Se også behandlingen av sak nr. 1 på formiddagsmøtet. 

Bjørn Tore Godal (A): Europa-redegjørelsen gir en god oversikt over det mangfold av utfordringer vi nå raskt, løpende og offensivt må gripe fatt i om vi skal klare å ivareta våre grunnleggende nasjonale interesser på en god måte. Vi kan ikke vente på den bebudede Europa-meldingen før så skjer, og jeg er også sikker på at det heller ikke er utenriksministerens hensikt.

Det britisk-franske initiativ om et forsterket sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid i EU og integrasjon mellom EU og Vestunionen kan komme langt raskere enn det det før var grunn til å regne med, og kan sette Norge på sidelinjen i sikkerhetspolitikken, vel å merke om vi ikke passer på og formulerer våre ønskemål og krav.

Det var løfterikt for Norge, ikke minst i lys av resultatet av folkeavstemningen, at NATOs utenriksministre – et flertall av dem er som kjent også EU-utenriksministre – i 1996 vedtok at utviklingen av den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitiske identitet skulle skje innenfor rammen av NATO-samarbeidet. Men det sier seg selv at om Vestunionen, der Norge som assosiert medlem nå har en sterkere stilling enn f.eks. Danmark, Sverige og Finland, som er observatører, skulle gå inn i EU, gir det liten mening å snakke om norsk handlefrihet – med mindre man mener at jo mer man samarbeider om i EU og jo flere som samarbeider om det, desto viktigere er det at Norge ikke er med. Den formen for handlefrihet kan lett bli en tvangstrøye. Jeg er derfor glad for at Senterpartiets parlamentariske fører, Johan J. Jacobsen, ikke utelukker noen løsninger som kan sikre det vi som assosierte medlemmer i Vestunionen faktisk er blitt innrømmet, møterett i ministermøtene og stemmerett der VEU ønsker å trekke på NATOs ressurser. Men slike løsninger må vi be om, det er ikke noe vi får. Så får vi se om nye «huskelapper» eventuelt måtte bli nødvendig.

Så noen ord om norsk handlefrihet i utenrikspolitikken og forholdet mellom den og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk i EU. Her råder det en god del forvirring. EUs felles utenrikspolitikk omfatter bare det man kan bli enige om, med enstemmighet. Dermed blir man bare enige om det mest opplagte. Handelspolitikken er et unntak, fordi den er underlagt søyle I og kommisjonen. Med andre ord: I utenrikspolitikken er det i EU slik at den som vil minst, bestemmer mest. Der man ikke er enig, fører EU-landene sin egen utenrikspolitiske linje. Det ser vi da også svært mange eksempler på. Gjennom ulike toppmøteinitiativ, sist under Amsterdam-møtet, søker en å effektivisere dette samarbeidet, uten at en kan si en har nådd særlig langt.

Fra Norges ståsted som ikke-medlem kan dette ses på på minst to måter. Avstanden til EU blir ikke spesielt stor – og det kan vi være glad for – når EUs utenrikspolitiske program ser ut som et gjennomsnittlig norsk partiprogram, med andre ord ikke spesielt kontroversielt. Et nært samarbeid om det minste felles multiplum, EUs utenrikspolitikk, er selvfølgelig også i vår interesse. Det faktum at den norske regjering i fjor sluttet seg til noen og sytti utenrikspolitiske initiativer og uttalelser fra EU, slik EØS-avtalen åpner for, illustrerer dette. Dette er faktisk nær en fordobling i forhold til i 1997, da Arbeiderpartiets regjering eventuelt kunne mistenkes for å ha andre hensikter. Først og fremst illustrerer dette at landene i Europa langt på vei har en felles utenrikspolitisk dagsorden, hvor skillene ikke er spesielt store.

Spørsmålet er selvfølgelig om dette er nok, også sett fra et norsk synspunkt, fra et utenforskap. Situasjonen på Balkan er en dramatisk illustrasjon på at også de europeiske land bør bli i stand til å kunne ta et utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitisk ansvar i egen verdensdel, uten alltid å være avhengig av at USA stiller opp i alle sammenhenger. Her er nasjonal handlefrihet mer et opphav til problemer enn en retningslinje for løsning av problemene. Det må framover også i utenriks- og sikkerhetspolitikken, etter alt å dømme, tas felles løft for å løse de problemene statene ikke kan løse hver for seg. Det bør vi, selv utenfor EU, oppfatte som det motsatte av en trussel. Det er en mulighet for at Europa kan styrke sin rolle i løsningen av Europas problemer. Det vil være et skritt mot et tryggere Europa. Og det som er blitt kalt en renasjonalisering av utenriks- og sikkerhetspolitikken med økt vekt på nasjonenes handlefrihet, kan lett bli en utvikling som peker tilbake mot fortidas Europa, og det var som kjent et mindre trygt Europa.

Elsa Skarbøvik (KrF): Utenriksministerens redegjørelse den 19. januar tegnet et bilde av et engasjert Norge i et dynamisk Europa. En stor del av vår europeiske dagsorden er nødvendigvis knyttet til forholdet til EU og EUs rolle i vår verdensdel. Men med Norges totale engasjement i de mange europeiske kanaler har vi flere strenger å spille på, slik at vi har en reell mulighet til å definere vår rolle i Europas utvikling inn i det neste årtusen.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å betrakte helheten. Norge har en unik handlefrihet i forhold til resten av Europa, noe Regjeringen utnytter på mange måter, og som gir oss en posisjon når den europeiske agendaen settes.

Folkets nei til medlemskap skal i demokratiets ånd respekteres, og Regjeringen skal verne om og fremme Norges interesser gjennom det rammeverket EØS-avtalen gir oss. Dette er ikke et motsetningsforhold. Det er også verdt å merke seg at vår vetorett er et mulig verktøy for å verne norske interesser.

Det er en utfordring å komme inn på et tidlig tidspunkt i prosessen og i utviklingen av EØS-avtalen som rammeverk. Norge jobber aktivt med sine EU-relasjoner, også i prosessen om utvidelsen av unionen, som direkte vil berøre partene i EØS.

Europa er i endring, er det sagt, og det er nok å nevne Balkan. Vi i utenrikskomiteen har på nært hold sett hvordan Norge tar aktiv del i det internasjonale samarbeidet i Balkan-landene. Vi er så langt fra isolert, slik noen spådde om vi skulle stå utenfor EU. Norge gir sitt bidrag til å trygge fred og menneskerettigheter gjennom vårt nærvær i OSSE, NATO og FN. Og gjennom OSSEs formannskap setter Norges utenriksminister sitt stempel på den politiske dagsordenen for tiden, som høster anerkjennelse langt utenfor det europeiske kontinent. Det gjør inntrykk når man den ene dagen sitter i Beograd og snakker med serbiske krigsfanger fra Norge under krigen, og den neste dagen sitter i Kosovo sammen med albanere og ser TV-nyhetene om massakrene i Racak. Ja, politikk handler om mennesker. Og den største utfordring pr. i dag er nettopp det å skape fred.

Nettverksbygging er viktig på ulike nivå mellom mennesker, mellom partier, de forskjellige organisasjoner og institusjoner – i et stort mangfold. Jeg er glad for utenriksministerens understreking av dette i sin redegjørelse og for Regjeringens vilje til å prioritere støtte til slike aktiviteter innenfor disponible rammer.

Det er viktig for oss å være i dialog. Posisjoner inntas, standpunkt fattes om Europa også andre steder enn i Brussel. I den bilaterale kontakten og samarbeidet inn også i de enkelte EUs medlemsland mener jeg det er et uutnyttet potensial. Styrking av nettverk og bevisstgjøring av mulighetene i dette er her viktige redskap.

I nettverksbygging inkluderer jeg også unges mulighet til utveksling av kunnskap og erfaring gjennom utvekslingsprogram og studier. I den sammenhengen bør det ses på de ordninger og avtaler vi i dag har for vår ungdom for å kunne delta i utvekslinger eller finne studieplass i land i Europa, likeså om unge europeeres tilsvarende mulighet i Norge. I kompetansebygging og kompetanseutveksling må vi legge til rette for at unge kan flytte på seg, bl.a. gjennom stipendordninger.

I statsbudsjettet for utdanning står det at det er et prioritert mål å «legge til rette for økt internasjonalt samarbeid innenfor høgere utdanning og forskning». En oversikt viser at Norge deltar i et økende antall internasjonale forskningsprogrammer, i første rekke innenfor EUs rammeprogrammer. Slik kan også Norge bidra i den globale kunnskapsutviklingen. Innenfor rammen av EØS-avtalen er Norge en likeverdig deltaker.

Dialog inneholder muligheten til å lære av hverandre. Det er gjennom økt kunnskap om hverandre og kjennskap til hverandre vi kan bidra til større forståelse og samarbeid. I et Europa hvor folk og nasjoner kommer nærmere hverandre, i et Europa der konflikter og uroligheter fort angår oss alle, i et Europa der kompleksiteten ikke minker, er det avgjørende viktig at kontakt og samarbeid styrkes og utvides. I demokratiet er også vår Europa-politikk summen av enkeltmedborgernes holdninger og standpunkt.

Kristelig Folkeparti trenger ikke å bruke tid på verbalt å kompensere for «utenforheten». Vi forholder oss til EØS-avtalen og bruker tid på å utnytte den fullt ut.

Hill-Marta Solberg (A): Den økonomiske og monetære unionen er etablert i EU, og euro er innført fra 1. januar i år. Dette er kanskje det største prosjektet EU noen gang har gjennomført. Innføring av felles valuta vil bety en ny utvikling av det indre marked – det vil gjøre det enklere å handle over grensene innad i EU. Samtidig forplikter landene seg til større koordinering av den økonomiske politikken, og pengepolitikken underlegges den nye sentralbanken.

Det marked som etter innføringen av euro vil være i en ny utvikling, vil fortsatt være det viktigste marked for norske varer.

Eurolandene er våre viktigste handelspartnere, og inkluderer vi de EU-landene som foreløpig sitter på euroens venteværelse, mottar de samlet over 70 pst. av vår vareeksport.

Det er ingen tvil om at det er viktig for Norge at EU lykkes med sitt store prosjekt, hvilket også utenriksministeren understreket i sin redegjørelse for Stortinget.

Prisstabilitet og stabile valutaforhold gir forutsigbarhet, en forutsigbarhet som våre eksportnæringer trenger.

Norge kan som ikke-medlem i EU naturligvis heller ikke være en del av ØMU. Vi må med andre ord gjøre det beste vi kan fra vår posisjon utenfor for både å sikre at vårt næringsliv er konkurransedyktig, og at vår valuta er stabil og har troverdighet.

Det er gledelig at vi i går kunne konstatere en rentenedgang, bl.a. som følge av økende tillit til den norske krona og at større ansvarlighet i finanspolitikken virker. Å holde orden i eget hus gjennom en ansvarlig økonomisk politikk er fortsatt det viktigste vi kan gjøre på hjemmebane. Verken eurosamarbeid eller oljepris kan frata oss det store ansvaret vi selv har for en ansvarlig finanspolitikk som kan bidra til lavere kostnadsvekst og dermed trygge norske arbeidsplasser.

Arbeiderpartiet har tatt til orde for at Norge bør bygge et sterkere forsvarsverk rundt vår valutapolitikk, og har derfor bedt Regjeringen gå inn i en dialog med EU om valutaspørsmål.

Utenriksministeren sa i sin redegjørelse at utgangspunktet for en slik kontakt må være «at dagens pengepolitiske regime i Norge videreføres». Det samme er ytterligere understreket i dag. Det er Arbeiderpartiet enig i. Det ligger fast selv om Regjeringens iherdige våpendragere – representanten Steensnæs og representanten Jakobsen – i dag har forsøkt å skape et annet inntrykk.

Videre sier utenriksministeren at støttekjøpsavtaler bare gir «økonomisk mening innenfor fastkursregimer». Det siste kan forstås som et argument mot å arbeide for ytterligere kredittavtaler med EU under vårt pengepolitiske regime, som er basert på stabil kronekurs.

For det første vil jeg igjen fastslå at Arbeiderpartiet ikke tar til orde for å legge om vår pengepolitikk, og dernest konstaterer jeg at kredittavtaler i den situasjonen kan kalles «sovende».

Men like fullt har Norge funnet det riktig å erstatte gamle kredittavtaler inngått med de tidligere ulike sentralbanker i Europa, med en ny avtale inngått med den nye sentralbanken, innenfor vår gjeldende pengepolitikk. Og hvorfor – hvis det er uten mening? Forklaringen er naturligvis at en slik avtale – også når den er en «sovende» beredskap – gir Norge noe som er av interesse og viktighet, nemlig en kanal: et inngrep for dialog og kontakt med Den europeiske sentralbank.

Vi mener en politisk dialog med EU på dette området må benyttes til å undersøke mulighetene for ytterligere avtaleformer. Dette er viktig for å sikre norske interesser fra vår posisjon utenfor EU og ØMU. Den holdningen bør ligge til grunn istedenfor å lete videre etter argumenter imot.

Gjennom en slik prosess gir Norge signaler som ikke må undervurderes i et følsomt marked. Ikke minst er slike signaler viktige etter at vi, etter Arbeiderpartiets oppfatning, over for lang tid har hatt spekulasjoner om hvorvidt den norske pengepolitikken ligger fast eller er under oppsigelse. Slikt skaper dessverre ikke økt tillit. Jeg synes derfor representantene for regjeringspartiene i denne debatten skulle spart seg enhver antydning om at Arbeiderpartiet ønsker en annen pengepolitikk enn den vi faktisk står sammen om.

Nå er alle opptatt av hva svarene skal være, hva som kan komme ut av en videre dialog med EU. Men uten at vi spør, får vi ingen svar, og det er Regjeringen som må stille spørsmålene, føre ordet og undersøke mulighetene. Det er det Stortingets flertall har ønsket.

Siri Frost Sterri (H): Ideen om «annerledeslandet» har dødd hen i Bondevik-regjeringen. Ja, flere regjeringsmedlemmer har den senere tid vært i nærheten av å si at de kan komme til å ende på et ja-standpunkt ved neste korsvei.

Nå står imidlertid ikke medlemskapsspørsmålet på dagsordenen. Høyre mener Regjeringen så langt har bidratt til en mer nyansert og mer interessant EU-debatt. Og en ting er helt klart: Det å fortsette som om EU ikke eksisterte, slik vi til en viss grad gjorde frem til valget i 1997, er ikke til landets beste. Vår tilknytningsform til EU, EØS-avtalen, er krevende. For det første krever den mye av den norske forvaltningen fordi vi står utenfor de besluttende organer i EU. Vi må være raske med å definere hva våre interesser er best tjent med, for deretter å finne frem til de kanaler og fremgangsmåter som er best for å fremme disse interessene overfor EU og EUs medlemsland.

Spørsmålet er bare om vi bruker disse kanalene godt nok. Norge er f.eks. representert i en rekke ekspert- og arbeidsgrupper under kommisjonen, men er disse ekspertene innforstått med Regjeringens overordnede målsettinger for EU-samarbeidet? Brukes disse kanalene til å gjøre norske synspunkter bedre kjent?

Vi ser også eksempler på hvordan EUs egne prosesser kan få betydning for oss. Striden om byrdefordelingen mellom medlemslandene i finansiering av regionalpolitikken og de ulike støttefondene er det ferskeste eksemplet. Saken illustrerer godt Norges posisjon som utenforland når EUs egne interesser skal ivaretas.

For det andre har EØS-avtalen et demokratisk underskudd. Beslutninger som angår mange nordmenn, blir i liten grad påvirket av nordmenn. Vi er altfor lite flinke til å drive kontaktarbeid og nettverksbygging overfor EU-systemet. Frivillige organisasjoner, interessegrupper og partier kan alle bruke ulike kanaler for å gjøre norske synspunkter bedre kjent i EU-systemet før beslutningene fattes. Derfor er vi i Høyre glad for at Regjeringen nå signaliserer at slikt kontaktarbeid og nettverksbygging overfor EU skal prioriteres, også i økonomisk forstand.

Jeg har lyst til å minne om at Høyre foreslo å bevilge 5 mill. kr til denne type arbeid i forbindelse med budsjettet, uten å få gjennomslag, men det er bra at også Regjeringen nå ser behovet.

Utenriksministeren slo i sin innledning fast:

«Vetoretten er fremforhandlet for å kunne brukes.»

Høyre er bekymret for denne innfallsvinkelen til EØS-avtalen. Formelt sett har vi ikke forhandlet frem noen vetorett. Vi kan ifølge Artikkel 102 i avtalen velge å opprettholde norsk lovverk, men et norsk veto mot nytt EØS-regelverk vil ikke hindre at regelverket trer i kraft i EU, men bare innføring av tilsvarende regler i EFTA-landene. Et veto kan føre til at EU som mottiltak setter andre deler av avtalen ut av kraft. Resultatet kan bli at hovedprinsippet i avtalen, som er at det skal være likt regelverk i hele EØS, undergraves.

Å la være å følge opp EØS-komiteens vedtak kan derfor få konsekvenser for oss som vi i dag ikke kjenner omfanget av. Som utenriksministeren selv sa i sin redegjørelse, vi er sårbare. EØS-avtalen er vår navlestreng i forholdet til EU. Den er svært viktig for vår økonomi, og dermed også for vår velferdsutvikling.

