Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten om budsjettinnstillingen deles i to, slik at man først behandler rammeområdene 1 og 2 og deretter rammeområde 3. – Dette anses vedtatt.

Etter ønske fra komiteen vil presidenten foreslå at debatten om rammeområdene 1 og 2 blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at debatten om rammeområde 3 blir begrenset til 1 time og 45 minutter, og taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 35 minutter i hver debatt, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre 15 minutter i hver debatt, Senterpartiet 5 minutter i den første debatten og 10 minutter i den andre debatten, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter i hver debatt.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Vi starter da med rammeområdene 1 og 2.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) (leiar i komiteen): Som komiteleiar er eg glad for eit godt og konstruktivt samarbeid ved handsaminga av budsjettet i komiteen, ein komite som har stått på både dag og natt for å få innstillinga i hamn til riktig tid.

Eg reknar med at dei ulike partia tar opp sine synspunkt, så eg vil konsentrere meg mest om Kristeleg Folkepartis syn.

Kristeleg Folkepartis hovudmålsetting i familiepolitikken er å legge til rette for gode oppvekst- og levekår for barn og unge, ein trygg økonomisk situasjon for barnefamiliane og full likestilling mellom kvinner og menn. Eg er glad for at Stortinget i dag vil vedta innføring av kontantstøtte også til toåringar. Kontantstøtta gir ein etterlengta fleksibilitet, som småbarnsforeldra i lang tid har ønskt seg. Familiane får auka moglegheit til å ta omsorg for eigne barn.

Kontantstøtteutbetalinga i desember viser at 76,3 pst. av dei som har barn i kontantstøttealder, ønskjer å nytte seg av ordninga. Det viser at denne reforma har stor oppslutning. Heimeomsorg i ein periode vil også verke positivt i styrkinga av nærmiljøfellesskapet, både for barn og vaksne og for den eldre generasjonen.

I det justerte budsjettframlegget som Framstegspartiet og Høgre har varsla subsidiær støtte til, held ein no fram med småbarnstillegget i barnetrygda til alle og reduserer kontantstøtta omtrent tilsvarande småbarnstillegget. Det er spesielt gledeleg at ein på denne måten kan halde fram med det doble småbarnstillegget til einslege forsørgjarar. Småbarnstillegget vart innført som ein forløpar til kontantstøtta.

Arbeidarpartiet foreslår i sitt budsjettopplegg å fjerne kvar ei krone til kontantstøtta frå 1. januar 1999. Skulle det ha fått fleirtal, hadde mange småbarnsforeldre fått snudd tilværet opp ned ved å miste eit økonomisk tilskot dei har planlagt ut frå, utan ei overgangsordning og midt i eit barnehageår. Det verkar på meg som eit useriøst forslag.

For å ha ein reell valfridom er det viktig med nok barnehageplassar, og det er sentrumsregjeringa oppteken av. Det er viktig med gode og pedagogiske barnehagar. Barnehagar er eit godt supplement til familieomsorga, også for barn med spesielle behov. Målet om barnehageplass til alle som ønskjer det, i år 2000 står fast. Det er positivt at Regjeringa kjem med ei eiga stortingsmelding om barnehagane til våren. Mange private barnehagar opplever for tida ein vanskeleg økonomisk situasjon. Eit fleirtal i komiteen, beståande av Framstegspartiet, Høgre og sentrumspartia, føreset at Regjeringa følgjer barnehagesituasjonen nøye og vurderer behovet for eventuelle tiltak for 1999 i samband med revidert nasjonalbudsjett.

For Kristeleg Folkeparti er det eit mål at foreldra sjølve skal få velje den omsorgsforma som dei ønskjer for sine barn.

Å adoptere eit barn frå utlandet er dyrt. For Kristeleg Folkeparti er det viktig å yte eit kontanttilskot til foreldre som adopterer barn frå utlandet, for å hindre skeiv sosial fordeling dersom adopsjon vart knytt til foreldra sin økonomi. Tilskotet vil også i 1999 vere på 22 000 kr.

Ifølgje tal frå Nasjonalforeningen for folkehelsen meiner åtte av ti foreldre at foreldrerolla er vanskelegare i dag enn for 25 år sidan. Så mange som ein av tre opplever at foreldra går frå kvarandre før barna er 16 år gamle. Samlivskonfliktar og brot fører svært ofte til store personlege problem for dei involverte. Ifølgje UNGFAM, Samlivssenteret ved Modum Bad, er forholdet mellom foreldra den enkeltfaktoren som slår sterkast ut på barna sine forventninger til eige framtidige vaksenliv og samliv. Det er viktig at politikarane fangar opp desse signala og tenkjer førebyggande tiltak. Mange stader er det kø for å få vere med på samlivskurs, kurs for vanlege folk med vanlege problem.

Måla med foreldrerettleiing og samlivstiltak er å medverke til å støtte opp om samlivet og styrke foreldra si omsorgs- og oppdragarrolle. Innsatsen på dette er viktig i det førebyggande arbeidet for å hindre problem blant barn og unge.

Familievernkontora utfører eit særs viktig arbeid i forhold til både rådgiving og mekling. Det er positivt at departementet vil vurdere ei styrking av familievernet på landsplan.

For Kristeleg Folkeparti er det viktig å førebygge skilsmisser, men det er like viktig å gi hjelp og støtte til dei som lever åleine med barn. Kristeleg Folkeparti er oppteke av barna sin situasjon og oppvekst utan omsyn til korleis foreldra innrettar sitt liv. Men det undrar meg at både Arbeidarpartiet og SV ønskjer å stryke posten Samlivstiltak på statsbudsjettet. Eg er glad for at eit fleirtal i komiteen sikrar midlar til dette positive, førebyggande tiltaket.

Heile komiteen er oppteken av å skape eit godt oppvekstmiljø for barn og ungdom. Dei frivillige barne- og ungdomsorganisasjonane utfører eit viktig arbeid for å bygge positive og sunne miljø som verkar førebyggande både på vald, rus og rasisme. Eit fleirtal i komiteen har omprioritert 1 mill. kr til barne- og ungdomsorganisasjonane. Kristeleg Folkeparti synest det er viktig med midlar både til utviklingsprogram for styrking av oppvekstmiljøet og ungdomstiltak i større bysamfunn. I tillegg har det kome ein ny post, Ungdomssatsing i distrikta, som er eit ledd i Regjeringa si distriktssatsing. Problemåtferd knytt til vald, mobbing, kriminalitet, rus og rasisme er ikkje noko som skjer berre i dei største byane. Det er derfor viktig at statlege styresmakter også har moglegheiter til å støtte opp om målretta satsingar for å betre oppvekstmiljøet i dei mindre by- og landkommunane som har særlege utfordringar på dette området. Gode barne- og ungdomsmiljø vil kunne stimulere ungdom til å busette seg i distrikta.

Komiteen synest det er positivt med samarbeid på tvers av departementa. Handlingsplan for redusert bruk av rusmiddel og tiltaksplan i kampen mot vald på offentleg stad har komiteen merka seg som viktige tiltak for eit betre barne- og ungdomsmiljø.

Arbeidarpartiet har i sine merknader ei rekke tiltak for å kjempe mot valden. Mange av dei føreslåtte tiltaka er positive, men det er oppsiktsvekkande at Arbeidarpartiet ikkje eingong har nemnt den nære sammenhengen som forskinga peikar på mellom utøving av vald og bruk av alkohol.

Det er viktig at barnevernstenestene har ein høg rettstryggleik og god kvalitet i alle fasar i behandlinga. Barnevernstenesta har dei siste åra gjennomgått ei omfattande effektivisering og kvalitativ forbetring. Likevel er det framleis delar av barnevernstenesta som må betrast og styrkast. Det er positivt at departementet framleis vil utvikle tilbodet til barn og unge med alvorlege åtferdsvanskar, tiltak til utsette barn og unge og familiar med innvandrarbakgrunn, og det førebyggande arbeidet.

Dei mange fosterforeldra gjer eit flott arbeid. I innstillinga er der ein fleirtalsmerknad om fosterheimar. Ved nærare studium ser vi at også sentrumspartia kunne ha slutta seg til den. Eg er glad for at departementet allereie er i gang med eit arbeid for å følgje opp fosterheimstenesta.

Det er viktig med ein offensiv likestillingspolitikk. Det er Kristeleg Folkeparti oppteke av. Det er positivt at Regjeringas no har ein revisjon av likestillingslova.

Krisesenter, incestsenter og krisetelefonar utfører eit viktig arbeid. Krisetiltaka er eit viktig supplement til offentlege hjelpetiltak for menneske som blir utsette for overgrep. Dei fleste valds- og overgrepstilfella skjer i heimen. Det er viktig med valdsførebyggande tiltak. Det er positivt at heile komiteen går inn for at løyvinga til krisetiltak blir gjord om til overslagsløyving frå 1999.

Oppussinga av Slottet har vore mykje diskutert. Det er positivt at heile komiteen uttrykker at Slottet er ein del av vår felles nasjonale historie, og at det vil vere ei forsøming dersom bygningen ikkje blir halden ved like. Rehabilitering av Slottet, som er ein gammal bygning, har vore ei oppgåve som det ikkje har vore så lett å kostnadsrekne på førehand. Eit fleirtal i komiteen har forståing for at både Statsbygg og Slottet ønskjer ein grundigare gjennomgang av både detaljar, kostnadsramme og framdrift av dei resterande arbeida før forpliktande kostnadsrammer blir presenterte for Stortinget. Det er viktig at oppussingsarbeidet blir fullført, og eg er glad for at Regjeringa vil kome tilbake med saka i revidert nasjonalbudsjett. Det er positivt at departementet har oppnemnt eit tverrfagleg utval som skal ta for seg det løpande vedlikehaldsbehovet for dei kongelege eigedomane.

Statsbygg er rådgivar i bygge- og eigedomssaker, byggherre, eigedomsforvaltar og eigedomsutviklar for departementa og statleg verksemd. Komiteen sluttar seg til departementet sine vurderingar om styring og organisering av Statsbygg, og har merka seg at departementet vil gjennomgå dette i lys av endringar i selskapet sine ytre rammevilkår. Komiteen ber om at det blir gjort ei evaluering av framgangsmåten ved fastsetting av den øvre kostnadsramma for dei enkelte byggeprosjekta, og at Stortinget blir orientert på ein føremålstenleg måte om dette.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Grete Knudsen (A): Molvær Grimstad har ved flere anledninger gjort rede for hva som er både riktig og normal familie, så også her. Som leder av familiekomiteen blir hennes syn tillagt vekt, fordi det også blir en del av Regjeringens familiepolitikk. Vi vet at fordømmelse truer homofiles psykiske helse og levekår, også når de som gruppe ikke blir nevnt i hennes innlegg. Fordømmende piskeslag skremmer mange til ikke å våge å være dem de er. Noen holder det faktisk ikke ut. Det vet vi av selvmordstallene.

Jeg mener at Molvær Grimstad ikke har rett til å være med og gjøre livet vanskeligere for en meget prøvet gruppe. Spørsmålet til familiekomiteens leder blir: Hva må homofile gjøre, hvordan må de oppføre seg og hva må de gjøre for å bli inkludert som fullverdige innenfor Regjeringens og Kristelig Folkepartis uttalte familiepolitikk?

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Dei homofile og lesbiske er fullverdige også for Kristeleg Folkeparti – sjølvsagt er dei det. Når ein diskuterer dette med homofiles rammevilkår, er det ein del som skuldar oss for at vi ikkje aksepterer dei homofile fordi vi ikkje gjekk inn for partnarskapslova.Men det er jo galt. Det var stor diskusjon innanfor Arbeidarpartiet om ein skulle gå inn for partnarskapslova. Dei gjekk inn for å ordne det praktiske gjennom ei husstandsfellesskapslov i staden for å gå inn for partnarskapslova.

Når det gjeld synet vårt på dei homofile, aksepterer og respekterer vi dei homofile fullt ut. Men ein må skilje mellom dei politiske tinga, kva ein går inn for. Representanten Knudsen har vore offensiv i forhold til at dei homofile skal få like rettar til adopsjon, på linje med andre. Eg vil vise til at barne- og familieministeren har sett i gang eit arbeid i departementet for å sjå på dei barna som lever i forhold der foreldra er homofile eller lesbiske for å sikre deira rettar. Det er faktisk meir enn kva Arbeidarpartiet gjorde i si tid, då dei sat i regjering.

Når det gjeld om dei skal få lik rett til å adoptere, hugsar eg at då Rikard Olsvik frå Arbeidarpartiet gjekk inn for partnarskapslova, var det ein føresetnad for han at den ikkje skulle bli brukt som ei brekkstong i ein kamp for at homofile og lesbiske skulle få adoptere på lik linje med andre. Det var Arbeidarpartiets eigen representant som vart tunga på vektskåla, og med den grunngjevinga og lovnaden som han vart gjeven, gjekk han inn for partnarskapslova.

Eg føler av og til at ein på ein måte vrir diskusjonen til å bli ein kamp for dei vaksnes behov i staden for barnas behov. Eg ser mange i Arbeidarpartiet som er samde med oss, og det går i det heile ikkje på at vi har eit negativt syn på dei homofile og lesbiske.

Per Sandberg (Frp): Kristelig Folkeparti viser i merknads form i innstillingen til at de er særlig positive til at Regjeringen prioriterer kompetanseopplæring innenfor barnevernstjenesten. De er særlig positive til at Regjeringen vil styrke det forebyggende barnevernsarbeidet, osv.

Innebærer dette at Kristelig Folkeparti, og eventuelt Regjeringen, nå er interessert i og kanskje er på vei til å bevege seg mot at også sakkyndige innenfor barnevernssaker og barnefordelingssaker, får den samme oppslutningen når det gjelder kompetanseheving?

Vi vet i dag at oppnevnelsen av sakkyndige gjøres i fylkesnemnda eller i retten. Men det finnes overhodet ingen praksis i Norge for å stille kvalitetskrav eller krav til kvalitetssikring til våre sakkyndige. Vi ser gang på gang at sakkyndige på en måte overprøver rett og lov i Norge. Er det sånn å forstå nå, når også Kristelig Folkeparti er veldig opptatt av kompetanseheving innenfor dette området, at de også vil være med Fremskrittspartiet på å finne en ekstra studieretning, kanskje særlig innenfor 2. avdeling, klinisk psykologi, som vil innebære at de også får høynet kvaliteten og kan bli med på å sikre at vi får riktig behandling i barnefordelingssaker?

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Det er viktig med god kompetanse innafor barnevernet. Det er viktig for å kunne gi ei god og treffsikker behandling, slik at ein set i verk det riktige tiltaket, både i forhold til barna og i forhold til dei foreldra det gjeld. Derfor er det viktig at vi kontinuerleg set i fokus dette med kvalitetssikring i forhold til kompetansen hos dei som jobbar med dette.

Regjeringa og Kristeleg Folkeparti er positive til kompetanseheving og til å fokusere på kvaliteten. Det viser det som Regjeringa har lagt fram i stortingsproposisjonen, og det er også noko vi vil følgje opp vidare. Når det gjeld det som representanten her peika på i forhold til sakkunnige, er eg samd i at det er viktig å følgje det også spesielt. Om ein skal gå i den retninga som representanten her peika på, er eg noko usikker på, men vi er iallfall generelt opptekne av at det skal vere veldig god kvalitet på arbeidet til dei som jobbar med dette området, og vi vil heile tida følgje utviklinga.

Inger Stolt-Nielsen (H): Jeg merket meg at Kristelig Folkeparti var glad for den hjelpen de hadde fått fra Høyre til å gi kontantstøtten en riktig utforming, at småbarnstillegget ble beholdt, og at en dermed også kunne beholde den fleksibiliteten i kontantstøtten som var av vesentlig viktighet for oss. Jeg er glad for at regjeringspartiet setter pris på denne hjelpen. Nå fikk vi i går signaler fra barne- og familieministeren om at hun ville vurdere foreldres valg av omsorgsform i forbindelse med en evaluering av kontantstøtten, og dersom foreldre valgte dagmamma istedenfor barnehage, skulle dette gi grunnlag for en vurdering av kontantstøtten.

Det var jo nettopp valgfriheten for foreldre som var så viktig, det at foreldre ikke skulle være nærmest pålagt å bruke barnehage dersom de var i arbeid, men at de skulle ha en valgfrihet i forhold til den omsorgsform som passet best for deres barn i deres livssituasjon.

Siden en evaluering av kontantstøttereformen vil måtte skje ikke bare på departementalt nivå, men vil måtte tas stilling til også her i Stortinget, har det en viss betydning for oss i Høyre å få vite hvordan Kristelig Folkepartis stortingsgruppe stiller seg til dette spørsmålet. Er det slik at Kristelig Folkeparti faktisk vil gå tilbake på foreldres valgfrihet dersom foreldre gjør valg som Kristelig Folkeparti ikke liker?

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Eg skjønte etter gårsdagens debatt i Politisk kvarter at det ville bli litt debatt i media i forhold til barne- og familieministeren si utsegn. Derfor fekk eg ei utskrift av det som ho eigentleg sa i Politisk kvarter. Når ein ser både spørsmåla og svara i samanheng, ser ein at ho ikkje har sagt det slik som representanten frå Høgre her framstilte det. Ho skulle ikkje vurdere foreldra sine val, men ho fokuserte på at dersom svært mange nytta dagmamma/praktikant, så kan det vere – og det er eg einig i – at ein i evalueringa kanskje bør sjå på ordningar som dei har f.eks. i Finland, der dei har ei registreringsordning for dagmammaer i kommunane, det er faktisk også eit tilbod om kurs for desse, slik at det var tiltak i den retninga som barne- og familieministeren uttalte seg om, og som eg er einig i.

For Kristeleg Folkeparti er det i ei evaluering ikkje aktuelt å gå vekk frå moglegheita til å få kontantstøtte samstundes som ein nyttar seg av dagmamma/praktikant, men det er ulike sider ved dette som ein kan sjå på gjennom evalueringa, for å sjå om det er behov for eventuelt å styrkje kvaliteten også for dei som er dagmamma/praktikant, dersom det skulle vere ønskeleg. Det er ulike sider ved dette som eg synest vi skal sjå meir på.

I debatten om kontantstøtte og dagmamma/praktikant høyrest det ut som om at dersom ein bruker dagmamma/praktikant, så får barna mindre tid med foreldra sine enn om dei hadde vore i barnehage. Men dersom valet står mellom barnehage og ei dagmamma, og foreldra sjølve synest det er best med dagmammaverksemd, så kan dei, om dei har ei god dagmamma dei ønskjer å bruke, faktisk likevel få meir tid i lag med barna. Det er enkelte foreldre som brukar ein time både på å levere barna i barnehagen og ein time på å hente dei, så også dei som nyttar praktikant, vil få moglegheit til å få meir tid. Det føler eg ikkje har kome fram i debatten.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Grethe G. Fossum (A): Arbeiderpartiet ser med stor uro på voldsutviklingen i samfunnet. Volden rammer ofte hardt og brutalt. I tillegg skaper volden frykt og utrygghet blant mange flere. Arbeiderpartiet mener at volden må bekjempes etter to hovedstrategier. Den ene er ved nye forebyggende tiltak i voldsmiljøer, og den andre er ved raske reaksjoner fra tilstedeværende politi.

Jeg har også lyst til, på bakgrunn av den debatten som vi ser i aviser og medier, å understreke at de fleste volds- og overgrepstilfellene faktisk finner sted i hjemmet. De er ofte skjult, og de anmeldes ikke. Derfor er det også vanskelig å fremskaffe god nok statistikk over hvor omfattende dette problemet er. Men vi vet om noen som kjenner problemene, nemlig krisesentrene.

Vi vet noe om voldsproblematikken statistisk: Halvparten av drapene på kvinner begås faktisk av partnere eller tidligere partnere – kvinnen kjenner dem, og de aller fleste drapene skjer i felles bolig eller hjemme hos den involverte. Det som er tragisk, er at barn ofte er vitne til vold i hjemmet. Medlemmene fra Arbeiderpartiet er opptatt av å hindre at volden gjøres «arvelig», slik at spesielt gutter ikke adopterer voldsmønsteret fra far som en konfliktløsende metode. Jeg synes det er et tankekors i den debatten vi nå skal igjennom, at løsningene på voldsproblemene fra flertallet i denne salen er mer politi i gatene, når de fleste voldstilfellene skjer i hjemmet. Arbeiderpartiet er opptatt av at hjemmevolden i forhold til kvinner og barn må fram i lyset. Derfor er det også foreslått å nedsette et eget offentlig utvalg, kvinnevoldsutvalget, som skal gjennomgå problemstillingen knyttet til vold mot barn og kvinner.

Men vold skjer også utenfor hjemmet. Oslo har kanskje den største voldsbelastningen, men også andre storbyer rundt i Norge ligger i faresonen. I dag ser vi en økning i grov vold utført av barn og unge, de fleste med innvandrerbakgrunn og organisert i gjenger. Denne utviklingen av grov vold blant barn og unge er svært bekymringsfull, den er helt uakseptabel og må bekjempes med alle midler. Vi trenger nye kunnskaper, vi trenger mer forskning, vi trenger mer erfaring og utviklingsarbeid for å se hva vi kan gjøre for å hindre denne volden hos barn og unge, og også mot kvinner. Det er derfor en stor skuffelse for meg at de borgerlige partiene faktisk har råd til å bruk 2,1 milliarder kr til kontantstøtte, men ikke 50 mill. kr til forskning, nye kunnskaper, utviklingsarbeid og tiltak for å hindre vold nettopp på disse områdene.

Det verste er kanskje at de gjør det motsatte. For å få plass til sin hjertesak, kontantstøtten, kutter de på mange av de områdene som faktisk betyr noe for barn og unge, som ville gitt barn og unge bedre livskvalitet. Arbeiderpartiet har lagt fram en voldsplan til 50 mill. kr. Jeg tror på ingen måte at det er nok. Når vi ser den samfunnsutviklingen vi har foran oss, er det faktisk bare en bitte liten begynnelse. Hvorfor vil ikke de borgerlige partiene engang se problemene?

Den forskning vi har i dag, viser en klar sammenheng mellom samfunnsstruktur og samfunnsutvikling, og oppvekstmiljø og kriminalitet. Det å sikre barn og unge gode oppvekst- og levekår er det viktigste virkemiddelet for å forebygge og bekjempe barne- og ungdomskriminaliteten. Når de borgerlige partiene svarer med senking av den kriminelle lavalder og mer politi, er det faktisk ikke noe spesielt godt svar på de problemene vi sliter med innenfor barne- og ungdomskriminaliteten. Vi må tenke nytt, og vi må tenke helhet.

De partiene som tror at kontantstøtten løser alle disse problemene, har tatt grundig feil.

Vi må ha kunnskaper om hvilke mekanismer som fører barn inn i gjenger, og hvilke æreskodeks som må til for å bli akseptert av gjengen, for å nevne noe. Forskning fra andre land kan hjelpe oss et stykke på vei, men vi må også forske på norske forhold. Hva slags tiltak skal til for å tilfredsstille ungdom som går inn i år 2000, så de holder seg unna en kriminell løpebane? Spørsmålene er mange, og svarene er ikke kutt på forskningsmidler og mer politi alene.

Det har skjedd noe i den norske familiepolitikken det siste året. Utbyggingstakten for barnehager blir stadig langsommere, foreldrebetalingen blir høyere, og skolefritidsordningen blir dyrere. Regjeringspartiene har sammen med Høyre og Fremskrittspartiet strammet inn på tilskuddet til skolefritidsordningen, på familievern og barnevern, og har redusert barnehageutbyggingen til et nivå som vi var vant til på 1980-tallet. Dette kan vi vel kalle familiepolitikk i revers. Og tilskuddet til barne- og ungdomsorganisasjonene, som skulle aktivisere de unge på deres egne premisser, følges slett ikke opp.

Vi går snart inn i år 2000, og en skulle forventet at alle de politiske partiene var opptatt av å skape en familiepolitikk for framtida. Jeg tror faktisk at denne regjeringen har en drøm om 1950-tallet som mal for sine løsninger på familieområdet – mor hjemme, far i lønnet arbeid, tilsynelatende fred og fordragelighet. Vi som opplevde 1950-tallet og den familiepolitikken som da ble ført, vet hva baksiden av medaljen var!

Denne regjeringen og det borgerlige flertallet i Stortinget har en hjertesak som overskygger alt annet, og det er kontantstøtten. 2,1 milliarder kr skal betales, og nå har vi fått regningen. De som betaler for kontantstøtten, er faktisk også barn og unge gjennom tap av sine barnehager, tap av sin skolefritidsordning, tap av sin trygghet for å få et barnevern som fungerer. Jeg tror kanskje at dette med at mor skal være hjemme og barna skal være hjemme hos mor, passer Kristelig Folkeparti godt, men det rimer svært dårlig med det Senterpartiet har sagt om kontantstøtte. Men det var før de kom inn i Regjeringen, og det er kanskje viktigere for Senterpartiet å sitte i Regjeringen enn å gå løs på sine egentlige standpunkter.

Sentrumsregjeringen og de borgerlige partiene har denne drømmen om 1950-årene. Jeg kan forsikre at drømmen om 1950-tallet aldri blir virkelighet, for den deles ikke av mange i befolkningen. Da det norske folk fikk se hva de måtte betale, forsvant også støtten til kontantstøtte. Det kan vi se av den undersøkelsen som er gjort i Nationen i dag.

De nye trendene som ligger foran oss, er at flere kvinner og menn tar utdannelse, og flere vil delta aktivt i yrkeslivet. Det er en gryende mannsrolledebatt, en spennende sådan, men vi får flere skilsmisser og flere som bor alene med sine barn. Folk ønsker trygge og sikre forhold for seg og sine barn. Og hva slags løsninger presenterer vi i familiepolitikken for å sikre disse kravene for folk flest?

Arbeiderpartiet vil ha flere barnehageplasser. Folk etterspør barnehageplasser der de bor, slik at de slipper å kjøre en time til barnehagen, slik komitelederen her nevnte var et problem. Og derfor må vi bruke 2,1 milliarder kr til kontantstøtte. Vi ønsker å bygge 10 000 flere barnehageplasser enn Regjeringen. Vi vil heller ikke sitte med hendene i fanget og se at det ikke bygges noen nye barnehager i året som kommer. Derfor vil vi gi et stimuleringstilskudd på 10 000 kr til de kommunene som bygger nye barnehager.

Medlemmene fra Arbeiderpartiet er opptatt av en effektiv offentlig sektor, og av at både statsadministrasjonen og det offentlige serviceapparatet må moderniseres.

Statsbygg har vært omdiskutert både i forbindelse med ombyggingen av Slottet og byggingen av Nytt Rikshospital. Jeg er overbevist om at vi også i framtida trenger Statsbygg, kanskje omorganisert, og jeg forventer at statsråden kommer tilbake til Stortinget med en gjennomgang av nettopp Statsbygg.

Fylkesmennenes rolle er viktig, særlig for rettssikkerheten til det (presidenten klubber) enkelte barn.

Presidenten: Taletiden er omme.

Grethe G. Fossum (A): Det kunne jeg ha snakket mye om.

Presidenten: Det er presidenten ikke i tvil om.

Men da blir det replikkordskifte.

Ola T. Lånke (KrF): Jeg vil si til representanten Grethe Fossum at Kristelig Folkeparti også er opptatt av å bekjempe volden, den tiltakende voldsbølgen som vi opplever i samfunnet, og jeg vil bare minne om den tiltaksplan som Regjeringen har utformet, «Trygghet i sentrum», som lister opp en rekke tiltak fordelt på ulike departementer. En del av disse er allerede satt i gang, og en del vil bli satt i gang i tiden som kommer. Jeg nevner også i den sammenheng at Regjeringen er opptatt av forbindelsen mellom voldsutøvelse og misbruk av rusmidler. I den forbindelse har man også en handlingsplan for redusert alkoholbruk. Jeg har lyst til å utfordre representanten Fossum på akkurat dette punktet, for i de mange gode merknadene fra Arbeiderpartiet i innstillingen i dag, er det noe som savnes. Jeg skylder representanten Fossum å si at det er veldig mange gode tiltak som vi står sammen om og deler, men akkurat dette med utfordringen på rusmidler savner jeg i Arbeiderpartiets opplegg. Er det i pakt med Arbeiderpartiets tradisjoner når man nå så lett hopper over den sammenhengen som vi vet det er mellom bruk av rusmidler og vold?

Så er Grethe Fossum opptatt av at man ikke vil bevilge fordi man skal bruke pengene til kontantstøtten. Jeg vil spørre Grethe Fossum, som nå vil bruke kontantstøttepengene bl.a. til forskning og andre tiltak mot vold: Når skal Arbeiderpartiet erkjenne at det er fattet et lovvedtak i dette hus om innføring av kontantstøtte? Representanten Fossum og Arbeiderpartiet går inn for å kutte kontantstøtten fra 1. januar 1999. Dette er dramatisk for alle foreldre som har planlagt dette. Er det i pakt med god, solidarisk innstilling å skuffe alle disse foreldrene som har planlagt annerledes?

