Se også behandlingen av sak nr. 1 - tidligere.

Helene Falch Fladmark (V): Denne budsjetthøsten har vært spesiell på mange måter. Den økonomiske situasjonen har ført til at Stortinget er i ferd med å vedta et budsjett som er strammere enn på mange år. Hensikten er som kjent først og fremst å stabilisere norsk økonomi, slik at den unaturlig høye renten kan gå ned. Når flertallet gikk inn for at innstrammingen skulle skje uten noen økning i skatter og avgifter, måtte kuttene i de offentlige utgiftene bli smertefulle, noe vi som sitter i denne komiteen, også måtte slite med.

Naturlig nok har det i høst også vært mye fokusering må studielånsrenten. Da et politisk flertall, bestående av Arbeiderpartiet og Høyre, innførte markedsrente på studielån, var det mot Venstres stemme. Når renten har gått til værs, ser vi at denne ordningen har ført til problemer for mange unge i etableringsfasen. Nå er det ikke flertall for å gjeninnføre politisk styrt rente, og Lånekassen jobber derfor for fullt for å få på plass en ordning med fast rente for dem som ønsker det. Men det viktigste er jo at renten går ned.

En god studiefinansiering er en forutsetning for at alle skal ha en reell lik rett til utdanning. Studentgruppen har endret seg mye de siste årene, og vil gjøre det i enda sterkere grad fremover når flere voksne får anledning til å ta etterutdanning. Dette medfører utfordringer for støttesystemet. Det er derfor fornuftig at Regjeringen har satt ned et utvalg som skal vurdere hvordan støttesystemet kan møte disse utfordringene.

Like viktig som gode finansieringsordninger er gode velferdstilbud. Spesielt for dem som velger å studere i Oslo, utgjør boligutgiftene en belastende ekstrakostnad. Stivbente regler har ført til at det ikke har blitt bygd boliger for Oslo-studenter på mange år. Derfor er det gledelig at komiteens flertall nå åpner for å endre reglene, slik at man kan møte behovene for boliger i Oslo. Venstre er tilfreds med at flertallet til tross for innstramminger har klart å prioritere høyere utdanning og grunnforskning. Det er nettopp på disse områdene grunnlaget for det kompetanseløftet landet trenger, blir lagt.

Jeg vil peke på den betydningen grunnforskning har i en langsiktig strategi for å bygge opp den generelle kompetansen. Også fagmiljøene ser det derfor som positivt at det satses nettopp på grunnforskning og midler til frie prosjekter. Det er spesielt gledelig at det satses på medisinsk grunnforskning, som lenge har trengt et løft. Venstre er tilfreds med at Regjeringen for alvor tar tak i utfordringene Forsknings-Norge står overfor, ved at det i vinter skal legges fram en stortingsmelding om forskning.

Venstre er opptatt av at satsingen på informasjons- og kommunikasjonsteknologi må videreføres. Jeg er derfor fornøyd med at Regjeringens næringsrettede IT-plan og stortingsmeldingen om IT-kompetanse i et regionalt perspektiv blir fulgt opp i neste års budsjett. Det er samtidig viktig at utdanning og forskning innenfor informasjonsteknologi virker i sammenheng med andre fag, og at de eksisterende faglige miljøene får gode vekstvilkår. Jeg er derfor glad for at komiteen går inn for at Institutt for Informatikk skal få tilgang på nye lokaler i et nytt informatikkbygg, i samboerskap med bl.a. SINTEF, i Gaustadbekkdalen i Oslo. I dette området har det gjennom mange år utviklet seg et meget sterkt kompetansemiljø, der det skjer et fruktbart samspill mellom Universitetet, private bedrifter og forskningsstiftelser på flere fagområder. Det er viktig at dette miljøet får utvikle seg videre.

Like viktig som å bygge opp kompetansen innenfor ny teknologi, er det samfunnets oppgave å debattere konsekvensene ved denne teknologien. Den teknologiske utviklingen gir oss etiske, demokratiske og politiske dilemmaer på løpende bånd. Venstre ser derfor fram til at Teknologirådet skal komme i funksjon til neste år. Rådet vil ha en viktig oppgave i det å ha en sunn kritisk holdning til å være et kompetanseorgan for forskjellige samfunnsinstitusjoner og ved å være et bindeledd mellom samfunnet og teknologiske aktører.

Venstre legger avgjørende vekt på at Kirken skal være åpen og inkluderende. Nettopp derfor må det foregå en kontinuerlig debatt om spørsmål som av mange oppleves som tunge og vanskelige. De siste årene har det særlig vært homofiles plass i Kirken som har vært et stridstema. Dette er en viktig debatt. Åpen Kirkegruppe har en svært viktig rolle i den dialogen som Kirkemøtet tidligere har gått inn for, og jeg vil også peke på den viktige støttefunksjonen organisasjonen har i forhold til hvert enkeltindivid. Venstre er derfor glad for at gruppen sikres midler også på neste års budsjett.

Vi er midt oppe i den viktige prosessen med å finne løsninger og ordninger som vil gjøre kunnskap og læring til en del av livet. Vi vet at kunnskap dypest sett er investering både for den enkelte borger og for samfunnet som helhet. Samtidig ser vi at kunnskap er i ferd med å bli kanskje den viktigste konkurransefaktor internasjonalt. Faren for at det kun blir kost-nytteaspektet ved læring og kunnskap som vil telle i fremtiden, er dessverre overhengende. Venstre vil legge vekt på at kunnskap og lærdom først og fremst er et gode for det enkelte menneske. Den frihet som kunnskap til alle tider har gitt, må sikres også i fremtiden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Erik Knudsen (Frp): En viktig del av det arbeidet Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet skal gjøre i året som kommer, er å legge fram en stortingsmelding som bl.a. skal inneholde utformingen av et nasjonalt vurderingssystem for grunnskolen. Noen av forslagene som er lansert i denne forbindelse, er skjerpet inspeksjon av skolene med uanmeldte besøk av inspektører i klasserommet, lokal rangering av skolene, offentliggjøring av resultater og flere kartleggingsprøver og tester. Fremskrittspartiet hilser disse forslagene velkommen. Dette er forslag som vi lenge har stilt oss positive til.

Det er beklageligvis slik at svært få kommuner driver systematisk arbeid for å evaluere skolens kvalitet. Økt bruk av testing, kvalitetskontroll og inspektørordninger er innført i mange land, bl.a. i England, Skottland, Frankrike, Nederland og USA – og er på vei inn i Sverige. På nesten alle samfunnsområder foregår det en kontinuerlig evaluering av ressursbruk kontra resultater. Skolen er helt klart et av de viktigste samfunnsområder, likevel har kvalitetskontroll vært nesten fraværende på dette feltet.

Venstre har i sine innledende merknader sagt noe slikt som at man må sikre kvaliteten på undervisningen, og under kapittel 200 har man sagt at meldingen er et viktig grunnlag for kvaliteten i norsk skole og for kvalitetssikringsarbeidet.

Mitt spørsmål til Venstre er: Er dette uttrykk for tomme fraser, eller kan det tolkes dit hen at Venstre vil signalisere at man er positiv til de forslag som er fremkommet? Og hvis man ikke er det, hvilke alternativer for kvalitetssikring vil man skissere? Jeg ber ikke om et detaljert svar, men går ut fra at man har noen meninger om dette tema, da debatten har pågått i fagmiljøene en tid.

Helene Falch Fladmark (V): Jeg deler Fremskrittspartiets syn på at kvalitetsutvikling i skolen er viktig, men jeg har nok en litt annen holdning til hvordan dette kan skje. I Venstre er vi opptatt av at skolen skal kunne utvikle seg på eget grunnlag, og en del av holdningene i det representanten Knudsen sa her, syns jeg bar preg av en viss overstyring. Og det skal ikke være formålet med et nytt nasjonalt vurderingssystem, som det vil legges frem en stortingsmelding om til våren.

Rolf Reikvam (SV): Venstre var tydeligvis fornøyd med det meste i dette budsjettet – også markedsstyrt rente. Selv om de kanskje innerst inne ønsket en politisk styrt, virket det som om de var fornøyd med det aller meste.

Jeg er enig med Helene Falch Fladmark i at når det gjelder høyere utdanning, er det vel høgskoler og universiteter som har kommet best ut i dette budsjettet. Der er det vel kuttet lite, i den grad vi kan snakke om kutt – kanskje ikke kutt i det hele tatt i forhold til inneværende budsjett – og realnivået er vel omtrent opprettholdt. Det området som helt klart er blitt taperen – og det vil jeg gjerne ha Venstres syn på – er jo grunnskolen og den videregående skole. Det er et faktum at i forhold til det budsjettet som Regjeringen la fram, er det her et kutt på godt over 300 mill. kr. De kuttene går på kvalitetstiltak i skolen, på skolefritidsordningen, og det kuttes ut bevilgninger til undervisningsmateriell på 50 mill. kr. En bevilgning som Stortinget tidligere har sagt skal gå over tre år med 50 mill. kr hvert år, er nå nullet ut i samarbeid med Høyre. Når det gjelder tiltak som går på etterutdanning og videreutdanning, er realnivået opprettholdt – muligens.

Mitt spørsmål til Venstre blir derfor: Syns Venstre at det å ramme den kommunale sektor, er en riktig måte å kutte på? Er det en riktig måte å prioritere på, å redusere bevilgningene til den offentlige skolen – den offentlige grunnskolen og den offentlige videregående skole – og opprettholde bevilgningene til privatskole? Er det en prioritering som Venstre kan forsvare overfor sine kommunalpolitikere?

Helene Falch Fladmark (V): La meg først minne representanten Reikvam om at det først og fremst er kommunene og fylkeskommunene som har ansvaret for grunnskolen og den videregående skole. I det budsjettopplegget som blir vedtatt, ligger det inne en kommuneøkonomi tilsvarende det som ble lagt frem i kommuneøkonomiproposisjonen i vår. Det er stramt for kommunene også, men vi har tiltro til at lokale politikere jobber for skolen.

SV kommer med kritikk av ting som er blitt kuttet. Det er klart det er vanskelig å foreta kutt på denne sektoren fordi alt er veldig viktig. Men jeg må si at jeg er overrasket over de kuttene SV har valgt å gjøre. På en dag som denne, da FNs menneskerettighetserklæring feirer 50 år, har SV valgt å kutte på de religiøse trossamfunnene. Det syns jeg det er litt spesielt at man velger å gjøre.

Synnøve Konglevoll (A): Partiet Venstre har som fanesak å legge til rette for de små og mellomstore bedrifter og er også opptatt av forskning. Dette er gode saker, men problemet for Venstre er at Regjeringa ved forrige års budsjett, i revidert nasjonalbudsjett og også i det budsjettet vi behandler nå, foretar store kutt i den næringsretta forskninga. Og reduksjonene kommer ikke bare i Næringsdepartementets budsjett, men også f.eks. over Miljøverndepartementets budsjett, som også er et departement styrt av en Venstre-statsråd.

Helene Falch Fladmark la i innlegget sitt vekt på grunnforskning. Det er klart at relativt sett blir grunnforskninga ekstra styrka når man foretar såpass store kutt i den næringsretta forskninga. Og mitt spørsmålet er om dette er framtidsretta. Er det framtidsretta å redusere næringsforskninga?

Helene Falch Fladmark (V): Først og fremst vil jeg si at det er svært fremtidsrettet å prioritere grunnforskning. Det viktigste grunnlaget for kunnskapsoppbyggingen i dette samfunnet er faktisk grunnforskningen.

Når det gjelder næringsforskning, mener vi det er viktig – og det står også i proposisjonen – at den målrettes slik at den kan komme de små og mellomstore bedriftene til nytte. Den prioriteringen synes jeg er viktig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anneliese Dørum (A): Det er fra flere talere her i dag vist til hvordan flertallets kutt på vårt budsjett særlig rammer de yngste skolebarna våre. Jeg vil her spesielt ta for meg skolefritidsordningen.

Når vi samtidig vet at kommunene får trange rammer neste år, vil grunnskolen også lide under det. Det er allerede kommet signaler om at vi kan stå overfor omfattende skolenedleggelser neste år, og at det ikke bare skjer i kommuner med spredt befolkning, men de fådelte skolene er mest utsatt.

Landslaget for udelte og fådelte skoler har gjennom flere henvendelser til komiteen ropt varsku om situasjonen. Når nærskolen legges ned, vil det ofte føre til at elevene må transporteres over lange avstander. Det kan føre til helseproblemer og liten tid til skolearbeid, lek og fritid. De foreldrene som har mulighet til det, vil kanskje velge å flytte dit skolen er. Det er mange eksempler på at skolenedleggelser også fører til fraflytting.

Vi mener at nærskolen er viktig. Arbeiderpartiet og SV fremmer forslag om at Regjeringen må legge fram en egen sak for Stortinget hvor den går inn på årsakene til skolenedleggelser, og hvor statens og kommunens rolle i den sammenheng drøftes.

Når det gjelder skolefritidsordningen, er det en tragedie at statens tilskudd er så kraftig redusert. Det burde heller vært økt. Dagens tilskuddssatser er de samme som for seks år siden, de er ikke engang justert for pris- og lønnsøkninger. Arbeiderpartiet har også et ansvar for det, siden vi satt i regjeringskontorene i fem av de seks årene.

Men nå foreslår altså flertallet å redusere satsene med om lag 30 pst., og konsekvensene av det kan vi lett forutse. I en sak som behandles senere i dag, fremmer Regjeringen forslag om å øke bevilgningen til skolefritidsordningen for inneværende år fordi antall elever som er i denne ordningen, er blitt større enn antatt. Også på denne bakgrunn er det merkelig at man for neste års budsjett foreslår en kraftig reduksjon i ordningen.

Det er allerede kommet signaler fra kommuner hvor rådmannens budsjettforslag innebærer nedleggelser av skolefritidsordningen, og i ett tilfelle, som jeg ble kjent med i går – det gjelder en kommune i Buskerud – lyder forslaget på at skolefritidsordningen skal legges ned ved seks av kommunens skoler.

Vi får håpe at kommunepolitikerne allikevel finner penger slik at denne virksomheten kan prioriteres, men jeg er ikke særlig optimistisk. Foreldrebetalingen vil uansett måtte økes i alle kommuner, og langt mer enn det representanten Lyngstad sa her tidligere i dag. Det er mye som tyder på at foreldrene må bære hele kostnaden av statens reduserte tilskudd. Det vil også føre til at flere barn blir utelukket fra dette tilbudet fordi foreldrene ikke har råd til å betale egenandel. Jeg frykter en utvikling hvor vi får flere nøkkelbarn som kommer hjem til tomt hus. I dagens samfunn er skolefritidsordningen en helt nødvendig del av skolehverdagen.

Derfor vil Arbeiderpartiet at elevene skal ha en rett til skolefritidsordninger. Bare på den måten kan vi sikre at kommunen gir et tilbud til alle som ønsker det. Vi mener også at det må settes et tak på foreldrebetalingen, slik at den ikke utelukker noen fra å delta i denne ordningen.

Stortinget har nylig vedtatt en lov om skolefritidsordningen hvor vi går inn for en tredeling av kostnadene. Når nå staten reduserer sitt tilskudd så dramatisk, blir den tredelingen nokså illusorisk, for med tredeling mener vi at kommune, stat og foreldre skal bære hver sin del. Min oppfordring til flertallet er derfor at de snarest og ved neste korsvei, helst i revidert nasjonalbudsjett, må se på denne saken på nytt, slik at vi får gjort noe med statens tilskudd til skolefritidsordninger, og slik at vi ikke risikerer at de aller minste skolebarna skal gå en vanskelig framtid i møte.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Jeg føler det naturlig å begynne på det kapitlet som omhandler driften av departementet, kap. 200, som jeg også er saksordfører for.

I året vi har foran oss, er det mange viktige saker for departementet. Det gleder meg å registrere at en samlete komite understreker viktigheten av at man prioriterer arbeidet med den bebudede stortingsmeldingen om Reform 94.

Innenfor den videregående opplæringen er det etter Fremskrittspartiets syn spesielt viktig å revurdere den teoretiske delen av yrkesopplæringen. Yrkesutdanningen i den videregående skole må organiseres med en sterk tilknytning til arbeidslivet. Det er også viktig at vi ikke overdriver akademiseringen av yrkesutdanningen. Noe teori må det selvfølgelig også være innen denne utdanningen, men den må ikke overdrives.

Som en del av evalueringen håper Fremskrittspartiet at man legger spesiell vekt på den frafallsprosent som har vært innenfor disse utdanningene. Mange elever synes teoribiten har blitt altfor vanskelig å leve med. Noen av resultatene har vi sett i form av høye frafallsprosenter, stort fravær, økt problem med elever som går fra grunnkurs til grunnkurs, osv.

En annen ting en samlet komite ser ut til å være enige om, er viktigheten av arbeidet med år 2000-problematikken. Fremskrittspartiet har ved flere anledninger i Stortinget understreket viktigheten av at offentlige datasystemer, som i mange tilfeller ikke er bygd for å håndtere 2000-årsproblematikken, oppdateres til å håndtere dette. Med den store offentlige sektor vi har i Norge, er de offentlige datasystemene fundamentale for vår samfunnsstruktur.

