John I. Alvheim (Frp) (komiteens leder): Bare en kort kommentar idet jeg tar opp forslagene fra Fremskrittspartiet, som er inntatt i innstillingen.

Til tross for at samtlige fylkeskommuner tidlig på nyåret hadde ferdige planer for igangsetting av metadonbehandling, er det svært få kommuner – om noen – som frem til dags dato har startet opp denne behandlingen. I Oslo, hvor det største prosjektet ligger, og som skulle gi behandling til 350 klienter, har man pr. i dag ca. 200 klienter under metadonbehandling.

Så langt jeg har vært i stand til å registrere, er det stort sett mangel på ressurser som har medført at metadonbehandling ikke er kommet i gang utover i landet. De meget høye tallene på overdosedødsfall vi nå opplever, kan være et resultat av dette. Jeg tror mange av rusmiddelmisbrukerne kunne vært reddet fra overdosedøden om de hadde fått metadonbehandling. Det er etter Fremskrittspartiets mening nå tvingende nødvendig å bruke de ressurser vi har til rådighet, til metadonbehandling, for å redde unge menneskers liv – mennesker som lever på heroin og har gjort det i svært mange år.

Fremskrittspartiet foreslår derfor i den foreliggende innstilling at det på kap. 614 post 63 tilleggsbevilges 13 mill. kr som gjøres overførbare, til metadonbehandling. Et slikt beløp kan komme godt med når fylkeskommunene etter hvert kommer i gang med sin metadonbehandling, forhåpentligvis i første halvår 1999.

Fremskrittspartiet stiller seg uforstående til at Stortinget i tillegg til å overdra hovedbygningen på Vensmoen på hele 6 300 m2 samt 20 andre bygninger til Saltdal kommune, i tillegg skal gi en bevilgning på 19 mill. kr for å restaurere den bortgitte bygningsmassen. Jeg må si at dette virkelig er en storstilt gave – ja en så storstilt gave til denne kommunen at Fremskrittspartiet ikke vil være med på den.

Jeg finner det også noe merkverdig at departementet mer eller mindre synes å ha gitt lovnad om at denne kommunen ikke bare skal få bygningsmassen, men også skal få et betydelig beløp til restaurering av den samme bygningsmasse. Jeg forstår mindre argumentasjonen om at det var svært vanskelig å få avhendet disse bygningene. Jeg vet ikke hva departementet har gjort av forsøk i så måte, men det kan jo sosialministeren redegjøre for her og nå. Jeg vil jo tro at hvis disse bygningene hadde vært utlagt for vanlig salg til høystbydende, ville det vært mulig å få noen kroner for bygningsmassen i stedet for å overlate den til kommunen, som attpåtil setter som betingelse for å overta denne gaven en egen bevilgning på hele 19 mill. kr for å sette bygningsmassen i stand slik kommunen ønsker. Det er merkelig at et flertall i komiteen har sagt ja til dette. Det er ikke et lite beløp – 19 mill. kr er ganske mye penger også i et statsbudsjett. Det er faktisk mer enn hva regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet greide å omdisponere i årets budsjett.

Jeg vil tro at ordføreren i Saltdal er en meget lykkelig person når han får se at dette vedtaket er gjort i Stortinget. Jeg vet ikke hvilket parti denne ordføreren tilhører, men han har et meget godt poeng når han skal ut i valgkampen til høsten. Fremskrittspartiet vil naturligvis stemme imot den foreslåtte bevilgning på kap. 673 post 61.

Fremskrittspartiet stiller seg også noe undrende til den foreslåtte innsparing på kap. 739 Andre utgifter – et kapittel som har vært benyttet til de såkalte driftsavtaler med spesialister, og at det her skal ha vært et underforbruk av midler, når vi samtidig vet at et betydelig antall private spesialister ikke har fått driftsavtaler med de respektive fylkeskommuner og i dag må jobbe uten avtaler – noen som bedriftsleger, andre som allmennleger i privat praksis. Det tyder ikke på at Regjeringen har vært særlig opptatt av å imøtekomme de ønsker om driftsavtaler som vitterlig har foreligget. Jeg minner også her om den litt forunderlige behandlingen man har gitt spesialister som har fylt 62 år.

Jeg tar da, som sagt, opp forslagene.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: John I. Alvheim har tatt opp de forslagene han refererte til.

