Håkon Giil (Sp): Eg skal få lov å stille fylgjande spørsmål til olje- og energiminister Ranveig Frøiland:

I pressa har vi kunna lese at det russiske gasselskapet Gazprom ynskjer å danne produsentorganisasjon saman med Algerie og Noreg. Spørsmålet mitt vert: Korleis ser statsråden på etablering av ein slik felles organisasjon for gassprodusentar?

Statsråd Ranveig Frøiland: Algerie og Russland er til liks med Noreg store gassprodusentar. Eg trur at det alltid er viktig å ha dialog og snakka med folk som er i same situasjon som Noreg er. Men eg ser det ikkje naturleg å laga ein organisasjon for å vareta Noreg sine interesser, heller ikkje for å vareta andre sine interesser. Så for meg er det ei unaturleg problemstilling å laga ein organisasjon. Men å snakka med desse gasseljarane er viktig for Noreg.

Håkon Giil (Sp): Eg skal få stille fylgjande oppfylgingsspørsmål:

Statsråden seier at ho vil sjå det som naturleg å ha dialog. Ein slik organisasjon kan jo vere eit forum for dialog. Det kan også utvidast til eit forum for eit meir formalisert samarbeid. Eg forstår det slik at statsråden ikkje er interessert i eit forum for eit meir formalisert samarbeid, men eit forum for dialog forstår eg at statsråden er interessert i. Korleis tenkjer statsråden seg at dette eventuelt kan organiserast?

Statsråd Ranveig Frøiland: Eg trur ikkje det er rett av meg å stå og dela tankane mine med Stortinget i dag om desse tinga. Det russiske Gazprom kom på banen i går og har sagt kva dei ønskjer. Eg seier at ut frå ein situasjon der vi er konkurrentar og sel til same land, er det naturleg med dialog, men ikkje med eit formalisert samarbeid. Det har vi heller ikkje når det gjeld olje. Eg ser at Noreg kan agera same måten på her. Og så kan vi koma tilbake til det dersom det er noko meir vi kan gjera i forhold til å ha ein dialog. Eg føler at vi har god dialog i dag med dei ulike gasseljarane. Vi tar dei kontaktane som er heilt naturlege, og dei som vi synest er viktige for Noreg. Men eit formalisert samarbeid ser eg ikkje behov for for å vareta Noreg sine interesser.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg har eit spørsmål til statsminister Jagland.

For ei stund tilbake fekk statsministeren eit brev frå Kristeleg Folkeparti si stortingsgruppe, med Kjell Magne Bondevik som underskrivar, der vi tok opp ein del problemstillingar som eg trur mange av oss er opptatt av. Vi tok opp problemstillinga omkring den verdimessige og moralske forvitringa i samfunnet, og foreslo at ein kunne oppretta ein verdikommisjon etter same mønster som Sysselsettingskommisjonen, som vi òg tok initiativ til, og som har vore ein vellykka kommisjon. Dei mange problemstillingane som ein ynskjer å ta opp i ein slik kommisjon, er grådigheitskulturen, skatteunndraging, materialismebylgja, seksuell mishandling av born, mobbing i skulen osv. - forvitringa i samfunnet.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Har statsministeren tenkt over kva for svar han ynskjer å gi Kristeleg Folkeparti si stortingsgruppe på denne utfordringa?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Ja, det har jeg, men har ennå ikke konkludert med hva svaret skal være.

Det er jo flere sider ved en sånn sak. Det er ikke sikkert at det er hensiktsmessig at vi skal nedsette en kommisjon som så å si på vegne av samfunnet skal lage en ny moral. Moralen i samfunnet tror jeg nok dannes på en litt annen måte enn at noen vise menn og kvinner på vegne av oss alle skal si hva som er rett og galt. Jeg vil i den forbindelse peke på at når spørreren sier det foregår en verdimessig og moralsk forvitring i samfunnet, er det i seg selv et tegn på at vi kanskje ikke har helt det samme utgangspunktet. Jeg vil si at det kan være tendenser til at det er riktig å hevde det, men det er mange andre og positive tendenser i samfunnet som peker i stikk motsatt retning. Denne svartmalingen som Kristelig Folkeparti foretar når det gjelder det norske folks moralske tilstand, vil ikke jeg skrive under på, men det er hele tiden viktig å ha diskusjoner og dialog om sånne spørsmål. Jeg vil i den forbindelse vise til det nye faget som innføres i skolen, og som nettopp skal bidra til at barn og ungdom får et større perspektiv og et grunnlag for å vurdere verdimessige forhold i samfunnet.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Ja, eit nytt fag i skulen kan vera positivt. Samtidig har eg lyst til å understreka at det er ikkje snakk om svartmaling frå Kristeleg Folkeparti si side. Vi kan lesa statistikk alle saman, og vi veit at det skjer veldig mange ting i samfunnet som mange ynskjer å jobba imot for å få ei betre utvikling enn vi har. Det er ikkje snakk om svartmaling. Eg er einig med statsministeren i at der er mange positive krefter i samfunnet, og vår målsetting med å oppretta ein verdikommisjon var akkurat å samla alle desse positive kreftene som vi har i samfunnet, for at dei kan gå saman og tenka positivt. Det kan vera ein måte å prøva å motverka ein del av dei negative kreftene som òg rår, på. Eg reknar med at statsministeren er einig med meg i at det også skjer ein del negative ting. Ein av dei måtane vi kan motarbeida dette på, er nettopp å samla dei positive kreftene - forskarar, filosofar, folk innanfor fagrørsla og kyrkja, pedagogar og folk som jobbar innanfor politivesenet. (Presidenten klubber.) Ein slik breitt samansett kommisjon kunne få fram det positive i samfunnet. Det håpar eg statsministeren støttar.

Presidenten: Tiden er omme.