Det neste jeg vil henlede oppmerksomheten på, er karaktersetting i skolen. Alle som har vært i yrkeslivet en tid, vet at man kontinuerlig blir evaluert og bedømt for sine kunnskaper, sin innsats og sitt arbeid. Arbeidsgivere, kunder, tjenestemottakere, eller i vårt tilfelle: velgere og pressefolk, bedømmer ikke med å gi karakter fra S til LG, eller fra 6 til 1, men gjør man en dårlig jobb, kan konsekvensene for virksomheten man jobber i, bli stor. Kundene og tjenestemottakerne kan lide, og i vårt tilfelle: hele det norske folk.

Vi lever i et samfunn der konkurransen om arbeidsplasser og studieplasser er stor. Både nasjonalt og internasjonalt er vi i en konkurransesituasjon. Dagens unge bør settes inn i denne virkeligheten så tidlig som mulig.

Fremskrittspartiet ser karakterer som en sentral forberedelse til det som venter de unge når de kommer ut i yrkeslivet. Det er også en annen viktig side ved karakterene: Hvordan skal man vite hvor man står faglig sett og hvilken progresjon man har innenfor et fag, hvis man ikke får en skikkelig, objektiv tilbakemelding på det man gjør? Uten evaluering bli man hengende i et faglig vakuum. Karakterene er også det beste systemet for evaluering ved opptak til høyere utdanning og ved jobbsøking, særlig når det gjelder nyutdannede.

Vi har på bakgrunn av disse vurderingene fremmet et forslag om å innføre fagkarakterer i alle fag i grunnskolen fra og med 5. klasse. Det er vårt håp at også andre partier vil se fornuften i dette forslaget, kanskje særlig Høyre, som vi trodde hadde programfestet dette på side 64 i sitt program. Skulle dette dokumentet ha gått tapt for Høyre, har jeg et eksemplar jeg kan låne ut.

Til slutt noen kommentarer til min replikkveksling med representanten Lyngstad tidligere i dag når det gjelder registrering av studenter som er uskikket til et yrke. Jeg er selvfølgelig enig i at dette er et tema som de enkelte høyskoler sikkert håndterer bra, men det er ikke det som er problemet. Problemet er når en student som man har funnet ut er uskikket, hopper over til en tilsvarende utdanning ved en annen høyskole. Det er her vi vil ha nytte av en registreringsordning eller regelordning, slik studentene selv foreslår, og slik Fremskrittspartiet foreslår her i dag. Representanten Lyngstad står ikke på talerlisten videre i dag, så jeg vil sende utfordringen til hans partikollega, statsråden: Er det noe vi kan få gjort med dette?

Statsråd Jon Lilletun: Det er dette stortinget som skal forme vår utdanningspolitikk inn i eit nytt årtusen. Framtida vil gje oss større og hurtigare endringar, men òg eit større mangfald. Også innan utdanningssektoren vil vi oppleve auka mangfald. I staden for berre å fokusere på likskap må vi derfor fokusere meir på likeverd. Skal likeverdet verte ein realitet, må vi sikre kvalitet i alle ledd.

Eg har merka meg at ein samla komite er oppteken av kvalitet i opplæringa og knyter kommentarar til dette opp mot arbeidet med stortingsmeldinga om likeverdig opplæring og nasjonalt vurderingssystem i grunnskulen og vidaregåande opplæring. Arbeidet med kvalitetsutvikling er ei prioritert oppgåve i departementet. Eg reknar med å leggje fram nemnde stortingsmelding våren 1999 – så tidleg at meldinga kan handsamast før sommarferien.

Fleirtalet i komiteen har i sine merknader streka under relativt tydeleg at eit nasjonalt vurderingssystem fyrst og fremst må ha som siktemål å stimulere og gje hjelp til lokalt kvalitetsutviklingsarbeid. Eg er samd i det og vil leggje dette til grunn i arbeidet med komande stortingsmelding. Vi snakkar ikkje fyrst og fremst om kontroll og inspeksjon, men om støtte og rettleiing. Det er viktig å knyte forståinga vår av kvalitet opp mot dei verdiane og måla vi arbeider mot i skulekvardagen. Tenlege system for skulevurdering må derfor vere forma ut slik at dei gjev elevar, lærarar og foreldre hjelp til å kommunisere fornuftig om verdiane og måla, halde dei opp mot ljoset og arbeide stødig og stadig i forhold til dei.

Entreprenørskap er eit satsingsområde for Regjeringa. Plan for «Entreprenørskap i opplæring og utdanning» vil verte ført vidare og styrkt i samarbeid med andre departement, statens utdanningskontor, fylkeskommunar, kommunar og andre instansar som f.eks. næringslivet sjølv. Entreprenørskap som tenkjemåte og tiltak kan styrkje skulane sine særpreg og gjere elevane meir aktive, trygge og sjølvstendige. Her er det rom for lokal tilpassing.

Eg er glad for at budsjettet har gjeve rom for å prøve å tryggje skulestruktur og satse på kompetanseutvikling i distrikta. Det er m.a. løyvt 50 mill. kr i skjønnsmidlar over Kommunal- og regionaldepartementet sitt budsjett. Eg nemner òg løyvingane til innovative skular gjennom målretta bruk av IT, for å prøve ut korleis ny teknologi kan medverke til å gjere små skular attraktive og levedyktige.

Den økonomiske situasjonen har gjort det nødvendig med streng prioritering innanfor stramme budsjettrammer. Eg har i denne situasjonen valt å prioritere høgare utdanning og forsking. Eg er glad for at Stortinget sluttar seg til ei slik hovudprioritering. Eg sa at det er dette stortinget som skal forme vår utdanningspolitikk inn i neste årtusen. Eit viktig grep frå mi side har i så måte vore å nedsetje Mjøs-utvalget, som skal drøfte vår høgare utdanning i eit breitt og framtidsretta samfunnsperspektiv. Innstillinga frå dette utvalet vil vere grunnlag for ei melding om høgare utdanning, som eg føreset at dette stortinget skal handsame.

I innstillinga foreslår eit fleirtal i komiteen at Regjeringa skal fremje forslag om ein forsøksparagraf i lov om universitet og høgskular med heimel for institusjonane til å prøve ut nye ordningar for organisering og styring. Eg har sjølv teke til orde for slike utvida høve til forsøk, m.a. når det gjeld styring og evaluering. Eg trur dette vil kunne opne for interessante og spennande forsøk innanfor universitets- og høgskulesektoren.

Komiteen ynskjer ikkje ei vekttalsgrense i høve til betaling av eigendel for kursdeltakarar. Lat meg få understreke klart: Eg ynskjer ikkje ei ordning der vanlege studentar betaler for den undervisninga dei får. I ein del europeiske land, t.d. Storbritannia og Nederland, ser vi at høge studieavgifter vert ei finansieringsløysing for vanlege studieplassar. Eg reknar heller ikkje med at det er ei slik utvikling komiteen ynskjer. Derimot bør det vere høve til å ta eigendel for å gjere det mogleg å gje tilbod til andre grupper enn dei som er tekne opp som vanlege studentar ved lærestaden.

Stortinget ber Regjeringa leggje fram ei sak om byggjebehov i universitets- og høgskulesektoren våren 1999. Eg tek dette til etterretning.

Eg har vidare merka meg at eit fleirtal i komiteen vil gå tilbake til ordninga med 60 pst. statstilskot til studentbustader, slik ordninga var før 1991. Eg registrerer at komitefleirtalet uttaler:

«Flertallet er klar over at en omlegging til 60/40 – pst. finansiering med dagens rammer kan bety færre boenheter».

Eg konstaterer med glede at budsjettinnstillinga uttrykkjer brei og tverrpolitisk semje om å prioritere forskinga, i tråd med det som m.a. kom fram i ein interpellasjonsdebatt om forskingspolitikken på vårparten. Forsking er viktig investering i framtida. Når vi ser kor avhengige vi er av råvarer, og ser dei utslaga slike bindingar har, vert vi igjen minte om kor nødvendig det er å byggje opp eit meir kunnskapsbasert samfunn.

Sjølv innanfor stramme rammer har vi i dette budsjettet fått til ikkje så reint lite når det gjeld forsking. Framfor alt har løyvingane til grunnforsking over Forskingsrådet sitt budsjett fått ei monaleg auke – for fyrste gong sidan 1992. Det gjev m.a. høve til å styrkje den medisinske forskinga, slik mange av oss har ynskt å gjere. Den naturvitskaplege forskinga av særleg relevans for marin satsing får òg eit lyft. Eg er også nøgd med at det er funne rom for styrking av eit godt grunnforskingstiltak som Senter for høyere studier, og med at dei regionale institutta får eit handslag som dei har ynskt i lang tid gjennom ein vekst i basisløyvingane på 15 mill. kr. Også på dette området må ein attende til 1992 for å finne ein auke i løyvingane. Budsjettet legg til rette for norsk deltaking i EU sitt nye rammeprogram for forsking. Vi har med andre ord freista å ta vare på både det nasjonale og det internasjonale forskingsperspektivet.

Som kyrkjestatsråd vil eg generelt seie at eg er glad for den grunnleggjande positive haldninga i komiteen til folkekyrkja og til kyrkja sitt folkekyrkjelege arbeid, slik denne m.a. kjem til uttrykk i merknader om ressurssituasjonen i kyrkja.

Prestetenesta er ei fundamental teneste i kyrkja. Ressurs- og rammevilkåra for prestetenesta har svært mykje å seie for korleis kyrkja kan utføre si oppgåve som folkekyrkje i dei einskilde kyrkjelydane. Eg er såleis glad for at ein samrøystes komite sluttar seg til budsjettframlegget om å auke løyvingane til presteskapet i 1999.

Fleirtalet i komiteen gjer framlegg om at det vert etablert nye grunnkurs i media/kommunikasjon og i merkantile fag. Vi har no fire års erfaring med grunnkursa i Reform 94, og vi har fått viktige innspel til strukturen både frå den forskingsbaserte evalueringa og frå ei rekkje høyringsinstansar. Ein samla gjennomgang av strukturen i vidaregåande opplæring vil verte lagd fram i ei melding til Stortinget våren 1999. I denne meldinga vil eg m.a. fylgje opp framlegget om dei to nye grunnkursa.

Det er Regjeringa sitt ynske at nivå og kvalitet på skulefritidstilbodet ikkje vert svekt sjølv om statstilskotet no er redusert. Eg ser det sjølvsagt ikkje som ynskjeleg med auka foreldrebetaling, men kuttet i denne budsjettposten må sjåast i samanheng med lette i skatte- og avgiftsnivået. Ny lov og forskrift om skulefritidsordninga vil tre i kraft frå årsskiftet. Eg vil i lys av dette fylgje utviklinga nøye, både når det gjeld talet på barn i ordninga, kvaliteten på tilbodet og nivået på foreldrebetalinga.

Fleirtalet i komiteen uttrykkjer uro for ressurssituasjonen ved Bredtvet kompetansesenter og ber det nye styret foreta ein gjennomgang av denne. Eg har forståing for eit slikt ynske. Samtidig konkluderer fleirtalet med at dei fagstillingane som i dag er lokaliserte til Søndre Land, skal flyttast til Oslo. Merknaden kan tolkast som om komiteen ikkje vil at det nye styret i sin gjennomgang av situasjonen ved Bredtvet skal vurdere korleis den samla kompetansen på området taleflyt/stamming best kan sikrast. Eg har vanskar med å tru at det er det fleirtalet har meint. Eg ber derfor om å få klargjort om komiteen er samd med meg i at ein ny gjennomgang av ressurs- og kompetansesituasjonen på Bredtvet må omfatte heile verksemda ved institusjonen, til dette høyrer også det samla fagmiljøet innan området taleflyt/stamming.

Arbeidarpartiet finansierer ei rad gode tiltak ved å kutte i løyvingane til privatskulane. Men tilskotsordninga for privatskulane er heimla i lover, og Arbeidarpartiet foreslo ikkje endringar i privatskulelova då Stortinget nyleg hadde den til handsaming. Det trur eg dei ikkje gjorde fordi dei gjorde det tidlegare i ein debatt vi hadde då. Men det er faktisk eit fleirtal som har vedteke å behalde dagens lovgjeving. Eg vender meg til både Arbeidarpartiet og SV, for så lenge det er slik, er ikkje det kuttet som ein her foreslår, og som ein skal bruke til andre ting, reelle pengar. Det er det som einskilde her i huset har kalla «harry-pengar». Det er faktisk slik at ein må fylgje lov og forskrifter, og det gjer ikkje Arbeidarpartiet og SV. Dei finansierer mange ting med pengar som dei tek med å bryte ei lov som fleirtalet faktisk har vedteke. Det gjeld òg framlegget om å kutte 30 mill. kr til folkehøgskulane. Heller ikkje dette kuttet kan gjennomførast utan lovendring. Det vil òg bryte med alle reglar for ei truverdig og god forvaltning, fordi verknaden kjem midt i eit skuleår.

Kunnskap er viktig for danning og utdanning. Det vert stadig klarare for oss at investering i kompetanse er viktig investering i livskvalitet og verdiskaping for framtida. Nasjonar som greier å utvikle framtidsretta og fleksible utdanningssystem, skaper avgjerande konkurransefortrinn for seg sjølve. Eg er difor glad for at vi i eit innstrammingsbudsjett likevel har funne rom for eit visst lyft, om ikkje stort, innanfor området utdanning og forsking.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Grete Knudsen (A): Statsråden brukte mesteparten av sitt innlegg til å presisere at han skulle følge opp de ulike flertallsmerknadene fra komiteen. Ja, selvfølgelig! Men hvor var linjene, hvor var de lange utviklingslinjene og statsrådens tenkning om utdanningspolitikken? Hva er viktig å vektlegge sett fra Regjeringens side?

Det eneste han hadde en holdning til, slik jeg opplevde det, var i forbindelse med Kirken. Akkurat der har faktisk Arbeiderpartiet for første gang egne merknader fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteens side, fordi vi mener at det nå er på tide at statsråden, som også er den øverste ansvarlige, kan si noe om den intoleranse en del minoriteter utsettes for i vårt demokratiske samfunn.

Så til utdanningspolitikken. Og la meg straks reservere meg mot den oppfatningen at målet om likhet har noe med ensretting å gjøre, der statsråden poengterer at det dreier seg om likeverdighet og ikke likhet. Likhetsidealet har i det norske samfunnet tjent mangfoldet, og den enkelte har fått bedre muligheter til å utvikle seg på egne premisser, mens det er motstanderne som ofte har stått for ensrettingen, ved at man har etterlyst de firkantede ordningene som skal gjelde for alle.

Statsråden kommer også her inn på, på samme måte som regjeringspartiene og samarbeidspartnerne har gjort i dag, vektleggingen av de private skolene, men mangler vurdering av hva man egentlig vil med enhetsskolen.

Statsråd Jon Lilletun: Representanten Knudsen skildra i sitt hovudinnlegg i dag, som hadde enkelte interessante passasjar, eit kursskifte som eg vil seie ikkje på nokon måte er i samsvar med røynda. Røynda er at sentrumspartia i alle år har stått for ein sterk einskapsskule og likskap for alle, same kvar ein bur i landet og kva økonomiske føresetnader ein har. Samstundes veit representanten Knudsen at vi alltid har kjempa for ei privatskulelov, ei friskulelov som gjev foreldra rett til å etablere og drive skular, og ikkje berre folk med mykje pengar. Når både Arbeidarpartiet og SV sine talarar i dag prøver å late som om det her skjer ei prioritering av dei private skulane framfor dei offentlege, er ikkje det i samsvar med realitetane. Realitetane er framleis at det er 85 pst. av kva det gjennomsnittleg kostar å drive offentleg skule, som blir tilført private skular. Da er ikkje investeringar med i dette, og dei kostnadene ein har i høve til det.

Vidare består forskjellen i ein mykje mindre grad av instrumentalistisk styring av skulen. Vi har i mykje større grad tillit til læraren og lærarens evne til å bruke fagplanen. Difor har vi også i si tid gått sterkt inn for ein forsøksparagraf når det gjeld opplæringslova. Like eins har vi prøvd å få i gang ein dialog med Lærar-Noreg i høve til akkurat korleis skulen skal styrast, og tilliten til den enkelte pedagog.

Når det gjeld likeverd, vil eg påstå at sentrumsregjeringa står for ein atskilleg større grad av likeverd når vi seier at òg minoritetar skal ha rett til å velje annleis, samstundes som vi satsar på den offentlege skulen.

Inge Lønning (H): Jeg er takknemlig for at statsråden tok seg i sin forsnakkelse og ikke regnet med Høyre i oppsamlingsheatet som ble anklaget for å bruke «harry-penger». Det er vel ellers en rimelig dekkende, folkelig karakteristikk av den inndekningsmåten som Arbeiderpartiet og SV har lagt til grunn i sitt budsjettforslag.

Jeg la merke til at statsråden tok til etterretning – jeg skulle gjerne ønske at han hadde brukt en litt mer positiv formulering – komiteens samlede ønske om å få tilbake et dokument om byggebehovene og prioritering av byggebehovene i høyskolesektoren til våren. Jeg regner med at statsråden der også vil gjøre rede for ulike lokaliseringsalternativer i forbindelse med noen av utbyggingsplanene.

