Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsminister Kjell Magne Bondevik

• utenriksminister Knut Vollebæk

• statsråd Lars Sponheim

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen.

En del representanter har meldt seg på forhånd med ønske om å få stille spørsmål. De representanter som i tillegg til disse er interessert i å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. – Takk.

Da starter vi med første hovedspørsmål, fra representanten Thorbjørn Jagland.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg har et spørsmål til statsministeren.

Den voksende kriminaliteten skaper berettiget frykt i samfunnet. Kriminaliteten har for lengst internasjonalisert seg. EU har nå opprettet en europeisk politiorganisasjon, Europol, for å bekjempe denne utviklingen. Det skal særlig arbeides med narkotikasmugling, ulovlig innvandring, hvitvasking av penger, barneporno og prostitusjon. Europol er bare åpen for medlemsland, men i Europol-konvensjonen åpnes det for samarbeid med tredjeland, særlig med land som er med i Schengen-samarbeidet, Norge, Island og Sveits. Det er viktig at Norge så raskt som mulig benytter seg av denne muligheten, ellers risikerer vi å svekke vår innsats for å bekjempe organisert kriminalitet.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Tok statsministeren opp dette spørsmålet i samtalene med EU-kommisjonens formann?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Europol-spørsmålet var ikke spesifikt oppe, men kampen mot internasjonal kriminalitet har vært drøftet med EU i ulike sammenhenger.

Jeg er enig med representanten Jagland i at Norge må delta i internasjonalt samarbeid i ulike fora med det siktemål å bekjempe typer av internasjonal kriminalitet som også Europol jobber med. Regjeringen har derfor bestemt at vi i løpet av 1999 vil legge fram en stortingsmelding hvor vi vil ta opp ulike former for internasjonalt samarbeid, også gjennom internasjonale organisasjoner, for at Norge både skal delta i og ha nytten av internasjonalt samarbeid til bekjempelse av kriminalitet. I den stortingsmeldingen vil også Norges forhold til Europol bli drøftet.

I denne fasen prioriterer Europol sine medlemsland, altså EUs medlemsland. Men det er riktig som representanten Jagland nevnte, at det også er åpning for samarbeidsformer med land som ikke er medlem av EU. Representanter for norsk politi har derfor allerede vært i Europol og drøftet dette. Vi vil selvsagt også drøfte dette på politisk nivå.

Foreløpig er Europol en nokså uferdig organisasjon. Den har ikke avklart ledelsesspørsmål, den har ikke avklart immunitetsspørsmål for sine ansatte, og den har ikke avklart hvilke overvåkingsorgan som er på tale i Europol-sammenheng.

Regjeringen er interessert i ulike former for internasjonal bekjempelse av kriminalitet. Vi vil derfor undersøke nærmere hvilke muligheter en har for samarbeid med Europol, men foreløpig er dette på et så tidlig stadium at det er vanskelig å vite hvilken tilknytning som eventuelt kan bli aktuell.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg takker for svaret. Jeg fikk bekreftet at dette ikke er tatt opp, noe jeg syns er merkelig. Det er jo slik at Europol-konvensjonen er ratifisert, og organisasjonen blir etablert snart. Flere tredjeland har allerede tatt kontakt med Europol for å få til en avtale. Man har også – skal vi si – designet denne avtalen for tredjeland, slik at det er viktig for Norge å komme i inngrep med dette så raskt som overhodet mulig, så for Arbeiderpartiet er det ikke tilfredsstillende at man vil ta opp dette i en stortingsmelding i løpet av 1999. Jeg vil derfor spørre statsministeren om det fins andre grunner til at man ikke ønsker å ta opp dette spørsmålet nå. Jeg la merke til at det ble gitt noen kommentarer etter møtene i Brussel som kan tyde på akkurat det.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nei, det er ikke noen andre grunner til det, og vi er også innstilt på å ta dette opp på politisk nivå med EU og Europol. Agendaen i mitt møte med kommisjonspresidenten var så tett med andre spørsmål som vi i denne fasen måtte gi prioritet, at det ikke var mulig å ta det spesifikt opp der, men vi vil også raskt ta kontakt på politisk nivå for å få avklart hva som er mulig å få til.

Jeg gjør altså oppmerksom på at Europol så langt er en nokså uferdig organisasjon, men vi er interessert i ulike former for internasjonalt politisamarbeid til bekjempelse av kriminalitet. Vi vil ta tak i dette raskt, og vi vil, som sagt, drøfte det i en stortingsmelding som skal fremmes i løpet av året, som både må gå på vårt forhold til Interpol, til Europol og til FN-organisasjoner som jobber med slike spørsmål.

Presidenten: Vidar Bjørnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Vidar Bjørnstad (A): Arbeiderpartiet er overbevist om at skal vi bekjempe internasjonal kriminalitet, må vi ha et nært samarbeid også med våre nære naboland. Jeg registrerer at statsministeren er relativt velvillig innstilt til å søke aktiv kontakt for å undersøke mulighetene for tilknytning til det europeiske politisamarbeidet, som jeg tror blir mer og mer viktig. Og skal vi sikre norske interesser, må vi være aktive, og det er viktig at vi står samlet i Norge.

Jeg registrerte at den justispolitiske talsmann for Senterpartiet etter utenriksminister Vollebæks redegjørelse for et par uker siden sa at kontakt med og å søke tilknytning til Europol er bortkastet tid og ressurser. Vil statsministeren kunne bekrefte at han har en samlet regjering bak seg når det gjelder å søke kontakt og aktivt prøve å undersøke muligheten for tilknytning til det europeiske politisamarbeidet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Som jeg redegjorde for, er det allerede tatt kontakt på politinivå, og vi har fått tilbake en rapport fra deres kontakter med Europol. Vi er også innstilt på å ta kontakt på politisk nivå. Men det er også viktig, før en kommer lenger i dette, at vi får nærmere greie på hvordan Europol utvikler seg, og hvilke samarbeidsformer som er aktuelle i land som ikke er medlem av EU.

Europol har i dag bygd opp sin organisasjon først og fremst rundt en sambandsavdeling og en analyseavdeling, og det kan være analyser og informasjon som vil være av interesse for Norge, selv om ikke vi er medlem av EU. Det vi også må finne ut av, er om Europol etter hvert kan få en mer overnasjonal karakter. Det vil vi selvsagt ha en helt annen negativ holdning til, fordi vi baserer vårt samarbeid med EU og EU-organer på mellomstatlig, folkerettslig basis og ikke på overnasjonal basis.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg har også et spørsmål til statsministeren innenfor omtrent samme tema, nemlig oppfølging av budsjettavtalen mellom regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet. Som statsministeren selv har sagt ved flere anledninger, medførte det en styrking av Politiet med 100 mill. kr samt stillinger for de over 300 studentene på Politihøgskolen.