Utenriksministeren nevner fire direktiver som det kan bli aktuelt for Regjeringen å unnlate å innlemme i norsk lovgivning. Han vektlegger imidlertid at bruken av vetoretten egner seg dårlig for en teoretisk diskusjon. Høyre foretrekker likevel en teoretisk diskusjon om mulige utfall av Regjeringens vetolinje snarere enn den realitet som kan oppstå, nemlig at EØS-avtalen er direkte truet. Regjeringen burde vite hvem det er som har den reelle styringen i en situasjon hvor EU føler sine medlemslands interesser truet.

Statsråd Marit Arnstad: Flere av dagens debattanter har vært opptatt av vårt forhold til EU når det gjelder energispørsmål. Det er et viktig tema. EU-landene utgjør det viktigste markedet for salg av norsk gass, og i løpet av fem-seks år vil mellom 20 og 30 pst. av Tysklands og Frankrikes behov for gass bli dekket gjennom import fra Norge alene. EU som helhet vil også bli mer avhengig av import av olje og gass enn tidligere, og en må regne med at Norge vil få en viktig rolle i dette bildet, både som energiprodusent og som energieksportør. I tillegg vil både EU-land og Norge møte større utfordringer i form av miljøkrav, som også berører energisektoren sterkt.

Siktemålet fra norsk side er en løpende og aktiv dialog med EU om energispørsmål. Dialogen har allerede over lang tid vært etablert, og var av stor betydning for Norge bl.a. gjennom de samtaler vi hadde med EU forut for behandlingen av gassdirektivet, en prosess som samlet sett bidrog til klare forbedringer i det direktivet som EU til slutt vedtok.

Regjeringen vil arbeide for å sikre forståelse i EU og EU-landene for vår rolle som leverandør av miljøvennlig energi. Men la oss ikke underslå at det ligger en interessekonflikt i vårt forhold til EU på dette området. Den må vi være oss bevisst. Vi er en stor produsent av energi, mens EU-landene er store konsumenter av energi. Det faktum lar seg ikke endre. Vårt viktige mål må derfor være både å ha en god dialog og å skape forståelse for vår rolle og ivareta våre nasjonale interesser i forhold til samarbeidet på dette området.

Regjeringen er nå innstilt på å gå inn i drøftinger med EU om det såkalte gassmarkedsdirektivet. Jeg har registrert at Høyre i dagens debatt mener at vi bør akseptere et liberalisert gassmarked i EU. Sjølsagt må vi akseptere et liberalisert gassmarked i EU. Vi kan ikke hindre EU i å fatte avgjørelser om hvordan et internt gassmarked i EU skal organiseres. Det har heller ikke vært Regjeringens anliggende og utgangspunkt i denne saken. Vårt anliggende har vært reguleringen av de rørledningene som er en del av norsk gassforvaltning, nemlig rørledningene fra norske oljefelt og ned til kontinentet. Det er det som det norske arbeidet i forhold til gassdirektivet har handlet om og handler om. Disse rørledningene er en del av det norske produksjonssystemet som fungerer som et integrert system for ressursforvaltning, der norske myndigheter gjennom alle stadier av utbygging og produksjon har en nødvendig helhetlig styring.

La meg få lov å understreke at Norge ikke er det eneste landet som nå trenger tid til å drøfte direktivet. Også for mange av EUs egne medlemsland er gassdirektivet komplisert. I EU har en derfor sjøl satt ned en implementeringsgruppe som skal arbeide videre med forståelsen av direktivet og klargjøringen i forhold til gjennomføring av direktivet i nasjonal rett innad i EU.

Jeg er, for å si det ærlig, litt forundret over Høyres utålmodighet i denne saken, fordi det her dreier seg om viktige spørsmål og store verdier for nasjonen Norge, hvor vi nå har tid til rådighet til å drøfte spørsmålene med EU. Regjeringen er av den oppfatning at vi bør bruke denne tiden til å søke klarhet og forbedringer i tolkningen av gassdirektivet. Vi må skape klarhet for hvordan vårt system for feltnøytrale gassalgskontrakter, som er framforhandlet på samlet basis, og vårt gassallokeringssystem står seg i forhold til direktivet. Det har vi nå en mulighet til å diskutere videre med EU gjennom EØS-behandlingen av direktivet. Det ville være underlig om vi ikke skulle bruke den muligheten til drøfting for på denne måten å kunne ivareta våre interesser på en best mulig måte.

La meg få lov å nevne et viktig eksempel på vår samlede ressursforvaltning. Trollfeltet blir av og til betegnet som – for å si det slik som en kjent Høyre-mann sa det i forbindelse med en annen viktig sak – juvelen i kronen av norske gassressurser. Og fordi vi har et integrert ressursforvaltningssystem, vil vi hele tiden følge nøye med uttaket av gass fra Troll, bl.a. også for å sikre størst mulig grad av oljeutvinning fra feltet. Det er et spørsmål som Oljedirektoratet løpende følger. Disse hensynene er viktige samfunnsøkonomiske hensyn som vi som oljenasjon tar, men det er ikke hensyn som nødvendigvis vil være like interessante for kjøpere i et liberalisert gassmarked.

La meg også få lov å nevne at Norge i framtida kommer til å bruke nesten 30 pst. av våre gassressurser til injisering i oljefelt for å øke utvinningsgraden av olje og dermed også få mer ut av de samlede petroleumsressursene på norsk sokkel. Vårt forvaltningssystem sikrer i dag en rimelig balanse mellom det vi selger av norsk gass, og det vi har behov for av gass til injisering for å øke verdien av vår samlede oljeutvinning. Det er også et godt eksempel på en samlet integrert ressursforvaltning av olje og gass som det er ønskelig at vi fra norsk side kan beholde.

Samtidig som vi ivaretar våre interesser som en stor energiprodusent, er det sjølsagt naturlig at vi analyserer endringene i det europeiske energimarkedet nøye og vurderer situasjonen løpende ut fra det. Jeg føler meg komfortabel med de prosesser og den dialog vi har med EU på dette området. For EU bør vi kunne framstå som en trygg og stabil leverandør av energi. Men la oss – som jeg også nevnte i starten – ikke underslå at i sak og resultat kan det være ulike interesser å ivareta, og vi har behov for et sterkere gjennomslag og forståelse for vår rolle som produsent av energi. Det vil være et utgangspunkt for vårt videre arbeid.

Forholdet til EU på energifeltet er også viktig på andre områder enn eksport av gass og olje. En del av det viktigste regelverket innenfor energisektoren i EU er allerede gjennomført i Norge som en del av EØS-avtalen. Vi deltar også i EUs program for energieffektivitet og fornybar energi samt i forsknings- og utviklingsprogram. Samarbeidet på disse områdene fungerer godt.

La meg få lov å nevne at når det gjelder kraftmarkedet, har de nordiske landene allerede åpnet sine markeder langt mer enn det som er tilfellet i EU. På dette området er det altså slik at det er EU som nå er inne i en utvikling som Norge har vært igjennom.

For tiden vurderer EU en utvidelse av sine skatteregler til å omfatte gass, kull og elektrisitet. Det er vanskelig å se en god og konsistent miljømessig begrunnelse for sider av det forslaget som ligger til diskusjon i EU, bl.a. hvorfor kull vil få en lavere CO2-avgift enn gass i forhold til de innbyrdes miljøvirkningene av energibærerne. Gjennom den type forslag kan konkurranseforholdet mellom ulike energibærere påvirkes på en uheldig måte, og på en måte som ikke fremmer bruken av mer miljøvennlige energikilder. Det er også en utfordring for Norge i en slik sammenheng å sikre at vannkraften blir verdsatt på linje med andre fornybare energikilder. Det er et tema som opptar Regjeringen i den energipolitiske dialogen med EU.

Jeg er enig med dem som mener at vårt forhold til EU på energiområdet er viktig og vesentlig. I den dialogen vi har, og som vi skal fortsette framover, er ivaretakelsen av våre grunnleggende nasjonale interesser hele tida siktemålet for Regjeringens arbeid.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Tore Sanner (H): La meg først si at jeg er glad for at statsråden understreker Norges viktige rolle som en stor energinasjon i Europa. Dette er særlig viktig med tanke på at både utenriksministeren og statsministeren i svært liten grad berørte dette spørsmålet.

Statsråd Arnstad har nå varslet at Norge vil gå nye runder med EU om gassdirektivet. Hun har videre varslet at i den prosessen utelukker man ingen opsjoner. Med andre ord: Vetospørsmålet ligger i bakhånd.

Etter Høyres oppfatning står vi nå overfor et valg. Spørsmålet er om vi skal fortsette å slåss for å bevare gamle strukturer, om vi skal forhandle om unntak og overgangsordninger, eller om vi skal erkjenne at gassmarkedet åpnes og bruke tiden og kreftene på å utarbeide en strategi for hvordan Norge kan posisjonere seg i et liberalisert marked. Høyre kan ikke se at det fra statsrådens side er godtgjort at det er elementer i gassdirektivet som tilsier at det skal være nødvendig å gå nye runder med trussel om veto.

Det er riktig som statsråden sier, at Norge sitter i implementeringsgruppen, og der kan man også diskutere hvordan de ulike elementene skal tolkes.

Mitt første spørsmål til statsråden er: Hvilke konsekvenser mener hun det vil få dersom Norge faktisk bruker vetoretten i forbindelse med gassdirektivet?

Det andre spørsmålet er: Hvilke alliansepartnere er det Norge eventuelt vil ha for å få til endringer i det foreliggende gassdirektiv?

Statsråd Marit Arnstad: Jeg har hele den tiden jeg har vært statsråd, snakket om Norges viktige rolle som en stor energiprodusent. Det er sjølsagt noe som opptar en statsråd som har ansvar for olje- og energisiden i dette landet.

Når det gjelder videre drøftinger omkring gassdirektivet, har Regjeringen sagt at Regjeringens mål er at direktivet bør kunne innlemmes, dersom vi også kan være trygge på mulighetene til å ivareta et fullverdig ressursforvaltningssystem. Det er det vi nå ønsker å gå inn i drøftinger med EU om. I den sammenheng har jeg sagt at når en går inn i den type drøftinger, kan ingen opsjoner utelukkes, heller ikke veto. Men det betyr ikke at Regjeringen på dette tidspunkt har tatt stilling til et slikt spørsmål. Det vi nå ønsker å gjøre, er å gå inn i drøftinger med EU med sikte på å få en klargjøring av direktivet som sikrer en fullgod ressursforvaltning på norsk sokkel framover. Jeg nevnte tre eksempler i mitt innlegg, som jeg synes er viktige eksempler på en fullgod ressursforvaltning. Jeg nevnte forsyningskontrakter, jeg nevnte allokeringsprosessen, og jeg nevnte også de sidene ved norsk ressursforvaltningssystem som vi hele tiden har som løpende avveining, f.eks. når det gjelder uttak fra et gassfelt som Troll. Dette er ting som jeg synes er viktige, og som for så vidt ikke har noe med at EU liberaliserer sitt eget gassmarked å gjøre, for det må EU sjølsagt ha frihet til å gjøre. Men det har med hele vårt integrerte produksjonssystem å gjøre, altså den oppstrømsvirksomheten som foregår fra ilandføringsterminal på kontinentet opp til de norske oljefeltene.

Jens Stoltenberg (A): Det er få områder der Norge er mer avhengig av utviklingen i EU enn på energiområdet. Det er helt uavhengig av hva slags tilknytningsform vi har til EU, simpelthen fordi mesteparten av oljen vi produserer, selger vi til EU-landene, og all gassen vi produserer, selger vi til EU-landene. Det betyr at hvordan disse land organiserer sine energimarkeder med gassdirektiver, lisensdirektiver, skatter på kull, subsidier til kull, skatt på olje osv., uansett er avgjørende for oss. Derfor er det avgjørende for oss så langt som mulig å forsøke å påvirke utviklingen innenfor energisektoren i EU.

Så er det nå et nytt område som i økende grad begynner å bli viktig for oss, og det er kraftmarkedet, fordi EU nå åpner opp sitt kraftmarked og vil ha en åpen handel med kraft som kommer til å ligne på den vi har hatt i Norden i noen tid, og fordi Norge i økende grad vil være avhengig av å importere kraft fra de europeiske landene. Vi importerer allerede fra Sverige og Danmark og vil etter hvert ventelig importere stadig mer fra land som Tyskland. Problemet er at det i all hovedsak er kullkraft og i noen grad kjernekraft vi importerer, og at den store kapasiteten av ledig kullkraft som fins i Europa, bidrar til å presse prisene ned og dermed hindre utvikling av mer miljøvennlig fornybar energi og f.eks. gasskraft.

For å begrense bruken av kullkraft er det nødvendig å utvikle virkemidler. Ett slikt virkemiddel kan være avgifter. Det har vist seg vanskelig å få til. Et annet virkemiddel er kvoter. Norge har gått inn for å utvikle kvoter i vår egen klimapolitikk. Det vedtok Stortinget i fjor. I Kyoto ble det nedfelt prinsipper om kvoter, og nå har de nordiske EU-landene, Sverige, Finland og Danmark, gått inn for kvoter.

Mitt spørsmål er: Ønsker Regjeringen og vil Regjeringen ta initiativ for å følge opp at vi får et nordisk og etter hvert et europeisk system for kvoter for CO2-utslipp, slik at vi får begrenset kullkraften?

Statsråd Marit Arnstad: Jeg er enig med representanten Stoltenberg i at vi er avhengig av en gjensidig og god dialog med EU på energiområdet. Jeg er også enig i at vi er avhengig av å følge kontinuerlig hva som skjer på kontinentet i denne sammenheng, ikke minst fordi vi faktisk vil være en av de store energileverandørene til EU-området også i årene framover. Det er viktige verdier for oss, og det er også viktig i europeisk sammenheng.

Når det gjelder kraftmarkedet, skjer det en åpning i det europeiske kraftmarkedet. Den åpningen vil medføre at en får en større utveksling av kraft fra Nord-Europa inn til de nordiske markedene, også til Norge, gjennom de overføringsforbindelsene som finnes, og de kablene som skal legges. Det vil først og fremst gjelde i forholdet innen Nord-Europa. Det finnes jo visse fysiske begrensninger på elektrisitetsmarkedet som man ikke finner på oljemarkedet på samme måte. Når man får en slik situasjon, er det desto viktigere å prise miljøkostnadene ved de ulike energibærerne. Man må kunne prise dem riktig.

Jeg er enig med representanten Stoltenberg i at det er nødvendig å prise kull ut fra den faktiske forurensning som kullkraft bidrar til. Det kan, som representanten var inne på, skje både ved produksjonsavgifter og ved kvotesystem. Jeg har lagt merke til at sosialdemokratiene i Norden har foreslått en form for kvotesystem. Det er ikke noe som jeg uten videre vil avfeie, men en problemstilling knyttet til et kvotesystem, er at det i stor grad vil gå mellom fossile energibærere. Jeg syns også det er viktig at man sørger for å fange opp kjernekraften, og at man i en europeisk sammenheng ikke gir kjernekraften en ufortjent konkurransefordel.

Hallgeir H. Langeland (SV): Senterpartiet til liks med SV er imot EØS-avtalen, men begge erkjenner sikkert at fleirtalet ikkje er på vår side i denne saka. Senterpartiet har jo òg akseptert å sitta i ei regjering som godtek EØS-avtalen sitt grunnlag. Det første spørsmålet er litt meir generelt og retta opp mot det problemet at EØS-avtalen undergrev folket sitt nei frå 1994. Dette har ein sett, seinast i behandlinga av veterinæravtalen, men òg i andre saker, som t.d. Rena Karton, som er ein illustrasjon på at me delvis har mista sjølvråderetten vår. Eg ønskjer at statsråden skal seia noko om korleis ein har tenkt å bruka den handlefridomen som me har, m.a. gjennom vetoretten, i forhold til andre saker. Gassdirektivet har fleire vore inne på, og eg er nøgd med det opplegget som Regjeringa der har presentert i forhold til eit mogleg veto ein og annan gong, men når det altså gjeld andre saker på dette området, f.eks. kraftutvekslingsproblematikken som Stoltenberg var inne på, korleis vil Regjeringa visa at den faktisk har handlefridom på energi- og miljøområdet?

Mitt andre spørsmål går på Voksenåserklæringa og korleis ein skal kunne oppfylla det som står der. I Voksenåserklæringa blir industrien lova tilgang på kraft på rimelege vilkår, og at ein skal ha ein gjennomgang av energiloven med sikte på ein betre samfunnsmessig kontroll og forvalting av vannkraftressursane. Enkelte industrileiarar hevdar at dette ikkje er mogleg med EØS-avtalen. Eg vil be statsråden om ei vurdering av korleis moglegheitene er for handlefridom på desse områda.

Statsråd Marit Arnstad: Det er korrekt at jeg skulle ha ønsket at stortingsflertallet den gangen i 1992 hadde tenkt seg om da de behandlet EØS-avtalen, men som en del andre her i salen, må jeg leve med at EØS fins og er vedtatt. Som også Senterpartiets parlamentariske leder var inne på tidligere i dag, aksepterer Senterpartiet at et politisk flertall i Stortinget har vedtatt denne avtalen, og vi har i Voksenåserklæringen akseptert å regjere på det grunnlaget.

Når det gjelder bruk av vetorett, får jeg si som Gro Harlem Brundtland sa i 1992, og som Knut Vollebæk sa for noen uker siden, at vi har ikke framforhandlet en vetorett for ikke å kunne bruke den. Jeg skal sjølsagt ikke forskuttere på hvilke konkrete områder det kan komme til å skje.

