Marit Arnstad (Sp): Jeg vil få lov til å stille et spørsmål til kommunalministeren, som ansvarlig for samiske spørsmål.

Situasjonen for de sørsamiske reindriftseierne i Nord-Trøndelag er svært alvorlig - direkte kritisk. Det er alvorlig som følge av store tap av dyr bl.a på grunn av rovdyrskader. Det sørsamiske miljøet er et lite og sårbart miljø. Når en fjerdedel av reindriftseierne har store problemer, dreier det seg i realiteten om det sørsamiske miljøets eksistensgrunnlag.

Jeg er klar over at det har vært samtaler mellom aktuelle departement om tiltak i denne situasjonen, og mitt spørsmål er: Hva vil Regjeringen gjøre for å avhjelpe den krisesituasjonen som har oppstått når det gjelder det sørsamiske reindriftsmiljøet? Og når vil noe bli gjort?

Statsråd Kjell Opseth: Som representanten Marit Arnstad sjølv gav uttrykk for, er dette ei sak som er til vurdering i dei departementa som har ansvaret for dette området, og då seier det seg sjølv at eg ikkje her og no kan seie korleis ein vil stille seg til desse spørsmåla, eller når det kjem ei avklaring. Men vi er fullstendig klar over at dette er eit spørsmål som treng ei rimeleg rask avklaring, og vi jobbar difor med det som føresetnad at vi skal kunne gje eit svar så raskt som råd er, på korleis vi kan tenkje oss å handtere desse problema.

Marit Arnstad (Sp): Jeg forstår at saken er til vurdering i departementene, og det har den jo vært en stund. Men dette er en sak der en ikke har noe særlig mer tid igjen til å vurdere spørsmålene. Dersom en skal ha mulighet for å gjøre noe i forhold til den krisesituasjon som er oppstått, må en sette inn strakstiltak. Jeg har lyst til igjen å understreke at dette dreier seg ikke først og fremst om et antall reindriftsutøvere; det dreier seg om eksistensgrunnlaget til hele den sørsamiske kulturen i Midt-Norge.

Det er ikke tid til å vente så veldig mye lenger på fortsatte vurderinger i departementene. Jeg må igjen spørre statsråden om han kan si noe nærmere om når en tar sikte på å komme fram til tiltak som kan avhjelpe situasjonen.

Statsråd Kjell Opseth: Eg vil berre gjenta at dette er ei sak som vi har til vurdering. Vi veit at dette treng ei rimeleg rask avklaring, og på det grunnlaget jobbar vi også. Men eg kan ikkje her og no seie kva for resultat vi kjem fram til, og kva tid vi kjem fram til det standpunktet vi skal ta i saka, for saka er litt spesiell i fleire samanhenger. Difor må vi ha eit skikkeleg grunnlag for det standpunktet vi tar i denne saka, og eg seier meg såleis lei for at eg ikkje kan seie noko meir konkret om denne saka her og no.

Presidenten: Vi får tilleggsspørsmål fra Roger Gudmundseth.

Roger Gudmundseth (A): Dette alvorlige spørsmålet ble senest tatt opp i møte mellom stortingsrepresentanter og fylkesutvalget i Nord-Trøndelag på mandag, og derfor er jeg kjent med at det foregår en tett dialog mellom fylkesmannen, fylkeskommunen og departementene. Mitt spørsmål til statsråden er om han vil sørge for at eventuelle spørsmål om gjeldssanering eller andre forhold når det gjelder de eventuelle løsninger som man i dette samarbeidet måtte komme fram til, ikke går til bankvesenet, men til næringen.

Statsråd Kjell Opseth: Eg kan heller ikkje svare eksakt på det spørsmålet, men eg noterer meg iallfall den haldninga som representanten Gudmundseth her gjev uttrykk for, og skal ta det med meg i det vidare arbeidet med denne saka.

Roger Gudmundseth (A): Takk for det.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål. Det er fra Kaci Kullmann Five.

Kaci Kullmann Five (H): Jeg har et spørsmål til bistandsministeren.

Pressen har de siste dagene rapportert om en revisjonsrapport som viser at 2,25 milliarder kr av de pale stinske selvstyremyndighetenes budsjett er blitt misbrukt, enten ved ren korrupsjon eller ved elendig styring av ulike prosjekter - dette ifølge Aftenposten 26. denne måned. Disse avsløringene er etter mitt syn direkte skremmende, selv om det nå er kommet frem mer nyanserte opplysninger om rapporten. Det er derfor en selvfølge at Norge krever fullt innsyn i denne saken og full opprydning. UDs pressetalsmann sier at det ikke foreligger opplysninger om at norske bistandsmidler er misbrukt. Også dette er ifølge Aftenposten forleden dag.

På denne bakgrunn spør jeg: Hvilken garanti har vi for at bruken av norske bistandsmidler blir tilfredsstillende kontrollert? Denne revisjonsrapporten dekker åpenbart ikke all pengebruk i de palestinske områdene. Er vår kontroll nå tilfredsstillende?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: Den interne revisjonsrapporten ble utarbeidet på oppdrag av Yasir Arafat, og det er kommet fram påstander om omfattende misbruk av offentlige midler. Norske myndigheter ser alvorlig på de anklagene, også om korrupsjon, som er framsatt i denne revisjonsrapporten. Jeg må føye til at vi ennå ikke kjenner det konkrete innholdet av rapporten. Den er foreløpig bare på arabisk, men vi har bedt om en redegjørelse fra den politiske siden.

Revisjonsrapporten skal vise at det ikke foreligger noen tilfredsstillende dokumentasjon for bruk av svært betydelige midler, men det er for tidlig å si om det dreier seg om underslag.

Når det gjelder kontrollen av bruk av norske bistandsmidler, mener vi at den er tilfredsstillende. Riksrevisjonen har i år foretatt en gjennomgang av bistandsforvaltningen ved det norske representasjonskontoret i Gaza, og de foreløpige signalene vi har fått om denne gjennomgangen, tyder ikke på at det er noe kritikk av betydning mot de rutinene som er fulgt, slik at jeg mener vi har en rimelig god oversikt over bruken av de norske midlene, og at de går til de formålene som de er ment å skulle gå til.

Kaci Kullmann Five (H): Jeg vil da spørre om statsråden med dette ikke akter å ta noen nye initiativ for å sikre seg at norske bistandsmidler, selv om disse skulle ligge utenfor feltet for den omtalte revisjonsrapporten, blir anvendt på tilfredsstillende måte, og videre om man fra Regjeringens side, når man har fått gått inn i detaljene i rapporten, vil gjøre det klart at dersom man ikke kan svare på en tilfredsstillende måte fra palestinsk side, vil dette kunne få betydning for viljen til å gi penger både fra norsk side og jeg vil anta også fra andre vestlige land.

