Øystein Djupedal (SV): Jeg tillater meg å stille finansministeren følgende spørsmål:

Den nåværende toppsjefen i Den norske Bank vil få utbetalt en « fallskjerm » på om lag 10 mill. kroner når han slutter i sin jobb. Samtidig vil den påtroppende toppsjefen ha med seg et sluttvederlag på 5 mill. kroner fra sin gamle jobb, som han slutter i frivillig.

Mener finansministeren dette er uttrykk for en sunn kultur i norsk næringsliv?

Statsråd Gudmund Restad: Jeg har lite til overs for den fallskjermkulturen vi har sett vokse fram også i Norge de senere årene. Jeg har ved flere anledninger tidligere uttrykt bekymring for virkningene av høye lederlønninger, herunder ordninger med såkalte fallskjermer ved fratredelse fra stillinger. Urimelig høye lederlønninger og store fallskjermer kan bl.a svekke grunnlaget for å få til de moderate lønnsoppgjør for lønnstakerne, noe som er nødvendig for på sikt å opprettholde konkurranseevnen og sikre høy sysselsetting. Arbeidsgiverne må ta hensyn til de negative signaleffekter, som svært gunstige fallskjermordninger kan ha. Det strider sterkt mot folks rettferdighetssans når toppledere kan oppnå både svært høy lønn, bonuser, opsjoner og fallskjermer, som framstår som ufortjent gode økonomiske betingelser.

Jeg legger til grunn at en bred opplysningsplikt rundt avtaler om sluttvederlag vil kunne bidra til at omfanget av slike avtaler begrenses. I denne forbindelse viser jeg til forslaget til ny regnskapslov, jf. Ot.prp.nr.42 (1997-1998) der det etter § 7-31 annet ledd skal opplyses i noter til årsregnskapet om « arten og omfanget av forpliktelser til å gi daglig leder eller leder av styret særskilt vederlag ved opphør eller endring av ansettelsesforholdet eller vervet ».

Tilsvarende gjelder avtaler om bonuser, overskuddsdelinger, opsjoner o.l. til fordel for daglig leder eller leder av styret. Bestemmelsen innebærer i stor grad en videreføring av reglene i aksjeloven § 11-8 nr. 18 og regnskapsloven § 19 nr. 16.

Øystein Djupedal (SV): La meg tillate meg å si at det var et aldeles merkelig svar. Selvfølgelig skal man innføre bestemmelser i regnskapsloven om hva man skal skattlegges av, og opplysningsplikten knyttet til det, er et helt annet spørsmål enn det vi snakker om her. Vi snakker altså om en bred ukultur som har breid seg i norsk næringsliv, ikke bare i det private næringsliv, men også i den delen av næringslivet som er statlig eid.

Hvis vi tar det ene eksemplet fra Den norske Bank og de fallskjermer som der er utvirket, blir mitt oppfølgingsspørsmål til statsråd Restad: Vil han som fungerende generalforsamling ved at staten eier 52 %, akseptere denne ukulturen? Jeg har aldri trodd at finansministeren syntes dette var en sunn kultur, tvert imot var jeg meget tilfreds med at han sa at dette er en ukultur. Men da må vi altså ha de virkemidlene som skal til, og de virkemidlene har statsråden til rådighet. Han kan si til styret at avtalen er ugyldig.

Mitt spørsmål til statsråden er: Vil han si at den type avtale som Hvistendahl har inngått med Den norske Bank, er ugyldig, og vil han også sørge for at den nye administrerende direktør ikke får en fallskjerm?

Statsråd Gudmund Restad: Det er riktig at staten eier aksjemajoriteten i DnB, men det er også like viktig å ha klart for seg hva spillereglene er, og det er spilleregler fastsatt av Stortinget: Ansettelse og fratredelse av administrerende direktør i en forretningsbank foretas av styret og representantskapet i fellesskap. Representantskapet i banken fastsetter administrerende direktørs godtgjørelse. - Det hører dermed - etter lov - under bankens organer å ta stilling til spørsmål knyttet til ansettelse og fratredelse av administrerende direktør.

Statens Bankinvesteringsfond er ikke representert i DnBs styre. Fondet har imidlertid én representant av totalt 30 i DnBs representantskap. Bankinvesteringsfondet skal forelegge for finansministeren saker av viktighet. Noen slik foreleggelse er ikke skjedd i den aktuelle saken. Men Finansdepartementet ble mandag 4. mai muntlig orientert om muligheten for at Hvistendahl ville komme til å fratre som administrerende direktør i DnB, og direktør Hopland i Statens Bankinvesteringsfond orienterte om at det ble forhandlet om en fratredelsesavtale. Senere på dagen ble departementet orientert om at det var oppnådd enighet om en slik avtale, og det var da altså ingen foranledning for finansministeren til å kunne gripe inn i det aktuelle forholdet.

Øystein Djupedal (SV): Hvis ikke finansministeren eller Finansdepartementet kjente til de avtaler som her var inngått, er jo det i seg selv en forsømmelse. Nå har vi en ny situasjon, en ny direktør skal ansettes, og han skal nå forhandle sine kontrakter. Mitt poeng er veldig enkelt. Finansministeren og hans departement må selvfølgelig gripe inn og hviske noen ord til styreformannen om at den type avtaler vil eier ikke akseptere. Så må man gå igjennom alle de andre ulike ukulturavtalene som vi har i store deler av det som i dag er statseid, norsk næringsliv.

Mitt første spørsmål til statsråden er: Vil han gripe inn, vil han hviske til sine venner i de ulike styrene at dette vil ikke Finansdepartementet og ministeren finne seg i?

Det andre er: Restad har i tidligere tider - og gjør det fremdeles - snakket varmt for norsk eierskap og også for offentlig eierskap. Hva skal hensikten med et offentlig eierskap være etter finansministerens mening, hvis det ikke engang skal brukes til å si at den type ukultur skal vi bli kvitt?

Statsråd Gudmund Restad: Mitt syn på fallskjermkulturen både som privatperson og som finansminister gav jeg uttrykk for i innledningen til mitt første svar til Djupedal. I mitt andre svar gjorde jeg rede for hvorfor det ikke var noen foranledning for finansministeren til å gripe inn i det som skjedde ved fratredelsen for Hvistendahls del.

Når det gjelder den nye direktøren - det lå også i første spørsmålet fra Djupedal som jeg dessverre ikke fikk tid til å svare på i den første runden - så er situasjonen den, ifølge det jeg nå har fått opplyst, at også hans lønns- og arbeidsvilkår ble fastsatt i det samme representantskapsmøtet hvor Hvistendahl ble avskjediget. Det har således ikke vært forelagt finansministeren, og det har derfor heller ikke der vært noen foranledning for finansministeren til å si noe eller gi noen instrukser. For øvrig minner jeg om at Hopland er én av 30 i representantskapet som fastsetter godtgjørelsen.