Statsminister Thorbjørn Jagland: Jeg er glad for at spørreren nå nyanserte sitt syn. Det som jeg tok fatt i, var påstanden om at det skjer en verdimessig og moralsk forvitring i samfunnet generelt. Det er jeg ikke enig i. Det foregår veldig mye positivt, som representanten Svarstad Haugland nå påpekte. De positive kreftene skal vi bygge opp under, men jeg er ikke sikker på om en kommisjon er det rette til å påpeke hva de positive kreftene skal gjøre i ett og alt. Jeg tror vi skal tenke nøye gjennom om det er arbeidsformen som vi skal velge, eller om vi skal bygge opp under de positive kreftene på annen måte, bl.a gjennom konkrete tiltak iverksatt av regjering og storting. Jeg har bl.a tatt til orde for og vil komme med en plan med konkrete forslag til hvordan man skal bygge opp under de frivillige kreftene i samfunnet, som er av de positive kreftene som jeg tror vi er enige om er til stede.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg har noen spørsmål til statsministeren når det gjelder gasskraftverk.

LO-kongressen har gjort et vedtak som tolkes av dem som fremmet forslaget, nemlig Fellesforbundet og Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund, som en klar støtte ikke bare til å bygge de to gasskraftverkene som nå er under konsesjonsbehandling, men også til å kreve å bygge flere gasskraftverk. Til Arbeiderbladet den 16. mai sies det at Fellesforbundet og Kjemisk vil bruke LO-kongressens ja til gasskraftverk til å presse Regjeringen til å bygge til sammen fire nye gasskraftverk i Norge. Olav Støylen, som er leder i Kjemisk, sier følgende:

« Jeg mener kongressens vedtak gir oss full ryggdekning til også å kreve bygging av gasskraftverk nummer tre og fire i Norge. Disse bør bygges på Tjeldbergodden og i Skogn, for å gi energi til henholdsvis Hydro Aluminiums fabrikk på Sunndalsøra og Norske Skogs anlegg i Levanger. »

Han får støtte av lederen i Fellesforbundet.

Jeg lurer på om statsministeren vil gjøre det klinkende klart at det ikke er aktuelt å bygge gasskraftverk nr. tre og fire i Norge.

Statsminister Thorbjørn Jagland: Jeg vil svare på det i tre punkter.

-	1. Det er fritt for alle å mene hva man vil i det norske samfunnet, også for LO-kongressen. Det er også fritt for alle å kreve hva man mener er riktig å kreve, også for LO-kongressen. Men det er regjering og storting som fastlegger hva som skal være politikken også på dette området.

-	2. Arbeiderpartiet og Regjeringens forutsetninger for de to gasskraftverkene har hele tiden vært at de skal bidra til å gjøre CO2-utslippene i Norden lavere enn de ellers ville ha vært uten de to gasskraftverkene.

-	3. I langtidsprogrammet sier vi to ting. Det ene er at elforsyning i Norge skal baseres på fornybare energikilder. Når det gjelder spørsmålet om framtidige eller flere gasskraftverk, sier vi følgende:

«Regjeringen vil vente med å ta stilling til om det er aktuelt med en ytterligere utbygging av gasskraftverk i Norge. Den teknologiske utviklingen, utviklingen i andre land og energiutredningen, sammen med hensynet til våre internasjonale klimaforpliktelser, vil danne grunnlaget for Regjeringens beslutninger om fortsatt bruk av naturgass til elektrisitetsproduksjon. »

Kristin Halvorsen (SV): Jeg må tenke meg om litt før jeg skjønner om dette er et klart svar, president.

Det som jo er viktig her, er at det nå jobbes aktivt både fra fagbevegelsen - og statsministeren har selvsagt helt rett i at de kan mene akkurat hva de vil, og at de

har rett til å jobbe for det - og fra mange menn i sin beste alder som nå legger alle kluter til for å presse Regjeringen til å bygge flere gasskraftverk, og de føler at de har fått en åpning gjennom den håndteringen som Regjeringen allerede har lagt til grunn. Det som kunne vært lurt, var om statsministeren gav et klart svar på om hva dette svaret i tre punkter faktisk betyr, om det betyr at disse gutta og disse interessene bør legge alle sine krefter for å få bygd flere gasskraftverk i Norge på is f.eks til etter at Kyoto-konferansen er avholdt. Er det det det betyr, eller går det an å få et litt mer avgjørende og klarere svar på dette?

For øvrig - til dette som går på lavere CO₂-utslipp i Norden. (Presidenten klubber.) Det stemmer jo ikke, statsminister, at det er noen som helst slags forsikring for at CO₂-utslippene i Norden blir lavere ved to gasskraftverk i Norge.

Presidenten: Presidenten må be om at tiden overholdes.

Statsminister Thorbjørn Jagland: Når det gjelder det siste punktet, vil nok debatten fortsette om det. Vi mener jo at det er helt klart at gasskraft fra Norge vil føre til lavere CO₂-utslipp i Norden enn tilfellet hadde vært hvis vi ikke hadde hatt det. Det har jo vinteren bevist, i og med at vi måtte importere kraft fra Danmark i vinter på grunn av lite vann i magasinene. Det førte til at Danmark måtte fyre opp sine gamle kullkraftverk, og det økte CO₂-utslippene fra Danmark med 25 %, tror jeg. Så det vi har påstått, er jo allerede bevist.

Når det gjelder det spørsmålet som egentlig ble stilt, er det klart at det ikke er så lett å skjønne hvis man bare skal snakke i sjablonger og i store overskrifter om dette spørsmålet. Vi sier at de to gasskraftverkene skal bidra til å redusere CO₂-utslippene i Norden. Norsk elforsyning skal baseres på fornybare energikilder. Det blir ikke aktuelt å bygge flere gasskraftverk hvis man ikke får teknologi som oppfyller disse vilkårene.

Presidenten: Vi får tilleggsspørsmål fra Erik Solheim.

Erik Solheim (SV): Det er selvfølgelig positivt at statsministeren har et godt forhold til LO og lytter til LO. Men slik LO-kongressen forløp, kunne dette nesten ta overhånd og gi inntrykk av at statsministeren lytter mer til LOs ledelse enn til andre organisasjoner i det norske samfunnet, altså at man så å si bare lytter til LO og ikke til miljøbevegelsen. Det tror jeg er farlig. Det som er farlig med de litt uklare svarene på dette området, er jo at man innbyr til et vell av lobbyvirksomhet, til et intenst press på Stortinget, til at Hydro og Norske Skog og andre bruker enormt med tid og krefter på å utrede disse tingene.