Når det gjelder energiområdet, har jeg i mitt innlegg pekt på at jeg tror vi er tjent med å ha en løpende samtale med EU. Jeg tror det er viktig for Norge. Det er ikke dermed sagt at vi har sammenfallende interesser på alle områder, og det synes jeg også at jeg understreket. Vi har litt ulike roller. Det å skape forståelse for Norges rolle som stor energiprodusent i EU er en svært viktig oppgave for norske myndigheter.

Når det gjelder kraftkrevende industris konkurransebetingelser, har jeg bare lyst til helt kort å kommentere at Regjeringens forutsetning er at industrien i dag har kontrakter til konkurransedyktige priser i forhold til internasjonale forhold, og det mener vi også at industrien bør kunne ha i framtida, EØS eller ikke EØS.

Jan Tore Sanner (H): Statsråden kom med en viktig erkjennelse, nemlig at Norge ikke kan hindre at EU liberaliserer sitt gassmarked. Samtidig slås det fast at EU er viktig for Norge. Med andre ord, Norge må forholde seg til et liberalisert gassmarked. Spørsmålet er da: Hvordan forholder vi oss til dette markedet? Når jeg hører statsråden, hører jeg en defensiv statsråd som først og fremst er opptatt av å bevare eksisterende strukturer i en endret virkelighet. Høyre er opptatt av at vi nå skal se på hvilke muligheter det liberaliserte markedet gir oss. Hvordan kan vi nå aggressivt posisjonere oss i forhold til en ny virkelighet som vi vet kommer? Vi frykter at Norge raskt vil komme bakpå dersom vi skal bruke våre krefter og ressurser på å kjempe for å bevare de eksisterende strukturene.

Jeg er glad for at statsråden sier at målet er å implementere gassdirektivet, men jeg hører samtidig at statsråden sier at man ikke utelukker bruk av veto, og det er alvorlig, særlig når man ikke kan godtgjøre hva som er det problematiske i det eksisterende direktivet.

Jeg stilte statsråden to konkrete spørsmål. Jeg fikk ikke svar på noen av dem. Det første spørsmålet var: Hvilke konsekvenser ser statsråden av et mulig norsk veto på gassdirektivet? Og det andre spørsmålet er: Hvilke alliansepartnere har Norge i EU for å få endret det foreliggende gassdirektivet; hvem er det som vil støtte Norges sak i EU for å få det endret? Jeg tror at statsrådens manglende svar egentlig taler for seg.

Statsråd Marit Arnstad: Det forundrer meg at representanten Sanner er overrasket over at jeg sier at vi må forholde oss til et liberalisert gassmarked i Europa. Det har jeg sagt hele tiden. Og jeg har også sagt at EU sjølsagt må ha full frihet til å vedta det de ønsker for hvordan gassmarkedet internt på kontinentet skal organiseres. Det har ikke vært Regjeringens anliggende i denne saken. Det som er Regjeringens anliggende, er det som er knyttet til det norske produksjonssystemet av gass og det samlede norske forvaltningssystemet knyttet til gass, og det er oppstrømsrørledninger – der kom vi et stykke på vei i forhold til drøftingene omkring gassdirektivet, men vi tror det er grunn til å drøfte videre sider ved det. Vi ønsker å se hvordan deler av vårt ressursforvaltningssystem står seg i forhold til direktivet, og drøfte det før vi tar endelig stilling til direktivet.

Representanten Sanner hører ingen defensiv statsråd. Representanten Sanner hører en statsråd som løpende vurderer utviklingen i EU på dette området, som følger nøye med i forhold til EU-landenes holdninger til energi, og som har en løpende dialog med EU.

Når det gjelder konsekvensene av et veto, er jo de i EØS-sammenheng nokså klare. Da suspenderes deler av EØS-avtalen for en tid, og så oppstår det nye forhandlinger mellom EU og det land som nedlegger veto. Det er nedfelt som regel i EØS-avtalen. Det gjelder uansett hvilket område man nedlegger veto på. Hva som ellers vil bli konsekvensene av det akkurat på energiområdet og hvor vidtrekkende de vil bli, har vi ikke gått inn i fordi det ikke er Regjeringens siktemål å nedlegge veto. Regjeringens siktemål er å innlemme direktivet dersom vi gjennom drøftinger kan få en tilfredsstillende avklaring av det framtidige gassforvaltningssystemet på norsk sokkel.

Jens Stoltenberg (A): Statsråden sa hun ikke ville avfeie forslaget om kvoter for CO2 -utslipp i Europa. Det er vel bedre enn å si at hun går mot, men det er definitivt ikke en offensiv holdning. Så jeg hører, i likhet med representanten Sanner, en defensiv statsråd i den forstand at det haster med å få gjort noe med klimaproblemene, og det haster med å få gjort noe med en felles miljøpolitikk i Europa, ikke minst når vi nå får et felles kraftmarked.

Kvoter er nedfelt i Kyoto-avtalen, kvoter er nedfelt av et stort flertall her i Stortinget i fjor vår, og kvoter er nå støttet av de nordiske EU-landenes regjeringer gjennom de vedtakene som skjedde i København nylig. Og da er det ikke den norske regjerings oppgave å si at den ikke vil avfeie dette, da er det den norske regjerings oppgave å si at her har man en enestående mulighet, her bør man i alle sammenhenger på alle nivåer overfor Europa og våre nordiske naboer følge opp for å forsøke å få konkrete virkemidler som kan begrense produksjonen av kullkraft og dermed også utslippene av CO2. Da holder det ikke å si at man ikke vil avfeie kvoter, da må man ha en mer offensiv holdning. Og hvis Regjeringen ikke skjønner det, føler jeg meg trygg på at Stortinget kommer til å fortelle Regjeringen at den bør forstå det.

Når det gjelder gassdirektivet, er vår holdning at Regjeringen godt kan ta noe tid til å vurdere og gå gjennom de problemstillingene den ønsker å gå gjennom, inklusiv å forsøke å få en klargjøring av det den mener er uklart i direktivet, og presiseringer som er til Norges fordel. Men i det ligger det ikke at Arbeiderpartiet vil støtte noe veto, eller at Arbeiderpartiet mener at man har all verdens tid. Så med den presiseringen er det greit for oss at Regjeringen tenker seg om.

Statsråd Marit Arnstad: La meg først få si at jeg synes det er positivt at Arbeiderpartiet støtter Regjeringens ønske om videre drøftinger med EU på dette området. Det tror jeg er viktig og også fornuftig ut fra hensynet til både norske interesser og de store verdier som er knyttet disse spørsmålene.

Det slår meg at hvis jeg ikke er enig med representantene Stoltenberg eller Sanner, er jeg pr. definisjon defensiv! Det virker som om det er det som er definisjonen på å være defensiv her i salen akkurat nå. Det er en definisjon jeg ikke uten videre er med på. Jeg vil bare ha sagt det.

Jeg er også opptatt av hvordan en kan inkludere miljøkostnaden ved ulike energibærere i et kraftmarked der en har en stadig økt grad av kraftutveksling mellom land. Det er viktig. Jeg tror nok det er ulike måter å gjøre det på, og Stoltenberg nevnte sjøl i sin første replikk at det både kan gjøres gjennom produksjonsavgifter og gjennom kvotesystem. Det jeg er usikker på i forhold til de forslag som er kommet bl.a. fra sosialdemokratiets side, er hvordan vi skal klare å fange opp kjernekraften, som en jo ikke kan sette en pris på i form av utslipp av klimagasser, men som allikevel er en energikilde som jeg tror mange av oss ikke vil ønske et stort innslag av på det norske kraftmarkedet.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Grethe G. Fossum (A): Tillat meg å si at utenriksministerens Europa-redegjørelse bar preg av utenriksministerens nære fortid som diplomat. Jeg forstår godt at det trengs diplomati når en skal forsvare og gi en politisk nei-retning på Regjeringens politikk i forhold til EU.

Det blir sikkert ekstra vanskelig når man har et nei-flertall i folket og skal tilfredsstille et ja-flertall i Stortinget, samtidig som man reklamerer med at man er en nei-regjering. Min oppfatning er at det lett blir for mye diplomati og for lite politikk, og at den klare nei-profilen partiene hadde i EU-kampen, er forsvunnet bak en tilpasningsdyktig regjeringsfasade.

EU er en reell maktfaktor i Europa, som Norge må ha et aktivt, men også aktpågivende forhold til, ikke minst for å følge med i de utviklingstrekk som har konsekvenser for EØS-avtalen. Det er på den bakgrunn at jeg ønsker en mer aktiv Europa-debatt, men la meg understreke at det ikke betyr en ny medlemskapsdebatt. Her er folkets dom klar: De ønsker ikke å bli medlem av EU.

For meg er det slik at ingen av de såkalt nye elementene som euroen, Europol, utvidelse av EØS-avtalen og sikkerhets- og forsvarspolitikken er nye i forhold til EU-avstemningen i 1994.

Diskusjonen rundt pengeunionen stod sentralt i EU-debatten foran folkeavstemningen i 1994, og spørsmålet om fast tilknytning til euroen har utvilsomt gjenåpnet denne debatten. Selv om vi kun vil ha en mellomstatlig tilknytning, er det betenkelig fra et nei-synspunkt å knytte seg for nært til eurosamarbeidet uten at vi vet hva vi må yte tilbake.

Det vi vet, er at vår samtalepartner er en sentralbank uten politisk kontroll, der det overordnede målet er lavest mulig prisstigning. Hvis vi blir for nært knyttet opp til euroen, vil vi ikke lenger kunne tilpasse vår valutakurs ut fra vår egen økonomiske situasjon eller legge vekt på andre politiske mål, som f.eks. full sysselsetting. En nær tilknytning til euroen vil koste. Hva, vet ingen. Vi som har levd en stund, vet at medaljen alltid har en bakside.

Alle problemer er ikke løst her i landet, men når alt kommer til alt har faktisk erfaringene med å stå utenfor Europa-unionen vært ganske gode, på tross av alle de dystre spådommene. Etter min mening har vi store muligheter til å rette opp feil og mangler, faktisk større enn hvis vi hadde vært medlemmer av EU og måtte spørre EU først.

For å sikre at vi fortsatt får sette egne rammer for vårt samfunn, er vi avhengig av en regjering som har en aktiv politikk i Europa-spørsmål, samtidig som den vet hvor grensene går. Regjeringen må også bruke den uavhengigheten vi har skaffet oss på bakgrunn av folkets nei, på en slik måte at en f.eks. motvirker arbeidsledighet og andre uheldige samfunnstrekk. Denne regjeringen har en ganske lang vei å gå før den har vist fram sin uavhengighet og sin nei-profil.

Arne Lyngstad (KrF): Utenriksministerens redegjørelse forteller at Regjeringen fører en aktiv Europa-politikk, ut fra den basis folkeavstemningen om EU-medlemskap i 1994 la fast. Denne aktive Europa-politikken spenner over et bredt spekter: EØS-avtalen, samarbeid i Vestunionen og NATO og innsats i OSSE, for å nevne noen områder. Tidligere ble begrepet aktiv Europa-politikk brukt identisk med EU-tilknytning og EU-medlemskap. Dagens debatt viser at begrepet nå har fått et noe annet innhold, ja et mer korrekt innhold, og det er bra.

For Kristelig Folkeparti er en aktiv Europa-politikk en del av et sterkt internasjonalt og globalt engasjement for utjevning, bærekraftig utvikling, konfliktløsning og fred. Dette globale perspektivet inkluderer oppmerksomhet på våre nærområder. Utviklingen i de europeiske land og samarbeidet mellom disse har stor betydning for vårt land. Det er viktig å ha god informasjon om det som skjer, og delta i en politisk dialog med disse landene.

Ett område utenriksministeren nevnte i redegjørelsen, var de forestående forhandlingene med EU om landbruksvarer. For Norge er det viktig å skape allianser om landbrukspolitikken også i en annen sammenheng, nemlig den forestående WTO-runden. Norge har både sammenfallende og motstridende interesser i forhold til EU-landene. Det EU bestemmer seg for når det gjelder Agenda 2000 og den forestående landbruksreformen, vil påvirke Norges muligheter for allianser i forhold til WTO, men også konkret gjennom RÅK-ordningen for bearbeidede landbruksvarer, som vi finner i EØS-avtalen.

Et levende landbruk som produserer trygg mat, er også et av de viktigste miljøpolitiske områder vi kan fokusere på, fordi landbrukspolitikken inkluderer arealbruk og bærekraftig bruk av landjord. Vi trenger en WTO-avtale som gir gode vilkår for landbruket også i Norge og i nordområdene. Det er ønskelig med kontakt og dialog med EU og europeiske land i forkant av WTO-runden for å undersøke alliansemulighetene i forbindelse med disse forhandlingene.

Regjeringen beskyldes for å drive EU-tilpasning gjennom EØS-avtalen. Jeg trodde vi hadde EØS-avtalen nettopp for å utvikle et harmonisert regelverk for et felles marked. Samtidig er jeg glad for Regjeringens innsats for større åpenhet og informasjon om arbeidet med EØS-sakene. Norge deltar tidlig i prosessen med nytt regelverk gjennom ekspertgrupper, og dette følges opp med kontakter både på embetsmannsnivå og politisk nivå. Regjeringen vil også støtte arbeidet med å styrke kontaktene til politiske partier, frivillige organisasjoner og arbeids- og næringsorganisasjonene. Dette er positivt. I denne forbindelse vil jeg faktisk henstille til Regjeringen å vurdere å gi støtte til drift av et kontaktkontor i Brussel for frivillige organisasjoner. Det vil kunne lette deres muligheter til å delta i europeiske nettverk og fremme norske synspunkter.

Jeg er også enig med Regjeringen når den legger vekt på å fremme norske interesser og behov, om nødvendig ved bruk av vetoretten i EØS. Dette kan etter min mening spesielt være nødvendig i saker som berører miljø, helse og sikkerhet.

Vi kan i dag konstatere at Norge har det bra uten EU-medlemskap. Debatten i dag viser bred enighet om denne plattformen. Debatten har også vist det Kristelig Folkeparti sa før folkeavstemningen i 1994, at det både er mulig og ønskelig med en aktiv Europa-politikk bygd på EØS-avtalen og ikke-medlemskap. Ingen trenger å tvile på Norges vilje til å bidra i en europeisk politikk når det gjelder sikkerhet, miljø, forskning og utdanning bl.a.. Vi må hele tiden vurdere hvordan Norge skal og kan ivareta sine interesser, men det er i dag ikke behov for noen ny medlemskapsdebatt.

Representanten Blankenborg etterlyste i dag noen strategiske visjoner fra Regjeringen. Det norske folk hadde en strategisk visjon i 1994. På grunnlag av denne må Norge delta i den politiske dialog, sikre norske interesser og fremme saker som er viktige for Norge. Det gjelder spesielt tiltak for og oppmerksomhet på nordområdene, forvaltning av havets ressurser og energispørsmål.

En viktig debatt for Norge er knyttet til utviklingen innen sikkerhets- og forsvarspolitikken. Kristelig Folkeparti vil med stor oppmerksomhet følge det britisk-franske initiativet og hvilke konsekvenser dette får for NATOs rolle og strategiske plan. I dag synes dette å være en svært dynamisk prosess, hvor resultatene ikke helt kan forutsies. Kristelig Folkeparti har sett på NATO og de transatlantiske forbindelser som avgjørende for Norges sikkerhet. Nå kan det se ut til at NATO kan få nye oppgaver, og debatten om oppdragsgiver og arbeidsdeling er på dagsordenen. I denne situasjonen vil Kristelig Folkeparti arbeide for å bevare et transatlantisk forsvarssamarbeid der Norge er en aktiv aktør. Etter vårt syn må Regjeringen arbeide for å sikre det forsvarspolitiske handlingsrom Norge har i dag.

Gunnar Skaug (A): Et av de viktigste spørsmålene vi står overfor, og som vi må svare ja eller nei til, er om Norge skal delta aktivt i utformingen av EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Selv om EU-samarbeidet fortsatt i hovedsak vil være et samarbeid mellom selvstendige nasjoner og til fulle har vist at det er i fellesskap en best kan møte utfordringer og felles oppgaver, bør det også være i norsk interesse at EU lykkes i forsterket innsats på områder som gjelder fred og sikkerhet, økonomi og miljø.

Derfor bør vi som ikke-medlemsland ha en klar strategi for hvordan vi kan påvirke beslutningsprosessen i EU særlig på disse områdene. Med basis i EØS-avtalen, den mest omfattende avtale Norge noen gang har inngått – og som jeg hadde gleden av å være saksordfører for da den ble behandlet av Stortinget i 1992 – mener iallfall jeg at dette vil være mulig. Med andre ord: Vi må arbeide for en avtale som sikrer et nært forhold til EUs sikkerhets- og utenrikspolitiske samarbeid, når vi vitterlig vet at EU-samarbeidet på dette området vil skyte fart spesielt som følge av utvidelsesprosessen.

Den europeiske integrasjons- og utvidelsesprosessen skjer ikke bare innenfor EU, den pågår også for fullt i NATO, og personlig imøteser jeg med stor interesse den redegjørelse som utenriksministeren senere skal gi overfor Stortinget om disse spørsmålene. USAs holdning til denne prosessen har så langt vært positiv, men jeg vil legge til også noe motstridende – positiv i den forstand at USA vil trenge et sterkt EU som kan trekke landene i Sentral- og Øst-Europa inn i et euroatlantisk samarbeid, slik foregående taler var inne på, noe motstridende fordi det selvsagt ikke er mulig i dag å vite hvor sammensveiset EU vil opptre i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Til nå har USA i utgangspunktet, som Norge, basert seg på at det er NATO som er den viktigste forsvars- og sikkerhetspolitiske forankringen. Med andre ord, USA har lagt vekt på at forsvars- og sikkerhetsspørsmål skal behandles i NATO. Ikke minst den nye rollen NATO har fått i gjennomføringen av fredsbevarende og konflikthindrende oppdrag på vegne av FN og OSSE, er klart bevis for dette.