Kan statsministeren da forklare hvordan det har seg at driftsutgiftene og driftsbudsjettet for Politiet i år er redusert med 64 mill. kr, altså en reduksjon på 10 pst. i forhold til i fjor? Og er statsministeren enig i at det må være et slags brudd på budsjettavtalen når man istedenfor å få 100 mill. kr i påplussing får et driftsbudsjett med variable utgifter, som er redusert med 64 mill. kr?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Realitetene er ikke slik som representanten Hagen nå gav inntrykk av. Fordelingen av politibudsjettet til politidistrikt og særorganer skjer ut fra et budsjett på ca. 4,3 milliarder kr til ordinær drift. Det er en økning på 7,2 pst. i forhold til i fjor. Disse bevilgningene skal for det første dekke faste utgifter, som f.eks. lønn, husleie, brensel osv., de skal for det andre dekke variable utgifter, timebetalt overtid, reiser, kompetanse, porto, telefon osv., og de skal for det tredje dekke øremerkede midler. Det er innenfor denne rammen opprettet 100 nye stillinger, i tillegg blir 15 omfordelt mellom politidistrikt.

Det er blitt hevdet fra politiorganisasjoner at Stortingets styrking av budsjettet på 100 mill. kr ikke er fulgt opp. Dette medfører ikke riktighet. Denne styrkingen på 100 mill. kr er fordelt. Når politiorganisasjonene påstår at det er en nedgang i driftsmidler, siktes det nok til de variable midlene. Denne nedgangen er på ca. 30 mill. kr. Denne nedgangen ble også kommentert i statsbudsjettet, lagt fram for Stortinget. Stortinget har vært informert om det. Stortingets økning av budsjettet på 100 mill. kr førte til at nedgangen i variable midler ble mindre enn opprinnelig forutsatt. Som alle andre etater, må også Politiet akseptere å arbeide innenfor stramme budsjettrammer og øke effektiviteten der det er mulig. Det er altså de variable driftsmidlene som er redusert, ikke budsjettet totalt sett og ikke driftsmidlene totalt sett. Og når det nå blir et betydelig antall nye stillinger i Politiet, vil det også være mulig å redusere utgiftene til variable driftsmidler uten at det går ut over Politiets totalte virksomhet. Så det budsjettet som nå er fordelt, betyr en styrking av Politiets arbeid.

Carl I. Hagen (Frp): Statsministeren sa i spørretimen for 14 dager siden følgende:

«Det ble vedtatt en styrking av politi- og lensmannsbudsjettet for 1999, og det var det som lå til grunn for min uttalelse. I tillegg vil det bli lagt til rette for at politihøgskolestudenter som blir uteksaminert, får jobb for å bekjempe kriminaliteten.»

Når vil det komme forslag om opprettelse av de nødvendige stillinger for disse over 300 studentene som da skal ha stillinger? Det er ikke berørt i det hele tatt, så vidt vi vet, ved fordelingen av politibudsjettet for inneværende år. Og når de variable driftsutgiftene er redusert, er det en svekkelse av mulighetene.

Vil statsministeren være enig i at det ville være meget formålstjenlig for Regjeringen og Regjeringens forhold til spesielt noen stortingspartier om det av de parlamentariske ledere og statsministeren ble foretatt en nøye gjennomgang når det gjelder videreføringen av den budsjettavtalen som gjelder Politiet for inneværende år?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nå skal det omtalte kullet fra Politihøgskolen uteksamineres til sommeren. Det vil da være fra sommeren og høsten av at spørsmålet om å sikre nødvendig antall stillinger til at de kan få jobb i politiet, blir aktuelt. Det vil det derfor være naturlig å komme tilbake til i løpet av våren, senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Og som jeg har sagt før, forhold som omhandler elementer i budsjettavtalen mellom regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, er det naturlig å drøfte med avtalepartnerne, og det tar vi sikte på.

Det budsjettet som ble vedtatt i høst, har også Fremskrittspartiet ansvar for, også politibudsjettet. Dette var et budsjettforlik som Regjeringen inngikk med Fremskrittspartiet og Høyre. Derfor regner jeg også med at Fremskrittspartiet står ved det budsjettet vi sammen har vedtatt. Men det er riktig at vi i tillegg til styrkingen på 100 mill. kr skal legge til rette for at de uteksaminerte fra Politihøgskolen får jobb i politiet.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Jan Petersen (H): Mitt spørsmål går også til statsministeren og gjelder det samme området som nå er blitt behandlet.

Statsministerens bidrag på partiets tillitsmannskonferanse for et par dager siden var istedenfor å fremme egne forslag om hvordan man skulle håndtere voldskriminaliteten, å gå til angrep på andre partier, bl.a. de to partiene som sørget for at politibudsjettet ble høyere enn det det ville vært etter Regjeringens forslag. Dette innebærer en ansvarsfraskrivelse.

Det er to viktige voldsformer som nå er under utvikling. Det er gjengkriminaliteten blant unge mennesker, og det er den tøffe, brutale internasjonale kriminaliteten. Og ingen av disse er preget av det statsministeren var opptatt av, nemlig alkoholmisbruket. Mitt spørsmål er derfor: Hvilke konkrete grep ønsker statsministeren å ta for å møte disse to voldsformene som nå er under utvikling?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er ikke riktig som representanten Petersen sier, at Regjeringen istedenfor å fremme forslag til bekjempelse av voldskriminaliteten går til angrep på andre partier. Hvis hr. Petersen hadde lest foredragsmanuset fra min tale i Drammen, ville han ha sett at jeg tok opp kriminaliteten over et bredt spekter og redegjorde for tiltak Regjeringen allerede har iverksatt, og tiltak vi vil iverksette.

I en alminnelig offentlig debatt må representanter for Høyre og Fremskrittspartiet tåle å høre det som er et faktum, nemlig at alkoholbruk faktisk er den viktigste enkeltårsak til vold. I den delen av Oslo politidistrikt som omfatter sentrumsregionen, blir faktisk ca. 70 pst. av voldshandlingene utløst av alkoholberusede personer. Da må også Høyre tåle å høre det uten å bli ille berørt, og de må tåle å høre at det kan være en sammenheng mellom en liberal alkoholpolitikk og voldsutviklingen.

Så er jeg også innstilt på å drøfte slike forhold som representanten Petersen nå tok opp. Jeg gjør oppmerksom på at Metodeutvalget, hvis innstilling en lenge har ventet på, og som bl.a. skal ta opp slike spørsmål, kommer i løpet av våren. Vi vil ikke uten videre bare vente på det. Gjengkriminaliteten er bl.a. dessverre nokså utbredt blant innvandrerungdom. Selv skal jeg i midten av februar ha et møte med et representativt utvalg av ungdomsorganisasjoner blant innvandrere for å søke å komme rett inn i miljøet og drøfte med dem som kjenner disse miljøene best, hvordan en kan forsøke å løse opp og sprenge disse gjengene som opererer og bidrar ikke minst til ransbølgen som Oslo har vært belemret med i den senere tid.

Spørsmålet om internasjonal kriminalitet svarte jeg på i mitt svar til representanten Jagland nylig.

Jan Petersen (H): Vi bør reise en opinion mot fylla, det er det ingen uenighet om. Men det som var statsministerens poeng, nemlig at endrede skjenketider ville føre til et vesentlig annet kriminalitetsbilde, holder neppe. Hvis han ikke er enig med meg i det, kan han jo snakke med sin sidemann, hr. Sponheim, hvis parti stemte sammen med Høyre i Oslo bystyre.