Nå var statsministeren i sitt siste svar på glid i en positiv retning da han snakket om at det ikke er aktuelt å bygge flere gasskraftverk hvis man må bruke dagens teknologi. Hvis jeg kunne få dette presisert, var vi et stykke på vei. Er det slik at statsministeren sier et klart og entydig nei til ytterligere gasskraftverk med dagens teknologi når det gjelder CO₂-utslipp, altså gasskraftverk som slipper ut like mye CO₂ som dem vi i dag arbeider med?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Jeg sier at det står i langtidsprogrammet, og det står i Arbeiderpartiets program, at elektrisitetsforsyningen i Norge skal baseres på fornybare energikilder. Derfor har det aldri vært forutsatt at de to gasskraftverkene skal dekke elektrisitetsforsyningen i Norge. De skal bidra til å redusere CO₂-utslippene i Norden.

Når det videre gjelder spørsmålet om utbygging av flere gasskraftverk, må det ses i denne sammenhengen, og det må ses i sammenheng med hva som er mulig å få til teknologisk. Jeg vil igjen sitere det som står i Regjeringens langtidsprogram:

« Regjeringen vil vente med å ta stilling til om det er aktuelt med en ytterligere utbygging av gasskraftverk i Norge. Den teknologiske utviklingen, utviklingen i andre land og energiutredningen, sammen med hensynet til våre internasjonale klimaforpliktelser, vil danne grunnlaget for Regjeringens beslutninger om fortsatt bruk av naturgass til elektrisitetsproduksjon. »

Presidenten: Tilleggsspørsmål fra Hilde Frafjord Johnson.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): I energiministerens redegjørelse - da Jens Stoltenberg holdt den, før Grete Faremo tok over i fjor høst - ble det sagt at gasskraftverkene skulle bidra til å bedre den norske kraftbalansen. Det innebærer at man her har benyttet en argumentasjon om at gasskraften skal brukes innenlands i norsk sammenheng. Det er også bekreftet i den innstilling som energi- og miljøkomiteen behandlet når det gjelder gasskraftsaken, hvor argumentasjonen fra Arbeiderpartiets side nettopp var at man ville redusere importen av fossil energi fra Danmark til Norge. Jeg vil minne statsministeren om at hvis man skal få fire gasskraftverk i Norge, vil man totalt sett med dagens prognose kunne komme opp i en 50 % økning i CO₂-utslippene innen år 2010. Arbeiderpartiets program sier at man skal ha et bærekraftig energisystem basert på fornybare energikilder. Jeg vil be statsministeren bekrefte det (presidenten klubber) og dermed si klart at det er dette man baserer seg på og dermed ikke vil ha enda to nye gasskraftverk.

Presidenten: Presidenten vil igjen understreke at tiden skal overholdes.

Statsminister Thorbjørn Jagland: Det virker på meg som om spørreren ikke er klar over at vi har en nordisk kraftbalanse. Vi har et nordisk energinett som den norske elektrisiteten går inn i. Vi har hele tiden sagt at gasskraftproduksjonen skal gå inn i dette og bidra til å redusere CO₂-utslippene i Norden. Så sier vi at elpro-

duksjonen i Norge skal baseres på fornybare energikilder. Jeg mener at det allerede er bevist at punkt nr. 2 virker som forutsatt. Det at vi hadde lite vann i magasinene i vinter, førte til at vi måtte importere kraft fra Danmark, som kom fra gamle kullfyrte kraftverk, og som økte CO₂-utslippene med 25 % i Danmark. Det er klart at i en situasjon der vi hadde hatt gasskraftverk innen den nordiske forsyningen, hadde dette bildet blitt annerledes. Men hvis man ikke er tilhenger av nordisk samarbeid på dette området og vil stenge de norske grensene, er det klart bildet blir helt annerledes.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Annelise Høegh (H): Jeg har et spørsmål til helseministeren.

Stortinget har bevilget 120 mill. kr til pasientbehandling i utlandet, og vi gav for kort tid siden Regjeringen anledning til å bruke 20 mill. kr av disse pengene innenlands, dersom det var ledig kapasitet. Jeg ble derfor ganske overrasket da jeg leste i Aftenposten den 15. mai at helseministeren åpner for at pengene til pasientbro til utlandet kan brukes i Norge, men bare hvis de norske pasienter behandles av utenlandske leger i Norge. Jeg må spørre om dette medfører riktighet. Slåttebrekk fra departementet er også sitert, som forklarer hvorfor dette er fornuftig. Jeg har vondt for å forstå at helseministeren en ukes tid etter at Stortinget har gitt tilslutning til at en del av midlene kan brukes innenlands fordi vi formoder at det er ledig kapasitet, går ut og sier at hele summen kan brukes utenlands, men bare hvis norske pasienter behandles av utenlandske leger.

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg har vært lenge nok i dette hus til å vite at når Stortinget har bevilget penger til et spesielt formål og har åpnet adgang til at man også kan bruke norsk kapasitet, er vi selvsagt innstilt på å gjøre det.

Samtidig er det slik at disse midlene er fordelt til fylkeskommunene. Og et av de hensyn som det er rimelig at fylkeskommunene tar, er ikke bare hvor det er kapasitet, men også hva bruken av denne kapasiteten koster. Hvis det f.eks er slik at man har kapasitet i Midt-Norge, men kan få flere pasienter behandlet for det samme beløp ved at man sender dem eksempelvis til östersund eller Sundsvall, må det være gunstig for norske pasienter.

Dermed tror jeg også at en her trygt kan overlate vurderingen til fylkene av hva man skal gjøre i det enkelte tilfellet for å få flest pasienter behandlet. Jeg er selvsagt innforstått med at man kan og bør utnytte norsk kapasitet så langt det går, men selvsagt også da med en vurdering av hva det koster å bruke denne kapasiteten i Norge sammenlignet med en likeverdig behandling i utlandet.

Annelise Høegh (H): Jeg vet ikke om helseministeren helt oppfattet spørsmålet. For det han ifølge Aftenposten åpner for, er at man kan behandle norske pasienter i Norge. Det er det vi primært ønsker, men man kan altså behandle norske pasienter i Norge hvis det bare kommer utenlandske leger til Norge og behandler pasientene i Norge. Det har statsråden overhodet ikke nevnt noe om i sitt fremlegg for Stortinget. Det er ikke et spørsmål Stortinget har tatt stilling til.