Grethe G. Fossum (A): Jeg synes det som har skjedd i forhold til Arbeiderpartiets voldspakke, er utrolig interessant. Jeg tror at Kristelig Folkeparti har veldig dårlig samvittighet, fordi de egentlig ønsket å følge opp Arbeiderpartiets voldspakke, men hadde ikke muligheter til det, for alle pengene er bundet til kontantstøtten. Og jeg synes det minner om en slags julepresang som vi av og til får for moro: Den er nydelig innpakket, og når vi pakker den opp, så er det null i innhold. For Kristelig Folkeparti er med på alle de gode merknadene og alle de planene som Arbeiderpartiet har, men de bevilger ikke en krone. De gjør nettopp det motsatte: For å få finansiert kontantstøtten senker de på kravene til barnevern, til familievern, jeg kan nevne krisesenter osv.

Så ble det sagt her at Arbeiderpartiet ikke følger opp sin rusmiddelpolitikk. Jeg vil anbefale representanten å lese Sosialdepartementets budsjett og det som står der fra Arbeiderpartiet om rusmidler.

Men en ting overrasker meg: Kristelig Folkeparti har altså et godt samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet, som er de mest liberalistiske nettopp på rusmiddelområdet. Jeg tror kanskje at Kristelig Folkeparti bør svare overfor sin egen samvittighet istedenfor overfor meg.

Trond Helleland (H): Arbeiderpartiet og Grethe Fossum fortsetter sin monomane kamp mot kontantstøtten. Det er imidlertid en del motstridende signaler i det Arbeiderpartiet framfører, ja ikke så rent få heller: På den ene siden er kontantstøtten roten til alt ondt i norsk økonomi. På den andre siden vil ikke Arbeiderpartiet engang karakterisere kontantstøtten som en reform, den er på en måte litt for puslete til det.

For Høyre er kontantstøtten en virkelig reform, det første bruddet med Arbeiderpartiets ensrettede velferdspolitikk. Valgfrihet, tid med barna og rettferdig fordeling av ressursene er hovedmål for kontantstøtten. Nå ser vi at over 70 pst. av foreldrene velger kontantstøtte. Viser ikke dette at kontantstøttereformen virker? Viser ikke dette at Arbeiderpartiets mangeårige styre ikke klarte å få til et tilfredsstillende tilbud til foreldre og småbarn? Jo, det er nettopp det som er problemet for Arbeiderpartiet. Kontantstøtten er en etterlengtet og kjærkommen reform, men Arbeiderpartiet er imot. Jeg tror hovedårsaken til det er at Arbeiderpartiet ikke fant på dette selv. Dermed vil de heller ikke kalle det en reform. De vil ha reformhegemoni.

Og så kommer krokodilletårene fra Grethe Fossum om barnehageutbyggingen. Arbeiderpartiet klarte ikke å fikse dette i sin regjeringstid, og nå lar de sin frustrasjon gå ut over valgfrihetsreformen kontantstøtte.

Til slutt: Arbeiderpartiets alternative budsjett sier ikke ett ord om en tiltakspakke mot vold. Budsjett-innst. S. I under rammeområde 2 sier ikke ett ord om en tiltaksplan mot vold. Jeg synes dette er billig, politisk teater. Jeg ser forslagene, vi støtter mange av dem, men Arbeiderpartiet har ikke prioritert dette før de fikk midler til det gjennom nok en gang å bruke kontantstøttemidlene.

Grethe G. Fossum (A): Jeg merket meg at representanten fra Høyre synes at noe så alvorlig som å bekjempe volden var et billig poeng fra Arbeiderpartiet. Vi tar denne problemstillingen meget alvorlig, og grunnene for at det kommer nå, er mange. Vi hadde faktisk landsmøte 22. november, hvor vi fattet vedtak om å bekjempe volden. Vi har også tradisjon for at fagkomiteene får ansvar for sitt felt. Hvis Høyre har en annen måte å inndele sitt arbeid i Stortinget på, får de gjøre det, men vi overlater ikke til finanskomiteen å drive med den form for politikk.

Vi klarte ikke å få til dette med barnehagene, sies det. Vi hadde klart det hvis vi hadde fått sitte i regjering til år 2000, og hvis vi hadde sluppet å betale ut 2,1 milliarder kr til kontantstøtte. Jeg synes det er patetisk å høre Høyre si hver eneste gang de på en måte skal forsvare kontantstøtten, at det er brudd på den ensrettede velferdspolitikken til Arbeiderpartiet. For hva er den ensrettede velferdspolitikken som man går ut og kritiserer? Jo, det er tilbudet om barnehagene. Er det slik at Høyre nå kritiserer barnehagene fordi de er ensrettet? Eller er det et godt tilbud til barn? De kritiserer den enhetsskolen vi har. Er ikke det en god skole for den norske ungdom? Og de kritiserer skolefritidsordningene. Alle disse velferdstilbudene for barn er Høyre imot fordi de vil ha kontantstøtte.

Arbeiderpartiet er monomant mot kontantstøtten, ble det sagt. Det er klart at dette er et prinsipielt politisk syn som viser at vi ikke er interessert i å betale folk for at de ikke bruker en tjeneste. Det går langt utover kontantstøtten.

Unn Aarrestad (Sp): Representanten Fossum snakka mykje om ungdomsvalden, men til og med dette skulle økonomisk setjast opp mot kontantstøtta. Det verkar som Fossum her har gått fullstendig i vranglås og berre køyrer den same plata.

Eg har elles registrert at Arbeidarpartiet i sine merknader om valdsproblematikken ikkje har nemnt den nære samanhengen som forskinga syner mellom utøving av vald og bruk av alkohol, som me har vore litt inne på tidlegare. Her syner norske undersøkingar, bl.a. gjorde av Fekjær, at 60-80 pst. av valdsofra var alkoholpåverka, to tredjedelar av kvinnene sine drapsmenn var alkoholpåverka, og 71 pst. av politimelde saker om kvinnemishandling hadde alkoholrelaterte årsaker. I hovudstaden vert den såkalla fylla registrert som den viktigaste dødsårsaka blant ungdommen.

Med dette som bakgrunn må det vera viktig at skal me driva valdsførebygging som verkeleg har effekt, kan ein ikkje utelata innsatsen for å få ned det totale alkoholkonsumet.

Arbeidarpartiet har nå lagt fram tiltak for å motarbeida valden, og det er fint. Men samtidig arbeider Arbeidarpartiet for å auka tilgangen på alkohol og serveringsplassar. Ser verkeleg ikkje Arbeidarpartiet samanhengane her? Nå ventar eg eit skikkeleg klart svar! Det forundrar meg stort med tanke på Arbeidarpartiet, som har si historie bakover på dette feltet.

Grethe G. Fossum (A): Jeg beklager at jeg er nødt til å kjøre den samme plata. Det var faktisk slik at jeg følte at jeg svarte på det samme etter spørsmålet fra Kristelig Folkepartis representant, men la meg ta det en gang til. Arbeiderpartiet er opptatt av rusproblemer, vi er opptatt av alkohol.

Men i sannhetens navn: Kunne det ikke da vært slik at Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, som har så fantastisk god kontakt med Fremskrittspartiet og Høyre, i sin samarbeidsavtale, når de ser så alvorlig på dette problemet, gikk inn og gjorde en avtale om åpningstider, om forskjellige rusmiddeltiltak som de ønsket seg? Isteden er denne regjeringen så opptatt av å sitte på taburettene at den svelger all verdens politikk fra Stortinget når det gjelder rusmidler, uten å ta det på alvor selv. Jeg synes derfor det blir litt for skinnhellig når de prøver å framstille det som om Arbeiderpartiet er for fri flyt av alkohol.

Jeg har også lyst til å si at kontantstøtten ikke er en reform for Arbeiderpartiet, men et tiltak. Jeg fikk ikke tid til det i mitt forrige innlegg. Og med reform mener Arbeiderpartiet at man skaper en ny utvikling til beste for mange mennesker. Vi kan ikke se at kontantstøtten gir mer tid til barna. Derfor ønsker vi rett og slett en annen måte å gi mer tid på til barn og foreldre. Det vil vi da kalle en reform. Kontantstøtten er et tiltak som det borgerlige flertall har ønsket seg siden 1950-tallet, og nå har de fått det til. Forlang ikke at Arbeiderpartiet skal gå tilbake i familiepolitikken! Vi ønsker en familiepolitikk for framtiden.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Sandberg (Frp): Jeg vil begynne mitt innlegg der det forrige innlegget ble avsluttet.

Arbeiderpartiet har ikke noen familiepolitisk framtid. Trond Helleland fra Høyre brukte uttrykket «politisk teater». Arbeiderpartiet driver politisk narrespill. Arbeiderpartiet fremstiller denne voldsplanen sin som det viktigste i sitt familiepolitiske arbeid. Det er også et narrespill, for i Arbeiderpartiets merknader står det klart og tydelig hva som er Arbeiderpartiets viktigste familiepolitiske tiltak i framtiden: Det er å skaffe alle barn barnehageplass.

Fremskrittspartiet har vært med på et forlik som har kutt på forskjellige områder. I vårt alternative budsjett reduserer vi bevilgningene enda mer på forskjellige kapitler. Jeg forstår godt at det provoserer, men totalt øker vi rammen på rammeområde 2 med nesten 700 mill. kr, rett og slett fordi vi ville bevare barnetrygden slik den er. Men når vi kutter på disse områdene, på barnevern, likestilling og forskning, er det ut fra at vi registrerer hvilke tilstander vi har fått i samfunnet under et arbeiderpartistyre. Jeg tenker da på familieoppløsning, barnevernsproblemer, ungdomskriminalitet osv. Da er det ganske enkelt for meg å spørre hvorvidt de siste 20 års familiepolitikk, med store ressurser til forskning og likestilling, statlig overtakelse av barneoppdragelse, foreldreveiledning, samlivstiltak, tiltak i barne- og ungdomsvernet og forskjellige andre barne- og ungdomstiltak, har virket i forhold til hensikt og målsetting. Jeg mener at dagens situasjon bekrefter at de ikke har nådd målet. Og nå kan vi i hvert fall ikke sitte og vente lenger på at Arbeiderpartiets medisin for forebygging skal virke. Det er for mange skjebner til det. Jeg må få lov å etterlyse kreativitet – eller kanskje jeg skal etterlyse vilje – til å innse at enda flere ressurser til de samme tiltakene på en måte er reparasjonsarbeid. Indirekte innrømmes det nå fra Arbeiderpartiet at deres forebyggende arbeid ikke har vært tilfredsstillende, når de over natten, og i tolvte time, forfatter en tiltaksplan mot vold, mot de negative tendensene vi har, og da plutselig, når de er i opposisjon, finner 50 mill. kr til dette.

Fremskrittspartiet deler også mange av synspunktene i denne tiltaksplanen, men det at vi er blitt beskyldt for sabotasje ved å signalisere tilslutning til Arbeiderpartiets merknader, er årsaken til at Arbeiderpartiet står alene. Og kanskje er det like godt at de får stå alene, for de har jo tross alt meldt seg ut av politikken. Fremskrittspartiet ønsker ikke å bruke mer medisin av den sorten. Det eneste nye i denne planen er at det nå skal forskes på mannsrollen, og settes ned et kvinnevoldsutvalg. Jeg håper at Arbeiderpartiet gjennom forskning på menn kanskje finner svaret på hvorfor det er oppstått slike tilstander i samfunnet. Det finnes slike forskningsresultater fra før, og jeg er overbevist om at de resultatene ikke faller i Arbeiderpartiets smak. Jeg kunne ha brukt en halv time på de forskningsresultatene som foreligger fra Storbritannia og USA.

Fremskrittspartiet er fornøyd med at vi har fått 200 000 kr til at Foreningen 2 Foreldre i 1999 skal få lov til å avholde en konferanse som omhandler alle de problemene som oppstår på grunn av at vi har hatt en familiepolitikk som har resultert i at vi nå har 200 000 unger som har kun en forelder. 50 000 av disse ungene har overhodet ikke kontakt med den andre biologiske forelderen, og det er stort sett far. På den konferansen håper jeg vi skal få noen svar, slik at vi kan få gjort noe med alle de problemene som oppstår i etterkant av samlivsbrudd og skilsmisser, som er økende også på grunn av den familiepolitikk som har vært ført i 20 år.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karita Bekkemellem Orheim (A): I tidligere debatter om barne- og familiepolitikken har representanten Sandberg kommet med svært sterke anklager mot den politikken Arbeiderpartiet har ført. «Narrespill», sier Sandberg i dag. Arbeiderpartiet har ført en politikk som har ført til oppløsning. Jeg må si at det nå, som Fremskrittspartiet har fått en så sterk hånd på rattet i det som skjer i den norske økonomiske politikken, blir veldig spennende å se om det blir endringer i familiepolitikken og om det blir mindre oppløsningstendenser enn det vi har sett til nå.

Fremskrittspartiet ynder å fremstille Arbeiderpartiets politikk som en formyndersk og en statsdirigert politikk, der foreldrene skal nektes samvær med egne barn. Etter min mening avslører Fremskrittspartiet meget godt sitt syn på barnehagene på den måten.

Jeg mener at Fremskrittspartiet på mange måter er blitt det nye Ole Brumm-partiet i norsk politikk. Vi husker svært godt fremstillingen av norsk økonomi i fjor vår som et glansbilde – en fremstilling om at Norge hadde vunnet et gigantisk beløp i Lotto, så det bare var å øse ut. Mener Fremskrittspartiet og Sandberg fortsatt at situasjonen i norsk økonomi er slik, og hvordan skal det kunne la seg gjøre å innfri Fremskrittspartiets målsetting om at det skal være en reell mulighet til å velge bort én arbeidsinntekt? Hvor stor skal støtten fra staten være, og hvilke totale kostnader vil dette innebære for staten?

Så kort til barnehagene: I budsjettdebatten i fjor sa representanten Sandberg at Arbeiderpartiet driver en ren formynderpolitikk. Tror Sandberg de mange foreldrene til barna mellom tre og seks år her i landet opplever Fremskrittspartiets og Regjeringens politikk som formyndersk? De kjører jo et knallhardt løp på én sak og glemmer behovet for trygge pedagogiske omsorgstilbud som det faktisk står tusenvis av barn i kø og spør etter.

Per Sandberg (Frp): Primært har Fremskrittspartiet et ønske om å utvide kontantstøtten til å gjelde alle barn opp til skolepliktig alder. Jeg vet at det også står i sterk motsetning til det Arbeiderpartiet ønsker, og jeg er overbevist om at Arbeiderpartiet har en målsetting om obligatorisk barnehage for alle barn inntil skolepliktig alder. Jeg har spurt om det tidligere og fått forskjellige svar på det.

Den økonomiske biten: Arbeiderpartiet er veldig opptatt av kostnadene ved kontantstøtten. La meg prøve å finne en sammenlikning. Arbeiderpartiet ønsker å doble fødselspermisjonen. Arbeiderpartiet ønsker 100 pst. barnehagedekning innen år 2000. Mitt enkle spørsmål i retur til representanten fra Arbeiderpartiet blir: Har Arbeiderpartiet et proveny på kostnadene ved dette, hvis det er slik at de lykkes med å få 70 pst. av alle barn opp til skolepliktig alder inn i barnehager? Har Arbeiderpartiet et proveny som ikke bare inneholder den statlige driftsstøtten, men også den kommunale driftsstøtten? Jeg er stygt redd for at representanten Bekkemellem Orheim her vil få seg en overraskelse når tallene legges på bordet. Og da blir kontantstøtten i økonomisk omfang veldig liten i forhold til dette.

Jeg synes Arbeiderpartiet skal finne nye vinklinger å angripe kontantstøtten på hvis de skal holde på med dette ut perioden. Jeg tror, som representanten fra Senterpartiet sa, at hele Arbeiderpartiet rett og slett har gått «i vranglås», fordi de for en gangs skyld ikke har fått viljen sin.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Framstegspartiet har i sitt alternative budsjett stroke mykje av midlane som går til likestilling. Når det gjeld Kompetansesenter for likestilling, foreslår dei å fjerne løyvingane, og dei foreslår på sikt å avvikle Likestillingsombodet, i første omgang å redusere løyvingane. Ser ikkje Framstegspartiet verdien av den utviklinga som har vore i likestillingspolitikken dei siste åra, verdien av å få meir likestilling mellom kvinner og menn både i forhold til lik lønn, den innverknad kvinner har i arbeids- og næringslivet, og når det gjeld likestilt omsorg? Mi oppfatning er at samfunnet faktisk blir eit betre samfunn å leve i når vi får fleire kvinner med i ein del styrande organ. Like viktig er det å få med menn i organ der det er underrepresentasjon av menn. For eksempel i omsorgsyrke, som i stor grad er kvinnedominerte, er det viktig å få fleire menn inn. Er ikkje Framstegspartiet i det heile opptatt av å få meir likestilling og ein betre likestillingspolitikk i samfunnet? Når ein ser tilbake, ville Framstegspartiet ha vore forutan den utviklinga som har vore på likestillingsfeltet, som Kristeleg Folkeparti synest er viktig? Vi er glade for at vi får ein revisjon av likestillingslova, og at vi også får ei utgreiing om det seinare.

Så eit siste lite spørsmål, og det gjeld tilskot til adopsjon. Det er veldig dyrt å adoptere barn frå utlandet. Framstegspartiet foreslår i sitt alternative budsjett å redusere tilskotet til adopsjon. Er ikkje det at dei får eit godt økonomisk tilskot frå staten, litt viktig for å hindre at det blir sosiale skilnader mellom dei som har råd til å adoptere barn frå utlandet, og dei som ikkje har råd?

Per Sandberg (Frp): Ja, Fremskrittspartiet reduserer bevilgningene til likestillingsarbeidet betraktelig. Vi er ganske alene om det. Jeg kan bare kort si at vi finner andre oppgaver som vi ønsker å prioritere foran likestillingsarbeidet. Jeg skal begrunne det. Vi finner andre områder å bruke disse millionene på. Vi ser ingen grunn til at vi i 1998 skal bruke flere millioner kroner på friske, oppegående, kompetente, voksne mennesker, som ut fra likestillingsloven absolutt skulle greie dette selv. Det er også verdt å merke seg i denne forbindelsen. Intensjonene i likestillingsloven ivaretas på mange områder, særlig i form av at alle de voksne menneskene som jeg tidligere har nevnt, er organisert i en eller annen form for fagorganisasjon eller annen organisasjon, som også bruker store ressurser på å fremme intensjonene i likestillingsarbeidet og likestillingsloven. Derfor ser ikke Fremskrittspartiet noen som helst grunn til at det offentlige skal bevilge så mange kroner til det arbeidet.

Inger Stolt-Nielsen (H): Nå danner Høyre og Fremskrittspartiet, sammen med regjeringspartiene flertall i denne budsjettinnstillingen. Det er jo slik at når Høyre har fått en hånd på rattet, blir det ganske ofte mye bedre enn det var i utgangspunktet. Vi er glad for at Fremskrittspartiet har føyet seg pent på plass i rekken av gode vedtak som vi skal gjøre i dag. Men når jeg ser på Fremskrittspartiet primærbudsjett, blir jeg litt forskrekket. Jeg er veldig glad for at Fremskrittspartiet innpasser seg i et fellesskap, slik at vi slipper å bli sittende med det, men det betyr ikke at Fremskrittspartiet skal slippe helt unna de bevilgningene de faktisk ville ha foreslått.

Vi har stått sammen om kontantstøtten, og den er viktig, men vi andre tror faktisk ikke at kontantstøtten er løsningen på alle samfunnets problemer. Vi innser at vi også trenger andre tiltak. Når vi ser på Fremskrittspartiets primærbudsjett, ser vi at de f.eks. ville stryke 5 mill. kr på barne- og ungdomsvernet, barne- og ungdomsorganisasjoner skulle få 10 mill. kr mindre, ungdomssatsingen i distriktene skulle helt bort, og tilskudd til internasjonalt ungdomsarbeid skulle reduseres med 2 mill. kr. Så det er en del i Fremskrittspartiets primærbudsjett som forteller om et parti som ikke tar sitt samfunnsansvar i forhold til det å være positive medspillere rundt barn og unges oppvekstvilkår på alvor. Jeg vil gjerne ha Fremskrittspartiets begrunnelse for disse drastiske reduksjonene i tiltak for barn og ungdom som ligger i deres primærbudsjett. Fellesinnstillingen er vi enig om, så den trenger vi ikke diskutere. Men jeg ville satt pris på å få høre litt mer om de vurderinger som ligger til grunn for Fremskrittspartiets primære budsjettforslag innenfor familierammen.

Per Sandberg (Frp): Jeg tøtsjet vel litt inn på de begrunnelsene i mitt hovedinnlegg, men jeg skal gjerne ta det om igjen. For øvrig må jeg få lov til å si at jeg synes det er helt ok med en liten opptur for Høyre nå i sammenheng med budsjettarbeidet, de fortjener det sikkert. De skal nå for en gangs skyld få lov til å si at Fremskrittspartiet har hengt seg på. Det synes jeg de fortjener.

Fremskrittspartiet kutter på barne- og ungdomsvern. Vi kutter på tiltak til barne- og ungdomsarbeid, vi kutter på storbysatsing, vi ønsker ikke 5 mill. kr til distriktssatsing og kutter. For dette er metoder og tiltak som nå har virket og har vært prøvd over lang tid uten at noen slags evaluering forteller at det har bidratt til noe positivt. Vi ønsker å bruke alle disse midlene på helt andre områder, vi ønsker å treffe familien. Vi må sørge for å treffe familien og styrke økonomien til familiene på en slik måte at vi kommer bort fra SV og Arbeiderpartiets normalbarn, som kun har to timers samvær med og omsorg fra sine biologiske foreldre. Når Fremskrittspartiet kutter på disse områdene, putter vi pengene inn på områder der vi styrker familiens grunnlag for å få mer samvær og mer sosial omgang med hverandre. Vi tror at en av årsakene til de tendensene vi har i samfunnet i dag, at barna rett og slett ikke kjenner igjen sine foreldre og ikke har grenser å forholde seg til, nettopp er mangel på samvær. Det er årsaken til at vi kutter på de nevnte områdene.

Vi er heller ikke tilhengere av å måle godt barnevern i antall stillinger, eller antall barn i institusjoner. Det gir ikke et godt barnevern for Fremskrittspartiet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inger Stolt-Nielsen (H): Jeg må si at jeg har ikke sett disse prioriteringene av familiene lagt inn i primærbudsjettet, utover det vi står sammen om, men det får nå være Fremskrittspartiets problem.

Vi har en stor og kostnadskrevende offentlig forvaltning, der det etter Høyres mening brukes for store ressurser på administrasjon og kontroll, og for små ressurser til tiltrengt tjenesteproduksjon. For å snu denne uheldige utviklingen har Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet samlet seg om at det skal nedsettes et moderniseringsutvalg som skal identifisere rasjonaliseringsområder innenfor offentlig forvaltning, særlig med henblikk på å unngå dobbeltadministrasjon. Dette moderniseringsutvalget er vedtatt, så det er ikke tema for diskusjon her i dag.

Fra Regjeringens side pekes det på at det eksisterer utvalg som har tilnærmet samme oppgave, og at det derfor ikke er behov for et nytt. Til det er å si at vi har en forventning om at det vedtatte moderniseringsutvalget i løpet av rimelig tid skal komme opp med konkrete rasjonaliseringsforslag, for det har det så langt vært lite av fra de eksisterende utvalg. Vi ser det som selvsagt at Moderniseringsutvalget blir overlatt gjennomarbeidet materiale fra Statssekretærutvalget og Omstillingsutvalget, slik at en unngår unødvendig dobbeltarbeid. Vi har tillit til at statsråden vil håndtere dette på en god måte.

Vi må bruke samfunnets ressurser mest mulig rasjonelt. Høyres krav om mindre byråkrati er ikke et angrep på byråkratene. Vårt krav dreier seg om en gjennomgang av offentlig sektor med henblikk på å luke vekk oppgaver som ikke er nødvendige, eller som kan utføres av andre.

Alle ledd av den offentlige administrasjon må fra tid til annen underlegges grundig vurdering av hvor hensiktsmessig oppgavefordelingen er, og om oppgavemengden kan reduseres.

Fylkesnivået peker seg ut som et område der administrasjonskostnadene synes å være eksepsjonelt høye. Et uoversiktlig byråkrati der mennesker har stadig større problemer med å skille fylkets oppgaver fra statens, fører til allmenn mistillit til dagens administrasjonsstruktur. For å sikre likeverdige tilbud til alle har Stortinget i beste hensikt pålagt fylkesmannen stadig nye oppgaver i forhold til det som i utgangspunktet skulle være lokale ansvarsområder. I tillegg oppleves fylkesgrensene for mange som sperrer for valgfrihet i forhold til offentlige tjenester. Dette undergraver fylkeskommunens legitimitet, og vi får på mange områder en kostnadskrevende dobbeltadministrasjon som ikke er hensiktsmessig for noen.

Vi har en klar forventning til at Moderniseringsutvalget i nært samarbeid med Statskonsult skal komme opp med rasjonelle forslag til omorganisering som kan frigjøre ressurser fra administrasjon til tiltrengt tjenesteproduksjon.

Komiteens leder har presentert komiteens innstilling til rehabiliteringen av Slottet og til Statsbygg. Dette slutter Høyre seg til. Jeg ser ingen grunn til å gjenta det som allerede har vært sagt.

Høyre ønsker å rette litt oppmerksomhet mot ordningen med avtalefestet pensjon. Den er som ordet sier, avtalefestet, og ikke gjenstand for overprøving i Stortinget, men Høyre mener det er all grunn til å vurdere om ordningen i sin nåværende form er hensiktsmessig, samfunnsøkonomisk forsvarlig og rettferdig i forhold til at folketrygdens pensjonsalder er 67 år.

Kostnadene til AFP har økt betydelig, og for mange er det gunstigere å ta ut hel eller delvis pensjon enn å bli stående i sitt yrke frem til folketrygdens pensjonsalder. Dette er dyrt, det trekker kompetent arbeidskraft ut av yrkeslivet for tidlig, og det er et problem med tanke på den demografiske utvikling. Vi vet at vi i nær fremtid vil få stadig flere pensjonister og stadig færre yrkesaktive, så spørsmålet om pensjonsrettigheter er også et spørsmål om byrdefordeling mellom generasjonene.

De som har reelt behov for tidligpensjonering, må kunne få det, uten at ordningen gis en form som stimulerer store yrkesgrupper til å gå over i pensjonistenes rekker for tidlig. Derfor bør ordningen gjennomgås av partene i arbeidslivet og statens forhandlere på ny, for om mulig å gjøre avtalen mer treffsikker og hensiktsmessig.

Vi har merket oss at Arbeiderpartiet ved behandlingen av denne budsjettrammen velger å ikke forholde seg til at kontantstøttereformen er vedtatt og innpasset i statsbudsjettet. Det er en merkelig holdning til lovlig fattede vedtak.

Enda merkeligere er det at Arbeiderpartiet ikke synes å ha noen alternativ familiepolitikk. De velger å bruke familieområdets budsjettdebatt til å presentere en handlingsplan mot vold. Dette kan ikke karakteriseres som annet enn politisk teater. Voldsutviklingen i samfunnet bekymrer oss alle, men at Arbeiderpartiets familiefraksjon velger populistisk surfing på den mediefokuserte voldsbølgen, det må jeg si skuffer meg dypt. For i Arbeiderpartiets primære budsjettforslag var ikke midler til handlingsplan mot vold lagt inn. Der var disse pengene øremerket til ganske andre formål. Riktignok er vi gjennom presseoppslag gjort kjent med at det hersker en viss kommunikasjonssvikt innad i Arbeiderpartiet for tiden, men fra landets største parti forventer en likevel at prioriteringene fra eget primærbudsjett videreføres i rammeinnstillingene. Og det er mangelen på sammenheng som gjør dette til politisk teater. Her legges frem en handlingsplan som er sektorovergripende, med forslag til tiltak innenfor skole-, kommunal- og justissektorens budsjetter, men som ikke var lagt inn i disse sektorers innstilling.

Det som for meg har vært mest iøynefallende med denne såkalte handlingsplan mot vold, er at den hverken tar familiene på alvor eller foreslår positive tiltak rettet mot familiene, men foreslår enda flere råd og utvalg og mer forskning. Innsatsen skal rettes mot byråkrati, forskning og økt møtevirksomhet. Her foreslås riktignok noen økte bevilgninger til ungdomstiltak, men økningen kommer fra midler som Stortinget allerede har disponert til andre formål. Det er ikke midler som står til disposisjon, og da blir dette politisk skuebrød. Handlingsplanen gjør heller ikke forsøk på å utnytte den kunnskap vi faktisk har, og som kan settes i verk til voldsdempende tiltak. Det meste av det foreslåtte ligger utenfor budsjettets rammer.

I Høyre tror vi at en god familiepolitikk virker voldsforebyggende, og derfor er vi villig til å bruke store ressurser på å gi familien en sjanse til å utvikle sterke og ansvarlige relasjoner. For det er og blir familien som er små menneskers viktigste sosiale arena. Det er i familien de skal lære å ta hensyn til hverandre. Det er i familien de skal lære at positive og negative handlinger har ulike konsekvenser. Det er i relasjon til familien et barn skal utvikle trygghet, ansvarsfølelse, selvrespekt og respekt for andre. Barnehager kan og skal være et godt omsorgstilbud for dem som ønsker det, men hovedansvaret for barns utvikling skal være foreldrenes. Gjennom kontantstøtten gis foreldre bedre mulighet til selv å velge hva som er best for akkurat deres barn, i akkurat deres livssituasjon, i den fasen av barnas liv som er aller mest grunnleggende for den videre utvikling.