Mitt poeng er ikke dette, men det er klart at det er en sammenheng her. Mitt poeng er rett og slett: Hva ønsker statsministeren å gjøre med de to voldsformene som er under utvikling, som er på fremmarsj? Nå gav han jo helt ufrivillig en begrunnelse for hvorfor jeg er bekymret, nemlig at han ikke snakker om det som er det sentrale her, å komme med nye, konkrete forslag. Så mitt spørsmål er igjen: Hvilke nye, konkrete forslag utover et seminar i februar har statsministeren å komme med på disse områdene?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Bare først kort om skjenketider, siden Petersen kom tilbake til det. Høyre har tydeligvis selv innsett at det er en viss sammenheng, for en gikk i hvert fall i Oslo bort fra å ha åpent til klokken 5 om morgenen til klokken 3, som fortsatt er svært liberalt i internasjonal sammenheng. Så Høyre har nå tydeligvis innsett selv at det er en viss sammenheng. Dette er faktisk den viktigste enkeltårsaken til vold, det kommer ikke Høyre utenom.

Vi vil ha mer synlig politi i gatene, ikke minst i hovedstaden. Nå får den 75 nye stillinger i første omgang. Det vil hjelpe. En har nå i Oslo innført det prinsippet i politiet at en også slår ned på mindre alvorlig kriminalitet som en ser, for å markere at kriminalitet overhodet ikke aksepteres. Det er viktig, fordi mindre alvorlige forhold ofte skaper presedens for alvorlige forhold når det gjelder kriminalitet.

Vi går inn i innvandrermiljøene fordi de dessverre er overrepresentert når det gjelder ran og vold – ikke generelt når det gjelder kriminalitet, men ran og vold. Dette og flere andre konkrete tiltak har Regjeringen iverksatt, og jeg skal redegjøre nærmere for det bl.a. i min redegjørelse til Stortinget den 11. februar.

Presidenten: Grethe G. Fossum – til oppfølgingsspørsmål.

Grethe G. Fossum (A): Jeg syns det er interessant at i en så alvorlig sak som vold, kriminalitet og forebyggende arbeid i forhold til unge krangler de som var veldig enige om dette nettopp i budsjettet. Når statsministeren står her og ivrig forsvarer mer politi og mindre rus, glemmer han en vesentlig ting, nemlig at man i budsjettet ikke var villig til å være med på økte tilskudd til skolefritidsordninger, økte tilskudd til barnevernstiltak, økte tilskudd til skoler hvor dette var mulig, og økte tilskudd til forskning for å finne ut av hva vi skulle gjøre. Jeg syns at det kanskje er noe dobbeltmoral når statsministeren ikke er villig til å løsne på pengepungen når det gjelder forebyggende arbeid. At det kommer noe i en redegjørelse, rettferdiggjør ikke det at man ikke var villig til å komme med noen signaler i budsjettet når det gjelder penger.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg registrerer at representanten Fossum gjentar tabloidpressens uttrykk om «dobbeltmoral». Det får være hennes måte å debattere på. Jeg vil ikke anklage mine politiske motstandere og konkurrenter på den måten. Det syns jeg en kunne vært spart for, selv om en er uenig om noen budsjettposter.

Det har vært fremstilt slik i tabloidpressen at Regjeringen har nedprioritert voldsbekjempelsen når det gjelder forebyggende arbeid blant barn og ungdom. Det er ikke riktig. Det er riktig at en innenfor stramme budsjettrammer ikke har fått den økning på en del poster som en gjerne skulle hatt, bl.a. når det gjelder barnevern, skolefritidsordning osv. Men en del av disse bevilgningene er sekkebevilgninger som omfatter ulike tiltak, deriblant tiltak for å bekjempe vold i barne- og ungdomsmiljøene. Bevilgninger til tiltak for å bekjempe barne- og ungdomsvolden blir ikke nedtrappet. Tvert imot vil departementet styrke innsatsen nettopp til disse formålene gjennom omprioriteringer innenfor disse bevilgningsrammer, og da syns jeg en skulle slippe slike tendensiøse, odiøse karakteristikker som Grethe G. Fossum brukte nå.

Presidenten: Per-Kristian Foss – til oppfølgingsspørsmål.

Per-Kristian Foss (H): Når en statsminister blander seg inn i debatten til et bystyre og refser et bystyres flertall, så er det minste man kunne forlange, faktisk korrekt kunnskap om hva som er skjedd. Det er ikke korrekt det flertallet som statsministeren opererer med, det flertallet som står bak skjenkevedtaket. Det er ikke et flertall av Høyre og Fremskrittspartiet, som ikke har flertall i bystyret, men faktisk et bredt flertall som også inkluderer Arbeiderpartiet og Venstre og utbrytere fra andre partier.

Grunnen, som statsministeren her gjengir, til at stengetidene ble endret, er heller ikke korrekt. Dette ble faktisk endret høsten 1997. Det var et ønske om å oppnå et bredt flertall, en konsensus, om faste og stabile tider for utestedene, og det var ikke med den begrunnelsen statsministeren nå brukte i sitt svar til Jan Petersen. Det er ikke en korrekt gjengivelse av hva som var begrunnelsen fra flertallets side.

Jeg tror det kunne være en fordel at vi ble enige om at fyll og vold fører til kriminalitet, men statsministeren indikerer at dette løses så enkelt som å la utestedene stenge en time eller to tidligere. Det har han intet faglig belegg for.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nei, statsministeren indikerer ikke det. Og hvis representanten Foss hadde lest det jeg sa i dette omtalte foredraget –

Per-Kristian Foss (H): Ja.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: – så ville han ha sett – og da kan han bekrefte, og så kan han gjerne nikke igjen – at i det foredraget tok jeg opp flere forhold. Det kunne vært hyggelig om representanten Foss nikket til det, for det er faktisk sannheten.

Det er i hvert fall et fremskritt at man ikke holder åpent til klokken 5 om morgenen. Nå er det blitt klokken 3. Hvis en reiser rundt i hovedstedene i Europa, vil en se at det vanlige er at en – bortsett fra nattklubber – faktisk stenger tidligere.

Per-Kristian Foss (H): Nei.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Og at det er en sammenheng mellom dette og voldsutøvelsen i Oslo sentrum, kan representanten Foss snakke med Oslos politimester om. Jeg har faktisk vært sammen med Oslos politimester på patruljering i Oslo sentrum kvelds- og nattetid, og hun legger ikke skjul på at vold og alkohol henger nøye sammen. Det er mange foreldre som er bekymret for sine unge som er ute i Oslo på den tiden av døgnet vi her snakker om, på grunn av at alkoholen flyter så vidt fritt som den gjør.

Presidenten: Kristin Halvorsen – til oppfølgingsspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg er ikke sikker på om det er Oslo Høyre som har kommet til fornuft, eller om det rett og slett er slik at Stortinget vedtok nasjonale lukkevedtekter som gjorde at Høyre og Fremskrittspartiet i Oslo måtte følge dem, og at en snev av fornuft når det gjelder de åpne kraners politikk, dermed ble påført fra dette hus.

