Kjellbjørg Lunde (SV): Eg har eit spørsmål til statsministeren:

På bakgrunn av den stadig større og breiare motstanden mot bygging av gasskraftverk vil eg spørje statsministeren når Regjeringa vil ta stilling til den klagesaka som gjeld konsesjon på bygging av gasskraftverk på Vestlandet.

Statsminister Thorbjørn Jagland: Det vil vi ta stilling til når vi har grunnlag for å gjøre det, dvs. når klagesaken kan avgjøres i henhold til det som er regelverket.

Kjellbjørg Lunde (SV): På bakgrunn av at det skal vere ein stor konferanse i Kyoto i Japan i haust, i desember truleg, der det skal skrivast under ein ny klimaavtale, vurderer statsministeren det då slik at det er klokt av Regjeringa eventuelt å avslå klagesaka og dermed gje grønt lys for bygging av gasskraftverk før vi har fått resultatet frå konferansen om ein klimaavtale, med tanke på dei alvorlege konsekvensane det blir av bygging av eit gasskraftverk, nemleg auka CO₂-utslepp?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Jeg anser det for å være klokt at Regjeringen ikke gjør noe som svekker norske interesser i de forhandlingene, bl.a også fordi vi mener at norske interesser og de synspunkter vi har, er i samsvar med hva som er klodens interesser, dvs. at vi får en avtale som innebærer byrdefordeling, som innebærer kostnadseffektivitet, og som innebærer også at den norske gassen kan inngå i energiforsyningen i Norden og i en bredere europeisk sammenheng. Så vi mener at vi nå ikke skal gjøre noe som fremmer andre lands interesser, slik jeg har inntrykk av at en god del andre politiske partier ønsker at vi skal gjøre. Det vil jo være galt av en norsk regjering. Dermed har jeg også svart på spørsmålet, nemlig at jeg syns ikke vi nå skal begynne å gå tilbake på beslutninger i Stortinget av hensyn til andre land. Det er et stortingsflertall som mener at norske gasskraftverk kan inngå i et arbeid for å få ned de totale klimagassutslippene i Europa.

Presidenten: Da er det tilleggsspørsmål fra Paul Chaffey.

Paul Chaffey (SV): Statsministeren får det jo nå til å høres ut som det er å støtte andre lands interesser å la være å redusere norske CO₂-utslipp. Faktum er jo at det går mot en internasjonal klimaavtale til høsten. Regjeringen har lagt til grunn i sitt langtidsprogram at det blir en avtale som kan innebære at alle land må kutte 10, kanskje 15 % i sine utslipp.

Mitt spørsmål er: Er det da lurt på forhånd, før man har avsluttet de forhandlingene, å gjøre vedtak om et gasskraftverk som vil øke norske utslipp med flere prosent, og gjøre det nødvendig å redusere utslipp enda mer på andre områder?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Når jeg sier at man vil fremme andre lands interesser, er det rett og slett fordi at andre land selvfølgelig har interesse av at Norge for det første skal forsyne dem med gass, som gjør det mulig for dem å få ned sine CO₂-utslipp, og så skal Norge ta alt på sin kappe. Det er jo det flere partier i denne sal ønsker at vi skal gjøre, og det mener Regjeringen er fullstendig galt. Vi ønsker en klimapolitikk som er rasjonell, som er effektiv og som er til beste for klimaet. Da er det riktignok slik som Chaffey sier, at norske utslipp vil øke som følge av et gasskraftverk. Men vi legger til grunn at det vil føre til at de totale CO₂-utslippene vil bli lavere i nordisk og europeisk sammenheng. Det er det vi mener er riktig, og da kan man ikke nå gå til ensidig norske beslutninger som bryter opp det som det er flertall for i det norske storting når det gjelder dette spørsmålet.

Presidenten: Neste hovedspørsmål er fra Johan J Jakobsen.

Johan J Jakobsen (Sp): Jeg har følgende spørsmål til statsministeren:

Flere fusjons- og oppkjøpsinitiativ har skapt usikkerhet om den framtidige bankstrukturen i Norge. De retningslinjer Stortinget tidligere har trukket opp, skal være retningsgivende for Regjeringens utøvelse av sin konsesjonsmyndighet. Men som alle vet; det har vært delte oppfatninger om Regjeringen virkelig følger de retningslinjer Stortinget har trukket opp.

Vil Regjeringen legge opp til at Stortinget får behandle bankstrukturen i Norge før Regjeringen treffer sine beslutninger i de aktuelle konsesjonssaker, og er Regjeringen i så fall innstilt på å følge de retningslinjer og de råd som Stortinget da vil komme til å gi?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Først vil jeg understreke at Regjeringens første plikt er å følge norsk lov. Norsk lov tilsier at før Regjeringen tar sitt standpunkt i slike saker, skal Kredittilsynet gi sin uttalelse. Det er i henhold til kredittilsynsloven § 8. Norges Bank og Konkurransetilsynet bør også få anledning til å uttale seg. Dette mønsteret følger vi, og det innebærer at når det gjelder de angjeldende sakene, vil Stortinget få muligheten til å uttale seg på følgende grunnlag: Spørsmålet om statens andel i Kreditkassen vil måtte være gjenstand for uttalelse i Stortinget, fordi Stortinget har sagt at man skal ha minst 50 % eierandel fra statens side i denne stortingsperioden, og så skal man legge fram for Stortinget hva som videre skal skje. Hvis det skal være aktuelt å gå inn i den fusjonen, må jo statens andel i Kreditkassen endres, og det vil bli lagt fram til drøfting i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Det innebærer ikke at man da tar standpunkt til konsesjonssøknaden, bare til spørsmålet om det skal være anledning til å endre statens andel i det nye selskapet. Så svaret vil være at dette spørsmålet vil komme til behandling i Stortinget, men vi er nødt til å følge de prosedyrer som norsk lov trekker opp, nemlig at man må ha en behandling som innebærer at også Kredittilsynet kan komme inn i bildet før Regjeringen tar et standpunkt.

Johan J Jakobsen (Sp): La meg understreke at jeg selvsagt ikke har bestridt at Regjeringen følger de lovpålagte prosedyrer når det gjelder behandlingen av slike saker, og mitt spørsmål var heller ikke knyttet spesifikt til fusjonen mellom Storebrand og Kreditkassen. Mitt spørsmål gikk mer på det generelle grunnlag, fordi det er så mange slike saker som nå verserer.