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: For å svare på det første spørsmålet først: Vi har en løpende gjennomgang av det arbeidet vi driver i det palestinske området. Det er for meg en kjensgjerning at dette arbeidet er særlig vanskelig. Vi går her inn i oppbyggingen av et land hvor det eksisterer svært lite formelle strukturer i utgangspunktet, og derfor er kontroll av midler særlig viktig. Det har vi også hatt som utgangspunkt for gjennomgang og kontroll av norske midler, slik at mitt svar vil være at vi kommer til å fortsette å ha en systematisk kontroll og gjennomgang av de midlene vi bruker.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt forvaltningen av bistandsmidler generelt og også av palestinske egne myndigheter vil ha betydning for den norske innsatsen i området, er det klart at dette vil være en løpende vurdering, og det er grunnen til at vi også vil følge arbeidet med å gjennomgå denne rapporten og oppfølgingen av det som måtte være av svakheter den avdekker, veldig nøye.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål, fra Øystein Djupedal.

Øystein Djupedal (SV): Jeg vil gjerne stille spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren. Regjeringen sier at den vil satse på eldreomsorg, på psykiatri, på barnehageutbygging og på den tiårige grunnskolen. Alt det er vel og bra. Men for at disse reformene skal kunne gjennomføres, trengs det et betydelig antall fagfolk. Det antydes at så mye som 50.000 nye mennesker må bli utlært innenfor bare de fire hovedsatsingsområdene. Så legger Regjeringen fram revidert nasjonalbudsjett, der antallet profesjonsstudieplasser skjæres ned med anslagsvis 1 500 i forhold til fjorårets nivå. Da er mitt spørsmål til utdanningsministeren: Er det slik at den ene delen av Regjeringen ikke vet hva den andre delen av Regjeringen holder på med? Hvordan harmonerer dette, og hvordan skal det være mulig med en vellykket gjennomføring av disse fire store reformene hvis vi ikke har fagfolk til å utføre det arbeidet som skal gjøres?

Statsråd Reidar Sandal: Regjeringa har lagt fram ein eigen proposisjon for Stortinget om regulering av opptaket til universiteta våre med heimel i gjeldande lov om universitet og høgskular, og vil seinare i år, etter at Stortinget er ferdig med si behandling av denne saka og revidert nasjonalbudsjett, ta endeleg stilling til korleis fordelinga av studieplassar for høgskulane våre skal vere - dette regulert gjennom ein kgl. resolusjon.

Det er sjølvsagt ikkje slik som representanten Djupedal prøver å gi inntrykk av, at det er manglande samsvar mellom ulike departement i dette spørsmålet. Eg har lyst til å peike på at når det gjeld dei prioriterte utdanningane, held ein fast ved at dei felta som vi har signalisert tidlegare skal ha stor vekt - det gjeld allmennlærar- og førskulelærarutdanning, det gjeld helse- og sosialfag - framleis vil ha det, og frå Regjeringa si side legg ein opp til å omprioritere innafor gitte rammer til desse formåla.

Så har eg òg lyst til å understreke at det er bestemt oppretta ein del nye studieplassar som skal takast i bruk frå i haust. Dei skal komme i tillegg. Og så er det eit faktisk forhold som mange hoppar bukk over. Det er at talet på søkjarar til høgre utdanning har gått ned dersom vi samanliknar talet for i år med det vi hadde i fjor, og desse forholda gjer at Regjeringa har konkludert som den har gjort når det gjeld talet på studieplassar. Den har foreslått at for 1997 skal talet vere 36 800.

Øystein Djupedal (SV): Det medfører ikke riktighet at antallet studieplasser er videreført på det nivået det var i fjor. Tvert imot er det antall studieplasser Regjeringen legger opp til i år, lavere, noe som vil gjøre at de prioriterte utdanningene statsråden selv nevnte, ikke vil få en opprustning når det gjelder antall studieplasser. Det er jo et paradoks at vi fra vår nasjonalrikdom olje ikke klarer å danne sykepleiere, mens våre naboland klarer det. Danskene har f.eks klart det, og det var jo en morsom replikk i avisene forrige dagen om at Stoltenberg kanskje burde på etterutdanning i Danmark for å lære seg hvordan en får studieplasser ut av nasjonalrikdommen vår. Mitt oppfølgingsspørsmål til statsråden er: Når det er slik at alle prognoser viser at det vil bli mangel på fagfolk, hvorfor satser da ikke Regjeringen på de prioriterte utdanningene? Hvorfor legger den fram for Stortinget forslag om et redusert antall studieplasser? Både innenfor sykepleierutdanning, førskolelærerutdanning og allmennlærerutdanning vil det bli færre studieplasser hvis Regjeringen får sin vilje. Nå er det jo håp om at Stortinget kan gjøre noe med det. De studieplassene statsråden selv henviste til, er jo også Stortingets satsing og ikke Regjeringens.

Statsråd Reidar Sandal: La meg understreke først at eg ikkje har sagt at ein fører vidare nøyaktig det same talet på studieplassar i 1997 som i 1996. Til slutt i hovudsvaret mitt peika eg på at Regjeringa foreslår at talet på studieplassar i 1997 skal vere 36 800. Det går fram av det materialet som Stortinget har fått overlevert.

Når det gjeld sjukepleiarutdanning, som representanten Djupedal peika på, har ei rekkje norske studentar søkt om opptak i Danmark, og det har vore polemisert mot dette. Eg har lyst til å peike på at det er inngått ein nordisk avtale som gir norske utdanningssøkjande høve til å søkje der. Det er ein avtale som er inngått mellom dei nordiske landa, og når det gjeld sjukepleiarar og talet på dei, er det faktisk stor ledig kapasitet i Danmark.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål fra Jon Lilletun.

Jon Lilletun (KrF): Eg har lyst til å prøve å klare opp i dette. Er det altså slik, statsråd, at det er meininga at ein skal skjere ned på andre studieplassar for å halde oppe dei profesjonsutdanningane som Regjeringa seier ein vil halde oppe? Det går ikkje fram av nokon av dokumenta at det er konsekvensen. Men eg oppfatta statsråden slik at det vert konsekvensen.

Når sjølv det talet som var i fjor, er for lite til å dekkje etterspørselen etter førskulelærarar, sjukepleiarar og dei andre profesjonane, burde det ikkje då ha vore klargjort i proposisjonen kva ein tenkjer å gjere, altså skjere ned på ein del utdanningar for å halde oppe nivået? Og for det andre: Burde ein ikkje ha auka dette talet ut frå det behovet som ligg føre?

Statsråd Reidar Sandal: Det er openbert, som sikkert representanten Lilletun er klar over, at Regjeringa framleis vil satse på dei prioriterte utdanningane. I det hovudsvaret eg nettopp gav representanten Djupedal, peikte eg på kva for satsingsområde det er. Det er utdanningar som òg fleirtalet i Stortinget har sagt skal prioriterast.