NATO har for lengst lagt grunnlaget for samarbeid med land utenfor NATO gjennom samarbeidet i Det nordatlantiske samarbeidsrådet og Partnerskap for fred. Det er viktig at NATOs troverdighet og effektivitet blir tatt vare på i den utviklingsfase Europa nå er inne i. Men samtidig pågår det altså en samordning av utenriks- og sikkerhetspolitikken i EU, som for Norge må bety at vi må finne flere knagger å henge våre interesser på enn kun NATO-medlemskap. Dette kan vi selvsagt gjøre ved å skaffe oss mer forståelse og støtte direkte inn i EU-systemet, eller ved å utvikle det nordiske og det nordisk-baltiske samarbeidet videre.

Vi kan stå overfor den situasjon at NATO vil forandre karakter og ha to beslutningssentra, Brussel og Washington. Som ikke-medlem av EU kan Norge risikere ikke å være med fullt ut i NATOs videre utviklingsprosess, ja med andre ord bli plassert på siden, bli marginalisert.

Det er altså viktig om vi kan være med på å etablere ordninger som er tilfredsstillende for oss som land, om vi lykkes i et arbeid som kan påvirke den europeiske sikkerhetsstrukturen. Hvis ikke vil det bli en stadig større ulempe å stå uten fullt medlemskap i EU.

Statsråd Guro Fjellanger: Jeg har til min glede merket meg at miljøspørsmål har vært hyppig nevnt i dagens Europa-debatt. Det er viktig, for dette er et spørsmål hvor vi trenger internasjonalt samarbeid. Norge har et nært samarbeid med EU på miljøvernområdet. Vi har sammenfallende miljøpolitiske interesser i en rekke saker. Gjennom EØS-avtalen deltar vi på ekspertnivå i utformingen av EUs lovverk både på energi-, industri-, transport- og avfallsområdet. Riktignok har Norge og EU tradisjonelt ulik tilnærming til hvordan miljøregler skal utformes. Der vi legger stor vekt på målstyring og økonomiske virkemidler, har EU tradisjonelt hatt en tendens til å legge mer vekt på teknologiske og detaljorienterte regler. Vi ser imidlertid i mange sammenhenger at norske synspunkter tillegges vekt. På det mer overordnede nivå skjer det en sektorintegrering av miljøvern både i Norge og i EU. På dette området og når det gjelder utvikling av planleggingsverktøy foregår det et utstrakt og givende samarbeid mellom oss og EU.

Det er flere områder hvor Norge har gått lenger enn EU i miljøsaker. Et eksempel på dette er spørsmålet om genmodifiserte organismer – såkalte GMO-er. På bakgrunn av klart mandat fra Stortinget har Norge ut fra føre var-prinsippet en meget restriktiv politikk for godkjenning av GMO-er. EU-kommisjonen har vist liten vilje til å anvende føre var-prinsippet i enkeltsaker. Dette har imidlertid ført til sterke reaksjoner fra opinionen i flere EU-land. Flere medlemsland har nedlagt moratorium på enkelte produkter, og EU-parlamentet har tatt til orde for et felles moratorium inntil revisjonen av direktivet om utsetting av genmodifiserte organismer er avsluttet.

Signaler fra diskusjonen viser at flere EU-land ønsker regler som er i tråd med dem Norge vedtok allerede i 1993. En bredere risikovurdering, krav til at produktene skal være samfunnsnyttige, og at teknologien skal brukes på en etisk forsvarlig måte, er nettopp krav som nå ser ut til å vinne fram i EU.

Regjeringen har fulgt opp stortingsvedtaket fra juni 1997 om antibiotikaresistens ved å forby genmodifisert mat og fôr med slike gener, og fremmet forslag om forbud i internasjonale fora. Det er gledelig at EUs vitenskapelige komiteer i høst for første gang har anbefalt å si nei til en genmodifisert potet, fordi den inneholdt et antibiotikaresistensgen. Så langt har kommisjonens forslag til merkeregler for genmodifiserte produkter i EU etter Norges syn vært for svake. Men de siste uformelle signaler vi har mottatt, tyder på at mange EU-land går inn for obligatorisk merking nær opp til det Norge har foreslått. Det vil i så fall være en viktig seier både for miljøet og for forbrukere over hele Europa.

Gjennom flere år har det stått strid om patentering av bioteknologiske oppfinnelser i EU. I Norge er det tverrpolitisk motstand mot å tillate patent på liv, dvs. ta patent på levende organismer. Jeg kan ikke se at dette spørsmålet er tilfredsstillende løst i det kompromiss som i juni ble inngått mellom EU-parlamentet og Ministerrådet. Direktivet vil om kort tid bli sendt ut på bred høring i Norge.

Nederland har som kjent inngitt en klage til EF-domstolen mot patentdirektivet og krevd at det blir annullert. Som utenriksministeren sa i redegjørelsen, vurderer vi nå om også Norge skal benytte adgangen vi har til å uttrykke vår holdning overfor domstolen. Det vil spesielt være viktig å få klarlagt Nederlands påstand om at direktivet strider mot Konvensjonen om biologisk mangfold.

På en del områder ønsker vi i Norge å gå fortere fram enn EU, selv om retningen er den samme. Dette gjelder f.eks. kjemikalieområdet. Norge har et strengere regelverk enn EU bl.a. når det gjelder kjemikalier som kan være kreftfremkallende. Her er Norge i særlig grad en pådriver for å heve EUs beskyttelsesnivå opp på det norske. Samtidig har vi et nært samarbeid med EU vedrørende EUs forebyggende kjemikalieregime, som er et av verdens mest omfattende system for systematisk fremskaffing og vurdering av informasjon om kjemiske stoffers helse- og miljørisiko. Målet for dette arbeidet er en stadig forbedring av de miljøstandarder som gjelder i EØS-området.

Også når det gjelder luftkvalitet, har vi nå gjennom St.prp. nr. 1 for 1998-99 fastsatt strengere krav enn de EU har på luftkvalitet, og også strengere enn de som ser ut til å komme ut av den behandlingen som nå foregår i EU.

Klimautfordringene er blant de spørsmål vi har drøftet i våre møter med EUs presidentskap, med kommisjonen og i bilaterale møter med ulike medlemsland. Viktigheten av slike kontakter ble igjen understreket under statsministerens reise til Brussel og Bonn i forrige uke. Invitten til nærmere samarbeid som nå har kommet fra kommisjonen og formannskapet, er positive signaler.

Fremover i klimaforhandlingene er det først og fremst viktig å få på plass de elementer som trengs for at Kyoto-protokollen skal tre i kraft. Dette gjelder særlig de såkalte Kyoto-mekanismene. Norge har siden Kyoto-konferansen samarbeidet nært med land i den såkalte Paraplygruppen, dvs. USA, Canada, Japan, Island m.fl., for å utvikle et internasjonalt regelverk for disse mekanismene. Det vil være helt nødvendig at det oppnås enighet mellom denne gruppen og EU om disse spørsmålene, og at man kommer fram til enighet med u-landene. Her kan det, som fremholdt fra EUs side, ligge en viktig brobyggerrolle for Norge.

Både EU og Norge bygger i stor grad på nasjonale virkemidler i klimapolitikken. Det har vist seg at det tar tid å etablere virkemidler på fellesskapsnivå i EU, og dette har til nå ikke vært politisk mulig på avgiftssiden. Derfor er det svært spennende at flere EU-land nå har satt grønne skatter på dagsordenen, slik som vi har gjort her i Norge. Det siste eksemplet er Tysklands arbeid med minimumsnivåer for energiavgifter. Dette arbeidet blir ikke mindre spennende når Tyskland har ledertrøya i EU. Jeg ser derfor fram til i nær fremtid å drøfte disse spørsmålene både med min tyske kollega og med EUs miljøkommissær.

Alle de nordiske miljøvernministrene har sett det som svært viktig å videreføre det tette samarbeidet vi tradisjonelt har hatt i Norden på miljøområdet, selv om våre land har valgt ulike veier i spørsmålet om EU-medlemskap. Dette følges bl.a. opp ved at de nordiske miljøvernministrene møtes forut for ministerrådsmøtene i EU. Der gjennomgår vi sammen hovedpunkter på dagsordenen og utveksler synspunkter.

Dette tette nordiske samarbeidet har vært viktig også for å ta opp nye sentrale miljøspørsmål i EU-sammenheng og inn mot EU-land. Det er sammen med de andre nordiske landene Norge har protestert på utslippene av technetium fra Sellafield. Andre eksempler på dette er integrasjon av miljø i alle sektorer og produktorientert miljøinnsats.

Gjennom aktiv innsats også i andre viktige fora er Norge med på å sette sitt preg på miljøutviklingen i Europa. Norge har vært pådriver i sur nedbør-arbeidet i regi av FNs økonomiske kommisjon for Europa, ECE, og vi har en sentral rolle når det gjelder havforurensning, innenfor bl.a. OSPAR og Nordsjøkonferansene. På natur- og kulturminnevernområdet er Europarådet og UNESCO viktige organ. OECD har fått en stadig mer sentral rolle for drøfting av overordnede miljøpolitiske prioriteringer, og gjennom globaliseringen vil WTOs arbeid i skjæringspunktet mellom handel og miljø bli svært avgjørende for den praktiske miljøpolitikken både i Europa og i resten av verden.

Norge har bilateralt miljøsamarbeid med flere av søkerlandene til EU, og deltar ellers i et omfattende miljøvernsamarbeid med Øst-Europa i regi av «Environment for Europe»-prosessen. Miljøvernministrene i ECE-regionen vedtok i juni i fjor å styrke miljøvernsamarbeidet med de tidligere sovjetrepublikkene i Øst-Europa, Kaukasus og Sentral-Asia. Dette samarbeidet har som formål å styrke miljøverninstitusjoner og miljøvernlovgivning, integrere miljøhensyn i næringslivet og finansiere miljøvernprosjekter i disse landene. Jeg mener at norske bidrag til den internasjonale innsatsen i dette området er svært viktig og bør ses i sammenheng med det norske formannskapet i OSSE.

Århus-konvensjonen om retten til miljøinformasjon, som ble vedtatt i sommer, vil bli et meget viktig virkemiddel i den miljøpolitiske utviklingen i Europa. For både innenfor EU, i Øst-Europa og i Russland er økt åpenhet, innsikt og folkelig deltakelse en forutsetning for å bringe miljøpolitikken videre.

Miljøproblemene er globale. Det er derfor viktig at vi samarbeider på tvers av både landegrenser og verdensdeler for å løse dem. Norge har med sin samarbeidsform til EU en unik sjanse til å kombinere et tett og aktivt europeisk samarbeid med det å kunne spille en brobyggerrolle i forhold til andre deler av verden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bent Hegna (A): Kyoto-protokollen er et første steg på veien for å begrense utslippene av klimagasser. Avtalen er historisk, fordi det er første gang det er inngått en avtale som gir juridisk bindende, tallfestede forpliktelser om reduksjoner i klimagassutslippene. De europeiske landene har påtatt seg ulike utslippsforpliktelser, og mange av tiltakene for å innfri forpliktelsene må gjennomføres nasjonalt. Men i tillegg til nasjonale tiltak åpner Kyoto-protokollen for at land i fellesskap kan gjennomføre utslippsreduksjoner der man får størst reduksjon for innsatsen. Dette kan skje gjennom felles gjennomføring og handel med utslippskvoter. Dette gjør det mulig å få til større utslippsreduksjoner enn dersom man utelukkende skulle basert seg på at landene gjennomførte tiltak hver for seg. I det videre arbeidet med gjennomføringen av Kyoto-protokollen bør Norge ha et aktivt samarbeid med andre europeiske land. De sosialdemokratiske partiene i Norden har gått inn for et tettere nordisk og europeisk samarbeid på dette området. Som et første steg mot en bredere europeisk løsning mener Arbeiderpartiet at de nordiske landene bør arbeide for å innføre et felles system for handel med utslippskvoter. Norden kan på den måten gå foran i virkeliggjøringen av Kyoto-protokollen. Hva er miljøvernministerens synspunkter på en etablering av et slikt samarbeid?

Statsråd Guro Fjellanger: Vi har absolutt samme oppfatning når det gjelder det at Kyoto-protokollen er et historisk dokument. Det aller viktigste vi kan samarbeide om nå, ikke minst internt i Europa, er å bidra til at protokollen trer i kraft. Slik sett er jeg veldig glad for den invitasjonen jeg har fått, både fra den tyske miljøvernministeren og fra miljøkommissæren, som ber Norge om å prøve å spille en brobyggerrolle mellom EU og Paraplygruppen for å komme fram til enighet slik at protokollen kan tre i kraft. Jeg tror noe av det viktigste vi da må gjøre, er å fortsette den dialogen vi har hatt med EU i lang tid, for å klare å komme fram til andre måter å kontrollere kvotehandel og felles gjennomføring på enn å sette tak. Det er en av de store utfordringene vi har i forhold til EU.

Jeg tror også det er viktig å se på hvordan man kan klare å finne måter å gjennomføre en slags felles prissetting når det gjelder miljøkostnadene ved klimagassutslipp på energisiden, enten det skjer gjennom kvotehandel hvor kvotene har en pris, eller det skjer gjennom avgifter. Utfordringen med det forslaget som er kommet på bordet, er, som olje- og energiministeren tidligere har sagt fra denne talerstolen, å sørge for at vi får et system som ikke gir et konkurransefortrinn til atomkraft. Det tror jeg vi har et felles ønske om, men det er foreløpig et problem og en utfordring med forslaget slik som det foreligger.

Jan Tore Sanner (H): Statsråd Fjellanger hadde en interessant gjennomgang av forskjeller og likheter mellom EU og Norge, og på hvilke områder Norge er bedre enn EU. Det er godt å høre at den norske statsråden samtaler med sine nordiske kolleger og også andre innenfor EU-systemet. Men hvor er de offensive initiativene?

Norge har hatt ulik posisjon i forhold til EU når det gjelder klimaforhandlingene. Men det betyr ikke at det ikke er mulig å finne felles berøringspunkter. Fra de nordiske sosialdemokratene har det kommet et verdifullt initiativ, nemlig i forhold til å etablere et nordisk kvotemarked for klimagassutslipp. Det initiativet har Høyres støtte. Det betyr med andre ord at det er etablert et flertall i denne sal for å pålegge Regjeringen å jobbe for at det skal etableres et nordisk marked for omsetning av klimagassutslipp. Jeg registrerer at både statsråd Arnstad og statsråd Fjellanger har en defensiv holdning til dette og er mer opptatt av å lete etter problemene enn å se mulighetene. Det pekes bl.a. på at man ikke må gi atomkraft et konkurransefortrinn. Men en CO2-avgift berører heller ikke atomkraft. Med andre ord ville et system med en CO2-avgift virke på samme måte som et system for omsettelige kvoter. Mitt spørsmål er: Vil statsråden følge opp det initiativet som nå er tatt fra de nordiske sosialdemokratene, og som også har fått Høyres støtte?

Statsråd Guro Fjellanger: Som representanten Sanner sikkert la merke til, fremhevet jeg ikke bare samtaler med mine nordiske kolleger, men også med mine kolleger i hele EU-området. Det er et samarbeid som jeg setter stor pris på.

Jeg synes heller ikke det er rett å avfeie det som skjer på miljøområdet fra Norges side, med å påstå at det er defensivt og uten forsøk på å påvirke. Jeg tror vi må kunne si at vi bl.a. ser klare resultater av påtrykk fra bl.a. Norge når det gjelder utviklingen innenfor EU på området genmodifiserte organismer. Det er ingen tvil om at EU i løpet av de siste årene har nærmet seg den norske holdningen både når det gjelder regler for merking og når det gjelder å stille krav bl.a. til etikk og samfunnsnytte i regelverket, og ikke minst er forslaget om patent på liv blitt bedre enn det i utgangspunktet var, selv om det fremdeles er et stykke igjen før vi er fornøyd. Jeg tror nok jeg må få lov til å hevde at Norge i samarbeid med enkelte land innenfor EU har vært en pådriver for å få dette til.

Jeg er også litt overrasket over at det blir påstått at det er defensivt når man faktisk stiller et spørsmål i forhold til det forslaget som ligger på bordet om et nordisk kvotesystem. Jeg synes det vil være et meget stort problem hvis vi etablerer et system som vil gi atomkraft fortrinnsrett. Det betyr ikke at vi ikke skal diskutere dette. Det betyr selvsagt ikke at vi ikke skal gå inn i dette og se om dette kan utvikles på en måte som gjør at vi får en fornuftig miljøprising både på klimagassutslipp og på radioaktivitet. Så lenge et slikt forslag kan medføre at vi får lagt en kostnad på miljøkonsekvensene av energi og klimagassutslipp, synes jeg det er en god idé.

Ranveig Frøiland (A): Eg må seia at eg til mi undring høyrde miljøvernministeren snakka med entusiasme om Tyskland, som no hadde teke på seg leiartrøya i miljøpolitikken, og spesielt galdt det grøne skattar – ho syntest det var bra, sjølvsagt. Tyskland vart fråkjent all ære i 1994 då ein òg snakka om miljøspørsmål i forhold til medlemskapen. Men det er flott at ein haustar erfaring og synest at òg andre er opptekne av miljøpolitikk.