Jeg stiller meg også spørsmålet om ikke dette blir mye dyrere - om det ikke blir behandlet færre pasienter dersom vi skal importere utenlandske leger til Norge. De skal ha kost. De skal ha losji. De skal ha dekket reiseutgifter. De skal kanskje ha betaling til formidlingsbyrået som formidler dem. Og sist, men ikke minst: De skal betale skatt, men den går til utlandet. Den kommer ikke tilbake til Norge.

Poenget med Stortingets bevilgning er å få behandlet flest mulig norske pasienter for de midlene vi har til rådighet. Kan vi få behandlet dem her i landet, er det vel og bra. Men man må ikke føre en politikk som gjør at norske leger må bosette seg i utlandet for å få lov til å behandle norske pasienter.

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg er helt enig i det siste. Det gjelder selvsagt også at vi ikke har satt som betingelse at det må være utenlandske leger som behandler norske pasienter for disse midlene i Norge. Men jeg vil tro at hvis fylket er i stand til å få legearbeidskraft fra utlandet som er billigere enn den tilsvarende norske, vil det være fornuftig å gjøre dette. Og hvis betingelsen for å utnytte kapasiteten i Norge er at man f.eks betaler en overtidsgodtgjørelse på 200 %, kan det muligens i noen tilfeller være rimeligere å importere utenlandske leger som får lønn til 100 %, og at differansen mellom de 100 % og de 200 % faktisk allikevel gir en netto, selv om man må dekke reiseutgiftene.

Jeg tror fylkene er innstilt på å gi den behandling som er best og til flest mulig, og selvsagt også at de behandler pasientene på den rimeligste måten. Men at det skal være en betingelse at utenlandske leger står for behandlingen, det er altså ikke riktig.

Presidenten: Vi får tilleggsspørsmål fra Tove Kari Viken.

Tove Kari Viken (Sp): Jeg synes dette etter hvert likner mer og mer på en parodi. Først ble det sagt, etter at det ble bevilget 120 mill. kr til en pasientbro til utlandet, at pasientene kunne reise til utlandet, men samtidig skulle de ha med seg norske leger for å bli behandlet i utlandet. Vi hadde dette oppe i Stortinget, og Senterpartiet ønsket primært at fylkene skulle få disse pengene, og at fylkene skulle få avgjøre om de hadde ledig kapasitet der, eller om de ville forhandle om kjøp av plasser i utlandet.

I ettertid kommer det opp på nytt at nå skal de kunne behandles i Norge, noe i tråd med det Senterpartiet ønsker, men samtidig skal en ta utenlandske leger til Norge. For meg blir dette mer og mer merkelig. Det jeg lurer på, er: Er ikke dette et vitne om at det er organisering og styring av leger og legelønninger det hele dreier seg om?

Statsråd Gudmund Hernes: Den siste setningen kan jeg uten videre være enig i. Men når representanten sier at dette nærmer seg en parodi, bør en jo minne om at initiativet til denne ordningen faktisk ble tatt her i huset, og at et flertall har gått inn for at man skal kunne åpne for behandling av norske pasienter i utlandet. Det forutsetter også at når Stortinget bevilger penger slik at dette skal være mulig, kan ikke en tilleggsklausul på denne bevilgningen være at pengene skal brukes i Norge. Da må selvsagt muligheten være der for at man kan bruke kapasitet i utlandet.

Jeg kjenner ikke noen som har sagt at man skal ha med seg en norsk lege for at man skal bli behandlet utenfor landets grenser. Det er en helt ny påstand for meg. Det ville selvsagt ikke bare være en parodi - det ville være direkte absurd!

Presidenten: Vi får tilleggsspørsmål fra Valgerd Svarstad Haugland.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Det er heilt rett som statsråden seier, at forslaget om pasientbru kom frå Stortinget og ikkje frå departementet. Som saksordførar for saka om ventelistegarantien har eg vel ein del av skylda for det, og det er eg glad for. Men poenget vårt var at dette skulle vera ei behandling som kom i tillegg til den behandlinga fylka kunna gi, og ikkje i staden for.

Vi har ein annan propp i systemet. Ein ting er legemangelen, ein annan propp i systemet er at vi har for få spesialsjukepleiarar innafor intensiv og anestesi og for få operasjonssjukepleiarar. Det er framleis ein propp i systemet, sjølv om det kjem dyre utanlandske legar til Noreg for å operera. Og korleis løyser ein det problemet ved berre å få legane til Noreg? Eg kan heller ikkje skjøna at det kan vera rimelegare med både løn og reiseutgifter og alt dette andre som kjem i tillegg, sjølv om dei norske legane skal ha 200 % overtidsbetalt. Dei betaler jo trass i alt 50 % av det i skatt tilbake til staten.

Mitt hovudspørsmål til statsråden er: Er statsråden heilt sikker på at desse 90 mill. kr gir ein behandlingskapasitet i tillegg til og ikkje i staden for det som fylka allereie har lagt opp til?

Statsråd Gudmund Hernes: Hele forutsetningen har vært at det skal gi ekstra kapasitet, og utgangspunktet for dette var selvsagt den debatten man hadde i fjor. Da ble det fremstilt slik at man manglet kapasitet i Norge, og at man måtte begrense legenes bruk av overtid fordi de var så overarbeidet at det til og med gikk på sikkerheten løs i norske sykehus. Helsedirektøren måtte gå ut og advare mot ekstra bruk av overtid. Nå er overtidsreglene endret. Da har pipen fått en annen lyd. Det er da kommet til uttrykk ved at man nå sier at man har mer kapasitet i Norge. Det jeg sier, er at for å få tatt ut økt kapasitet bør man samtidig se på hvor man får mest mulig kapasitet for et gitt beløp. Det føler jeg meg trygg på at fylkeskommunene er i stand til å vurdere, og at de vil vurdere.

Når det gjelder spørsmålet om knapphet på personell, har vi iverksatt mange tiltak for å bedre dette. For bare å ta en av kategoriene, vil jeg nevne utdannelse av operasjonshjelpepleiere som nå settes i gang, og en egen plan for helsepersonell som også kommer.

Presidenten: Vi får tilleggsspørsmål fra Magnar Sortåsløkken.