Innanfor den ramma for studieplassar til høgare utdanning som vi har, meiner eg det er mogleg å gjere omprioriteringar, og det er det gitt uttrykk for i det materialet som er oversendt Stortinget, i dei to dokumenta som eg nemnde.

Eg har lyst til å understreke at Regjeringa har lagt til grunn den prosedyren i desse sakene som faktisk Stortinget har vedtatt, nemleg at vi legg fram ein eigen proposisjon for Stortinget når det gjeld opptak til universitet, og deretter fremjar ein kgl. resolusjon om opptak til høgskulane. Den er den prosedyren vi har lagt opp til, og det er faktisk den prosedyren Stortinget har bedt om.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål fra Oddbjørg Ausdal Starrfelt.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): I spørsmålet frå Djupedal var det ikkje noko tilbakeblikk. Me har jo auka opptakskapasiteten ganske mykje, og dei fyrste store kulla er snart ferdige. Men statsråden og eg er sikkert likevel samde om at me står overfor store utfordringar for å få fagfolk nok i desse sektorane.

Me har i dei siste åra snakka ein del om omprioriteringar innanfor høgskulane, om at ein skal vri tilbodet slik at ein stettar dei nye behova. Eg lurer på om statsråden kan seia litt om korleis ein jobbar i høve til høgskulane for å få det til, for dei rapportane me får, er ofte at dette er ganske vanskeleg og tar ganske lang tid. Dette er truleg bare det fyrste året, kanskje det andre, høgskulane har arbeidd for å vri tilbodet til desse prioriterte områda.

Korleis vil statsråden få meir fart i dette arbeidet på høgskulane?

Statsråd Reidar Sandal: Eg vil først få peike på at vi har hatt ein fornuftig dialog med høgskulane på dette feltet. Mange av høgskulane i landet vårt har gjort ein god innsats så langt med å få til omprioriteringar til dei satsingsområda som eg har peika på. Men vi må vere klar over at det er ein krevjande prosess som tar tid. Å flytte utdanningskapasitet frå eitt område til eit anna har ein god del praktiske vanskar knytt til seg. Mellom anna kan ein ikkje utan vidare overflytte det undervisningspersonellet som skal brukast, og det er òg bindingar som knyter seg til lokalitetar og budsjett.

Frå Regjeringa si side har vi òg lagt opp til visse omprioriteringar budsjettmessig innanfor høgskulane for å stimulere dei høgskulane som følgjer dei nasjonale signala. Det arbeidet vil vi halde fram med, og eg tar sikte på å omtale det nærare i budsjettet til hausten.

Presidenten: Rita Roaldsen får siste tilleggsspørsmål i denne omgang.

Rita H Roaldsen (Sp): Regjeringen har lagt fram en melding for å få økt førskoledekning og for å få utdannet flere førskolelærere. Men i meldingen reduserer man faktisk opptaket av førskolelærerstudenter fra 2 940 i fjor til 2 700 i år. Det samsvarer lite med den satsingen som statsråden hevder fortsatt vil bli gjort for å få nok førskolelærere.

Det blir også henvist til at man ønsker å omprioritere innenfor høgskolesektoren for å videreføre studieplassene på de prioriterte områdene. Det har vi gjentatte ganger fått høre fra statsråden. Men som det har vært sagt i tidligere spørsmål her, har høgskolene ikke økonomi til det. Høgskolene har foreslått å legge ned den desentraliserte utdanningen, som er svært viktig for å få opp utdanningskapasiteten for førskolelærere. Det er derfor lite sannsynlig at høgskolene har muligheter til så store omprioriteringer.

Vi har nå sett at man ønsker å importere danske og svenske førskolelærere. Mener statsråden at det er løsningen på problemene?

Statsråd Reidar Sandal: Å styre i utdanningspolitikken inneber at vi vil få motstand frå somme av dei som ikkje får føre den linja vidare som dei har køyrt til no. Det vil også vere slik i høgskulesystemet at somme ikkje ønskjer å gå inn på den omprioriteringa og den nye vektinga som nasjonale styresmakter legg opp til, men det må dei gjennomføre. Dei høgskulane som følgjer lojalt opp dei nasjonale prioriteringane, får økonomiske fordelar av det.

Når representanten Roaldsen viser til den opptakskapasiteten som det er snakk om for førskulelærardekninga, vil eg understreke, som det òg går fram av den meldinga som ligg i Stortinget, at med det opplegget som Regjeringa har lagt fram, vil vi ha full dekning innan år 2001. Vi har òg tatt omsyn til i berekningane at det er avgang frå yrket. Dersom representanten Roaldsen følgjer Regjeringa sitt opplegg, er ein derfor på trygg grunn for å nå målet.

Presidenten: Neste hovedspørsmål er fra Jon Lilletun.

Jon Lilletun (KrF): Eg har eit spørsmål til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren:

I Tromsø er det i dag skulestreik. Foreldre nektar å akseptere det tilbodet som ungane no får i skulen. Frå ei rekkje kommunar i landet får vi same typen meldingar. Det er ikkje tvil om ut frå rapportane frå utdanningsdirektørane at ulikskapane i det norske utdanningssystemet, spesielt på grunnskulesida, er altfor store. Eg vil gi statsråden ros for at han i si utgreiing for Stortinget tidlegare denne veka erkjente desse ulikskapane. Han snakka ikkje berre om variasjonar, slik som Astrid Søgnen har snakka om, men han erkjente ulikskapar, og at det var bekymringsfullt.

Men det nyttar ikkje berre å erkjenne, ein må òg ha tiltak. Vil statsråden vurdere å bruke utdanningsdirektørane meir aktivt og eventuelt sjå på kommunelova i forhold til det? Vil han føreslå ekstraløyvingar som kan setje kommunane betre i stand til å løyse oppgåvene? Eller på kva slags måte tenkjer statsråden å gjere noko meir enn berre å fylgje utviklinga?

Statsråd Reidar Sandal: Eg har registrert at det er aksjonar på gang, ikkje berre i Tromsø, som representanten Lilletun viser til, men også i andre kommunar i landet, der ein er uroa for at det blir brukt for lite ressursar til utdanningsformål. Det har eg langt på veg forståing for dersom det er slik at ein i desse kommunane ikkje brukar dei midlane som ein t.d. får frå staten nettopp for å gi eit nødvendig og adekvat opplæringstilbod for elevane i grunnskulen.