Når det gjeld spørsmålet som har vore reist tidlegare både frå Høgre og Arbeidarpartiet, føler eg enno at miljøvernministeren ikkje berre er uklår, men ikkje har lyst til å vera med på dette med utsleppskvotar. Ein har jo gått inn for det i internasjonal samanheng, og det er teke eit initiativ frå dei sosialdemokratiske partia i Norden – dei jobbar både i Norden og frå Norden mot EU – om dette. Så det måtte vera enkelt for miljøvernministeren å seia:Det er klart vi skal følgja opp dette, alle problema som måtte oppstå, får ein ta etter kvart, og ein må vera i dialog med dei andre landa om ein ønskjer å få gjennomført dette. Eg håpar at statsråden kan seia at dette vil ho jobba for, for det viktigaste for oss alle må jo vera å få redusert utsleppa.

Så har eg eit anna spørsmål, som gjeld eit intervju med miljøvernministeren som stod i Bergens Tidende den 16. januar, etter at veterinæravtalen var lagd fram av Regjeringa – ein avtale som Guro Fjellanger stod bak, sjølv om ho nok stod litt langt bak, etter det som har vore sagt tidlegare her. Avtalen er vedteken. Då spør eg om meininga med at ho i intervjuet seier:

«Jeg er grunnleggende motstander av hele avtalen. Det skal ingen være i tvil om.»

Kva er det ein vil oppnå med å vera med på ein avtale, og så gå ut og argumentera mot den etter at Stortinget har gjeve sin tilslutnad til den same avtalen?

Statsråd Guro Fjellanger: Representanten Frøiland etterlyste bl.a. samme entusiasme i forhold til det tyske lederskapet under EU-debatten i 1994. Jeg må få lov å si at på det tidspunktet var det ennå ikke kommet på plass en sosialdemokratisk regjering som la fram en rekke gode forslag til grønne skatter spesielt på energiområdet. Det er kanskje noe av grunnen til at jeg synes at Tyskland nå er et bedre eksempel enn de kanskje var på det tidspunktet på akkurat den biten av miljøområdet.

Jeg har faktisk sagt at jeg synes det forslaget som er kommet på bordet om et felles nordisk kvotemarked, er spennende. Det er viktig at vi på et felles nordisk energimarked finner en måte å få en miljøriktig prising av energien på. Men jeg må si at jeg synes det er litt oppsiktsvekkende at det blir tatt så lett på den problemstillingen at det på det samme markedet også er atomkraft. Mitt ærend er ikke å avskrive kvotesystemet. Mitt ærend er å si at vi trenger en dialog om hvordan vi skal sørge for at alle typer miljøfarlig energi, enten det er klimagassutslipp eller atomkraft, møter en kostnad i et felles energimarked. Det er viktig i Norden i første omgang. Det vil være viktig på europeisk plan etter hvert.

Når det så gjelder veterinæravtalen, er det ingen tvil om hva som har vært min holdning til den. Samtidig forholder jeg meg til et flertall i Stortinget, og jeg mener at det Regjeringen har lagt fram, en veterinæravtale sammen med nasjonal tiltakspakke, var noe jeg kunne stå for, og det har jeg også gjort i Regjeringen.

Hallgeir H. Langeland (SV): EU-systemet som system er ikkje akkurat noko miljøprosjekt. Det kan ein berre slå fast. Blant anna i forhold til fri flyt av varer fører det til ein ekstrem auke av transport og dermed ein stor auke av bl.a. CO2-utslepp. På den bakgrunnen er det faktisk litt overraskande at EU set seg ambisiøse mål i forhold til klimaforhandlingane. Ikkje minst når ein ser dette i relasjon til Noregs rolle i samband med det same problemet, er det rart å høyra at miljøvernministeren legg sånn vekt på at Noreg faktisk er eit føregangsland. Det kan me iallfall ikkje vera på dette området. Så her har miljøvernministeren ei utfordring. Då blir mitt spørsmål nr. 1: Korleis skal miljøvernministeren syta for at Noreg blir det føregangslandet ein gjerne ønskjer det skal vera når det gjeld klimaproblematikken?

EØS-avtalen gjev Noreg ein spesiell vetorett og dermed ein handlefridom som EU-medlemer ikkje har. Dette har utanriksministeren lagt vekt på tidlegare. Spørsmålet er om retten vil bli brukt. Moglegheitene er mange framover, ikkje minst i saker som miljø, helse og tryggleik. Me snakkar om matsminkedirektiv, barnematdirektiv, direktiv om merking av genmat og direktiv om patent på liv, som òg miljøvernministeren var inne på. Eit veto mot sånne direktiv vil retta søkelyset mot dei mest utfordrande trekka ved EUs reglar på den indre marknaden, nemleg det at miljø og helse er underordna målet om friast mogleg vareflyt.

Vetoretten kan bli ein effektiv reiskap i den europeiske miljøkampen, fordi den gjev høve til å støtta miljøopinionen internt i EU. Vil miljøvernministeren syta for at vetoretten og handlefridomen blir brukt?

Statsråd Guro Fjellanger: La meg først få si at når det gjelder de ambisiøse målene som EU har påtatt seg i Kyotoprotokollen, vil man se at når man splitter dem ned på de enkelte land, er dette bildet veldig varierende. En vil finne land som har langt sterkere forpliktelser enn det Norge har, men en vil også finne land som har lavere forpliktelser enn det Norge har. Bildet er nok derfor ikke fullt så ensrettet som det representanten gir inntrykk av.

Når det så gjelder hvordan man kan bli et foregangsland, bl.a. når det gjelder klimaarbeidet, vil jeg si at viktigheten av at man både gjør ting på hjemmebane og at man bidrar til at Kyotoprotokollen kan tre i kraft, vil være blant de to viktigste oppgavene som ligger foran oss.

Fra den norske regjerings side la vi fram en stortingsmelding med forslag til en rekke tiltak som Stortinget i all hovedsak sluttet seg til fire måneder etter Kyoto- konferansen. Så vidt jeg vet, var Norge blant de aller første, om ikke det første landet som konkretiserte virkemidlene som skulle følges opp på hjemmebane.

På den andre siden har vi også tatt til orde for at vi må finne en løsning som gjør at vi får på plass de såkalte Kyoto-mekanismene. Vi vet at uten at de er på plass, og uten at de blir regulert på en kvalitativ måte, risikerer vi at protokollen ikke trer i kraft. Det er mitt håp og min tro at Norge kan bidra til en dialog mellom EU og andre aktører som gjør at vi finner en løsning på disse spørsmålene.

Når det gjelder vetoretten, er det sagt fra denne talerstolen tidligere, både av Gro Harlem Brundtland og av utenriksminister Knut Vollebæk, at vetoretten er forhandlet fram for å kunne brukes. Men det er ikke noe mål i seg selv å bruke vetoretten. Vetoretten skal bare brukes hvis man ikke når fram på andre måter, og hvis det er vitale interesser som står på spill. Regjeringen har sagt at hvis en slik situasjon inntrer, er vetoretten der for å kunne brukes. Men å forskuttere på hvilke vedtak det vil være aktuelt, vil jeg ikke gjøre.

Jan Tore Sanner (H): Det er en relevant bekymring statsråden trekker frem når det gjelder spørsmålet om å gjøre atomkraft mer konkurransedyktig i forhold til andre energikilder. Men hvis dette er en innvending mot å etablere et nordisk, eventuelt et europeisk marked for omsetning av klimagassutslipp, vil det også være en innvending som kan fremheves overfor hele Kyotoprotokollen. Derfor er det litt forunderlig at statsråden trekker frem den bekymringen i forhold til å få etablert et nordisk, eventuelt et europeisk marked, men at innvendingen ikke fremheves når det gjelder selve Kyotoprotokollen. Dette spørsmålet tror jeg derfor vi må løse i en annen sammenheng. Vi må med andre ord prøve å ha to tanker i hodet samtidig.

Det er etablert et flertall i denne sal som ønsker at statsråden skal ta et initiativ eller følge opp det initiativet som nå er kommet, om å få etablert et nordisk, eventuelt også et europeisk marked for omsetning av klimagassutslipp. Mitt enkle spørsmål til statsråden er: Vil det bli fulgt opp?

Statsråd Guro Fjellanger: Jeg er glad for at vi har en felles bekymring i forhold til konkurransefortrinn for atomkraft. Jeg er også enig i at det er en problemstilling som også er relevant i forhold til hele Kyotoprotokollen og i forhold til kvotehandel og andre økonomiske virkemidler når det gjelder klimagassutslipp. Men jeg tror nok problemstillingen er ekstra relevant i en situasjon hvor en har et felles energimarked. Det er grunnen til at jeg nevnte det spesielt her.

Jeg vil selvsagt følge opp det initiativet som er tatt. Jeg synes det er naturlig å følge det opp, ikke bare på nordisk plan, men også i samtaler med mine kollegaer på bredere basis. Det er viktig for meg at vi finner måter å sørge for at miljøkonsekvensene får en pris på. Jeg tror det bare er når markedet spiller på lag med miljøet, at vi når de resultatene vi trenger bl.a. for å oppfylle Kyotoprotokollen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trond Giske (A): Det er noen her i dag som har sagt at sentrumsregjeringen driver og ødelegger nei-argumentene, og det kan det sikkert være noe i. Men det er ett argument fra nei-siden som Regjeringen virkelig har bevist var riktig. Det er at vi utenfor EU har frihet til å velge vår egen politikk. Foran folkeavstemningen i 1994 ble det nemlig av EU-tilhengerne hevdet at vi ikke lenger kunne velge vår politikk på miljøområdet, når det gjelder økonomi osv., vi var så avhengig av det som skjer i EU, at det mest fornuftige var å gå inn og være med på beslutningene der. Det var et av de viktigste argumentene som ble framført fra ja-siden – selvråderetten var en illusjon.

Den påstanden har sentrumsregjeringen effektivt avlivet. De har vist at det var fullt mulig å bruke selvråderetten til å endre den økonomiske politikken i så alvorlig grad at man har klart å doble rentenivået. De har vist at det var mulig å bruke selvråderetten til å gi skattelette til rederne og å ta sykelønnen fra dem med lavest lønn. De har vist at det var mulig å bruke friheten til å kutte i bistand til de fattigste i verden. Og som foregående taler til fulle beviste, var det mulig å bruke friheten utenfor til å reise til Kyoto og prøve å få til en så liten CO2-reduksjon for Norge som mulig, være en sinke i stedet for en pådriver. Selvråderetten var reell. Den ble brukt til å dreie politikken kraftig til høyre.

At sentrumsregjeringen bruker handlefriheten utenfor EU til å drive høyrepolitikk, er derimot ikke et argument for å gå inn i EU. Dersom et flertall av det norske folk ønsker høyrepolitikk, kan man jo si at de har et demokratisk krav på å få nettopp det. Det som var poenget for veldig mange av oss som stemte nei, var at folk i Norge selv skulle kunne velge de politikerne de ønsket, og få den politikken de ville ha. Men jeg tror egentlig ikke at det er et flertall i Norge for mer høyrepolitikk. Jeg tror det er et flertall for en økonomisk politikk som prioriterer mer fritid og nye velferdsreformer i stedet for mer kontantutbetaling og rekordvekst i det private forbruk. Det var derfor vi sa nei til å gå inn i et EU hvor den økonomiske veksten og frikonkurransen var satt i hovedsetet i traktatgrunnlaget. Jeg tror det er et flertall i Norge for en mer rettferdig politikk, med mer beskatning av dem som har mest, og bedre vilkår for dem som har minst. Det var derfor vi sa nei til et EU hvor sterke krefter vil ha felles skatteregler. Jeg tror det er et flertall for at vi spiller den aktive brobygger-, fredsmekler- og pådriverrollen som et lite land uten strategiske interesser kan spille. Det var derfor vi sa nei til å gå inn i EU, som har strategiske interesser, og som ønsker å tale med én stemme i internasjonale fora. Mer rettferdighet, bedre miljø og en internasjonal pådriver- og brobyggerrolle var min drøm om hvordan vi skulle bruke friheten utenfor en europeisk union.

Sentrumspartienes svik mot disse idealene har ikke gjort meg mindre overbevist om at det var riktig å bevare denne selvråderetten, men det har overbevist meg om at det må være andre som forvalter den – andre som vil bruke den til det vi drømte om den 28. november 1994.

Morten Lund (Sp): Det gikk slett ikke slik ja-siden spådde før folkeavstemningen i 1994. Både i Norge og i EU-landene har utviklingen gått slik som nei-siden påstod. Folkets nei til EU-medlemskap har ikke isolert oss i det internasjonale samarbeid. Vi deltar, og vi har en sentral rolle fordi vi har stor politisk handlefrihet.

Folkets nei til medlemskap i unionen førte ikke til utflagging av bedrifter, nedlegging av arbeidsplasser og problemer for eksportindustrien. Tvert imot. Vår arbeidsledighet har blitt halvert til 3 pst., mens EU-landene i gjennomsnitt har 11 pst. ledighet. 77 pst. av Norges befolkning i alderen 15 – 64 år var sysselsatt i 1997. I EU var det tilsvarende tallet 60 pst. De mangler om lag 20 millioner arbeidsplasser for å komme ned i 5 pst. ledighet. Hos oss har eksportnæringen hatt gode år. Vi har fått nye bevis på at de naturbaserte råstoffene er gull verdt. Det har ikke vært avsetningsproblemer for fiskeriene. Det er råstofftilgangen og råstoffkontrollen som sikrer velstanden og bosettingen langs kysten.

Vi har som nasjon tjent enormt på å få ledigheten ned. Vi har greid det uten å redusere velferdsordningene og faglige rettigheter, slik oppskriften har vært i mange EU-land. I det totale økonomiske bildet for nasjonen er det verdt å nevne at folkets nei sparer oss for en EU-kontingent som kunne vært på 15 milliarder kr i år.

Jeg er glad for Regjeringens understreking av ønsket om informasjon, åpenhet og debatt om det løpende EØS-arbeidet. Jeg regner med at dette også gjelder de negative virkningene av avtalen, som bl.a. Senterpartiet har pekt på. Etter fem års funksjonstid må det være rett å vie de betenkelige sidene av avtalen oppmerksomhet, og jeg regner med at det blir gjort i den stortingsmeldingen som er varslet. Der regner jeg med at det også blir sortert ut hvilke samarbeidsordninger med EU som er en følge av EØS, og hvilke vi ville hatt i henhold til frihandelsavtalen. Jeg viser da til den avtalen som Sveits har forhandlet fram med EU nettopp nå.

Den viktigste betenkeligheten med EØS-avtalen er at den fører til en rask tilpasning til det medlemskapet folket sa nei til. Tilpasningen skjer også på områder som EØS-tilhengerne garanterte ikke ville bli omfattet av avtalen. Her kan nevnes alkoholpolitiske virkemidler, grensekontroll av matvarer og husdyr, lovgivningen på viktige samferdselsområder. De som vil fjerne Husbanken som et boligpolitisk virkemiddel, bruker EØS-avtalen som våpen. Vårt viktigste distriktspolitiske virkemiddel, den differensierte arbeidsgiveravgiften, kan bli fratatt oss, fordi vi har kalt den det den er, og ikke en normal skatt. Vi får ikke lov å gi ekstra næringsstøtte i Askvoll og fire nabokommuner i Sogn og Fjordane fordi EU krever at de da måtte grense mot andre som hadde samme støttesats før EØS-avtalen. Det handler også om overstyring av vår distriktspolitikk når EØS-reglene fører med seg så mange nye hygieniske krav til bygninger at et stort antall små fiskemottak må legges ned. Nedleggingen av Rena Karton ble til sist en direkte følge av at støttevedtaket i SND kunne bli underkjent i Brussel. Det er dramatisk når det viser seg at EØS-avtalen har fratatt oss muligheten til å berge slike hjørnesteinsbedrifter, og at vi i så stor grad på så mange områder må spørre Brussel om lov.

Jeg håper og tror at en av de positive følgene av EU-utvidelsen som kommer, blir at nærhetsprinsippet vil bli vektlagt på en annen måte enn nå. Det vil ikke bli mulig å fortsette med så detaljerte og strenge krav med så mange fattige land under fellesskapet – tror jeg. La meg nevne en opplevelse fra kommunalkomiteens besøk i Estland. I en landkommune fikk vi se deres store stolthet. Det var et meieri som var bygd opp av gammelt utstyr fra Norge. Der laget man alle slags melkeprodukter i det samme rommet, og resultatene var flotte. De som viste fram dette, nektet å tro at et EU-medlemskap ville kunne få noen som helst innvirkning på dette anlegget. Jeg tror neppe de ville ha godtatt at noen påla dem å stenge det eller bygge nytt.

Jeg håper Norge kan arbeide for at EU og andre internasjonale organer nøyer seg med overordnede regler som sikrer helse og miljø i tillegg til kjøreregler for konkurranse, men som overlater detaljene til lokale myndigheter. Jeg synes f.eks. ikke det er behov for å få bestemmelser om daglig fritid for arbeidsfolk og aldersgrense for avisbud fastsatt utenfor landets grenser.

Den parlamentariske medvirkningen som er bygd opp omkring EØS-avtalen, må vurderes og utvikles fortløpende i takt med endringene i EU-organene. Jeg ser behov for et tidligere og nærmere samarbeid med EU-parlamentet når dets innflytelse styrkes, men også med dem i Norge som blir berørt av de reglene som lages i Brussel. Det er positivt at Regjeringen vektlegger denne kontakten så sterkt. Samtidig vil jeg stille spørsmålet hvordan vi kan lykkes med å skape og holde ved like engasjement i prosesser som foregår over så lang tid så langt borte, og som det er så komplisert å få innsikt i. Ambisjonene våre bør uansett gå lenger enn til å få medvirkning fra et lite antall eksperter i ditto arbeidsgrupper.