Magnar Sortåsløkken (SV): Det er helt tydelig at dette er et meget interessant tema. Det er mange tilleggsspørsmål til statsråden på dette feltet. Det er klart at her er det også snakk om en kortsiktig og en langsiktig strategi for å komme denne ventetidsproblematikken til livs. Stortinget har bevilget en del ekstra millioner kroner i løpet av noen år for å øke behandlingskapasiteten. Det er også gitt åpning for å kjøpe behandlingskapasitet utenfor landets grenser.

Men vi vet at det er en del ledig kapasitet innenfor noen områder også i norske sjukehus. Har statsråden i dag noen god oversikt over på hvilke sjukehus vi i dag har ledig kapasitet i Norge, og hvilke sjukdomsgrupper det i tilfelle gjelder? For det er jo et poeng, uansett om vi har bevilget penger til behandling i utlandet, at vi skal utnytte vår egen kapasitet først og fremst. Så mitt spørsmål er: Har statsråden i dag en god oversikt over hvordan kapasiteten er i Norge?

Statsråd Gudmund Hernes: Vi har i tillegg til de ordinære tallene for ventelister og garantibrudd iverksatt en egen undersøkelse som de respektive sykehus skulle avslutte 1. mai. Vi regner nå med å få inn disse tallene, som skal være kvalitetssikret og gjennomgått i løpet av denne måneden, og da vet vi i hvert fall hva situasjonen er både når det gjelder de garantier som er gitt, hvorvidt pasientene faktisk står i kø og om bruddenes omfang.

Hvor stor kapasitet man har i Norge, vil jeg tro er vanskeligere å identifisere, fordi det er et spørsmål om hva man er villig til å betale. Hvis man er villig til å betale 200 % overtid, som innebærer at legene jobber mer enn 46 timer pr. uke, kan man få ut mer kapasitet. Men det betyr da også en dyr kapasitet. Og da kommer spørsmålet inn om det ikke vil være lettere å få en tilsvarende kapasitetsøkning ved behandling utenfor landets grenser eller ved import av utenlandsk helsearbeidskraft.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

John Alvheim (Frp): Mitt spørsmål går til helseminister Gudmund Hernes.

Lønning II-utvalget har nå avgitt sin innstilling og er på de fleste punkter samstemmig. Men når det gjelder det jeg vil karakterisere som det viktigste punktet, nemlig rettighetsgaranti for pasienten, har utvalget delt seg i et mindretall og et flertall. Mindretallet går inn for reell behandlingsgaranti, en garanti som innebærer at helsetjeneste skal ytes raskt innen gruppe 1 og i hvert fall innen tre måneder. Hvis fristen overskrides, konverteres den skriftlig utformede behandlingsgarantien til et verdipapir som sikrer pasienten rett til å søke behandling ved annen institusjon i Norge eller i utlandet. Mindretallet argumenterer for sitt forslag med at behandlingsgarantien er avgjørende for at et fremtidig prioriteringssystem skal kunne virke etter forutsetningene.

Jeg vil spørre helseministeren om hvilke eventuelle innvendinger han måtte ha mot dette rettighetsgarantiforslaget.

Statsråd Gudmund Hernes: La meg først si at vi nå sender Lønning-utvalgets innstilling ut på høring. Det betyr at vi da også får anledning til å innhente synspunkter fra en rekke miljøer bl.a på det spørsmålet hvor den tydeligste dissens kom til uttrykk i utvalget.

Det er en del innvendinger som kan rettes mot en tidsgaranti. For å ta kanskje den viktigste av dem, så er det slik at man kan ha pasienter som har samme diagnose, f.eks hjerteinfarkt, men det er ikke alle som har hjerteinfarkt, som er i en like alvorlig situasjon. Da kan det tenkes at en pasient med hjerteinfarkt som ikke er i en alvorlig situasjon, men som nærmer seg tremånedersgrensen, blir prioritert foran en pasient som har et mer akutt behov, fordi man nærmer seg et brudd. Det vil være et eksempel på et argument som kan fremføres mot en slik ordning.

Jeg kan også nevne at man har forsøkt ulike garantiordninger i andre land, og i alle land med unntak av Norge har man gått bort fra dem. Lønning-utvalget sammenfatter jo en del av disse argumentene. I tillegg er det nok også en del som det ikke er redegjort for i detalj i innstillingen, men jeg regner med at de vil komme til uttrykk i høringen. Når høringen er over, vil Stortinget få anledning til å ta standpunkt til dette spørsmålet, og der dette standpunktet naturlig treffes, er ved en ny lov om pasientrettigheter. Forslaget til en slik lov blir sendt ut på høring i sommer, og jeg regner med at Stortinget får det til behandling etter høringsrunden og sammenfatningen fra departementets side neste vår.

John Alvheim (Frp): Jeg takker for svaret.

Nå er det jo slik at det alltid er fagfolkene som skal vurdere den enkelte pasients situasjon. Professor Stein A. Evensen, som var medlem av dette utvalget, mener at mindretallet, som representerte pasientenes rettssikkerhetsmessige interesser, tapte i utvalget for medlemmene fra departementene og fylkeskommunene. Det er for øvrig allment kjent at de nåværende sykehuseierne, nemlig fylkeskommunene, er lite interessert i helsegarantier og pasientrettighetslov. Mener ikke helseministeren at det er en svakhet ved Lønning II-innstillingen at den ikke anviser reaksjonsmidler overfor sykehuseiere når det begås brudd på prioriteringer og gitte, men ikke juridisk bindende forskrifter?

Statsråd Gudmund Hernes: Nå vil ikke jeg legge så stor vekt på om det er et flertall eller et mindretall bak de to hovedstandpunkter som her er kommet til uttrykk i Lønning-utvalget. Hvilket flertall man får i et utvalg, kan avhenge litt av tilfeldigheter når det gjelder sammensetningen av utvalget. Det er jo ikke utvalget som sådant som skal trekke konklusjonen. Konklusjonen skal jo til slutt trekkes her i huset og da etter en bredere høring, hvor det så å si kan danne seg andre flertall bak de synspunkter som er kommet. Det avventer jeg da, og så får vi trekke konklusjonen i forbindelse med loven om pasientrettigheter.