Eg konstaterte i den utgreiinga eg gav for Stortinget i forgårs, at det kan opplevast som forskjellig frå ein kommune til ein annan kva slags tilbod som blir gitt. Eg sa der at eg vil følgje utviklinga nøye. Dei tilstandsrapportane som vi nyleg har fått frå utdanningsdirektørane, har eg ikkje fått tid og høve til å gå i detalj i enno, men eg har fått ein del hovudresultat. Eg har sagt at vi skal analysere desse nøyare og komme tilbake til denne saka i samband med budsjettet for neste år.

Når det gjeld det konkrete spørsmålet som representanten Lilletun stiller om meir aktiv bruk av utdanningsdirektørane, har eg allereie både svart på og kommentert det. Eg gav det signalet i utgreiinga mi i Stortinget at utdanningsdirektørane blir bedne om å styrkje innsatsen på tilsyns- og kontrollsida. Svaret er ja på det spørsmålet. Det er allereie kvittert ut. (Presidenten klubbar.)

Når det gjeld behovet for eventuelle tilleggsløyvingar, som òg representanten Lilletun stilte spørsmål om, er det ikkje tid og stad til å diskutere det no. Eg vil sjå på om det er nødvendig, men eg har signalisert at slike spørsmål skal ein ta endeleg stilling til i budsjettet, når vi har ein fullstendig analyse av problemet.

Presidenten: Presidenten vil henstille til alle å holde seg innenfor den fordelte taletid.

Jon Lilletun (KrF): Eg takkar for svaret.

Eg er glad for at statsråden tenkjer å bruke utdanningsdirektørane i større grad. Men skal dei på ein måte kunne setje makt bak tilsynet sitt, må dei òg lovmessig tildelast ei sterkare rolle enn dei har i dag. Då vert tilleggsspørsmålet mitt: Vil statsråden vurdere å gje dei sanksjonsmoglegheiter i større grad? Eg trur at statsråden og eg kan vere einige om at vi totalt sett har ein god skule. Nokre kommunar har problem fordi dei har disponert feil. Det bør ein påtale og setje inn maktmiddel mot. Nokre kommunar har naud og fattigdom, og der har eg vel sakna ein del erkjenningar. Men eg spør altså: Korleis vil den meir aktive bruken av utdanningsdirektørane arte seg, og kva forslag aktar statsråden å kome til Stortinget med?

Statsråd Reidar Sandal: Eg trudde faktisk at representanten Lilletun, som òg er leiar i fagkomiteen, hadde respekt for at vi først analyserte, skaffa oss oversikt og innsikt, og deretter konkluderte. Eg har gitt ein del hovudsignal så langt som eg kjenner materialet til no, og eg trur faktisk at det er ingen som pr. dato har full oversikt over og innsikt i det materialet som ligg føre frå alle utdanningsdirektørane. I dag er det slik at utdanningsdirektørane har ein legalitetskontroll på sitt område. Eg reknar med at dei kjenner ansvaret sitt. Eg er ikkje sikker på om det er nødvendig å styrkje deira lovmessige heimel i forhold til det dei har i dag, men vi kan oppnå veldig mykje ved å styrkje den tilsyns- og kontrollfunksjonen som dei har, gitt dei rammene som dei arbeider under.

Presidenten: Vi får tilleggsspørsmål, først fra Marit Nybakk.

Marit Nybakk (A): Arbeiderpartiet har alltid vært opptatt av å styrke enhetsskolen. Det betyr at jeg er enig med statsråden i at det er bekymringsfullt at vi har de forskjellene som vi nå ser mellom enkelte kommuner når det gjelder å prioritere utdanning.

Nå er det slik at opposisjonen har vedtatt å utsette behandlingen av opplæringsloven hvor vi kunne ha behandlet en del nasjonale standarder og dermed fått sentrale styringsmuligheter i forhold til kommunene. Mitt første spørsmål til statsråden vil være: Vil departementet, når denne loven fremmes på nytt, se nærmere på ulike nasjonale standarder i forhold til sanksjonsmuligheter overfor kommunene? Mitt andre spørsmål vil være: Jeg er kjent med at departementet skal legge fram en melding om et nasjonalt evalueringssystem. På hvilken måte kan et slikt system bidra til å jevne ut forskjeller og sikre kontroll med at kommunene bruker pengene til det de skal?

Statsråd Reidar Sandal: Eg er einig med representanten Nybakk i at det er urovekkjande at fleirtalet i Stortinget ikkje vil gå vidare og sikre den politikken som etter mi oppfatning er nødvendig for å oppnå gode standardar og for å få eit lovverk som er endå betre enn det noverande på dette området. Men eg noterer meg at fleirtalet i Stortinget har vedtatt at opplæringslovgivinga ikkje blir behandla i inneverande sesjon.

Så er det slik at Regjeringa har varsla at den vil fremje ei melding om eit nasjonalt vurderingssystem. I samband med den er det klart at dei spørsmåla som representanten Nybakk og andre reiser her, sjølvsagt vil bli tatt opp til vurdering nettopp med sikte på bl.a å motverke dei ulikskapane som det kan vere mellom ulike kommunar.

Øystein Djupedal (SV): Det er fjerde år på rad at statens utdanningsdirektører legger fram sine rapporter. Det er ganske oppsiktsvekkende at statsråden sier at dette materialet ikke er analysert, og at det skal analyseres. Årets rapporter føyer seg inn i akkurat det samme mønsteret vi har hatt de tre foregående år, nemlig at elevtallet i klassene stiger, at ressurstilgangen til skolen enten er stabil eller går ned, at ressursene til spesialundervisning går ned, at ressursene til delingstimene går ned og at det blir færre skoler i landet; grendeskolene legges ned.

Dette er en hovedkonklusjon som kan trekkes. Det vil være store variasjoner innenfor de ulike kommunene, ulike fylkene, ja vel, men det er hovedkonklusjonen. Det er også en konklusjon som media har presentert. Da er mitt spørsmål til statsråden: Hvor lenge skal man drive og utarbeide rapporter og statistikkgrunnlag for å påpeke en utvikling, før departementet ønsker å analysere det og ta de politiske grep som må til. Det er jo i seg selv en positiv overraskelse at statsråden har innrømmet forskjeller, men det må altså politiske grep til. Er det tilstrekkelig å vente til statsbudsjettet?

Statsråd Reidar Sandal: Eg synest det er påfallande, for ikkje å seie oppsiktsvekkjande, at representanten Djupedal viser til rapportar frå fleire år tilbake og meiner det ikkje er gjort noko på det feltet. Det som har vore situasjonen, er at desse tilstandsrapportane har vore omtalte i budsjettdokument til Stortinget. Det som er temaet no, er tilstandsrapporten for 1996, som nyleg er kommen til departementet, og som ingen har fått høve til å gå detaljert inn i. Eg er opptatt av å få fram dei nyanserte holdningane i denne saka, og ikkje trekkje slutningar på sviktande grunnlag. Derfor trur eg at alle partar i saka, kommunane, skulane, elevane, Stortinget og Regjeringa, er tente med at vi har god innsikt før vi konkluderer. Eg har sagt at når vi har fått denne tida på oss, vil dette materialet bli presentert og vurderinga lagd fram for Stortinget.

