for landene i OECD-området er 2,2 %. Og det viser seg at det er først og fremst næringslivets egen satsing på forskning som er særlig lav.

Disse opplysningene overrasker ikke. Allerede sent på 1980-tallet kom de første undersøkelsene som viste at Norge hadde hatt et fall i den næringsrettede forskningen, og at forskningsmidler i større grad ble rettet mot offentlig forskning. Det som overrasker meg, er at man mot slutten av 1990-tallet ikke har greid å finne tiltak som kan bøte på denne utviklingen. Jeg synes det er særlig bekymringsfullt, siden vi vet at vi i Norge er nødt til å bygge ut vår økonomiske basis, at vi med tiden må utvikle en mer kunnskapsbasert økonomi. Så mitt spørsmål er om forskningsministeren deler denne bekymringen over at norske bedrifter satser så lite på forskning og utvikling i forhold til andre land?

Statsråd Reidar Sandal: Eg har òg lese den artikkelen i Dagens Næringsliv som representanten Christiansen viser til. Eg vil peike på at ein av hovudbodskapane der er at forskingsinnsatsen er mindre i Noreg enn i mange andre rike land, men at hovudforklaringa på det er - som òg representanten viste til - at næringslivet i for liten grad satsar på forskings- og utviklingsarbeid.

Eg trur det er viktig å vere klar over at mykje av årsaka til dette nettopp er den spesielle norske næringsstrukturen som nok gjer det tyngre for små og mellomstore bedrifter å kunne yte ein tung og viktig innsats på dette området enn for dei store nasjonale selskapa.

Det er òg ein bodskap i dette oppslaget at den offentlege innsatsen når det gjeld forsking i Noreg, er ganske « generøs » - eg trur faktisk det er det uttrykket som er brukt. Det viser at Noreg ligg godt an når det gjeld den offentlege innsatsen. Men eg er samd med representanten Christiansen i at det er ønskjeleg at næringslivet engasjerer seg sterkare når det gjeld forskingsinnsatsen. Eg vil i samband med dette vise til at det òg er omtalt i langtidsprogrammet som Regjeringa no nyleg har lagt fram, der ein peikar på at bedrifter som har eiga FoU-verksemd, har større evne både til innovasjon og nyskaping og er betre i stand til å tileigne seg ny kunnskap utanfrå enn dei som ikkje yter ein slik innsats.

Julie Christiansen (H): Jeg takker statsråden for svaret. Regjeringen og forskningsministeren har en ganske god problembeskrivelse. Som han også var inne på, omtaler man en rekke målsettinger i Regjeringens langtidsprogram, men de konkrete virkemidlene i forhold til det jeg tok opp, nemlig satsingen på FoU i næringslivet, uteblir på en måte. I den sammenheng tror jeg at et tiltak som kan øke forskningsinnsatsen i næringslivet raskt, og som kan gi raske resultater, er å innføre en ordning med overprisavskrivning for FoU-kostnader i bedriftene. Det vil gi en stimulans direkte til bedriftene, fordi de kan overvurdere kostnadene ved sin egen forskningsinnsats. Et slikt forslag er også fremmet tidligere, bl.a av Aakvaag-utvalget i fjor, men har blitt avvist av Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Så mitt spørsmål er: Vil forskningsministeren revurdere forslaget om overprisavskrivning for kostnader til forskning og utvikling som ett av flere virkemidler for å øke forskningsinnsatsen i næringslivet?

Statsråd Reidar Sandal: Regjeringa har eit aktivt engasjement for å motivere og inspirere næringslivet til i større grad enn no å bruke midlar på forskings- og utviklingsarbeid, og vi har trekt opp politikken vår på dette området òg i langtidsprogrammet, som eg viste til.

Når det gjeld det konkrete spørsmålet om å innføre ei ordning med overprisavskriving, som representanten spurde om, er det ikkje noko nytt standpunkt å melde om frå Regjeringa si side. Vi meiner faktisk at det ikkje er vegen å gå. Det har vore Regjeringa og Arbeidarpartiet sin politikk, og det er det framleis.

Presidenten:: Dette var det siste av de anmeldte hovedspørsmål. Vi har litt tid i reserve, så hvis det er noen av de tilstedeværende som ikke har hatt hovedspørsmål så langt, som ønsker å ha det, er det anledning.

Det er bare adgang til å ha ett hovedspørsmål i en muntlig spørretime. Man må gjerne tegne seg hvis det er flere som har spørsmål, for vi har noen minutter igjen, og vi kan neppe begynne den vanlige spørretimen før kl. 11.

Dag C Weberg (H): Jeg vil få stille et spørsmål til landbruksministeren.