Når det gjelder spørsmålet om reaksjonsmidler, er jeg enig i at det kan være en svakhet at det ikke er slike reaksjonsmidler. Grunnen til at vi i St.meld.nr.24 (1996-1997) om organisering av spesialisthelsetjenesten har foreslått reaksjonsmidler, som representanten Alvheim sikkert bedre enn de fleste kjenner til, er jo nettopp å imøtekomme behovet for at man skal motvirke garantibrudd, og at det skal koste noe å bryte.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Gunnar Fatland (H): Jeg har et spørsmål til olje- og energiministeren.

Norsk sokkelvirksomhet har en svært høy miljøstandard sammenlignet med alle andre lands tilsvarende virksomhet. Likevel er det slik at Norge står overfor store utfordringer når det gjelder å stabilisere eventuelt redusere klimagassutslippene, og prognoserte økte utslipp fra sokkelvirksomheten er en av de viktige utfordringene i så måte. Mener statsråden det er et klokt signal å gi til oljeselskaper, forskningsmiljøer og potensielle investorer i ny renseteknologi og i elektrifiseringskonsepter nærmest kategorisk å fastslå at den foreliggende og statiske vurdering av kostnadene knyttet til elektrifisering av olje- og gassplattformer tilsier at det blir for dyrt? Er ikke dette først og fremst en utfordring som både myndigheter, forskningsmiljøer og oljeselskaper må gripe fatt i med sikte på snarest mulig å utvikle billigere og enklere konsepter både for rensing og elektrifisering?

Statsråd Ranveig Frøiland: I samband med klimameldinga bad Stortinget om at det vart lagt fram ein rapport om elektrifisering på sokkelen. Oljedirektoratet har i lag med NVE laga ein omfattande rapport som vart lagd fram for Stortinget i samband med proposisjonen om utbygging av Jotun. Og når ein ser på dei reine investeringskostnadene i dag med elektrifisering på sokkelen frå 2005, som ligg inne i rapporten, vil dei utgjera 40 milliardar kr. Då er ikkje noverdien rekna inn, CO₂-avgift frå selskapet er ikkje rekna inn, men alle desse tinga som er etterspurde her, ligg i rapporten. Så er det spørsmål om det ikkje er klokt å bruka 40 milliardar kr i dag på å redusera CO₂-utsleppa. Eg synest ikkje 40 milliardar kr til å redusera desse utsleppa er rett bruk av pengar, når ein òg i rapporten viser kva meir ein kan gjera for å redusera CO₂-utsleppa med mykje mindre pengar. Og kvart felt som skal byggjast ut, skal sjåast på i forhold til elektrifisering, i forhold til å redusera CO₂-utsleppa, og alt dette skal Stortinget få diskutera kvar for seg. I samband med den siste tilleggsproposisjonen om Troll C seier jo lisenshavarane at ein her bør leggja til rette for elektrifisering, og det seier vi at vi synest er heilt riktig å gjera no. Troll C ligg så nær land at kostnadene med det kan verta store, men å leggja til rette for det trur vi er riktig. Og alle felt skal som sagt vurderast kvar for seg. Men det som vi har lagt fram no, er heilskapen i investeringene når det gjeld å elektrifisera dei ulike felta i Nordsjøen i dag. Då har vi berre snakka om investering.

Gunnar Fatland (H): Spørsmålet her er ikke om en skal bruke 40 milliarder nå. Spørsmålet gjelder myndighetenes holdning til å gå videre og være pådriver i en prosess for å få fortgang i dette. For 15 år siden var det mange som ville trukket på smilebåndet hvis en hadde sagt hvilken utvinningsgrad man om 15 år - altså i dag - ville ha på oljeplattformene våre, på feltene våre. På samme måte er det her viktig at myndighetene har visjoner og målsettinger som kriterium for i hvilken retning forskningsmidler skal gå, som investeringssignal og som satsingsområde for kreative krefter for øvrig. Alt dette er i sum kjennetegn på teknologiske fremskritt og teknologiske kvantesprang. Jeg er redd for at Regjeringens passive tilskuerrolle særlig på dette sterkt myndighetsregulerte område unødvendig kan forsinke med flere år en utvikling i retning av å få til økt elektrifisering og høyere rensegrad.

Statsråd Ranveig Frøiland: Mitt svar når det gjeld om myndigheitene vil vera pådrivar og gå vidare i arbeidet, er ja. Det er klart myndigheitene skal vera med på det. Statsministeren har jo òg nett sagt at Regjeringa vil bruka meir pengar til forsking, til teknologiutvikling for å redusera CO₂-utsleppa i Nordsjøen, sjølv om vi er einige om at vår produksjon av både olje og gass i Nordsjøen er den reinaste og den som medfører minst utslepp når vi samanliknar med andre land. Men det er klart at teknologiutvikling er viktig, samarbeid med oljeselskapa er viktig for å få dette til, og MILJØSOK er jo nettopp eit eksempel på at myndigheitene i lag med oljeselskapa, i lag med leverandørindustrien tar dette som Gunnar Fatland spør om, på alvor. Når det gjeld oppfølginga av MILJØSOK, skal vi koma tilbake igjen til kva myndigheitene si rolle her skal vera. Men her er det planar for korleis vi kan redusera CO₂-utsleppa, og det er klart at i forhold til elektrifisering skal vi i alle utbyggingssaker ikkje berre vurdera det nøye, vi er pådrivarar i forhold til oljeselskapa.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg har eit spørsmål til statsministeren.

Ein einsleg minstepensjonist får utbetalt ca 66.000 kr året. Dette skal dekkja alle utgifter. Meiner statsministeren at minstepensjonane ligg på eit rimeleg nivå?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Det er jo slik at minstepensjonister også kan søke om bostøtte, og svært mange minstepensjonister får betydelig bostøtte som gjør at utbetalingen totalt sett blir høyere enn pensjonen.

Når det gjelder minstepensjoner og pensjoner i det hele tatt, er det gjenstand for forhandlinger mellom staten og pensjonistene, og disse starter som kjent om ikke så lenge. Partiene i Stortinget har jo en mulighet til å gjøre seg opp en oppfatning om det, og jeg konstaterer hvilken oppfatning de har hatt tidligere når det gjelder dette.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Regjeringa seier sjølv i langtidsprogrammet at minstepensjonistane i storbyane er blant dei gruppene som er blitt hengande etter i velstandsutviklinga. Senterpartiet er oppteke av å redusera dei sosiale forskjellane i Noreg, og vi meiner at det er rett og har størst verknad å begynna nedanfrå. Det er 313.000 alders- og uføreminstepensjonistar. Av dei er over 80 % kvinner, og mange av dei har i ei årrekkje utført ulønna omsorgsarbeid og spart samfunnet for store beløp. Vi meiner det er god grunn for å heva minstepensjonane i år med 1.000 kr pr. månad.