Presidenten: Vi får neste hovedspørsmål.

Jørgen Holte (Sp): Eg har eit spørsmål til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren.

Frå stadig fleire hald blir vi no kjende med at tilbodet i grunnskulen varierer kraftig frå kommune til kommune. Tilstandsrapporten for 1996, som vi er kjende med, gir uttrykk for stor bekymring for einskapsskulen og retten til likeverdig skuletilbod. Årsakene kan vere fleire, men statsråden har eit stort og spesielt ansvar. Senterpartiet meiner at Regjeringas manglande vilje til å sikre kommunane økonomisk og til å kvalitetssikre skulereforma er eitt døme. Eit anna er behovet for nasjonale standardkrav. Som statsråden sikkert veit, vil Senterpartiet gå inn for nasjonale standardkrav, som t.d. 25 elevar i klassen og læretimetal pr. klasse. Dette, kombinert med å sikre økonomien til kommunane, er døme på tiltak som kan motverke forvitringa av einskapsskulen. Er statsråden av same oppfatning? Kva konkrete tiltak meiner statsråden no må til?

Statsråd Reidar Sandal: Eg synest faktisk det er merkeleg at representanten Holte stiller spørsmål til meg i spørjetimen i dag om dei nasjonale standardane, når Regjeringa for to og ein halv månad sidan vitterleg la fram eit dokument til Stortinget som på punkt etter punkt legg opp til at vi skal ha nasjonale standardar, og til og med legg opp til styrking på dette området. Det har representanten Holte ikkje vilja vere med på å behandle i inneverande sesjon.

La meg berre streke under at Regjeringa reknar det som ei hovudoppgåve å stå vakt om og å styrkje einskapsskulen i landet vårt. Det meiner eg vi får til gjennom den grunnskulereforma som vi skal setje i sving frå august i år. Det føreset at kommunane òg følgjer opp, og at utdanning blir prioritert på den sentrale måten som nasjonale styresmakter har streka under at den skal. Eg innser at ein del kommunar nok har eit arbeid å gjere på dette området, men der trur eg nok at representanten Holte og eg er einige. Derfor har eg sagt at eg vil følgje utviklinga særleg nøye i dei kommunane som nok bør styrkje innsatsen sin på dette området, og vil bruke Statens utdanningskontor aktivt i det arbeidet.

Jørgen Holte (Sp): Eg har ikkje registrert i den proposisjonen som statsråden viste til, at Regjeringa har til føremål å fremje forslag om maksimum 25 elevar i klassen og eit minste læretimetal i klassen, slik som eg spurte om i mitt spørsmål. Eg vil gjerne ha statsrådens kommentar til om dette er vegen - også konkret - å gå for Regjeringa når dei måtte kome så langt. Det å sikre kvaliteten i reformene i skulen har Regjeringa dempa til fordel for iverksetjing og tempo. Vi veit at 60.000 6-åringar skal inn i skulen til hausten. Dei treng lokale og dei treng uterom. For at ein skal ha eit godt læringsmiljø, er det viktig at vi sikrar kvaliteten i desse reformene som statsråden omtaler, og når det gjeld å kvalitetssikre og fjerne ulikskap, vil eg gjerne spørje: Kva er statsrådens plan for iverksetjing av 6-åringsreforma når det t.d. gjeld uteleikeareal?

Statsråd Reidar Sandal: Når det gjeld dei nasjonale standardane, har eg svart på det spørsmålet. Eg har vist til den odelstingsproposisjonen som Regjeringa fremma for Stortinget, og der vil representanten Holte finne omtale av nasjonale standardar på ei rekkje punkt, dersom han finn tid og høve til å gå inn i materialet.

Eg synest derfor det er noko påfallande at spørsmålet om kva holdning Regjeringa har til desse spørsmåla blir stilt her, når det vitterleg ligg eit dokument i dette huset til behandling.

Når det gjeld kvaliteten i reformene, seier representanten Holte at Regjeringa ikkje har gjort nok på dette området. Det er eg ueinig i. Vi har vore veldig bevisste, både på kvaliteten og på at vi skulle få gjennomført reforma slik som føresett. Slik sett synest eg Senterpartiet har ytt eit dårleg bidrag ved stadig å skape uvisse om oppstarttidspunktet for Reform 97.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål, fra Kristin Krohn Devold.

Kristin Krohn Devold (H): Jeg har et spørsmål til statsråd Sylvia Kristin Brustad.

Statsråden har begrunnet den nye lukkeloven med at 60 % av forbrukerne ikke ønsker søndagsåpne butikker. Men hva er det som berettiger at man ved lov skal hindre de 30 % som ønsker dette, i å få dekket sitt behov? Tror statsråden at de 60 % som sier de kan klare seg uten søndagsåpne butikker, plutselig vil storme mot butikkene mot sin vilje bare fordi de er åpne, og at man på en måte må beskyttes mot seg selv?

Jeg ser hver søndag mange eldre damer på vei til kirke gå forbi 7-Eleven uten at de blir fristet til mot sin vilje å henge på 7-Eleven i stedet. Hvorfor stoler ikke

forbrukerministeren på at forbrukerne og handelsstanden ganske enkelt kan klare å ordne opp i dette alene?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad: For det første vil jeg ta avstand fra begrepet lukkelov. Hvis en tar seg det bryet å sette seg inn i det som faktisk ligger i saken, vil en oppdage at det forslaget som nå ligger til behandling i Stortinget, faktisk betyr at en i all hovedsak kan videreføre dagens praksis. Faktisk kan det også føre til økt tilgjengelighet ved at vi kan få flere mindre butikker, derved økt konkurranse og også lavere priser for forbrukerne.

Den undersøkelsen som det vises til, som Statens institutt for forbruksforskning har gjort, viser at om lag 70 % av dem som er med i undersøkelsen, ønsker at søndagen ikke skal være som alle andre dager, men ønsker likevel å ha mulighet til å handle i kiosker og bensinstasjoner. Det får en anledning til med vårt forslag.

Dessuten er det slik at vi i dag har et lovverk basert på varesortiment. Det fungerer ikke. Det betyr at det er en del, bevisst eller ubevisst, som har tatt seg noe til rette - også fordi det er et veldig uklart regelverk, som det er vanskelig å forholde seg til. Det betyr at det i dag er en del som balanserer på kanten av det som er lovlig.