Det undret meg da jeg i vår hørte Karita Bekkemellem Orheim si at menn trengte enten pisk eller gulrot for å påta seg omsorgsoppgaver innad i egen familie. Bakgrunnen for dette forstod jeg bedre da Grethe Fossum fulgte opp med å si at arbeiderpartikvinnene hadde brukt 20 år på å forklare sine menn at barnehager er bra for barn. Er det ingen i Arbeiderpartiet som prøver å forklare disse vanskelige mennene at foreldre er bra for barn, at foreldre faktisk er det beste for barn? At hjelpeapparatet skal være på plass og oppegående når familien svikter, er det så bred politisk enighet om at jeg ikke finner grunn til å gå nærmere inn i en debatt om det.

Høyre ønsker å fjerne morsmålsopplæring fra barnehager og skoler. Når barn som skal leve sitt liv i Norge, gis opplæring i foreldrenes morsmål, bidrar det til å sementere innvandrerstatusen, samtidig som det reduserer foreldrenes behov for å lære norsk, for foreldre bruker barna som tolk. Men språk er makt, og når barnas språkferdighet langt overstiger foreldrenes, forrykker det maktbalansen innad i familien. Vi vet at dette er konfliktskapende, det reduserer foreldrenes naturlige autoritet, og det bidrar til at autoritet innad i mange familier håndheves med vold. Blant annet slik etableres vold som respektskapende forbilde i innvandrermiljøene. Å fjerne morsmålsundervisningen fra skoler og barnehager koster ingenting, tvert imot, det frigjør ressurser til andre formål, f.eks. til å bygge opp innvandrerforeldres kompetanse i norsk og om norske forhold, slik at de kan bli bedre medspillere for egne barn i tilpasningen til det norske samfunn. Er det noe vi trenger som voldsforebyggende tiltak, er det dette.

Høyre er også meget opptatt av at volden i samfunnet må bekjempes, og vi har lagt fram en flerpunkts tiltaksplan som er presentert i Dokument nr. 8:18. Vi skal behandle den saken når den kommer til Stortinget. For øvrig ligger det ulike elementer til god familiepolitikk, god samfunnsbygging og voldsdempende tiltak i de ulike innstillingene som er presentert innenfor de respektive sektorers budsjettrammer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Grethe G. Fossum (A): Først av alt har jeg lyst til å takke for markedsføringen av vår voldspakke. Istedenfor å fortelle mye om sin egen familiepolitikk, brukte representanten fra Høyre store deler av sitt innlegg til å fortelle om Arbeiderpartiets voldspakke. Hun kalte det et «politisk teater». Jeg synes det er litt av en angrepsvinkel på et så alvorlig samfunnsproblem som Arbeiderpartiet har prøvd å belyse, å neglisjere det på denne måten. Men forklaringen fra representanten Stolt-Nielsen kommer: De har ikke råd, fordi de er nødt til å bruke pengene til kontantstøtte.

Representanten Stolt-Nielsen sier også at man ikke tar familien på alvor. Jeg tror ikke jeg vil ta representanten Stolt-Nielsen så alvorlig, hun burde ha merket seg hva Arbeiderpartiet har sagt i sin voldspakke, nemlig at volden aller oftest skjer i familien. De barna som er på gaten i Oslo, har ingen familie – og hva gjør vi da? Jo, da skulle vi etter representantens syn ha et hjelpeapparat som var oppegående. Men det hjelpeapparatet blir ikke oppegående hvis man ikke bevilger penger til det, og det har man ikke råd til fordi man vil ha kontantstøtte. Så spørsmålet mitt til representanten er: Hvordan i all verden vil Høyre bekjempe den volden vi ser der ute og hjemme når de ikke vil bevilge penger til hjelpeapparatet, og har mer politi og lavere kriminell lavalder som målsetting? Hvordan har Høyre tenkt å bruke politi på tiåringer?

Inger Stolt-Nielsen (H): Høyre har faktisk aldri foreslått å bruke politi på tiåringer! Høyre er villig til å bevilge til tiltrengte hjelpetiltak, men vi tror at de mest voldsforebyggende tiltak er å gi barn en trygg og god start på livet sitt. Det er her vår politikk skiller seg vesentlig fra Arbeiderpartiets politikk, for Arbeiderpartiet har klokkertro på at hvis bare samfunnet får tak i barnet tidlig nok, da trenger foreldrene omtrent ikke å bry seg. Når vi leser gjennom hva Arbeiderpartiet vil, vil de ingenting med familien, men de vil en masse med veldig mange andre instanser. Men når de indre relasjoner svikter, når ikke en familie føler ansvar for hverandre, når ikke barn lærer hjemme å ta ansvar for egne handlinger og å ta ansvar for andre mennesker, mangler samfunnet de bånd som skal binde sammen, og det er dette Arbeiderpartiet ikke noen gang har skjønt. De vil knytte all menneskelig virksomhet opp til kontrollerbare statsforetak. Det er her den store forskjellen ligger.

Representanten etterlyser hva Høyre vil gjøre mot vold. Vi har faktisk presentert et Dokument nr. 8-forslag med 17 punkter som skal virke voldsforebyggende, og vi forholder oss til at også Regjeringen har lagt frem en sentrumspakke mot vold. Vi antar at problemstillingen med økende vold i vårt samfunn er så viktig og omfatter så mange områder at vi burde få en bred gjennomgang på tvers av sektorene i Stortinget om dette. Men når Arbeiderpartiet presenterer dette med penger som er bundet opp i annen virksomhet, er det teater.

Per Roar Bredvold (Frp): Fremskrittspartiet registrerer med glede at representanten Stolt-Nielsen fra Høyre henger seg på Fremskrittspartiets syn på fylkeskommunen og dens rolle, en rolle som Fremskrittspartiet mener fylkeskommunene som er fordyrende og byråkratiske i sin sendrektighet har utspilt. Men jeg har registrert at det blant tillitsvalgte Høyre-folk også er de som kjemper for fylkeskommunens ve og vel, så som gruppelederen i Hedmark fylkesting. Kan vi virkelig være sikre på at Høyre sammen med Fremskrittspartiet vil kjempe for å nedlegge fylkeskommunen slik den fungerer i dag, slik at vi får en modell som tjener innbyggerne på en mer effektiv og bedre måte?

Inger Stolt-Nielsen (H): Hvis vi allerede nå hadde visst hva vi skulle gjøre, hadde det ikke vært nødvendig å nedsette et utvalg for å se på dette. Moderniseringsutvalget skal gå gjennom administrasjonsnivåene, det skal gå gjennom forvaltningen og se hvilke oppgaver som kan flyttes, hvem som skal utføre hva. Vi venter med konklusjonen til utvalget kommer med et resultat av det arbeidet som skal settes i gang. Hvis vi trekker konklusjonene på forhånd, blir det aldeles unødvendig å nedsette utvalg. Men det er klart at fylkeskommunen og fylkesmannens sammenblandede roller må det gjøres noe med, for det er ikke tilfredsstillende for noen at enkeltmennesker, og institusjoner for den del, ikke klarer å finne rett forvaltningsnivå, og at de ikke vet hvem som gjør hva, hvem de skal henvende seg til med ulike spørsmål. Derfor har fylkesnivået liten legitimitet. Det er denne sammenblandingen av roller, denne dobbeltadministrasjonen, som er så problematisk for alle. Om det ender med at fylkeskommunen nedlegges i sin nåværende form, vil ikke jeg dra konklusjoner på nå. Men jeg er glad for at arbeidet blir igangsatt slik at vi får en opprydding, en effektivisering og en ressursforvaltningsendring som kan gi oss bedre tjenesteproduksjon, mindre kontroll og mindre administrasjon. Vi må vel nå etter hvert være det mest kontrollerte folk i verden, for det er jo ikke en eneste ordning vi innfører som ikke skal skjemaføres i minst tre – fire eksemplarer, som skal kontrolleres, som skal registreres på alle ender og kanter. Vi har bruk for flere produksjonsressurser, ikke mer kontroll og administrasjon.

Ola T. Lånke (KrF): Det er grunn til å beundre engasjementet i representanten Stolt-Nielsens innlegg. Nå er det knapt noe område av politikken der en kan snakke varmere om forebyggende arbeid enn i familiepolitikken. I innstillingen vises det til at 10 000 barn i 1997 ble utsatt for ekteskapsbrudd, og i tillegg kommer alle de som opplever opphør av samboerskap. Dette får alvorlige konsekvenser for disse barna, det vet vi. Kristelig Folkeparti har lenge vært opptatt av forebyggende familievern, og i denne sammenhengen er også tilbudene om foreldreveiledning svært sentrale. På dette området har det vært stor aktivitet de siste årene. I 1997 var over halvparten av norske kommuner i gang med tiltak, og flere andre var også i gang med planlegging. En viktig del av foreldreveiledningen består i å utvikle kommunikasjon og samhandling både i forholdet mellom barn og foreldre og mellom foreldre og faginstanser. Tilbudet om foreldreveiledning er også målrettet mot foreldre med innvandrer- og flyktningbakgrunn.

Jeg har lyst til å spørre Høyre om deres holdning til dette, for i det aller meste av innstillingen fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen står Høyre og Kristelig Folkeparti sammen, men akkurat når det gjelder tilbudet om foreldreveiledning, vil ikke Høyre være med, og det er jeg litt skuffet over. Høyre vil ikke være med og støtte bevilgningen til dette viktige tiltaket, og mitt spørsmål til representanten Stolt-Nielsen blir derfor: Tror Høyre virkelig at dette er et overflødig tiltak i en tid hvor så mange foreldre kommer til kort og må gi opp?

Bjarne Håkon Hanssen hadde har overtatt presidentplassen.

Inger Stolt-Nielsen (H): Representanten Lånke begynte sitt innlegg med å vise til mange ekteskapsbrudd og sprukne samboerforhold. Jeg kan ikke riktig se sammenhengen mellom foreldreveiledning og oppløste familierelasjoner. Jeg må si at det har jeg problemer med. Og når det gjelder barneoppdragelse, tror vi at det bør være foreldrenes eneområde. Det er mange rådgivere rundt oss som foreldre kan henvende seg til når de er i tvil. Alle foreldre er fra tid til annen i tvil – gjør jeg det rette i denne situasjonen, og hvordan takler jeg akkurat dette problemet? Da har en venner, en har familie, det er skoler, barnehager og leger, det er mange en kan gå til, og det er mange en kan henvende seg til. Men vi ønsker ikke et standardisert barneoppdragelseskontor, som skal sitte med alle de rette løsningene. For det som er rett for den ene, kan være fullstendig feil for den andre.

Og at det norske samfunn skal påta seg å drive foreldreveiledning og være oppdragerpekefinger i innvandrermiljøene, det tar jeg meget sterk avstand fra. Innvandrerforeldre har også sine tradisjoner, og de har på familieområdet ofte mange tradisjoner som vi dessverre har mistet underveis, tradisjoner som har vært gode for barn og familie sammen. Så jeg er ikke sikker på at et godkjent norsk familieoppdragermønster er det rette å presse inn på andre mennesker. Dette er familiens område. Noe må fortsatt få lov å være privat, utenfor samfunnets kontroll og samfunnets diktat.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Unn Aarrestad (Sp): Dette er eit av dei viktigaste politiske områda me handsamar. Ein politikk som styrkjer familiar av alle slag, vil vera med på å gjera storsamfunnet betre å leva i, og vil vera med på å betra oppvekstmiljøet.

Derfor er eg glad for at det nå skjer eit samarbeid mellom departementa for å sjå på kva som kan gjerast for å få eit betre barne- og ungdomsmiljø. Her er handlingsplan for redusert bruk av rusmiddel og tiltaksplan for å kjempa mot vald på offentleg stad viktige tiltak som også må sjåast i nær samanheng. Det forundrar meg storleg når dei mest liberale partia i høve til alkoholpolitikk er dei strengaste når det gjeld å kjempa ned valden. Då er det liksom så mykje enklare å berre ropa på meir politi og strengare straffer. Forstå samanhengen den som kan!

Til våren skal me få ei likestillingspolitisk utgreiing. Det er ikkje tvil om at det ennå er eit sterkt behov for å satsa på informasjon og skolering, slik at likestillingslova kan fungera etter føremålet sitt. I dette er Likestillingsombodet viktig med sin verdifulle kompetanse og erfaring, samstundes som ombodet kan utnyttast i endå større grad enn i dag. Men her må me sjå begge vegar. Likestillingslova skal gjelda der både kvinner og menn, og dermed samfunnet, har nytte av det.

Forbrukarinteressene vert nå utfordra frå fleire hald. Til våren kjem stortingsmeldinga om forbrukarpolitikken, ti år etter den førre meldinga om dette temaet. Målsettinga her må alltid vera å sikra forbrukarane gode og sikre produkt – i tillegg til at ny kunnskap og marknadsutvikling har fått ny vekt i denne samanhengen. Forbrukarane si kvalitetsoppfatning har endra seg. Dette ser me tydeleg i høve til saka som nå pågår om veterinæravtalen, der forbrukarane sine interesser i høgste grad vert sett i sentrum, noko også Forbrukarrådet sin leiar klart har sagt si meining om.

Forbrukarar og styresmakter i fleire europeiske land opplever nå ei stigande erkjenning av at etikk, sosialt ansvar, miljø og interesse for forbrukarkrav er føresetnader for langsiktig inntening for næringslivet. Etter det som står i siste nummer av Forbrukar-rapporten, vil nå f.eks. Danmark byggja bru over kløfta mellom haldningar og handlingar. Forbrukarane skal kunna danna seg sine eigne haldningar på bakgrunn av solid kunnskap og informasjon for deretter å utføra dette i praksis. Forbrukarane vil vita korleis produkta er laga, om det er brukt barnearbeid, vekstfremjarar eller dyreforsøk.

Her til lands har nå spørsmålet om born og reklame vorte aktualisert den seinare tid. Nå har norsk næringsliv vore på kurset «KIDS (0 – 13 år) Har du råd til å overse dem?». Dei skulle læra å lokka til seg borna si kjøpekraft. Reklame gjennom fleire medium vender seg ofte direkte mot born og unge. Stadig fleire har sett eit stort potensial i dei minste konsumentane.

Det er ikkje tvil om at reklamen i sin karakter fremjar desse verdiane, særleg dei kommersielle. Her er det borna sin kommersielle verdi det handlar om. Borna skal gjerast til ein kamparena for marknadsdelar og påverknad. Eg reknar med at også dette vil verta sett under lupa i den nye forbrukarmeldinga.

I vår diskuterte me opningstidslova. Dette er også ei forbrukarsak. Det skal nå verta spanande å sjå kva utslag denne får når ho trer i kraft over nyttår. Utsegner frå m.a. kjøpmann Trond Lykke i Trondheim til Dagens Næringsliv 3. november tyder på at han vil utfordra dei nye reglane. Når han opnar sine nye sundagsbutikkar over nyttår, vil nokre av dei også selja bilrekvisita for å koma inn under reglane for bensinstasjonar. I Dagbladet 18. november uttalar ordførar i Modum, Odd Flattum, seg. Han ristar på hovudet over styresmaktene sitt nei til ølsal på bensinstasjonar. Nå må løysinga vera å byggja ut stasjonane og kalla dei kolonialbutikk, seier han. Og i tillegg går næringa sjølv inn for å auka sundagshandelen, står det i Dagsavisen i dag. Så spørst det til slutt kor mykje sundagshandel me får, og kva slags handel det vert. Det vil ikkje undra meg om dette går i ei retning som me ikkje hadde tenkt oss i utgangspunktet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Helleland (H): Selv om representanten Aarrestad ikke snakket så mye om det, vil jeg først benytte anledningen til å takke Senterpartiet for det samarbeidet vi har hatt når det gjelder utformingen av kontantstøtten. Det har vært veldig godt å se at Senterpartiet også er helt med på denne viktige reformen.

Representanten Aarrestad var veldig opptatt av forbrukerpolitikken, den er viktig for Aarrestad og Senterpartiet. Så kom hun inn på veterinæravtalen, og der er Senterpartiet i strid med sin egen regjering. Spørsmålet mitt blir: Hvordan kan Senterpartiet forsvare å sitte i en regjering som anbefaler en veterinæravtale som mange i Senterpartiet hevder setter folks liv og helse på spill? Er det ikke vel opportunistisk å bli sittende i en regjering som anbefaler en avtale som Senterpartiet med noen unntak – fiskeriministeren bl.a. – er veldig uenig i?

Så er Aarrestad bekymret for konsekvensene av den nye åpningstidsloven. Den bekymringen deler vi også i Høyre. Dessverre klarte vi ikke å få til en annen løsning enn det som til slutt ble Brustad-bua. Aarrestad-bua ble ingen realitet, og Valle-bua som ble foreslått, kom heller aldri på banen. Jeg tror vi ganske snart vil se en utvikling som viser at åpningstidsloven slik som den nå er vedtatt, vil føre til en gigantisk tilpasning i tråd med det Aarrestad var inne på. Og hvis dette begynner å gripe om seg – nå har to departementer foreslått at det skal være mulig å selge øl på bensinstasjoner, det er bare Sosialdepartementet som går imot – vil ikke da Aarrestad revurdere synet på hele åpningstidsloven og si at det tross alt er bedre at det er butikken selv som kan bestemme sine åpningstider, slik av vi slipper denne latterlige tilpasningen til et håpløst lovverk?

Unn Aarrestad (Sp): Først kort til veterinæravtalen – og dette vert eigentleg altfor kort. Det har vore klart heile tida at Senterpartiet går imot veterinæravtalen, me har aldri lagt skjul på det. Det er òg like klart at det var eit fleirtal i Stortinget som Senterpartiet ikkje tilhøyrer, som påla Regjeringa å forhandla fram dette. Slik er det det foregår, og det veit representanten Helleland òg veldig godt. Men framlegget til Stortinget er mykje betre enn det ville vore dersom det hadde vore andre parti som sat i regjering, det er eg ikkje i tvil om. Men dersom Senterpartiet hadde bestemt åleine og hadde fleirtal bak seg i Stortinget, hadde det aldri vorte fremja. Det er òg ganske klart.

Så litt om opningstidslova. Det skjer ei utvikling og ei tilpassing, og det har aldri vore mitt syn at den såkalla Brustad-brua var den rette måten å gjera det på. Eg visste veldig fort at dette var måten å få fram fleire sundagsopne butikkar på. Derfor var det at me i Senterpartiet gjekk imot den måten å gjera det på. Eksempel og utsegner i avisene syner tydeleg at ein no har planane klare – hundrevis av nye butikkar vil ein opna. Og når det gjeld sal av bilrekvisita og øl – ja, det skal verta spanande å sjå utviklinga. Men eg må seia til slutt at dei som snakka mest om at denne måten var den beste for å ha fri utan handel på sundagane, dei har teke feil.

Ågot Valle (SV): Jeg må gi Unn Aarrestad ros for engasjementet i forhold til barn og kjøpepress, det var også noe vi stod sammen om i komiteen.

Når det gjelder bekymringen for lengre åpningstider, håper jeg også at vi kan stå sammen om å ta initiativ for å se på arbeidsforholdene til dem som nå blir tvunget til ubekvemme arbeidstider, det er også de som nå blir virkelig utsatt for vold.

Så til noe annet som SV og Senterpartiet tidligere har stått sammen om, nemlig å kjempe for en god kommuneøkonomi, som jo er forutsetningen for at kommunene kan løse oppgavene sine, deriblant å gi barn og unge en god framtid, gode oppvekstvilkår. Nå er Senterpartiet kommet i dårlig selskap og har bundet seg til masta med Høyre og Fremskrittspartiet, og det ser ut til at de, i motsetning til SV – som har foreslått 4 ½ milliard mer til kommunene, for det er faktisk det de trenger – rolig ser på den elendige kommuneøkonomien. Signalene fra resultatet av den er helt tydelige. Det kommer signaler om kutt i tiltak til barn og unge over en lav sko – SFO og skoler, men også barnehager, barnevern og kulturtilbud. Hvor lenge vil Senterpartiet befinne seg i det selskapet hvor svaret er gitt: videre ferd på kuttlinja og dermed kutt i tiltak for barn og unge som betyr noe for deres oppvekstvilkår?

Unn Aarrestad (Sp): Representanten Valle var inne på dette med opningstider og arbeidsforholdet til dei som arbeider i butikkane. Eg har òg vore oppteken av akkurat det – og ikkje minst i desse tider med så mykje vald, så mykje ran og overfall i butikkar, der det kanskje er berre ein person som er i butikken om natta. Så det burde uroa ganske mange fleire enn Senterpartiet, og SV for den del. Det undrar meg òg at dette ikkje kom meir fram i den debatten me hadde på det feltet tidlegare dette året. Eg kan tenkja meg at det kan vera bakgrunn nok for å ta opp og sjå på opningstider i det heile på nytt.

Så var representanten inne på dette med god kommuneøkonomi. Eg er samd i at dette er veldig viktig. Det er noko Senterpartiet har stått på for i alle år. Eg er samd i at dette nå kunne ha vore betre, men det er òg ujamt, det er veldig ulike forhold frå kommune til kommune. Men ein skal vera klar over at dette var det me kunne få til i det samarbeidet som me har inngått.

Så kan ein seia at Arbeidarpartiet baud meir i kommuneøkonomien – det var slik det var sagt munnleg, dei skulle prøva å lokka oss til seg. Men når ein samtidig prøvde å koma i dialog med dei, då ville dei ikkje anna enn å fella den sitjande regjeringa. Det går jo ikkje an å samarbeida med noko slikt! Så dette er me heilt klar over, og dette vil me gjera det beste ut av, så godt me berre kan.

Marit Nybakk (A): Veterinæravtalen skal behandles i Stortinget senere denne uken. Jeg vet ikke på hvilket grunnlag representanten Aarrestad tok saken opp i denne debatten – jeg skal da heller ikke kommentere innholdet i den avtalen her og nå, for det har Stortinget rikelig tid til å gjøre førstkommende torsdag.

Men jeg må arrestere representanten når hun hevder at Regjeringen ble presset av et stortingsflertall til å legge denne saken fram for Stortinget, og til å forhandle den fram, som hun sa. Det som faktisk skjedde, var at Regjeringen tok denne saken opp med EU etter at de kom i posisjon høsten 1997, men konstaterte veldig raskt at av hensyn til norsk fiskeeksport var det umulig å gjøre noe med den. De fikk altså ikke endret på den, og fiskeeksporten betydde så vidt mye at de da valgte å orientere Stortinget i de organer som skal orienteres i slike situasjoner, om at det ikke var mulig å reforhandle denne avtalen.

Jeg syns kanskje at Senterpartiets representant her bør stå for det Regjeringen gjør, og ikke bortforklare eller på annen måte fraskrive seg det ansvaret det er å sitte med regjering.

Unn Aarrestad (Sp): Eg må berre seia at representanten Nybakk tek totalt feil her. Ved avslutninga av jordbruksavtalen var det eit fleirtal i Stortinget som påla Regjeringa å koma tilbake til Stortinget med denne avtalen. Det er òg Arbeidarpartiet klinkande klar over, dei var med i dette stortingsfleirtalet. Ein veit jo – det veit Arbeidarpartiet òg – at når eit fleirtal på Stortinget gjev ei regjering eit påbod om noko, plikter regjeringa å følgja det opp.

Det var òg litt undring over at eg tok opp noko om veterinæravtalen her og nå. Ja, eg gjorde det fordi det er ei forbrukarsak, fullt og heilt. Det vedkjem oss alle kva slags mat me får, kva maten er tilsett, om den er rein, om den har smittestoff i seg. Det er først og fremst forbrukarane – vi som er her – som dette er viktigast for. Og nå, ved at det kanskje vert fleirtal for dette, kan smittepresset i Noreg verta auka formidabelt i forhold til slik me har hatt det. Me har hatt fordelen av å vera reinare enn dei fleste land i Europa på mange felt, og nå får me det på same måten som resten av Europa, med dette systemet som det nå skal leggjast opp til. Det uroar meg, og det bør uroa alle forbrukarar.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Ågot Valle (SV): SV har i sin hovedprioritering i budsjettet for 1999 satt barn og unge i fokus. Når budsjettet for neste år nå skal vedtas, skjer det med et flertall som etter SVs mening ikke viser noen reell vilje til å satse på barn og unge. Alle midler brukes til kontantstøtta, som ikke engang løser tidsklemma til barnefamiliene, og som er en hindring for å sette i gang gode tiltak for barn og unge.

Barn og unge er framtida. Derfor fortjener de langt større plass i politikken. De har krav på å bli tatt på alvor, de fortjener å bli lyttet til. Som pressgruppe har barn og unge liten eller ingen innflytelse. Ved neste valg vil rundt 25 pst. av befolkningen være under 18 år, dvs. uten stemmerett. Snaue 14 pst. vil være over 67 år, med stemmeretten i behold. Gjett hvem som kommer til å få oppmerksomheten?

Barn og unge er ingen ensartet gruppe, men likevel kan vi se en generasjonsurettferdighet i forhold til levekår og makt når det gjelder oss middelaldrende, eldre, kontra de unge. De godt voksne – la oss si vi – får en mye større andel av kaka og kan legge mye mer makt bak kravene enn de unge.

Det er barn og unge som er framtidsforsikringen. Det er de som skal stå for framtidas verdiskaping.

Barne- og ungdomstida er en verdifull periode i livet. Ingen kan garantere noen en god barndom eller sikre noen en spennende ungdomstid, men SV vil legge til rette for at alle barn og unge skal ha mulighet til å ha en trygg oppvekst, og for at de skal få prøve ut evnene sine og få like muligheter til en meningsfylt ungdomstid. Barndoms- og ungdomstid er verdifullt i seg selv, men det er også verdifullt fordi det legger grunnlaget for voksenlivet.

For SV er det en hovedutfordring å skape gode oppvekstvilkår som gir alle barn og unge like muligheter til å takle framtidas utfordringer og delta aktivt i samfunnet. Kun gjennom satsing på solidaritet og gode fellesskapsløsninger kan vi gi alle denne muligheten.

SV mener at barnehager er et godt tilbud til barn, og dette barnefellesskapet ønsker vi styrket og utviklet. Barnehagen skal ikke bare være et oppbevaringssted mens mor og far er på arbeid, men et godt tilbud med kvalifisert personell og muligheter til utvikling, fri utfoldelse og lek. Dette barnefellesskapet skal være tilgjengelig for alle og ikke hindres av foreldres økonomi eller kommunenes prioriteringer. De graverende kuttene vi har sett i forhold til utbygging av barnehager, fører til en vanskeligere hverdag for mange foreldre som ikke får tilgang til barnehageplass. For å sikre alle en reell valgfrihet vil SV lovfeste retten til barnehageplass, og vi vil senke foreldrebetalinga ved økte driftstilskudd.

Barns trygghet er foreldres ansvar, men samfunnet har også et ansvar for å bygge et godt sikkerhetsnett av tilbud for å trygge barn og unge. Barnevernet er en del av dette sikkerhetsnettet. I dag opplever vi at barnevernet på grunn av ressursmangel, men også mangel på kompetanse og personell, ikke makter å gi barn og unge denne sikkerheten og tryggheten på en god nok måte. SV ønsker et barnevern som skal fungere til barn og unges beste, og derfor ønsker vi en styrking slik at vi både får en kommunal og en fylkeskommunal barnevernstjeneste med god nok kvalitet. Det fortjener ungene, det fortjener foreldrene, og det fortjener de som står ute i de tøffe jobbene.

SV mener det er viktig å skape et trygt samfunn hvor vold og overgrep forebygges. Ingen barn og unge skal måtte være redde for å møte volden i hverdagen. Det er ikke den vilkårlige volden i gata som er den største trussel for barn og unge – selv om den er alvorlig nok. Vold som utøves i hjemmene mot barn, mot unge og kvinner, er mer utbredt og mer skjult og mer tabubelagt. Er lovbryteren mindreårig, må barnevernet kobles på saken umiddelbart, om nødvendig ved bruk av tvang. Samtidig mener vi i SV at det må satses mye sterkere på fritidsaktiviteter for barn og unge. De må ikke komme bare som brannslukningsmidler når media har lyset på dem, men de må komme fordi ungdommen fortjener det.

Likestillingsarbeidet er ikke vunnet én gang for alle, og i SV vil vi være opptatt av både å forbedre og forsvare det vi har vunnet. Derfor vil vi øke rammen til Likestillingssenteret og til Likestillingsombudet. Vold mot kvinner og barn vil være et område senteret spesielt vil kunne ta tak i, og vi støtter tanken om et kvinnevoldsutvalg. Vi vil ha en statlig arbeidsgiverpolitikk som gir kvinner bedre muligheter til ei lønn å leve av og en dag å leve med.

Til slutt tar jeg opp de forslagene som står i innstillingen.