Eg spør på nytt: Meiner statsministeren at minstepensjonane i dag ligg på eit rimeleg nivå? Eg spør i tillegg: Vil han gje Senterpartiet sitt forslag om ein auke på 1.000 kr pr. måned i år si støtte? Det er rett at minstepensjonane er gjenstand for forhandling, men i eit så viktig spørsmål bør statsministeren ha eit syn.

Statsminister Thorbjørn Jagland: Ja, og det synet må komme fram gjennom de forhandlinger som skal føres. Men Meltveit Kleppa pekte jo på formuleringene i langtidsprogrammet. Det er grunnen til at vi velger å gå på den ordningen som gir best uttelling for minstepensjonistene, nemlig bostøtteordningen.

For øvrig hadde jeg hatt lyst til å legge til - og derfor gjør jeg det - at når Senterpartiet nå snakker om å begynne nedenfra, hvorfor har man gitt en halv milliard kroner i skattelette til rederne for ikke så lenge siden? Hvorfor har man i fellesinnstillingen med de to andre såkalte sentrumspartiene skrevet inn at man vil gi skattelettelser til selvstendig næringsdrivende av betydelig omfang? Hvis man skal forandre delingsmodellen slik man nå snakker om i korridorene her, og ha en skattlegging på 28 % f.eks på inntekt over 500.000 kr, er det en så grotesk skattelettelse for dem som tjener mye, at jeg tror man bør snakke om det og ikke snakke om å begynne nedenfra - for det har ikke Senterpartiet gjort.

Presidenten: Vi går til n este hovedspørsmål.

Erik Solheim (SV): Jeg vil stille et spørsmål til statsministeren. Det kanskje sterkeste signalet du gav da du dannet ny regjering, var at vi skulle få en mer human flyktningpolitikk i Norge. Anne Holt gjorde da også flere fornuftige framstøt i så måte.

Den såkalte Gholam-saken tyder på at vi kanskje er tilbake til gamle synder. En familie med fire barn sendes som kasteball verden rundt. De har bodd sju år i Norge. Enormt med penger brukes på å bevise at denne familien, som kommer fra en folkegruppe som helt klart er fra Afghanistan, muligens har bodd noen år i Pakistan på vei til Norge.

Jeg vil spørre statsministeren om han mener at dette er verdig for Norge. Jeg vil også spørre om den ekstreme arrogansen Norge har vist overfor Pakistan, er rimelig. Pakistan er verdens niende største land i folketall. Det er en viktig internasjonal aktør. Er det rimelig å se helt bort fra hva den pakistanske ambassaden i Oslo mener - rett og slett å ignorere den? Er det tenkelig at vi ville ha opptrådt på den samme måte overfor USA, Russland eller Sverige?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Det er helt riktig at vi skal ha en human flyktningpolitikk, men det er ikke ensbetydende med at vi skal ha en flyktningpolitikk uten regler. Vi må ha regler som det er mulig å håndheve, for at vi skal ha en human flyktningpolitikk.

I denne konkrete saken har vi fulgt det som er det absolutt viktigste hvis man skal ha en flyktningpolitikk etter rettsstatsregler, nemlig flerinstansbehandling. Det har vært en behandling, det har vært klagebehandling, det har vært behandling i namsretten, som har gitt medhold i det som er gjort i denne saken. Noe mer kan ikke jeg si, for det absolutt viktigste er at man har muligheter for behandling gjennom flere instanser, og det har det vært i denne saken.

Erik Solheim (SV): Det eksisterer ingen plikt for myndighetene til å sende folk hjem så lenge saken verserer i det norske rettsapparatet og ikke er behandlet av overordnet rettsinstans. Regjeringen kunne uten videre skjære igjennom og la dem få lov til å bli i Norge til det var behandlet av høyere instans.

Men jeg vil også rette søkelyset på noe annet. Den afghanske ambassaden i London har også erklært at disse er afghanske borgere. Den pakistanske ambassaden i Oslo har erklært at de er afghanske borgere. Dette ser norske myndigheter helt bort fra. La oss se på dette i forhold til USA. Sett at vi hadde et forhold om en tilsvarende sak med USA. Norge så helt bort fra hva den amerikanske ambassaden i Oslo mente, vi forholdt oss ikke engang til USAs sentrale myndigheter i Washington, men vi visste om noen tollere i New Orleans som hadde samme syn som oss - og så dumpet vi familien i New Orleans. Er det tenkelig at Norge kunne ha opptrådt sånn overfor USA?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Jeg synes den sammenligningen er noe forkjært, bl.a fordi den ser bort fra at namsretten jo har gitt sitt syn i denne saken, på de påstandene Erik Solheim kommer med - påstandene fra den afghanske ambassaden og den pakistanske ambassaden. Man kan tross alt ikke i en rettsstat se bort fra en slik instans og hva den har sagt.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Per-Kristian Foss (H): Mitt spørsmål går til statsministeren. Når jeg lytter til olje- og energiministerens utlegninger om CO₂ -rensing og elektrifisering av norsk kontinentalsokkel, synes jeg at jeg hører en talsmann for oljeselskapene. Jeg har vanskelig for å høre om det er en politiker eller en pressetalsmann for et oljeselskap som taler når olje- og energiministeren nå presenterer sine regnestykker for hva det koster og ikke koster å rense CO₂ på sokkelen.

Mitt spørsmål til statsministeren er følgende: Kan denne Regjeringen tenke seg en situasjon der man politisk pålegger et selskap å innføre renseteknologi som selskapet selv ikke behager?

Statsminister Thorbjørn Jagland: Det er allerede redegjort for at vi kan tenke oss det - Troll C-plattformen, som olje- og energiministeren refererte til. Det er ikke slik at olje- og energiministeren er noen talskvinne for oljeselskapene, men vi er nødt til å ha en politikk - som jeg trodde også Høyre var enig i - som bygger på kostnadseffektivitet. Man kan ikke i blinde pålegge kostnader som har liten effektivitet, når man kan bruke de samme pengene til andre tiltak som har vesentlig høyere effektivitet hva gjelder CO₂-utslippene. Dette er et prinsipp som vi vil kjempe for i de internasjonale klimaforhandlingene, og jeg trodde jo - inntil nå iallfall - at Høyre også støttet opp under det samme prinsippet.