Det er et annet spørsmål jeg gjerne vil interpellere statsråden om. Det er nevnt i innstillingen fra komiteen spørsmålet om rett til å meddele doktorgrad og eventuelt utvidelse av den retten til flere høyskoler. Jeg ville gjerne ha statsrådens bekreftelse på at han oppfatter Norgesnettrådets rolle i den sammenheng som en rent rådgivende rolle, mens det er departementet som sitter med det hele og fulle faglige og eventuelt økonomiske ansvaret. Jeg vil også spørre statsråden om han forutsetter at en eventuell rett til å meddele doktorgrad automatisk skal utløse ressurser i form av nye stillinger eller andre ting? Min oppfatning er tvert imot at grunnlaget for å vurdere adgangen til nye doktorgrader er at disse ressursene allerede finnes ved vedkommende institusjon.

Og til sist nevnes i proposisjonen fordeling av nye stipendiatstillinger – blant 35 nye stipendiatstillinger er 10 tenkt fordelt til private høyskoler. Det vil jeg gjerne ha statsrådens kommentar til, for det er et helt nytt prinsipp når det gjelder ressurstildeling til private høyskoler.

Statsråd Jon Lilletun: Fyrst til spørsmålet om doktorgrader. Der kan eg stadfeste representanten Lønning si forståing. Norgesnettrådet har gjort ein glimrande jobb i forhold til å leggje til rette for eit system for kvalitetssikring og for utprøving av dette. Der har dei gjort jobben sin. Den jobben er godkjend av departementet, og Norgesnettrådet har fått i oppdrag av departementet å finne fram til komitear i samsvar med dei retningslinene departementet har godkjent, som bl.a. inneheld heilt klart at det skal vere internasjonal kompetanse kopla inn. Når det så ligg føre eit råd, er det departementet som gjer det endelege vedtaket. Førre gong sakshandsama vi dette i løpet av ganske kort tid – eg vil tru temmeleg eksemplarisk – og eg kan love representanten Lønning at det her òg skal kome ei rask sakshandsaming når dette ligg føre, slik at det kan vere klart før sommarferien.

Når det derimot gjeld ressursar, er det meir samansett. Der er det heilt klart at det er kvaliteten som skal vere grunnlaget for tildeling. Derfor vil det ikkje frå mi side verte lagt opp til ein automatikk, men til at vi skal ha ein dialog med dei enkelte institusjonar i forhold til det – så det vil ikkje verte lagt inn automatikk der.

Når det gjeld spørsmålet om stipendiatstillingar til private høgskular, er det slik at nokre av dei skulane som tidlegare hadde eit ekstratilskott til udefinerte oppgåver, no i staden får ei forskingsstøtte via desse stipendiatstillingane, og det trur eg er ein god måte å gjere det på.

Rolf Reikvam (SV): La meg først få gjøre oppmerksom på at SV ikke har foreslått å redusere bevilgningene til folkehøgskolene. Vi står på det som er forslaget, slik at jeg regner med at det var en forsnakkelse når statsråden tok SV med i den forbindelse.

Når det gjelder kvalitet og kvalitetsutvikling, profil og utviklingstrekk, trakk statsråden opp et skille som går mellom de som vil ha en sentralistisk styring av norsk skole – underforstått at det er Arbeiderpartiet og SV – og de andre. Det er vel ingen her som er imot de fagplanene som foreligger. Vi ønsker en kombinasjon, vi ønsker at det skal være en mulighet for lokalt tilpasset lærestoff, og vi ønsker stor pedagogisk frihet til den enkelte lærer. Det er det bred enighet om i denne forsamling, så jeg har litt problemer med å se at det skulle gå noen skillelinjer der. Jeg syns derfor at statsråden skal kommentere litt mer også det.

Statsråden sier at skolefritidsordningen ikke vil bli svekket med det kuttet som er gjort, og han mener at foreldrene godt kan betale litt mer. Det uheldige med den måten å kreve inn skatt på, som dette egentlig er, er at det rammer alle likt. Så lenge vi har inntektsskatt, har vi muligheten til å få til et rettferdig skattetrykk. Men dette rammer urettferdig ved at en større andel skal over på den type inntekter til det offentlige. Det vil ikke ha noen vesentlig innvirkning, sier statsråden, at vi reduserer tilskuddsordningen til utstyr med 50 mill. kr. Hvor går grensen for at det skal ha vesentlig innvirkning på utdanningssektoren?

Så til slutt et spørsmål til statsråden som går på en omstillingsenhet ved kompetansesentra. Et flertall har sagt ja til dette. Vil statsråden eventuelt komme tilbake til Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett hvis det blir behov for det, for å lage ordninger som går på førtidspensjon osv.? Det var et konkret spørsmål.

Statsråd Jon Lilletun: Fyrst ei orsaking til SV for at eg tok dei med når det gjaldt folkehøgskulane. Det var ei forsnakking, det er heilt rett. Det er bra at SV her faktisk opprettheld ei linje dei har hatt i forhold til folkehøgskular. Ser ein derimot på privatskulane, så gjeld det både SV og Arbeidarpartiet at forskjellen mellom deira tidlegare budsjett når det gjeld kutt, og ny linje er mykje større enn når det gjeld sentrumspartia sitt kutt i forhold til skulefritidsordninga. Dersom det er nokon som har føreteke eit linjeskifte her, er det faktisk desse to partia. Det kan dokumenterast i forhold til tidlegare innstillingar, både i tekst og sum.

Så sa ikkje eg, slik som representanten Reikvam seier, at foreldra godt kan betale. Eg sa at det vil verte slik at dei faktisk må betale meir, inntil 120 kr i mange kommunar i gjennomsnitt, men i ein del kommunar der kommunen ikkje tidlegare har vore inne, vil det ikkje verte så mykje, for der må dei gå inn og i alle fall halde infrastrukturen etter den nye lova og forskriftene som er vedtekne.

Så spør representanten Reikvam: Kvar går grensa? Det er klart at det verkar ikkje kvalitetsfremjande med dei kutta som vi har måtta gjera, det vedgår eg utan vidare. Men samstundes er det altså ei prioritering innanfor stramme rammer som er gjort, og då måtte ein òg akseptere at ein måtte ta ein del pengar på utdanningsområdet. No er det ikkje slik at alle desse pengane er reelle kutt. Det dreier seg òg om ei tilpassing av aktivitetsnivået, der ein fører vidare det som var i år, ut frå at ein fekk meir kjennskap til nivået.

Tomas Norvoll (A): I dag opplevde vi en statsråd som ikke kunne trekke noen lange linjer i utdanningspolitikken, en statsråd som ikke greide å heve blikket og trekke linjene framover for hvordan Skole-Norge skulle utvikle seg. Vi opplevde en statsråd som var bundet til masta, med Fremskrittspartiet som styrmann og Høyre som los.

Så gjemmer han seg bak våre kutt på de private skolene. Det som er realiteten, er at Regjeringen og regjeringspartiene med åpne øyne valgte å gå inn i et samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet. For dem var kontantstøtten så hellig og så viktig at det kunne ikke fires en krone på den for å komme Arbeiderpartiet i møte og føre reelle forhandlinger med oss. Så sa statsråden i sitt siste svar til representanten Reikvam noe som bare understreker det vi visste, at når han måtte prioritere innenfor stramme rammer, valgte han i samråd med sine kolleger og forbundsfeller her i huset å kutte i de offentlige samfunnsinstitusjonene, i den offentlige skolen, mens man valgte å skjerme de private ordningene. Når statsråden måtte velge, var det den linjen han la seg på. Spesielt oppsiktsvekkende er det at statsråd Lilletun, som i forrige periode var leder i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen med åpne øyne kan gå inn og kutte de 50 mill. kr til læremidler etter Reform 97. Det var en avtale, det var vedtatt i Stortinget at man skulle bevilge 50 mill. kr hvert år i tre år. Nå var ikke Lilletun med på det vedtaket i sin tid, for han foreslo 75 mill. kr i tre år framover. Da er det oppsiktsvekkende at han kan råde sine til å gå bort fra det. Det viser bare at vi nå har fått en regjering som lar seg styre i ett og alt av Høyre og Fremskrittspartiet.

Statsråd Jon Lilletun: Dersom vi går tilbake til dei opprinnelege budsjettforslaga, Regjeringa sitt budsjettforslag og dei alternative budsjetta til dei forskjellige partia – eg har gått inn i og sett på kva som er dimensjonane der – finn ein at dei som på eigen kjøl vil bruke mest pengar på utdanning, er SV. Dei som vil bruke nestmest pengar på utdanning, er Høgre. Så kjem Regjeringa, og så kjem Arbeidarpartiet 100 mill. kr under det. Det er realiteten – det er den framtidsretta utdanningspolitikken som Arbeidarpartiet påstår at dei står for. Innafor eit stramt budsjett har sentrumsregjeringa faktisk prioritert utdanning.

Så gjentek representanten Norvoll at vi har valt å kutte i dei offentlege skulaneog skjerme dei private. Dei private får i forhold til ei lov, og det er alltid mindre enn dei offentlege får. Det er altså ikkje slik at vi har opprioritert dei, men dei har fått i forhold til dei vedtaka som Stortinget har gjort, på lovmessig grunnlag.

Så vert det sagt at her er vi bundne til masta, til Høgre og Framstegspartiet. Høgre og Framstegspartiet skal ha ros for at dei var villige til å gå inn og konkret støtte Regjeringa i budsjettarbeidet. Vidare dokumenterte eg her at når det gjeld utdanning, var Høgre faktisk villig til å satse 100 mill. kr meir enn Regjeringa og 200 mill. kr meir enn Arbeidarpartiet. Så det er ei falsk skildring at det skulle gå eit skilje på akkurat dei plassane.

Anneliese Dørum (A): Det er altså slik at de private skal få hva de ber om, og det som blir igjen, skal gå til offentlige skoler og tilbud. Det er særlig trist at budsjettforliket går ut over de minste skolebarna våre, de som trenger det aller mest.

Ellers vil jeg gjerne at statsråden skal klargjøre det han sa i sitt innlegg om kompetansesentrene, og Bredtvet spesielt. For merknadene våre skulle være krystallklare. Vi gikk inn for forslaget i St.meld. nr. 23 for 1997-98 om at også Bredtvet måtte ta sin del av reduksjonene. Men forutsetningen for det er at avdelingen Søndre Land blir samlokalisert med Bredtvet slik at stillingene flyttes over til Bredtvet, og ikke til Øverby, noe det også har gått rykter om. Flertallet går imot det, og når vi ber om at det nye styret foretar en gjennomgang av ressurssituasjonen ved Bredtvet kompetansesenter, mener vi Bredtvet kompetansesenter, for vi ønsker for det første ikke en større reduksjon her enn det stortingsmeldingen forutsatte, og vi ønsker ikke at stillinger fra Bredtvet skal gå til andre områder i landet.

Statsråd Jon Lilletun: Fyrst igjen ein korreksjon: Dei private får ikkje det dei ber om, dei får i samsvar med det lova seier, og det er i gjennomsnitt 85 pst. av kva dei får i det offentlege. Skjer ein på dei offentlege løyvingane, vil òg løyvingane til dei private skulane automatisk gå ned. Det er realiteten.

Så i forhold til kompetansesentera. Det som låg i mi utsegn, var at vi når vi har hatt ein fagleg gjennomgang av Bredtvet kompetansesenter og dei totale oppgåvene dei har, har fått opp forskjellige forslag til løysingar som kanskje samla sett kunne vere betre for sektoren, og det vi ynskte, var at det nye styret skulle få høve til å sjå på dei. Stortinget har nemleg ikkje hatt høve til å sjå det siste som har skjedd i forhold til den gruppa som har gått gjennom dette. Det er sjølvsagt ikkje slik at statsråden tenkjer å gå på tvers av det Stortinget har sagt, men det som denne gruppa har sagt, er at det vil vere svært interessant å sjå ein del av dette i samanheng med Øverby, for det vil samla sett kunne gje høgare kompetanse på området.

Det eg spurde om, var om styret kunne få høve til å gå inn i denne problemstillinga.

Nokre har prøvd å gjere dette til distriktspolitikk. Det er det ikkje. Det er eit fagleg spørsmål, og dersom det fagleg sett er likeverdig eller betre, gjorde det vel heller ikkje noko om Oppland, som er så hardt råka, fekk ein del av denne kompetansen i staden for ei ytterlegare sentralisering i Oslo.

Det var altså dette som låg i mitt spørsmål, og ettersom eg skjønar, vil iallfall ikkje Arbeidarpartiet som ein del av fleirtalet vere usamd i at styret skal få høve til det.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Den store og raske endringstakten i samfunnet stiller store krav til god kunnskap og kompetanse. Derfor har 1990-åra blitt utdanningsreformenes tiår.

Nå er tida inne til å etablere tilbod for vaksne som krev kontinuerleg oppdatering, med andre ord læring for heile livet. Derfor blir den nye, planlagde kompetansereforma ei viktig vaksenreform som eit tiltak i livslang læring. For det er ikkje tvil om at det er dei vaksne som i dag har blitt taparane i det norske utdanningssystemet. Når me i tillegg registrerer at Regjeringa og stortingsfleirtalet reduserer satsinga på utdanning og kompetanse og samstundes reduserer rammeoverføringane til kommunesektoren, ja, da er det verkeleg grunn til bekymring for framtida til det offentlege utdanningssystemet. Og dette skjer altså samstundes med at private tilbydarar gjennom lov blir skjerma for store nedskjeringar.

Arbeidarpartiet legg vekt på at alle barn og unge skal ha lik rett til utdanning. Derfor er det viktig for oss å prioritere offentlege institusjonar som omfattar alle. Når regjeringspartia og høgrepartia i sitt budsjettforlik reduserer rammeområdet med i alt 328 mill. kr, er det òg slik at Arbeidarpartiet må halde seg til den ramma som Stortinget har gjort vedtak om.

Eg er glad for at Regjeringa har justert tilskotet for løns- og prisauke for neste år når det gjeld opplæring innafor kriminalomsorga. Det som ikkje er bra, er at budsjettframlegget ikkje kompenserer for etterslepet sidan 1994. Komiteen har òg ved fleire høve vore opptatt av bemanningssituasjonen ved Statens utdanningskontor i Hordaland, som har det koordinerande ansvaret for fengselsundervisninga. Eg vil be statsråden om å følgje bemanningssituasjonen nøye og om nødvendig kome tilbake til Stortinget i revidert nasjonalbudsjett til våren, slik at midlane til fengselsundervisning kan administrerast og brukast på best mogleg måte.

Eg må legge til at eg er ikkje så lite forundra over Framstegspartiets nedprioritering av dette viktige området. Framstegspartiet seier nemleg at dei primært går inn for å redusere utgiftene til opplæring innafor kriminalomsorga, og det bør mange merke seg. I min replikk tidlegare til Framstegspartiet fekk eg heller ikkje svar på kva slags nivå dei vil legge seg på i framtida når det gjeld opplæring innafor dette området.

I samband med behandlinga av revidert nasjonalbudsjett i juni blei særtilskotet til teknisk undervisningsutstyr og tilpassing av lokale fjerna. Dette meiner me i Arbeidarpartiet er lite tilfredsstillande, og me gjorde framlegg om å løyve 35 mill. kr i vårt alternative budsjettopplegg. Etter at budsjettramma nå er vedtatt av sentrumspartia og høgrepartia, kan me dessverre ikkje lenger finne rom for å vidareføre dette forslaget. Det betyr ikkje at me er tilfredse med situasjonen, for sjølv om løyvingane i si tid skulle vere «midlertidige», veit me absolutt at det framleis er eit etterslep i fylkeskommunane.

I innstillinga er det eit fleirtal for å endre delar av grunnkursstrukturen i vidaregåande opplæring allereie nå, før evalueringa av Reform 94 ligg føre. Det dreier seg om å etablere eit heilt nytt grunnkurs innafor media og kommunikasjon og å splitte opp den etablerte strukturen på området økonomisk-administrative fag, fordi me har registrert at den økonomisk-administrative utdanninga på mange måtar har blitt ein tapar i Reform 94. Derfor vil altså nå eit fleirtal i komiteen be Regjeringa om å etablere eit grunnkurs i merkantile fag.

Eit anna viktig område innafor vidaregåande opplæring er kjøp av skulebøker og dei store utgiftene som elevane får. Arbeidarpartiet ønskjer ei ordning med gratis utlån av skulebøker i kombinasjon med auka satsing på elektroniske læremiddel. Som eit første steg gjer me her framlegg om å løyve 50 mill. kr til dette formålet.

Petter Løvik (H): Eg er svært glad for at statsråd Lilletun tok seg tid til å greie litt ut om bruken av «harry-pengar», eller monopolpengar, som eg likar å kalle det, sidan eg har ein god venn som heiter Harry og som eg ikkje vil fornærme. Eg trur det er veldig viktig å få fram desse sidene ved årets budsjett. Dessutan understrekar det også ei anna side som opptar oss i Høgre veldig sterkt. Med det mangedoble bokhaldet som Arbeidarpartiet her viser, ser vi endå ein gong at behovet for eit nytt grunnkurs i merkantile fag innan den økonomisk-administrative utdanninga så absolutt til stades!