Astrid Marie Nistad (A): Europa er og vert viktig for Noreg, og no er EU inne i ei monaleg endring på fleire sentrale område, deriblant justissamarbeidet.

Internasjonalt politisamarbeid har ein lang tradisjon. Interpol vart etablert i 1923. EUs justispolitiske samarbeid er stadig under utvikling. Den 1. oktober i fjor vart EU-landas politisamarbeid Europol etablert. Målet for dette samarbeidet er å kjempe mot og hindre terrorisme, ulovleg narkotikahandel, menneskesmugling, illegal handel med atommateriale, kvitvasking av pengar og andre former for grove internasjonale brotsverk. Dette er former for kriminalitet som i aller høgste grad vedkjem Noreg, og som vert vår største utfordring i framtida. Ein har også diskutert ei utviding av mandat og fullmakt i Europol-konvensjonen for ein meir effektiv kamp mot internasjonal terrorisme og kamp mot menneskesmugling, som når det gjeld kvinner og barn frå m.a. Aust-Europa og Sentral-Asia, representerer skremmande høge tal.

Den danske justisministeren, Frank Jensen, har nyleg teke til orde for å styrke Europol-samarbeidet slik at ein også vert sett i stand til å kjempe mot alvorleg miljøkriminalitet. Europol skal vere eit sambands-, informasjons- og analyseprogram som samarbeider med eigne nasjonale politieiningar i medlemslanda. Europol har dermed ingen eigen operativ styrke, men vil kunne samordne politiinnsatsen dersom politistyrkar i fleire land vert involverte. Som støtte til verksemda vil ein ta i bruk eit eige datasystem for å lagre opplysningar som kan hjelpe til å avdekke kriminelle forhold innanfor Europols arbeidsområde.

EU-landa har bestemt å satse på oppbygging av Europol for å kjempe mot nokre av dei viktigaste samfunnsproblema i Europa i dag.

EU er inne i ei dynamisk utvikling, og det som skjer, skaper nye utfordringar for Noreg. Arbeidarpartiet meiner at det må settast inn ny kraft i Europa-politikken. Vi ønskjer at dialogen med EU om politi- og justissamarbeidet vert følgd opp, med sikte på deltaking i Europol-samarbeidet. Her må Regjeringa ta eit ansvar.

Det er ei kjensgjerning at organisert internasjonal kriminalitet i stadig aukande grad er ei utfordring. Dette vedkjem vårt land, slik det vedkjem andre europeiske land fordi det er snakk om organisert kriminalitet på tvers av landegrensene. Dersom ein skal få bukt med denne verksemda, er eg overtydd om at samarbeid er den einaste løysinga. Dette har å gjere med vår nasjonale tryggleik. På denne bakgrunn meiner Arbeidarpartiet at Noreg må ha ein aktiv strategi overfor Europol-samarbeidet.

Det ser ikkje ut til at regjeringa Bondevik forstår kor viktig det er for Noreg å delta i dette samarbeidet. Det er avgjerande at Noreg ikkje berre vert informert om det som skjer, men at vi også har ei haldning til og vurderer det i forhold til våre interesser. I si utgreiing for Stortinget tysdag 19. januar nemner utanriksministeren Europol med berre ei setning, og seier ingenting om Noregs forhold til dette samarbeidet. Eg merka meg likevel at statsministeren i spørjetimen i går sa at Regjeringa hadde spørsmålet om Europol på dagsordenen, og at den «i løpet av 1999 vil legge fram en stortingsmelding» og – etter press – var innstilt på å ta kontakt på politisk nivå i EU med sikte på ei rask avklåring om kva som er mogleg å få til no. Dette håper eg verkeleg vert gjort, for vi må ikkje sitte og vente utan å ta initiativ, vi må vere meir offensive enn det Regjeringa til no har vore.

Innanfor ramma av vår noverande tilknyting til Europa-unionen er det nødvendig å ta vare på Noregs interesser og trong. Derfor er det ønske om eit tett samarbeid med EU på ei rekke område. Vi vil særleg at Noreg skal ha ei så nær tilknyting som mogleg til dei mellomstatlege delane av EU si verksemd, også til justissektoren. Europol-konvensjonen gir rom for at det kan gjerast avtaler med tredjeland, og det er i denne samanhengen at Noreg må kome på bana for å sjå kva avtaler det er mogleg å få til. Alt 1. april tek ein sikte på at ordninga skal vere ferdig etablert, og det syner at vi ikkje har så mykje tid å gå på.

Det er i Noregs interesse at det europeiske samarbeidet fungerer godt, og at det vert retta mot å løyse problem og oppgåver som landa i Europa har til felles.

Jan Tore Sanner (H): La meg starte med å gi honnør til miljøvernministeren, som nå har bekreftet at Regjeringen vil ta initiativ for å følge opp forslaget om å få etablert et nordisk og europeisk marked for omsetning av klimagassutslipp, selv om jeg må konstatere at det måtte til to replikker til statsråd Arnstad og fire replikker til statsråd Fjellanger før det kom et klart svar, nemlig ja, Regjeringen vil følge opp Stortingets ønske.

Europa-debatten har to viktige perspektiver. For det første opplever vi at Europa etter Murens fall igjen er i støpeskjeen. Øst og vest smelter sammen, med de muligheter det skaper for å sikre freden og utvikle velferden, og med de utfordringer man står overfor på det sikkerhetspolitiske området, på miljøområdet og i kampen mot internasjonal kriminalitet. Felles for disse utfordringene er at de best løses i fellesskap, og det oppmuntrende er at stadig flere land ser nettopp dette.

Det andre perspektivet i debatten er spørsmålet om hvordan vi kan sikre norske interesser i en situasjon hvor Norge står utenfor det politiske samarbeidet i EU. Jeg vil trekke frem ett område hvor Norge har store og viktige interesser å ivareta, men som samtidig er et område hvor Norge kan bidra i en større europeisk sammenheng, nemlig energisektoren.

På NHOs årskonferanse illustrerte Eivind Reiten Norges posisjon som energinasjon på følgende måte: Dersom vi slår EU og Norge sammen, står Norge for 30 pst. av vannkraftproduksjonen, Norge har 45 pst. av gassreserven og 75 pst. av oljereserven, mens vi har 1 pst. av befolkningen.

Vi har en liten befolkning, men vi er en stor energinasjon. Det er ingen tvil om at Norge derfor har viktige interesser å ivareta. Da er det oppsiktsvekkende at både utenriksministeren og statsministeren i dag kun berører disse spørsmålene med harelabb, og det er liten trøst at energiministeren mener at det er en offensiv holdning å følge utviklingen og vurdere den nøye.

Høyre etterlyser en offensiv strategi fra Regjeringens side som fanger opp i seg spørsmålet om hvordan vi kan videreutvikle Norge som energinasjon, og spørsmålet om hvordan Norge kan bidra i en europeisk sammenheng. Dette er ikke bare energi- og næringspolitikk, det er i aller høyeste grad også miljøpolitikk. Norsk kraft er miljøvennlig. I tillegg til våre vannkraftressurser kan Norge forsyne Europa med miljøvennlig gass og gasskraft som kan erstatte mer forurensende kull- og oljekraft. Det må åpnes for nytenkning. Vi må bl.a. erkjenne at norsk gass trenger sterkere alliansepartnere dersom vi ønsker at myndighetene i de store EU-landene skal lage avgiftsregimer som gjør den miljøvennlige gassen konkurransedyktig sammenlignet med kull og atomkraft. Det er nødvendig å myke opp motstanden mot å la nedstrømsselskaper slippe til på norsk sokkel. For å eksemplifisere: Dersom franske selskaper har eierinteresser i den gassen som leveres, vil det dannes sterkere motkrefter til lobbyister som representerer andre energikilder. Resultatet kan bli nye forretningsmuligheter for Norge og reduserte klimagassutslipp i Europa.

Man kan like det eller mislike det – gassmarkedet liberaliseres. Spørsmålet er: Skal vi erkjenne at markedet åpnes, se mulighetene, posisjonere oss i forhold til disse og gå aktivt inn for å ha en dialog om rammebetingelsene? Eller skal vi slåss til siste blodsdråpe for å beholde og bevare nasjonale strukturer intakt i en ny virkelighet? Det er det debatten om gassdirektivet dreier seg om, og vi må velge.

Det er klart at strukturendringer har en pris, men den prisen blir høyere jo lenger man venter. Resultatet av å vente blir at Norge kommer bakpå og blir styrt fremfor å ha en ambisjon om å være med og styre. Et viktig mål med gassdirektivet er å få prisen ned, et ønske man kan forstå, men samtidig et ønske som har en bakside for produsentlandene. Men samtidig ligger det muligheter her, mulighet for å selge mer og mulighet for å være med og utvikle nye markeder.

Høyre kan ikke se at det verken i dag eller tidligere er lagt frem tungtveiende argumenter som tilsier at Norge skal true med veto og gå nye runder med EU. Dette dreier seg om Norge som energinasjon, om å utvikle mulighetene som ligger der, både for oss selv og i en europeisk sammenheng.

Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Anneliese Dørum (A): Det er fristende for opposisjonen å presse nei-regjeringen i EU-spørsmål, og Regjeringen lar seg presse fordi stortingsflertallet består av EU-tilhengere. Men ingen av oss må glemme at folk i Norge sa nei til EU-medlemskap i 1994, og det må være retningsgivende for Stortingets videre arbeid, også Regjeringens.

Målsettingen og ambisjonene i forhold til de enkelte EU-spørsmål vil være forskjellig, alt etter hvilke holdninger vi har til EU-medlemskap, det være seg politisamarbeid, utenriks- og sikkerhetspolitikk, eurotilknytning m.v.

Vi har også forskjellige oppfatninger når det gjelder hvordan vi best ivaretar Norges handlefrihet i forhold til EU. De som er for medlemskap, ønsker en tettest mulig integrering i EU. Det er forståelig, for dersom vi integreres på en slik måte at vi skrittvis sier ja til det vi sa nei til under EU-avstemningen, vil vi etter hvert bli medlemmer i gavnet, men ikke i navnet. Da stilles folket overfor et fait accompli ved neste korsvei og har ikke annet alternativ enn å si ja til EU-medlemskap.

Jeg mener vi må ta vare på den handlefriheten vi har som ikke-medlem, og ikke sette oss i en slik situasjon at vi mister valgmulighetene. Det må ikke minst en nei-regjering ha som ambisjon.

Diskusjonen om Norges forhold til euroen har heldigvis i løpet av debatten kommet ned på et mer konkret nivå og er etter mitt skjønn grundig parkert. Det er nå klart at et bredt flertall i Stortinget ikke ønsker å endre dagens pengepolitikk, og dermed vil kravet om en tettere tilknytning til euroen ikke lenger være realistisk. Dersom vi skal ha en fastere tilknytning til euroen, må det enten bety å ha en kurs som er helt fast eller nesten fast i forhold til euroen. Dersom vi hadde en kurs som var nesten fast i forhold til euroen, dvs. med et lite rom for svingninger, ville vi få en ordning som tilsvarte den tilknytningen vi hadde til ecu fra 1990, og som vi måtte oppgi i desember 1992. Det er en ordning som er skreddersydd for spekulanter, og et slikt system er det enighet om at vi ikke vil gjeninnføre.

Da står vi tilbake med en absolutt fast kurs. Med en absolutt fast kurs måtte vi få en avtale med EU, fordi hensikten med en fast kurs er at kronen skal forsvares, uansett. Dersom vi fikk en slik avtale med EU, ville det innebære at vi måtte følge den generelle økonomiske politikken de fører i EU, enten den passet oss eller ikke.

Siden 1980-tallet har vi konsekvent hatt motsatte konjunkturer i forhold til EU. Norge som et olje- og gasseksporterende land kan derfor ikke føre samme pengepolitikk som EU.

Det er vanskelig å se noen rasjonell grunn til å knytte kronen fastere til euroen. Hvis vi fikk absolutt fast kurs og ble underlagt Sentralbankens og EUs økonomiske politikk, ville det økonomisk sett være uheldig for Norge. Vi ville også politisk bli tvunget inn i et EU-medlemskap, fordi den logiske konsekvensen da ville være å bli med der beslutningene tas. Mange EU-tilhengere er nok fristet av en slik prosess, men heldigvis vil ikke stortingsflertallet gå så langt, i hvert fall ikke i denne omgang.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at de talere som heretter tegner seg, får en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Utenriksminister Knut Vollebæk: La meg innledningsvis si at jeg er svært glad for den brede tilslutning til hovedlinjene i Regjeringens politikk overfor EU som er kommet til uttrykk i løpet av dagens debatt. Jeg kan forsikre representanten Dørum om at Regjeringen er seg meget bevisst at den representerer folkeflertallet fra 1994.

EØS-avtalen er Norges plattform for samarbeidet med våre viktigste handelspartnere og nære naboer. Den er en dynamisk avtale som løpende tar opp i seg nytt regelverk som utformes i EU, og den er grunnlaget for videre utvikling og utbygging av samarbeidet, i tråd med skiftende behov og interesser. Regjeringen vil utnytte alle muligheter avtalen gir oss for å ivareta norske interesser.

Norges kontaktflate med EU og EU-landene spenner over et vidt spekter av saksområder. I seg selv illustrerer dette det brede interesse- og verdifellesskapet vi har med EU-landene, og den betydningen det europeiske markedet har for oss. Når jeg i redegjørelsen la særlig vekt på å analysere utviklingen på noen hovedområder i EU-samarbeidet – som utvidelsesprosessen, gjennomføringen av Den økonomiske og monetære union, det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet og justissamarbeidet, samt redegjorde for hvordan Regjeringen ivaretar norske interesser i dette utviklingsbildet – må ikke dette oppfattes som en uttømmende beskrivelse av alle sider ved vårt forhold til EU.

Et område av særskilt stor betydning for oss, er energi, som har vært drøftet iherdig også her i dag. Vårt forhold til EU på dette området betegnes ofte som et skjebnefellesskap. Uttrykket beskriver på en god måte hva utviklingen av våre petroleumsressurser har tilført forbindelsene mellom Norge og resten av Europa.

Som olje- og energiministeren har pekt på, er Europa det viktigste markedet for avsetning av norsk olje og naturgass. For Europa betyr Norge at viktige deler av deres energiforsyning kommer fra et nærliggende og – ikke minst – politisk stabilt område. Dette grunnleggende energi-sikkerhetsaspektet vil ikke bli mindre i årene som kommer. Skjebnefellesskapet vil også være en god betegnelse for forholdet mellom Norge og EU etter årtusenskiftet.

I dette bildet har Norge en fremtredende posisjon som energiprodusent og energieksportør. Utenrikspolitisk er dette et meget viktig element å bygge på i utviklingen av våre forbindelser med EU-landene og det øvrige Europa. Jeg er enig med representanten Sanner i at med 45 pst. av EØS-områdets gassreserver og 75 pst. av oljen har Norge, med bare 1 pst. av Europas befolkning, et betydelig potensial for å dekke viktige deler av Europas energibehov i mange år fremover. Men jeg er ikke enig med representanten Sanner i at jeg for over dette temaet med harelabb.

Som jeg understreket i redegjørelsen den 19. januar, er vi opptatt av å føre en løpende dialog med EU og EU-landene om energi- og miljøpolitiske spørsmål. Dette skyldes ikke minst de utfordringene som knytter seg til oppfølgingen av Kyoto-konferansen, som miljøvernministeren også understreket, og til den videre utviklingen av det indre marked etter gjennomføringen av Den økonomiske og monetære union. Vi er tilfreds med de positive tilbakemeldingene fra EU-siden om et slikt nærmere samarbeid og dialog på energi- og miljøområdet som fremkom under statsministerens samtaler med kommisjonens president og den tyske forbundskansleren tidligere denne måneden.

Flere talere har i dag understreket betydningen av Russlands-dimensjonen i norsk Europa-politikk. Regjeringen deler fullt ut dette synet. Som jeg sa i redegjørelsen, er forholdet til Russland en hovedutfordring både for Norge og det øvrige av Europa. Sikkerhet og stabilitet i Europa forutsetter at Russland integreres i et bredest mulig økonomisk og politisk samarbeid.

Nettopp det å integrere Russland er et hovedelement i EUs arbeid med å utvikle en nordlig dimensjon. Tiltak knyttet til energi-, miljø- og atomsikkerhetsspørsmål står meget sentralt i den foreløpige rapporten om den nordlige dimensjon som EU-landenes stats- og regjeringssjefer drøftet under sitt møte i Wien i desember i fjor. Vi vil fra norsk side arbeide for å videreutvikle og konkretisere aktuelle samarbeidstiltak på disse feltene, i et nært samarbeid med Finland, Russland, EU-formannskapet, kommisjonen og andre berørte.

I samarbeid med EU-kommisjonen har vi allerede lagt grunnlaget for et prosjektorientert samarbeid i Nordvest-Russland mellom EUs støtteprogram for Russland og de tidligere sovjetrepublikkene, TACIS, og Norge. På den måten får vi mer ut av de økonomiske ressursene vi setter inn, og prosjektene får større tyngde ved at flere land står bak. Jeg er derfor svært glad for at EU-kommisjonens utenriksansvarlige, Hans van den Broek, vil være til stede på Barentsrådets møte i Bodø i begynnelsen av mars. Dette vil gi oss en ny anledning til å videreføre samarbeidet vårt med EU om konkrete prosjekter i Nordvest-Russland.