Men istedenfor å lese statsministerens tale fra Drammen, har jeg vært opptatt av å finne ut av hvordan det faktisk går rundt omkring i kommunene etter det statsbudsjettet som ble vedtatt. Og det som Kommunal Rapport kan opplyse om, er følgende, som stod på forsiden i siste nummer:

«Skole og oppvekst reduseres mest i kommunebudsjettene, viser en ny undersøkelse Kommunal Rapport har foretatt. Og verre blir det: 90 kommuner må heve bevilgningene til eldre for å få sin del av det økte statstilskuddet. Andre poster må reduseres ytterligere, blant annet til skolen. Over 60 prosent av kommunene reduserer tjenestenivået.»

Det som er faktum rundt omkring i kommunene, er at det forebyggende arbeidet som Bondevik etterlyser i kampen mot vold og kriminalitet, ble redusert i Regjeringens eget budsjettforslag til kommuneøkonomi. Hva ønsker Bondevik å gjøre for at barn og ungdom skal tas mer på alvor rundt omkring i nærmiljøene?

Presidenten: Presidenten vil anta at tilleggsspørsmålet faller langt i kanten av det som var hovedspørsmålet, men statsministeren har anledning til å svare.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er vel ikke så lett lenger å holde fast ved hva som var hovedspørsmålet. Jeg vet ikke om det var det at jeg holdt et foredrag om sammenhengen mellom vold og alkohol, av alle steder akkurat i Drammen, som har medført denne avsporingen. Men siden representanten Halvorsen begynte med dette temaet, må jeg i hvert fall få lov til å avslutte denne sekvensen med å si at det ville være et stort framskritt hvis også Fremskrittspartiet og Høyre ville gå inn i en seriøs debatt om hvordan en kan redusere alkoholens medvirkning til vold, for det er den største enkeltårsaken. Istedenfor å gå i forsvar for en liberal alkoholpolitikk burde de drøfte det forholdet seriøst, og så får vi alle være villig til å ta innover oss ny kunnskap om dette.

Når det gjelder kommuneøkonomien, er det lagt opp til en vekst i den på 1 1/4 pst. for 1999. Noe av problemet er at kommuneøkonomien varierer ganske mye fra kommune til kommune. (Presidenten klubber.) Dette er noe vi jobber med og kommer tilbake til i kommuneøkonomiproposisjonen. Men bildet er ikke så helsvart som Kristin Halvorsen gav uttrykk for, selv om det er tilfellet noen steder.

Presidenten: Presidenten antar at det nå vil være best om vi går over til et nytt hovedspørsmål.

Marit Nybakk (A): Jeg skal la Bondevik få slippe en stund og stille et spørsmål til utenriksministeren.

For 1999 ble bevilgningene til Russland og Øst-Europa redusert kraftig. Det var bl.a. budsjettforliket mellom regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet som sørget for det. Vi endte opp med 55 mill. kr, mot f.eks. 271 mill. kr i 1998. Over disse midlene dekkes bl.a. demokratiseringsprosjekter, men også atomsikkerhet, miljøvern og infrastrukturutvikling – særlig gjelder det i Nord- og Vest-Russland.

I budsjettdebatten lovet utenriksministeren å opprettholde aktivitetsnivået fra 1998. Representanten Siri Frost Sterri sa i samme debatt sågar at forutsetningen for at Høyre hadde vært med på denne nedskjæringen, var at aktivitetsnivået ble opprettholdt. Står dette fortsatt ved lag, og er utenriksministeren fremdeles fornøyd med budsjettet for Øst-Europa/Russland?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg tror faktisk ikke jeg sa at jeg var fornøyd med budsjettet i budsjettdebatten, men jeg sa at det var nå slik det var, og dette skulle vi se hva vi kunne gjøre med. Det er helt riktig at jeg også sa at vi skulle ta sikte på å opprettholde aktivitetsnivået, og hvis vi ikke greide det, skulle vi komme tilbake til Stortinget.

Det er først nå vi etter hvert ser hvor mye ubrukte midler det er i Utenriksdepartementet på det feltet som gjelder Sentral- og Øst-Europa. Som Stortinget vil være kjent med, hadde man fra 1996 til 1997 faktisk overført 419 mill. kr, og fra 1997 til 1998 hadde man overført 307 mill. kr. Det var grunnen til – og det er også i tråd med hva Stortinget tidligere har sagt når man har kritisert Regjeringen for det store underforbruket – at Regjeringen mente at man her burde se på om det var mulig innenfor de rammer som Utenriksdepartementet nå hadde, å kunne opprettholde aktivitetsnivået, med det bevilgningsforslaget som kom. Isteden fikk Utenriksdepartementet en tilsagnsfullmakt på 200 mill. kr som vi også skulle vurdere på hvilken måte vi kunne bruke. Nå synes det faktisk som om vi har vært spesielt flinke – det ser ut som om underforbruket bare er på 95 mill. kr fra 1998 til 1999. Det er en dramatisk forskjell fra det som har vært tidligere, og selv om jeg er en parlamentarisk novise, forstår jeg at Regjeringen – når situasjonen er helt ny og slik man ikke kunne forutse – har anledning til å komme tilbake til Stortinget og legge dette fram. Det er i tråd med hva jeg sa under budsjettdebatten, og det vil Regjeringen gjøre.

Marit Nybakk (A): Da forstår jeg at vi får denne saken på nytt til Stortinget.

For vår del har vi de siste dagene mottatt henvendelser fra prosjektansvarlige som har fått beskjed fra Utenriksdepartementet om at Øst-Europa- og Russland-midlene nå er brukt opp, og de har derfor også fått nei til videreføring av bl.a. viktige miljøprosjekter i Nordvest-Russland. I og med at utenriksministeren og også representanter for de andre samarbeidspartiene så klart i budsjettdebatten understreket at forutsetningen var at aktivitetsnivået skulle fortsette, forstår jeg det nå slik på utenriksministeren at han vil gjøre det som står i hans makt for at det skal skje, eventuelt ved at man kommer til Stortinget og drøfter dette.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Hvis jeg får lov til å gi et enkelt svar, er svaret ja.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille spørsmål til utenriksministeren.

Da USA før jul gikk bak ryggen på FNs sikkerhetsråd og satte i gang militære aksjoner mot Irak på egen hånd, var den norske utenriksminister og den norske statsminister raskt ute med klar støtte, selv om mange andre land reagerte mer nyansert, og dette var en kontroversiell og ensidig handling fra USA og etter hvert også Storbritannias side. I disse dager fortsetter aksjonene. Jeg ønsker å høre om utenriksministeren mener at dette er en klok strategi i forhold til Irak og i forhold til despoten Saddam Hussein. Eller er det ikke heller slik at det ser ut som om Saddam Hussein er styrket i araberlandene og ikke så isolert som før, heller ikke i forhold til Russland og i forhold til sin egen befolkning?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Her var det mange spørsmål, men jeg skal prøve å svare på de fleste av dem.