Olav Gunnar Ballo (SV) (ordfører for saken): Det har vært svært lærerikt for meg å få lov til å være saksordfører for denne saken, ikke fordi jeg er uenig i Regjeringens innstilling slik den foreligger, men tvert imot fordi jeg nå står her som den eneste som er enig i den. Regjeringspartiene støtter altså ikke sin egen regjering. Jeg er den eneste som kan si her:

«Dette medlem er enig i de prioriteringer for omdisponeringer som Regjeringen har foretatt, og fremmer følgende forslag: …»

Den eneste som fremmer dette forslaget fra Regjeringen, er altså jeg på vegne av SV. Slik er det når man har en mindretallsregjering. Man må søke flertall der det er å hente, og det betyr altså at man må gå imot den støtten man får fra SV. Det hadde vært greit å vite når man var saksordfører, at det faktisk kom forslag fra helt annet hold, men SV vil likevel ta opp det forslaget som Regjeringen i utgangspunktet hadde. SV ser at regjeringspartiene ikke kommer til å støtte det og vil selvfølgelig beklage det, men forslaget er herved fremmet.

Presidenten: Olav Gunnar Ballo har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg kunne jo be om ordet for å takka for at det i alle fall er ein som står kvar, men det som gjer at eg finn grunn til å seia nokre ord, er innlegget til komiteens leiar. Han peika på noko svært viktig når det gjeld metadonassistert rehabilitering, nemleg: Kvifor går ikkje utbygginga og tilrettelegginga av eit landsomfattande tilbod endå raskare?

Innafor dette kapitlet er det no løyvt vel 40 mill. kr. Dei er brukte til etablering og drift av spesialiserte senter både i Trondheim, Bergen og Oslo. Det er òg planar i gang for dei tre fylka Buskerud, Vestfold og Telemark, i samråd med Agder-fylka. Så ved årsskiftet vil det vera om lag 200 klientar som får behandling. Nokre vil faktisk seia at i delar av landet har dette gått uventa fort. Eg var sjølv til stades då Bergen formelt opna sin klinikk i byrjinga av november, og dei var nøgde med den framdrifta dei har klart å halda, både når det gjeld å syta for at det blir tilsett kvalifisert personell, og at det blir lagt ein plan rundt den einskilde klienten, samstundes med at stadig fleire blir tatt inn. Det er nok tilsvarande for dei andre sentra.

For i alle fall å medverka noko til kommunane sine planar for den einskilde – som altså er ein heilt avgjerande føresetnad for at den som får dette tilbodet, skal ha høve til å lukkast – og for å oppklara noko som kan verka uryddig når det gjeld ansvar, dekkjer staten metadonutgiftene frå 1. september, slik at den einskildes heimkommune ikkje blir belasta med det.

Eg skjønar godt at her er utolmod, og eg kjenner det sjølv. Her er utolmod i Stortinget. Her er naturleg nok utolmod hjå dei tyngste rusmisbrukarane, som dette gjeld, og hjå deira næraste pårørande. Men for å kunna sikra eit tilbod som kan vera til hjelp for den einskilde, har det vore nødvendig å ta stega gradvis. Både kompetanse og tiltaksapparat må utviklast i eit tempo som gjer at den einskilde får den oppfylginga som er nødvendig.

Så eit par ord om Vensmoen. Eg er glad for støtta i sosialkomiteen til den løysinga som her er vald. Eg skal gjerne innrømma at eg gjekk til den saka med det for auge at her ikkje både skulle overdragast ein eigedom og sendast med midlar i tillegg. Men eg har stor respekt for det forarbeidet som er gjort over lengre tid i departementet, lenge før mi tid, for å prøva å få til ei avklaring for denne enorme bygningsmassen. Det er gjort fleire forsøk når det gjeld sal av delar av bygningane. Det er gjort greie for at ein del av dette komplekset er verneverdige bygningar, og det er gjort greie for dei kostnadene som det ville innebera å utføra vedlikehaldet som etter kvart har blitt tungt påkravd. Så eg håpar no at vi har funne ei løysing som kan vera god både for framtidige statlege budsjett og for Saltdal kommune.

Harald T. Nesvik (Frp): Til det siste sosialministeren var inne på angående Vensmoen: Det er vel ikke fattet vernevedtak for Vensmoen, men det vurderes hvorvidt man skal gå inn og verne enkelte av husene – det er i hvert fall ikke besluttet slik det står i proposisjonen som vi har til behandling i dag.