Presidenten: Ågot Valle har tatt opp de forslag hun har referert til.

Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (Frp): Jeg hadde egentlig forventet at representanten Valle skulle bruke litt mer tid på Fremskrittspartiet. Det ble for lite i forhold til det som er vanlig tradisjon –jeg viser da til debatten i går, der Ballo hadde et timinutters innlegg og brukte 8 ½ minutt på Fremskrittspartiets budsjett. Så det var jo litt beklagelig.

Men til SVs budsjett og til Valles innlegg: Her kommer igjen ønskene om å styrke de forskjellige postene som allerede ligger i budsjettet. Og om ikke andre partier er fornøyd med Fremskrittspartiets budsjett, er det interessant å merke seg at SV i hvert fall ikke er beskjeden. Jeg ser at de har ca. 200 pst. økning på likestillingsarbeid. De setter inn ca. 50 millioner på barne- og ungdomsvernet og 10 millioner til forskjellig forskning.

Og spørsmålet mitt til representanten Valle blir da – det går på kvalitetsheving i barnevernet: Når vi får slike situasjoner som den det var vist til i VG i går, der en mor har kjempet en fortvilet kamp mot barnevernet på grunn av anklager som går på at mor luktet svette, sønnen luktet fjøs, og det lå sengetøy i sofaen og leker på bordet, kan ikke da representanten Valle, når sakkyndige tar slike ting med i bildet i en rapport, være med på å finne en eller annen form for kvalitetssikring av sakkyndige som jobber med barnevernssaker og barnefordelingssaker?

Ågot Valle (SV): Når jeg har fem minutter til å gjøre rede for en veldig god politikk på de områdene som vi diskuterer, ja, så hadde ikke jeg tenkt å bruke tida mi på Fremskrittspartiet; det fortjener faktisk ikke Fremskrittspartiet.

Når vi vil omfordele midlene til barnevernet, til barne- og ungdomstiltak, til barnehagene, til sjølstendige rettigheter for fedre til fødselspermisjon og alt det vi har gjort rede for, skjer det innafor nøyaktig den samme ramma som også Fremskrittspartiet opererer innafor. Men det er denne politikken som vi mener vil gi barn og unge og familiene bedre kår her i samfunnet. Det bør ikke forundre representanten Sandberg at vi har vært opptatt av kvaliteten i barnevernet. Dette var også gjenstand for en interpellasjon tidligere i vår. Men når vi tar stilling til kvaliteten i barnevernet, gjør vi ikke det ut fra oppslag i VG eller andre aviser. Til det er dette et altfor alvorlig område. Men det bekymrer oss at barnevernet har en så stor «turnover» som det har. Det bekymrer oss at så mange har så kort ansiennitet innenfor et område som er så tøft fordi de må gå inn og ta vanskelige avgjørelser. Da ønsker vi barnevernsarbeidere med kompetanse som vet at de kan ta opp i seg den nye kunnskapen som har kommet om barn og familie, som har trygghet til å gå inn og ta de riktige avgjørelsene, og som kan samarbeide med andre, slik at de ikke blir nødt til å trekke glassklokka over seg, slik jeg hører mange barnevernsarbeidere beskrive hverdagen sin.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Representanten Ågot Valle har eit oppriktig engasjement når det gjeld vald mot kvinner og barn. Det er eit veldig positivt engasjement. Eg er einig med representanten i at vi må sette søkjelyset på den situasjonen barna på krisesentra er i, og på situasjonen til krisesentra generelt.

Komiteen går einstemmig inn for å gjere tilskotta til krisesentra om til overslagsløyving. På den måten er vi også med på å sikre økonomien til krisekontora, og eg synest det er eit veldig positivt tiltak vi no har vore med på.

Representanten Ågot Valle seier at sentrumspartia ikkje har vilje til å satse på barn og unge. Men det er feil. Gjennom heile stortingsproposisjonen finn ein ei rekkje tiltak som er foreslått retta inn mot barn og unge. Det har til og med kome ein ny post, ungdomssatsing i distrikta, fordi vald, mobbing, kriminalitet, rus og rasisme ikkje berre er noko som går føre seg i storbyane, men også i distrikta. Representanten Ågot Valle syntest at forslaget var så godt at SV til og med foreslo meir pengar enn kva vi sjølve har funne til tiltaket. Det viser iallfall at sentrumspartia absolutt er med på å prioritere barn og unge.

Når det gjeld barnehagepolitikken, er eg einig i at det er viktig med gode barnehagetilbod retta inn mot barna og foreldra sine behov. Men å framstille det som om kontantstøtta ikkje gir noka moglegheit for meir tid i lag med ungane, blir veldig einsretta. Det var slik at mange som ønskte å vere heime, oppfatta den politikken som vart ført, der ein einsidig fokuserte på barnehagen, som at det ikkje var godt nok, at det som betydde noko, var å gjere karriere og verkeleg vere yrkesaktiv. Somme yndar å framstille det som om Kristeleg Folkeparti ønskjer at kvinnene skal vere ved kjøkkenbenken. Det er totalt feil. Vi ønskjer å gi valfridom, der foreldra sjølve skal føle respekt for det valet dei tar, ikkje ein politikk som einsidig favoriserer det å vere yrkesaktiv, og som inntil sentrumsregjeringa tok over, har blitt ført.

Ågot Valle (SV): Først til overslagsbevilgninga til krisesentrene. Det var også noe som sentrumspartiene og SV stod sammen om i fjor. Det er et godt forslag, men det som bekymrer meg, er at en i den nåværende finansieringsordninga gjør seg veldig avhengig av kommuneøkonomien. Og når kommuneøkonomien er såpass dårlig som den er nå, håper jeg i hvert fall at det ikke vil friste kommunene til å kutte i tilskuddene til krisesentrene. Det vil få ganske store konsekvenser.

Når vi er bekymret for sentrumspartienes og Regjeringas politikk når det gjelder barn og unge, er det fordi Regjeringa har så stor konsentrasjon rettet mot kontantstøtta at det hindrer dem i å se på andre tiltak. Jeg er bekymret når først Regjeringa og så «nattforlikerne» kutter i område etter område som gjelder barn og unge, f.eks. når det gjelder kompetanseutvikling i barnevernet, tilskudd til barne- og ungdomsorganisasjonene osv. osv.

Så til valgfriheten. Vår hovedinnvending mot kontantstøtta og manglende satsing på barnehager er at kontantstøtta ikke løser den tidsklemma som barnefamiliene befinner seg i. Hvis man virkelig var opptatt av å gjøre noe der, og samtidig gi kvinner de samme muligheter som menn til å være ute i yrkeslivet, da ville det altså vært en helt annen satsing på arbeidstidsreformer som ville gjøre at hverdagen kunne gå i hop for de fleste. Hvis man virkelig ville ha valgfrihet, hadde man gjort noe med foreldrebetalinga i barnehagene. Nå skyter den fart, så det blir snart bare de rikeste som har råd til å ha ungene sine der.

Inger Stolt-Nielsen (H): Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet står sammen i kampen mot kontantstøtten. Det er egentlig ikke så rart, fordi det her er dype, ideologiske skillelinjer mellom de sosialistiske partier og oss andre.

Noe en ser ved å lese litt historie, er at de som ønsker å få makt over et samfunn, begynner med barn. Kan man få makt over barn tidlig nok, styrer man samfunnsutviklingen på lang sikt. Men vi vil altså ikke ha et samfunn hvor all barneomsorg skal kanaliseres inn i et offentlig styrt apparat. Vi vil at det skal være en valgfrihet for foreldrene. Vi tror at denne valgfriheten kommer barn til gode, fordi det i vårt samfunn må være plass for at mennesker kan gjøre ulike prioriteringer i livet, at de har ulike grunnholdninger og ulike tilnærmingsmåter til problemene. Men det som er viktig, er at vi i hvert fall lærer at uansett hvilken grunnholdning en har, har en ansvar for egne handlinger, og en har ansvar for sine egne relasjoner til andre mennesker. Og skal en kunne ta det ansvaret, krever det en trygg og god start blant de menneskene som er ens aller nærmeste, og det blir altså aldri barnehageonkelen eller læreren som er barns nærmeste – da er noe feil. Vi ønsker å satse på familien. Det er det som er grunnlaget for kontantstøtten, og det later det ikke til at SV har fått med seg.

Ågot Valle (SV): Jeg lurer på hvilket argument jeg skal høre på når Høyre og sentrumspartiene og Fremskrittspartiet argumenterer for kontantstøtten. Noen ganger er argumentet at foreldrene skal ha valgfrihet, noen ganger at foreldrene skal ha mer tid sammen med barna sine – det er vel stort sett de argumentene som kommer.

Men som jeg også sa i svaret på forrige replikk: Kontantstøtte er ingen som helst garanti for at barn og foreldre får mer tid sammen. Hvis det var det som var hovedgrunnen til innføring av kontantstøtten, ville en sett på helt andre ordninger som kunne sikre at barnefamiliene kommer seg ut av den tidsklemma de virkelig er i.

Så er det ikke sånn at vi vil ha et samfunn hvor storebror overvåker ungene 24 timer i døgnet. Selvfølgelig er det foreldrene som har det største ansvaret for sine unger, men vi vil gi ungene muligheter til et godt fellesskap i en barnehage hvor det også er kvalifisert personale som har tid til dem, der de skal kunne få utvikle seg ut fra sine egne forutsetninger og de ulikhetene som finnes blant dem. Men alle er ikke født med den samme bagasjen eller det samme sikkerhetsnettet eller de samme gode foreldrene. En kan ikke velge sine foreldre, og derfor må mange ha et godt sikkerhetsnett, og det betyr gode velferdsordninger som Høyre ved enhver anledning prøver å nappe unna. Det er de gode velferdsordningene vi i hvert fall vil stå som garantist for og kjempe for.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Jon Olav Alstad (A): Det har vært fokusert mye på økt kriminalitet i det siste – ikke minst i denne debatten, noe vi i Arbeiderpartiet tar på oss skylden for – spesielt den utviklingen som skjer der barn i sterkere grad synes å delta. Det har vært lansert mange løsninger for å løse dette på kort og lang sikt, men jeg tror det fortsatt er et stykke igjen før vi klarer å finne de mer grunnleggende årsakene til den utviklingen vi nå opplever.

Det har vært fokusert lite på sammenhengen mellom vold på offentlig sted og den mer omfattende volden som skjer i heimen. Vi vet at det er store mørketall fordi slike tilfeller ikke anmeldes, men det virker fortsatt som om dette er et tema som er tabubelagt. Det passer ikke inn i våre forestillinger om familien og heimen, og vi vet at det ofte møtes med avleggse holdninger. Vi vet også at det oftest er jentene som utsettes for dette. Det finnes eksempler på rettsavgjørelser som aksepterer denne volden på bakgrunn av mer eller mindre absurde resonnementer. Dette er et av de områdene der vi har langt igjen før vi kan si oss fornøyd, men da må vi tørre å gripe tak i den. Vi er nødt til å forsterke de virkemidlene vi allerede har, noe Arbeiderpartiet prøver å gjøre i denne innstillingen.

Vi har i liten grad fokusert på hvordan vi kan hindre at guttebarn som har vært utsatt for vold mellom foreldrene, adopterer de samme voldsmønstrene. For her ligger det en viktig årsak til den volden som skjer også i de offentlige rom – gutter som opplæres til å tro at mannfolk løser problemer ved å slå. Det er en form for konfliktløsning de færreste mannfolk vil akseptere, men i mangel på gode rollebilder og lite fokusering på vold i hjemmet læres mange gutter opp til å tro at mannfolk slår og bruker vold. Vi ser det eksponert i samfunnet for øvrig også. Dette er et tydelig tegn på maskulinitet på avveier. Det var ikke den rollen vi mannfolk var tiltenkt, og det er så fjernt fra mannsverdiene som det er mulig å komme.

Men de guttene som ikke har riktige mannsroller å forholde seg til, risikerer i dag å bli konfirmert uten å få korrektiver. For vi har utviklet et samfunnssystem der et barn risikerer å møte bare jenter gjennom hele oppveksten, enten det er i barnehagen eller i grunnskolen. Så kvotering av menn kan med fordel benyttes ved ansettelser i en del yrker. Her har vi en jobb å gjøre for å gi guttene våre gode mannsroller å ta lærdom av, men også for å komme videre i en av de viktigste likestillingssakene som fortsatt står uløst tilbake. Men da må vi tørre å ta tak i det og ikke akseptere at dette bare er et bitema. Vi må få en oversikt over hva det er vi egentlig utfordrer, selv om det ennå oppleves som tabubelagt. Og det er mye som står igjen av politiske vedtak som kan være med på å rette opp dette. Det første skrittet kan være å utvide Regjeringens tiltaksplan mot vold til også å fokusere på tiltak og virkemidler i arbeidet mot vold i heimen, og vold mot jenter spesielt.

Arbeiderpartiet har foreslått at det opprettes et utvalg for å kartlegge og foreslå tiltak mot vold i heimen. I tillegg må vi skaffe oss mer kunnskap om hva det er som skjer med gutter som utvikler seg til å bli voldsutøvere. Derfor foreslår vi også en sterkere satsing på forskning når det gjelder menn og vold. Det ser ikke ut som om vi får flertall for det i denne omgangen, men disse forslagene er så gode at jeg regner med at vi når det har skjedd en modning, får gjennomslag for dem likevel.

Ursula Evje (Frp): Det har i dag vært snakket om en familiepolitikk i revers. Barn og unge betaler for kontantstøtten ved at det blir mindre til andre offentlige tilbud. Det har vært tatt fram mørketall om vold i hjemmet. I hjemmet i dag finner vi faktisk gårsdagens unge, og mange av disse tilbrakte sin tidlige oppvekst hovedsakelig i barnehage.

Arbeiderpartiet har funnet det betimelig å fremme en slags tiltaksplan mot vold, både generelt og mer spesielt – mot vold i hjemmet og mot vold i barne- og ungdomsmiljøene. Umiddelbart synes planen å ha noe for seg, men ved en nærmere gjennomgang dreier det seg mest om forskning, utredning og forebyggende tiltak i det offentliges regi. Man synes å ha glemt at familien som oftest er bra for barn, at familien skaper identitet og tilhørighet i et fellesskap bestående av både voksne og barn.

Etter Fremskrittspartiets oppfatning må familiene som ansvarlige oppdragere av barn og unge få en renessanse. Søkelyset må rettes mot det faktum at svært mange barn og unge driver rundt i et meget stort offentlig rom, populært kalt fellesskap, ofte uten gode forbilder fordi mor og far, besteforeldre, tanter, onkler osv. er i lønnet arbeid utenfor hjemmet. Det normale oppvekstmiljøet består av institusjoner for barn i alle aldre, hvor de anbringes tidlig om morgenen og hentes om ettermiddagen for å være med i butikken og handle, og deretter hjem til middag og TV før de legger seg. De barna som har blitt ti år, slipper dette maset, de får lov til å være hjemme alene med TV, video osv.

Er denne daglige rutinen tegn på et godt oppvekst- og levemiljø? Er det godt for barn fra 1 til 16 år å bli overlatt til seg selv i en institusjonalisert oppvekst? Hvor mye omsorg og kjærlighet får et barn kjøpt for et par tusenlapper pr. måned? Spørsmålet er ikke kritikk av verken barnehage-, SFO- eller skoleansatte, men det er ment som et varsku om den verden vi forventer at barn skal utvikle seg positivt i.

Jeg kjenner skoler hvor det selges narkotiske stoffer i friminuttene, av elever til elever, og hvor lærerne føler seg maktesløse. Er dette trygt? Barn blir mobbet, psykisk og fysisk trakassert, både av medelever og lærere. Det finnes en lang rekke miljøer og skoler hvor vold og kriminalitet er regelen og ikke unntaket. Det finnes eksempler på knivstikking og andre voldelige episoder som har resultert i både sykehusopphold, tidlig gravplass og fengsling. Hvorfor har vi ikke stanset denne utviklingen? Hva kommer det av at volden synes å tilta, selv om den forebygges både i barnehage, SFO og skole?

Barndommen synes trygg for de fleste, gjennomregulert som den er av lover og regler, men istedenfor trygghet har alle disse lovene skapt et vakuum hvor handlingslammelse både fra foreldres og offentlige instansers side dominerer. Og er det noe rart? Vi har lov om umyndige, vi har barnelov, barnevernslov, opplæringslov og straffelov. I tillegg til lover og regler har vi en makt som hevder at barn har best av å være i barnehage, SFO og skole. En kan faktisk tro at det å ha foreldre i seg selv er til skade for barnet. Den offentlige omsorg hevdes å være god og riktig. Som eksempel kan nevnes debatten som har utviklet seg mot kontantstøtten. Skapes volden og kriminaliteten av det faktum at barn og unge er rotløse, utrygge og alene i en stor og skremmende verden hvor empati synes å være et fremmedord og familie er luksus?

Fremskrittspartiet er opptatt av å flytte handlingsrommet mellom voksne og barn fra kommune, fylke og stat tilbake til mor og far. Hjemmet og familien er det rette stedet å forebygge mobbing, vold og kriminalitet. Mor og far må igjen bli sentrale i egne barns liv. Karriere både ute og hjemme er nesten umulig å forene. Og når tid er den viktigste ressurs i et barns liv, ja da bør valget være enkelt. Barnas behov må prioriteres først.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Den økonomiske situasjonen gjer at det måtte bli eit stramt budsjett for 1999. Likevel er eg overtydd om at vi har klart å få til eit budsjett som har styrkt satsinga på born, ungdom og familie.

Når Stortinget no skal vedta budsjettet for 1999, blir siste del av innføringa av kontantstøtta fullført. Frå 1. januar 1999 vil også toåringane ha rett til kontantstøtte. Dermed er kontantstøtteordninga bygd ut i samsvar med føresetnadene frå Voksenåserklæringa. Eg er glad for at vårt mål om større valfridom for småbarnsfamiliane no faktisk er blitt ein realitet.

Tala frå Rikstrygdeverket viser at 76,3 pst. av foreldra har valt å ta i bruk kontantstøtta. Svært mange tar ut full kontantstøtte. Og det er store variasjonar mellom fylka i bruken av kontantstøtte, og det samsvarar m.a. med barnehagedekninga. Når så mange tar i bruk kontantstøtta, viser det at småbarnsforeldra ynskjer større fleksibilitet og valfridom.

Det stramme budsjettopplegget har sjølvsagt òg fått innverknad på Barne- og familiedepartementet sitt budsjett. Derfor får kontantstøtta ein reduksjon i satsane for 1999, men etter den avtalen som regjeringspartia og Høgre og Framstegspartiet har inngått, skal denne reduksjonen berre gjelda for 1999. Etter avtalen skal kontantstøtta tilbake til fullt nivå i år 2000.

Når det gjeld dei andre store overføringane til barnefamiliane, blir dei i all hovudsak vidareførde utan større endringar.

På barnehagesektoren er vi inne i den avsluttande fasen av utbygginga. Denne regjeringa vidarefører målet om full barnehagedekning innan år 2000. I budsjettet for 1999 er det lagt opp til at det skal etablerast 2 500 nye barnehageplassar. Av desse skal 1 500 plassar vera for born under tre år og 1 000 plassar for born over tre år. Eg vil presisera at dette er eit forsiktig overslag, noko som m.a. skuldast auka kapasitet etter 6-åringsreforma, og at einskilde kommunar no tømmer ventelistene. Vidare veit vi enno ikkje fullt ut kva for konsekvensar kontantstøtta får for barnehagesektoren. Men vi trur at også den reforma gjer etterspurnaden noko mindre. Vidare utbygging av nye plassar er, trass i dette, ei viktig oppgåve for kommunane.

Det vi allereie har registrert når det gjeld forholdet mellom kontantstøtta og barnehagane, er at auka valfridom ser ut til å gi ein auke i etterspurnaden etter kortare opphaldstid i barnehagane. Frå 1. august 1999 er det lagt opp til meir differensierte tilskotssatsar i barnehagane. Dette inneber ein auke av satsane for kortare opphaldstid, og det skal gjera det enklare for barnehageeigarane å tilby deltidsplassar. Omlegginga vil koma både kommunale og private eigarar til gode.

Det er grunn til å vera uroleg over at nivået på foreldrebetalinga er svært høgt i nokre kommunar. Kommunane må bidra til å finansiera også den private delen av sektoren i større grad enn i dag. Staten og kommunane har eit felles ansvar for å bygga ut og driva barnehagar i samsvar med målet om full behovsdekning. Der dei private barnehagane er med på å realisera målsettinga for kommunane sine barnehagetilbod, må dei ikkje diskriminerast økonomisk i forhold til dei kommunale barnehagane.

I den varsla stortingsmeldinga skal Regjeringa drøfta dei framtidige økonomiske, lovmessige og faglege rammevilkåra for barnehagesektoren. Meldinga som etter budsjettavtalen skal leggast fram for Stortinget våren 1999, vil m.a. sjå nærare på forholdet til den private delen av sektoren.

I statsbudsjettet har vi slått fast at satsing for å sikra born og ungdom gode oppvekst- og levekår framleis vil vera blant Regjeringa sine viktigaste oppgåver. Eg har merka meg og er nøgd med at partia i opposisjon òg er opptatt av dette. Den aukande tendensen til meir vald i barne- og ungdomsmiljøa er uakseptabel og må stoggast. Regjeringa prioriterer dette arbeidet høgt frå fleire departement og på tvers av ulike departement. Sjølv vil eg nytta dei verkemiddel eg rår over, til å styrkja dette arbeidet.

For å førebygga vald i barne- og ungdomsmiljøa er det naudsynt med eit godt samarbeid mellom offentlege styresmakter og frivillige krefter. Regjeringa vil stimulera til ei brei mobilisering for å skapa eit betre oppvekstmiljø – i samarbeid med dei unge sjølve, med foreldre, frivillige organisasjonar, skulen, politi og lokale styresmakter. Dette er noko vi arbeider med både gjennom utviklingsprogram for styrking av oppvekstmiljøet og gjennom tilskottet til ungdomstiltak i større bysamfunn.

Eg er glad for at komiteen også rettar søkjelyset mot vald i heimen. Vi veit for lite om omfanget, men undersøkingar, både frå helsevesenet og politiet, viser at problemet er altfor omfattande. Denne valden rammar i første rekkje kvinner og born. Regjeringa har tatt til med utarbeidinga av ein handlingsplan mot vald og overgrep. I desse dagar går det ut ein invitasjon til ein idédugnad til ei rekkje institusjonar og organisasjonar. Regjeringa ser det som viktig å ha ein god dialog med dei som har kompetanse på området, og vi ynskjer å få innspel frå dei. Vi treng altså ikkje meir tid, som Alstad sa i sitt innlegg. Vi har kanskje andre løysingar enn det Arbeidarpartiet har, men det er same problemstillinga.

I arbeidet med å førebygga vald vil eg òg understreka forskarane si påpeiking av den nære samanhengen mellom bruk av rusmiddel og vald. Skal det vera ei brei satsing på å førebygga vald både blant unge og vaksne, må ein våga å innrømma samanhengen mellom alkohol og vald. Eg er samd i at vi her treng ein solidaritetsdebatt, ein debatt som m.a. koplar konsekvensane av auka tilgang på rusmiddel med vårt menneskesyn og vårt solidaritetsansvar.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Grethe G. Fossum (A): I fjor sa regjeringspartiene at ingen skulle tape på kontantstøtte. I år kommer regningen. Vi ser at det blir færre barnehager, småbarnstillegget til kontantstøtteforeldrene blir redusert med 660 mill. kr fra Regjeringen, skolefritidsordningen er redusert med 125 mill. kr, og det har ikke vært plass til mer til familievern, barnevern, ungdomsorganisasjoner eller til ungdom i distriktene. Samtidig ser vi at vi i landet vårt har en voldssituasjon som vi ønsker å bekjempe. Arbeiderpartiet har prøvd å få til noe for gi barne- og familieministeren noen midler til å bekjempe volden.

I sitt innlegg nevnte barne- og familieministeren at de hadde en rekke tiltak og planer som de ønsket å gjennomføre. Jeg har sett litt nøyere på de planene, og de er det forventet at man bruker midler på. Når man samtidig i samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet har redusert på de tiltakene som skulle sette planene i verk, er mitt spørsmål til barne- og familieministeren: Hvordan har barne- og familieministeren tenkt å møte denne voldsproblematikken, å få til tiltak som er viktige for hele samfunnet, med en nedskjæring i sitt budsjett på vesentlige områder?

Så et lite spørsmål som trenger bare et kort ja eller nei: Arbeiderpartiet har sammen med SV fremmet et forslag om et eget voldsutvalg for kvinner. Vi syns det er vesentlig å få dette fram i lyset, ikke bare ved en handlingsplan, men ved et offentlig utvalg som ser på vold i hjemmet. Hvordan vil barne- og familieministeren forholde seg til dette forslaget?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Representanten Fossum peikte på Arbeidarpartiet sitt opplegg mot vald. Då har eg lyst til å visa representanten Arbeidarpartiet sitt alternative statsbudsjett som vart lagt fram frå stortingsgruppa 4. november 1998. Her er det faktisk ikkje foreslått ei krone til auka tiltak i forhold til valdsproblematikken. Men det er klart at når ein har eit rammebudsjett innanfor eit departement, kan ein omfordela midlane, midlar som alt er oppbundne. Det Arbeidarpartiet har gjort her, er at dei har funne 50 mill. kr til tiltak mot vald. Det er det same som om vi då vi f.eks. handsama statsbudsjettet for nokre år tilbake, skulle brukt alle midlane til 6-åringsreforma på andre tiltak som vi heller ville, fordi vi var mot seksåringsreforma. Det er den måten Arbeidarpartiet har funne desse 50 mill. kr på, og det er greit nok det, men representanten Fossum veit at det ikkje er fleirtal for det i denne salen. Derfor kan ein gjerne flagga, men det var ikkje så viktig at stortingsgruppa ynskte å profilera det då ein la fram sitt alternative budsjett. Men det er blitt viktigare etter kvart.

Det er klart at arbeid med valdsproblematikken er viktig, og Regjeringa vil satsa mykje på å motarbeida valden. Vi har faktisk lagt fram ein tiltaksplan i høve til vald i sentrum. Vi er opptatt av vald i heimane, og som eg sa i mitt innlegg, vil vi faktisk i desse dagar senda ut invitasjon til ein idédugnad til ei rekkje institusjonar og organisasjonar, m.a. til Kompetansesenteret for vald, Kompetansesenteret for likestilling og Likestillingsombodet – og også andre skal vera med. Det kan henda vi på den måten kan koma fortare fram til tiltak som skal settast inn for å kjempa mot vald i heimane, enn ved å nedsetta eit utval som skal jobba så og så lenge. Om det er eit utval vi er nøydde til å nedsetta på sikt, vil eg ikkje seia verken ja eller nei til i dag. Eg vil fyrst sjå kva forskingsinstitusjonane, som har ein del fakta på området, saman med dei ulike sentra kan gi oss av informasjon når det gjeld tiltak som skal nyttast i kampen mot vald i heimane.

Per Sandberg (Frp): Jeg vil først ta fatt i noen uttalelser som statsråden kom med i Politisk kvarter i går. De første meldingene jeg fikk derfra, var meget urovekkende. Men til statsrådens forsvar: Jeg har fått en utskrift av dette, og det var meget beroligende det statsråden kom med i Politisk kvarter i går. Fremskrittspartiet vil også være med på å evaluere dette med dagmamma og praktikant på lik linje med det statsråden signaliserer. Det må selvfølgelig være en konsekvens av dette.

Men det var ikke det jeg ville spørre statsråden om. I avtalen om kontantstøtten ble vi i punktene 1 og 2 enige om å likestille offentlige og private barnehager. Det samme skjedde i forliket om statsbudsjettet. Nå ser vi at i de forskjellige kommunene er det det motsatte som skjer. Ut fra en såkalt stram økonomi i kommunene reduserer en nå den offentlige støtten til private barnehager. Spørsmålet mitt til statsråden må da bli: Kan statsråden på det nåværende tidspunkt på en eller annen måte gi signaler til kommunene om hva som ligger av ønskemål i forliket, slik at vi unngår at de private barnehagene allerede i starten av 1999 må legge inn årene? Det er nemlig det som skjer nå når de forskjellige kommunene prioriterer sine egne offentlige barnehager i langt større grad enn de tidligere har gjort.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg er glad for at Per Sandberg vart roa då han las gjennom kva eg sa i Politisk kvarter. Eg sa ting eg har sagt veldig mange gonger før, og evalueringa av kontantstøtta må ha mange faktorar med seg, m.a. om ein reelt sett brukar meir tid til borna sine, og korleis ein eventuelt ordnar pass av borna.

Når det gjeld forholdet mellom dei private og kommunale barnehagane, er dette ganske komplisert. Vi veit at det skulle vera ei tredeling av det økonomiske ansvaret for drifta: staten 40 pst., kommunen 30 pst. og foreldre 30 pst. Det veit vi ikkje blir fylgt opp av kommunane, spesielt i høve til dei private. Men det er ikkje så enkelt at vi berre kan seia at det dei kommunale styresmaktene ikkje gir i støtte, skal vi kompensera frå det offentlege. For kva for ein kommune hadde då bygga ein ny barnehage? Det trur eg ikkje hadde blitt så veldig mange, for då hadde dei late heile utbygginga i barnehagesektoren gå over på statlege styresmakter sine hender. Det trur ikkje eg er det rette å gjera, for eg trur det er viktig at vi held fast på det ansvaret som er fordelt mellom stat og kommune.