Per-Kristian Foss (H): Så vidt jeg forstod olje- og energiministerens svar, vil man ikke pålegge rensing nå, men komme tilbake til det. Det ble jo sågar i den forrige proposisjonen opplyst overfor Stortinget at plattformen var bygd med sikte på å installere reinjeksjonssystemer for CO₂, hvilket viser seg ikke å holde stikk. Så spørsmålet kan i grunnen gjentas: Vil det være tilfeller der man vil pålegge slik rensing som et ledd i utbyggingen, og ikke bare vise til at det kan gjøres med sikte på fremtiden? Jeg er enig med statsministeren i at det er behov for å vurdere kostnadseffektivitet i valg mellom løsninger, men så langt har det for denne regjeringen betydd at man intet har gjort i tilknytning til konkrete utbygginger på sokkelen.

Statsminister Thorbjørn Jagland: Da kan svaret gjentas, og det er at politikk må være rasjonell. Vi kan ikke bare ut fra noen prinsipper og ønsker vi har, pålegge store tiltak som ikke har den ønskede effekt. Nå har olje- og energiministeren sagt hva vi vil gjøre med Troll C-plattformen, og vi kommer til å vurdere dette i hvert enkelt tilfelle, hver enkelt utbygging framover, ut fra hva det er som tjener miljøet, og hva man kan få til for de pengene som vi ønsker å sette inn. Arbeiderpartiet vil holde fast ved - uansett hva som sies - at politikken må bygge på et rasjonelt grunnlag. Jeg føler at mange nå er i ferd med å løfte seg opp og svever rundt i luften, uten at man er i stand til å si hva det er man skal gjøre, hvordan man skal gjøre det, og hvor pengene skal settes inn for å nå de best mulige resultater på dette viktige

område. Vi har lagt fram konkrete forslag når det gjelder forskningsprogram og Statens miljøfond for å få mest mulig igjen for disse pengene.

Presidenten: Vi får dagens siste hovedspørsmål.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Jeg tillater meg å stille et spørsmål til statsråd Ranveig Frøiland.

Som en replikk til det foregående er det jo interessant at Høyre nå fremstår som en pådriver for ny teknologi. Det har ikke akkurat vært tilfellet før.

Det beste virkemidlet for å bedre den norske og nordiske kraftbalansen i det nordiske energimarkedet er at enøkpotensialet på mellom 10 og 25 TWh utnyttes, og dette er offisielle tall. Da vil vi både kunne unngå import av gammel kullkraft fra Danmark i unntaksår og utbygging av mer fossil energi i Norge, slik Regjeringen nå gjør. Kristelig Folkeparti har fremmet en rekke forslag for å redusere energiforbruket som er blitt nedstemt av Arbeiderpartiet og Høyre.

I dag i Dagens Næringsliv sier Prosessindustriens Landsforening at de ønsker å inngå avtaler med myndighetene for å spare store mengder energi, og knytter dette opp til nye langsiktige kraftkontrakter. Dette er helt i tråd med det Stortinget vedtok i forbindelse med klimameldingen. Nå vil jeg utfordre statsråden til å svare: Når vil hun følge opp dette og ta utfordringen, både fra Stortinget og fra PIL?

Statsråd Ranveig Frøiland: Det som er skrive i Dagens Næringsliv frå PIL si side, er faktisk ei oppfølging av det som Regjeringa gjer i forhold til kraftintensiv industri. Avtalane er ikkje komne så langt at dei er klare til underskriving enno, men vi har gått gjennom heile prosessindustrien. Det er Miljøverndepartementet som handterer desse sakene. Det er klart at det har vore viktig for Regjeringa å få ein dialog med industrien, slik at ein kan samarbeida for å få redusert utsleppa av klimagassar. Miljøavtalar har vi jo diskutert tidlegare i denne salen. Eg har sete i lag med representanten Frafjord Johnson i komiteen og vore oppteken av at ein skal ha avtalar med industrien som gjer at ein kan redusera utsleppa. Ein skal ganske snart underskriva desse avtalane, for det er mykje å henta når det gjeld å energiøkonomisera, både i industrien og i hushaldningane, og det følgjer vi opp.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Dette er to prosesser i forhold til industrien. Den ene går på de klimarelaterte, frivillige avtalene, og den andre dimensjonen, som ikke er kommet så langt, gjelder energieffektiviseringsprosessene. Her sier altså representanter for Prosessindustriens Landsforening at de knytter dette opp til at de langsiktige kontraktene for kraftkrevende industri til konkurransedyktige vilkår nå blir effektuert. Det er da også i tråd med Stortingets vedtak, som lyder slik:

« Stortinget ber Regjeringen sørge for at det knyttes betingelser om ENØK-tiltak til fornyelse av avtaler om langsiktige kraftleveranser til industrien. »

Da menes selvsagt ytterligere betingelser. Det som er mitt spørsmål til statsråden, er: Når vil hun få på plass det nye industrikraftregimet, slik at vi kan få realisert dette enøkpotensialet, virkelig få utnyttet det, og slipper å få denne argumentasjonen for stadig større utbygging av fossil energi i Norge?

Statsråd Ranveig Frøiland: Omtrent kvar spørjetime har vi med desse langsiktige kraftavtalane for industrien. Eg berre gjentar svaret mitt: Dette arbeidet er vi i gang med.

I langtidsprogrammet vårt har vi sagt at industrien skal ha langsiktige vilkår for krafta til konkurransedyktige prisar. I langtidsprogrammet vårt har vi òg sagt at ein både må modernisera og effektivisera bruken av energi i denne industrien. Dette arbeidet følgjer vi opp, men vi er ikkje klare til å koma til Stortinget med det enno, for det er eit omfattande arbeid som skal gjerast. Men eg kan forsikra representanten om at dette arbeidet tar vi på alvor, for det er viktig for bruken av energi, og det er viktig i forhold til industrien.

Presidenten: Dermed er dagens muntlige spørretime til ende, og vi går over til den vanlige spørretimen.