Hvis jeg får lov til å begynne med det siste som representanten Halvorsen sa, nemlig at Saddam Hussein er styrket i den arabiske verden: Jeg tror det er galt. Det ser vi bl.a. i lys av det som skjedde på det arabiske utenriksministermøtet, tror jeg det var, hvor man nettopp behandlet Irak, da den irakiske delegasjonen – jeg tror det var for ca. tre dager siden – stormet ut fordi den følte at den ikke fikk gjennomslag for sitt syn.

Når det gjelder dette med at Norge og den norske statsminister og utenriksminister var så raskt ute med kommentarer, vil jeg også tilbakevise det. Jeg hadde et enormt press for å komme med uttalelser og fikk beskjed om at hvis jeg fortsatt ønsket å være utenriksminister, måtte jeg snart se til å si noe. Så det ble ikke, i hvert fall ikke av mediene, oppfattet som om jeg var raskt ute. Vi har også sjekket det som blir hevdet, nemlig at andre land har vært så mye mer nyanserte enn oss. Hvis vi ser på NATO-allierte, er ikke det riktig, ifølge de informasjoner jeg har samlet inn fra andre NATO-land.

Men når det gjelder selve saken, vil jeg for det første si at jeg personlig og Regjeringen selvsagt beklager sterkt det som har skjedd de siste dagene, at det har gått sivile liv. Vi må igjen huske på hva som var utgangspunktet for dette. Disse flyforbudssonene ble opprettet, hvis jeg ikke husker feil, i 1991 og 1992. Det skyldtes alvorlige overgrep fra Saddam Husseins side mot shia-muslimer i sør og kurdere i nord. Det er der de to flyforbudssonene er. Vi må ikke glemme at dette var et tiltak for å beskytte uskyldige sivilbefolkninger og minoriteter i Irak. Jeg har prøvd, men jeg har ikke greid å fremskaffe tilstrekkelig informasjon om hva som skjedde i går eller i forgårs, som gjorde at det gikk sivile liv. Men jeg har, som representanten Halvorsen vil være kjent med, tatt opp overfor FNs sikkerhetsråd at dette er en sak som bør tilbake til FNs sikkerhetsråd og behandles videre der.

Kristin Halvorsen (SV): Det er vi glad for fra SVs side. Vi frykter at de aksjonene som nå foregår overfor Irak og Saddam Hussein, kan ha motsatt effekt av hva som er ønskelig fra verdenssamfunnets side, nemlig å svekke Saddam Hussein mest mulig og sørge for at det kan komme et annet regime på plass etter hvert, noe som vil være den eneste muligheten på sikt til å føre kontroll med masseødeleggelsesvåpen, nemlig at der er vilje til stede i Irak sjøl for å begrense dette.

Også i forhold til FNs rolle er den måten som USA gikk bak ryggen på Sikkerhetsrådet på, meget skadelig. Jeg er ikke enig i at det er en entydig reaksjon fra araberverdenens side at Saddam Hussein ikke er styrket. Jeg tror at blant folk flest på gaten er Saddam Hussein en større helt enn tidligere. I forhold til Russland er den måten USA gikk fram på, en klar provokasjon, og dette er en konflikt der russerne har hatt større motstand enn i veldig mange andre konflikter. (Presidenten klubber.) Er det ikke klokt at Norge nå tar initiativ for å få stoppet denne type aksjoner og få sanksjonsmulighetene overfor Irak over i et helt nytt spor?

Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom på at taletidsbegrensningen gjelder for alle representanter så godt det lar seg gjøre.

Utenriksminister Knut Vollebæk: At det finnes vilje i Irak til et annet regime, er ikke lett å se i dag, men vi får jo håpe. Jeg er enig med representanten Halvorsen i at blant folk flest har Saddam Hussein antakelig kommet styrket ut av dette. Men jeg tror det er veldig viktig å huske på at blant arabiske ledere har han mindre støtte i dag enn f.eks. under Golf-krigen i 1991 og fremover.

Jeg er også enig med representanten Halvorsen i at dette er en sak som bør inn i FNs sikkerhetsråd. Derfor har vi tatt et initiativ på den måten at jeg har tatt dette opp med den amerikanske og den britiske utenriksministeren. Norge er ikke medlem av Sikkerhetsrådet, men vi har god kontakt med en del av Sikkerhetsrådets medlemmer, og vi har vært aktive overfor sikkerhetsrådsmedlemmer når det gjelder å se på den generelle politiske situasjonen vis-à-vis Irak, men også den humanitære situasjonen. Det vil vi fortsette med å være.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til vår nærings- og handelsminister.

På Venstres landsmøte i fjor vår tok statsråden sterkt til orde for en oppmyking av innvandringsstoppen. Han ønsket å øke antallet som skulle komme til Norge i tillegg til alle de som kommer i dag, med 2 000. Han ønsket å benytte et slags loddtreknings- eller tombolasystem bygd på den amerikanske green card-metoden. Han mente det ville bidra til å styrke norsk økonomi og redusere fremmedfiendtlige holdninger. Statsråden lovte å ta dette opp i regjeringskollegiet. Er det gjort, og hva ble resultatet?

Statsråd Lars Sponheim: En må vel kunne si at dette ligger noe på siden av det som er en næringsministers konstitusjonelle ansvar, men er like fullt et politisk spørsmål til en som også er partileder.

Det er riktig at jeg tok til orde for at vi i en situasjon hvor bl.a. bedriftene sliter med å få kvalifisert arbeidskraft, kunne gjøre dette til noe offensivt, at vi kunne se på muligheter til å ta inn kvalifisert arbeidskraft, gi dem som har noe å tilføre det norske samfunn på ulike områder, adgang til å komme til Norge. Jeg viste bl.a. til det amerikanske systemet, hvor man så å si deler ut kvoter og gir anledning til en ønsket innvandring, om man vil det slik fra mottakerlandet, og jeg viste til at det er mange gode eksempler ute.

Som vi ser av Regjeringens politikk, har vi bl.a. fått til en oppmyking når det gjelder adgangen for utenlandske studenter, bl.a. fra den tredje verden, som er i Norge og tar utdanning som er relevant for norske bedrifter, til å få arbeid her. Vår politikk har her vært at de skal ut igjen av landet, fortrinnsvis tilbake til sitt eget hjemland, men noen har valgt å reise til Canada og Amerika f.eks., noe som har vært vanlig for mange som har fått spesialutdanning innenfor IT. Vi har altså her fått en oppmyking. Jeg mener faktisk at det i debatten om det flerkulturelle samfunn kunne ha bedret mye på mange nordmenns holdninger til dette spørsmålet om vi også kunne ha hatt en slik type innvandring av mennesker som vi faktisk trenger, og som fyller nøkkelstillinger i det norske samfunn.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

Det er klart at det kan være nøkkelpersonell som Norge mangler, f.eks. IT-ingeniører fra India, eller folk til oljesektoren osv., men det er faktisk en åpning for å gi dette personellet arbeidstillatelse i Norge i dag.

Sveits har praktisert et system med frivillige arbeidskontrakter mellom arbeidsgiver og arbeidstaker uten at det har åpnet for oppholdstillatelse for den nærmeste familien. Sveits har på en utmerket måte kunnet utjevne svingningene i arbeidsledigheten i Sveits. Er det en modell statsråden kunne tenke seg å se på også for Norge?