Når det gjeld signal til kommunane, trur eg eg brukar alle høve når eg er rundt og held foredrag om barnehagesektoren, til å minna kommunane om det ansvaret dei har overfor dei private. Det kommunane kanskje har lett for å gløyma, er at veldig mange av dei private barnehagane har kommunal garanti, og dersom det går så ille at dei private barnehagane går konkurs, må kommunane betala ut den garantien som dei har gitt. Dersom det skjer, kan rekninga for kommunane faktisk bli dyrare enn om dei er med på å støtta opp om dei private barnehagane i dag. Dei private barnehagane har det same problemet som alle andre i den kommunale sektoren, at det vart eit godt lønnsoppgjer. Det har vore ein del utgifter som dei ikkje har kunna føresjå, og det slit dei med i dag, slik alle dei andre gjer.

Inger Stolt-Nielsen (H): Høyre er godt fornøyd med alt barne- og familieministeren har fortalt oss om Regjeringens prioriteringer her i dag. Vi kan slutte oss til det, gi det vår støtte. Vi hører at Regjeringen er godt i gang med forberedelser når det gjelder ulike forbedringer i samfunnet som går på voldsmotarbeidelse og barnefamilienes kår, og det er vi tilfreds med. Men jeg har lyst til å spørre statsråden om et par ting som hun ikke sa så mye om i sitt innlegg. Det har vært en diskusjon ute i samfunnet om hvorvidt kontantstøtten skulle innregnes i foreldres inntektsgrunnlag i forhold til sosialhjelp. Nå vet vi at det på dette området blir ulik praksis fra kommune til kommune, for det er ikke lovfestet hvordan disse midlene skal betraktes. Har det slått familieministeren at ved å bruke Høyres barnetrygdmodell ville denne problemstillingen vært unngått, for barnetrygden er unntatt fra samordning? Da ville vi fått en likebehandling.

Jeg hørte statsrådens innspill på radioen i går morges med hensyn til evalueringsgrunnlaget for kontantstøttereformen. Jeg har ikke lest utdraget, men det bekymrer meg litt hvis staten skal gå inn og vurdere kvaliteten på den omsorgsmodell foreldrene velger, for det er å gripe inn i en valgfrihet som vi i Høyre holder ganske høyt. Hvis foreldre velger praktikant eller dagmamma, er det foreldrene som skal vurdere kvaliteten på eget valg – ikke det offentlige. Det er valgfrihet og mangfold i barneomsorgen. Det verdsettes høyt innenfor Høyre, og jeg vil gjerne høre statsrådens avklaring på dette.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg er glad for at representanten Stolt-Nielsen er nøgd med satsinga vår, og eg kan returnera takken på dei områda Høgre òg har støtta oss.

Men når det gjeld spørsmålet om kontantstøtte kontra sosialhjelp, trur eg representanten har misforstått litt. Sosialhjelpa blir vurdert ulikt frå kommune til kommune. I nokre kommunar blir barnetrygda rekna med, i andre ikkje. I nokre kommunar blir kontantstøtta rekna med, i andre ikkje. Poenget er at vi ikkje har lovheimel i dag til å pålegga kommunane korkje å rekna med eller å sjå bort frå barnetrygda i grunnlaget før ein skal utbetala sosialhjelp. Det er slik som eg seier, at kontantstøtta og barnetrygda er heilt likt vurdert i forhold til kommunane sin rett til å sjå bort frå det. Eg ser at representanten ristar på hovudet, men ho tar faktisk feil – det er eg sikker på.

Det som eg òg er heilt sikker på, er at ved å velja Høgre sin modell for kontantstøtta hadde vi hatt endå større problem på barnehagesektoren enn vi har i dag, for då hadde òg dei private barnehagane mista den statlege støtta. Det ville blitt ganske katastrofalt for eigarane av dei private barnehagane.

Når vi skal legga fram «forskjellsmeldinga», vil vi sjå på sosialhjelputbetalingane og sjå om vi på ein eller annan måte kan få dei meir like. Utgangspunktet mitt for ein del tid tilbake var at ein måtte sjå bort frå både kontantstøtta og barnetrygda når ein skulle betala ut sosialhjelp. Men så ser eg at det er så stor forskjell frå kommune til kommune i kva beløp dei legg seg på, at det berre vil auka forskjellane. Derfor har vi late det ligga. Og så tar vi det opp til ei grundigare vurdering, og då vil sjølvsagt Stortinget bli invitert til å vera med og fatta vedtak, når Regjeringa har lagt fram si stortingsmelding.

Dessutan har eg lyst til å legga til heilt til slutt at eg ikkje har tenkt å kvalitetssikra foreldra sine val, men det går likevel an å tilby dagmammaene opplæring og ha ei slags form for «kvalitetssikring» for dagmammaer. Det er det eg har snakka om. Eg skal ikkje gå inn og styra foreldra sine val.

Ågot Valle (SV): Jeg hadde ikke i denne replikken tenkt å ta opp kontantstøtta med ett ord. Men jeg blir ganske fristet når statsråden unndrar seg ansvaret, vil jeg si, i forhold til de fattigste. For hvis det var slik at det var en lovhjemmel som var hindringa, hadde jeg forventet at statsråden kom fortere enn fortest med denne lovhjemmelen til Stortinget, slik at de fattigste kunne få lov til å beholde hele kontantstøtta så lenge denne ordninga består.

Men jeg vil gå videre på familie og god barne- og ungdomspolitikk. Når denne regjeringa kutter i barne- og ungdomstiltak for å komme forlikspartnerne i møte og ikke tenker langsiktig, syns vi i SV det er meget betenkelig og sterkt beklagelig. For det er sånn at de drastiske kutt som er gjort i denne budsjettrunden, og den dårlige økonomien i kommunene, gjør at mange tiltak blir lagt ned. SV mener det nå må satses på fritidsaktiviteter og tiltak for barn og unge som har et langvarig perspektiv, og ikke bare ad hoc-tiltak som man blir gjort oppmerksom på når det flommer over i media.

Barne- og ungdomstida er en verdifull periode i livet – både verdifull i seg sjøl og fordi den legger grunnlaget for voksenlivet. Mener ikke statsråden det er viktig med en større satsing på barn og unge i form av midler til tiltak som ikke nødvendigvis defineres som forebyggende, men som gir barn og unge muligheter og utfordringer? Og hvis hun mener det, hvordan vil hun følge det opp?

Så til sjølstendige rettigheter for fedre. Mange, mange ganger har jeg hørt barne- og familieministeren love sjølstendige rettigheter for fedre til fødselspermisjon – ikke nå, men seinere. Vi vet viktigheten av det. Når kan barne- og familieministeren sette handling bak de fagre ordene om sjølstendige rettigheter for fedre til fødselspermisjon?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det kan kanskje verka som om eg «unndrar» meg ansvar, men for å seia det slik: Biletet var meir komplisert enn eg trudde på førehand, og då hadde eg gått bort frå ansvaret ved berre å lyfta dette over på kommunane. Eg har fått ein del kritikk, m.a. frå arbeidarpartihald, for at eg ikkje har gjort det. Det undrar meg litt, for den same regelen har gjeldt for barnetrygda i alle dei åra regjeringa har blitt leidd av Arbeidarpartiet, utan at dei har gjort noko med det. No skal vi altså ha ein fullstendig gjennomgang av grunnlaget for sosialhjelputbetalingar, og vi skal sjå både på barnetrygda og kontantstøtta i så måte. Så vi gjer noko. Vi «unndrar» oss ikkje ansvar.

Så skal eg gjerne vera så ærleg å seia at eg ikkje synest ein del av kutta vi har i tiltak til born og ungdom, er dei lettaste å gå ut med. Men vi får ikkje sett skikkeleg alternative budsjett frå andre parti, og kva som hadde blitt igjen dersom dei òg skulle begynna å kutta på ulike område. Det som gjer at eg likevel kan støtta dette med ganske stort frimod, er at det her i dette huset ligg ei sak som denne komiteen har til handsaming – den har lege her lenge – og det er tilleggsmeldinga til «frivillighetsmeldingen». Der ligg det faktisk ein god del midlar som skal gå nettopp til barne- og ungdomsarbeid på lokalt nivå. Eg vonar at Stortinget vil gi si tilslutning til dei forslaga Regjeringa har lagt fram, og dersom ein gjer det, vil faktisk barne- og ungdomsarbeidet på lokalt nivå få god støtte i det året vi går inn i. Vi skal kanalisera ein del av spelepengane til barne- og ungdomsarbeid, og då vi ikkje satsa på kortsiktige ad hoc-tiltak, som representanten nemnde, men på langsiktige tiltak for eit godt førebyggande arbeid i alle kommunane rundt omkring i landet vårt. Når komiteen har klart å ferdighandsama den saka, skal vi òg få meir midlar til slike tiltak.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Først en oppfølging til det svaret statsråden gav til representanten Fossum, om konkrete tiltak mot vold. Statsråden skyter på Arbeiderpartiet og våre tiltak for å frita seg selv for det ansvar som hun har for denne problematikken. Sannheten er at statsråden ikke har penger til kampen mot vold, fordi de har gått til kontantstøtte.

Vi har i høst stadig fått demonstrert hvor lite gjennomtenkt kontantstøtteordningen har vært. Man vet ikke konsekvensen fullt ut, sier statsråden i dag. De aktuelle familiene i målgruppen for kontantstøtten har fått stadig nye beskjeder fra Regjeringen om hva de kan regne med av utbetaling. Først skulle de trekkes for småbarnstillegget. Så får de beholde det. Så blir utbetalingen redusert fra 3 000 kr til 2 200 kr i måneden. I mellomtiden har mange foreldre tatt barna ut av barnehage for å skaffe seg annet barnepass. Så langt viser det seg at det er få som blir hjemme, ifølge bl.a. en undersøkelse fra Akershus. Statssekretær Odd Anders With garanterer at det vil bli utbetalt full kontantstøtte fra år 2000. Jeg vil spørre barne- og familieministeren om hva hun tror vil forandre seg i norsk økonomi det neste året slik at statsråden, liksom sin statssekretær, kan garantere at full kontantstøtte kan utbetales om et år. Jeg vil også spørre statsråden om hvordan hun ser på den situasjonen at 150 barnehager står i fare for å bli nedlagt, og at prisen på barnehageplasser går opp. Vil statsråden lovpålegge kommunene en 40-30-30-deling? Er statsråden, som også har ansvaret for barnehagene her i landet, urolig over den utviklingen hun nå ser i barnehagesektoren?

Det er en ting som har opprørt meg sterkt, og det er at Regjeringen prøver å skape det inntrykk at de går inn for full barnehagedekning innen år 2000. I innstillingen avsløres denne bløffen – jeg kaller det det – ganske tydelig. Her ser vi at det legges opp til en satsing på 2 500 nye barnehageplasser neste år, mens Arbeiderpartiet legger opp til en helt annen satsing. Bare for å illustrere så ble det i 1997 bygd 16 400 nye barnehageplasser her i landet.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Nei, eg skyt på ingen måte ned Arbeidarpartiet sine tiltak i forhold til kampen mot vald. Eg skyt ned finansieringsplanen deira, for dei veit at den er det ikkje fleirtal for. Dersom vi i dei andre partia skulle oppført oss slik i opposisjon som Arbeidarpartiet har gjort her – det har vel kanskje nokre parti gjort til sine tider, det skal eg ikkje nekta for – veit ein at ein føreslår ting som det ikkje er fleirtal for. Eg gjentar at det var ikkje så viktig at det stod i det alternative budsjettet som Arbeidarpartiet la fram, som heile stortingsgruppa stod bak, og som vart lagt fram i byrjinga av november.

Når det gjeld dei stadig nye meldingane som har kome til småbarnsforeldra, skjønar eg veldig godt frustrasjonen som ein del av dei viste. Som også representanten sa, har mange foreldre lagt opp livet sitt etter at dette skulle koma. Derfor undrar det meg så til dei gradar at Arbeidarpartiet legg fram eit budsjett med null kroner til denne sektoren. I sommar las eg intervju både med Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg, og dei sa at på ein eller annen måte må ein hjelpa dei småbarnsforeldra som har innretta seg etter lovleg fatta vedtak. Men då dei la fram sitt alternative statsbudsjett, var det ikkje ei krone med. Det som vart sagt i sommar, både av partileiaren og nestleiaren i Arbeidarpartiet, var ikkje verdt å satsa på då dei la fram sitt alternative budsjett. Dei same foreldra hadde blitt fortvila dersom Arbeidarpartiet hadde fått igjennom sitt alternative budsjett, for dei har innretta seg etter at dette skulle koma. Då trur eg faktisk det er lettare å innretta seg etter at nokre hundrelappar blir fjerna enn at 3 000 kr blir fjerna pr. månad. Det er òg ein del av dei reaksjonane vi har fått. Eg kan ikkje garantera for noko meir enn det Regjeringa står for, for vi veit at vi har 42 representantar bak oss på Stortinget, og kva Stortinget gjer ved behandlinga av eit budsjett, er det inga mindretalsregjering som kan garantera for, heller ikkje mot år 2000 når vi legg fram vårt budsjett for året etterpå. – Så trur eg eg må stoppa.

Presidenten: Det tror presidenten også.

Replikkordskiftet er dermed omme,

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg får lyst til å fortsette replikkrunden til statsråden, og jeg har lyst til å begynne med å spørre om statsråden virkelig mener at Arbeiderpartiet i opposisjon skulle legge inn midler til en kontantstøtteordning som vi er imot. Det Arbeiderpartiet har gjort, er nettopp å invitere til samarbeid om kontantstøtteordningen, noe som har blitt totalt avvist fra denne sentrumsregjeringen.

Fortsatt er de politiske utfordringene i barne-, familie- og likestillingspolitikken her i landet mange. Kanskje en av de alle største utfordringene vi står overfor i familiepolitikken, er å finne løsninger på hvordan vi kan leve bedre sammen i familien. Beregninger fra Statistisk sentralbyrå viser at hele 45 pst. av alle ekteskap vil ende med skilsmisse. Dette vil bety at vi får nye familiemønstre. Det betyr at stadig flere barn vokser opp med en familiestruktur som er helt annerledes enn den tradisjonelle kjernefamilien.

Arbeiderpartiet mener det er viktig at vi får en variert likestillings- og familiepolitikk her i landet. Vi kan ikke utforme velferdsordninger slik at de bare passer for den såkalte A4-familien. De ordningene vi legger opp til, må være gode for flest mulig, uansett familiestruktur, økonomi eller hva slags ressurser den enkelte besitter.

Det mange småbarnsfamilier i dag opplever som det aller største problem, er at tiden ikke strekker til. Vi må makte å organisere livet til småbarnsfamiliene på en slik måte at det lar seg gjøre å kombinere arbeid og samvær med familie og deltakelse i samfunns- og organisasjonslivet.

Hvordan kan familiene få mer tid sammen? Regjeringens svar kjenner vi. Det er som kjent kontantstøtte til de som har ett- og toåringer, og som ikke benytter seg av barnehage. I diskusjonen om kontantstøtte synes det som barne- og familieministeren beklageligvis har glemt barnehagene. Vi får nå i media daglige oppslag om situasjonen for barnehagene i mange av landets kommuner. Jeg vil gjenta det jeg sa i min replikk til statsråden, at det er urovekkende at hele 150 barnehager står i fare for å bli nedlagt rundt om i landet. Særlig utsatt er mange av de typiske utkantkommunene med et allerede fra før av tynt driftsgrunnlag. Det er beklageligvis slik at sentrumsregjeringens satsing på barnehager er den mest defensive vi har sett siden vi hadde en ren høyreregjering ledet av Kåre Willoch her i landet. Jeg kan ikke forstå at Senterpartiet kan være komfortabel med en slik situasjon.

Hvis vi tar for oss måltallene over utviklingen siden 1994 og fram til budsjettet for neste år, viser de en bråstopp i barnehageutbyggingen her i landet. Regjeringen sier selv i budsjettproposisjonen at satsingen på barnehager er svært forsiktig til neste år. Dette skyldes jo usikkerheten rundt kontantstøtten.

Det har vært hevdet fra flere i sentrumspartiene og fra komiteleder Molvær Grimstad i fjorårets budsjettdebatt at ingen skulle tape på kontantstøtten. Hvis vi i dag spør de mange foreldrene som nå er utrygge på om deres barnehage vil overleve, og som opplever en formidabel økning i barnehageprisen, tror jeg faktisk at noen mener at det er noen som taper på innføringen av kontantstøtteordningen. Situasjonen er at mange småbarnsfamilier i dag har fått dårligere vilkår med denne regjeringens opplegg, både i den økonomiske politikken og med det som nå skjer av usikkerhet og økt foreldrebetaling i barnehagene.

I fjor opplevde vi en komiteleder som var meget opptatt av foreldrebetalingen. Hva sier hun nå om det som skjer? Er engasjementet for barnehagene og alle foreldrene som har 3-6-åringer her i landet, helt opphørt? Samtidig vil jeg si at komitelederen også later til å ville skape et inntrykk av at Arbeiderpartiet er imot å gi hjelp til å styrke de familiene som er i en vanskelig fase. Det komitelederen elegant unngår å si, er at Arbeiderpartiet vil styrke familievern og konfliktløsning med 3,5 mill. kr. Dette er en satsing på og ikke en nedbygging av familievernet – de som har den beste faglige kompetansen til å gjøre det arbeidet.

Helt til slutt: Arbeiderpartiet står fast på målet om full barnehagedekning innen 1. august 1999. Vi legger opp til en offensiv satsing med 10 000 nye plasser og et stimuleringstilskudd på 10 000 kr for hver ny barnehageplass.

Trond Helleland (H): I debatten har som ventet kontantstøtten stått i fokus. Jeg må si at jeg er stolt over å ha vært med på å fremforhandle en reform som har fått så positiv respons hos småbarnsforeldrene, for det er jo en reform vi snakker om. Jeg merker meg at Arbeiderpartiet ikke liker at vi andre omtaler kontantstøtten som en reform. Det er i grunnen merkelig at Arbeiderpartiet vier kontantstøtten så mye oppmerksomhet når de sier at det bare er et tiltak, det er ingen reform. På den ene siden er altså kontantstøtten årsaken til de fleste problemene norsk økonomi har hatt det siste halve året, og på den andre siden er det altså ikke noe mer enn et tiltak.

For Høyre er det absolutt en reform det er snakk om, ja en tids- og valgfrihetsreform – en reform som er det første ordentlige oppgjøret med Arbeiderpartiets sentraldirigerte velferdspolitikk. Høyre er de første til å beklage at kontantstøtteutbetalingen blir redusert som et resultat av budsjettforliket. Men vi er glad for at de fem partiene har forpliktet seg til å bringe utbetalingene opp på 1998-nivå i år 2000. Vi er også glad for at småbarnstillegget neste år betales ut med 7 884 kr til alle med barn på mellom ett og tre år. Dette betyr at de foreldrene som velger delvis kontantstøtte, vil komme bedre ut enn det Regjeringen hadde foreslått.

For Høyre er familiens valgfrihet det avgjørende argumentet for kontantstøtte. Vi stoler på at foreldrene gjør de beste valg for sine barn og for sin familie. Mer tid med barna er et viktig argument for kontantstøtten. Men det avgjørende for Høyre er muligheten til å kunne velge de omsorgsløsningene som passer best for den enkelte familie.

Så over til barnehagenes situasjon. Høyre har hele tiden vært opptatt av at et godt utbygd barnehagetilbud er en forutsetning for å gi familiene valgfrihet. Årets lønnsoppgjør ble godt, men dyrt for barnehagene. I en situasjon der kontantstøtten blir innført samtidig som en får et kraftig lønnshopp, betyr det trøbbel for de barnehagene som er mest utsatt. De mest utsatte er private barnehager med liten eller ingen kommunal støtte. Derfor er Høyre glad for at det nå er enighet om å få fram en stortingsmelding som tar sikte på å sørge for en barnehagefinansiering som verdsetter kommunale og private barnehageplasser like høyt. Det viktigste må jo være at barna får et kvalitativt godt barnehagetilbud, ikke om plassen er kommunal eller privat. Nesten halvparten av barnehageplassene er i de private barnehagene. Det betyr at dette er en sektor hvor en ikke lenger kan snakke om private løsninger som et supplement, men som en likeverdig del av det totale tilbudet. Kommunene har dessverre ikke stilt opp med sin del av finansieringen av private barnehager, slik Stortinget tidligere har forutsatt. Det betyr at foreldrebetalingene i de private barnehagene ofte blir høyere. Dermed er disse barnehagene mer utsatte når barnehagekøene blir redusert. Vi forventer at Regjeringen følger opp denne problemstillingen og utformer et system som gir alle barnehager tilskudd etter objektive kriterier, ikke etter om de er private eller offentlige.

Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen er en komite med mange muligheter og mange sprang. Så jeg går videre til noe helt annet, nemlig Fornebu. Debatten om den fremtidige bruken av Fornebu ruller videre. Høyre er positiv til visjonen om å skape et privatfinansiert IT- og kunnskapssenter på Fornebu. Vi mener det er positivt at private investorer vil bidra til økt utdanningskapasitet innen IT og verdiskaping gjennom samspill med forskning, utdanning og næringsliv. Vi vil i den sammenheng vise til de fellesmerknadene Høyre hadde i fjor sammen med Fremskrittspartiet, der vi understreket at vi var positive til et IT- og kunnskapssenter på Fornebu, men at de som ønsker å utvikle et slikt senter, må belage seg på å betale markedspris for statens eiendommer, noe som er viktig også sett i lys av årets budsjett, der Luftfartsverket skal ha en kompensasjon på 2,3 milliarder kr for flytting fra Fornebu til Gardermoen. Nå går denne saken videre til behandling i næringskomiteen som skal behandle St.meld. nr. 13 like etter nyttår.

Statsbygg har også stått i fokus på grunn av store overskridelser og manglende styring. Høyre har merket seg at departementet nå vurderer en omorganisering av Statsbyggs virksomhet. Vi forutsetter at sak om omorganisering av Statsbygg legges fram for Stortinget som en egen sak. Det er også viktig å få fram en oversikt over de bygg Statsbygg har prosjektert og planlagt innen de ulike sektorene, slik at vi kan danne oss et helhetsbilde av hva som ligger av prosjekter framover.

Familiepolitikken vil fortsatt stå i fokus. Det er et område som klarere enn noe annet område i dag viser de ideologiske forskjellene i norsk politikk, og som vil bli en spennende kamparena også i årene framover.

Gunnar Breimo (A): Det siste året har jeg vært redd for å bli krokrygget, ikke på grunn av en tung bør, men fordi regjeringspartienes snuoperasjoner så ofte har fått meg til å stå som et spørsmålstegn. Og jeg har spurt meg selv: Er rikspolitikk også dette? Hvordan makter de slike krumspring? Hvordan kan de så fort glemme valgløftene og gå videre uten engang å rødme, som om det var gårsdagen som stod ren og ubrukt og med blanke ark? Hvem kunne trodd at en regjering ledet av Kristelig Folkeparti, som for øvrig fikk min stemme som førstegangsvelger, kunne stå for en politikk sammen med Fremskrittspartiet som raserer barnehageutbyggingen og skolefritidsordningen, som kutter i tilbud til de svakeste og mest utsatte – alt fra rusforebyggende arbeid blant unge til u-hjelp til de svakeste på kloden?

Sammen med Fremskrittspartiet og Høyre vil regjeringspartiene i dag vedta det minst barnevennlige budsjett noensinne, og alt for å finansiere en såkalt hjertesak til godt over 2 milliarder kr pr. år, i en tid som krever innstramming. Alt annet har fått vike.

Jeg er tilbøyelig til å trekke én konklusjon etter denne budsjettbehandlingen, nemlig at såkalte hjertesaker er farlige. De har alltid en blendende effekt, som gir alvorlig svekket sidesyn. Hjertesakene må gjennomføres uansett hvor store negative konsekvenser det får. Jeg nekter å tro at det bare er bjelken i mitt eget øye som hindrer meg i å se kontantstøttens fortreffelighet.

Regjeringspartiene har etter mitt syn opptrådt med en stor grad av hovmod overfor Arbeiderpartiet denne høsten. Det heter at der hovmod kjører foran, følger skam og skade etter. Og når hovmodet kombineres med politisk prestisje, blir resultatet ødeleggende. Det ser vi nå på mange poster på de budsjettene vi behandler i dag.

Når jeg er så vidt hard i min dom, skyldes det også skuffelse. Jeg hadde et håp om at sentrum i hvert fall ville forsøke å leve opp til noe av det de sa i forrige periode, og i samarbeid med Arbeiderpartiet prøve å få til et krafttak for de viktigste oppgavene i vårt samfunn – for dem som trenger det mest, for å utjevne forskjellene, ikke forsterke dem, for å styrke innsatsen for et bedre oppvekstmiljø, ikke svekke den.

Mangelen på vilje til et kompromiss om hjertesaken satte bom for et slikt samarbeid. Sentrumspartiene var bedre tjent med å gå på akkord med alt annet, også sin egen integritet, i et samarbeid med Fremskrittspartiet – Senterpartiets tidligere erkefiende. Også Senterpartiet foretrakk altså betydelig mer høyrepolitikk.

Over til en sak det har vært tilløp til politisk storm omkring, nemlig Statsbyggs virksomhet. Jeg finner grunn til å advare mot at det trekkes forhastede slutninger. Riktignok er det uten tvil grunnlag for å stille flere spørsmål, men det er ingen grunn til å gi privatiseringsforkjemperne vann på mølla. Fortsatt vil det nemlig være behov for et handlekraftig organ som kan ta seg av det statlige byggherreansvaret. Vi trenger et organ som ivaretar de statlige interessene knyttet til forvaltning, drift og vedlikehold av eiendommer, og som kan utvikle statlige eiendommer på en måte som ivaretar hensynet til økonomi, kultur og miljø. Vi trenger også fortsatt Statsbygg som sentral byggherre som kan levere funksjonelle og kostnadseffektive lokaler for statlig virksomhet.

Jeg er tilfreds med at hele komiteen har sluttet seg til departementets vurderinger om styring og organisering av Statsbygg, slik det kommer til uttrykk i proposisjonen. Komiteen har merket seg at departementet vil gjennomgå dette, noe også jeg tror er nødvendig. På grunn av mange og store kostnadsoverskridelser er det også nødvendig å se på framgangsmåten ved fastsettelsen av prosjektenes kostnadsrammer.

Jeg finner grunn til å nevne to prosjekter spesielt. Det første er Slottet. Her opplevde vi store overskrifter i dagspressen om arbeidenes omfang og standard. Etter komiteens befaring vil jeg påstå at grunnlaget for overskriftene ikke på noen måte var til stede. Etter mitt syn er det som er gjort, meget nøkternt, tatt i betraktning at vi tross alt snakker om det eneste slottet vi har i Norge. Komiteen fikk også et godt innblikk i omfanget av rehabiliteringsarbeidet og hvorfor arbeidet måtte bli så vidt kostbart. Likevel vil jeg si meg enig med Regjeringen når den i forståelse med Kongehuset har stanset arbeidene med bl.a. kongeleiligheten, slik at man kan ha et bedre teknisk og økonomisk grunnlag å videreføre arbeidet på.

Det andre byggeprosjektet det er naturlig å nevne, er det nye rikshospitalet, hvor det ligger an til overskridelser på hele 490 mill. kr. Komiteen har i denne omgang nøyd seg med å vise til at Regjeringen vil komme med en egen proposisjon hvor den vil redegjøre for saken og fremme forslag til utvidelse av kostnadsrammen. Tatt i betraktning sakens dimensjon synes Regjeringen å ha valgt en fornuftig framgangsmåte. Jeg finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på dette nå. Den debatten får vi ta når proposisjonen foreligger og vi vet mer om de faktiske forhold.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Eldbjørg Løwer: I sin innstilling har familie-, kultur- og administrasjonskomiteen tatt opp en rekke viktige saker som mitt departement har under arbeid.

Jeg har merket meg komiteens positive holdning til videreføring av slottsprosjektet. Regjeringen vil, som tidligere varslet, komme tilbake til saken i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 1999 med forslag om fullføring av prosjektet og med kostnadsramme og tidsplan for de resterende arbeider. Jeg kan i den sammenheng opplyse at Statsbygg, som ledd i planleggingsarbeidet og for å unngå unødig tidstap har videreført prosjekteringen av kongeleiligheten og delprosjekt 5 B og forskuttert nødvendige kostnader til prosjektering.

For å imøtekomme Stortingets ønsker om et IT- og kunnskapssenter på Fornebu legger Regjeringen opp til å avsette terminalbygget og omkringliggende arealer på i alt ca. 200 dekar til formålsbestemt IT-relatert virksomhet og undervisningsbruk. Det betyr at praktisk talt alt staten fortsatt eier av næringsarealer på Fornebu, vil bli anvendt til IT- og kunnskapsbaserte formål.