Jeg merket meg i et oppslag i Nationen i dag at formannen i Norsk Bonde- og Småbrukarlag har påpekt at det er et inntektsgap mellom landbruket generelt og andre som innebærer at man for å komme opp på linje med andre grupper, må ha en inntektsforbedring på ca 75.000 kr pr. årsverk. Man forutsetter at for å greie dette, må rammene for jordbruksavtalen utvides tilsvarende. Nå er det jo litt tidlig å begynne på jordbruksforhandlingene, og jeg regner heller ikke med at statsråden uten videre vil blottlegge hva Regjeringen eventuelt kommer til å legge på bordet her, men bakgrunnen for mitt spørsmål er at når formannen i Småbrukarlaget blir spurt om hva han anser at dette vil komme til å koste, svarer han at det har de ikke gjort noen beregninger over. Jeg vet ikke om statsråden eventuelt har noen formening om hva en generell inntektsøkning på 75.000 kr vil innebære i form av økning av rammen for jordbruksavtalen?

Statsråd Dag Terje Andersen: Antydningen om det må i så fall bli veldig usikker, men vi kan ta det i form av et eksempel. Det er slik at den samme organisasjon har påstått at inntekten til jordbruket nå ligger på 136.000 kr, og hvis en da skal opp i den størrelsesorden som det her er snakk om, snakker vi kanskje om godt over 50 % av resultatet som er i jordbruket i dag, uten at jeg nærmere kan angi hva det ville kreve i overføringsnivå. Det er, som representanten selv antydet, selvfølgelig umulig å svare på det på sparket. Og det er også, som det ble sagt, altfor tidlig å starte jordbruksforhandlingene.

Småbrukarlaget har imidlertid bedrevet diverse regneeksempler i den siste perioden og presentert tall, bl.a i Dagsrevyen og andre nyhetsmedier, som skulle tyde på at overføringene har blitt vridd til det sentrale østlandsområdet, og jeg kan i hvert fall da benytte denne muligheten til å si at den utviklingen som der er beskrevet fra Norsk Bonde- og Småbrukarlags side, rett og slett er å karakterisere som triksing med tall. Det er bare halvparten av all jordbruksstøtte som blir regnet med i disse regneeksemplene. Det er i tillegg slik at noen av de kornbruk som ble brukt som eksempel på at det er de som har vunnet denne kampen, faktisk har fått redusert sin inntekt med opptil flere hundre tusen kroner i den perioden som det blir snakket om. Så vridningen har vært klar mot distriktene. Det ønsker vi skal fortsette, men jeg kan ikke nå si hvor stor konsekvens det ville ha hvis Småbrukarlagets forslag om en økning på 75.000 kr skulle bli gjennomført. Og selv om ikke jordbruksforhandlingene har begynt, kan jeg vel si at jeg trur nok den inntektsøkningen ligger noe i overkant av det som er å forvente som forslag fra Landbruksdepartementets side.

Dag C Weberg (H): Da vil jeg få lov til å stille et tilleggsspørsmål til statsråden, med henvisning til Regjeringens langtidsmelding, for under avsnittet om landbruk har man anført at man har et mål om å opprettholde et « bærekraftig landbruk i hele landet » osv. Men samtidig sier Regjeringen at man fortsatt ser det som et mål å kunne redusere prisen på produktene av hensyn til forbrukerne, ikke minst de som eventuelt måtte ha svakest kjøpekraft. I tillegg ser man også et behov for fortsatt å kunne redusere overføringene. Men det må i så fall bety at det blir et betydelig gap hvis det virkelig er en politisk målsetting fra Regjeringens side å arbeide i en slik retning, og en samtidig eventuelt skal kunne etterkomme slike krav som antydet fra Småbrukarlaget.

Jeg ser et lite hull i meldingen i den forstand at en fra Regjeringens side for så vidt ikke på noe punkt angir tiltak som enten kan befordre en mer bærekraftig struktur - eller skal vi si økonomisk bærekraftig struktur - eller kostnadssenkende tiltak. Jeg har derfor lyst til å høre litt fra statsråden om hvordan han ser på disse problemstillingene.

Statsråd Dag Terje Andersen: Det er slik at matvareprisene i Norge sammenlignet med matvareprisene i andre land har gått ned de siste årene - og det er en realitet at hovedårsaken til det er omleggingen av jordbrukspolitikken - og altså berører jordbruksprodusentene. Det er sannsynligvis mer å gå på når det gjelder mellomledd i produksjonskjeden. Men når det er sagt, er det klart at effektivitet ikke nødvendigvis behøver å bety at hver enkelt jordbruker liksom skal springe fortere og løfte mer. Vi har en utgiftsside i jordbruket som er veldig stor, som bl.a går på maskiner og utstyr, der det å organisere effektive samvirkeløsninger f.eks mellom naboer kan være én vei å gå for å få ned utgiftene. På samme måten har omleggingen av korn- og kraftfôrpolitikken, som jeg nevnte i mitt første svar, vært hovedbidraget til at vi de siste årene har fått ned kostnadene i annen jordbruksproduksjon og klart å vri virkemidlene fra det sentrale østlandsområdet og mer direkte ut i distriktene.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål, fra Marit Tingelstad.