Jeg gjentar spørsmålet: Vil Regjeringen legge til rette for at Stortinget får behandle de mer generelle spørsmål knyttet til den framtidige bankstruktur i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, fordi Regjeringen etter vår oppfatning ikke fullt ut følger de retningslinjer som er trukket opp? Og vil Regjeringen på bakgrunn av en slik behandling i så fall følge de råd og retningslinjer Stortinget da trekker opp?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Hvordan kan representanten Jakobsen si at Regjeringen ikke fullt ut følger de retningslinjer som er trukket opp, så lenge Regjeringen ikke har noe standpunkt, fordi vi ikke kan ha det fordi vi må ha en skikkelig saksbehandling? Man må jo først se hva Regjeringen kommer fram til, før man kan bedømme om vi følger de retningslinjene Stortinget har trukket opp.

Jeg må si at Regjeringen må følge norsk lov. Jeg synes at Stortinget også skulle følge norsk lov og tenke seg litt om før man tar bastante standpunkter i slike saker, og da vil det være slik at Regjeringen kommer til Stortinget på det grunnlaget som jeg sa. En debatt om strukturen kan jo ikke tas uavhengig av de konkrete sakene. Selvfølgelig vil man få anledning til å drøfte dette, men vi ser ikke noe grunnlag nå for at vi skal endre de retningslinjer Stortinget har trukket opp.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål fra Per-Kristian Foss.

Per-Kristian Foss (H): Statsministerens svar på representanten Jakobsens spørsmål bærer preg av forvirring, om enn på et høyt nivå. Det er ikke i strid med norsk lov at statsråder uttaler seg på forhånd om hvordan de oppfatter retningslinjene - det har vært gjort tidligere, og det kan gjøres nå. Jeg registrerer at denne regjeringen ikke følger en slik regel.

Så registrerer jeg at i Dagens Næringsliv i dag gjengis statsministeren slik at « han er åpen for en ny debatt om strukturpolitikken, slik flere av opposisjonspartiene har bedt om ». Det var det spørsmålet representanten Jakobsen reiste. Da svarte statsministeren som om det var et spørsmål om statlig eierskap. Det er noe annet. Jeg gjentar derfor representanten Jakobsens opprinnelige spørsmål: Vil Regjeringen legge til rette for at Stortinget kan foreta en ny gjennomgang av retningslinjene for strukturpolitikken på denne bakgrunn, slik han uttalte til Dagens Næringsliv? Jeg bare legger til at det selvfølgelig er mulig for Stortinget å ta en slik debatt, uavhengig av Regjeringens initiativ. Men det kunne være greit å vite.

Statsminister Thorbjørn Jagland: Det representanten Foss viste til i Dagens Næringsliv, er for øvrig ikke noe sitat, men jeg ble i går spurt om det blir en ny strukturdebatt. Så sier jeg at i og med at vi har disse sakene på bordet, vil det sannsynligvis bli en ny strukturdebatt. Men jeg har ikke svart at Regjeringen nå sier at det er nødvendig å legge til rette for en debatt om retningslinjene, for vi vet ikke om det er nødvendig, fordi vi ikke har tatt noe standpunkt i de konkrete sakene.

Jeg tror man nå skal la behandlingen av disse sakene gå sin gang, i hvert fall må Regjeringen gjøre det, og så får vi se hva som er nødvendig å legge til rette for av debatt. Hvis man f.eks skulle komme til at ingen av disse sakene blir det noe av, er det da behov for en ny debatt om strukturen?

Per-Kristian Foss (H): Ja!

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål fra Kjell Magne Bondevik.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Det undrer meg at statsministeren nå vegrer seg for å legge til rette for en slik debatt. Han kan selvsagt kjøre formalisme - at Regjeringen skal behandle disse sakene konkret etter någjeldende regelverk. Men vi har altså saken om Storebrand og Kreditkassen, og vi har også den nye saken om SpareBank 1 Gruppen og Fokus Bank. Og det som kanskje er vel så interessant, er at bak disse fusjons- og oppkjøpsfremstøtene ligger det sentrale aktører i norsk næringsliv.

Jeg ser behovet for at vi trenger sterke norske finansinstitusjoner i konkurranse med utenlandske. Men det virkelig betenkelige blir hvis en får en veldig maktkonsentrasjon i ledersjiktet i norsk næringsliv og finansmiljø, og at en ikke får inn de konkurransehensynene som en bør ha i det norske finans- og næringslivet. At statsministeren ikke klarere ser dette, og ser at dette kan det være grunnlag for en prinsipiell og ny generell debatt om, og så får vi se om resultatet blir at vi må endre retningslinjene, forundrer meg. Hvorfor vegrer statsministeren seg for å si et klart ja, dette vil Regjeringen legge til rette for?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Jeg kan stille spørsmålet tilbake: Hvorfor er man så kjapp med å uttale seg i øst og vest om disse sakene, så lenge man ikke selv har gått inn i dem? Jeg er meget overrasket over at man 2 minutter etter at slike saker har kommet på bordet, gir seg til å uttale seg i øst og vest. Ville det ikke være mye bedre å gjøre dette på en solid og skikkelig måte? Det er det Regjeringen legger opp til, og så får vi se hva som er nødvendig.

Når det gjelder Storebrand og Kreditkassen, er forholdet det at staten som eier må ta standpunkt til hva man vil med sitt eierskap i Kreditkassen. Det vil bli forelagt Stortinget i revidert nasjonalbudsjett. Selve konsesjonssaken vil så på det grunnlaget bli avgjort senere. Det er gangen i dette, og den synes jeg vi bør holde oss til.

Presidenten: Carl I Hagen for tilleggsspørsmål.

Carl I Hagen (Frp): La meg først gi statsministeren kompliment for at han venter med å innta standpunkt inntil en del faktiske forhold er avklart fra de rette instanser. Jeg er helt enig i hans kritikk av andre som har bestemte meninger uten å ha noen særlig bakgrunn for det. Men det det går an for statsministeren å uttale seg om, er om akkurat finansnæringen egner seg for politisk styring, eller om vi bør ha et styringssystem lik det vi har i de aller fleste andre konkurranseutsatte bransjer, nemlig at det overlates til Kredittilsynet og Konkurransetilsynet de facto å avgjøre saken.