Statsråd Lars Sponheim: Det er store spørsmål å måtte ta på sparket, men la meg gi uttrykk for at jeg ikke føler noen umiddelbar glede over en sånn modell. Min tanke er at vi bør gi mennesker som ønsker å gjøre nordmenn av seg, og som også kan fylle viktige posisjoner i det norske samfunn, som vi aktivt trenger, anledning til ikke bare til å komme inn i landet og pendle ut og inn til en jobb, men også til å bli nordmenn – også deres familie. Det var tanken bak dette utspillet, som vi ser har en parallell i veldig mange land, hvor folk søker om å få skifte statsborgerskap på grunnlag av et sånt grønt kort eller et slikt kvotesystem.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV): Jeg har lyst til å følge opp dette, for utspillet til Sponheim om en grønt kort-ordning er et av de utspillene jeg liker best fra statsråden. Det var vel kanskje som Venstre-leder han kom med det.

Noe av det som opptar oss om dagen, er problemene i det flerkulturelle samfunnet. Det er helt på det rene at svært mange av dem som kommer hit som flyktninger og asylsøkere – både voksne og barn – er traumatiserte, og at de vil ha vanskeligheter med å tilpasse seg et vanlig liv uten svært stor oppbakking fra samfunnet. SVs mening er at de nå ikke får nok.

Jeg oppfatter det slik at Sponheims utspill var rettet mot at man skulle få en annen og mer fornuftig begrunnelse for det flerkulturelle samfunn enn at flyktninger og asylsøkere med vanskelige opplevelser bak seg skulle bære det positive ved dette samfunnet med seg. Ser statsråden det slik at det er ren arbeidsinnvandring dette dreier seg om, eller er statsråden villig til å se at dette har et islett i seg som i det flerkulturelle samfunnet og det flerkulturelle Norge kan være et positivt innslag i seg selv?

Statsråd Lars Sponheim: La meg først få gi uttrykk for at jeg er veldig enig i det som er forutsetningene i representanten Andersens replikk, nemlig at Norge skal være en god nødhavn for mennesker i nød som trenger en slik nødhavn, og jeg vil tro at mange er enig i det. Det gjør også at det setter et ekstra preg på det flerkulturelle elementet i vårt samfunn, fordi det er mennesker som er i en vanskelig situasjon og ofte agerer deretter. Derfor er det viktig, tror jeg, at vi også har et islett av mennesker som kommer hit i en mer normal situasjon. Det var min hovedbegrunnelse for dette forslaget.

Men det er jo lov til å ha flere tanker i hodet samtidig. Mennesker som har et ærlig ønske om å komme hit og bli norske statsborgere, tar med seg sin familie og sin kunnskap og vil gjøre en god jobb, kan også bidra til å bygge og endre norske holdninger til det flerkulturelle samfunnet. Vi går kanskje i retning av et litt skiftende samfunn med hensyn til at vi nå går inn i et nytt århundre, hvor mangel på arbeidskraft kan bli et veldig stort problem, selv om det ikke kan føles som et akutt problem, og at sånne spørsmål kan komme til å gi grunnlag for litt andre holdninger i det norske samfunn og åpne for at flere kan komme hit og bli nordmenn.

Presidenten: Erna Solberg – til oppfølgingsspørsmål.

Erna Solberg (H): Næringsministeren har varslet Stortinget – først i forbindelse med den IT-planen som ble lagt frem i februar i fjor, og så i en stortingsmelding om det samme spørsmålet – om at man vil ta initiativ til at det blir foretatt en gjennomgang av regelverkshindringene når det nettopp gjelder innvandring av mennesker som jobber innenfor informasjonsteknologisektoren.

Nå er situasjonen den at det er ett år siden IT-planen ble fremlagt. I kontakt med Justisdepartementet opplyser Justisdepartementet at det ikke er gjort noen forskriftsendringer eller endringer i regelverket knyttet til at flere som har informasjonsteknologisk bakgrunn, kan få oppholdstillatelse i Norge, selv om også ministeren har understreket at norsk næringsliv sårt trenger det. Hva synes statsråden om en såpass sakte saksgang, at planen ett år etter at den ble fremlagt, og hvor et av hovedpoengene var hvordan man skal få mer kompetanse til Norge, ikke er fulgt opp?

Statsråd Lars Sponheim: La meg først få gi uttrykk for at innenfor det lov- og regelverket vi har, er det anledning til å utøve skjønn, og det kan utøves noe mer liberalt enn det som har vært gjort tidligere. Det har denne regjeringen gjort. Jeg må innrømme at jeg har vært i kontakt med veldig mange bedrifter som sliter med akkurat dette problemet, og som opplever en helt urimelig behandling av for dem nøkkelpersonell som skal ut av landet. Jeg har fått veldig mange gode tilbakemeldinger på den endrede bruk av reglene som Regjeringen nå praktiserer. I tillegg har vi, som også representanten her sier, i den næringsrettede IT-planen varslet at vi ønsker å se på regelverket for om mulig å åpne denne adgangen enda mer for nøkkelpersonell, bl.a. indere, som var nevnt i et tidligere spørsmål. Det arbeidet er i gang. Vi har ikke kommet opp med noe regelverk ennå. Næringsdepartementet er veldig interessert i å få dette i gang, og vi har en pådriverrolle her overfor Justisdepartementet. Vi er i gang med et forberedende arbeid, og jeg håper vi rimelig raskt skal kunne komme opp med regelendringer som går i rett retning.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg vil gjerne få stilla næringsministeren eit spørsmål som gjeld ein industri som ikkje har for lite arbeidskraft, men noko for mykje, nemleg verftsindustrien.

Verftsindustrien er veldig viktig for Noreg. Det dreier seg om 10 000 arbeidsplassar pluss ringverknader – kanskje bortimot 30 000 arbeidsplassar – i all hovudsak i distrikta. Fleirtalet i denne salen har vedteke at me skal redusera støttesatsane einsidig i Noreg, slik at me no tapar i konkurransen om oppdrag, noko som igjen fører til permitteringar. Fleirtalet, som var for dette, sa dei ville fylgja med, og i Dagsavisen i dag krev leiaren i Fellesforbundet, Kjell Bjørndalen, at støttesatsane må hevast omgåande. Vil næringsministeren fylgja opp dette?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg er enig i representantens utgangspunkt, at vi får bekymringsfull informasjon fra mange verft om problemene med å skaffe nye ordrer. Vi ser av ordreinngangen i 1998 at det ble gitt ordrer på om lag 4 milliarder kr, mens gjennomsnittet de fire årene før var på mellom 11 og 12 milliarder kr, med en helt ekstrem topp i 1998 på i overkant av 20 milliarder kr. Vi vet at det ved dette årsskiftet, altså for få uker siden, lå inne en ordremengde på om lag 19 milliarder kr, og samlet kapasitet i norske verft er av bransjen selv anslått til å være 8–10 milliarder kr. Men det faretruende er – som jeg også hørte Fellesforbundets leder Kjell Bjørndalen gi uttrykk for i Politisk kvarter i dag tidlig – at det, selv om det for de fleste ikke er noen akutt situasjon, fort kan seile på gjennom året, fordi man ikke skaffer seg nye ordrer. På den bakgrunn arbeider Regjeringen nå på spreng med en full gjennomgang av situasjonen, som Stortinget bad om gjennom budsjettforliket før jul. Vi vil så komme tilbake til Stortinget med en oppsummering av det som faktisk skjedde på slutten av fjoråret. Vi driver og samler inn kontrakter for å få den samlede oversikten, for så å komme tilbake til Stortinget med forslag om mulig handling. Dette arbeider Regjeringen nå for fullt med. Det er tidligere sagt at vi kommer tilbake i revidert nasjonalbudsjett, men jeg ser det som sannsynlig at vi vil være i stand til å komme tilbake til Stortinget før det.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg takkar for svaret.