Frå Høgre si side har dette vore eit krav i mange år på bakgrunn av oppmodingar vi har fått frå næringslivet, både på arbeidsgivar- og på arbeidstakarsida. Så langt eg har klart å bringe på det reine, er talet på elevar som vel denne fagkrinsen, no på landsbasis redusert frå 10 000-14 000 årleg før Reform 94 til ca. 3 000 årleg i dag.

I skuleåret 1997-98 var det for første gong færre enn 1 000 elevar som begynte kurset rekneskap 1 ved dei vidaregåande skulane her i landet. Denne utviklinga er i ferd med å få alvorlege konsekvensar for norsk næringsliv, ikkje minst for rekneskapsbyrå og ein god del småbedrifter. Vi treng ikkje høgskuleutdanna folk til alle jobbar. Vi treng ikkje siviløkonomar for å sortere bilag i norske småbedrifter.

Som saksordførar for kapitlet om Universitetet i Oslo vil eg seie meg spesielt glad for at vi har kunna gi klarsignal til bygging av Informatikkbygget ved Universitetet. Men når det gjeld dette kapitlet, er eg også nøydd til å rette opp ein liten feil som er komen inn i innstillinga, som ein samla komite har bedt meg gjere merksam på. På side 46 andre spalte bed ein samla komite om at ei ny stortingsmelding om dimensjonering av høgare utdanning inneheld tiltak for å auke kapasiteten til legeutdanning. Der er dessverre ved ein trykkfeil fire ord blitt ståande igjen, «i de ulike regionene», som ein samla komite meiner ikkje skal vere med.

Så litt tilbake til hovudlinjene i utdanningspolitikken. Eg utfordra tidlegare i dag representanten Lyngstad på om det vi no såg, var eit steg i retning av eit nærare samarbeid på ikkje-sosialistisk side også i skulepolitikken. Eit av dei svara som representanten Lyngstad gav på den oppfordringa, var eit tja. Han sa at likeverdig opplæring innan ein einskapsskuletradisjon var Kristeleg Folkeparti sin politikk. Då vil eg be om at representanten Lyngstad merkar seg det som komiteleiaren Grete Knudsen sa i sitt innlegg i dag:

«Kanskje er snakket om enhetsskolen blitt så vanlig at det nærmest blir som en floskel som ingenting betyr lenger.»

Frå Høgre si side er vi for einskapsskulen. Vi er for einskapsskulen i den forstand at vi vil at alle elevar, utan omsyn til kvar dei bur, økonomi og evne, skal ha eit likeverdig tilbod. Men likeverdig betyr ikkje det same som likt. Likeverdig må bety at det er eit ulikt tilbod, sidan vi som menneske og elevane som elevar er ulike. Det kunne vere veldig interessant om også Kristeleg Folkeparti sa klart frå kva dei legg i einskapsskuleomgrepet, og kva dei ikkje legg i det. Så kunne vi kanskje fått ein debatt som var litt meir oversiktleg.

Når det gjeld privatskulane, som er eit veldig nyttig supplement og i mange tilfelle eit veldig spennande alternativ til dei offentlege skulane, er eg også lei meg for at Kristeleg Folkeparti har brote ein barriere i denne budsjettbehandlinga og også tidlegare i haust under behandlinga av stortingsmeldinga om privatskulane. For første gong har Kristeleg Folkeparti vore med på å sette grenser, sette tak for kor mange elevar som kan få tilskot gjennom tilskotet til toppidrettsgymnasa, den toppdelen som ligg der. Dette er med og hindrar ei utvikling av eit viktig skuleslag, og eg håpar det ikkje er eit signal om at Kristeleg Folkeparti også no vil begynne å fråvike ideologien og la fridomen råde berre der det passar det partiet.

Eirin Faldet (A): Å regjere på Carl I. Hagens nåde har sin pris. Knapt noe budsjett viser det tydeligere enn undervisningsbudsjettet. Når kulturministeren reduserer pressestøtten, eller når kommunalministeren reduserer kommunenes økonomi, eller når det reduseres i arbeidsmarkedstiltakene til dem som trenger det mest, er det bevis på en sterkere høyredreining.

I Dagsavisen den 6. desember 1998 skrev Jon-Hjalmar Smith:

«Makt gir mersmak, antydet Lahnstein da hun lot seg intervjue av Geir Salvesen i Aftenposten ved forrige årsskifte – og det får ikke hjelpe at minoritetsmakten har gitt 80 prosent av oss andre en viss avsmak. Naturligvis var drømmesituasjonen en helt annen for et års tid siden.»

Jeg velger å tro at også innad i Regjeringen har det vært vanskelig for enkelte statsråder når det gjelder undervisningsbudsjettet. Det burde svi smertelig for de partiene som tidligere har støttet Arbeiderpartiets visjon om en skole for alle, fra grunnskole til universitet.

Nå ser vi at Regjeringen, Høyre og Fremskrittspartiet reduserer budsjettet til offentlig skole med 328 mill. kr. Beløpet er kanskje ikke stort – det har blitt understreket også av statsråden – men det viser en trend og et linjeskifte.

Ikke alle barn er like heldige med foreldre. Gode og trygge tilbud i samfunnets institusjoner, barnehage, fritidsordninger og skole kan være det eneste sikkerhetsnettet enkelte barn har. Det skal ikke rare fantasien til å skjønne at ved å redusere overføringene til offentlig skole reduseres tilbudet til de fleste barn. Er det en A- og B-skole vi nå ser starten på? Hvorfor har ikke privatskolene fått reduksjoner? Er det Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyres familiepolitikk og skolepolitikk vi nå ser? Hvor er Senterpartiet?

Et stadig mer komplisert samfunn og arbeidsliv krever kunnskap og ferdigheter som aldri før. Grunnskolen er ikke lenger til for å imøtekomme kravet et moderne næringsliv stiller. Derfor er det nødvendig å gi tilbud også til dem som ønsker å skaffe seg nye kunnskaper.

Hedmark er blant de fylkene i landet som har lavest utdanningsnivå i befolkningen. Dette har Hedmark arbeidet målbevisst for å endre. Høgskolen i Hedmark har greid å snu denne negative trenden. Høgskolen i Hedmark utdanner bl.a. unge mennesker innenfor teknologi og data, og elevene er så etterspurt at de blir kapret før de er ferdig med eksamen, og det er gledelig.

Ved lærerhøgskolen i Hamar er det trangt. Ja, statsråden kjenner godt til det. Arbeidsforholdene for elevene er under enhver kritikk. Hamar lærerhøgskole er en av de få lærerskolene som har økning i antall søkere, men de fysiske forholdene er altfor dårlige.

Statsråd Lilletun har reist mye rundt i landet og besøkt mange lærerinstitusjoner. Det blir imidlertid et problem når en får vite at statsråden har lovet like mye til alle. Jeg håper statsråden kan bekrefte at bygging av ny skole ved Hamar kan starte opp snart.

Utdanning fremmer selvfølelse for den enkelte og vil være nøkkelen til at Norge fortsatt skal være et rettferdig velferdssamfunn.

Helt til slutt: Jeg har fulgt med i debatten, og jeg har lagt merke til at spesielt Senterpartiet er opptatt av å gi Arbeiderpartiet skylden for at Regjeringen har gått sammen med Høyre og Fremskrittspartiet. Men jeg går ut fra at de har gått dit selv. De var vel ikke utilregnelige i gjerningsøyeblikket, som det heter. Nå er det faktisk på tide at Regjeringen tar ansvar for egne handlinger. Vi andre har i hvert fall skjønt at Regjeringen har sittet i ett år. Så nå gjelder det å stå oppreist på egne valg.

Synnøve Konglevoll (A): Budsjettet til kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, sånn som det ligger i innstillingen, er dessverre nok et eksempel på at sentrumsregjeringa har lagt grunnlaget for en politikk som går til høyre. For i forliket mellom sentrum, Høyre og Fremskrittspartiet er det de private skolene som er prioritert, mens det offentlige tjenestetilbudet reduseres.

Statsråd Lilletun sa i replikkvekslingen at både Høyre og sentrumspartiene i sine alternative opplegg hadde mer penger til utdanning enn det Arbeiderpartiet hadde. Men realiteten er jo at etter forhandlingene mellom sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet måtte vi redusere vårt budsjett med 234 mill. kr for å holde rammen. Så selv om både Høyre og sentrumsregjeringen hadde mer penger enn oss, var det vel da Fremskrittspartiet som bestemte at rammen skulle reduseres så kraftig.

Det er synd at denne regjeringen har valgt å gjøre en bakstreversk kontantstøttereform så viktig at det er Fremskrittspartiet som styrer.

Likevel er det noen lysglimt, for det blir sagt en del her som ikke har direkte med pengefordelingen å gjøre, men som likevel er viktig. Jeg vil spesielt trekke fram det et bredt flertall sier om studentboliger, etter forslag fra Arbeiderpartiet, for her legges grunnlaget for flere regelendringer. Det viktigste er å fjerne dagens tak på tilskudd og la tilskuddet utgjøre 60 pst. av de forhåndsgodkjente byggekostnadene.

Flertallet er innforstått med at det kan bety at det bygges færre boenheter, men det er likevel bedre at det blir bygd færre boliger enn at gode prosjekter som det er behov for, ikke kan realiseres.

Tida tillater meg ikke å gå inn på de øvrige regelendringene vi går inn for, men det som må understrekes, er at det er et stort behov for studentboliger. Et bredt flertall er enig om at det er behov for en økt satsing.

Vi har ikke fremmet forslag til å votere over i denne saken, men vi regner med at departementet følger opp innstillinga, og vi vil jo i tillegg få muligheten til å diskutere dette i Stortinget når Regjeringa legger fram den handlingsplanen som vi har bedt om.

Flere her i salen har de siste dagene sikkert fått mange hundre mail om fastrente på studielån. I mitt svar til dem som har sendt mail til meg, viser jeg til det vedtaket som ble fremmet av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, og som også sentrumspartiene stemte for til slutt. Jeg har føyd til i mine svar at jeg regner med at det vil bli gitt tilbud om fastrente så snart som mulig. Men å si så snart som mulig til utålmodige studenter, er ikke veldig konkret. Så jeg vil be statsråden hjelpe meg så jeg kan bli mer konkret. En av grunnene til at jeg spør om det, er dessuten at statsråden har gitt litt uklare signaler i denne saken. I brev til Arbeiderpartiets gruppe datert 30. november sier statsråden at departementet i samarbeid med Lånekassen vil legge til rette for at arbeidet med et tilbud om fastrente «utredes og forberedes slik at det kan settes i drift i år 2000». Men lenger nede i det samme brevet heter det at departementet «vurderer ulike alternativ og prøver å finne fram til løsninger som kan iverksettes på et tidligere tidspunkt».

Det blir ikke mer klart av at den samme statsråd Lilletun i et oppslag i Aftenposten 29. november, altså dagen før dette brevet er datert, sier at fastrenten kommer – forhåpentligvis i løpet av dette året. Det må jo være 1998 det da. Spørsmålet er om statsråden kan hjelpe meg til å bli mer konkret, og svare på når tilbakebetalerne får et tilbud om fastrente. Blir det i år, blir det før påske, eller har statsråden fremdeles tenkt å vente til år 2000?

Vi har jo fått mange mail – og til en som jeg svarte, prøvde jeg meg på en liten morsomhet og spurte hvorfor de ikke kunne gå i tog, som da jeg var ung. Men faktisk har mange unge folk gått i tog i høst. Det har spesielt vært elever i den videregående skolen. Det er stor grunn til å være bekymret for arbeidsmiljøet til elevene i den videregående skolen, og vi er veldig spent på hva statsråden kommer med når den saken kommer til Stortinget til våren.

En annen stor sak som elevene har vært opptatt av og demonstrert for, er gratis skolebøker. Her er det mange som har lovt mye i skoledebatter i valgkampen. Men det er faktisk bare Arbeiderpartiet som har fulgt opp løftet, og vi har i vårt alternative opplegg lagt inn 50 mill. kr til utlån av skolebøker. Selv da vi måtte kutte budsjettet med 234 mill. kr etter at flertallet hadde redusert rammen, satte vi av 50 mill. kr til skolebøker. Vi har dessverre ikke flertall i år, men det kommer nye budsjetter, og denne saken vil vi jobbe videre med.

Anne Brit Stråtveit (KrF): Alle partier har ønske om en god skole, men vi har ulik oppfatning om hva det er, og vi har ulikt grunnlag for hvordan vi mener forskjellige sider av utdanning og opplæring skal utvikles.

Kristelig Folkeparti ønsker å se elevene som hele mennesker. Arbeiderpartiet og SV framhever i sine merknader at skolen ikke skal være verdinøytral, men bygge på demokratiske verdier. Det er viktige verdier, men vi er opptatt av at mennesker også har en religiøs side og at de kristne grunnverdier fortsatt er viktige for utvikling av enkeltmennesket, for et godt samvær mellom menneskene og for å kunne ivareta den kristne kulturarven.

At elevene er hele mennesker, betyr i skolesammenheng at samtidig som vi vil at skolen skal være en kunnskapsskole, skal den også gi omsorg og bidra til trivsel og oppbygging av gode mellommenneskelige forhold. Derfor ser vi på Regjeringens satsing på forebyggende arbeid i skolen som svært viktig i en tid med mye uro i mange skoler, der elever føler seg usikre og utrygge og lærere trenger hjelp til å takle skolehverdagen. Mobbing, rasisme og vold kan motarbeides gjennom ansvarliggjøring i form av demokratiutvikling, elevrådsarbeid og konfliktråd i skolen. Men holdningsskapende arbeid er noe av det vanskeligste som finnes. Jeg tror at de læringsmetoder som brukes på dette feltet, er svært viktige. Drama som metode er et verktøy som gir elevene muligheter til å sette seg inn i andres situasjon på en spesiell og lærerik måte.

Jeg har tidligere sagt noe om at det kan være verdifullt å få inn andre profesjoner i skolen. Det kompetanseutviklingsprogrammet som vi har gått inn for tidligere, er også noe som jeg har stor tro på kan være med og gjøre noe for skolesituasjonen og for den enkelte i klasserommet. Jeg tror også at en må satse på klasseromsforskning for å kunne hjelpe elever og lærere.

Alle partier har tidligere også sagt noe om viktigheten av samarbeid mellom hjem og skole. Stoler likevel ikke alle her på foreldrene og deres evne til å ta seg av egne barn, siden en hele tiden lar det skinne igjennom at det er samfunnet som best kan ta seg av barna, og at foreldrene tidligst mulig skal komme seg ut i jobb og prioritere det framfor omsorg for egne barn?

Kristelig Folkeparti er for en skolefritidsordning. Vi kunne ha ønsket oss mer penger til denne ordningen, men vi har ment at det skal være en frivillig ordning med et tredelt økonomisk ansvar, der kommunen og kommunepolitikerne selv kan bestemme standard og pris.

Men SFO og barnehager er ikke begynnelsen på og et ledd i utdanningskjeden. I sin tale «Velferdsstaten foran nye veiskiller» sa Hill-Marta Solberg noe om at 6-åringsreformen var en investering, mens kontantstøtten var en utdeling. Det er viktig for Kristelig Folkeparti å få klart fram skillelinjene mellom Arbeiderpartiet og oss på dette feltet.

Vi mener at foreldrenes samvær med barna fra de er små så absolutt er en svært god investering i framtiden, både for det enkelte barn og for samfunnet. Hvordan kan en tro at ansatte i skoler og barnehager i alle tilfeller kan gi det enkelte lille barnet mer omsorg og gjensidig ansvarlighet enn det foreldrene kan gjøre? Jeg tror det ikke!

Det ble sagt i stad at barna ikke velger sine foreldre. De velger heller ikke sine barnehagelærere og skolelærere.

Norske skoleelever ligger ikke tilbake faglig sett i forhold til andre land, selv om svært mange av dem verken har gått i barnehage eller har hatt heldagsopphold på skolen i form av en skolefritidsordning. Det må være andre motiver som ligger bak ønsket om tidlig skolestart og at de minste skal ha heldagstilbud i barnehage og SFO.

Til slutt: For skolens og ikke minst lærernes del er den lokale og pedagogiske handlefriheten som Regjeringen påpeker i sine budsjettkommentarer, svært viktig. Vektlegging på entreprenørskap og ressurssentre er positive tiltak i rett retning. Reform 97 kunne lett gitt en bundethet som fratok både elever, lærere og foreldre lysten og etter hvert evnen til initiativ og nytenkning, som er uhyre verdifullt for engasjement og arbeidslyst.

Tomas Norvoll (A): Vi har hatt en debatt i dag og også tidligere hatt debatter om komiteenes budsjetter som har vært preget av at det har vært et linjeskifte hos sentrumspartiene. Vi har opplevd at Høyre og Fremskrittspartiet i komite etter komite har fått gjennomslag for at den offentlige samfunnsordningen skal nedprioriteres, mens de private, personrettede ordningene står i fokus. Vi opplever et sentrum som nærmest opptrer som politisk rekved, og som ikke kan forsvare seg på en skikkelig måte.

Vi så i forhandlingene at når sentrum måtte velge, sa de – og de sier fortsatt – at de prioriterer skolen, mens de faktisk nedprioriterer den og de offentlige samfunnsløsningene. Vi fikk nå nettopp en veldig grei redegjørelse fra representanten Stråtveit om hvorfor de mener at kontantstøtte og private, personrettede ordninger er vesentlig mye viktigere enn de overordnede samfunnsmessige ordningene. Vi må respektere det standpunktet, men vi trenger ikke på noen måte å være enig i det. Og det må være lov til å si at det er leit, ikke så mye for Arbeiderpartiet, men for den norske skolen at de som tidligere alltid har hevdet at de er for enhetsskolen og vil styrke den, nå skifter side.