Som jeg nevnte i redegjørelsen, er det særlig fem områder som utpeker seg som sentrale for et slikt samarbeid, nemlig atomavfallsopprydning, energiøkonomisering, helseforebyggende tiltak, initiativ for renere industriproduksjon og grenseoverskridende prosjekter. Vi vil i møter med kommisjonen de nærmeste ukene arbeide videre med å identifisere konkrete prosjekter. På norsk side vil aktuelle prosjekter på dette området finansieres gjennom Samarbeidsprogrammet med Sentral- og Øst-Europa. Representanten Nybakk viste til den stramme budsjettsituasjonen for Samarbeidsprogrammet. Som kjent annonserte jeg i går at vi nå er i ferd med å gjennomgå situasjonen, og har lovet at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med denne saken.

Arbeidet med å konkretisere og utvikle den nordlige dimensjon vil få økt vekt frem mot det finske EU-formannskapet annet halvår i år. Som ledd i vårt arbeid med å medvirke i denne prosessen vil vi i nært samarbeid med Finland og andre berørte delta i fellesarrangementer om EUs nordlige dimensjon i henholdsvis Paris og Moskva i løpet av våren.

La meg også si noen ord om utviklingen på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. Som det fremgikk av redegjørelsen, kan vi ikke utelukke at debatten om en styrking av EU-landenes samarbeid på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området kan få konsekvenser for Vestunionen. Det er klart at dette vil kunne innebære utfordringer for oss. Men det er ingen grunn til å tolke en slik utvikling som at Norge blir satt på sidelinjen i sikkerhetspolitikken.

Det er ingen som ønsker at EU skal overta oppgaver fra NATO. Alle allierte, også Frankrike og Storbritannia, holder fast ved at NATO har ansvaret for det kollektive forsvaret. Det er også enighet om at krisehåndteringsoppgaver av større omfang, slik som i Bosnia, forutsetter amerikansk deltakelse, også her er NATO vårt naturlige valg.

Statsminister Blairs initiativ og den britisk-franske erklæringen fra St. Malo dreier seg om Europas evne til å håndtere kriser når NATO ikke er et naturlig valg, f.eks. fordi USA ikke ønsker å delta. Erfaringer fra Albania og fra Kosovo viser at Europa i dag ikke har evnen til rask og effektiv aksjon. Disse erfaringene har også skapt tvil om Vestunionen vil kunne bli det redskapet for EU som EU-landene de siste årene har forutsatt.

Saken dreier seg altså i første rekke om vår mulighet til medinnflytelse i beslutningsprosesser når det gjelder krisehåndteringsoperasjoner under europeisk ledelse. Utfordringen ligger i at en større del av beslutningsprosessene kan bli overført til EU.

Jeg understreket i redegjørelsen at vi allerede har en ordning for dialog om utenrikspolitiske spørsmål med EU. Denne ordningen vil kunne få økt betydning dersom debatten fører til endringer i dagens samarbeidsforhold mellom EU, VEU og NATO.

Dette er imidlertid uansett ikke vår eneste kanal for medinnflytelse. Politikken blir til i hovedstedene, og vi har i alle år hatt hyppige konsultasjoner om sikkerhetspolitiske problemstillinger med våre allierte, både på politisk nivå og på embetsnivå. Disse konsultasjonene utnyttes også til å diskutere europeiske sikkerhetspolitiske problemstillinger.

Økt operasjonell evne for EU vil temmelig sikkert forutsette et nærmere samarbeidsforhold mellom EU og NATO. Disse spørsmålene omfattes derfor av stor interesse i alliansen og vil bli grundig drøftet som en del av forberedelsene til Washington-toppmøtet i april.

Debatten så langt viser bred vilje til å inkludere de allierte utenfor EU. Norge kan gi betydelige bidrag til fredsoperasjoner og krisehåndtering, og vi er derfor en viktig partner, også dersom EU-landene skulle iverksette en operasjon.

Til slutt vil jeg raskt få si et par ord om situasjonen i Kosovo, som flere talere også har vært inne på. Blant annet sa representanten Solheim at konflikten på Balkan er det viktigste som har skjedd i Europa på 1990-tallet. Alt annet kommer i skyggen av den tragedien.

Når det gjelder Kosovo, er det viktig at vi der også deltar bl.a. gjennom vårt OSSE-formannskap. Vi ser at OSSE kan spille en rolle, og vi vil utnytte også den muligheten for å skape fred og stabilitet i Europa.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Haakon Blankenborg (A): Det har kome mykje ros til utanriksministeren i dag for Europa-utgreiinga og for handteringa av formannskapet i OSSE – og det er fortent. No er det vel kanskje også ein samanheng mellom desse to tinga. Den som evnar å handtere EU-spørsmål i denne regjeringa, har vel eigne føresetnader for å handtere konfliktar også i andre land og få dei til å tru at dei eigentleg er samde.

I innlegget no var utanriksministeren ganske forsiktig på det punktet han la størst vekt på i utgreiinga, forsvars- og tryggingspolitikken. Eg forstår det slik ut frå debatten i dag at Regjeringa ikkje ser på eit sterkare europeisk samarbeid på dette området som ein trussel, men som ein sjanse for Europa, og at det heller ikkje er nokon trussel for Norge. Tvert om vil Norge kunne oppnå dei same vilkåra i samarbeid med EU som ein i dag har med Vestunionen, og dermed burde vi heller støtte opp om eit sterkare samarbeid i Europa på dette området enn å stå på sida og meine at dette er ein trussel for Norge. Med andre ord at Norge bør medverke aktivt til eit sterkare samarbeid for eit meir effektivt og samordna Europa på den internasjonale arenaen, og at vi tar det for gitt at vi får ei god løysing i samsvar med den vi no har i Vestunionen.

Eit siste område som eg også vil nemne, er justis- og politisamarbeidet. Det er sagt frå Regjeringa at ein vil leggje fram ei melding i løpet av 1999, sannsynlegvis til hausten. Vi har tidlegare i dag etterlyst ei klar melding frå Regjeringa om at dei er villige til å kome til Stortinget før denne tida med eit klart opplegg for og ei vurdering av høvet til å knyte seg til Europol-samarbeidet. Eg håper at ein no eller seinare i debatten får ei klar tilbakemelding frå Regjeringa på at ein ikkje ønskjer å vente til hausten, etter toppmøtet i EU, men at ein allereie om kort tid – så fort det lar seg gjere i den situasjonen Regjeringa er i i forhold til Justisdepartementet – kjem tilbake med eit konkret opplegg til Stortinget.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg oppfattet første del av representanten Blankenborgs replikk mer som en kommentar, hvor han gav uttrykk for at han for så vidt anså seg å være enig med meg i at den utviklingen vi nå ser på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området i Europa, ikke er noen trussel, men mer en utfordring. Jeg kan bekrefte det, hvis det var det som var ønskelig. Det er en utfordring, og vi skal følge dette nøye. Vi er opptatt av å opprettholde den transatlantiske forbindelsen. Den er viktig for Norge. USA er opptatt av det, men det er vårt inntrykk at også EU-landene er opptatt av det. Som jeg prøvde å si i mitt innlegg, ser man for seg, i hvert fall foreløpig, at det som nå utvikler seg i Vestunionen, er krisehåndteringsmekanismer, og der er Norge sentral fordi vi er en bidragsyter, og man er interessert i å ha oss med i dette. Så jeg vil tro at vi også kan spille en konstruktiv rolle i den sammenhengen.

Når det gjelder justis- og politisamarbeidet, er det klart at hvis stortingsflertallet vil at man fra Regjeringens side, så snart justisministeren er frisk, skal komme tilbake og redegjøre for mulighetene for en ordning med Europol, så gjør selvsagt Regjeringen det – hvis det er det Haakon Blankenborg ønsker. Men jeg syns kanskje det er litt merkelig at man ikke vil se dette i en større sammenheng. Vi har et omfattende samarbeid på politiområdet, og vi deltar allerede, som statsministeren redegjorde for i dag, på ekspertnivå i Europol-samarbeidet, så vi er ikke utelukket fra informasjonstilfanget som er der. At Regjeringen da foreslår å se vårt totale internasjonale politisamarbeid i sammenheng, kan vel ikke være så galt.

Siri Frost Sterri (H): For å ta det siste først: Jeg merket meg at utenriksministeren var noe i tvil om i hvilken grad Blankenborgs ønske representerte et flertalls ønske i Stortinget når det gjaldt en redegjørelse om en mulig Europol-tilknytning. På Høyres vegne kan jeg understreke at også vi står bak et ønske om å få en redegjørelse i Stortinget om slike initiativ.

Men for øvrig vil jeg komme inn på redegjørelsen til utenriksministeren, der han tar til orde for at vetoretten er fremforhandlet for å kunne brukes. Selv om han legger til at bruk av denne retten ikke er en problemstilling som egner seg for teoretisk diskusjon, unnslår allikevel ikke utenriksministeren seg for å ramse opp en rekke direktiver og problemsaker Norge har med EU, og antyder at i flere av disse sakene kan det være aktuelt å ta i bruk vetoretten. Og som om ikke dette er nok, leser vi i en av dagens aviser at heiagjengen fra sidelinjen, Harald Hove fra Venstre, uttaler at en regjering som tør å bruke vetoretten, sikrer norske interesser i EØS-samarbeidet. Ja, er det så aldeles åpenbart i ethvert henseende?

Jeg synes at når utenriksministeren rasler med å ta i bruk vetoretten, er det all grunn også for Regjeringen til å diskutere mulige utfall av å ta denne vetoretten i bruk. Det er riktig at Norge kan velge å opprettholde norsk lovverk, men EU har også rett til å iverksette mottiltak dersom vårt nei bryter med de forpliktelsene vi har påtatt oss i EØS-avtalen. Jeg vil ikke med det på noen måte underkjenne betydningen av artikkel 102, men jeg synes jo, selv om jeg skjønner at dette er mest egnet til indremedisinsk bruk i Regjeringen, at man i ansvarlighetens navn også kan kreve en redegjørelse for konsekvensene fra utenriksministerens side.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Om jeg var i tvil før, så er jeg nå overbevist om at det er et stortingsflertall som ønsker å få en redegjørelse om Europol. Etter hvert som Regjeringen nå får ny informasjon om dette, og etter hvert som vi også har politiske kontakter som er interessante å meddele Stortinget, skal vi selvsagt gjøre det. Men jeg vil igjen understreke at Regjeringen fortsatt ønsker å komme med en melding til Stortinget om vårt totale internasjonale politisamarbeid, og jeg går ut fra at Stortinget også er interessert i å se dette i sammenheng, slik at det ene ikke skulle utelukke det andre.

Når det gjelder vetoretten, synes jeg dette er en merkelig debatt. Som norsk utenriksminister er jeg satt til å ivareta norske interesser, og hvis jeg da ikke skulle ha alle mulige opsjoner åpne for mitt arbeid, enten det gjelder EU eller andre land hvor jeg blir satt til å ivareta norske interesser, ville jeg ikke gjøre jobben min. Det at vi her har en avtale som også inkluderer en vetorett, og jeg i en redegjørelse om Norges forhold til EU også nevner vetoretten, har med respekt å melde ingenting med indremedisin å gjøre. Det har å gjøre med en understreking av de muligheter og rettigheter Norge har, og de interesser Norge skal ivareta. Men som en ansvarlig regjering ser vi selvsagt dette i en sammenheng. Til nå har vi ikke brukt vetoretten, nettopp fordi vi ikke har ment det har vært nødvendig, at det har vært grunnlag for det. Jeg har i min redegjørelse understreket, og andre fagstatsråder har også understreket det, at vi selvsagt vil nytte andre muligheter før vi eventuelt bruker vetoretten, fordi vi alle sammen mener at den skal man bruke – jeg hadde nær sagt – i ytterste nødsfall.

Karin Andersen (SV): EU er et system vi må og skal forholde oss til. Men jeg syns kanskje at man i debatten har fokusert litt lite på en analyse av systemet og hvordan det utvikler seg. Hvordan forvaltes f.eks. makten innenfor EU nå? Er det økt demokratisering, eller er det mindre demokratisering? Det er svært viktig å få god kjennskap til det når man er i en situasjon der man på enkelte områder har stor nytte av å tilpasse seg, mens man på andre områder kan ha nytte av å bruke vetoretten. Jeg kunne tenke meg å spørre om utenriksministerens vurderinger når det gjelder dette.

Det blir sagt at det skjer store forandringer i Europa, og det er riktig. Også utenfor Europa gjør det det. I Europa er det en sterk integrasjon, både i dybden og bredden. Parallelt med det skjer det i andre land oppsplitting av store sammenslutninger som ikke har hatt noen naturlig tilknytning til hverandre, der man ikke har hatt noen politisk og folkelig integrasjon som har gjort at byggverket har holdt sammen. Det er riktig at dette har oppstått på andre måter og til andre tider. Men jeg kunne tenke meg å høre utenriksministerens vurdering av EU-integrasjonen i et slikt perspektiv, og hvordan det stiller seg med hensyn til forholdet til Norge med den sterke tilknytningen gjennom EØS-avtalen og de forpliktelsene vi har til den.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg er litt redd for at det representanten Andersen nå ber om, ikke er et svar på en replikk, men en ny redegjørelse. For det var et relativt omfattende spørsmål, og jeg tror ikke jeg greier å svare på det på 1 minutt og 46 sekunder.

Når det gjelder økt eller redusert demokratisering i EU, tror jeg kanskje det er begge deler – der som mange andre steder i verden. Man ser en økt demokratisering gjennom at EU-parlamentet får større makt, som jo er en form for demokratisering. Samtidig ser man at det er en kamp mellom parlamentet og byråkratene i Brussel. Kommisjonen sitter på mye kompetanse som parlamentet føler de ikke har del i. Jeg tror at det er kamp der også, på samme måte som i en del forhold mellom nasjonale parlamenter og regjeringer. Å si at utviklingen går bort fra demokratiet, tror jeg er vanskelig, men man har ulike tendenser der som mange andre steder.

Når det gjelder å vurdere konsekvensene av EU-integrasjonen, er det, som jeg sa, et relativt omfattende spørsmål, og jeg har vel ikke prøvd å redegjøre helt for det i min redegjørelse. Det det dreide seg om i den redegjørelsen jeg gav, var Norges forhold til EU slik det er. Dette er, som vi jo har sagt flere ganger i denne debatten, ikke en medlemskapsdebatt. EU er der, Norge må forholde seg til EU, og det som denne regjeringen skal gjøre, er å utnytte EØS-avtalen best mulig, slik at vi kan ivareta norske interesser best mulig innenfor de rammer vi har og innenfor det forhold til EU som vi har etablert gjennom EØS-avtalen.

Grete Knudsen (A): Jeg er glad for at utenriksministeren understreket og gjorde klart at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med Europol som en egen sak, selv om ikke det står i motsetning til at Stortinget senere også kan få en melding og ha en større debatt der en ser på politisamarbeid i en bredere sammenheng. Stortingsflertallet har her i dag understreket at premissene for dette er at man har en dialog med EU med sikte på å få til en ordning i forhold til Europol, en Schengen-liknende ordning, fordi Europol faktisk er en fortsettelse av det man ser i forbindelse med Schengen. Og når vi ønsker at et slikt initiativ blir tatt så snart som mulig, er det jo fordi Europol er under etablering nå, og da kan vi ha en mulighet for å påvirke en ennå ikke ferdig ordning, på samme måte som en del andre land utenfor EU nå tar slike kontakter, bl.a. USA. Og jeg ber utenriksministeren bekrefte at det er på disse premissene Regjeringen vil komme tilbake igjen til Stortinget med Europol som en egen sak.

Utenriksminister Knut Vollebæk: For det første er det vel ikke naturlig at det er utenriksministeren som kommer til Stortinget med Europol. Jeg går ut fra at det er det justisministeren som skal gjøre. Jeg skal selvsagt videreformidle stortingsflertallets ønske til henne, og jeg er sikker på at hun vil komme tilbake til Stortinget med denne saken i en naturlig sammenheng. Jeg vil også anta at man da får lov til å undersøke og spørre om hvordan det er naturlig å knytte seg til, samarbeide med eller organisere det samarbeidet man skal ha med Europol. Og jeg går ut fra – hvis da ikke stortingsflertallet vet veldig mye mer om Europol enn det Regjeringen gjør – at det fortsatt er visse uklarheter om hvordan dette kan skje. Men vi har allerede, som statsministeren redegjorde for i går, hatt kontakt med Europol, og vi tror ikke at USA er kommet noe spesielt lenger i sine kontakter med Europol enn det vi har. Vi er kjent med at man fra Europols side har vært interessert i å diskutere forholdet til tredjeland. Det ser de på, og det vil vi selvsagt aktivt også se på, og så vil det da være justisministerens oppgave å redegjøre for Stortinget om dette i en naturlig sammenheng.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

John Dale (Sp): Som utanriksministeren sa i si utgreiing til Stortinget: Folkets nei i 1994 gjorde så visst ikkje Noreg til eit isolert land, korkje i Europa eller i verda elles. Tvert om, i åra etter folkerøystinga har me engasjert oss i eit svært omfattande og tett samarbeid, særleg med våre nærmaste naboar. Og det vil me halda fram med. Påstandar om at Regjeringa fører ein passiv Europa-politikk, har såleis lite for seg. Utanriksministeren har grundig dokumentert at det er det motsette som er tilfellet.