Statsbygg har gjennomført en undersøkelse om utvikling av et IT- og kunnskapssenter på Fornebu blant de private interessentene som mest seriøst har vist interesse for å komme inn på Fornebu. Henvendelsen fra Statsbygg til disse grupperingene var faglig basert på de forhold rundt IT- og kunnskapssenteret på Fornebu som Stortinget var særlig opptatt av ved behandlingen av St.meld. nr. 38 for 1997-98. Grupperingenes svar viste at de hittil har kommet ulikt i bearbeidelsen av sine konsepter for Fornebu, men de er alle å anse som seriøse interessenter. Alle grupperingene ønsker å være tilretteleggere for så vel offentlige som private initiativ på Fornebu. Jeg gjør i den forbindelse oppmerksom på at staten ikke eier mer enn ca. 200 dekar til næringsformål, alt avhengig av de endelige bestemmelser om arealdisponering i kommunedelplan 2. Utbyggingsinteressenter som har behov for større næringsarealer enn det staten disponerer, må i tilfelle løse dette gjennom direkte forhandlinger med den andre store grunneieren, Oslo kommune.

Det har hele tiden vært en forutsetning for finansieringen av den nye flyplassen på Gardermoen at salgsinntekter fra Fornebu skal overføres Oslo Lufthavn AS. De salg av statlige eiendommer som hittil er gjennomført på Fornebu, samt den foreliggende plan for arealdisponering, indikerer at inntektsanslaget på 2,3 milliarder kr er for høyt. Det vil sannsynligvis bli vanskeligere å nå dette beløpet når det legges føringer for det resterende salget på grunn av bestemte samfunnsmål.

Både Statsbygg og SAS er rettighetshavere i Koksa-området, som omfatter i alt 90 dekar. I slutten av november 1998 foretok de to partene en felles internasjonal annonsering av Koksa med påstående bygninger. For å imøtekomme Stortingets intensjon om satsing på IT- og kunnskapsbasert virksomhet på Fornebu er det stilt betingelser i utlysningen om bruk av området til dette formål, dvs. at anbyderne må begrunne hvordan de gjennom sin bruk av Koksa kan medvirke til å realisere et IT- og kunnskapssenter på Fornebu.

På grunn av SAS" eierinteresser i Koksa står ikke staten fritt med hensyn til avhending eller når det gjelder planer for området. Komiteens flertall uttaler i innstillingen at

«samlet plan må framlegges og godkjennes før eventuelle salg og utleie av arealer og bygninger foretas».

Jeg gjør i den forbindelse oppmerksom på at staten ikke disponerer over mer enn ca. 200 dekar næringsarealer, inklusiv terminalbygget, hvor Oslo kommune eier ca. en tredjedel av grunnen under bygget, og Koksa – 90 dekar – hvor også SAS har eierinteresser. SAS har klart markert at selskapet vil selge Koksa så fort det kan oppnås en akseptabel pris for eiendommene. Det er derfor i realiteten et svært begrenset næringsområde, ca. 100 dekar, staten rår over alene og kan lage en samlet plan for.

Jeg vil si meg enig med dem som framhever fylkesmannens viktige posisjon som ivaretaker av den enkeltes rettssikkerhet. Jeg kunne sagt mye om det, men tiden tillater det ikke. Jeg vil bare si at den moderniseringskomiteen som er vedtatt nedsatt av Stortinget, også omtales når det gjelder fylkesmannsembetet. Det er viktig med en prinsipiell diskusjon om forvaltningens virkemåte og innretning, men det er også viktig at vi får en praktisk rettet og håndterbar diskusjon. Regjeringen legger samtidig vekt på å samordne de ulike omstillings- og moderniseringstiltakene som er under utredning. Vi vil legge vekt på å unngå at vi gir to eller flere instanser i oppdrag å utrede omtrent samme spørsmål. Regjeringen vil derfor i det videre arbeidet med den moderniseringskomiteen som er vedtatt nedsatt av Stortinget, legge opp til at den konsentrerer seg om viktige områder, der det foreløpig ikke er igangsatt utrednings- eller utviklingsarbeid. Samtidig må komiteen forventes å holde seg orientert om pågående arbeid på andre områder med sikte på gjensidig tilpasning og samordning.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunnar Breimo (A): Dessverre vil mange av budsjettkuttene som nå blir vedtatt av regjeringspartiene med støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet, gå ut over de svake og mest utsatte gruppene i vårt samfunn. Også Administrasjonsdepartementet disponerer budsjettposter som kan få en slik effekt. Jeg tenker da spesielt på fylkesmennenes rolle, bl.a. i forhold til barnevernssaker.

Statsråden nevnte så vidt rettssikkerheten. I brev av 2. desember til komiteen har statsråden redegjort for konsekvensene av kuttene på dette området. Her framgår det bl.a. at det allerede før kuttene er et misforhold mellom oppgavene og ressursene. Konsekvensene vil nå bli økt saksbehandlingstid innenfor lovpålagte områder, reduksjon i antall lovpålagte tilsynsbesøk og flere ledige stillinger. Statsråden sier også i sitt brev at enkelte embeter kan bli nødt til å benytte midler til drift som er forutsatt benyttet til oppfølging av viktige handlingsplaner, bl.a. innenfor sosialtjenestens førstelinje og overfor psykisk utviklingshemmede.

For noen år siden var begrepet mappebarn et hett tema. Et krafttak fra arbeiderpartiregjeringen rettet opp situasjonen. Vi kan nå få en utvikling hvor mappene igjen hoper seg opp, men på et høyere forvaltningsnivå. Det må settes inn store ressurser for å hindre at det eventuelt skjer. Det er altså all grunn til å frykte at også fylkesmannsembetene må nedprioritere arbeid overfor noen av de mest utsatte barna og de mest vanskeligstilte. Hva vil statsråden gjøre for å forhindre at det skjer?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Den økonomiske virkeligheten beskrives av representanten slik den faktisk er, og slik jeg har gitt tilbakemelding på i brevet til komiteen. Det må vi leve med.

Vi har – også før denne budsjettdebatten – laget et omstillingsprogram for fylkesmannsembetene som går på hvordan de kan gjennomføre de oppgavene de har, på en mer rasjonell måte enn i dag, og vi har en gjennomgang sammen med alle departementer som pålegger fylkesmennene oppgaver, for å se om det i utgangspunktet er misforhold mellom de oppgaver som de er pålagt av departementene, og de ressursene som følger med. Så det er et arbeid som pågår.

Samtidig ser vi etter hvert for oss et fylkesmannsembete der kanskje ikke alle fylkesmannsembetene rundt i landet har like mye kunnskap på alle områder. Det går faktisk an å lage noen fylkesmannsembeter som har større kunnskap og ressurser på noen områder enn andre, slik at man kan dra på de forskjellige kompetansesentrene i de forskjellige embetene rundt i Norge. Hva som vil bli tilfellet for 1999 i forhold til den praktiske hverdagen, gjenstår å se, men jeg har i brevet gitt uttrykk for hva jeg tror noen av disse virkningene vil bli.

Per Sandberg (Frp): Regjeringen har foreslått å redusere, kanskje kan en til dels si fjerne, pristilskuddet, uavhengig av at Konkurransetilsynet har gitt sterke signaler om at slike ordninger ikke har noen virkning. I finanskomiteen har det dannet seg et flertall som sannsynligvis sender hele saken tilbake til Regjeringen, idet de peker på at den eventuelle nye ordningen er svært dårlig utredet. Det har kommet mange signaler om ikke å legge om ordningen, på grunn av at ingen som er berørt av den, har fått komme med høringsuttalelse.

Det står videre at Regjeringen med den nye ordningen ønsker en selvfinansierende ordning. Jeg vet ikke hva statsråden legger i en selvfinansierende ordning for slike pristilskudd. Hvem er det som skal skaffe til veie de midlene som skal videreføres som tilskudd, hvis dette skal gjøres selvfinansierende? Er det slik at man skal ha en ordning uavhengig av allerede eksisterende tilleggsavgift på bensin og autodiesel, eller har statsråden andre muligheter til å finne finansiering?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Midler til ordningen har til i dag vært bevilget over statsbudsjettet og utbetalt gjennom ordninger i mitt departement. Nå har vi i forbindelse med budsjettet for 1999 foreslått at det lages en framtidig ordning for fraktutjevning, og den er fremmet i Ot.prp. nr. 22 fra Finansdepartementet, som ligger til behandling i Stortinget. Forutsetningene vil være bedre tilrettelagt for å ta denne debatten ved behandlingen av proposisjonen enn ved å ta den nå, og det vil da være en debatt som vil vise hvilke ordninger vi i framtiden skal ha for fraktutjevning for drivstoff. De andre utjevningsordningene som ligger til utbetaling gjennom mitt departement, vil som tidligere fortsatt bli dekket gjennom bevilgninger til utjevningstilskuddet. Jeg finner det altså riktig, ut fra en håndtering av saker i Stortinget som gjør at det kreves en lovproposisjon for en ny ordning, at vi tar diskusjonen om ordningen når proposisjonen kommer til behandling.

Trond Helleland (H): Jeg synes det er litt spesielt at statsråden ikke ønsker å gå inn på debatten om pristilskudd når det faktisk ligger i forslaget fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet, der det forutsettes at denne nyordningen skal komme på plass. Så det hører vel hjemme også i denne debatten, men jeg er enig i at det er behov for en lengre debatt om det.

Venstre skulle inn i regjering for å skape åpenhet, for å rydde opp i skjemavelde og byråkrati. Det er store muligheter for modernisering av offentlig sektor, og et flertall bestående av Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har foreslått å nedsette et utvalg til å utrede statlig moderniseringsarbeid.

Statsbygg har kommet skjevt ut fra hoppet i flere saker, og statsråden har varslet at hun skal gå gjennom Statsbygg med sikte på en omorganisering. Hvor langt har dette arbeidet kommet, og hva er statsrådens mål med denne omorganiseringen?

Fylkesmannen har andre vært inne på her. Fylkesmannsembetet har jo blitt tillagt en rekke oppgaver utover de kontrolloppgaver som naturlig ligger hos fylkesmannen. Når vil Regjeringen gå inn og rydde opp i forvaltningen av våre fylker, både i de oppgavene fylkeskommunen og fylkesmannen utfører? Er statsråden enig i at det utføres for mye dobbeltarbeid i norsk forvaltning, og kan det ventes initiativ fra Regjeringen for å rydde opp i dette?

Til slutt er jeg glad for de signalene statsråden gir når det gjelder utviklingen på Fornebu. Jeg synes de påpekninger statsråden hadde, er gode, og de har satt saken i et riktig lys. Men finner ikke statsråden det litt vanskelig at hennes regjeringskamerater i Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har gått sammen med Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i merknader som legger klare føringer om at staten her skal bidra, og at staten nærmest skal stå for utviklingen av et IT-senter på Fornebu?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Det var mange spørsmål på en gang.

La meg ta åpenheten først: Jeg føler faktisk at denne regjeringen har forandret holdningen til åpenhet i forvaltningen. Jeg behøver ikke nevne eksempler, men det mener jeg er en absolutt endring fra tidligere regimer.

Når det gjelder modernisering av offentlig sektor, foregår det arbeid på flere områder i Regjeringen. I mitt departement er det et statssekretærutvalg som jobber med modernisering. I Kommunal- og regionaldepartementet er det et oppgavefordelingsutvalg som nettopp ser på forholdet mellom nivåene på fylkesplan for å finne svar på de spørsmål som representanten Helleland stiller. Kombinert med den moderniseringskomiteen som Stortinget har vedtatt nedsatt, tror jeg vi samlet sett skal kunne komme nærmere svar på hvordan vi skal ha offentlig forvaltning i framtiden.

Når det gjelder Statsbygg, vil jeg like over nyttår fra ledelsen i Statsbygg få et framlegg til en ny organisering av forvaltningsbedriften. Mitt mål med Statsbygg er at jeg skal få til et framtidig statsbygg som tjener de politiske hensiktene vi har ment at Statsbygg skal ha. Og det betyr at deler av Statsbygg krever andre rammebetingelser enn dem som de har i dag. Jeg ser for meg at vi kanskje kan ta deler av Statsbyggs portefølje og gjøre det til et AS, ikke nødvendigvis privatisere, men skille det ut av forvaltningen. Dette kommer jeg tilbake til Stortinget med til våren.

Når det gjelder statlig medvirkning på Fornebu, kan vi i St.meld. nr. 13, som ligger til behandling i Stortinget, fyldig fortelle om hvordan staten kan medvirke til IT-senteret, til tilrettelegging for utdanning, bruken av arealer og hvilke eierskapsmodeller vi eventuelt velger for medvirkning med private.

Ågot Valle (SV): Jeg vil først gi statsråden ros for at hun da det stormet som verst rundt slottsrestaureringa i sommer, bidrog til offentlighet og åpenhet om det som skjedde da. Jeg håper også at hun vil bidra til fullt offentlig innsyn i det videre arbeidet. Det mener jeg saken og alle parter er tjent med.

Så til arbeidsgiverpolitikk og likestilling; jeg er ganske sikker på at statsråden er opptatt av det også. Likelønn, arbeidstid og muligheter for karriere og kompetanseutvikling er sentrale elementer i en god arbeidsgiverpolitikk. I 1997 hadde statsansatte kvinner en gjennomsnittlig årslønn på 89,9 pst. av tilsvarende årslønn for menn, og det gjaldt heltidsansatte. For perioden 1991-94 tjente statsansatte kvinner 9,2 pst. mindre enn menn med like lang utdanning, yrkeserfaring og ansiennitet. Dette er dokumentert i NOU 1998:13 Etter inntektsoppgjørene 1998.

Vi mener at det går for seint med likelønnsutviklinga. Stortinget har direkte arbeidsgiveransvar for statlig sektor og bør derfor gi et klart signal om at likelønnsarbeidet skal prioriteres. SV mener at staten som arbeidsgiver skal tilby en likelønnspott ved lønnsoppgjøret i 1999. Disponeringa av denne likelønnspotten skal avgjøres, mener vi, i forhandlingene. Det er viktig at ekstrasatsinga forsterker og ikke erstatter likelønnskrav innafor lønnsoppgjørets ordinære rammer.

Da spør jeg: Vil statsråden støtte tanken om en likelønnspott? Og hvis ikke: Hvilke andre initiativ vil hun ta for å fremme likelønn?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Jeg tror veldig mange lærte noe av slottssaken. Og jeg kan forsikre om at i den grad jeg kan medvirke til det, skal i hvert fall åpenhet fortsatt være gyldig i den saken som i andre saker. Jeg tror at alle er tjent med det i det lange løp.

Så til arbeidsgiverpolitikk og likelønn: Som statlig arbeidsgiver har vi flere ting på gang for nettopp å øke kvinners deltakelse i staten, bl.a. et prosjekt om kvinners lederfunksjoner og rekrutteringsgrunnlag som heter Kvinner, kompetanse og kvalitet. Vi driver faktisk ganske spesielt med kvinnepolitikk i staten. Også ved det siste lønnsoppgjøret la vi inn likelønnsprofilen som en av de prioriterte faktorene som skulle telle ved lønnsoppgjøret. Hvorvidt det er fornuftig å ha en egen likelønnspott, er jeg ikke sikker på om jeg kan svare representanten på, men jeg tror diskusjonen om profilen foran neste års mellomoppgjør vil være en diskusjon som Regjeringen vil ta på et senere tidspunkt. Men jeg kan love representanten Valle at det å dra kvinner med hele tiden er til stede i disse debattene, og det vil det fortsatt være.

Grethe G. Fossum (A) : Regjeringen har i flere sammenhenger understreket hvor viktig det er å få til et samarbeid med fagbevegelsen. Jeg har inntrykk av at det inntektsoppgjøret som skal være til våren, vil være avhengig av både et godt samarbeidsforhold og et åpent samarbeidsklima. Derfor er det med forundring jeg leser et svarbrev fra departementet den 4. desember 1998 om boliglån til statsansatte, hvor rentesatsen har vært et forhandlingstema mellom regjeringspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet. Mitt spørsmål til statsråden er da: Er ikke dette et forhold mellom de fagorganiserte og administrasjonsstatsråden? Eller er det en ny praksis som statsråden nå har lagt seg på og ønsker å fortsette med? I det siste avsnittet i svarbrevet fra statsråden står det nemlig at

«bevilgningene på Kap. 1544 post 90 ikke påvirker budsjettbalansen, fordi 90-postene ikke inngår i beregningen av budsjettbalansen».

Altså har ikke dette noe å si for budsjettbalansen. Men det har noe å si for de fagorganiserte, og da ville det vel ikke være for mye forlangt om statsråden tok dette opp nettopp med de fagorganiserte og ikke la det inn som et debattforslag omkring regjeringsmakten i Stortinget. Det borger ikke akkurat for godt samarbeid til våren.

Representanten Breimo tok opp dette med fylkesmennenes rolle. Det kan godt være at omleggingen tar tid, men mens omleggingen av fylkesmannsrollen tar tid, er det noen som taper, og det er barnevernsbarna. Hvordan har statsråden tenkt å ivareta deres rettssikkerhet mens omleggingen pågår?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Forholdet mellom Regjeringen og organisasjonene i arbeidslivet er selvfølgelig viktig. Referansen til årets oppgjør har en del nye tanker knyttet til seg. Vi skal ha nettopp et inntektspolitisk seminar med partene i arbeidslivet fra 16. til 17. desember, altså fra i morgen til torsdag, hvor vi skal prøve å finne en ny, felles plattform som kan føre oss tryggere framover enn det som var resultatet av årets oppgjør.

Når det gjelder forholdet mellom renten på lån til ansatte gitt gjennom Statens Pensjonskasse, er det en instruks fra mitt departement til Statens Pensjonskasse som bygger på en normrente pluss 0,5 pst. Det er en instruks som jeg forstår ikke endres i år. Det betyr at normrenten for neste år er 5 pst. pluss 0,5 pst., slik at den praksisen som er innarbeidet tidligere, vil bli videreført.

Jeg har fått opplyst at den setningen som står i finanskomiteens innstilling – jeg husker ikke sidenummeret nå dessverre – er kommet inn ved en inkurie, og faktisk ikke er en del av finanskomiteens merknader. Det var en opplysning jeg fikk av Lars Gunnar Lie i stad, og jeg tror kanskje at vi kan ta den debatten når den innstillingen kommer opp senere i dag. Men jeg oppfatter at det ikke er noen endringer av verken praksis eller hvem som har ansvaret for å fastsette renten.

Grethe G. Fossum (A) (fra salen): President! Til en åpenbar misforståelse – det gjelder nettopp renten og det svarbrevet som komiteen har fått fra statsråden.

Presidenten: Presidenten vil mene at dette vil Grethe G. Fossum få mulighet til å ta opp i et treminuttersinnlegg.

Grethe G. Fossum (A) (fra salen): Da tegner jeg meg til et treminuttersinnlegg.

Presidenten: Det er greit.

Da er replikkordskiftet omme.

Liv Marit Moland (A): Som representanten Trond Helleland sa i stad, er sprangene store i denne debatten. Jeg vil gjerne gå tilbake til krisesentrene og peke på det svært viktige arbeidet som gjøres av frivillige organisasjoner, både på krisesentre, på incestsentre og i krisetelefoner. Disse tiltakene er helt avhengige av offentlig støtte i dagens samfunn. Vi kan ønske det annerledes, men siden starten tidlig på 1970-tallet har de bare økt i antall. De er et viktig supplement til det offentlige tilbudet til familier som opplever kriser. Det gjelder spesielt der kvinner og barn utsettes for vold.

Krisesentrene har alltid måttet slåss for sine bevilgninger fra det offentlige, spesielt lokalt. Bestemmelsen om at staten yter samme støtte som lokalsamfunnet, har derfor vært en ekstraforsikring for driften.

Kommunene har de siste årene økt sin støtte, derfor har også den statlige støtten økt. Det er stilt spørsmål om denne ordningen, og Statskonsult har derfor levert en rapport – Rapport 1997:18 – der en foretar en evaluering av tilskuddsordningen til krisetiltakene.

Fra mitt ståsted er det positivt at støtten til disse tiltakene øker – det er unødvendig å se på det med bekymring. Det ser dessverre ut til at regjeringspartiene vil styre denne utviklingen på en annen måte og vurderer en omlegging. Det stilles spørsmål ved den geografiske spredningen av tiltakene, og man hevder at nye tiltak først vil kunne vurderes i forbindelse med en eventuell omlegging av tilskuddsordningen.

Arbeiderpartiet ønsker å støtte prosjekter som ser på barns forhold på krisesentre. Disse sentrene er ikke bygd for barn, men barna utgjør dessverre en stor gruppe blant brukerne. Barne- og familiedepartementet har finansiert et prøveprosjekt på Oslo Krisesenter med fokus på barna, og et permanent tilbud er etablert innenfor barnehagesektoren. Senteret har knyttet til seg barnefaglig kompetanse for å kunne ivareta barns behov i en vanskelig livssituasjon. Dette er et svært viktig arbeid som andre krisesentre kan dra nytte av.

Voldsofferarbeid er et annet område det bør satses sterkere på når det gjelder krisetiltak for familiene. De fleste overgrep skjer ikke i Oslos gater, men hjemme i familiene, og kvinner og barn er mest utsatt. Halvparten av drap på kvinner skjer i familien og i hjemmet. Barn som blir eksponert for vold, lærer at vold brukes som konfliktløser. Vi bør spesielt motarbeide at gutter adopterer slike voldsmønstre og slike løsninger på problemer.

Arbeiderpartiet er derfor sterkt uenig i at man reduserer bevilgningene til forsknings- og utredningsarbeidet i denne sektoren. Arbeiderpartiet har lagt fram en helhetlig plan for å bekjempe voldsbruk, og har derfor foreslått å bevilge 5 mill. kr ekstra til krisetiltak.

Kunnskapene våre om vold og mishandling i hjemmet er begrenset, og diskusjonen omkring løsninger på problemene vil fortsette. Men man reduserer ikke vold mot kvinner og barn i hjemmet med mer politi i gatene og reduserte bevilgninger til barnehager og skolefritidsordninger.

Carl I. Hagen (Frp): Arbeiderpartirepresentanten Gunnar Breimo sa i sitt innlegg at forliket mellom regjeringspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet betyr en rasering av barnehageutbyggingen i Norge.

Jeg har med interesse gått gjennom Arbeiderpartiets merknader for å se hva det er som gjør denne store forskjellen. I en tabell står det at måltallet for 1998 var 13 000, og det ble oppnådd bare 3 500. Men i fjor hadde jo ikke Arbeiderpartiet noe stimuleringstilskudd til etablering av nye barnehageplasser og en helt minimal endring av driftstilskuddet, så det skulle vært interessant å vite hvilken annen utbygging det ville vært med Arbeiderpartiets politikk når det egentlig ikke var noen endringer når det gjaldt etablering, men kun en moderat endring i driftstilskuddet. Nå har de altså foreslått et investeringstilskudd på 10 000 kr pr. barnehageplass. Det er 10 pst. av kostnadene ved å etablere en ny plass. Hva i all verden er det for slags dokumentasjon Arbeiderpartiet kan presentere, innhentet fra Kommune-Norge, som tilsier at 10 pst. investeringstilskudd og ingenting til drift skulle medføre en tredobling av kommunenes etablering av nye barnehageplasser? Jeg vil si at Arbeiderpartiets argumentasjon når det gjelder barnehagene, er en gigantisk bløff, hvor de bruker helt ubetydelige forslag til å dramatisere og late som det egentlig har en virkning. Jeg synes man kunne avstå fra den slags argumentasjon når man ikke følger opp med konkrete forslag som kan få en innvirkning på situasjonen.

Så synes jeg det er grunn til å hilse velkommen at Senterpartiet og Kristelig Folkeparti omsider har slått følge med Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet når det gjelder merknadene vedrørende IT Fornebu – altså et IT- og kunnskapssenter på Fornebu. Jeg skulle ønske at statsråden også kunne ha litt mer glød, i stedet for å komme med alle motforestillingene, og gi litt støtte til de visjonene som foreligger for å få en kombinasjon av offentlige og private interesser til å utvikle et IT- og kunnskapssenter på Fornebu. Vi står foran en IKT-revolusjon også i vårt land, hvor særlig alt som har med undervisning å gjøre, vil møte enorme utfordringer, da en og samme professor via IKT-systemene, dette nye kommunikasjonsvirkemiddelet, kan undervise tusenvis av elever. Det kommer til å bety mye for utviklingen av undervisningssektoren i grunnskolen, og selvsagt særlig innen videregående og høyere utdanning. Man kan ha kombinasjoner med innhenting av forelesninger fra hele verden, knytte hele verden sammen og utveksle informasjon og kunnskap.

Jeg har liksom det inntrykk at Regjeringen ikke ser de enorme mulighetene og utfordringene som ligger der også for det norske samfunn, når man alene satser på de mer stivbente offentlige høyere utdanningsinstitusjoner. Det man trenger, er et dynamisk miljø som kan følge med, og som raskt kan snappe opp det som skjer ute i den store verden. De stivbente offentlige utdanningsinstitusjoner med livsvarige professorater er ikke egnet for det. Når vi ser ut, er det helhetlige planer for områder som kombinerer det utdanningsmessige med det praktiserende næringsliv og med utviklingsmiljøer.

Vi synes det er merkverdig at når for en gangs skyld også private har visjoner om å være med på å skape en utvikling i Norge, er det først og fremst Høyre som utelukkende er interessert i om vedkommende skal tjene penger på det. Og Venstre, som har snakket om næringslivet, er negative og gjør hva de kan for å bekjempe nettopp dem som altså vil videreutvikle noe av det vi har savnet i Norge – kombinasjonen offentlig og privat. Når det gjelder det å respektere og anerkjenne private som går inn i den offentlige sfære, er det faktisk Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som tar imot utfordringene, og som gjerne vil være med og skape dette. Her kan jeg gi kompliment til den samme Gunnar Breimo som jeg kritiserte i begynnelsen av mitt innlegg. Det er veldig hyggelig at Kristelig Folkeparti og Senterpartiet nå er om bord. Jeg skulle ønske det kunne velte over på Regjeringen slik at man kunne få litt dynamikk der og følge opp de planene som nå foreligger.

Presidenten: Presidenten mener representantene nok bør være litt tilbakeholdne med å karakterisere politiske motstanderes politikk som bløff, ja endog gigantisk bløff – dette bare i all vennlighet.

Marit Nybakk (A): Jeg har i forbindelse med programarbeid i Oslo Arbeiderparti i høst ledet et arbeid på området barn og unges oppvekstvilkår. Vi brukte veldig mye av tiden på å gå ut i miljøene. For å kunne utarbeide forslag til tiltak for bedrede rammebetingelser for storbyens oppvekstmiljø var vi opptatt av å finne ut hvordan virkeligheten så ut. Vi var bekymret for volden utført av stadig yngre barne- og ungdomsgjenger. Vi ville finne ut av den reelle hverdagen til jenter med innvandrerbakgrunn. Vi ønsket å få vite hvordan politiet drev forebyggende ungdomsarbeid.

Det ble en spennende reise – inn i både kjente og ukjente områder. I Søndre Nordstrand bydel fikk vi vite at bydelen, som for øvrig har 30 000 innbyggere fordelt på 10 500 husstander, har 58 forskjellige språkgrupper og 33 ulike trossamfunn, at det bor flere pakistanere og somaliere på Søndre Nordstrand enn i en stor somalisk eller pakistansk landsby. Vi fikk høre om ungdomsgjenger og om en prekær mangel på barnehager.

Men vi fikk også se hvordan bydelen prøver å få til mer fleksible barnehageløsninger og maksimalt utnytter flerbrukshuskonseptet for å få til tilbud både til barn og unge. Vi fikk høre om fredags- og lørdagstreff for fremmedspråklige kvinner med førskolebarn, om åpen barnehage noen timer i uken for foreldre og barn – et tilbud som fanger opp bl.a. problemfamilier.

På Stovner politistasjon fikk vi se video om hvordan stasjonen – for øvrig på statlige storbymidler – tar med ungdom med et desperat behov for voksenkontakt på weekendturer på landet for bl.a. å ri og stå på vannski.

Ved flere bibliotek som har hatt lekselesingsprosjekter, lærte vi at for jenter med muslimsk bakgrunn er bibliotekene fristeder. Her kan de gjøre lekser; de får sjelden verken lov eller mulighet til det hjemme. Vi hørte om ungdomsskoleelever som var briljante i matematikk, men som ikke skjønte oppgaveteksten – og hjemme snakket ikke familien norsk.

I fritidsklubbene hørte vi om muslimske gutter som delte ut løpesedler på urdu, som omtalte jentene fra samme miljø som horer fordi de gikk på videregående skole, og om gutter fra innvandrermiljøer som ikke får satt rammer tilpasset norsk hverdag og norske regler, og som derfor mister respekt nettopp for regler, rammer og lover i Norge.