Jeg opplever også at representanter fra Senterpartiet prøver å forsvare seg med at de var nødt til å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet, hvis ikke, ville Arbeiderpartiet og Høyre ha laget et budsjett som ville vært vesentlig mye dårligere enn det som blir vedtatt nå i dag. Det er ikke riktig. Arbeiderpartiet tilbød seg i en kaotisk situasjon hvor regjeringspartiene så ut til ikke å være i stand til å ta styringen, å samarbeide med hvem som helst for å få til en forsvarlig ordning. I et sånt samarbeid ville man aldri opplevd at Arbeiderpartiet sviktet sine prinsipper om skolefritidsordningen, om grunnskolen, om enhetsskolen og om de generelle, store samfunnsinstitusjonene våre.

Når regjeringspartiene nå har gått til Høyre og Fremskrittspartiet, får de stå for det. De får på et eller annet tidspunkt lære seg å stå på egne bein, og ikke drive og henge i bukseslengen og skjørtekanten til Arbeiderpartiets representanter. Men vi tar til etterretning det linjeskiftet som har funnet sted.

Vi tror ikke at kuttene – selv om de er store, og selv om de er ille – i den offentlige skolen i seg selv vil føre til en total rasering av skoletilbudet. Men det vil merkes, og det er uttrykk for en trend og en linje som sentrumspartiene nå har valgt.

Representanten Lyngstad avdramatiserte kuttet i skolefritidsordningen med å si at det bare vil koste 120 kr mer i måneden. For det første tror jeg det tallet er feil. Det vil variere mye fra kommune til kommune. Og jeg må si: Det er nok ikke vanskelig for representanten Lyngstad å betale 120 eller 150 kr mer i måneden, som tross alt har en inntekt og diettordning på over 500 000 kr i året. Men det finnes mange med små barn som har det vesentlig strammere enn representanten Lyngstad, og som vil merke det kuttet som flertallet nå velger å foreta.

Arbeiderpartiet satser på den offentlige skolen, og ikke minst satser vi på høyere utdanning. Det motsatte har vært hevdet i dag. Da vil jeg få lov å henlede oppmerksomheten på at Arbeiderpartiet i dag fremmer forslag om at det skal brukes 42 mill. kr på desentralisert høyere utdanning for å bringe utdanning ut i regionene, slik at det skal være mulig for folk som ønsker høyere utdanning og høyere kompetanse, å bosette seg ute i regionene. Hvis vårt forslag blir vedtatt, ville det vært et løft for den desentraliserte høyere utdanningen, og det ville ha gitt muligheten til å få på beina mange tilbud rundt om i landet.

I innstillingen går komiteen inn for at høyskoler som har de faglige kvaliteter, kan tildele doktorgrad. Jeg forutsetter at dette skjer raskt.

Vi har også registrert at statsråden har kommet med veldig mange løfter om nybygg og samlokaliseringer innenfor høyskole- og universitetssektoren. Nå har statsråden reist rundt og lovet mye. Nå er det på tide at han begynner å konkretisere prioriteringen og faktisk tar tak i de plassproblemene som er ved mange institusjoner. Da vil jeg minne om den merknaden som et flertall står bak, som sier at samlokaliseringer skal prioriteres, og vi ser fram til at statsråden skal legge fram en sak og faktisk begynne å prioritere sine egne løfter.

Grete Knudsen (A): Fra en del talere her i dag er det kommet frem holdninger om at skolen ikke krever noe av elevene. Det er et slapt og et uriktig utsagn. Skolen har aldri krevd mer av elevene enn i dag, og i dag krever skolen mye av alle elevene sine. Et stadig mer komplisert samfunn og arbeidsliv krever kunnskaper og ferdigheter som aldri før. Men det er overmåte viktig å ha klart for seg at disse kravene ikke alene er krav om kunnskap om flere byer i Belgia. De unge får en nokså dårlig start om de bare får med seg de tradisjonelle kunnskapene. De er hjelpeløse i samfunn og arbeidsliv dersom de ikke har skaffet seg et minimum av evne til å samarbeide. De er nokså fattige dersom de ikke gjennom skolen har fått oppøvd evnen til solidaritet. De har, som ingen tidligere generasjoner, behov for både sin kritiske sans og sin skapende evne. Svaret på slike utfordringer ligger ikke i det som var. Flere nasjonale kunnskapsprøver, nasjonale vurderingssystemer, nasjonal kontroll og flere karakterer er elendige svar på de utfordringene vi nå står overfor. I dette arbeidet er den enkelte lærer, det enkelte lærerteam, viktigere enn både statsråd, komite og sentrale forskrifter. Det vurderingssystem vi kan lage på grunnlag av det som skjer i den enkelte skole, er det som har fremtiden foran seg.

I debatten i dag har regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre brukt mesteparten av sine muskler til forsvar av sin høyredreining. Tilskuddet til private skoler har ikke fått noen reduksjon. Man har samtidig tonet ned konsekvensene av at offentlige tilbud som skolefritidsordning, læremidler til 6-åringene – som ikke minst Lilletun tidligere forfektet burde være mye høyere – og tiltak til minoritetsgrupper utsettes for kutt. Da hjelper det lite at statsråden forsvarer seg med å liste opp hvem som byr mest i de ulike budsjettene. For til syvende og sist er det måten man bruker pengene på, som alltid vil angi den retningen man ønsker å gå i. I forhold til det som statsråden tidligere har stått for, føler jeg at han ikke viser det samme engasjementet nå overfor en enhetsskole som faktisk utsettes for press fra mange kanter – veldig mange kanter. Det er klart at med en vektlegging av de individuelle ordningene, som regjeringspartiene nå har satt alt inn på å få igjennom ved sin kontantstøtte, angir man også en annen oppvekst- og familiepolitikk. Når det i tillegg nå kommer til å bli endringer med en så stor reduksjon av skolefritidsordningen, ville det være riktig om statsråden kunne ha sagt om det også angir en annen retning på skolepolitikken enn tidligere. Det er ikke rart at de spørsmålene blir reist her, for det passer godt med den vekten som det legges på de individuelle ordningene i barnehagene. Med kontantstøtte istedenfor barnehager og med reduksjon av skolefritidsordningene ser mange av oss en høyredreining i forhold til de oppvekstordningene som vi tidligere har lagt vekt på, og som det har vært stor oppslutning om i samfunnet vårt.

Jeg opplevde at statsråden i sitt innlegg ikke sa noe om hvilke linjer som skulle legges til grunn videre. Vi vet alle sammen at Kristelig Folkeparti ikke var noe særlig for 6-åringsreformen, og det er der statsråden nå tar penger fra. Han tar de 50 millionene derfra. Vi vet at Kristelig Folkeparti ikke var noe særlig for skolefritidsordningen. Det er der han tar penger fra. Han burde ha sagt om han her angir en annen linje, og at Senterpartiet, som tidligere har vært for de offentlige ordningene, da virkelig har tapt den kampen.

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Svein Ludvigsen (H): Jeg synes det er svært gledelig at komiteen, bortsett fra Fremskrittspartiet, ytret seg så positivt om Universitetet i Tromsø og den store betydningen det har for høyere utdanning, forskning og næringsliv i Nord-Norge. For det er et faktum at Universitetets snart tredveårige tilstedeværelse i Tromsø har gitt gode resultater hva angår økonomisk verdiskaping og fornyelse av næringslivet i nord, og det er den aller viktigste aktøren for å dekke behovene for høyt utdannet helsepersonell i Nord-Norge.

Dessverre ser vi nå en økt svikt i legedekningen i nord, både innenfor sykehusdelen og i primærhelsetjenesten i kommunene. Mens antall yrkesaktive leger i Norge har økt med 1 202 leger fra 1995 til 1998, har antallet leger i Nord-Norge gått ned. Årsaken er sammensatt, men KUF-komiteen har pekt på ett ømt punkt, nemlig utbyggingen av Universitetet i Tromsø, som ennå ikke er ferdig. Det er bygningsmessig dimensjonert for 3 000 studenter, og har nå 6 000-7 000. Derfor gjør komiteen rett når den igjen påpeker at teorifagbygget har høyest prioritet blant de statlige byggeprosjektene, og at dette prosjektet må realiseres raskt. Jeg hadde håpet at vi skulle få til en omdisponering på budsjettet slik at byggearbeidene kunne komme i gang på østre fløy i mai neste år. 15 mill. kr er det som trengs, og jeg forutsetter og håper at Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett til våren tar en ny gjennomgang og ser om det er rom for å sette i gang byggingen av teorifagbygget.

I denne sammenhengen er selvsagt en utvidelse av Regionsykehuset og medisinsk helsefagbygget en forutsetning for at vi på kort sikt skal kunne utvide antall medisinerstudenter til 90, for så i neste omgang å øke til 120 pr. år ved Universitetet i Tromsø. I så måte er jeg glad for at en annen komite, nemlig sosialkomiteen, i sin budsjettinnstilling fremmer to romertallsforslag som begge vil være av stor betydning for utdanning og faglig interessante miljøer knyttet til medisin i Tromsø. Jeg tenker på sosialkomiteens forslag om å be Regjeringen utrede etablering av et nasjonalt telemedisinsk senter ved RiTØ, finansiert med statlige midler, og sosialkomiteens forslag om å be Regjeringen vurdere økt opptak av medisinerstudenter ved Universitetet i Tromsø.

I tillegg har budsjettforliket mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Regjeringen gitt som resultat at det ligger 5 mill. kr ekstra som stimuleringstiltak for å øke og bedre legedekningen i utkantstrøkene. Summen av disse tiltakene er jeg overbevist om vil gi en ny tid både for medisinerutdanningen og helsetjenesten i Nord-Norge. For det er slik at undersøkelser viser at utdanningskapasiteten ved Universitetet i Tromsø har en klar sammenheng med legedekningen i nord. Undersøkelsen bekrefter at 80 pst. av nordnorsk ungdom som er utdannet ved Universitetet i Tromsø, er igjen i landsdelen som leger etter fem år. Av ungdom fra Nord-Norge som reiser sørover, er det bare 40 pst. som kommer tilbake til landsdelen etter fem år. Så Stortinget kan knapt nok gjøre en bedre investering i Nord-Norge enn å satse på økt utdanning ved Universitetet i Tromsø.

Statsråd Peter Angelsen: Fiskeri- og havbruksnæringen er en av de viktigste næringene for landets økonomi og den viktigste for sysselsetting og bosetting i kyststrøkene. Den betydelige forskningsaktiviteten som skjer innenfor denne næringen, er en del av den innstillingen som komiteen behandler i dag.

I St.meld. nr. 51 for 1997-98, Perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring, legges et verdikjedeperspektiv til grunn for fiskeripolitikken. Med utgangspunkt i markedsutfordringen drøftes utfordringer bl.a. innen forskning og utvikling. Fiskeridepartementets FoU-prioriteringer for 1999 tar utgangspunkt i denne meldingen, og jeg er glad for at komiteen slutter seg til de prioriteringer det er lagt opp til.

Innenfor økningen til marin forskning og utvikling i 1999 vil forskning rettet mot styrket lønnsomhet, konkurranseevne og verdiskaping i næringen være prioritert. I tråd med prioriteringene i St.meld. nr. 51 for 1997-98 vil prioriterte forskningsfelt være markeds-, produkt- og prosessutvikling og bedre totalutnyttelse av råstoffet, bl.a. gjennom marin bioteknologi. For at næringen skal være konkurransedyktig må markedskrav innarbeides i hele verdikjeden. Forskning på forbrukeratferd, prisdannelse, konkurranseforhold i forskjellige markeder og handelspolitiske forhold er derfor et sentralt innsatsfelt. Jeg har merket meg komiteens understrekning av betydningen av forskning innen marin bioteknologi og biprodukter. Bioteknologi gir store muligheter for utvikling av nye produkter og anvendelser av marint råstoff. Over Fiskeridepartementets budsjett støttes bioteknologisk forskning både gjennom forskningsprogrammene i Norges forskningsråd og med bevilgninger til Program for marin bioteknologi i Tromsø og til laboratorium for molekylær marinbiologi – Sars-senteret – i Bergen.

Programmet Næringsutvikling for marine arter i oppdrett ble startet i 1997 for å bidra til å realisere næringsutviklingspotensialet for marine arter som ikke er kommet forskningsmessig langt nok, og det legges opp til å styrke denne innsatsen i 1999.

Hovedutfordringen for ressursforskningen fremover er å redusere usikkerheten i den vitenskapelige rådgivningen om status og utviklingen av fiskebestandene og bestandene av sjøpattedyr. Det er en utfordring å videreutvikle og forbedre beregningsmodeller for de kommersielt viktigste bestandene. Overvåking av ressurs- og miljøtilstanden i havet er kostnadskrevende, og kravene til dokumentasjon på dette området er økende. Det er derfor behov for å utvikle kostnadseffektive metoder for overvåkingsaktivitetene. Dette arbeidet vil ha høy prioritet innen marin forskning og utvikling fremover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Synnøve Konglevoll (A): Fiskeriministeren skal faktisk få ros for at det nå er kommet en økning som gjør at det er mulig å starte opp med «Et hav av muligheter». Her er det et enormt potensial for verdiskaping, og vi trenger fortsatt å videreutvikle metodene når det gjelder å beregne hva som er bærekraftig uttak av fisk. Men så må det være lov å uttrykke at vi i Arbeiderpartiet er skuffet over at budsjettforliket med Fremskrittspartiet og Høyre førte til en reduksjon også på dette området. I Arbeiderpartiets opplegg ligger de pengene inne.

Når det gjelder det forskningsfondet som et flertall fra Arbeiderpartiet og Høyre gikk inn for å etablere i forbindelse med behandlingen av finansinnstillingen, er det viktig å peke på at Arbeiderpartiet – for det er foreløpig bare vi – i sine merknader har pekt ut tre områder som dette forskningsfondet skal ha sin innsats rettet mot. Det er medisinsk forskning, det er miljøforskning og det er marin forskning.

Jeg vil derfor spørre: Hvordan har fiskeriministeren tenkt å følge opp det videre arbeidet med etablering av Norges forskningsfond?

Statsråd Peter Angelsen : Jeg takker for den ros som ble gitt når det gjelder Fiskeridepartementets satsing på forskning. Men la meg si at det er ikke bare Fiskeridepartementet som satser over Fiskeridepartementets budsjett, det er hele Regjeringen. Hele Regjeringen står bak den satsingen som her skjer, ikke minst ministeren som er ansvarlig for forskning totalt sett. Dette er en helhetlig innsats som man retter inn mot den marine sektor, der man ser at verdiskapingspotensialet er betydelig i årene framover, et verdiskapingspotensial som kan gi en betydelig nasjonal effekt, ikke minst distriktsmessig.

Når det gjelder Norges forskningsfond som er vedtatt opprettet her i Stortinget, må Regjeringen se på hvordan vi skal forholde oss når det gjelder de satsingsområdene som der er fremmet. Men jeg er tilfreds med at marin forskning kommer inn som et satsingsområde, i tråd med det som Regjeringen også har lagt opp til.

Jeg kan jo røpe – jeg vet ikke om kirke-, utdannings- og forskningsministeren har sagt det tidligere i debatten – at Regjeringen arbeider med en forskningsmelding, hvor nettopp det med forskningsfond er et av temaene. Det er vel ikke galt å røpe akkurat det, så slik sett ser det ut til at regjering og storting er på bølgelengde. Jeg tror nok vi skal finne fram til de riktige satsingene og komme til enighet med Stortinget på det området.

Ellers synes jeg det var synd at Arbeiderpartiet ikke satset mer på et samarbeid med Regjeringen om budsjettet, hvis det er slik at Regjeringens opprinnelige budsjett var bedre enn det som ble resultatet i Stortinget.

Presidenten: Flere har ikke bedt ordet til replikk.

Inge Lønning (H) : To korte merknader først: Jeg håper at statsråden vil kommentere det som har vært trukket frem fra flere talere i debatten om Lånekassen og fastrente, for det er en sak som opptar – med god grunn – svært mange i disse dager.

En liten kommentar også til den lille meningsutveksling om stipendiatstillinger til private høyskoler: Det prinsipielt nye i dette er at man fra departementets side tildeler øremerkede stillinger til institusjoner som ikke får tildelt faste lærerstillinger på den måten, men gjennom et annet økonomisk støttesystem. Derfor vil jeg gjerne be om at dette blir forelagt komiteen i en egnet form, før det implementeres en ny ordning, fordi den også lett vil kunne skape presedens med tanke på fremtiden.