Marit Tingelstad (Sp): Jeg vil gjerne stille landbruksministeren et spørsmål, på bakgrunn av at statssekretær Befring ikke svarte på dette på et møte på Eina, i Eina bondelag, for ca 14 dager siden. Han sa at en ikke kunne sammenligne årsverkutviklingen i jordbruket med lønnsutviklingen for andre grupper. Det var det ene. Så spurte jeg direkte om det er meningen at en skal kunne leve av ett årsverk i jordbruket. Det fikk jeg ikke noe svar på, og jeg gir nå statsråden sjanse til å svare på det konkrete spørsmålet.

Statsråd Dag Terje Andersen: Det er vel relativt spesielt hvis den spontane spørretimen skal brukes til oppfølgingsspørsmål i forhold til statssekretærer som har vært på debattmøter på Eina. Men jeg skal svare på innholdet i spørsmålet. Det er riktig at årsverkberegning ikke gir et sammenlignbart grunnlag i forhold til økonomi. Vi vet alle sammen, når en snakker om en skattbar inntekt privat, at selv om en kan regne seg fram til en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn her i landet statistisk sett, vil den skattbare inntekten også mellom industriarbeidere variere betydelig i forhold til diverse utgifter. Vi har som mål å ha en høy jordbruksproduksjon, og vi har en høyere jordbruksproduksjon enn vi har hatt noen gang. Vi har som mål å styre virkemiddelbruken mot distriktene, og vi gjør det klarere enn vi har klart tidligere noen gang. Vi har som mål å ha store arealer i produksjon, og vi har større arealer i produksjon enn noen gang. Det er i hvert fall tegn som tyder på at en del i jordbruket faktisk går ganske bra.

Presidenten: Vi får neste hovedspørsmål, fra Eva Lian.

Eva Lian (Sp): Mitt spørsmål er til statsråd Reidar Sandal. Det gjelder gjennomføringen av Reform 97, og det er jo ikke første gang statsråden har måttet svare på spørsmål knyttet til den. Jeg tror at hele Stortinget har et felles ønske om at reformen skal være en kvalitetsreform. Så viser det seg nå at det er mye frustrasjon i mange kommuner - og ikke minst blant dem som er mest berørt av reformen, nemlig elevene og foreldrene til 6-åringene - over bl.a en del uferdige skolebygg. I tillegg er det frustrasjon blant personalet over brudd i forhandlingene om undervisningspersonalets arbeids- og lønnsvilkår, knyttet til dem som skal undervise 6-åringene. Hva har statsråden tenkt å gjøre for å gjenopprette tilliten, slik at Reform 97 virkelig blir den kvalitetsreformen som vi alle ønsker?

Statsråd Reidar Sandal: Spørsmålet som representanten Lian tar opp, er viktig og interessant. Men eg føler nok at utgangspunktet ikkje er dekkjande for den faktiske situasjonen. Eg reiser mykje i landet, og eg opplever generelt ikkje ein frustrasjon blant elevar og foreldre som skal ha 6-åringane sine inn i skulen. Men eg trur vi må vere klar over at det i arbeidet med denne reforma er ein del personar, ein del aktørar, som ikkje ønskjer ho, som ikkje ønskjer at 6-åringane skal begynne på skule, og at dei aktiviserer seg i prosessen som vi no har fram til skuleåret startar, må ein berre ta til etterretning.

Eg held meg til at det er gjort politiske vedtak i denne salen om at reforma skal setjast i gang. Eg meiner at reforma er veldig godt førebudd. Dei økonomiske forholda som knyter seg til investeringane, er på plass, vi har driftskompensasjon, som Stortinget tok stilling til i fjor, vi har lovverket på plass, og ein har òg løyvt midlar til etterutdanning for det pedagogiske personalet. Det skulle dermed vere svært godt lagt til rette for at reforma kan starte opp som føresett. Vi hadde faktisk læreplanverket klart nesten eitt år før nytt skuleår skulle starte, og det blei sendt ut til alle lærarane.

Når det gjeld det siste spørsmålet som representanten Lian stilte, om frustrasjon blant lærarar på grunn av usemje om leseplikta til dei som skal undervise den nye førsteklassen, prøvde staten seg med å leggje fram forslag. Vi fekk ingen respons, kom ikkje i dialog med lærarane på det grunnlaget, og vi valde då å handtere saka vidare i pakt med føresegnene i tenestetvistlova, nemleg å løyse saka gjennom nemnd. Vi ventar på avgjerda derifrå.