Mitt spørsmål er: Vil Regjeringen innta det fornuftige standpunkt og allerede nå kunne erklære at den vil slutte seg til Kredittilsynet og Konkurransetilsynets anbefalinger, og ikke foreta en politisk vurdering på dette området?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Til å begynne med hadde jeg et håp om at Hagen hadde slått inn på den rette vei, men så skeiet han helt ut etter hvert.

Det er klart at dette er gjenstand for politisk styring. Det er jo derfor vi har lover. Vi har vedtatt lover. Det høres ut som om Hagen ikke vil ha noen lover for dette. Vi har et storting som har trukket opp retningslinjer, vi har lover, og så skal vi på det grunnlag avgjøre hvordan dette skal være. Vi må bl.a ta en politisk beslutning om hva vi vil med eierskapet i Kreditkassen. Det har også vært lagt opp til en debatt om hva man vil med eierskapet i Den norske Bank. Det er i høyeste grad politiske beslutninger, i alle fall mener jeg det. Vi kan ikke overlate det spørsmålet til Kredittilsynet - det håper jeg iallfall ikke at andre her i salen mener. Det er mulig at Carl I Hagen mener det, men jeg mener det iallfall ikke.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål, fra Annelise Høegh.

Annelise Høegh (H): Jeg har et spørsmål til helseministeren.

Jeg oppfattet det slik at helseministeren i fjor var svært fornøyd med det gode lønnsoppgjøret som staten og KS hadde inngått for legene, slik at flere av dem skulle forbli i det offentlige helsevesenet. Vi fikk også vedtatt et budsjett hvor Regjeringen skrøt av at helse var en budsjettvinner, og Stortinget plusset på hundrevis av millioner kroner. Men nå opplever vi altså at legene blir pålagt å jobbe mindre fordi lønnsoppgjøret er blitt så dyrt. Jeg spør meg selv om ikke dette tyder på at Regjeringen ikke bare har unnlatt å legge inn konsekvensen av lønnsoppgjøret for politi- og lensmannsetaten, men også for helsevesenet.

Jeg vil be helseministeren gi en redegjørelse - kanskje tiden i dag vil falle litt for kort, men han kan jo begynne - om situasjonen når vi vedtar et budsjett, hvor både regjering og hele opposisjonen er enige om at her skal vi få behandlet flere pasienter, og resultatet faktisk blir at man behandler færre. Hva har helseministeren tenkt å gjøre med denne situasjonen?

Statsråd Gudmund Hernes: Som representanten Høegh vil huske, var mye av bakgrunnen for den uro som legene hadde over sin lønnssituasjon, at de arbeidet for mye. Representanten Høegh vil sikkert huske at det var et standard innslag i fjernsynet i fjor, hvor særlig de underordnede legene hadde opptil døgnvakter, og at de løp i trapper og ikke var beredt og uthvilt til å ta de oppgavene de skulle. Dette var en av hovedbegrunnelsene som ble gitt for at man måtte få en bedre grunnlønn. En slik bedre grunnlønn har de fått. Legene har ikke bare fått en bedre grunnlønn, men de har også fått en meget god - kanskje noe for god - avtale når det gjelder bruk av overtid. Det vi ser, er at overtidsbruken ikke lenger er noe problem. Legene sier også at kapasitet ikke lenger er noe problem, fordi de nå er villig til å arbeide på den måte som de i fjor fant betenkelig.

La meg også si at det som er viktig, er hvordan den kapasitet vi har, brukes, og hva bruken av denne koster. Når vi f.eks i går hadde oppslag om behandling i Sverige, er det bl.a for at den samme behandling i Sverige kan vise seg å være, og er på en del områder, lavere i kostnad enn i Norge. Da er det klart at det er en fornuftig ikke bare helsepolitikk, men også en fornuftig økonomisk politikk å sende pasienter dit, fordi man får et større antall pasienter behandlet innen kortere tid for en lavere pris.

Jeg har ikke pålagt noen å arbeide mindre, og det har ikke utgått noe slikt bud fra departementet. Som representanten er kjent med, er det fylkene som har fått budsjetter. Det er de som gjennom KS har gjennomført hoveddelen av forhandlingene. Det staten gjorde for sine sykehus, var å legge seg på den samme avtale som KS hadde inngått. Men jeg kan se at det er en del heftelser ved den avtalen som her ble inngått, og det er også noe som vi bør se på ved første anledning.

Annelise Høegh (H): Man må stille seg spørsmålet om staten og eventuelt KS, men nå er det staten jeg snakker til, var klar over konsekvensen av det lønnsoppgjøret de inngikk i fjor. Mitt spørsmål gikk ikke på hva legene mente var grunnen til at de trengte høyere lønn, men jeg nevnte at helseministeren har vært opptatt av at flere av legene skal forbli i det offentlige helsevesenet. Det er et ønske som vi deler, i tillegg til at vi ønsker at de også skal kunne få jobbe privat, og ikke ønsker noen innskrenkning der.

Spørsmålet er: Hva gjør helseministeren med den situasjonen som nå har oppstått, enten man har vært klar over det eller ikke, at flere leger blir pålagt å jobbe mindre? Konsekvensene er jo faktisk mest alvorlig for pasientene, og jeg merket meg at helseministeren overhodet ikke sa noe om pasientene, annet enn at de skal sendes til Sverige, og det kan være vel og bra, bortsett fra at det blir litt komisk hvis norske pasienter skal møte norske leger i Sverige, når vi samtidig har ledig kapasitet her.

Statsråd Gudmund Hernes: Hvis det er slik at norske pasienter møter norske leger i Sverige som i Sverige er villig til å behandle de samme pasienter til en lavere pris enn de er villig til å behandle dem i Norge, så synes jeg det er greit.

Når det gjelder spørsmålet om fylkeskommunenes stilling, har vi ikke hatt noen direkte henvendelser fra fylkeskommunene som sådan. Vi har en ordinær budsjettprosess, og det vi har gjort i samarbeid med KS, er at vi har tatt et initiativ for å forsøke å få en oversikt over hvordan sykehusenes økonomi er. Jeg har jo registrert at det er en del presseoppslag om fylkeskommunenes økonomi, spesielt i tilknytning til sykehusene, men det er ikke på grunnlag av presseoppslag man lager og fremlegger budsjetter for Stortinget. Til grunn for det ligger det en ganske annen solid prosess. Vi har på grunnlag av disse presseoppslagene, som nevnt, tatt et initiativ i forhold til KS for å bringe på den rene hva situasjonen er. (Presidenten klubber.) Når den situasjonen er brakt på det rene, får vi vurdere hva som skal gjøres og da i sammenheng med den samlede kommuneøkonomien.