Hvis det er slik at Høyre ønsker at næringsdrivende og andre bevisst eller ubevisst skal ta seg til rette og gjøre ting som er ulovlig, får Høyre stå for det. Det ønsker ikke Arbeiderpartiet. Vi ønsker å ha et klart regelverk som gjør at både de som driver denne bransjen, de ansatte - og vi som forbrukere - skal ha et klart regelverk å forholde seg til. Vi er, i motsetning til Høyre, også opptatt av å gi de ansatte et sterkere vern enn det som er situasjonen i dag. For allikevel å kunne gi oss som forbrukere mulighet til å handle når vi vil, ønsker vi altså å gjøre unntak fra den regelen. Det kan gjøres på flere måter. Vi mener arealmodellen er den beste.

Kristin Krohn Devold (H): Hva er det som gjør at bensinstasjonansatte trenger mindre vern enn ansatte i en butikk? Hva er det som gjør at en butikk på 100 m2 gir mer søndag enn en butikk på 110 m2 ? Og hva er en bensinstasjon - holder det med en pumpe traktordiesel foran butikken? Slik var det på landet da jeg var liten. Kan man selge bensin fra fat? Hvor går grensene?

Dagens Næringsliv skriver i dag at den forrige familiestatsråden, Grete Berget, ville avvikle lukkeloven. Det ville brakt ryddighet i lovverket. Hvilke konkrete behov har dukket opp etter Bergets avgang som begrunner en helomvending fra departementets side?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad: For det første: Når det gjelder oppslaget i Dagens Næringsliv, er det ukjent for meg at den forrige regjeringen skulle ha konkludert med det som blir sitert i avisen.

For det andre er det slik at Arbeiderpartiet faktisk ønsker - det handler også om hvilket samfunn vi vil ha - at søndagen ikke skal være helt lik alle andre dager. Vi ønsker også å ta hensyn til arbeidstakerne. Det er altså slik at hvis en skulle velge å legge alle arbeidstakere inn under arbeidsmiljøloven, også de som jobber i bensinstasjoner og kiosker, måtte alt være stengt etter kl. 21 på hverdager og hele søndagen. Det ønsker ikke Arbeiderpartiet. Derfor må flertallet av de ansatte komme inn under arbeidsmiljøloven. Så må en gjøre en del unntak fra den hovedregelen for at Kristin Krohn Devold og andre forbrukere skal få lov til å handle når de vil, i kiosker, bensinstasjoner og mindre dagligvareforretninger. Her er det en balansering mellom flere hensyn. Jeg tror vi alle sammen er tjent med å ha et regelverk som det faktisk er mulig å håndheve i praksis, og som gjør at vi som forbrukere fortsatt skal få handle når vi vil. Det får en altså med Regjeringens forslag.

Presidenten: Vi får tilleggsspørsmål fra Jan Tore Sanner.

Jan Tore Sanner (H): Ifølge statsråden er begrunnelsen for denne reguleringen at Arbeiderpartiet ikke vil at søndagen skal være helt lik andre dager. Forskjellen blir at på hverdager kan man handle i butikker som er på mer enn 100 m2, og på søndager i butikker som er på 100 m2 eller mindre. Hva er begrunnelsen for å sette grensen akkurat på 100 m2 ? Hva er forskjellen mellom en butikk på 75 m2 og en på 125 m2 ?

Hvorfor ser statsråden et åpenbart behov for å beskytte de ansatte mot seg selv? Det er jo ingen som vil tvinge folk til å jobbe på søndager. Det er en frivillig sak om man ønsker å arbeide. Men statsråden mener altså at de ansatte har et behov for å bli beskyttet mot seg selv.

Nei, tiden er ikke inne for å skru klokken tilbake, snarere bør Arbeiderpartiet innse at vi lever i en tid hvor folk ønsker å bestemme selv!

Statsråd Sylvia Kristin Brustad: Jeg kan berolige representanten Sanner med at Regjeringen ikke ønsker å skru klokken tilbake. Vi mener faktisk at dette kan føre til at det blir økt tilgjengelighet for forbrukerne.

Det er også med interesse jeg har blitt orientert om at lederen i Asker og Bærums Budstikke - som ikke kan beskyldes for å være noe arbeiderpartiorgan, og som tilhører Jan Tore Sanners hjemsted - også støtter det Regjeringen har lagt fram. Det synes jeg er veldig interessant.

Så til spørsmålet: Hvorfor akkurat 100 m2 og 150 m2 ? Det er sånn i livet vårt at det er grenser for alt. Det er fartsgrenser. Det er promillegrenser. Det er støygrenser. Ett sted må grensen gå. Når vi har landet på 100 m2 for kiosker og mindre dagligvareforretninger, er det fordi vi da i all hovedsak kan videreføre dagens praksis, slik at vi som forbrukere kan få handle når vi vil og når vi trenger det. Det samme gjelder i forhold til grensen på 150 m2. Da kan de aller fleste bensinstasjoner holde åpent som i dag, også på søndager og sene kvelder.

Så til spørsmålet: Hvorfor beskytte de ansatte mot seg selv? Det har vært et sterkt ønske fra de ansatte i denne næringen å få et sterkere vern. Vi ønsker i motsetning til Høyre å gi flertallet av dem det vernet.

Presidenten: Vi får neste hovedspørsmål, fra Jan Simonsen.

Jan Simonsen (Frp): Jeg har et spørsmål til bistandsministeren.

Representanten Kaci Kullmann Five hadde tidligere i dag et spørsmål om den omfattende korrupsjonen hos de palestinske selvstyremyndighetene. Mitt spørsmål gjelder ikke dette, men det gjelder også de palestinske selvstyremyndighetene.

Vårt Land hadde en artikkel på mandag hvor den såkalte justisministeren til disse myndighetene ble sitert, han skulle ha gått inn for dødsstraff på palestinere som selger jord til israelere. Dette forslaget må jo åpenbart karakteriseres som grovt rasistisk, antisemittisk, og det minner meg om Adolf Hitlers tiltak mot jødene i forkant av Holocaust.

Norge gir betydelige økonomiske støttemidler til disse myndighetene. Mitt spørsmål til bistandsministeren blir: Hvilke konsekvenser mener hun det må få for den norske bistanden dersom de palestinske myndighetene gjennomfører et slikt forslag som innfører dødsstraff for å selge jord til jøder?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: Jeg har vært ute og reist en drøy uke og har sannsynligvis ikke klart å holde meg oppdatert på alt som har stått i norsk presse i denne perioden. Jeg er ikke kjent med dette konkrete utspillet.

La meg generelt si at vi fra norsk side nå er bekymret over at diskusjonen og debatten tilspisser seg. Og ikke bare diskusjonen, vi har også sett episoder som vi sterkt beklager. Vi føler at vår hovedrolle i denne svært vanskelige fasen i fredsprosessen er å roe gemytter, bidra til at en unngår dramatiske utspill fra begge sider, og det vil vi fortsette med. Som sagt: Dette helt konkrete utspillet kjenner jeg ikke og kan derfor ikke kommentere det spesielt.