Eg er glad for at departementet, næringsministeren og Regjeringa no har fått augo opp for at dette var feil veg å gå, at det faktisk ikkje går an å stilla ein industri i ein heilt annan konkurransesituasjon enn dei me konkurrerer med. Ein snakkar om at 1,5 pst. ikkje er så mykje. Næringsministeren sa ikkje det no, men det er små marginar i bransjen, og det hastar kraftig, for sjølv om det ikkje er snakk om permitteringar så mange plassar, er det faktisk det somme stader. Det er jo slik at det tek litt tid å få dette på skjenene igjen. Då er det viktig at statsråden jobbar veldig fort og kjem tilbake til Stortinget, slik at det får minst mogleg ringverknader. Betyr det at statsråden ser at det var feil å redusera desse satsane?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg skal ikke forskuttere innholdet i det Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med. Men vi vil komme tilbake med en full gjennomgang av situasjonen og med tiltak som vi mener er nødvendig i denne situasjonen. Jeg vet ikke hvorvidt det vil tilfredsstille representantens behov for å ha den oppfatningen at Regjeringen har fått øynene opp. Jeg registrerer i alle fall at fra denne regjeringen tiltrådte og overtok regjeringen Jaglands budsjett høsten 1997, hvor faktisk reduksjoner i verftsstøtten på 1,5 pst. første gang lå inne, så har Arbeiderpartiet tydeligvis fått øynene opp i opposisjon. Så får vi se hvilke tiltak Regjeringen vil komme tilbake med.

Jeg tror det er viktig i denne situasjonen å understreke, og det understreker også bransjen selv, at verftstøtten nok er et relativt lite element i tapt konkurransekraft. Vi opplever at det er utrolig vanskelige markedsforhold, ikke minst knyttet til den klondyke som bl.a. er i Korea, hvor verft kan bygge svært billig med den finansiering de synes å ha fått gjennom krisen. Det sies at det bygges skrog til under stålpris, og det er vanskelig å konkurrere mot.

Presidenten: Gunhild Øyangen – til oppfølgingsspørsmål.

Gunhild Øyangen (A): Den dramatiske situasjonen i verftsindustrien har vært kjent i lang tid. Arbeiderpartiet har tatt det innover seg. Jeg hører at Regjeringen nå vurderer å ta det innover seg.

Fullt ut konkurransedyktige verft har gått glipp av millionkontrakter på grunn av ulike konkurransevilkår. Jeg vil understreke at dette veldig ofte har skyldes gapet mellom nivået på støtten i EU og det vi har i Norge. Det tror jeg Regjeringen også må ta innover seg.

Jeg har lyst til å vise til finansdirektør Arnstein Ugland ved Fosen Mek. Verksteder, som sier at den uklarheten som Regjeringen nå har skapt, faktisk kan virke mot sin hensikt ved at rederne vil vente på avklaring om nivået på verftsstøtten.

Kan næringsministeren love at vi får en avklaring raskt, og kan en antyde et tidspunkt for den avklaringen?

Statsråd Lars Sponheim: Regjeringen er opptatt av denne situasjonen, som jeg har gitt uttrykk for, og vi vil komme tilbake til Stortinget så raskt som vi klarer. Men det er nødvendig når en regjering forbereder en sak for Stortinget, at vi har det empiriske grunnlaget og tallgrunnlaget som må ligge til grunn for et riktig vedtak.

Det er nok slik at det har vært en del turbulens rundt denne ordningen. Det tror jeg vi skal innrømme. Men den turbulensen tror jeg Regjeringen uten å være for frekk bør kunne dele med flere, for uroen rundt størrelsen på verftsstøtten oppstod allerede høsten 1997 – faktisk før denne regjeringen tiltrådte – på grunn av usikkerheten i forbindelse med det forslaget som regjeringen Jagland la fram. Vi så jo hvordan et helt års ordremasse ble tatt inn på slutten av året. Mye av dette skjedde bl.a. rett etter at det budsjettet ble lagt fram. Så la oss dele på dette. Vi fikk altså over 20 milliarder kr i ordreinngang i løpet av fjoråret, bare i løpet av 1998, og mye mindre enn i 1997/98.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg skal få lov til å stille et spørsmål til næringsministeren.

En kan vel si at næringsministeren bør være den fagstatsråden som kanskje har størst oversikt når det gjelder statlig eierskap i heleide og deleide statlige bedrifter. Det er også Næringsdepartementet som forvalter de fleste av aksjepostene i denne typen bedrifter. Distriktspolitikken i dette landet har vært drevet både gjennom statlig eierskap i bedrifter, og da særlig i bedrifter som har hatt en monopolsituasjon i markedet, i tillegg selvfølgelig til de postene som er på statsbudsjettet.

Nå snakket statsministeren i stad om at han følte seg litt tråkket på i forhold til dette med dobbeltmoral. Det skal jeg ikke beskylde noen i regjeringspartiene for, men dobbeltkommunikasjon må en i hvert fall kunne si at de har spesialisert seg på, for bare i dagens aviser ser vi at man har svært forskjellige innfallsvinkler til dette.

Mitt spørsmål er: Er det i virkelighetens verden i dag i den konkurransesituasjon vi har, et egnet virkemiddel å bruke statens eierskap som organ for å utøve distriktspolitikk?

Statsråd Lars Sponheim: Gårsdagens debatt om statlig eierskap og også uttalelser fra den kommende administrerende direktør for et stort teleselskap skapte grunnlag for ganske mange misforståelser i går, og vi ser at det har kommet en del dementier. Jeg vil understreke det Tormod Hermansen gav uttrykk for, at det må være en misforståelse når han sier at dette nye selskapet ikke skal ivareta distriktspolitiske oppgaver. Det han sier han har gitt uttrykk for, er at selskapet ikke skal drive distriktspolitikk. Det er det Stortinget og Regjeringen som skal gjøre, og det gjør Stortinget og Regjeringen.

I forhold til det nye telemarkedet og konkurransen i telemarkedet er det nok nye styringsmekanismer som myndighetene kan bruke i storting og regjering. Det gjør vi også gjennom lover og regler og konsesjonsvilkår, og gjennom regulering av aktørene i telemarkedet kan vi stille krav om bl.a. dekning i landet for å være aktører i det norske telemarkedet. Det er også nedfelt i intensjonsavtalene mellom selskapet Telenor og det svenske selskapet Telia at disse oppgavene er det viktig å løse for disse selskapene i de respektive land, og selvfølgelig etterleve disse lands lover og regler og konsesjonsbetingelser.