Skal vi forebygge ungdomskriminaliteten i storbyene, må vi vite noe om de strukturelle utviklingstrekkene som skaper volden. Vi må finne ut hvorfor vi har problemer med å gjøre barn fra enkelte etniske miljøer funksjonsdyktige i vårt samfunn. Et eksempel: Mens vi har satt inn store ressurser på å sikre innvandrerjentene god skolegang, med mulighet for jobb eller høyere utdannelse, får vi nå et innsyn i hvor omfattende arrangerte ekteskap og tvangsekteskap er. Jeg må tilstå at jeg gråt da jeg leste Hege Storhaugs bok om 17-årige jenter som blir giftet bort til menn som verken kan norsk eller vet noe om norsk kultur, og som nekter dem å fullføre videregående skole, om lærere som har jentenes fortrolighet, som møter en stengt dør i barnevernet, med beskjed om at dette skal de ikke blande seg opp i, for dette er kultur. Det er den misforståtte kulturrelativismen som har preget enkelte kulturradikalere og akademikere i en 20-30-årsperiode.

Arbeiderpartiet har i komiteinnstillingen foreslått en rekke utmerkede tiltak for å bedre oppvekstvilkårene og forebygge ungdomsvold – fritidstilbud, klubber i sentrum, natteravner, tverrfaglig samarbeid mellom skole, politi, barnevern og bydel, utvidelse av voksenkontakt, bare for å nevne noen eksempler. Det er ingenting ungdom har mer behov for i storbyen enn voksenkontakt. Videre har vi foreslått kriminalitetsforebyggende tiltak rettet mot barn og unge i risikosonen. Arbeiderpartiets forslag fortjener støtte og ikke minst en helt konkret oppfølging. Det er også min utfordring til barne- og familieministeren i dag.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Karin Andersen (SV): Debatten i dag har dreid seg veldig mye om barns oppvekstvilkår, og jeg blir alltid like forundret når den debatten dras i gang. Jeg tror kanskje at man først må stille seg noen spørsmål om hva slags samfunn det er godt å vokse opp i. Hva er det vi gjør som legger til rette for at samfunnet skal bli godt å vokse opp i? Jeg oppfatter nå at mange har en slags gammeldags holdning til dette og mener at alt var mye bedre før. Jeg vil advare mot det. For jeg tror at hvis man leser historie og litteratur, eller er så heldig som noen av oss er, å ha gamle mennesker å snakke med, vil man fort oppdage at det var ikke så veldig mye som var bedre før. Man kan se seg rundt i dag og spørre dem som nå er mest opptatt av at mor skal være mer hjemme, om de også har brydd seg om å se på alle bilene der ute, og hvor lite plass det er til barna noe sted, om de synes de nedslitte skolene kan være noe å strekke seg etter, om de har følt kjøpepresset, om de har sett all voldsunderholdningen som tyter ut overalt og forgifter hodet på noen hver, om de har sett alle de kommersielle tilbudene til barn og unge som dreier seg om å kjøpe seg lykke og rus, og om man har sett idealene om vellykkethet som dreier seg om penger og utseende.

Jeg har hørt med forundring på debatten om barnehager og tenkt: Hva er det som gjør at man frykter barnehager så veldig? Jeg har jobbet i barnehage i 17 år, og der har altså ingen av disse tingene vært til stede. Tvert imot har det vært et sted hvor man har blitt tatt på alvor, der man har holdt på med oppdragelse, der man har lært å si takk for det man får, og der man har lært å måtte bidra til det daglige liv, der man har blitt bakket opp på sin kreativitet og på de evnene man har, og der familien har fått støtte. Jeg blir ganske fortvilet og lei meg når jeg opplever at de som nå ønsker å dreie familiepolitikken over i gammeldags retning, ser så lite hva det er barnehagene faktisk bidrar til, og påstår at det er barnehagene som bidrar til økt voldsutøvelse, til mindre hensyn til hverandre osv. Det er rett og slett ikke sant.

Så til et annet tema som jeg har blitt svært opprørt av i det siste, og det er at det ser ut til at Regjeringa har tenkt å la kommunene få lov til å avkorte sosialhjelp mot utbetaling av kontantstøtte. I går sa sosialministeren at Regjeringa var beredt til å vurdere dette på nytt igjen, fordi det virker som en svært smålig og urimelig ordning i forhold til dem som har minst, når de som har mest, skal få pengene uavkortet uansett om de bruker tid eller ikke sammen med barna sine. Jeg har lyst til å spørre barne- og familieministeren i dag om det også er slik at hun er villig til å revurdere denne ordningen.

Elsa Skarbøvik (KrF): Det er ingen gammeldags barnepolitikk denne Regjeringen ønsker å føre. Den ønsker å ta nåtidens problemer på alvor, derfor er det en gledens dag i dag å kunne være med og vedta et budsjett med forslag om at kontantstøtteordningen utvides også til toåringene.

For Kristelig Folkeparti er det et overordnet mål å skape et mer barnevennlig samfunn, og jeg er glad for at Regjeringen tar barns behov på alvor. Barn har krav på foreldres omsorg og tid. Gjennom kontantstøttedebatten er endelig barn plassert i sentrum av de voksnes oppmerksomhet, ikke som salderingspost, men som en del av vår hverdag. For kanskje har noe gått tapt i materialismens navn.

Anklagene mot Kristelig Folkepartis representanter er svært urimelige. For det er Grethe G. Fossums egen drømmeverden hun stadig viser til, når hun omtaler oss andre. Jeg kjenner meg iallfall ikke igjen. Mange av oss var barn på 1950-tallet og har dermed vært i yrkeslivet på 1970-, 1980- og nå på 1990-tallet, med små barn og store barn, og vi vet hva vi snakker om. Vi ønsker å ta på alvor og legge til rette for et samfunn med valgfrihet når det gjelder foreldres omsorgsform.

Når Arbeiderpartiet omtaler mors plass i hjemmet, er det ikke noe annet enn en nedvurdering av barns omsorg. Når skal Arbeiderpartiet innse at foreldre kan gi minst like god omsorg som voksne i barnehager kan? Når skal Arbeiderpartiet se at også mennesker som ikke er i inntektsgivende arbeid, har verdi? Når skal Arbeiderpartiet akseptere at vi foreldre er forskjellige? Når 84 pst. av de aktuelle foreldre i f.eks. Vestfold ønsker kontantstøtte, viser dette at Kristelig Folkeparti tar foreldres behov på alvor. Dette er intet mindre enn et ideologisk oppgjør med Arbeiderpartiets familiepolitikk.

Når vil Arbeiderpartiet innse at noe er gått tapt på frigjøringskampens alter? Arbeiderpartiet må ty til fordommer om oss som har kjempet for kontantstøtte, noe som viser at deres argumenter er innholdsløse. Mange av oss har vært aktive for kvinners rettigheter, og vi har vært brukere av barnehager. Vi ønsker å ta på alvor at det som gjøres særlig de tre første årene av barnets liv, er det viktigste.

Grethe G. Fossum (A): Det har vært mange interessante innlegg i dag, og spesielt har jeg funnet voldsdebatten interessant. Det har vært hevdet at den pakken som har kommet fra Arbeiderpartiet, har vært «teater» fra Arbeiderpartiets side. Vi har glemt rusmiddelproblematikken, har det vært sagt, og vårt alternative budsjett inneholdt ikke en voldspakke. Jeg har gitt gode begrunnelser, syns jeg, for hvorfor vi ikke har tatt opp disse tingene. Men alt dette blir unnskyldninger som har blitt brukt for å unngå å ta stilling til et viktig samfunnsproblem. For det er slik at der ute foregår det vold, og i hjemmene foregår det vold. Og hvordan skal vi løse det? Mitt spørsmål til barne- og familieministeren – som jeg ønsker et svar på, det er ikke unnskyldninger jeg er ute etter nå – er: Hvordan vil statsråden klare å løse de voldsproblemene som vi ser i dag både hjemme og ute, med færre bevilgninger enn hun hadde i 1998? Hvordan vil hun prioritere? Og hva vil hun ta vekk av sitt eget budsjett for å få til en aktiv handling mot voldsbruken? Det holder ikke her med handlingsplaner, det holder kun med handling.

Et annet problem som har vært tatt opp, av Fremskrittspartiet, er den stadige påstand om at Arbeiderpartiet er for obligatorisk barnehage. Jeg avviser det her og nå. Det har vi aldri sagt og aldri ment, og det kommer vi ikke til å mene.

Det hevdes også at kontantstøttedebatten i Arbeiderpartiet har gått i vranglås. I alle andre sammenhenger kalles dette prinsippfasthet, og det er nettopp det det er. Arbeiderpartiet er imot å bruke penger på at folk ikke skal bruke en offentlig tjeneste – det er et prinsipp.

Fremskrittspartiet har også vært såpass freidig at det har påstått: økende skilsmisser på bakgrunn av den familiepolitikken Arbeiderpartiet har ført. Det betyr at flere barnehager, enhetsskole, barnetrygd osv. har ført til flere skilsmisser. Jeg skal følge kontantstøtten nøye fremover og se på skilsmissestatistikken for å se om Fremskrittspartiet har rett i sine vurderinger.

Så til slutt litt om det statsråd Løwer og jeg kom opp i her. Komiteen har fått et brev fra statsråden om at renten er 6,5 pst. for boliglån til statsansatte. Dette medfører ikke riktighet. Komiteen vil få tilsendt et nytt brev fra statsråden, som jeg håper kommer ganske raskt, og representanten Lars Gunnar Lie vil redegjøre for denne problematikken senere i dag.

Helt til slutt vil jeg ta opp de forslagene som er kommet fra Arbeiderpartiet, både i forbindelse med denne debatten og neste debatt.

Jeg vil foreta en rettelse, hvis jeg får lov til det. Det gjelder forslag nr. 20. Det skal stå punktum etter «disse tusenårsprosjektene», og den setningen som kommer etterpå, skal strykes.

Presidenten: Grethe G. Fossum har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Gunnar Breimo (A): Noen kommentarer til en del av de sakene som har vært tatt opp i denne debatten:

I likhet med Carl I. Hagen må også jeg etterlyse litt mer glød fra statsrådens side når det gjelder utvikling av IT Fornebu. Jeg er ikke så sikker på at det nødvendigvis behøver å være slik at klare føringer har negativ betydning for prisen. Men det er klart at dess mer statsråden gjentar akkurat den påstanden, dess mer kan det få den konsekvensen.

Jeg synes det er viktig at staten deltar aktivt i arbeidet for å få etablert IT Fornebu og ikke slipper dette helt fritt. Det er viktig av hensyn til undervisningsinstitusjonene våre, og ikke minst er det viktig av hensyn til distriktene. Hvis vi ikke får nødvendig styring på dette, kan vi få en støvsugereffekt, som mange frykter. Jeg håper derfor departementet virkelig vil legge seg i selen og følge opp det stortingsflertallet har sagt. Men jeg er bekymret, for St.meld. nr. 13 røper tydelig et helt annet perspektiv fra statsråd Sponheims side – den mangler fullstendig visjoner.

Når det gjelder Statsbygg, er jeg enig i det statsråden har sagt omkring organisering. Når det gjelder det med AS, er jeg i utgangspunktet skeptisk, men det kan godt tenkes at det kan være tjenlig. Men vi må være oppmerksom på at det ikke er likegyldig hvilke oppgaver man legger til et AS. Det er ikke likegyldig hvor sterk politisk påvirkning vi kan ha på Statsbygg i framtiden.

Når det gjelder fylkesmennene, har jeg lyst til å gi ros til statsråden for ærligheten. Hun sier rett ut at det her kan bli problemer. Men samtidig sier hun at departementet og fylkesmennene kan leve med det. Jeg er ikke det minste i tvil om at de kan leve med det. Stortinget kan også leve med det. Med spørsmålet er: Kan de hvis interesser skal ivaretas av fylkesmennene, leve med det og få sine interesser ivaretatt på en ordentlig måte? Det svarte ikke statsråden på.

Til Carl I. Hagen må jeg bare si at jeg fastholder påstanden om at resultatet av budsjettet, kontantstøtten osv. vil føre til en rasering av barnehagetilbudet. Vi ser nå mange signaler som tyder på det. Kommunene skrinlegger sine byggeplaner i påvente av å se hvordan utviklingen blir, og av redsel for at behovet faktisk ikke vil være til stede på grunn av kontantstøtten. Det er viktig at vi får kommunene til å gjennomføre disse planene. La meg også bare understreke at kontantstøtten uthuler selve grunnlaget for barnehagene, og det er ikke uten grunn at de private barnehagene har vært mest fortvilt når de har gitt signaler til oss, og det har de gjort fra første dag av. Jeg vil si det så sterkt at de som ikke ser de negative konsekvensene kontantstøtten får for barnehagene, må være blendet og fått svekket sidesynet.

Per-Kristian Foss (H): Bare følgende lille bemerkning til foregående innlegg: Vi driver en barne- og familiepolitikk ikke av hensyn til opprettholdelse av private eller kommunale institusjoner, men av hensyn til barn og foreldre. Og hvis barn og foreldres etterspørsel etter institusjonene forandrer seg, må institusjonene forandre seg deretter. Noe annet ville være en ekstremt konservativ holdning, ja grensende til en form for institusjonskonservatisme, som ikke jeg står for.

For også å bidra til den ideologiske debatten på et annet område, vil jeg si at jeg lurer på hvor lenge det er siden representanten Carl I. Hagen har beveget seg inn på et universitet. Det kan det være mange grunner til å lure på. Men utgangspunktet mitt nå var det innlegg som han holdt her, hvor han beskriver samtlige universiteter og høyskoler som «stivbente» institusjoner, hvor hovedproblemet er «livsvarige professorater», og at de ikke har tatt data i bruk. Da må jeg si at jeg tror et lite bedriftsbesøk i en lang sommerferie vil være å anbefale, og Oslo Universitet er jo i valgkretsen til representanten Hagen.

Jeg tror universitetene på mange måter kan bli bedre på dette, men det får være grenser for forstokket fremstilling. Universitetene vil ved større ressurser kunne satse mer på ny teknologi og samarbeide bedre internasjonalt, samarbeide bedre også med næringslivet, men utviklingen f.eks. ved Oslo Universitet når det gjelder samarbeidet med næringslivet, har i de senere årene vært ganske formidabel, og det er en utvikling jeg støtter. At det skulle være noen grunn til å tildele spesielle grupper av kapitaleiere billige tomter, har jeg derimot vanskelig for å forstå. Jeg har den tilnærming til IT og til samarbeid mellom private og offentlige institusjoner at jeg synes – for å gi det råd til statsråden – det bør møtes med en passelig blanding av realisme og glød. Det er farlig å gløde såpass at man også ulikebehandler ulike grupper av kapitaleiere. Det er mange i dag som ser en stor interesse i å koble eiendomsutvikling på Fornebu – som vel er landets mest attraktive tomteområde for både boligutvikling og for næringsutvikling – med ideer om IT. Men det er ikke slik at IT-ideene er begrenset til enkelte grupper av kapitaleiere. Mange har ment mye om dette, og en del har også gjort noe i praksis.

Vi møter Fornebu-utviklingen med den samme holdning som vi har på andre områder. Et godt samarbeid mellom private og offentlige er bra på IT-siden, men det skal ikke være noen begrunnelse for å tildele enkelte kapitaleiere tomteområder til under markedspris. Det vil jo være et ekstremt uliberalistisk standpunkt og i strid med alle rimelig oppleste og vedtatte ideer om hvordan markedsøkonomien skal fungere. Så jeg er særlig overrasket over at Fremskrittspartiet kan forfekte et slikt syn. At det har slått rot i visse deler av Arbeiderpartiet, bør man kanskje være mindre overrasket over. Men jeg tror det vil gi seg.

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Inger Stolt-Nielsen (H): Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si noe i denne treminuttersrunden. Men det kom et innlegg her som jeg nok synes påkaller en viss oppmerksomhet, for det fremstilles som om vi som går inn for kontantstøtten, er imot barnehagen. Men det er vi jo ikke. Det er ikke noen motsetning mellom barnehage og kontantstøtte. Og når Arbeiderpartiet så ensidig fokuserer på økt barnehagebygging, økt barnehagebygging i enhver sammenheng, stikker de samtidig under stol at vi faktisk har en veldig mangel på kompetent utdannet barnehagepersonell, en så stor mangel at svært mange barnehager i dag driver med veldig mye ukvalifisert arbeidskraft. Dette problemet er også en del av barneomsorgsproblematikken i Norge. Barnehager er stort sett bra for barn, det er vi enig i, men foreldre må ha lov til å velge andre muligheter, for andre muligheter kan for noen barn være bedre. Det er litt avhengig av hvordan kvaliteten er på de ulike lokale steder, og en rister altså ikke fagutdannet barnehagepersonell ut av hatten gjennom en budsjettinnstilling, og det tror jeg at Arbeiderpartiet bør ta på alvor.

Marit Nybakk hadde et veldig engasjert og godt innlegg om Oslo-volden. Men jeg må få lov å si at jeg et øyeblikk følte meg hensatt til salen i Oslo bystyre, og det er jo ikke der vi er. Veldig mye av det som Marit Nybakk tok opp, er en riktig og god problematikk å reise i Oslo bystyre, og det høres heldigvis ut som om Oslo på mange måter har en meget god hånd med det som skjer. Det er satt veldig mange gode tiltak ut i livet, vi har heldigvis et godt byråd i Oslo som tydeligvis tar problematikken i egen by på alvor. Vi må ikke komme i den uheldige situasjon at vi fordi om det er problemområder i Oslo, må etablere ordninger som gjøres landsdekkende. Jeg er ikke så sikker på f.eks. at det er nødvendig å etablere fast politikontakt for en skole på Ørsta eller i Volda, selv om det kanskje kan være nødvendig på Nedre Nordstrand. Det er slike overreaksjoner fra Stortinget som ofte belaster våre kommunale instanser med unødig byråkrati, med unødige utgifter til en planlegging som ikke er nødvendig for de enkeltstående kommuner. Vi må overlate noe til Kommune-Norge, og selv om de fleste av oss som er her, har en fortid som lokalpolitikere, må vi ikke ta lokalpolitikken i for stor grad med oss inn i stortingssalen. Lokalpolitikken er lokalpolitikernes.

Karin Andersen (SV): Representanten Stolt-Nielsen modererte nå ordbruken sin vesentlig i forhold til barnehager, og det er jeg veldig glad for. Men så konkluderer Stolt-Nielsen med at det er problemer med å få kompetent personell i barnehagene, det er mange ufaglærte der. Ja, det er et problem. Men en del av kritikken mot kontantstøtteordningen går jo på at den kan gå til å finansiere ordninger nettopp for ufaglærte, ordninger som det ikke er noen slags form for kvalitetskontroll på. Vi syns det er bekymringsfullt fordi vi ønsker å legge penger inn i ordninger der staten bidrar til kvalitetstilbud som det er lovverk rundt. Og så må man stille krav til både utdannelse, til arealer, til planlegging osv., slik at man vet hvordan man kan forholde seg til det. Jeg syns man burde tenke litt mer over dette når man nettopp peker på at det er et problem i barnehagene at man mangler kompetent personell mange steder.

Så til kritikken som har vært reist mot budsjettet for at man tar vekk mange av de gode hjelperne som politiet har og foreldrene skal ha i sin vanskelige oppdragergjerning. Det syns jeg kanskje man burde tenke nøyere over, for det er ikke slik at det bare er foreldrene som påvirker barna sine – og jeg syns egentlig ikke det skal være sånn heller. Jeg vil gjerne bidra med å være voksenperson for mange andres barn, og det syns jeg både nabokjerringer, naboer og alle skal være. Vi skal hjelpe hverandre, og det må også være noen institusjoner som gjør det. Og det er de gode hjelperne som politiet sjøl etterspør, som i stor grad nå blir borte.

Så har jeg lyst til si at det temaet som representanten Alstad tok opp i stad, nemlig at menn i stor grad er fraværende i barns oppvekst og spesielt i barnehager, syns jeg var svært viktig og betimelig. Jeg kunne ønske å diskutere det litt mer, for jeg har, som jeg sa i stad, erfaring fra dette. Jeg har jobbet 17 år i barnehage, og på den tida var det to menn som syntes det var bryet verdt, og som fant lønna god nok til å være der i ett år og bidra til oppvekstmiljøet for barna, være et forbilde og et identifikasjonsobjekt som guttene kunne se opp til. Det er slik at noen av oss er kvinner, og noen er menn, og vi kan ikke være noe annet – ønsker det ikke heller. Men menn trengs i mye større grad på den arenaen som dreier seg om oppvekstvilkår, både for store og små barn, men kanskje spesielt for de små. Jeg tror at man hjemme etter hvert er blitt mye flinkere, men på den offisielle arenaen savner vi menn, og derfor er jeg kjempeglad for det innlegget Alstad hadde før i dag.

Ola T. Lånke (KrF): Kristelig Folkeparti vil understreke at det er nødvendig å ha et langsiktig perspektiv i forbindelse med igangsetting av nye utbyggingsprosjekter for å sikre ønsket samfunnsutvikling. Dette hensynet har også vært lagt til grunn i vårt arbeid med planene om etterbruk av anlegg og områder på Fornebu. Behandlingen i komiteen når det gjelder dette, har dreid seg om to forhold:

For det første den kompensasjon på 2,3 milliarder kr som Stortinget har vedtatt skal tilføres Oslo Lufthavn AS for overføringen av Fornebu. Det er viktig å merke seg at et flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har slått fast at denne kompensasjonen skal overføres til Luftfartsverket, og ikke brukes som egenkapital, i et eventuelt statlig engasjement på Fornebu. Dette vil legge klare føringer på statens holdning til avhending av eiendommene på Fornebu. I den grad staten ikke realiserer disse verdiene, må kompensasjonen til Luftfartsverket skaffes til veie på annen måte.

Det andre gjelder etterbruken av Fornebu og i hvilken grad staten skal involvere seg på eiersiden. Her har komiteens flertall vist til behandlingen av St.meld. nr 13 for 1998-99 senere i sesjonen. Kristelig Folkeparti vil igjen understreke at utbyggingen på Fornebu må skje etter en samlet plan som ivaretar hele samfunnets interesser. Et IT-kompetansesenter må også innordnes i en slik plan. Det er viktig at et kompetansesenter bidrar til positive synergieffekter både overfor næringslivet og utdanningsinstitusjonene i landet for øvrig. Staten må ha en hånd på rattet i denne utviklingen, og det er Kristelig Folkepartis oppfatning at det løp Regjeringen nå legger opp til, nettopp vil sikre dette.

Så litt til representanten Carl I. Hagens historieskrivning. Når representanten Hagen fremstiller det som om det er Kristelig Folkeparti og Senterpartiet som har kommet etter Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i denne saken, er vel ikke det helt i pakt med sannheten. Sannheten er at det er Fremskrittspartiet som har endret syn. I fjor stod nemlig representantene fra Fremskrittspartiet og Hagen på sidelinjen. Sentrumspartiene sier ikke noe annet i innstillingen denne gang enn det vi sa i innstillingen til budsjettet i fjor om dette. Det flertallet har slått fast, er at kompensasjon skal overføres til Luftfartsverket. Et eventuelt statlig eierskap, og graden av dette, vil vi komme tilbake til.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Når det gjeld debatten om kontantstøtta, er eg glad for at vi no også får fleirtal for kontantstøtte til toåringar frå 1. januar, og eg er veldig glad for det gode samarbeidet vi har hatt med Høgre og Framstegspartiet i denne saka. Det har blitt ei veldig god løysing ved behandlinga av budsjettet.

Men eg blir litt lei av at motstandarane av kontantstøtta tillegg oss ein heil haug med meiningar som vi ikkje har. Dersom Kristeleg Folkeparti hadde det synet at kvinnene helst skulle vere heime ved kjøkkenbenken, hadde ikkje eg som småbarnsmor vore på Stortinget. Sjølv om vi seier det gjentatte gonger og terpar på det, trur mange at vårt mål er at foreldre ikkje skal nytte seg av barnehage, men vere heime. Det er ei heilt feilaktig framstilling, som eg snart håper ein del motstandarar av kontantstøtta tar innover seg. Vi har eit ekte og godt engasjement for barnehagane, heilt opp til skulealder.

Det undrar meg litt at Arbeidarpartiet her fokuserer sterkt på barnehageprisane og auka foreldrebetaling. Vi er heller ikkje så glade for den auka foreldrebetalinga, men det verkar som dei legg skulda på Regjeringa for denne auken, og det er feil. Arbeidarpartiet har ikkje i sitt alternative budsjett lagt inn midlar for å redusere barnehageprisane, som ein mest skulle tru at dei hadde gjort ut frå deira kritikk mot regjeringspartia.

Når det gjeld debatten om vald og tiltak for å redusere valden, sa representanten Fossum at dei innspela som hadde kome, var mest ei unnskyldning for å sleppe å ta stilling til Arbeidarpartiet sitt forslag. Det er det ikkje. Arbeidarpartiet har mange gode forslag som vi er einige i, men når dei skriv mange sider om tiltak for å redusere valden utan å nemne problematikken knytt opp mot alkohol, er det ikkje så unaturleg at vi omtaler det, for det er også viktig i denne samanhengen å få ned alkoholbruken. Då Regjeringa la fram ein handlingsplan for redusert bruk av rusmiddel, så påla Arbeidarpartiet Regjeringa å føre ein meir liberal alkoholpolitikk enn det ein ønskjer. Det må også Arbeidarpartiet ta innover seg når ein diskuterer generelt problematikken rundt vald.

Sjølv om vi ikkje er i bystyret i Oslo, har eg lyst til å ta eit eksempel frå Oslo. Skjenkjebevillingstida er normalt til kl. 1 om natta – unntaksvis kan utestadene vere opne til kl. 3. I Oslo har Arbeidarpartiet medverka til at unntaket blir det normale. Det som ein del forskarar seier om problema knytte til vald, utestader og opningstider, og også det politimeisteren i Oslo seier om dette, burde vere noko til ettertanke for Arbeidarpartiet som sjølv har medverka til at vi har lange opningstider, og som kritiserer oss for å samarbeide med Høgre og Framstegspartiet, som også har ein altfor liberal alkoholpolitikk.

Eg vil gjerne få kome med ei stemmeforklaring når det gjeld dei ulike forslaga, så vi slepp å bruke tid på det i kveldsmøtet.

Når det gjeld forslag nr. 18, frå Arbeidarpartiet, vil eg berre seie at vi går inn for å halde ved lag eksisterande regionkontor, og at ein ønskjer større spesialisering ved dei enkelte kontora. Det vil vere ein styrke for heile landet. Derfor anbefaler vi sentrumspartia å stemme mot forslag nr. 18.

Når det gjeld forslag nr. 19, om at Stortinget ber Regjeringa kome tilbake til Stortinget med ein gjennomgang av fosterheimssituasjonen, er det eit arbeid som Barne- og familiedepartementet allereie er i gang med. Eg ber derfor Arbeidarpartiet om å gjere det forslaget om til eit oversendingsforslag.

Når det så gjeld forslag nr. 23, om at Stortinget ber Regjeringa starte utviklingsarbeid og forsking for å få nye idear og kunnskapar om tiltak som kan setjast i verk mot vald i barne- og ungdomsmiljøa, er det også sett i verk ei rekkje tiltak i samband med det. Eg synest det er unødvendig å vedta at det skal gjerast, når eit slikt arbeid allereie er i gang, så eg vil anbefale Arbeidarpartiet også å gjere det om til eit oversendingsforslag.

Når det gjeld forslag nr. 24, synest eg det er vanskeleg å ta ut berre ein organisasjon, utan at ein ser det i samanheng med alle typar organisasjonar som får støtte. Så eg vil anbefale at også det forslaget blir gjort om til oversendingsforslag.

Når det gjeld forslag nr. 25, foreslår eg at ein stemmer mot det. Gjeldsofferalliansen gjer ein god jobb, men det er ikkje funne driftsmidlar til den innafor departementets budsjett.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg har fått nokre spørsmål som eg skal prøva å svara på, bl.a. var representanten Fossum inne på ungdom og vald og spurde kva vi ville gjera her. For det fyrste har eg lyst til å seia at det budsjettet som blir vedtatt i løpet av dagen, ikkje betyr ei utradering av alle tiltak som gjeld arbeidet mot vald blant born og ungdom, slik som ein nesten kan få inntrykk av. Ja, det er nokre kutt. Men som eg svarte i ein replikkveksling i stad, har vi i ei «frivillighetsmelding» og ei tilleggsmelding gått inn for å overføra ganske mykje pengar til barne- og ungdomsarbeidet på lokalt nivå, og det vil vera positivt òg i forhold til førebyggande arbeid.

I tillegg har vi akkurat no i desse dagar styrkt barnevernsarbeidet og hjelpetiltak i fosterheimar, bl.a. i forhold til åtferdsproblema, knytt til barnevernsarbeidet med 17 mill. kr, som skal gå til det fylkeskommunale barnevernet. Eg håpar då at fylkeskommunane kan ha eit godt samarbeid med kommunane, slik at ein kan gripa fatt i ein del av desse problemstillingane som Fossum og andre har vore opptatt av. I tillegg støttar vi faktisk ganske mange ungdomsorganisasjonar som blir drivne av ungdom for ungdom – spesielt her i Oslo – som skal vera direktetiltak i arbeidet med valdsproblematikken. Vi har altså mange ting på gang, og det skal vi vidareføra. Eg må òg ha ei stram prioritering innafor mine budsjett i forhold til den totale økonomiske ramma som vi har.