Jan Simonsen (Frp): Jeg er selvfølgelig glad for at bistandsministeren og de norske myndighetene følger opp eventuelle grove brudd på menneskerettighetene i de palestinske områdene. Men samtidig har jeg registrert at vi har en regjering som kritiserer Israel for å bygge boliger til sin egen befolkning. Da må man også kunne forvente at man går mye sterkere ut med kritikk av de palestinske selvstyremyndighetene, som jo etter hvert viser seg å ha veldig liten respekt for menneskerettigheter.

Mine konkrete spørsmål er: Bør man ikke nå sette en moralsk standard i forhold til norsk bistandspolitikk og for norsk Midtøsten-politikk? Og: Kan bistandsministeren love å gripe inn umiddelbart i form av sanksjoner ved å tilbakeholde økonomisk støtte dersom man fortsetter med brudd på menneskerettighetene i de palestinske områdene?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: La meg først si at den boligbyggingen fra Israels side som Simonsen refererer til her, har ført til sterk kritikk fra et bredt antall land i det internasjonale samfunn.

Når det gjelder menneskerettighetssituasjonen i de palestinske områdene, har også Norge vært bekymret etter en del rapporter vi har fått. Vi har tatt det opp med de palestinske myndighetene. En positiv reaksjon på dette har vært at vi har fått anledning til å få internasjonal representasjon gjennom Røde Kors inn i fengslene, som da kan vurdere hvordan menneskerettighetene blir håndtert. Det har vært et av de viktige og kritiske punktene mot de palestinske områdene. Men det er klart at her er det mye som gjenstår, og vi vil fortsette å holde en kritisk dialog med de palestinske myndighetene på dette punktet.

Presidenten: Vi får neste hovedspørsmål, fra John Dale.

John Dale (Sp): Eg har eit spørsmål til statsråd Nordheim-Larsen.

Indonesia er eit av dei landa Noreg yter pengestøtte til, og det dreiar seg om store summar. Opplysningar i dagspressa tyder på at bruk av tortur stadig er eit alvorleg problem i området. Fredsprisvinnar Belo hevdar at situasjonen for folket i Timor har vorte verre etter utdelinga av fredsprisen. Som kjent har Noreg knytt vilkår til dei pengeoverføringane som skjer frå Noreg til Indonesia. Det viktigaste av desse er at det skal førast ein kritisk dialog med styresmaktene.

Spørsmålet vert då: Kva er for tida innhaldet i den kritiske dialogen som vert ført med Indonesia i samband med situasjonen i Aust-Timor?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: Først vil jeg få lov til å si at vi fra norsk side er kritisk til menneskerettighetssituasjonen i Indonesia, og dette er et tema som blir tatt opp ved alle anledninger der vi drøfter situasjonen i Indonesia bredt både på politisk nivå og på embetsnivå.

Bevilgningene over bistandsbudsjettet til arbeid i Indonesia har gått ned inneværende år, de er betydelig lavere enn i fjor, og er i hovedsak knyttet til området miljø og mennskerettighetsforbedrende arbeid. I tillegg har vi et større prosjekt som handler om bedre tilrettelegging for blinde. Dette er områder som jeg mener, selv med den kritiske holdningen vi har til sider ved menneskerettighetssituasjonen i Indonesia, det er forsvarlig og rimelig å opprettholde på det nivået som det ligger an til for inneværende år.

John Dale (Sp): Med all respekt for det svaret som statsråden nettopp gav, får eg likevel inntrykk av at den kritiske dialogen heller ikkje i tilfellet Indonesia synest å fungera som eit effektivt forsvar for menneskerettane. Fordi Indonesia er eit område i sterk økonomisk vekst med tilsvarande utsikter for internasjonal kapital, kan no det inntrykket lett festna seg at menneskerettane må vika til fordel for økonomiske interesser. Kva initiativ kan så Regjeringa ta for å skapa eit sterkare internasjo-

nalt press for å tryggja menneskerettane i området - også etter at det dessverre har vist seg så langt at det har vore vanskeleg å nå fram gjennom FN?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: Som allerede nevnt i mitt hovedsvar, benytter Norge anledningen både bilateralt og internasjonalt til å ta opp menneskerettighetssituasjonen i Indonesia. Det vil vi fortsette å gjøre.

Presidenten: Da går vi til neste hovedspørsmål, fra Børre Rønningen, og deretter regner presidenten med at vi kan rekke nok et hovedspørsmål, fra Jan Tore Sanner.

Børre Rønningen (SV): Det gjeld uroa knytt til samordninga av bustøtta, som er omtalt i VG i dag. Eg kan vise til at kommunalkomiteen har fått ei rekkje brev der det blir vist til at ordninga no har fått uheldige og utilsikta verknader. Når det gjeld Averøy f.eks., viser tal at 68 av 72 søkjarar har fått redusert utbetalinga med 31 %. Berre fire har fått meir. Og Stortingets intensjonar har vore klare heile tida, dei er nedfelte både i velferdsmeldinga og i innstillinga frå januar: Dei som treng ordninga mest, skal få mest. Dette gjeld minstepensjonistar, dei som har bustad innafor psykisk helsevern, unge uføre, funksjonshemma osv. Vil statsråden medverke aktivt eller ta initiativ til at bustøtteordninga i praksis blir i tråd med Stortinget sine intensjonar?

Statsråd Kjell Opseth: Det kan ikkje kome som noka overrasking på Stortinget at somme kjem dårlegare ut gjennom den samordninga av bustøtte og butilskot som Stortinget har slutta seg til. Det går klart fram av proposisjonen - ja, det går til og med fram av innstillinga at det vil skje.

Det er klart at ein kan diskutere om det finst døme på at enkelte får ein større reduksjon enn det ein hadde rekna med, og eg har ikkje noko problem med å vedgå at slike døme har kome, og det kjem jo av at enkelte kommunar har brukt butilskotsordninga på ein noko annan måte enn det retningslinene føreset.

Så til det konkrete spørsmålet: Eg har ved fleire høve, også i debatten i Stortinget da vi handsama denne saka, sagt at vi får sjå korleis dette slår ut når den første utbetalinga har skjedd. Den har no vore, og vi er i ferd med å gå gjennom resultatet av den utbetalinga og vurdere kva konsekvensar vi skal trekkje av det. Dessutan ligg det ikkje mindre enn to Dok.nr.8-forslag i Stortinget til handsaming, så vi kjem til å få rikeleg høve i den næraste tida til å diskutere desse spørsmåla. Det som eg er heilt sikker på, er at det vi no ser, i høg grad fortel oss at det er nødvendig å halde fast ved den samordninga som vi no har gjort, og så får vi sjå om vi kan gjere noko med verknadene.