Presidenten: Taletiden er omme.

Magnar Sortåsløkken (SV): Det er nesten så jeg vil si at det er hull i hodet det som skjer på dette viktige feltet, at vi skal sende pasienter til Sverige, som kanskje der blir behandlet og operert av norske leger, samtidig som det kommer klart fram fra de som er ansvarlige i östersund-området, at dette kan gå på bekostning av pasienter i dette sjukehusområdet i Sverige. De sier helt klart fra at de vil ha et meget vanskelig pedagogisk problem med å forklare svenskene at her kan man gi norske tilbud. Og når vi var med på en bevilgning for eventuelt å åpne en slik pasientbru, var det med den klare forutsetning at dette ikke måtte gå på bekostning av landets egne innbyggere.

Jeg må spørre statsråden: Har statsråden gode nok grep? Har han sterke nok virkemidler til å føre en nasjonal helhetlig helsepolitikk? Jeg vil også ...

Presidenten: Taletiden er omme.

Statsråd Gudmund Hernes: Det er jo helt åpenbart at svenske myndigheter - og her er det snakk om offentlige sykehus - ikke vil inngå en avtale med norske myndigheter, f.eks. Sør-Trøndelag fylkeskommune, hvis de ikke mener at dette er en gunstig ordning for dem. Den situasjonen de er i ved svenske sykehus - de står i fare for å nedlegge hele avdelinger, fordi de har hatt så sterke budsjettinnskrenkinger - er også grunnen til at de har sett seg bedre tjent med å opprettholde disse avdelinger, også i påvente av en bedre nasjonal økonomi, slik at de kan bruke dem fullt ut. Det er jo helt åpenbart at jeg fra norsk side ikke kan overprøve de vurderinger som svenske myndigheter gjør når de sier at de kan stille kapasitet til rådighet for norske pasienter. Når Sortåsløkken gjør gjeldende at man ikke kan sende pasienter til utlandet hvis de på noe vis går til fortrengsel for pasienter i eget land, tror jeg Sortåsløkken ikke er helt oppdatert med hva situasjonen er i andre land. Det er faktisk slik at man i andre land får en dårligere behandling enn i Norge.

Presidenten: Så går vi videre til neste hovedspørsmål, fra Valgerd Svarstad Haugland.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Dette er òg eit spørsmål til helseministeren. Det blir kanskje ei oppfølging av den debatten som allereie har pågått.

Eg synest vi treng ei avklaring på kva som skjer. Av og til føler eg at vi i Noreg driv ein molbopolitikk når det gjeld helsepolitikken vår. Det finst mange ulike eksempel, nokre høyrde vi i føregåande spørsmål, og andre vil eg koma med. Folk blir sende frå Stavanger til Ålesund for å bli opererte, folk i Ålesundsområdet blir sende frå Ålesund til Røros for å bli opererte der, og kanskje dei til og med treffer igjen sine eigne legar frå sjukehuset i Ålesund når dei blir opererte på Røros. Det er vanskeleg å forstå, både for pasientane og for oss politikarar. Kvifor må det vera sånn? Og det nyaste, som ein òg har vore inne på, er at pasientar blir sende frå Trøndelag til Sverige og kanskje møter sine eigne legar i Sverige. Det er vanskeleg å få forståing i befolkninga for den helsepolitikken - kvifor skal ein bli send frå sitt eige sjukehus til eit sjukehus i nabofylket eller fleire fylke unna og møta sine eigne legar igjen for å få dei operasjonane som ein gjerne kunne ha fått på heimsjukehuset? Kva kan statsråden gjera for å ordna opp i dette?

Presidenten: Taletiden er omme.

Statsråd Gudmund Hernes: For det første er det jo slik at de aller fleste partier i dette hus, inklusiv representanten Svarstad Hauglands eget parti, har gått inn for at det skal være et friere sykehusvalg, ikke bare et friere sykehusvalg innen regionen, men også utenfor regionen. I den stortingsmelding som vi la fram i forrige uke, åpner vi nettopp for dette. Man kan ha fritt sykehusvalg innad i regionen, og hvis det er tale om et garantibrudd, at man etter dette bruddet eller eventuelt når det står i fare for å skje, kan få behandling et annet sted. Da innebærer det at man må reise over fylkesgrensene. De undersøkelser vi har gjort, f.eks etter den dugnaden vi hadde på Røros, viser at pasientene er svært godt fornøyd med å få behandling snarere enn å måtte vente, med sine lidelser.

Så er da spørsmålet: Hva hvis de reiser til Sverige? Og her vil jeg si at har de kapasitet til å ta våre pasienter og de ser seg tjent med det i Sverige, er det en gunstig ordning.

Så er da spørsmålet: Hva er grunnen til at man kan møte sin egen lege et annet sted? Det henger først og fremst sammen med arbeidsmiljølovens bestemmelser. Og representanten Svarstad Haugland er jo en av dem som ved andre anledninger har uttrykt bekymring over at legene jobber for mye, og at de kan være en fare for pasientene hvis de er for trette. Det er grunnen til at arbeidsmiljøloven også legger begrensninger på hvor mye tid legene kan arbeide. Men det er faktisk opp til dem selv å bestemme hvordan de kan bruke sin fritid. Da er det en del av dem som sier at de er villig til å dra andre steder. Det er det ingen som kan nedlegge noe forbud mot. Jeg er slett ikke sikker heller på at det ville være et ønskelig forbud.

Vi har nå fremmet en hel rekke forslag for å øke behandlingskapasiteten på alle sykehus ved innsatsstyrt finansiering, som Stortinget har sluttet seg til, som vi har foreslått skal øke i andel, og det vil da anspore til mer behandling også ved sykehus i pasientenes hjemdistrikt.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): I tillegg til dei eksempla eg nemnde, har vi òg den situasjonen at Ullevål sjukehus går ut og seier dei har stor ledig kapasitet når det gjeld ortopediske pasientar og operasjonar, samtidig som innbyggarane i Oslo som er knytte til Ullevål, står i kø for å få dei same operasjonane. Dette er vanskeleg å forstå. Vi er for frie sjukehusval, men det er jo for at pasienten sjølv skal få velja. Og eg trur at dersom ein hadde gitt pasientane dei same operasjonane på heimsjukehuset, hadde dei kanskje vore endå meir fornøgde. Det er vanskeleg å forstå at ein må reisa så langt for å få ein operasjon, når ein kunne fått den same operasjonen på heimsjukehuset sitt. Eg trur vi må sjå på organiseringa og på dei økonomiske verkemidla, slik at vi kan unngå at så mange blir sende frå det eine sjukehuset til det andre, når den same kapasiteten kan utnyttast på heimsjukehuset med dei same legane. Alt i alt må jo det òg bli rimelegare for samfunnet. Eg kan heller ikkje forstå noko anna enn at om legane er slitne - og vi er redde for det - vil jo det at dei må reisa i tillegg, ikkje gjera dei meir opplagde til å utføra desse operasjonane.