Det mest bemerkelsesverdige ved denne debatt er den eiendommelige proporsjonsforstyrrelse som har preget Arbeiderpartiets gjennomgangstone i denne debatten. Det virker jo faktisk som om man prioriterer skolefritiden høyere enn skoletiden, for det man stiller opp mot hverandre i innlegg etter innlegg, er bevilgninger til skolefritidsordningen innenfor det offentlige system mot bevilgninger til private skoler, til skolens primærformål. Og hvis jeg har oppfattet budskapet riktig, sier Arbeiderpartiet at skolefritiden i det offentlige system er viktigere enn skoletiden ved de private skoler. Det er en forbløffende form for prioritering. Og det bekrefter etter mitt skjønn det som var Høyres hovedbegrunnelse for ikke å gå inn for en lovfesting av en skolefritidsordning, nemlig at man i løpet av meget kort tid skaper en ganske alvorlig vrangforestilling, om at det er det offentliges oppgave å prioritere også barnepass i fritiden som del av utdanningsbudsjettene. Det er et viktig formål, men å prioritere det som om det var en ordinær del av skolens primærformål, er vitterlig ikke riktig, og det bør det heller ikke bli i fremtiden.

Det er helt sikkert riktig og viktig at skolen forsøker å løse samfunnsoppgaver i sin store alminnelighet. Men det er enda viktigere å fastholde at vi i Norge ikke har en offentlig skole med skoleplikt, og at det heller ikke er som representanten Oppebøen Hansen sa, at vi prioriterer de offentlige institusjonene «som omfatter alle». De omfatter slett ikke alle! Det er mange foreldre i dette land som velger å sende sine barn til Steinerskoler, til Montessori-skoler, til livssynsskoler, og de må da ha de samme rettigheter som andre foreldre – hvis det da ikke er selve valgfriheten man vil til livs, fordi selve valgfriheten er en torn i øyet dersom man legger et ganske bestemt ideologisk syn til grunn, nemlig at det egentlig burde være plikt for alle til å gå i den offentlige skolen.

Ursula Evje (Frp) : Statsråden bad i sitt innlegg om en klargjøring av hva Fremskrittspartiet legger i flertallsmerknaden om samlokalisering av Søndre Land og Bredtvet. Det er rimelig enkelt å få klargjort. Fremskrittspartiet er av den prinsipielle oppfatning at hensynet til de nåværende brukerne må veie tyngst i debatten om kompetansesentrene og de ansattes evne og vilje til å flytte på seg.

Jeg vil minne om at Fremskrittspartiet og Høyre var de eneste som gikk inn for å bevare alle kompetansesentrene der de i dag er lokalisert, da vi vedtok dette i juni.

Jeg blir noe forundret når statsråden nå finner det opportunt å fortelle at det er mye i denne saken vi ikke vet. Fremskrittspartiets hovedanliggende er, uansett hva vi vet eller ikke vet, å bevare så mye av den eksisterende spisskompetansen som mulig, på bakgrunn av flertallsvedtaket som ble gjort. Jeg skal ikke trekke statsrådens gode vilje i tvil når det gjelder Halmrast skole og Øverby skole. Det jeg imidlertid må ta stilling til, er om en slik blanding av Øverby og Halmrast vil gjøre det lettere å oppnå det som synes å ha vært en målsetting helt siden 1991, nemlig en total nedleggelse av tilbudet. Og det ønsker ikke Fremskrittspartiet. Dersom statsråden legger noe annet i flertallsmerknaden enn det som står bokstav for bokstav, påtar han seg samtidig et ikke ubetydelig ansvar for hjelpen og opplæringen som brukerne trenger, dersom det muliggjør en nedleggelse som ellers ville vært vanskeliggjort.

Så vil jeg ta opp en ting til. Forslag nr. 20 vil vi gjøre om til et oversendelsesforslag, og vil henstille om – dersom det er mulig – at det kan ses på i sammenheng med meldingen om boligsituasjonen for unge og vanskeligstilte, som i øyeblikket blir behandlet i kommunal- og regionalkomiteen.

Presidenten: Presidenten har merket seg at Ursula Evje har gjort forslag nr. 20 om til et oversendelsesforslag.

Trond Giske (A): Først en liten kommentar til det representanten Lønning sier. Han sier at det ikke er en offentlig oppgave å prioritere barnepass i fritiden. Og min sann så har dette budsjettet vist at Høyre har fått fullt gjennomslag for det synet, både ved en dramatisk nedgang i utbyggingen av barnehageplasser og ved et dramatisk kutt i skolefritidsordningen. Så får vi håpe at kvinnene stiller opp og går tilbake til det samfunnet hvor mor var hjemme når barna kom fra skolen i 12-tiden på formiddagen.

Dessverre er det slik at det er Høyre og Fremskrittspartiet som drar regjeringspartiene over mot sin skolepolitikk. Undervisning var jo en av sentrumspartienes fanesaker i den forrige valgkampen. På område etter område skulle det skje dramatiske og flotte endringer i forhold til den daværende regjering. Det vi nå må spørre om, er: Hvor er det blitt av alle disse løftene? Hvor er det blitt av reduksjonen i antall elever i klassene i grunnskolen, som var en av fanesakene? Hvor er det blitt av opptrappingen til 40 pst. stipendandel? Det blir noen voldsomme løft de to siste årene hvis man skal rekke det. Hvor er det blitt av millionsatsingen – om det ikke var milliardsatsing – på trygge skoleveier, som skulle gis 6-åringene.

Kristelig Folkeparti, ved sin talsmann Lilletun, sa i en pressemelding den 14. august 1997 at Regjeringen umiddelbart må garantere at alle 6-åringer med farlig skolevei får tilbud om gratis skoleskyss. Det må stilles midler til disposisjon, slik at kommunene kan tilby skyss til de elevene som fra neste uke skal ferdes på en farlig skolevei.

Jeg går ut fra at det er derfor Regjeringen nå har et budsjett som gir kommunene 1 milliard kr mindre enn det som ville vært mulig i et kompromiss med Arbeiderpartiet. Hvor er det blitt av alle valgløftene, som var så fete at det dryppet mer av dem enn av ribben vi får servert i høytiden som står foran oss? Hadde det bare vært sånn at hjertesakene på utdanningssektoren ble droppet til fordel for alle de andre valgløftene som skulle innfris når det gjelder samferdsel, veier, kommuneøkonomien og eldreomsorgen, så hadde det kanskje vært akseptabelt og kanskje forståelig. Men det er heller ikke virkeligheten, tvert imot.

Man sier at man er bekymret for ungdommens manglende politiske interesse; ungdommen tror ikke lenger på politikerne. De som har vært til stede ved skolevalg og sett hvordan løftene flyr veggimellom, kan godt skjønne det. Men sammenliknet med det sentrumspartiene gjorde i valgkampen i fjor, blir en gjennomsnittlig skoledebatt like edruelig som Kristelig Folkepartis julefest. Lilletun er også kirkeminister, og jeg vil si at den valgkampen som ble drevet, bryter med et av budene som ble gitt – så kan Lilletun selv finne ut hvilket.

Et løftebrudd syns jeg er spesielt ille. Det er løftet om at elevene skulle få et stipend til skolebøker i den videregående skole. Det er en dyp urettferdighet at foreldre og elever må betale kanskje 4 000-5 000 kr i skolebøker, når vi har som motto at vi skal ha lik rett til utdanning. Det løftet er også forlatt. Arbeiderpartiet er i mindretall med det forslaget. SV har også, etter at rammen ble gitt, forlatt det løftet. Jeg håper at velgerne merker seg dette i kommunevalgkampen vi går inn i.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Det er mange talere fra Arbeiderpartiet som i dag har omtalt Regjeringens syn, nesten som et knefall for Høyre og Fremskrittspartiet i skolepolitikken. Jeg deler ikke den oppfatningen. Det er fortsatt et godt stykke igjen, i hvert fall til Fremskrittspartiets skolepolitikk. Det viser de mange forslag som Fremskrittspartiet har lagt fram i forbindelse med denne budsjettbehandlingen. Men det er også mange positive trekk, som vi derfor har funnet å kunne støtte opp om.

Noen ord om studie- og yrkesrådgivningen. En samlet stortingskomite understreket ved fjorårets budsjettbehandling viktigheten av studie- og yrkesrådgivningen på ungdomstrinnet. I Fremskrittspartiets innledende bemerkninger og i et konkret forslag ved årets budsjettbehandling er dette også fokusert.

En faktor som kan være et bidrag når det gjelder yrkes- og utdanningsveiledning, er bearbeiding av dataprogrammet Veivalg, som er nevnt i framlegget fra Regjeringen. Veivalg har i en årrekke vært i bruk både i skoler og i arbeidsmarkedsetaten, men signaler jeg har mottatt, tyder på at tiden er overmoden for en betydelig revisjon av programmet både med hensyn til manglende opplysninger og mangler ved brukervennligheten, som vesentlig kan bedres. Om fremtiden ligger i retning av en database med tilgang over Internett, eller i retning av versjoner som kan brukes uten Internett, skal jeg ikke si for sikkert. Det er i hvert fall med glede jeg konstaterer at det store flertallet i komiteen, alle unntatt medlemmene fra Høyre, har funnet å vektlegge dette arbeidet.

I tillegg er det svært viktig at man i arbeidet med utdannings- og yrkesveiledning har en nær kontakt og samarbeid med arbeidslivet. Det er i arbeidslivet man kanskje har de beste forutsetninger for å si noe om fremtidige behov innenfor de respektive bransjer, og raskest merker svingninger som er på gang i markedene.

Et annet tema jeg ønsker å ta opp, er de betydelige utgiftene vi har til undervisning av fremmedspråklige, når det gjelder morsmålsundervisning og undervisning i norsk. På statsbudsjettet er det bevilgninger både innenfor grunnskolens område og innenfor den videregående skole.

Fremskrittspartiet konstaterer at det ville vært et vesentlig mindre behov for tilskudd på disse postene dersom stortingsflertallet hadde ført Fremskrittspartiets restriktive innvandringspolitikk. Vi registrerer imidlertid at det ikke har vært gjort, og vi har derfor et problem. Dette problemet ønsker Fremskrittspartiet å løse. Vi er derfor positive til bevilgninger øremerket til opplæring i norsk for fremmedspråklige elever.

Bevilgninger til morsmålsopplæring mener vi imidlertid ikke bør foretas over offentlige budsjetter. Det er i og for seg helt greit om foreldrene ønsker å drive denne type opplæring, men det kan ikke anses som en prioritert offentlig oppgave. Det er også slik at morsmålsopplæringen vil begrense tiden man har til å følge undervisning i norsk.

Synnøve Konglevoll (A): Etter Arbeiderpartiets syn er satsing på utdanning og forskning noe av det viktigste vi kan gjøre i en framtidsretta distriktspolitikk. Gjennom en aktiv kunnskapspolitikk skal vi legge grunnlaget for nyskaping, og her er økt satsing på fiskeriforskning helt sentralt.

Et eksempel på hva vi har oppnådd gjennom fiskeriforskning, er produksjon av noe som heter alkalisk fosfatase fra tinevannet til reker. Produktet har en verdi på flere hundre tusen kroner pr. gram. Sjøl om totalmarkedet for dette produktet ikke er så stort, har vi altså en enorm ressurs i det som hittil har vært kasta på sjøen, og dette er et godt eksempel på det. Det er opplagt at denne type forskning må gis høy prioritet, og jeg vil spesielt peke på betydninga av MABIT-programmet som også er en av anbefalingene i næringsstrategien for Nord-Norge. Både industrien og forskningsmiljøet rundt MABIT er enig om at budsjettet for MABIT må økes opp mot 14-16 mill. kr pr. år for å kunne hente ut det enorme potensialet vi har på dette feltet i Norge.

Gjennom høyere utdanning og forskning skal vi legge grunnlaget for nye inntekter og arbeidsplasser, men også dekke behovet for arbeidskraft, og jeg vil spesielt nevne leger og tannleger.

Når det gjelder leger, er det dramatisk at det til tross for at vi har fått ca. 1 200 nye legestillinger i Norge de siste tre åra, faktisk har vært en nedgang på seks leger i Nord-Norge. Vi vet, som Svein Ludvigsen også sa, at å utdanne leger i landsdelen er det beste vi kan gjøre for å fylle de ledige stillingene.

Det var gledelig at Regjeringa fant plass til å bevilge 40 mill. kr til utbygging av RiTø, men samtidig har Universitetet satt som forutsetning da de sa ja til økt opptak i høst, at både RiTø og MH-bygget skal bygges videre ut. Jeg håper at statsråd Lilletun senere i dag kan svare meg på hvor langt planleggingsarbeidet er kommet, og om det finnes noen konkrete planer om utbygging.

Når det gjelder tannleger, er situasjonen om mulig enda mer prekær. Dekninga er liten, og gjennomtrekken er stor.

Med dagens utdanningskapasitet på tannleger vil det i år 2015 mangle mellom 500 og 600 årsverk i Norge. Så uansett er det behov for å øke kapasiteten for tannleger. Det er satt ned en arbeidsgruppe av Sosialdepartementet i samarbeid med KUF som bl.a. skal beskrive nåsituasjonen i Nord-Norge og utrede opprettelse av tannlegestudium i Tromsø.

Regjeringspartiene er dessverre ikke med på Arbeiderpartiets og SVs formulering om at tannlegeutdanning ved Universitetet i Tromsø kan være et nødvendig tiltak for å øke tilgangen på leger i Nord-Norge. Det ville vært et viktig signal om statsråd Lilletun likevel i dag kunne si noe om hvilken holdning han har til saken.

Arne Lyngstad (KrF): Jeg synes at debatten i dag har vært nokså forutsigbar. Arbeiderpartiet hevder at det offentlige utdanningstilbudet kuttes og det private prioriteres. Individuelle ordninger prioriteres framfor fellesskapsløsninger, sier Arbeiderpartiet, mens Høyre kjører på en diffus kampanje for kvalitet uten å klargjøre hva deres innhold i lærings- og kunnskapsbegrepet består i.

Jeg registrerer at Kristelig Folkeparti og de andre sentrumspartiene blir beskyldt for et linjeskifte. Det vil jeg avvise. Kristelig Folkeparti ønsker fortsatt et likeverdig opplæringstilbud innenfor rammen av enhetsskolen.

Det økonomiske opplegget innebærer en prioritering av høyere utdanning og grunnforskning. – Ja, og så får Kirken lite grann mer, og det synes jeg er gledelig. Og Arbeiderpartiet byr over.

Kristelig Folkeparti står for en familiepolitikk som prioriterer økt valgfrihet for småbarnsforeldrene. Dette er jo ikke noe overraskende. Det kan heller ikke sies å være noe linjeskift. Men det ubesvarte spørsmålet er jo hvordan Arbeiderpartiet ville kutte for å bli enig med Høyre om en innføring av kontantstøtte. Det spørsmålet står ubesvart.

Så utfordret representanten Løvik Kristelig Folkeparti på innholdet i enhetsskolebegrepet. Innlegget minnet meg om en slags allergisk reaksjon mot begrepet. Kristelig Folkeparti har et greit forhold til det begrepet. Vi snakker om den obligatoriske grunnskolen, vi snakker om et likeverdig skoletilbud med vekt på den enkelte elevs utvikling og læring. Tilbudet skal være uavhengig av kjønn, geografi, sosial bakgrunn og økonomi, og vi snakker om en skole innenfor rammen av en nasjonal læreplan med rom for lokal tilpasning.

I debatten har jo Arbeiderpartiet og representanten Norvoll beskyldt Kristelig Folkeparti for å ødelegge enhetsskolen. Da skjønner ikke jeg hvorfor Høyre og representanten Løvik bekymrer seg.

Sannheten er at Kristelig Folkeparti står på en egen politikk og gjennomfører denne. Vi fokuserer på skolens innhold og likeverdig opplæring. Vi arbeider for en desentralisert skolestruktur. Vi ønsker fokus på kvalitet i utdanning og forskning og på kompetansebygging i hele landet, bl.a. gjennom økte bevilgninger til de regionale forskningsstiftelsene. Vi står foran store utfordringer i utdanningssystemet. Kristelig Folkeparti vil være med og prege norsk utdanningspolitikk framover. Et budsjettvedtak er en del av en større mosaikk som viser hvordan Kristelig Folkeparti vil forme et utdanningssamfunn for neste årtusen.

Rolf Reikvam (SV): Representanten Giske var innom en liten tur og svinget seg voldsomt. Han fortalte at vi nå hadde forlatt lovnaden vår alle sammen, og det gikk på gratis skolebøker til elever i videregående skole. De faktiske forhold er at det sannsynligvis vil koste mellom 300 mill. kr og 500 mill. kr å innføre en slik ordning. Et utvalg som KS satte ned, beregnet det til å koste et sted mellom 300 mill kr og 400 mill. kr for noen år siden, så jeg regner altså med at det vil koste mellom 300 mill. kr og 500 mill. kr, litt avhengig av hvordan en regner. Det er de faktiske forhold, og dette la vi inn i vårt opprinnelige budsjettforslag – det var et opplegg for gratis skolebøker. Så får vi beskjed om at vi har forlatt dette fordi vi nå ikke følger opp et bevilgningsforslag på 50 mill. kr, som Arbeiderpartiet har inne. Det gir ikke gratis skolebøker til alle, beklageligvis. Men jeg kan love at vi vil komme tilbake til ordningen med gratis skolebøker i neste budsjettforslag, og da får vi se om Trond Giske og de andre er med på å bevilge det som trengs for å innføre en slik ordning.