Børre Rønningen (SV): Eg vil gjenta det eg innleidde med, at Stortingets intensjonar var heilt klare. Eg vil òg ta avstand frå den synsmåten at desse utslaga burde Stortinget ha føresett. Utslaga er så store at dramatikken offentleg òg er stor. Og i og med at statsråden i VG i dag viste til at det òg er dei som har fått meir, kan eg jo nemne at det er veldig få. I Averøy var det fire, og eg har tal frå Bergen som viser at det dreier seg om fire-fem - i ein så stor by som Bergen. Dette er konsekvensar som Stortinget og kommunalkomiteen ikkje i det heile føresette eller hadde informasjon god nok til å føresetje. Men eg registrerer at statsråden vil medverke, og eg vil då spørje om det inneber at ein vil vurdere å lyfte buutgiftstaket, endre dekningsprosenten, satsar for lys og varme f.eks., fordi utviklinga på kostnadssida for folk flest aukar dramatisk, og det er pengar nok på budsjettet innafor overslagsløyvinga.

Statsråd Kjell Opseth: Eg skal berre få slå fast ein gong til at ein må ha vore klar over at somme kom dårlegare ut, for det går klart fram av dokumenta. Så skal vi ikkje dvele meir ved det. Det som vi også er einige om, er at ein del har kome dårlegare ut enn det vi rekna med, og bakgrunnen for det har eg allereie vore inne på og skal ikkje gjenta. Så har eg sagt at vi skal sjå på om vi kan gjere ordninga noko betre. Men det som er heilt sikkert, er at ordninga slik som den no er, er rimeleg treffsikker, og det viser seg at det er ganske mange som har fått meir. Men så er det altså somme som har fått urimeleg mykje mindre, og vi får sjå om vi kan rette opp dei forholda, og eg er villig til å sjå på alle element og gripe fatt i dei elementa som er dei viktigaste for at dette skal bli ei målretta ordning.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål fra Eva Lian.

Eva Lian (Sp): Ja, det er sant som statsråden sier, at det ville gi en omfordelingseffekt. Men det kan ikke stemme ut fra de opplysningene Stortinget har fått i St.prp.nr.19 (1996-1997) at det er de med lavest inntekt - altså minstepensjonistene - som skulle komme dårligere ut. Her står det svart på hvitt:

« Samordningsforslaget fører til en sterkere konsentrasjon av støtte » - det må tross alt bety mer - « mot de med kombinasjon av høye, men nøkterne boutgifter og lave inntekter. »

Det er minstepensjonistene som har lave inntekter, og det er - ut fra de rapportene vi har fått - de som taper mest. Hvor står det for øvrig i denne proposisjonen at dekningsgraden skal være 60 %? Jeg har ikke funnet det. Og det er ikke og har heller ikke vært forbudt å få tilskudd fra begge ordningene. Nå sa statsråden i sitt svar til representanten Rønningen at han var villig til å se på alle elementene i dette. Jeg håper inderlig vi skal få til en bostøtteordning som treffer dem Stortinget mente vi skulle treffe.

Statsråd Kjell Opseth: Eg meiner framleis at den ordninga som vi no har, er meir målretta enn dei to ordningane ein hadde tidlegare. Men nettopp det at det er gitt tilskot frå begge ordningane - og det er ikkje i strid med retningslinene, men det er kor mykje ein gir, som er avgjerande for om dette er i samsvar med dei

retningslinene som er gitt - er ein av grunnane til at ein får ein del slike utslag som ein no har sett. Og som sagt, vi får rikeleg høve til å kome tilbake til dette i tida som kjem, og vi løyser ikkje denne saka her og no. Til det er den for alvorleg for dei det gjeld.

Presidenten: Da Stortinget startet møtet noe over tiden på grunn av ringeproblemene, har den muntlige spørretimen nå vart i omtrent en time. Presidenten mener likevel at vi skal ta det siste annonserte hovedspørsmålet, fra Jan Tore Sanner.

Jan Tore Sanner (H): I fjor høst varslet Regjeringen at det ville bli lagt frem en egen stortingsmelding om barn og unge med spesielle opplæringsbehov, spesialskolemeldingen. Den ble senere varslet i februar, så ble den varslet i april, og siden er det ikke noen som har verken sett eller hørt noe om spesialskolemeldingen. Heller ikke i statsråd Sandals utdanningspolitiske redegjørelse, som ble gitt sist mandag, ble dette komplekset nevnt med et eneste ord.

Det har stått strid om denne problemstillingen. Stortinget har ved flere anledninger måttet gripe inn, også med bevilgninger, for å holde liv i kompetansesentrene. Statsrådens taushet er med på å skape uro. Når vil stortingsmeldingen om barn og unge med spesielle opplæringsbehov, spesialskolemeldingen, bli lagt frem?

Statsråd Reidar Sandal: Det er riktig at det har vore varsla om ei stortingsmelding om opplæringsbehovet for dei grupper som representanten Sanner viste til. I utgreiinga mi i Stortinget måndag om utdaningspolitiske spørsmål blei ikkje dette spørsmålet omtalt, naturleg nok, fordi Stortinget for nokre veker sidan blei orientert om at denne saka ikkje vil bli fremja i inneverande sesjon fordi arbeidet ikkje er avslutta. Vi treng litt meir tid til å gå inn i den.

Elles synest eg det er litt rart at ein etterlyser fleire saker, når ein ikkje greier å ferdigbehandle dei som Regjeringa allereie har fremja for Stortinget i inneverande sesjon.

Jan Tore Sanner (H): Når vi mener at denne saken burde bli lagt frem, er det på grunn av den uroen som vi vet hersker i kompetansemiljøene. Det verserer nå også rykter om at Regjeringen ønsker å legge ned kompetansesentrene, spesialskolene, med unntak av kompetansesentrene for hørselshemmede. Det har bl.a ført til at fagfolk sier opp, både fordi saken trekker ut, og på grunn av de ryktene som nå verserer.

Jeg håper at statsråden kan bekrefte at de ryktene som verserer om at Arbeiderpartiet nå ønsker en nedbygging av kompetansesentre, med unntak av de for hørselshemmede, ikke er riktig. Jeg kan love statsråden at Høyre kommer til å kjempe for kompetansesentrene, og vi ønsker snarere en videre utbygging enn en nedbygging, særlig innenfor feltet barn og ungdom med store atferdsproblemer, hvor vi mener at det er behov for kompetansesentre og spesialskoler både av hensyn til de angjeldende elevene og av hensyn til det totale skolemiljøet.

Statsråd Reidar Sandal: Eg registrerer representanten Sanner sine synspunkt i saka. Eg har peika på at saka ikkje vil bli fremja i inneverande sesjon, og vil sjølvsagt ikkje gå inn i noka vurdering av innhaldet i ei melding der Regjeringa enno ikkje har konkludert.