Statsråd Gudmund Hernes: For det første vil representanten Svarstad Haugland få full anledning til å diskutere disse problemene i tilknytning til St.meld.nr.24 som ble lagt fram for halvannen uke siden, og da kan hun også selv få utvikle en prinsipielt bedre ordning enn dagens. Den meldingen som er lagt fram, tar nettopp sikte på det. Vi ønsker jo også å få opp behandlingskapasiteten på pasientens nærsykehus gjennom den innsatsstyrte finansieringen. Samtidig er det jo klart at det må være en viss arbeidsdeling mellom sykehusene fordi man ikke kan ha alle spesialiteter overalt, og det viser seg at pasienter dersom de får behandling, er godt fornøyd med å reise dersom det gir dem for det første en behandling av høy kvalitet og for det andre at de får den raskere enn de ellers ville fått. De økonomiske virkemidler som representanten Svarstad Haugland etterlyser, er det vi har forsøkt å legge inn i denne ordningen, samtidig som vi øker både forpliktelsen og presset på fylket til å ivareta pasientenes interesser. Her er det jo slik at hvis fylket selv ikke kan løse oppgavene, blir de nå sterkere forpliktet til å løse dem utenfor fylkesgrensen.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål fra Inga Kvalbukt.

Inga Kvalbukt (Sp): En lege ved Regionsykehuset i Trondheim uttalte tidligere i vinter, da han måtte sende en pasient til Regionsykehuset i Tromsø fordi de ikke hadde kapasitet i Trondheim: Det er et nederlag å måtte sende pasienten til naboregionen.

Jeg vil da spørre om statsråden deler det synet, og er det ikke et større nederlag å måtte sende pasientene til utlandet - vil ikke det ha større konsekvenser?

For Senterpartiet er det viktig at vårt helsevesen og vår kompetanse ikke flyttes ut av landet. Vi ønsker primært å styrke norsk helsevesen.

Jeg vil også spørre om statsråden kan bekrefte at det å kjøpe plasser i utlandet ikke skal skje på bekostning av pasientene i det landet vi kjøper kapasitet, om dette bare er en kortsiktig nødløsning for å avhjelpe en akutt krise, og om kanskje statsråden heller kan være behjelpelig med å nytte kapasiteten i andre regioner i vårt eget land?

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg synes den er interessant den helt inkonsekvente holdningen som representanten Kvalbukt her gir uttrykk for. På den ene side bevilger man og stemmer for at vi skal bruke penger i utlandet, og på den annen side, når et annet land - og i dette tilfellet vårt naboland, som har en høy kvalitet på sine tjenester - sier ja, norske pasienter kan komme hit, så sier Kvalbukt nei, vi kan ikke bruke disse pengene der, fordi det er noen som påstår at det går ut over deres pasienter.

Er det da slik at representanten Kvalbukt mener at hun er bedre i stand til å vurdere hvordan svenskene skal bruke sin sykehuskapasitet enn svenske myndigheter? Og hvilken generell ordning ville hun sette i verk for at vi skulle gjennomføre en slik norsk vurdering for alle land som kunne komme til å si at de var villig til å ta norske pasienter? Vår hensikt er og Stortingets hensikt har vært at flere skal få behandling raskere, og da kan man selvsagt ikke si at når vi får tilbud om en slik behandling, vil man gå mot den av for meg merkverdige anfektelser. Jeg forutsetter at svenske myndigheter her er i stand til å ivareta pasientenes interesser i eget land.

Presidenten: Vi får ytterligere et tilleggsspørsmål - fra Annelise Høegh.

Annelise Høegh (H): Det var en forutsetning da Stortinget bevilget 120 mill. kr ekstra til pasientbro til utlandet, at det skulle komme norske pasienter til gode - det håper vi - men en forutsetning var også at vi ikke hadde ledig kapasitet her i landet. Nå kan det synes som om det er ledig kapasitet hvis man bare er villig til å betale. Det blir litt komisk - og det håper jeg helseministeren er enig i - at vi har en runddans i Norden, hvor vi sender pasienter til Danmark og Sverige, og de sender pasienter til oss, og kanskje følger legene med. Så det ville kanskje være bedre, slik helseministeren nå er på vei til når han nevner den innsatsstyrte finansieringen, som vi lenge har gått inn for, at man øker den til et nivå som gjør at det lønner seg for norske leger å behandle norske pasienter her i landet, slik at det er pengene som følger pasientene, og ikke at pasientene må fly etter legene og sykehusene rundt omkring i hele verden - at det faktisk hadde lønt seg å operere dem her hjemme, hvis vi hadde betalt det det faktisk koster. Spørsmålet er derfor: Vil helseministeren øke den innsatsstyrte finansieringen slik at det kan være lønnsomt, og da måtte det være over 50 %?

Statsråd Gudmund Hernes: Vi vil øke den innsatsstyrte finansieringen. Hva som er lønnsomt, er ikke et spørsmål om over eller under 50 %, det kan variere en del med hvilke typer lidelser det er snakk om. Vi har gått inn for den generelle økningen, og vi mener at det er et viktig grep. Men samtidig er det slik at hvis man setter denne andelen for høyt, vil det komme til fortrengsel for andre pasientgrupper som har lidelser som ikke lar seg oppstykke.

Når det gjelder spørsmålet om at vi har ledig kapasitet her, kan det være mange steder hvor vi har det. Da må vi for det første få en bedre bruk av den, men samtidig må vi legge opp til at denne bruken ikke blir så dyr som den nå er blitt. Når man i Trøndelag kan spare 20.000 kr pr. ortopedisk inngrep ved å sende pasientene til Sverige, er det klart at det sier noe om organiseringen av norske sykehus. Da vil jeg være enig med representanten Kvalbukt i at det er et nederlag hvis man har organisert norske sykehus slik at de samme inngrep er 20.000 kr dyrere. Jeg har enkelte anelser om hva grunnene til dette er.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Jeg vil gjerne stille statsministeren et spørsmål vedrørende alkoholomsetningen.