Jeg har et spørsmål til sosialministeren. Helt i tolvte time skjedde det noe underlig i komiteen. Kap. 614 post 63 var fra Regjeringens side foreslått opprettholdt med 6,9 mill. kr. Dette skulle gå til ettervern av rusmiddelmisbrukere, og det ble sagt helt klart og tydelig: Disse pengene kan dere bruke – her kan dere sette av penger, bruk dem til noe positivt og overfør dem. Så skjer det underlige at når vi skal avgi innstilling, overfører man 1,5 mill. kr av denne pengesummen til tilskudd til avholdsorganisasjoner. Jeg vil spørre om sosialministeren virkelig mener at dette er en fornuftig bruk av pengene. Kan man plutselig bare overføre 1,5 mill. kr til avholdsorganisasjonene, som det ikke lå noe i proposisjonen om på forhånd, men som kom i ettertid, når man til og med sa at de midlene som ble satt opp til ettervern, kunne brukes og ville bli brukt på en fornuftig måte? Er det den måten sosialministeren vil drive rusmiddelpolitikk på i fremtiden?

Are Næss (KrF): Saksordføreren er i sin fulle rett når han påpeker dårlig kommunikasjon i forbindelse med det endringsforslaget regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Høyre støtter i denne innstillingen, og som har ført til at SV står alene om det som var Regjeringens opprinnelige forslag – og som saksordføreren på en elegant måte har klart å fremheve fra talerstolen. Saksordføreren kjenner bakgrunnen, nemlig tidspresset i forbindelse med den samtidige budsjettbehandlingen. Ikke desto mindre burde saksordfører vært orientert på et tidligere tidspunkt, og det burde vært mitt ansvar, så det skulle vært gjort.

Når det gjelder selve saken, som også representanten Nesvik var inne på her, er det i grunnen bare et spørsmål om valg mellom to gode formål: Fordeling av midler til to sider ved samme sak, nemlig forebygging og ettervern av rusmiddelskader. Vi vet jo alle at det trengs innsats på begge områder. Mer dramatikk er det egentlig ikke i innholdet i saken.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg fekk eit spørsmål frå representanten Nesvik. Eg vil for det fyrste stadfesta at Regjeringa la fram eit forslag om å bruka 6,9 mill. kr ekstra for å styrkja ettervernet. Det er eit tema som òg var oppe til debatt her den 1. desember. Det er behov for eit forsterka ettervern for å sikra fleire av dei som kjem ut etter behandling for sitt rusmisbruk, meir oppfylging enn dei får i dag. Det vil det heldigvis no etter det budsjettet som blir vedtatt vera auka moglegheiter for også i 1999. Eg rettar meg etter dei omprioriteringar som fleirtalet i sosialkomiteen her har gjort. Som representanten Nesvik er kjend med, er eg òg opptatt av å styrkja det førebyggjande arbeidet innan dette området. Slik sett vil eg seia at når det fyrst skulle omprioriterast midlar, har ikkje eg sterke innvendingar mot at det var avhaldsorganisasjonane som denne gongen fekk dei midlane. Men Regjeringa sitt utgangspunkt ligg i proposisjonen.

Harald T. Nesvik (Frp): Jeg undret meg litt over det svaret som ble gitt nå til slutt. For det sosialministeren her sier, er at det er hipp som happ om det går til edruskapsorganisasjonene eller om det går til ettervern, og når en omprioritering skjedde, var det bra det gikk dit det gikk. Jeg trodde at når sosialministeren legger fram en proposisjon for Stortinget om omrokering av penger, gjelder det innenfor de områder som sosialministeren mener det er riktig å gjøre det, og fordi det er et behov.

Når man sier at ettervernet er styrket innenfor 1999-budsjettet, så er også avholdsorganisasjonene styrket i det samme budsjettet. Saken er at det er en skrikende mangel på ettervern, og det gjorde sosialministeren noe med og satte av 6,9 mill. kr, men så blir dette endret til 5,4 mill. kr. Og det var det jeg spurte sosialministeren om: Er det dette man ønsker skal gjøres i fremtiden?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: La meg gjera det heilt klart at Regjeringa foreslo 6,9 mill. kr til ettervern. Sosialkomiteen gjorde ei vurdering. Fleirtalet ynskte ei anna prioritering. Det rettar eg meg etter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.