La meg også få understreke et viktig styringsvirkemiddel til som vi har på dette området. I det øyeblikket vi går over til et marked som fungerer, og det er konkurranse, og på den måten ikke blir så tilbudsstyrt som vi var tidligere da det var et monopol på området, som representanten nevner, så er vi over i et mer etterspørselsdrevet system, hvor litt av styringsvirkemidlene ligger i hvordan man kan stimulere etterspørselen for å få til den dekning man ønsker. Som kjent er det i det budsjettet som Stortinget nå har vedtatt, bl.a. en budsjettpost som gir muligheter for å kunne yte de ytterste utkanter, hvor det ikke er økonomisk grunnlag for å tilby teletjenester og f.eks. en høyhastighetslinje, et tilskudd i tillegg til det bedrifter og kommuner selv kan bidra med for å skape et forretningsmessig grunnlag for å legge til rette for disse tjenestene.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg takker for svaret fra statsråden.

Nå var det ikke Hermansen jeg hadde i tankene hva gjaldt dobbeltkommunikasjon. Han er jo en av de mer klartenkte av dem som er innenfor dette området, og dementi for han har jeg for så vidt ikke bruk for. Det er politikerne som representerer regjeringspartiene, jeg har i tankene, for jeg er enig med statsråden i at det er først og fremst gjennom konsesjonsvilkår man bør regulere dette. Jeg er derfor enig i det som samferdselsministeren sier på dette området i Dagens Næringsliv i dag. Men jeg registrerer at i debatt i Fjernsynet i går kveld i NRK og for så vidt også i Dagens Næringsliv i dag, har lederen av næringskomiteen og antakelig påtroppende leder i Senterpartiet – og så vidt jeg har skjønt statsministerens ønske, skal han også inn i Regjeringen – et litt annet syn på dette. Han er veldig urolig for at vi ikke også skal bruke eierskapet som et middel for å drive distriktspolitikk. Hva er Regjeringens konkrete holdning til dette i denne saken?

Statsråd Lars Sponheim: Regjeringens syn på dette er klart nedfelt i saksområdet som Stortinget allerede har behandlet gjennom regulatoriske forhold på dette området, gjennom konsesjonsbetingelser, som er det viktigste styringsverktøyet for å kunne ta de nødvendige distriktspolitiske hensyn.

Jeg har jo også den grunnleggende tro, og det er litt av poenget med å bidra til å etablere en hva vi kan kalle nordisk løsning for en framtidig telesektor, at det er lettere, når man leder et slikt selskap, å få forståelse for norske, spesielle forhold og å kunne ta slike hensyn, når man kjenner landet sitt, er glad i landet sitt. Jeg tror det er viktig, ut fra de argumenter vi bruker på andre områder, og nødvendig å ha forsknings- og utviklingsarbeid, hovedkontor osv. i landet. Når vi nå har fått til en løsning hvor Telenors direktør skal være adm. direktør for et slikt selskap, kan vi ha forventninger om at det er en rimelig forståelse for det norske samfunn og norske verdier når også dette selskapet skal ledes.

Presidenten: Siste hovedspørsmål vil bli stilt av Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Mitt spørsmål går til statsministeren og grenser inn på samme tema som nylig var stilt til næringsministeren.

Jeg vil også ta utgangspunkt i at Senterpartiets nestleder i går krevde likeverdige teletilbud og like telepriser over hele landet, mens samferdselsministeren i TV2 viste til at prisdannelsen er fri. Igjen må vi stille spørsmålet: Hva er egentlig Regjeringens mening når de ulike partier åpenbart representerer ulike syn? Skal det også i framtiden være likeverdige teletilbud, likeverdige priser, tjenester og service for teletjenester i alle deler av landet, og hvilket redskap vil Regjeringen benytte for å oppnå det i en situasjon hvor Telenor blir et børsnotert selskap?

Jeg registrerte at næringsministeren viste til at det finnes ulike muligheter å gjøre det på. Mitt spørsmål til statsministeren er: Hvilke redskap vil man eventuelt benytte dersom Regjeringen står fast ved det som tidligere har vært en forutsetning?

Statsministeren Kjell Magne Bondevik: Det gav samferdselsministeren også uttrykk for i går i den offentlige debatt. Det vil være konsesjonsvilkår, og det vil være lov- og regelverk. Etter min oppfatning bør det være slik også ved et framtidig fusjonert selskap som i dagens Telenor, at det er disse virkemidler Regjeringen og offentlige myndigheter benytter for å få likeverdige teletilbud over hele landet.

Det jeg synes kanskje er enda mer interessant, er om vi etter hvert kan få enda lavere telepriser i Norge enn det vi har. Det tror jeg faktisk det kan bli grunnlag for gjennom den økte effektivitet som det fusjonerte selskapet vil representere. Norge ligger langt framme i dag når det gjelder teletilbud. Vi har relativt lave priser sammenlignet med de fleste andre land, nettet er godt utbygd, og det er Regjeringens bestemte oppfatning at dette skal videreføres gjennom den nye slagkraftige nordiske enheten som vi nå får hvis stortingsflertallet slutter seg til det forslaget Regjeringen vil anbefale om fusjon av Telia og Telenor.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg registrerer at man i debatten har vist til de grunnleggende teletilbud som skal være til stede over hele landet. Samtidig blir det en litt statisk betraktning på grunn av at den teknologiske endringen skjer veldig fort. Sannsynligvis vil en av de viktigste distriktspolitiske utfordringene i framtiden bli å sikre at alle deler av landet har tilgang til de teknologiske nyvinningene innenfor data og teleteknologi som kommer. Det kan myndighetene også sikre gjennom de konsesjonsvilkårene som statsministeren her viste til, bl.a. for Telenor. Vil Regjeringen gjøre det – at man ikke bare ivaretar de grunnleggende tjenester, men at man også sørger for at de nyeste teknologiske nyvinningene får tilgang i distriktene, slik at distriktene kan ta del i det informasjons- og teknologisamfunnet som er under utvikling?

Statsministeren Kjell Magne Bondevik: Ja, det synes jeg er høyst rimelig at en også legger til grunn for nye konsesjonsvilkår. Som kjent er det slik at selskaper som har mer enn 25 pst. av markedet, må ha konsesjon, og det er ingen tvil om at det nye, fusjonerte selskapet vil ha det.

Etter mitt skjønn representerer den nye teleteknologien en særlig mulighet for distriktene. Den reduserer avstandskostnadene, den gjør det mulig å desentralisere arbeidsplasser, den gjør det mulig å ha arbeidsplasser rundt omkring i hjem på en helt annen måte og i et annet omfang enn tidligere. Så er det noe som er viktig å styre ut mot distriktene, er det likeverdige teletilbud, ikke bare innenfor det tradisjonelle telefonområdet, men innenfor de nye områdene som åpner seg, som representanten Schjøtt-Pedersen helt riktig nevnte eksempel på. Så her tror jeg at Arbeiderpartiet og Regjeringen og sikkert et bredt flertall i Stortinget er enige om hovedlinjene.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretime er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.