Ifølge dagens utgave av Klassekampen skal statsministeren ha uttalt på et møte i NNN, som visstnok står for Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund:

« Regjeringa har sagt fra om at vi ikke kunne beholde importmonopolet. Det har vi sagt ifra om hele tiden. »

Det kan vel ikke medføre riktighet. Ifølge Innst.S.nr.248 (1991-1992) fra utenrikskomiteen uttaler Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti at de

« legger vekt på at opprettholdelse av Vinmonopolet må sees i en alkohol-, sosial- og helsepolitisk sammenheng. Disse medlemmer legger avgjørende vekt på at Regjeringen i proposisjonen ... »

Presidenten: Taletiden er omme.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Ja vel.

Presidenten: Presidenten vil anbefale at man ikke fortsetter det sitatet.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Vel, vel. Går 2 minutter så fort?

Presidenten: Nei, det er bare 1 minutt.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Ja vel, da var jeg feil informert, beklager.

Men mitt spørsmål er: Medfører denne uttalelsen riktighet?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Jeg tror kanskje at misforståelsen, hvis det er en misforståelse, kan ligge i hva begrepet « hele tiden » dekker. Det jeg mente å si, er at fra det tidspunktet da det ble klart at vi ikke kunne opprettholde importmonopolet, har vi sagt fra om det til Stortinget hele veien. Men det er helt riktig som Fridtjof Frank Gundersen sa, at vi i forhandlingene la til grunn at man kunne gjøre det, men det ble klart tidlig etter at avtalen var klar, at man ikke kunne gjøre det, og fra da av har vi lagt det til grunn, og vi har sagt klart fra om det hele veien til Stortinget og til offentligheten. Som Fridtjof Frank Gundersen vet, har vi ikke i dag et slikt monopol.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Jeg vil takke statsministeren for svaret. Jeg forstår at dette beror på en misforståelse og en forskjellig fortolkning av dette begrepet « hele tiden.» Det ligger nær å tro at det skriver seg fra Regjeringens forespeilinger den gang da saken ble fremlagt for Stortinget, i håp om å få tre fjerdedels flertall.

Statsminister Thorbjørn Jagland: Nei, det er ikke riktig. Med dette mente jeg at vi helt fra det ble klart at man ikke kunne opprettholde importmonopolet, har sagt fra om det både til Stortinget og til offentligheten. Men det er en helt annen sak når det gjelder detaljistmonopolet. Den saken er jo ikke avgjort, dvs. vi legger til grunn at vi kan opprettholde det. Men uttrykket « hele tiden » på dette møtet dreide seg altså om fra det tidspunktet det ble klart at man ikke kunne opprettholde importmonopolet. Da har vi aldri prøvd å opprettholde det, og vi har sagt fra om dette i Stortinget og til offentligheten.

Presidenten:: Neste hovedspørsmål er fra Bjørn Hernæs.

Bjørn Hernæs (H): Over til Forsvarets helse. Vi får nesten daglig mediemeldinger om at personalsituasjonen der er meget alvorlig. Hæren mangler offiserer, særlig forsyningsavdelingene. Luftforsvaret har etter påtrykk bl.a fra meg fått løst - et stykke på vei i hvert fall - flygerflukten. Fortsatt er det store problemer med teknisk personell og personell innen administrasjonen. Sjøforsvaret mangler maskinister og ulike spesialister, noe som gjør at MTBer og ubåter ligger ved kai. Den kritiske personalsituasjonen går på forsvarsevnen løs. Personalflukten fra Forsvaret må stanses.

I sin fjernsynsopptreden fra Bardufoss 9. april gav imidlertid statsråden inntrykk av at alt var såre vel i Forsvaret. Jeg vil gjerne få stille forsvarsministeren spørsmål om han syns at hans informasjon på dette møtet i Bardufoss gav riktig og adekvat informasjon til det norske folk om situasjonen i Forsvaret.

Statsråd Jørgen Kosmo: Ja, det syns jeg at den gjorde. Skal man gi en vurdering av forsvarsevnen, får man se den i sammenheng med de trusler man kan være utsatt for, og egen stridsevne. Nå er det forholdsvis gode tider for å gjøre forberedelser. Hvis det skulle oppstå en situasjon der vi var truet, så mener jeg at vår forsvarsevne ville være meget god. Jeg mener at det norske forsvaret er meget oppegående.

Vi har riktignok en del problemer i forhold til å kunne beholde folk som vi ønsker å beholde. Forsvaret er inne i en betydelig omstillingsprosess, og det er helt åpenbart at i en slik situasjon vil personalpolitiske og lønnsmessige spørsmål berøres. Det er derfor nedsatt et utvalg som Stortinget er orientert om gjennom mitt svar i en spontanspørretime på et tidligere tidspunkt - et utvalg som er partssammensatt, og som skal se på hvordan vi skal håndtere disse utfordringene framover. Jeg vil sterkt anbefale at man avventer innstillingen fra dette utvalget før man kommer med forslag til raske løsninger på lønns- og personalpolitiske problemstillinger i Forsvaret.

Bjørn Hernæs (H): Jeg kan bare fastslå at her er det betydelig forskjell i måten å se tingene på fra statsrådens og min side, og viktigere kanskje: fra organisasjonene som organiserer personellet i Forsvaret.

I Forsvarets Forum nr. 5 for 1997 sier to tidligere medarbeidere at personalforvaltningen i Forsvaret ikke er forutsigbar, og den er ikke rettferdig.

Da blir mitt spørsmål om den politiske ledelsen har tatt innover seg at vi har en personalforvaltning som ikke er forutsigbar og rettferdig, og om statsråden er enig i at personalforvaltningen i videste forstand er like viktig for Forsvarets evne til å løse sine oppgaver som materialinvesteringene er. Hvis dette er en oppfatning som deles av forsvarsministeren, kan vi da vente at personalforvaltningen blir en bred del av den langtidsmeldingen som er varslet til høsten?

Statsråd Jørgen Kosmo: Det er ikke så merkverdig at representanten Hernæs og jeg har ulike synspunkter på en del problemstillinger, det er vel derfor vi er i to ulike partier.