Så har eg lyst til å koma med eit lite hjartesukk. Eg hadde ikkje trudd at eg, når eg blei statsråd, skulle bruka energi på å rydda opp i kva mine motstandarar seier eg meiner. Eg har lyst til å oppfordra dei som ikkje er einig med meg, til å seia kva dei sjølve står for, og så skal eg forklara kva eg meiner, og kva Regjeringa meiner og kva partiet meiner. Då blir livet så mykje lettare. Dersom eg kunne få eit klarsignal for det, eit ja til det i dag, trur eg at eg kunne gått 1999 lyst i møte. Det er ingen – og iallfall ikkje eg – som har sagt at vi skal tilbake til 1950-talets syn på familie og familieliv. Eg var faktisk barn på slutten av 1950-talet, og eg veit at det var mykje på den tida mi mor og andre mødre ikkje fekk del i, som vi kvinner har del i i dag. Det har aldri vore snakk om at vi skal tilbake til det systemet vi hadde den gongen. I dag har vi komme langt på veg i forhold til likestilling. Vi er ganske likestilte når det gjeld utdanning, vi er ute i arbeid, vi ynskjer faktisk å ha eit aktivt liv, både kvinner og menn. Då blir eg litt trekt når eg stadig vekk får høyra at eg vil tilbake til 1950-talets syn på familien. No vil eg seia det ein gong for alle, og eg håpar at iallfall dei som sit her i salen, legg merke til det, at det er ikkje det vi vil. Vi ynskjer eit likestilt samfunn, og vi ynskjer at foreldra skal få høve til å ha noko meir tid saman med borna sine. Og vi snakkar i fyrste omgang om born som er under tre år.

Eg har for så vidt allereie svart på spørsmålet frå Karin Andersen, om kontantstøtte i forhold til sosialutbetaling. Det skal vi ta opp i meldinga «om utjevning av levekår» som kjem.

Per Sandberg (Frp): Barnehager står i fokus. Fremskrittspartiet, Høyre og Regjeringen blir beskyldt for rasering. Selvfølgelig har Grethe Fossum og Gunnar Breimo rett, hvis det er slik at målsettingene til Arbeiderpartiet skal legges til grunn for hvorvidt en raserer eller ikke. Arbeiderpartiet kan gjerne ha en målsetting om 30 000 nye barnehageplasser neste år, og hvis vi da ikke greier å få til mer enn 5 000, er det en rasering av 25 000 barnehageplasser.

Per-Kristian Foss var inne på dette. Det er jo etterspørselen etter barnehager som må gi seg utslag i dekningen. Fremskrittspartiet er i hvert fall ikke med på en barnehagedekning som går ut på at det til enhver tid skal stå en barnehageplass disponibel for alle barn i dette landet. Det må være behovsdekning, og da er det foreldrene selv som bestemmer.

Det er forresten litt artig dette med barnehager, for det er bare ett parti som har tatt signalene fra de private barnehagene de siste tre månedene, alvorlig – og det er Fremskrittspartiet. Vi har lagt inn 245 mill. kr i midlertidige tiltak til private barnehager i tilfelle det skulle oppstå situasjoner på grunn av kontantstøtten, og inntil Regjeringen kommer med sin barnehagemelding.

Voldspakken til Arbeiderpartiet har også vært et tema. Jeg kalte det innledningsvis i mitt hovedinnlegg et narrespill, og jeg vil fortsatt påstå det. Jeg har snakket med forfatteren av dokumentet. I utgangspunktet var det en pakke – en plan – som skulle omhandle vold i hjemmet, men i siste time fant Arbeiderpartiet ut at de skulle utvide den, uten noen nye tiltak. Det eneste som ligger av nye tiltak her, er at de skal begynne å forske på mannsrollen. Ellers er det mer penger til likestilling, mer penger til barnevern og mer penger til tiltak for barn og unge – det samme som i dag.

Det er litt interessant at Arbeiderpartiet nå ønsker å forske på mannen. Som jeg sa tidligere, slike forskningsresultater finnes fra før. Det er også interessant at Arbeiderpartiet overhodet ikke er interessert i at det er 200 000 barn som lever kun med en forelder i Norge, og at 50 000 av disse ikke har kontakt med sin andre biologiske forelder. Jeg har noen skrekkens eksempler på hva en sånn politikk kan føre til ut fra forskningsresultater fra Storbritannia og USA, der 60 000 barn er tatt med i vurderingen. Og ut fra de tendenser vi ser i Norge i dag, er jeg stygt redd for at utviklingen her ikke blir noe annerledes.

Inge Lønning (H): På torsdag behandlet Stortinget det store området som har med utdanning og forskning å gjøre, og hele debatten den dagen ble fra Arbeiderpartiets side konsentrert om én sak, nemlig skolefritidsordningen.

I dag har man fra Arbeiderpartiets side, så vidt jeg har kunnet registrere, brukt en ny hel dag på kontantstøtten. Man kan jo nesten få inntrykk av at det eneste området hvor dette ikke er den ene dominerende sak for Arbeiderpartiet nå, er utenrikspolitikken – men det kommer kanskje det òg.

Det er vel riktig å si at denne ene saken fra Arbeiderpartiets side så til de grader har satt seg på tverke at det ikke lenger er et hakk i platen, men faktisk et hakk uten plate. Og jeg tror det ville vært til stor fordel for det politiske ordskiftet i dette land om Arbeiderpartiet snart ble i stand til å utvide synsfeltet aldri så lite, slik at man ser at det finnes andre politiske utfordringer enn det å male om igjen og om igjen på dette budskap om den forferdelige kontantstøtten.

Egentlig er vel ikke sakens realitet mer komplisert enn at Stortinget har fattet et lovvedtak. Saken er effektuert, og det er over 70 pst. av de potensielle brukerne som ønsker å ta imot tilbudet. Det er en relativt tydelig tilbakemelding om at de denne reformen tar sikte på, nemlig småbarnsforeldrene, faktisk setter pris på den valgfriheten de har fått. Jeg tror man skulle ta seg tid til å avvente de erfaringene som blir høstet i denne forbindelse, og at Arbeiderpartiet skulle forsøke å fri seg fra sin tvangsnevrose og se den mulighet i øynene at kanskje har småbarnsforeldrene rett når de vurderer sin egen situasjon slik at dette er et godt tilbud, og at det for deres barn er et godt tilbud.

Presidenten: Grethe G. Fossum har hatt ordet to ganger, og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Grethe G. Fossum (A): Jeg hadde ikke tenkt å si noe mer, men etter dette innlegget fra Lønning fant jeg det nødvendig å si at det burde være et krav at man fulgte med i timen før man uttalte seg om hva som ble sagt i timen.

Arbeiderpartiet har i denne debatten konsentrert seg om vold – vold i samfunnet – og har fått replikker om kontantstøtte. Hvem er det da som har konsentrert seg om kontantstøtten?

Representanten sier også at Arbeiderpartiet har en «tvangsnevrose»i forhold til kontantstøtte. Jeg kaller det prinsippfasthet. For det er nemlig imot Arbeiderpartiets prinsipper å betale for at folk ikke utfører tjenester. Vi har konsentrert innleggene våre om barnehager, likestilling og vold – og minimalt om kontantstøtte. Så min oppfordring til Lønning er: Følg med i timen!

Inge Lønning (H): Jeg er meget takknemlig for oppfordringen – det er en svært god oppfordring, særlig for skolefolk.

Jeg hørte representanten Fossums innlegg i sin helhet, og tror ikke jeg misoppfattet budskapet. Jeg har også fulgt med i de fleste av de innleggene som har vært holdt fra Arbeiderpartiets side i denne debatten, og tror heller ikke at jeg misoppfattet gjennomgangsmelodien i budskapet underveis. Kontantstøtten er nemlig lagt inn som en standardforklaring fra Arbeiderpartiets side: Alt det som ikke blir gjort når det gjelder gode formål, skyldes, ut fra standardforklaringen, at alle penger går med til kontantstøtten. Selv har Arbeiderpartiet disponert de pengene syv – åtte ganger i løpet av høsten, til vekslende formål, men hvis jeg oppfattet det riktig, er standardformålet – det som oftest går igjen – å sluse mest mulig midler inn i en utvidelse av permisjonsordninger i forbindelse med svangerskap, fødsel og tiden etter dette. Haken ved en slik politikk er etter mitt skjønn at den gir en meget skjev sosial fordelingsvirkning. Den fører nemlig til at de som har to fulltidsjobber med meget god betaling, er de som konsekvent vil høste de største økonomiske fordelene. Jeg kan ikke se at det er en fremtidsrettet familiepolitikk å signalisere overfor unge par i etableringsfasen at først bør begge to se til å kare til seg godt betalte jobber, før de i det hele tatt tenker på å sette barn til verden. Da akter samfunnet å stille opp og gi dem alle tenkelige privilegier.

Jeg synes nok Arbeiderpartiet snarere burde bekymre seg for den uheldige sosiale fordeling som allerede ligger i dagens ordning, at f.eks. studenter som får barn, ikke mottar noen økonomisk støtte, mens derimot de som har godt betalte jobber, allerede i dag får full uttelling i form av støtte fra samfunnets side. Å forsterke den forskjellsbehandlingen ytterligere til fordel for de økonomisk sterke kan vel ikke være en sosial fordelingsprofil som er i pakt med det Arbeiderpartiet vanligvis pleier å bekjenne seg til.

Per Roar Bredvold (Frp): I en artikkel i Adresseavisen den 10. desember registrerer jeg at representanten Fossum sier følgende:

«Vi har i sak etter sak forsøkt å få vekselsvis sentrumspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet på alternative flertallsløsninger. Men vi kan bare konstatere at vi har med en gjeng politikere som er kastrert av hverandre.»

Altså: Arbeiderpartiet sier at de er blitt satt på sidelinjen. Men vi mener at det er Arbeiderpartiet selv som har satt seg på sidelinjen. Fremskrittspartiet har flere ganger prøvd å være med på flertallsmerknader, men vi har blitt møtt med et nei, vi har blitt møtt med at vi saboterer. Og at dette er måten å få til et samarbeid på, skjønner ikke vi. Så det at de er på sidelinjen, har de mye skyld i selv. Nok om det.

Når det gjelder forslagene fra Arbeiderpartiet og Grethe G. Fossum, ønsker jeg å komme med stemmeforklaring, slik at vi sparer tid.

Kort nevnt: Forslag nr. 18 vil Fremskrittspartiet stemme imot, forslag nr. 19 ønsker vi blir gjort om til oversendelsesforslag, forslagene nr. 20, 21 og 22 stemmer vi imot, forslag nr. 23 ønsker vi blir gjort om til oversendelsesforslag, og forslagene nr. 24 og 25 ønsker vi å stemme imot.

Jon Olav Alstad (A): Da ble det min tur til å søke å rettlede representanten Lønning i denne debatten – denne gangen i forhold til innstillingen. Representanten Lønning var inne på at Arbeiderpartiet hadde brukt pengene til kontantstøtten flere ganger. Hvis en ser på side 101 i innstillingen, vil en se at de pengene ikke er brukt opp, men avsatt til et fond.

Presidenten: Flere talere har ikke bedt om ordet til rammeområdene 1 og 2.

Vi går så over til rammeområde 3, kultur.

Grethe G. Fossum (A): Tradisjonelt har det vært stor enighet om kulturpolitikken i Stortinget, i hvert fall de store linjer. Riktignok har Høyre og Fremskrittspartiet kommet med store kuttforslag som de aldri har fått flertall for til nå. Det nye er at denne gangen har sentrumspartiene hjulpet til med å foreta et sporskifte ved selv aktivt å støtte et formidabelt kutt i pressestøtten. Også innenfor kulturpolitikken ser vi en høyredreining av budsjettet. Det er prinsippforskjeller mellom det borgerlige framforhandlede kulturbudsjettet og Arbeiderpartiets budsjett på fire viktige områder. Det ene er pressestøtte, det andre gjelder markeringen av tusenårsskiftet, det tredje ligger i oppløsningen av funksjonsfordelingen, og det fjerde er å frata Stortinget muligheten til å diskutere idrettspolitikk som en del av budsjettet.

La meg dette året, siden jeg var så positiv i fjor, få uttrykke min store skuffelse over kulturministeren, som på to store områder har gitt løfter om både mer penger og mer aktivitet, og som i praktisk politikk ikke følger det opp.

Avisene står sterkt i Norge. Og det er bra, for avisene krever noe av den som leser. De er viktige for å holde lesedyktigheten og vår skriftkultur oppe, men aller viktigst er avisene som kulturbærere og meningsbrytere både lokalt og nasjonalt.

I Norge har vi til nå hatt en rik variasjon mellom store, mellomstore og små aviser. Faktisk har Senterpartiet og Arbeiderpartiet vært enige i pressepolitikken og om hvor viktig det er å ha et høyt aviskonsum i Norge. Felles har vi hatt en ambisjon om at det skal utgis aviser på de fleste steder der det har vært grunnlag for det. Vi har vært enige om at det skal utgis riksdekkende meningsbærende aviser, og at man skal ha lokal aviskonkurranse på flest mulige steder.

Jeg må innrømme at Arbeiderpartiet var engstelig i fjor da kulturministeren foreslo å kutte 15 mill. på pressestøtten. I debatten uttrykte jeg også at jeg håpet ikke at kulturministeren ble husket som den ministeren som tok kvelertak på mangfoldet i norsk presse. Det er beklagelig å måtte si at det hele og fulle ansvaret for hver eneste avis, riksdekkende eller lokal, som legges ned på grunn av manglende pressestøtte, ligger hos kulturministeren alene.

I juni behandlet vi markeringen av tusenårsskiftet utenfor budsjettbehandlingen. Medlemmene fra Arbeiderpartiet var meget skeptiske til en slik behandling, hvor man ikke fikk noen god nok oversikt over bruken av 280 mill. kr. Så skeptiske var Arbeiderpartiet at man først i siste øyeblikk ville gå inn for å garantere for tusenårsmarkeringen ved en tilsagnsfullmakt på 100 mill. kr. Vår oppfatning den gang var at planene ikke var gode nok. Kulturministeren hadde på forhånd drevet forventningene i været rundt i hele landet om en tusenårsmarkering med nye, friske kulturkroner. Derfor la også komiteen inn merknad om at tusenårsmarkeringen ikke skulle «stjele» penger fra det bestående kulturliv. Arbeiderpartiet var svært opptatt av dette, og vi ville derfor i utgangspunktet vente med å avgjøre beløpene og planene til budsjettbehandlingen.

Jeg beklager igjen å måtte si at vi fikk rett i våre mistanker. Som et resultat av dette har Arbeiderpartiet funnet det nødvendig rett og slett å fylle opp det ordinære kulturbudsjettet før en bevilger seg støtte til nye kulturtiltak. Arbeiderpartiet har på den bakgrunn foreslått at kuttet i pressestøtten dekkes over kap. 320, post 76 Markering av tusenårsskiftet.

Eidsvoll 1814 – Rikspolitisk senter ble foreslått med en bevilgning på 8,3 mill. kr på budsjettet for 1999. Dessverre kom denne bevilgningen på bekostning av Ivar Aasen-tunet, Sørlandets Kunstmuseum og Rogaland Teater. Prestisjeprosjektet til kulturministeren fra Akershus var dessverre ikke godt nok utredet. Grunnforholdene var så vanskelige at de midlene som var stilt til disposisjon, dessverre ikke strakk til. Flertallet i Stortinget, bestående av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, SV og Fremskrittspartiet, benyttet derfor anledningen til å omprioritere disse 8 mill. kr fra nasjonale bygg til drift av ulike kulturtiltak rundt om i landet. Tusenårsstedet i Akershus har dermed blitt utsatt på ubestemt tid. Det har ført kulturministeren inn i en situasjon hun faktisk selv har skapt, nemlig enorm forventning rundt omkring i hele landet til å bygge tusenårssteder i fylkene, med mindre penger enn det vi startet med i 1998. Et klart nytt løftebrudd fra kulturministeren, og et brudd på de forutsetningene som flertallet i Stortinget hadde, for å gå inn for å markere tusenårsskiftet. Arbeiderpartiet er opptatt av at tusenårsstedene i fylkene videreutvikles, og foreslår derfor at arbeidet med å få i stand Jugendsenter i Ålesund og Den Nasjonale Scene i Bergen intensiveres fra departementets side.

La meg så ta opp noe så prosaisk som funksjonsfordelingen. Da Stortinget i sin tid behandlet funksjonsfordelingen mellom det som skulle være nasjonale, regionale/landsdelsinstitusjoner og knutepunktinstitusjoner, var det en bred enighet om at de statlige tilskuddene var gode å få for de regionale og nasjonale kulturinstitusjonene. Under behandlingen av stortingsmeldingen Kultur i tiden var flertallet svært opptatt av å prioritere de fylkene som den gangen og faktisk også i dag hadde minst støtte fra staten til gode kulturtilbud.

Stortingets flertall går i dag inn for – uten noen forutgående analyse – å gjøre Olavsfestdagene om til en knutepunktsinstitusjon. Det er en klar fordel for Olavsfestdagene å få en slik statlig støtteordning. Men det må kjennes ganske urettferdig for de andre fylkene når Sør-Trøndelag får en statsstøtte til sine kulturtiltak på mellom 60-70 mill. kr, og fylker som Buskerud, Nord-Trøndelag, Møre og Romsdal og Østfold blir avspist med i underkant av 10 mill. kr. Jeg etterlyser en prinsipiell debatt om hvilke fylker som skal få nasjonale, regionale, landsdekkende institusjoner eller knutepunktinstitusjoner. Medlemmene fra Arbeiderpartiet fremmer også forslag om en gjennomgang av nettopp denne problematikken.

Idretten har en stor plass i vårt folks bevissthet. Ved et pennestrøk har kulturministeren strøket kap 341 Idrettsformål i budsjettet. Det fratar Stortinget muligheten til en årlig debatt om idrettspolitikk, noe som er vesentlig i forhold til den interessen som finnes i det norske folk for nettopp idrett.

Svaret fra idrettsministeren er en idrettsmelding i 1999. Jeg synes ikke det er nok. Stortinget har gjennom årene påvirket bevilgningen i statsbudsjettet når det gjelder idrettsutviklingen. Vi har fra Stortingets side sikret en bedre kjønnsmessig fordeling bl.a. av idrettsstipendiene, og har dessuten bedt om at idrettsstipendiene også blir delt ut til lagidrettene, slik at håndballjentene, som spiller i disse dager, har fått idrettsstipend. Det hadde de ikke muligheten til før. Stortinget har også sørget for at flere kvinner blir prioritert inn som trenere og ledere ved deltakelse f.eks. ved olympiske mesterskap.

En annen viktig sak Stortinget har grepet fatt i, er at idrettsanleggene skal tilfredsstille behovene for lek, opplæring og mosjon.

Jeg er redd for at departementet i sitt lønnkammer vil styre idretten uten at vi får en offentlig debatt om det som skjer. Det synes jeg er meget uheldig.

Medlemmene fra Arbeiderpartiet er opptatt av at vi skal ha en kulturpolitikk for hele befolkningen. Det å frarøve Stortinget en årlig diskusjon om idrettspolitikk, er etter vår mening et brudd med det utvidede kulturbegrepet.

Jeg utfordrer derfor kulturministeren til å vise at hun også ønsker at Stortinget skal vise interesse for å ha årlige debatter om idrettspolitiske spørsmål.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Roar Bredvold (Frp): Synes ikke representanten Fossum, som er en av støttespillerne til pressestøtten, at det er betenkelig at de ni største mottakerne av denne støtten forsyner seg med nesten 123 mill. kr av de 195 mill. kr som denne støtten er på, og at det blir lite igjen å fordele på de små avisene som kanskje trenger overføringene bedre enn de avisene som tilhører A-pressen eller f.eks. Finansavisen? Og husker ikke representanten ett år tilbake, da nettopp Arbeiderpartiet sammen med Høyre var med på å redusere støtten?

Grethe G. Fossum (A): Norge er det land i verden som har det mest avislesende folk. Vi har aviser som vi er glad i, og som vi leser, og det er positivt. Pressestøtten er innført for at vi skal få et mangfold av aviser, og den pressestøtten som deles ut, fordeles etter en nøkkel. Dersom representanten fra Fremskrittspartiet skulle fordele pressestøtten etter hvilke avviser han likte eller ikke likte, eller hvilket eierskap man hadde, ville jeg henvise representanten fra Fremskrittspartiet til land med et helt annet styresett enn det vi har her i Norge. Jeg syns det er ganske ille at Fremskrittspartiet er med på et kutt i pressestøtten av en slik størrelse samtidig som de hevder at markedet kan styre ytringsfriheten. Et av eksemplene er Vårt Land. Vårt Land er en riksdekkende, meningsbærende avis som får ganske mye pressestøtte. Den har meninger som kanskje går noe på tvers av de andre avisene. Derfor er den verdifull og derfor ønsker staten å støtte den. En annen avis, Asker og Bærums Budstikke, som har like stort nedslagsfelt, det samme grunnlag når det gjelder lesere, har annonseinntekter som er mye større enn det Vårt Land får i pressestøtte. Derfor er det viktig at aviser som har meninger, får pressestøtte og får mulighet til å komme med sine meninger. Jeg vil hevde at Fremskrittspartiet ved sin pressepolitiske støtteform er med på å hindre ytringsfriheten, noe som jeg trodde stod veldig nært deres hjerte.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Budsjettframlegget på kultursektoren frå sentrumsregjeringa var eit godt budsjett. Trass i ein vanskeleg økonomisk situasjon fann ein påplussingar for ei rekkje tiltak. Vi har òg hatt forhandlingar på Stortinget der pressestøtta og støtta til tusenårsmarkeringa er blitt redusert, og eg vil sterkt ta avstand frå at dette er kulturministeren sitt ansvar aleine. Dette er forhandlingar som har skjedd på Stortinget, og som vi i fellesskap tar ansvaret for. Det høyrest ut som om vi har fjerna heile pressestøtta – det har vi ikkje. Det har skjedd eit kutt, og vi er sjølvsagt opptekne av pressemangfaldet og verdien av pressestøtta, sjølv om vi måtte redusere den noko.

Eg har i denne replikken til Fossum lyst til å konsentrere meg om ein fellesmerknad i innstillinga frå Framstegspartiet, SV og Arbeidarpartiet om Norgesnettet, som har som formål å etablere eit landsomfattande nettverk av gode, profesjonelt drivne og utstyrte spelestader for rytmisk musikk. Merknaden frå desse tre partia i innstillinga vil innebere at turnéstøtteordninga forsvinn, og at midlar går til drift av Norgesnettet. Det fører til ei omlegging frå prosjektstøtte til driftsstøtte, endringar i målgruppa frå utøvarar og arrangørar over heile landet til spelestadene i Norgesnettet, og endringar i innrettinga av bruken av midlane. Etter fleirtalsmerknadene vil Norgesnettet kome ut i null, fordi nesten heile beløpet som er avsett til Samlet Norsk Rock, blir foreslått fordelt til GramArt og AKKS. Samla sett er det dermed GramArt og til ein viss grad AKKS som er dei store vinnarane etter dette forslaget, mens Norsk Rockeforbund og alle dei andre som har hatt turnétilskottsordningar, som er med på å finansiere sine eigne turnéar, festivalar og konsertar, blir taparar. Norgesnettet, som etter det som står, ser ut til å bli styrkt, kjem ut i null. Noverande tilskott til investering i Norgesnettet skal gjerast om til driftsstøtte til organisering. Midlar til framleis drift av Norgesnettet må takast frå turnétilskottsordninga som då må nedleggast, og frå musikkverkstadsordninga. Norsk Rockeforbund mistar si støtte frå Samlet Norsk Rock, og blir flytta til Norsk Musikkråd utan at pengar følgjer med. Har Arbeidarpartiet sett konsekvensane av dette?

Grethe G. Fossum (A): Det var betryggende å høre at sentrumspartiene stiller opp bak kulturministeren og deler ansvaret for nedskjæringene i pressestøtten. Det betyr også at de er ansvarlig for å ha hindret ytringsfriheten i dette landet. Det kommer mange vakre ord om at man er opptatt av pressemangfoldet, men jeg tror dessverre at det blir med ordene. Kulturministeren og representanter fra sentrumsregjeringen har hele tiden prøvd å fortelle at de er for mangfold i pressen, men det de sier, er noe annet enn det de gjør, når de kutter i pressestøtten.

Så til den andre delen av spørsmålet. Jeg er litt overrasket over at lederen i komiteen tar opp musikkområdet, for når man snakker om støtte til musikk, har jo flertallet, bestående av Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, selv kuttet 3,2 mill. kr i festivalstøtte, som kunne ha gått til rytmisk musikk.

Jeg har også registrert at flertallet i sine merknader er blitt tolket på en slik måte at det har spredd usikkerhet i enkelte miljøer. Jeg kan forsikre representanten om at Arbeiderpartiet prøver å finne ut hvem som har drevet denne tolkningen av merknadene våre. For det er ingen grunn til å være bekymret over at utviklingen vil gå i den retningen som komitelederen her gav uttrykk for. Jeg vil bare opplyse om at Arbeiderpartiet kommer tilbake med et innlegg som fokuserer på musikk og nettopp på den redselen som lederen av komiteen nå uttrykte.

Inger Stolt-Nielsen (H): Jeg må få stille representanten Grethe G. Fossum og Arbeiderpartiet spørsmål om når ytringsfriheten ble avhengig av statsstøtte.

At en betegner et kutt i pressestøtten som et forsøk på å hindre den frie meningsbrytning i dette land, ser jeg på som fullstendig meningsløst. En må forholde seg til at ytringer har ulike former, og en har mange flere kanaler i dag enn den gangen pressestøtten ble innført. Vi har fått nærkringkasting, nærradioer, nær-TV-kanaler. De fleste større aviser har bygd ned sin partitilhørighet. Veldig mange er flinke til også å ta inn innlegg som bryter med den redaksjonelle linje. Så det at et kutt i pressestøtten vil kneble ytringsfriheten i vårt land, synes jeg er en veldig drøy påstand fra Arbeiderpartiet. Den påstanden hørte vi faktisk ikke i fjor da Høyre var veldig fornøyd med å få til et samarbeid med Arbeiderpartiet om å redusere pressestøtten. Det syntes vi var et godt skritt i riktig retning.

Ellers har jeg lyst til å påpeke at når det gjelder funksjonsfordelingen, som representanten Fossum er opptatt av, og knutepunktsinstitusjoner, kan vi ikke fordele knutepunktsinstitusjoner kun etter geografi.

Når det gjaldt Olavsfestdagene i Trondheim, ble det ved fordeling av musikkmidler påpekt at dette var en festival som gikk langt utover en vanlig musikkfestival, og at den derfor ikke kunne få tilstrekkelige midler innenfor det budsjettkapitlet hvor den var plassert. Det var bakgrunnen for at vi flyttet den. Dette dreide seg om en festival som har lang tradisjon og som har et langt videre spenn enn en musikkfestival. Og vi ser ikke på det som betenkelig i det hele tatt. Vi ser på det som en riktig avgjørelse.

Grethe G. Fossum (A): Representanten Stolt-Nielsen spurte her hvordan Arbeiderpartiet kan hevde at ytringsfriheten er avhengig av statsstøtte. Det jeg prøvde å si, var at vi ønsker et ytringsmangfold i Norge. Vi ønsker å legge til rette for at vi skal ha dette ytringsmangfoldet, ikke bare i hovedstaden, ikke bare der det er rike annonsemuligheter, men også i Rogaland, i Rogalands Avis, og også i Hedmark, slik at uansett om man har et stort annonsegrunnlag eller ikke, eller en har meninger som går noe på tvers, så ønsker vi at de meningene skal komme fram.

Representanten Stolt-Nielsen kan godt si at vi har flere kanaler nå, og de kanalene er faktisk sponset enten av staten ved statsstøtte, som er lisensen, eller ved å ha muligheten for enerett til annonser på en riksdekkende kanal, så de har også muligheten for å spre sitt budskap ved hjelp av staten. Staten går ikke inn og krever noe tilbake igjen, annet enn at dette er mangfoldet, og det er ganske viktig.

Jeg vil også si til representanten Stolt-Nielsen at det er stor forskjell på en avis og en TV-kanal. Avisen blir der, du bruker lengre tid på den, mens TV-kanalene ikke gir deg den samme informasjonen. Derfor er avisene så viktig. Derfor er det spesielt i Norge at vi er et så avislesende folk.

Jeg beklager, men jeg skulle gjerne ha fått lov til å svare på resten av spørsmålet fra representanten Stolt-Nielsen om funksjonsfordeling. Jeg tror vi er nødt til, på en skikkelig og ordentlig måte, å se på hvilke statlige kroner som går til de ulike fylkene, fordelt på disse institusjonene, i forbindelse med funksjonsfordelingen. Det ville være rettferdig, og jeg tror vi finner en del kulturprosjekter i fylkene som er mer verdt å satse på enn Olavsfestdagene i Trondheim.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tiden for formiddagens møte er over. Dette møtet heves, og nytt møte settes kl. 18.

Behandlingen av sak nr. 1 fortsatte på kveldsmøtet.