Eva Lian (Sp): Virkelighetsoppfatningen kan sikkert være veldig avhengig av øynene som ser, og jeg mener at det er riktig å gjennomføre Reform 97, så det er ikke vrangvilje fra min side. Men det er frustrasjon. Det oppleves ikke tilfredsstillende blant dem - la oss si mindretallet - som tross alt vil måtte undervise og ta imot 6-åringene i brakker. Og det er ikke heldig for en 6-åring at første møte med skolen skal være i en brakke. Det håper jeg inderlig også statsråden er enig med meg i, og at vi må kunne være enig i den virkelighetsoppfatningen i hvert fall.

Når det gjelder forhandlingene rundt lønns- og arbeidsvilkår for dem som skal undervise, skal ikke jeg gå inn på det, for det er ikke Stortingets oppgave. Men når vil en avklaring av arbeidsvilkårene være på plass, slik at vi i hvert fall ikke får frustrasjon knyttet til det? Det er litt merkelig at det skal være 29 uketimer undervisning for dem som skal ha 6-åringene, mens de andre har andre uketimer. Det må også statsråden skjønne skaper frustrasjon.

Statsråd Reidar Sandal: Til det siste spørsmålet som representanten Lian stilte: Framdrifta som partane no er samde om, er at nemnda skal begynne behandlinga av dette spørsmålet umiddelbart over påske, og eg har bede om at ein må prøve å kome fram til ei avgjerd så snart som mogleg. Det trur eg både lærarorganisasjonane og staten har eit felles ønske om.

Når det gjeld det andre spørsmålet som representanten kommenterte, ferdigstilling av lokale for 6-åringane, har Regjeringa nyleg, den 28. februar i år, lagt fram ein statusrapport for Stortinget som baserte seg på opplysningar frå alle dei 435 kommunane i landet vårt pr. 20. januar. Biletet på det tidspunktet, altså i slutten av januar, var at 89 % av kommunane meinte at dei hadde permanente lokale på plass til hausten. 10 % meinte at dei hadde mellombels lokale, og 1 % hadde på det tidspunktet ikkje tatt avgjerd, men vi har fått ei rekkje meldingar seinare om at biletet no er lysare.

Lat meg seie til slutt at eg har god tru på at vi vil få ei tilfredsstillande ordning på dette feltet. Men det er eit kommunalt ansvar å skaffe tenlege lokale.

Presidenten: Vi får tilleggsspørsmål fra Hilde Frafjord Johnson.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Jeg har et oppfølgingsspørsmål til statsråd Reidar Sandal.

Det er ingen tvil om at virkeligheten oppfattes meget forskjellig. Den virkelighetsbeskrivelse Reidar Sandal kommer med i forhold til gjennomføringen av Reform 97, er totalt forskjellig fra den virkelighetsbeskrivelse vi mottar fra utallige foreldre, kommunepolitikere og andre rundt omkring i landet. Men statsråden trenger ikke reise langt. Han trenger faktisk bare å reise til noen bydeler i Oslo for å se at frustrasjonen er meget stor, ikke bare hos lærerne, men også hos bydelspolitikerne fordi ting ikke er på plass. En ting er brakker, som Eva Lian snakket om. Manglende lekemuligheter er en annen. Og jeg vil ta opp et tredje spørsmål: usikker skolevei.

Vi skal altså sende 5-åringene ut på veier hvor det ofte ikke er tilstrekkelig med fortau. Det er usikre veier med farlige kryss de skal passere. Bekymringen er svært stor. En del 5-åringer må dra med skolebuss 2 1/2 mil uten å være sikret at de får sitte, men må stå i stappfulle busser med større barn. Her er det store bekymringer ute blant foreldrene, og jeg vil spørre om statsråden har kartlagt hvilke tiltak som må settes i verk for å sikre sikker transport og skolevei for 5-åringene og 6-åringene.

Statsråd Reidar Sandal: Når det gjeld skyss og skyssrettar for 6-åringane, fremma Regjeringa i vårsesjonen i fjor forslag om eit forbetra opplegg for dei nye førsteklassingane i forhold til dei reglane som gjeld for dei andre elevane i grunnskulen. Vi foreslo, og Stortinget gav tilslutning til, at skyssgrensa skal vere 2 km. Eg har registrert at somme fylkeskommunar har polemisert mot denne avgjerda og prøvt å lage praktiske innretningar som går i ei dårlegare retning for elevane. Eg har sagt klart frå at dei føresetnadene som det tidlegare har vore gjort greie for, ligg fast, og at dei nye førsteklassingane skal ha eit betre tilbod enn dei andre elevane, nettopp fordi det er ei sårbar gruppe.

Elles vil eg gjere representanten Frafjord Johnson merksam på at Samferdselsdepartementet og Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet samarbeider om å få til eit best mogleg opplegg for skyss for 6-åringane utover den grensa som eg no har gjort greie for.