Når det gjelder forutsigbarheten i Forsvarets lønns- og personalpolitikk, mener jeg ganske bestemt at etter den personalmeldingen for omstilling som Stortinget faktisk var med på å behandle, har vi en forutsigbar politikk på disse områdene. Stortinget har i tillegg behandlet forslag til endringer i befalsordningen som gjør at vi skal kunne møte disse utfordringene i framtida med en mer aktiv holdning enn det vi har gjort hittil. Dessuten er det helt åpenbart at når vi til høsten legger fram neste langtidsmelding, må den også følges opp med personalpolitiske handlingsplaner for å vise hvordan vi i en aktiv omstillingsprosess skal kunne greie å ivareta Forsvarets tarv også når det gjelder lønns- og personalpolitiske spørsmål.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål fra Eva R Finstad.

Eva R Finstad (H): Jeg skal få stille statsråden følgende spørsmål: Personalflukten og kompetanseflukten fra Forsvaret svekker Forsvaret sterkt og må stanses. Forsvaret må i større grad kunne konkurrere med private om arbeidskraft, og man må utvise større fleksibilitet fra Forsvarets side for å beholde dyktig personell. Det betyr at man må tillate større lønnsforskjeller i Forsvaret, og at folk må kunne få midlertidig permisjon for sivil utdannelse. Høyre har i budsjettet foreslått påplusninger for å bedre personellsituasjonen i alle forsvarsgrenene. Men personellsituasjonen i Forsvaret har også sammenheng med strukturelle forhold, og med mer effektiv drift i Forsvaret kan midler frigjøres til å bedre kvaliteten, holde på dyktige flygere, teknikere og offiserer.

Høyre har tre forslag. Det bør vurderes en sammenslåing av forsyningskommandoene for hær, sjøforsvar og luftforsvar, som kan innebære store innsparinger. Høyre mener at dette bør vurderes i forbindelse med langtidsplanen for Forsvaret som skal legges fram til høsten. (Presidenten klubber.)

Det bør videre vurderes en privatisering -

Presidenten:: Taletiden er omme.

Eva R Finstad (H): av Forsvarets bygningstjeneste. Vil statsråden (presidenten klubber igjen) vurdere dette?

Presidenten:: Presidenten vil meget sterkt påtale at når hun har sagt at taletiden er omme, så er taletiden omme. Det er viktig at taletiden holdes i disse spontanspørretimene.

Statsråd Jørgen Kosmo: Forsvaret har som kanskje den eneste samfunnsinstitusjonen i dette landet fremdeles beholdt systemet med lønn under utdanning. Dette betyr at lønnsfastsettelsen for jobben man skal gjøre i Forsvaret etterpå, på mange måter vil bli sett i sammenheng med en livslønnsfilosofi, fordi man har hatt en gratis utdannelse, faktisk en utdannelse med lønn. Men det er helt åpenbart at vi i fremtiden må ha større fleksibilitet i lønnssystemene våre slik at vi kan tilby folk med høy kompetanse noe ekstra for å bli, særlig fordi Forsvaret etter hvert på mange områder blir mer spesialisert.

Når det gjelder sammenslåing av forsyningskommandoene, skal Stortinget være kjent med at vi har et prosjekt der man ser på hvordan vi skal utnytte ressursene i forsyningskommandoene bedre i tida framover. Men jeg har liten tro på å slå sammen disse til én forsyningskommando. Jeg kan bare forestille meg det bråket det blir her i huset hvis vi skal foreslå å flytte Sjøforsvarets forsyningskommando fra Bergen til Oslo.

Presidenten: Tilleggsspørsmål fra Arne Haukvik.

Arne Haukvik (Uav): Er statsråd Kosmo klar over at Forsvarets bygningsteneste så seint som 3. april deltok i eit møte der ein diskuterte om Fotomuseet skulle plasserast i magasin B, enda Stortinget har vedtatt to gonger at det skal vere i magasin A, og det var lova ferdig 31. desember 1995? Er det riktig at Forsvaret ikkje bryr seg om kva Stortinget bestemmer?

Presidenten: Presidenten vil nok mene at dette var et spørsmål som ligger langt unna det som var hovedspørsmålet. Presidenten vil understreke at tilleggsspørsmålene skal knytte seg til hovedspørsmålet, men vil overlate til statsråden eventuelt å svare.

Statsråd Jørgen Kosmo: Det skal nok gå bra. Det er helt åpenbart at Forsvarets bygningstjeneste har å holde seg til det vedtak som er fattet i Stortinget og den instruks som er gitt i Forsvarsdepartementet. Inntil Fotomuseet eventuelt selv skulle ta et annet initiativ, skal altså Fotomuseet lokaliseres til magasin A, fjerde etasje. Det er fastsatt en økonomisk ramme for dette, og den regner jeg med at man forholder seg til.

Presidenten: Presidenten vil også understreke at den spontane spørretimen fortrinnsvis skal dreie seg om litt mer prinsipielle spørsmål og tror vel at man her kom i skade for å komme svært ned i detaljene.

Så er det neste hovedspørsmål, fra Kjell Magne Bondevik.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg har et spørsmål til statsministeren: Vi ser nå i media at det rulles opp skremmende opplysninger om høyrenasjonalistiske og nynazistiske miljøer, og det viser seg at det også er forbindelser over til satanistiske miljøer.

Jeg regner selvsagt med at politiet gjør sin del av jobben for å avdekke og stoppe dette. Men saken har større perspektiv enn som så. Det er viktig at vi også i samfunnsdebatten generelt og i politikken spesielt drøfter hva vi kan gjøre for å motvirke disse miljøene. Dette drøftes nå i regi av Europarådet og EU, og vi har startet en debatt om det i Nordisk Råd-sammenheng. Vil den norske regjering gjøre noe når det gjelder dette, f.eks kartlegging av disse miljøene og opplysningskampanjer om dem? Vil en få dette inn i skolen for at de unge skal « vaksineres », og gi tilstrekkelige ressurser til politiet for at de kan gjøre sin del av jobben? Det er viktig å få gjort dette før det er for sent.

Statsminister Thorbjørn Jagland: Ja, jeg er helt enig i det Kjell Magne Bondevik sier, at dette er et alvorlig fenomen.

Når det gjelder spørsmålet om å kartlegge disse miljøer, tilligger det overvåkingstjenesten, politiet. Jeg kan svare ja på at det selvfølgelig er viktig at man gjør dette innenfor lovens rammer. Vi har jo også ment hele tiden at dette er en viktig oppgave for nettopp overvåkingstjenesten. Det er en av de nye oppgaver man har. Man bør bruke ressursene på det, og i det hele tatt se på hvordan man disponerer de totale ressursene ut fra nye trusselvurderinger. Det har jo vært Arbeiderpartiet og Regjeringens syn hele veien.