Et flertall foreslår to nye grunnkurs. Jeg føler behov for å kommentere det litt. Vi i SV kan allerede nå si at vi er beredt til å gå inn for et grunnkurs innenfor media og kommunikasjon. Det er et nytt grunnkurs, et kurs vi har bedt om lenge. Vi vet det er behov for dette innenfor dette nye fagområdet, og at det er behov for å etablere grunnkurs innen VK I og VK II og eventuelt også med et opplegg for lærebedrift, muligens – det får vi se på.

Når det gjelder å splitte opp et av de grunnkursene vi har i dag, mener vi at stedet for å gjøre det ikke er i en budsjettdebatt to-tre måneder før vi skal ha en evaluering av Reform 94. Vi ser også behov for et nytt grunnkurs. Jeg er ikke sikker på om det skal gå på merkantile fag, men jeg er ganske overbevist om at det ikke skal være et grunnkurs som skal skape arbeidskraft til bedrifter som kan samle og organisere bilagene, slik representanten Løvik var opptatt av. Jeg tror nok at det nye grunnkurset innenfor dette området vil gå i en litt annen retning enn det gamle faget handel og kontor, som ble avviklet i forbindelse med Reform 94. Så hvis de ikke er for dette, selv om vi i utgangspunktet er helt for allerede nå, får vi et nytt grunnkurs innenfor media og kommunikasjon.

Statsråden svarte ikke på mitt spørsmål i stad om en omstillingsenhet. Jeg håper han kan gjøre det, for jeg antar at det i forbindelse med en slik omstillingsenhet som skal vare fram til år 2000 en eller annen gang, kan være behov for å sette i verk tiltak som koster noe penger, eksempelvis førtidspensjonering. Departementet har i dag ikke fullmakt til å gå inn på den type ordninger, så jeg håper statsråden eventuelt kan bekrefte at han vil komme tilbake igjen i revidert, hvis det er behov for det, med et opplegg slik at Stortinget kan gjøre de nødvendige vedtak.

Tomas Norvoll (A): La meg først avlegge Inge Lønning en liten visitt til i forbindelse med innlegget nå sist. Han sa mye rart, men det han iallfall tydeligvis ikke hadde forstått, var at skolefritidsordningen var en del av den totale pakken rundt Reform 97. Men det er ikke noe ukjent begrep at Arbeiderpartiet og Høyre er på forskjellige frekvenser når det gjelder utdanningspolitikken, så jeg finner ikke noen grunn til å gå inn i noen voldsom polemikk med ham om det.

Men han sa noe jeg er enig i, og som statsråden bør merke seg: Vi har ikke fått noen god forklaring på hvorfor rekrutteringsstipendprogrammet også skal gjelde for de private høyskolene. Jeg vil støtte representanten Lønning i oppfordringen til statsråden om at han bør legge det fram for komiteen i en egnet form før man foretar endringer i den ordningen.

Arbeiderpartiet er opptatt av at man i utdanningspolitikken, og særlig innenfor den høyere utdanningen, må satse på to ting. Det ene er at vi må satse på sterke regionale kompetanse- og utdanningssentre, med en desentralisert utdanning. Da er det viktig at man ikke river bort grunnen under disse sentrene som ligger ute i regionene. Det er viktig når man skal etablere nye kurs, nye tilbud, at man ser på arbeidsdelingen i Norgesnettet og ikke gjør noe som kan ødelegge for de etablerte miljøene rundt omkring i landet. Fram til i dag har det vært en ubetinget suksess når man har lagt utdanninger på høyt nivå til distriktene, ute i regionene. Men hvis man nå begynner å rive bort grunnlaget for det, vil det være veldig uheldig for regionene, noe jeg er bekymret for.

Representanten Lyngstad var inne på at vi ikke visste hvorledes kuttene ville bli hvis Arbeiderpartiet skulle gått i forhandlinger med Høyre. Det fikk vi aldri se, men jeg kan garantere at vi ikke ville ha sett de samme kuttene som man nå ser. Vi fikk aldri oppleve den situasjonen, for idet Regjeringen faktisk oppdaget at de reelt sett kunne bli nødt til å forlate taburettene, fikk de panikk. De fikk fullstendig panikk og sprang hals over hode rett i armene på Fremskrittspartiet og boret ansiktet så langt ned i fanget på Carl I. Hagen og hans partifeller som de bare kunne greie.

Når det gjelder Arbeiderpartiets kutt i bevilgningene til de private skolene, kan ikke jeg forstå at det er verre enn det kuttet de borgerlige partiene gjør når det gjelder de offentlige skolene. Også de offentlige skolene er styrt gjennom lover og regler for hvordan tilbudet skal være, og ikke minst er de styrt gjennom vedtak som er fattet og avtaler som er inngått her i huset. Vi må bare konstatere at de avtalene, de holdningene og de vedtakene som sentrumspartiene tidligere stod bak, har de nå forlatt, og sprunget rett i armene på Fremskrittspartiet.

Marit Tingelstad (Sp): Komitelederen sa i sitt siste innlegg at sentrum i dag bruker muskler for å forsvare budsjettet. Ja, det skulle bare mangle, jeg trodde det var det som var litt av poenget med en budsjettdebatt, at vi begrunner hvorfor vi har gjort det, og hvorfor vi har prioritert sånn og slik – på godt og ondt.

Det er helt tydelig at Arbeiderpartiet også i dag har pekt ut Senterpartiet som hovedskyteskiva. Kanskje det er slik at den man elsker, tukter man. Men å framstille det som om Senterpartiets program for utdanning og skole nærmest skulle være identisk med Arbeiderpartiets, det er feil. Vi har vårt eget program, og jeg kan tilby representantene å lese det som står i programmet vårt, og da se at det jeg har hevdet og forfektet her, er helt i tråd med det. Vi er for en sterk offentlig sektor. Men vi vil også ha et mangfold, og derfor syns vi at det er riktig at også privatskolene har sin rett. Jeg minner for øvrig om at det var Arbeiderpartiet og Høyre som innførte skolestart for 6-åringer, mot sentrumspartienes og flertallet i folkets ønske og også mot mange fagmiljøers mening. Men dette er å tale om snøen som falt i fjor, så jeg skal fort gå over på noe annet, men siden andre partier har gjort det, falt jeg for fristelsen til å følge i samme sporet.

Så en annen sak. Jeg har merket meg at særlig Arbeiderpartiet og SV har kjørt en ganske aktiv prosess når det gjelder trussel om nedlegging av grendeskolene, og det er alvorlig. Men når det gjelder Arbeiderpartiets bekymring, må jeg nok si meg enig med Nationens lederskribent, som karakteriserer dette som krokodilletårer. For alle vet jo at en trussel om nedlegging av skoler ikke kommer på ett år, men er et resultat av en mer langsiktig budsjettering. Det hviler ansvar på oss alle som har vært med på bevilgningsvedtak og strukturtiltak gjennom de siste årene, også om omleggingen av kommuneoverføringene. Oppslag i Nationen nylig viser at Norsk Lærerlags undersøkelse, som bygde på rådmennenes forslag om skolenedleggingen, var lite nyansert, for av 35 nedleggingstruede skoler fra rådmennenes side, er tallet sju etter at politikerne har talt. Det sier meg at lokalpolitikere har godt vett og god forstand, og de gjør sine vurderinger. Det syns jeg er viktig at vi her i Stortinget også tar alvorlig, og at vi ikke forhaster oss med all kritikk før vi ser hva det har endt opp med.

Vi var med på å legge fram et stramt budsjett, det står vi ansvarlig for i Senterpartiet, men dessverre er det et faktum at det var ikke flertall for det, slik at vi kunne ha sikret enda mer til offentlig sektor, slik utgangspunktet var for oss.

Statsråd Jon Lilletun: Sjølvsagt står regjeringspartia på eigne bein og for det budsjettforliket som vi har gjort. Sjølvsagt forsvarer vi det som står der, elles ville vi ikkje gått inn i det forliket. Men det må likevel vere lov å seie at kutt ville ha kome same kva fleirtalskonstellasjon ein fekk. Og når det gjeld dei private skulane, måtte nok òg Arbeidarpartiet ha innstilt seg på at dei måtte gje mykje i eit eventuelt forlik med Høgre, for så godt kjenner eg Høgre, dei ville ikkje gjeve dei prinsippa på båten sjølv om det var Arbeidarpartiet dei skulle samarbeide med. Så når ein seier her at det ikkje ville ha vorte påverka av det budsjettet som Arbeidarpartiet skulle leggje fram, held det ikkje mål.

Så eit par ord om det med stipendiatstillingar til private høgskular. Dette har lenge vore eit ynske som Regjeringa no fylgjer opp, og det er varsla i St. prp. nr. 1. Det er ikkje kommentert i budsjettinnstillinga, det har eg akkurat sjekka. Men i og med at både representanten Lønning og no representanten Norvoll tek opp den problemstillinga, er eg innstilt på at vi gjennomfører det i år som ei mellombels ordning, at vi drøfter det og så lar komiteen få det til behandling i samband med forskingsmeldinga, slik at dei kan sjå det i ein brei samanheng. Då ville ein kunne få ei trygg behandling som skulle tilfredsstille alle partar.

Så litt om legeutdanninga. Det er opplagt at det er ein suksess med medisinarutdanning i Nord-Noreg. Regjeringa prøvde faktisk å få dei til å ta fleire studentar enn dei kunne ta i år. Det lukkast vi altså ikkje med, derfor er ein del av studentopptaket no lokalisert i utlandet. Men eg er innstilt på i budsjettet no å tildele fleire plassar, og det er jo òg grunnen til at ein har sett i gong den utbygginga ein har. Når det gjeld klinikkapasitet, håpar eg at ein i Nord-Noreg kan gå inn på same modellen som ein har gjort på Vestlandet, å bruke fleire sjukehus inntil RiTø kan byggjast vidare ut.

Når det gjeld tannlegestudiet, vil eg sjå utgreiinga før eg kommenterer det meir. Om det er kolossalt store kostnader knytt til å lage eit eige fakultet, tener vi kanskje Nord-Noreg betre med å styrkje dei på andre område og auke studenttalet på dei fakulteta vi allereie har. Men det vil eg kome tilbake til når vi har fått denne utgreiinga.

Så har det vore ein del spørsmål om fastrenta. Det som eg kan stadfeste, er at vi arbeider på spreng for å kunne klare det, men med all respekt for representanten Lønning: Ein kan ikkje samanlikne Lånekassa med nokon bygdebank. Det er 770 000 kundar som skal behandlast av 300 saksbehandlarar, og ein er nøydd til fyrst å ta ansvar for år 2000-problematikken, og ein kan ikkje gjennomføre ei fastrenteordning med dei sosiale ordningane som ligg i Lånekassa. Vi prøver no å finne andre vegar. Vi er ikkje heilt ferdige med utgreiinga, men vi arbeider på spreng for å klare det tidlegast mogleg. Dette varsla vi i revidert nasjonalbudsjett. Det var ikkje kommentarar til det den gongen, men på grunn av at vi veit at Stortinget og komiteen er utolmodige, jobbar vi på spreng og skal gjere det vi kan for at det kan kome fortast mogleg. Men, til slutt: Det må vere lov å seie at tenk om ein hadde fylgt sentrumspartia i denne saka. Då ville ikkje problemet ha oppstått.

Anneliese Dørum (A): Det var jo en forutsetning da vi innførte markedsrente, at man også skulle få en fast binding av renten i Lånekassen. Nå er studentene blitt lurt – i hvert fall de som er ferdig, for det er først da de betaler studielånet sitt – fordi de ikke kan få binde renten. Jeg vil be statsråden vurdere om det er mulig at det når man endelig får dette systemet ferdig, kan få tilbakevirkende kraft, slik at de som ønsker å binde renten sin, kan ta utgangspunkt i siste kvartal i år. Det er nemlig først da det vil monne. Vi regner med at renten vil gå ned neste år, hvor mye vet man ikke. Men det ser ut som det vil dra i langdrag hvis ikke sentralbanksjefen får instruks om å sette ned signalrenten, hvilket han burde ha fått etter mitt skjønn. Men dersom han ikke får det og man skal holde på dagens valutapolitikk, vil det ta sin tid før renten går ned, og jeg mener at det burde ikke ungdommen vår betale for. Vi burde sørge for at en fastbinding får tilbakevirkende kraft – og det ønsker jeg at statsråden skal vurdere.

Ellers vil jeg ta opp skoleboksituasjonen i grunnskolen. Jeg har fått mange rapporter om at den ikke er tilfredsstillende. Blant annet har jeg hørt om femteklasser der det bare finnes tre lærebøker i det nye kristendomsfaget, man har altså ikke lærebøker nok, bl.a. i det faget. Arbeidsbøkene kan de ikke skrive i, de må tegne av kryssordene og lage sine egne arbeidsbøker. De får bøkene bare som modell, og det er svært utilfredsstillende. Jeg skulle ønske at statsråden også kunne gjøre noe på dette området, uten at det ville koste skolene for mye arbeid med å rapportere. De har så mye arbeid med å rapportere tilbake til departementet og nivået over seg at det tar uforholdsmessig mye tid og krefter fra lærerne og administrasjonen i skolene.

Ellers vil jeg slutte med å si noe positivt om Regjeringen. Jeg er nemlig veldig glad for at man reetablerer medisinerutdanningen ved SiA. Den ble nedlagt av en Høyre-statsråd i sin tid, og jeg er nå veldig glad for at det ser ut til at denne medisinerutdanningen vil bli reetablert. Det betyr veldig mye for Akershus. I Akershus bor det like mange mennesker som det bor i hele Nord-Norge til sammen, og det kommer tusenvis av nye Akershus-borgere som vil bo hos oss, hvert eneste år.

Presidenten: Grete Knudsen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Grete Knudsen (A): Først en kort merknad til representanten Arne Lyngstad, som snakket varmt for valgfrihet uten å definere hva han mener med det, hvilke verdier han legger til grunn, hvilke utredninger man i det hele tatt bygde på da man kom med kontantstøtten, og hvem det blir en reell valgfrihet for. Det samme gjelder hvilke verdier og vurderinger som ligger til grunn for reduksjonen av skolefritidsordningen, og hvilke vurderinger som ligger bak reduksjonen på 50 mill. kr til læremidler.

Det er imidlertid overraskende i dag å lese Kommunal Rapport, der statsråden gjør rede for at man nå skal finne penger, 50 mill. kr, fra skjønnspotten for å avhjelpe de skoler som er foreslått nedlagt. Hvilke vurderinger vil han legge til grunn, hvilke kommuner er det som skal hindres i å legge ned skoler, er det de svakstilte kommuner, eller er det de som har gjort sine faglige vurderinger og likevel har sterk kommuneøkonomi? Jeg håper at statsråden avklarer dette før vi går fra denne debatten.

Presidenten: Inge Lønning har hatt ordet to ganger, og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Inge Lønning (H): En liten korrigering til den opplysningen representanten Dørum gav om medisinerutdanningen på SiA. Det er ikke riktig at den ble nedlagt av en Høyre-statsråd. Den ble opprettet for en tidsbegrenset periode, og den ble fullført innenfor den tidsbegrensede perioden som hele tiden var forutsetningen. At det i dag er behov for å ta opp igjen den delen av medisinerutdanningen, er utmerket.

En kort merknad til statsrådens svar når det gjelder stipendiatordningen. Jeg går ut ifra at det ikke er effektuert noe vedtak i denne sak så lenge Stortinget ikke har fattet noe budsjettvedtak, og vil derfor foretrekke om statsråden ikke innfører en egen prøveordning på dette før man har fått klarert ut prinsippene som jeg etterlyste.

Så til sist en merknad til spørsmålet om fastrente. Det står fast at Stortingets vedtak har gjort dette til en forutsetning for rentereformen. Og det er ikke akseptabelt hverken å skylde på år 2000-problematikken eller noe annet problem innomhus i Lånekassen fra statsrådens side på dette punkt.

Petter Løvik (H): Representanten Lyngstad var i eit tidlegare innlegg inne på at Høgre misforstår dette med kvalitet. Representanten sa at læringsmiljø er både kvalitet og omsorg. Ja, eg er sjølvsagt heilt einig i dette, men eg klarer ikkje heilt å sjå kvar motsetninga ligg mellom desse elementa.

Det har også vore stilt spørsmål frå den same representanten om kunnskapsomgrepet, og det finst dei som elskar å framstille det slik at Høgre sin skule er ein kald puggeskule utan noko meir. Det er også sjølvsagt feil. Vi skal ha faktakunnskap i botnen, men både kreativitet, samarbeid og sosiale relasjonar er viktige element i Høgre sin kunnskapsskule. Men la meg slå heilt fast at utan fakta, utan kunnskap i botnen blir det heile litt meiningslaust. Og dei som vil lide mest av ein skule som ikkje legg vekt på kunnskap i botnen, det er dei svake elevane som ikkje har eit nærmiljø som stimulerer, som hjelper og som er med dei og byggjer opp kunnskap på andre måtar. Så den beste fordelingspolitikken vi kan ha, er ein skulepolitikk som legg vekt på kunnskap i botnen.

Så var statsråd Lilletun inne på at Lånekassa ikkje er ein bygdebank. Det må ein sjølvsagt vere einig i, men Husbanken klarer dette. Dessutan sa statsråden at tenk om vi hadde fått det slik som mellompartia ville, at vi hadde ei politisk styrt rente! Ja, det var eit alternativ, men dersom vi i dag skulle hatt ei politisk styrt rente som monna slik at det verkeleg var ei lågare rente, ville det betydd enorme utteljingar over vårt budsjett. Og når vi veit at både statsråden og hans parti nærmast med gråten i halsen har klart å skjere nokre enkeltmillionar her og der, ville dette blitt mykje vanskelegare.