Ellers har jeg lyst til å si at det som vi ser her, er en slags blanding av kriminalitet og politikk - etter min oppfatning også en litt sinnsforvirret blanding av de to tingene som kommer til uttrykk - som man nok må møte på ganske varierte måter. Men vi tar selvfølgelig dette alvorlig. Jeg konstaterer også at overvåkingspolitiet har tatt det alvorlig. Det er derfor vi ser de oppslagene som vi gjør i disse dager.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Den forrige statsministeren, Gro Harlem Brundtland, tok jo opp i Europarådet i 1993 et forslag om en kommisjon mot rasisme og intoleranse - og det fikk bred tilslutning. Kommisjonen ble nedsatt, og skal vi tro fjernsynet, Dagsrevyen, i går, har den nå kommet med sin rapport når det gjelder norske forhold. Og den er ifølge fjernsynet ganske skremmende, fordi det viser seg i denne rapporten at intoleranse og rasisme blant norsk ungdom er ganske utbredt. Det som ifølge media nå også blir påpekt, er at det reises for sjelden saker i Norge mot dem som er anmeldt for rasisme og menneskediskriminering.

Hvis dette er riktig - og jeg regner med at vi får rapporten - vil statsministeren anse dette som så alvorlig at det vil kreve ytterligere tiltak, slik som jeg spurte om i mitt første spørsmål?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Jeg tror jeg vil gå gjennom rapporten og se hva den inneholder før jeg kan svare på det, men det er klart at vi må ta disse forholdene alvorlig. Jeg mener at vi i Norge har gjort det hele tiden. Det har nettopp vært reist en sak, det har vært avsagt dom i et forhold, og det som rulles opp nå i forbindelse med disse nynazistiske miljøene, kommer jo fram fordi man har tatt det alvorlig fra politiets side. Og jeg har lyst til å rette en takk til overvåkingstjenesten og politiet for at man nettopp har gjort det, sett denne trusselen og vært i stand til også å reagere på det.

Presidenten: Da er vi over i neste hovedspørsmål - og det blir trolig det siste - fra Ansgar Gabrielsen.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg skal få rette spørsmålet til sosialministeren. Saksbehandlingstiden i trygdesaker

er ofte svært lang, ja, den er så lang at mange av dem som skal ha stønad, ofte får økonomiske problemer. Ankesakene i disse tilfellene går til trygderetten, og det har i denne stortingsperioden som nå ebber ut, vært et stadig tilbakevendende problem at det har hopet seg opp saker i trygderetten. Stortinget har fulgt opp alle Regjeringens anbefalinger for å få ned behandlingstiden i trygderetten.

I budsjettproposisjonen for inneværende år sier Regjeringen at alle saker som er innkommet i 1994 og 1995, skal være behandlet innen 1. juli 1997 - altså om tre måneder skal alle innkomne saker være behandlet. Opprettholder Regjeringen den ambisjonen? Og hva har statsråden konkret gjort i disse månedene som er gått av 1997, for at det skal kunne bli en realitet?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Det er helt riktig som representanten Gabrielsen påpeker, at ikke minst i Trygderetten, men også i andre deler av trygdeetaten, er det til tider en saksbehandlingstid som ikke er akseptabel, og som hele etaten er opptatt av å forbedre. Spesielt når det gjelder Trygderetten, har vi altså gått inn med det jeg vil kalle en ganske formidabel dugnad i løpet av de siste to årene for å ta unna svært mange gamle saker, og vi har lagt et ambisjonsnivå som egentlig er meget høyt. Jeg er ikke i dag i stand til å garantere overfor Stortinget at det ambisjonsnivået som var lagt inn i statsbudsjettet, er mulig å oppnå innen den datoen som er satt, men vi arbeider med det for øye. I tillegg vil jeg understreke at vi har lagt fram for Stortinget en egen proposisjon som - i tillegg til denne dugnaden som jeg omtaler - går på spesielle organisatoriske tiltak som skal gi oss en trygderett som er bedre i stand til å ta unna sakene enn det som har vært tilfellet tidligere.

Ansgar Gabrielsen (H): Den dugnaden har Stortinget i høy grad vært med på; vi har etterkommet alle sosialministerens anbefalinger om hvordan man skal få forbedret den uverdige situasjon at altfor mange sitter og venter i to, tre og opptil fire år på en avgjørelse. Jeg kan opplyse statsråden om at det fremdeles pr. i dag er tusen saker fra 1995 og tidligere i Trygderetten som ikke er ferdigbehandlet, og det er vel ingen med et realistisk syn som tror at de kan bli ferdige innen den tid Regjeringen hadde som ambisjonsnivå for tre måneder siden, da den brukte formuleringen « skal ». Det tyder på at man da ikke hadde oversikt over det man foretok seg.

Vil statsråden foreta seg noe ekstraordinært utover det som nå er fremkommet i den proposisjon som er sendt til Stortinget, og som jeg kjenner vel, men som jeg nok ikke tror vil avhjelpe denne situasjonen sånn på kort sikt i hvert fall? Eller har Regjeringen planer om å endre ambisjonsnivået?

Statsråd Hill-Marta Solberg: La meg først få understreke at selv om vi gjennomfører en dugnad i Trygderetten, er det nødvendig å legge til grunn at det skal være en ansvarlig og betryggende saksbehandling. Det må ikke gå på rettssikkerheten løs i den enkelte sak. Det kan nok medføre at det er noen saker som fortsatt er gamle, for ifølge Trygderettens arbeidsmåte må den samme retten forholde seg til en rekke andre sakkyndige instanser, bl.a medisinske. Det vil ikke være mulig og vil vel heller ikke være politisk forsvarlig på noen måte å skulle påvirke Trygderetten til å hoppe over den typen viktige elementer i saksbehandlingen. Jeg må derfor legge til grunn at en ansvarlig saksbehandling må finne sted.

Jeg har ikke funnet grunn til å sette i verk ytterligere tiltak utover det som er satt inn av ekstra ressurser i Trygderetten. Når vi nå fortsatt nok har noen forsinkelser, skyldes det først og fremst slike forhold som jeg peker på.

Presidenten: Da er vi ferdig med den muntlige spørretimen og går over til den ordinære spørretimen.