Det var ein ting eg ikkje fekk tid til å seie i mitt førre innlegg, nemleg å uttrykke glede over at vi no klarar å hjelpe utanlandsstudentane våre eit stykke på veg når det gjeld gratis heimreise. Vi har tidlegare hatt ei ordning med 50 pst. stipendiering på to reiser, vi går no i år opp til 70 pst. på to reiser, og målet er at vi ved neste korsveg skal klare fullstipendiering på to reiser.

Til slutt ein liten visitt til Framstegspartiets representant Ulf Erik Knudsen, som tydelegvis har både glede og nytte av å lese Høgre sitt program. Det er av dei sysselsettingane som eg synest Framstegspartiet burde bruke ein større del av tida si på. Men eg kan forsikre representanten Knudsen, som drog i tvil om vi ville følgje opp vårt eige program, om at det er klart at vi følgjer opp vårt eige program, det er derfor vi er her, og sidan eit av forslaga frå Framstegspartiet er nokså nær våre formuleringar, vil vi sjølvsagt stemme for det.

Trond Giske (A): Det var representanten Tingelstad som lokket meg til å be om ordet igjen. Hun lurer på om Arbeiderpartiets kritikk av sentrumsregjeringen, og Senterpartiet spesielt, er et resultat av at den man elsker, tukter man. Jeg ser ikke bort fra at selv om Tingelstad ikke helt traff spikeren på hodet, så i hvert fall i nærheten, for vi hadde kanskje større forventninger til Senterpartiet enn til mange andre. Noen av oss hadde faktisk forventninger om at noen av de løftene, noen av de visjonene, noen av de tankene som Senterpartiet presenterte i opposisjon, faktisk var ærlig ment. Det var det noen av oss som var så naive at vi trodde.

I Gudbrandsdølen Dagningen mandag 1. desember 1997 er det et svært oppslag med representanten Tingelstad, hvor overskriften er: «Hån mot Senterpartiet».

«Det er en hån når en regjering Senterpartiet er med i kutter 20 millioner kroner på voksenopplæringsmidlene. Det mener partiets stortingsrepresentant fra Oppland, Marit Tingelstad.»

Nå skal jeg la akkurat den overskriften og det poenget ligge, for vi skal ikke fortsette å tukte Senterpartiet, i og med at vi visstnok elsker dem. Derimot skal jeg sitere noe annet som Tingelstad sier her:

«Personlig er jeg veldig opptatt av rammevilkårene for høgskolene.»

Ja, da kunne representanten Tingelstad vært med og støttet Arbeiderpartiets forslag om å bevilge mer til desentralisert utdanning.

Tingelstad sier også:

«Og jeg er særlig bekymret for økonomien ved Høgskolen i Lillehammer. I tillegg er læreboksituasjonen, blant annet i den videregående skolen, foreløpig uløst.»

Den er fortsatt uløst, takket være at Arbeiderpartiets forslag om gratis skolebøker i videregående skole ikke får støtte fra representanten Tingelstad.

Så avslutter Tingelstad artikkelen med å si følgende:

«Riktignok støtter Sp kontantstøtteordningen, men ikke ukritisk.

Arbeiderpartiet har helt rett når de hevder at konsekvensene ikke er tilstrekkelig utredet. Skulle ordningen for eksempel undergrave barnehagedekningen, faller den».

Nå vet vi at barnehageutbyggingen reduseres fra 12 500 til 2 500 plasser. En må tilbake til Kåre Willochs dager som statsminister for å finne en lavere barnehageutbygging. Vi hører fra det ene distriktet etter det andre at distriktsbarnehager står i fare, nedlegges og forsvinner på grunn av kontantstøtten. Dersom barnehagedekningen undergraves, faller kontantstøtten, sa Tingelstad. Konklusjonen burde det være greit å trekke.

Presidenten: Rolf Reikvam har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad begrenset til 1 minutt.

Rolf Reikvam (SV): En liten kommentar til Petter Løvik, som sa at hadde vi hatt en politisk styrt rente nå, hadde det blitt store uttellinger. Ja, det er det som er det faktiske forhold, og det er jo det som er grunnen til at vi trenger en politisk styrt rente. Det er urimelig at de som er ferdig med en lang utdanning, nå får en svær belastning, at vi overfører belastningen ene og alene på dem som har tatt utdanning. Det er det urimelige, og derfor trenger vi en politisk styrt rente, der vi kan fordele belastningen på en rimeligere måte.

Vi i SV er også tilhengere av en fast rente, men det må ikke fremstå som noe sesam, sesam – det syns jeg er viktig å understreke. De faktiske forhold er at de som binder seg til en fast rente, ofte er de som sitter igjen som tapere, det vet vi fra det private banksystemet. Så at det er noe sesam, sesam, det er det ikke, men det ville være en god løsning i dag for dem som hadde hatt muligheten til å velge en forholdsvis lav rente. Den eneste måten å rydde opp i dette på, er å innføre en politisk styrt rente.

Sylvia Brustad (A): Jeg la merke til at statsråd Lilletun ikke svarte på det spørsmålet representanten Grete Knudsen hadde om oppslaget i Kommunal Rapport i dag, og som jeg skjønner statsråden har vært innom i et innlegg her i dag, om at en nå skal hindre skolenedleggelse ved å ta av skjønnspotten og øremerke deler av skjønnspotten til det. Representanten Knudsen spurte hvilke skoler det her er snakk om. I hvilke kommuner ligger de? Er det slik at de skolene som Regjeringa ved hjelp av det grepet da skal forsøke å «redde», ligger i de kommuner som er dårligst stilt? Bakgrunnen for at vi gjerne vil ha svar på det spørsmålet, er nemlig at Stortinget helt klart har sagt fra at når det gjelder skjønnspotten, skal det være reelt skjønn. Det betyr at det er de kommuner som er dårligst stilt, som skal ha av den potten. Hvis disse skolene ligger i de kommunene, er det selvfølgelig så sin sak, men hvis disse skolene ikke ligger i de kommuner som er dårligst stilt, er det et brudd med Stortingets forutsetninger. Derfor er det av avgjørende betydning for oss å vite hvor Regjeringen har tenkt å ta de pengene fra, hvilke kommuner de har tenkt å la dem tilfalle, og hvilke skoler vi her snakker om. Det er viktig at en vet det, for vi har pålagt Regjeringa å komme tilbake med en gjennomgang av skjønnspotten nettopp fordi vi i altfor mange år har sett at det ikke har vært brukt skjønn, men at det har vært for mye automatikk i det. Og det blir litt rart hvis Regjeringa på denne måten skal prøve å redde skoler fordi man ikke har greid å få til et budsjett som er til å leve med for mange kommuner.

Presidenten: Marit Tingelstad har hatt ordet to ganger før og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Marit Tingelstad (Sp): Ja, det var mye snø som falt i fjor – nå var det det en sa i desember i fjor som skal forsvares. Jeg står for det jeg sa i fjor – for det var 1997 Giske pratet om – om det med høgskolene. De har fått bedre rammevilkår enn i fjor, så på det området har vi innfridd løftet. Høgere utdanning har fått bedre uttelling.

Når det gjelder lærebøker og AUF-kjøret i den forbindelse, er det ganske sært. Jeg vet at de går inn for utlån av skolebøker, noe elevorganisasjonene ikke prioriterer, da de ønsker et skolebokstipend. Det er jeg enig med elevorganisasjonene i. Men vi har altså ikke klart det ennå fordi vi har den økonomiske situasjonen vi har.

Og det tredje de gjør, er at de nå drar inn i debatten et annet rammeområde, nemlig barnehagene, som ikke ligger under dette rammeområdet. Men jeg skal stå for det jeg har sagt der også. Hvis det er så at det ikke er så stor etterspørsel etter barnehageplasser som det var tenkt i fjor, kommer det kanskje av at flere enn forutsatt ønsker kontantstøtteordningen.

Presidenten: Petter Løvik har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Petter Løvik (H): Representanten Reikvam sa at skal vi få ei låg rente, må den vere politisk styrt. I teorien ja, i praksis viser det kor kort minne SV har. Vi skal ikkje meir enn to–tre år tilbake, på den tida var renta politisk styrt og så høg at mange konverterte låna sine til private bankar for å få dei lågare. Så lønsemda ved ei politisk styrt rente er for studentane og dei som er ferdige med studia, i beste fall ei situasjonsbestemt lønsemd. Derfor har vi saman med stortingsfleirtalet gått inn for ei marknadsstyrt rente kombinert med fastrente som alternativ, slik at studentane skal vete kva dei har å halde seg til – dei skal ikkje berre måtte halde seg til meir eller mindre tilfeldige politiske vedtak som blir gjorde av skiftande konstellasjonar. Stortinget har sagt dette klart. Det er statsråden sin jobb å følgje det opp, det håpar eg dei fleste har sagt klart både ein og to gonger i dag og mange gonger tidlegare.

Presidenten: Tomas Norvoll har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Tomas Norvoll (A): Først vil jeg understreke det som går på renten: Nå må statsråden på et eller annet tidspunkt raskt få ut fingeren og sørge for at det blir innført mulighet til å binde renten.

Så registrerer vi at representanten Tingelstad mener hun har fulgt opp løftene sine, til tross for at alle kunne høre i ordskiftet her at hun ikke har det. Det hun også glemmer, er at hun lovet mer til læremidler, men at hun selv er med på å kutte i læremidler både i videregående skole og i grunnskolen.

Til slutt skal jeg være litt hyggelig: Jeg registrerer at fiskeriministeren har sittet pliktoppfyllende og lyttet til debatten, og debatten har dreid seg veldig lite om fisk. Jeg skal bare si at vi fra Arbeiderpartiets side er veldig glad for at prosjektet «Et hav av muligheter», nå får midler – som Arbeiderpartiet i sin tid foreslo, og som sentrum fjernet i fjor – over statsbudsjettet. Vi kan ikke gjøre noe annet enn helt på tampen å gratulere fiskeriministeren med at han har fått gjennomslag i Regjeringen for den viktige satsingen på fiskeriforskningen.

Presidenten: Til representanten Tomas Norvoll: Uttrykket «få ut fingeren» syns presidenten ikke passer i denne salen.

Arne Lyngstad har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Arne Lyngstad (KrF): Grunnen til at jeg tar ordet nå på tampen av debatten, er at jeg egentlig er litt overrasket over Arbeiderpartiets kritiske spørsmål omkring bruk av skjønnspotten til kommuner med dårlig økonomi, som står i fare for å legge ned grendeskoler. Det er jo ikke mange dagene siden Arbeiderpartiet etterlyste en orientering her og var svært bekymret over skolenedleggelser i kommunene. Nå syns jeg Arbeiderpartiet må klargjøre: Hva er det de vil? Ønsker de å redde småskolene eller ikke? Hvilke doble budskap er det Arbeiderpartiet nå begynner å sende ut?

Presidenten: Trond Giske har hatt ordet to ganger før og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Trond Giske (A): En kommentar til Marit Tingelstad, som sier at hun reagerer på det «sære» kjøret til Arbeiderpartiet når det gjelder gratis skolebøker i videregående skole. Det er jo interessant at det oppfattes som sært at vi ser at det er et problem for ganske mange foreldre og elever at de bruker tusenvis av kroner hver eneste høst på bøker som kunne ha vært brukt om igjen, at det er sært at vi syns det er i strid med målet om lik utdanning. Problemet er bare at den særheten delte vi faktisk med Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre i hver eneste skoledebatt i hele valgkampen i 1997 – riktignok ikke ved at de sa at man skulle ha gratis skolebøker, men ved at man skulle dele ut stipend som elevene skulle kjøpe skolebøker for.

Jeg skulle ønske at vi kunne bruke det flertallet som fins i denne salen, til å gjøre noe for elevene, til å gjøre noe for foreldrene og til å gjøre noe for å få lik rett til utdanning. Beklageligvis allierer man seg på annet hold.

Statsråd Jon Lilletun: Ein god del talarar frå Arbeidarpartiet har vore opptekne av løfte som ikkje er innfridde, og dei har angripe statsråden og Regjeringa og representanten Tingelstad.

Det er heilt klart at på ein del område har dei rett. For det fyrste gjeld dette ein fireårsperiode. For det andre er det opplagt at ingen kunne spå i fjor – det kunne korkje Arbeidarpartiet eller Regjeringa – at vi skulle få behov for det stramme budsjettet som vi fekk i år. Derfor ligg det føre ein del andre føresetnader. Det synest eg godt ein faktisk òg kan vedgå.

Så til det med fastrenter. Det er klart at det er mitt ansvar å få det gjennomført, og eg arbeider på spreng for å klare det. Men eg må seie at dei som sat med regjeringsansvaret på det tidspunktet det vart vedteke, òg burde ha sjekka – det var ikkje gjort nokon undersøkingar på førehand – kor mykje arbeid som kravdest for å få gjennomført fastrente, og korleis det låg til rette for det. Det er ei utgreiing frå mi side i forhold til komiteen. Eg prøver å finne enklare løysingar og skal gjennomføre det så fort det er forsvarleg i forhold til år 2000-problematikken, og eg håper det skal bli ganske fort. Men det er altså nødvendig at eg tar det ansvaret og det atterhaldet, men sjølvsagt skal eg etterkome det som er fleirtalet si avgjerd.

Det er ikkje slik at det no ville ha kosta meir med ei politisk styrt rente, for sjølv om den no hadde gått ned, ville den på fem års sikt gått sakte opp igjen. Det gjekk sakte nedover, men det ville òg gått sakte oppover. Derfor ville vi faktisk hatt ei lav rente no for politisk styrt rente. Men no er ikkje det realiteten, for det blei avskaffa. Dette var berre ei faktisk opplysning.

Så til den skjønspotten som mange har sagt noko om. Det som er realiteten der, er at i forliket med Høgre og Framstegspartiet blei det 50 mill. kr ekstra til skjønspotten. Der kjem det til å gå ut eit brev til kommunane som ikkje er heilt ferdig, som sjølvsagt skal ta utgangspunkt i Stortinget sine føresetnader om at det skal vere reelt skjøn, altså ikkje ei tildeling, ut frå ein bestemt type prioritering, til dei som har god økonomi. Men det brevet frå Kommunaldepartementet er ikkje ferdig, derfor kan eg ikkje leggje det fram her. Men sjølvsagt skal Stortinget sine føresetnader fylgjast opp. Eg håper vi i fellesskap kan vere glade for at den delen av forliket faktisk gav 50 mill. kr meir til skjøn, som no kan kome til å redde ein god del av desse grendeskulane. I tillegg pågår det eit arbeid i forhold til det med kriteria, for kriteria er òg for ein del skuld i denne konsekvensen.

Eg er veldig glad for det engasjementet som Arbeidarpartiet har hatt for grendeskulane i denne budsjettbehandlinga. Det har aldri hendt tidlegare. Der vil eg seie eg er veldig glad for engasjementet som er kome.

Så til stipendiatane. Etter Stortinget si tildeling i revidert nasjonalbudsjett er det gått ut tildeling på grunnlag av dei pengane vi hadde i budsjettet i år. Når det gjeld framtida, vil eg leggje dette fram i forskingsmeldinga, slik at komiteen kan behandle det prinsipielt.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Før vi fortsetter på talerlista, vil Marit Tingelstad få ordet for å oppklare en misforståelse. Presidenten håper den er åpenbar.

Marit Tingelstad (Sp): Jeg beklager hvis det jeg sa, ble oppfattet som at det var kjør mot gratis skolebøker. Det var skolebokutlån jeg mente å si, og jeg tror det var det jeg sa også, det vil vi se i referatet. Og da står jeg på det jeg sa. Det var en misforståelse.

Leif Lund (A): Jeg er glad for at statsråden oppklarer spørsmålet om skjønnspott. Men i samme artikkel i Kommunal Rapport uttaler han seg også om den såkalte aktivitetsplanen – det dreier seg om 70 mill. kr sier han – og han håper at omfordelingen av de 70 millionene til kommuner som ikke har nok penger til egenandel på helseplanen for eldre, kommer til å frigjøre penger til skolene. Men det er jo ikke slik, for det er klart at kommuner som ikke har råd til egenandeler for aktivitetsplanen, de har ikke overskudd av penger til å beholde skoler. Denne regjeringen er vant til å sluke kameler, og her forsøker de seg på kamelspising igjen. Jeg vil be statsråden begrunne hva han mener med de 70 mill. kr til aktivitetsplaner, som det står om i Kommunal Rapport.

Statsråd Jon Lilletun: På eit direkte spørsmål skal eg oppklare det. Dersom ein ikkje hadde fått inn desse 70 millionane, kunne det ha hendt at ein la ned skuler for å kunne oppfylle aktitvitetsplanen slik at ein kunne få ut dei andre statlege midlane. Denne smidigheita som er komen inn her, gjer at ein unngår å måtte gå laus på eksisterande aktivitet, som f.eks. skulestruktur, for å få ut dei statlege midlane i forhold til helseplan, eldreplan osv.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.