Representantar frå så vel Arbeidarpartiet som Høgre har framleis til gode å underbyggja sin kritikk med sakleg argumentasjon. Debatten har vist det. Det kan vera ein lærdom for oss alle å unngå at debatten om viktige spørsmål ikkje endar i eit villniss der politikkens endelege mål er å produsera inntrykk. Her i dag er det norsk Europa-politikk som står på kartet, ikkje spørsmålet om norsk medlemskap i EU. På det punktet rår det stadig nasjonal konsensus. Og det skulle berre mangla. Me har i dag eit svært uklart bilete av kva som vil skje med EU dei nærmaste åra. Spørsmåla står i kø: Når vert det noko av planane om å sleppa inn søkjarlanda? Kven skal betala gildet? Vil den økonomiske unionen verta realisert? Og i så fall: Tvingar den fram store føderale budsjett? Vil me sjå framveksten av eit direktorat innanfor EU, der større makter, som Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Italia, sikrar seg førarskapet? Kva vil situasjonen verta for dei små landa innanfor unionen? Vil unionen prøva å retta opp sitt demokratiske underskot, eller kjem utviklinga til å halda fram i sitt noverande spor? Kva med sysselsetjinga? Kva med den sosiale dimensjonen?

Svara på desse spørsmåla veit me lite om i dag. Og det som viktigare er: Me har lite grunnlag for å seia noko sikkert om kva hovudperspektiv som vil verta lagt til grunn i den europeiske debatten framover, med interesse for land så vel i som utanfor EU.

Ei problemstilling merkjer seg særleg ut i denne samanhengen. Historisk sett representerer ho kvintessensen i ein diskusjon europearar har ført og stadig fører med seg sjølve. I dette europeiske området av verda rår eit dynamisk mangfald, og det eksisterer parallelt med eit stort økonomisk og kulturelt fellesskap. I vårt Europa finst ingen «utanforland», berre land som er annleis, spesielle kvart på sitt vis. Difor strevar europearar med å finna eit rimeleg balansepunkt mellom felles interesser og spesielle behov. Det er jakta på kryssingspunktet som her er alfa og omega, og diskusjonen roar seg aldri ned før europearane kjem nærmare det punktet enn dei er i dag. Me har svært mykje å samarbeida om, det er udiskutabelt, men eg vil åtvara mot at me i vår analyse overser dei store variasjonane mellom aust og vest, mellom nord og sør i Europa. Historisk, kulturelt, geografisk og også med tanke på klima og vekstvilkår skiftar tilhøva mykje. Politisk kjem denne spenninga til uttrykk mellom føderalistar og konføderalistar, mellom dei som vil ha ein tett, overstatleg union, og dei som vil satsa på eit mellomfolkeleg samarbeid, der det ikkje rår tvil om at det enkelte landet og dei folkevalde forsamlingane fullt ut har ansvaret for sine folk.

Eg synest det er på tide å løfta den norske Europa-debatten opp på dette nivået. Me må ta stilling til hovedperspektiv. For om me alle er nordmenn, så er me òg alle europearar. Stadig høyrer me enkelte seie at me må verta med i EU for å kunna påverka ei utvikling som også får fylgjer for det spesifikt norske. Men då vert spørsmålet kva det er me vil påverka, og kva standpunkt me skal ta til store spørsmål av typen sentraliserande eller desentraliserande krefter.

At eit fleirtal nordmenn sa nei til EU-medlemskap i 1994, var ein reaksjon mot unionens svært ambisøse planar om å skapa ein felles politikk for heile sitt område – utan omsyn til dei behova landa har for å føre sin eigen politikk. Med andre ord: Noreg posisjonerte seg i den europeiske debatten ved å insistera på at det finst mange saker me har best evne til å ta oss av sjølve, og ved å peika på at det finst grenser for kva Brussel bør blanda seg inn i. Dette er vel så mykje ei europeisk som ei norsk problemstilling.

Den noverande regjeringa byggjer klart på denne filosofien, og det viser utgreiinga frå utanriksministeren.

Gjennom EØS-avtalen er Noreg knytt til delar av EU-systemet, og det medfører at me, så lenge Noreg ynskjer å ha det slik, må ta stilling til ei mengd EU-direktiv, og nokre av dei er så problematiske at dei aktualiserer bruk av veto. Men det er saker som me seinare kjem tilbake til.

Ranveig Frøiland (A): Debatten i dag har gått roleg for seg. Utanriksministeren har fått skryt for at han har hatt evne til å laga ei utgreiing om tilhøvet vårt til EU utan å spreia frykt om EU, og for at han ikkje i det heile er oppteken av at Noreg skal vera eit «annerledesland». Eg sluttar meg til godorda.

Alle i denne salen byggjer tilhøvet vårt til EU på EØS-avtalen og mellomstatlege avtalar. Innafor denne ramma må vi vera aktive, ikkje berre registrera kva som skjer, og så reagera i ei eller anna retning. Slik Regjeringa har opptredd til no, har dei kome diltande etter og har ikkje vilja ta noko sjølvstendig initiativ.

Valutasamarbeidet er eitt av dei områda som no er høgaktuelle. Regjeringa har ikkje hatt føringa her; det var Arbeidarpartiet og Høgre som med sitt framlegg i budsjettet i haust sa at dette arbeidet måtte påskundast.

Eg minnest alle rundane i spontanspørjetimen med finansminister Restad, der han understreka at han ikkje hadde så store forventningar til si reise til Brussel. Det er ikkje eit godt utgangspunkt for å tala Noreg si sak. Men som vi høyrde tidlegare i dag, sa faktisk statsministeren at slike møte som han og finansministeren hadde vore med på, faktisk hadde sin eigenverdi. Ja, slik er det, og eg trur faktisk statsministeren meinte det han sa om eigenverdi.

Men eg synest det vert noko patetisk når statsministeren igjen og igjen refser opposisjonen for at vi ikkje er konkrete nok. Er det slik at Regjeringa ikkje er nøgd med at Stortinget styrer i det store, men òg skal styra detaljane? Det er ikkje nok at Regjeringa får med seg ein «handlelapp» til EU, som det har vore snakk om tidlegare, der det står at dei skal kjøpa f. eks. brus. Nei, dei vil vita kva merke brus stortingsfleirtalet ønskjer seg. – Det er Regjeringa som må vera aktiv på vegner av Noreg, og treng dei råd, er det naturleg å koma til Stortinget og be om det.

Dialogen mellom Noreg og EU om miljø- og energispørsmål må intensiverast. Dette gjeld spesielt oppfølging av den internasjonale klimaavtalen.

Avtalen opnar for eit heilt nytt prinsipp i internasjonale miljøavtalar, slik at land kan gå saman for å redusera utslepp av klimagassar gjennom handel med utsleppskvotar og felles gjennomføring.

Dei sosialdemokratiske partia i Norden har teke initiativ til at det vert oppretta eit felles nordisk system med utsleppskvotar. Eit slikt nordisk samarbeid bør vera første skritt mot eit breiare europeisk samarbeid om utsleppskvotar. Og eg er glad for at miljøstatsråden, om enn med nokre motførestillingar, sa at ho vil følgja opp desse ideane i ein aktiv dialog med EU-landa og med EU. Som ein stor energinasjon har vi alt å vinna på ein dialog mellom Noreg og EU òg når det gjeld energispørsmål.

Når det gjeld EU sin nyoppretta politiorganisasjon, Europol, er det ikkje nok at statsministeren seier at organisasjonen enno ikkje er operativ. Her må det vera eit initiativ frå Noreg for å få til ein avtale med EU, som har som føremål å nedkjempa internasjonal kriminalitet. Vi kan ikkje oppnå full deltaking, men vi må prøva å ta kontakt på politisk nivå, ikkje berre på embetsnivå, sjølv om det òg er viktig.

Også på dette området lærer statsministeren fort, for i går sa han at Regjeringa ikkje har noko imot å samarbeida med EU om justis- og politispørsmål, inkludert Europol.

Eg er samd med Erling Kjekstad i Nationen, der han 22. januar seier at «det trengs millimetermål for å se forskjellen» mellom Regjeringa og Arbeidarpartiet. Men retorikken til Regjeringa er annleis, for dei skal tilfredsstilla Senterpartiet, som er negativ til alle desse spørsmåla.

Så er det ein ting som undrar meg stort i denne utgreiinga, og det er at utanriksministeren ønskjer å bruka tid på å fortelja Stortinget at vetoretten når det gjeld EØS-avtalen, er forhandla fram for å kunna brukast. Dette er vel òg til indremedisinsk bruk for Regjeringa.

Stortingsfleirtalet vil at vi skal konsentrera oss om alle moglegheitene som avtalen gjev oss for å ivareta norske interesser, og støyter vi på vanskar, må vi gjera alt vi kan for å finna fram til fastsette løysingar, slik Regjeringa viste at dei kunne i samband med veterinæravtalen.

Til slutt: Etter å ha følgt debatten i dag, ser eg at utanriksministeren har kost seg. Senterpartiet har vore mest heilt fråverande i debatten, og Senterpartiet sin leiar har vore heilt fråverande. Det er vel karakteristisk for situasjonen.

Marit Tingelstad (Sp): Senterpartiet vil bidra til å fremme et europeisk samarbeid som kan føre til et åpent Europa der folks levekår blir satt i sentrum. Dette er i tråd med folkets nei fra 1994. Etter vårt syn er de viktigste utfordringene Europa står overfor i årene framover utover det å løse konfliktene på Balkan, å hindre økte forskjeller mellom øst og vest og mellom grupper i folket. Å kjempe mot arbeidsløshet og økte sosiale forskjeller må være en hovedoppgave i det europeiske samarbeidet.

Folkets nei har ikke ført Norge inn i en internasjonal isolasjon, slik noen hevdet ville skje før folkeavstemningen. Som det framgår av utenriksministerens redegjørelse, har Norge et nært samarbeid med EU og EU-landene, samtidig som vi er med i en rekke andre europeiske og internasjonale organisasjoner.

Senterpartiet er opptatt av å utnytte den handlefriheten Norge har, politisk og økonomisk, samtidig som vi selvsagt skal yte vårt ved bl.a. å betale for de avtaler og samarbeidsprosjekter som inngås med EU. Vi må ikke oppfattes som snyltere.

Da jeg er av de siste fra Senterpartiet som har ordet, vil jeg konsentrere meg om ett område, nemlig utdanning i et europeisk og internasjonalt perspektiv.

Å ha kontakt med omverdenen er en naturlig del av vår kultur. Dette er selvsagt ikke avhengig av vår tilknytning til unionen, men bygger på gjensidig respekt, lange tradisjoner og ulike samarbeidsavtaler samt naturlig samkvem mellom folk over landegrensene. Kontakt og kommunikasjon skjer på mange måter og raskere enn noensinne, både ved reisevirksomhet og elektronisk kommunikasjon. Nasjonenes grenser er ingen barrierer lenger. Det gir oss spennende utfordringer

Læreplanene for det norske skoleverket har en grundig basis i norsk og europeisk kulturhistorie. Slik legges det et godt grunnlag hos elevene til å utvikle internasjonal og nasjonal forankring. Dette er viktig for å utvikle positive holdninger og solidaritet hos den yngre generasjon, noe som er av fundamental betydning for en fredelig og vennligsinnet innstilling. Dette er ikke minst viktig overfor våre nye landsmenn, flyktninger og asylsøkere. Klarer vi å få til gode samarbeidsrelasjoner i skolen og oppvekstmiljøene, vil dette virke positivt i forhold til det flerkulturelle samfunnet som Norge er blitt.

Handlingsplanen fra 1990 om internasjonalisering i videregående skoler har ført til mange spennende prosjekter sammen med EU-land. Elever og lærere har vist stor entusiasme, og dette fortsetter. Dette er foruten å være kompetansebyggende også holdningsdannende. Å bli kjent med vår egen kulturarv og historie er viktig for identitetsskaping, men like viktig er det å skaffe seg innsikt i andre europeiske lands kulturbakgrunn. Senterpartiet innser at et internasjonalt arbeidsmarked og stor mobilitet stiller krav til innholdet i utdanningen og til godkjenning av kvalifikasjoner.

Kunnskap kjenner ingen grenser. Vi må løse utfordringene sammen med andre. Samarbeid gir viktige impulser til det norske samfunnet. Derfor deltar vi aktivt i en lang rekke internasjonale organisasjoner og mange opplæringsprogrammer. Gjennom bl.a. programmene Leonardo og Sokrates deltar Norge i et omfattende europeisk samarbeid. Liknende avtaler fins på høgskole- og universitetsnivå.

EØS-avtalen gir oss rett til deltakelse i en rekke programmer, som miljø- og forbrukervern, energisparing, kulturprosjekter i tillegg til forskning og utvikling. Deltakelse i forskningsprogrammene er viktig og helt nødvendig i den norske forskningsinnsatsen, samtidig som det muliggjør viktig nettverksbygging for næringslivet. Dette er en god måte å være i konstruktiv dialog med EU på.

Selv om EØS-avtalen sikrer gjensidig godkjenning av beviser for utdanning og yrkeskompetanse og lik adgang til studier og forskning, må Norge forsere arbeidet med godkjenningsordninger for folk med profesjonsutdanninger utenfor EØS-området. Det er viktig for at bl.a. flyktninger og asylsøkere skal få relevante arbeidsoppgaver, samtidig som det vil bøte på kompetansemangelen som fins på mange fagområder i vårt samfunn. Vi har en enestående anledning til å imøtekomme dette nå når kompetansereformen skal settes ut i livet.

Til slutt: Norge sa nei til medlemskap i unionen i 1994, men vi har ikke sagt nei til Europa. Debatten her i dag på bakgrunn av redegjørelsen fra utenriksministeren viser at dette har fått full tilslutning.

Ursula Evje hadde her overtatt presidentplassen.

Gunnar Breimo (A): Også jeg er glad for at vi har hatt en nyansert debatt i dag. Som motstander av norsk medlemskap gjennom to folkeavstemninger følte jeg altfor ofte i stridens hete at nyansene forsvant, og at alt ble framstilt i svart-hvitt, avhengig av personlig ståsted. Viljen og evnen til å nyansere var ikke akkurat framtredende. Betegnelsene ja-mann og nei-mann viser dette bedre enn noe annet. Man hadde ikke et standpunkt, man var selve standpunktet. Jeg tror ikke Norge er tjent med at vi går inn i enhver debatt om forholdet til EU med slike merkelapper i pannen.

Jeg er som sagt glad for at vi i dag, i hvert fall tilsynelatende, er i stand til å føre en debatt der hensynet til Norges interesser i en ny situasjon settes i fokus uten svart-hvitt-tenkning. Det synes kanskje rart at jeg som representant for Arbeiderpartiet trekker fram Erik Solheims innlegg som et spesielt godt eksempel, men jeg gjør det allikevel. Etter mitt syn holdt utenriksministeren en svært balansert redegjørelse for Stortinget. Men også jeg merket meg den mangel på entusiasme som andre har påpekt, når det gjelder vårt forhold til EU. Kanskje skyldes det det tunge ansvaret som han må føle som leder for OSSE, og de utfordringene som har tårnet seg opp i Kosovo.

Jeg vil imidlertid understreke i likhet med andre fra Arbeiderpartiet viktigheten av en offensiv holdning overfor EU. Da vi sa nei til medlemskap, sa vi ikke nei til Europa. Det var heller ikke et nei til gjensidig og forpliktende samarbeid for å løse de store utfordringene også Norge vil stå overfor. Vi sa nei fordi vi ønsket å stå fritt i vår vurdering av samarbeidsformer og i graden av forpliktelser. Men da vil det være fundamentalt galt å stille seg passiv eller avventende til det som måtte komme fra EU som motpart, da må vi være på offensiven.

Utviklingen siden folkeavstemningen har vist at flertallet vurderte riktig, og jeg har liten sans for en ny medlemskapsdebatt i dag. Det er det liten grunn til selv om renten er for høy. I likhet med Arbeiderpartiets leder vil jeg understreke at det Norge skal foreta seg i forhold til EU, skal være basert på folkets nei. Etter mitt syn er det spesielt tre forhold som uroer meg når det gjelder spørsmålet om ny medlemskapsdebatt. Det ene er det forhold at vi i dag har en såkalt nei-regjering, som i sak etter sak foretar snuoperasjoner som på mange måter sparker beina under tidligere gode nei-argumenter. Spesielt gjelder dette Senterpartiet, som jo var toneangivende på nei-siden. Vi kan nå oppleve den situasjonen at flere i Arbeiderpartiet gir uttrykk for skepsis til f.eks. visse sider ved Schengen-avtalen og direktiver om gass, matsminke og patent på liv, mens de absolutt argeste motstanderne av medlemskap kommer med en positiv anbefaling. Ja, kanskje kan noen av oss i et gitt tilfelle ønske bruk av vetoretten, i motsetning til Regjeringen og Senterpartiet. Slike situasjoner vil lett virke forvirrende og dempende på folks engasjement og svekke motstanden mot norsk medlemskap.

Det andre forholdet er kanskje det mest betenkelige, nemlig at Norge inntar en så passiv holdning i forhold til EU at det gir følbare negative konsekvenser for Norge at vi ikke er medlem. Da kan vi med rette snakke om EU-tilpasning – en påtvunget sådan. Det vil ikke være EU-tilpasning om Norge er så offensiv at vi får de avtalene vi trenger for å unngå problemer. Det vil være EU-påvirkning, og den gjelder enten vi snakker om økonomi, vareeksport, miljø eller sikkerhet.

Et tredje forhold som jeg vil trekke fram, er faren for at selvråderetten benyttes til mer høyrepolitikk – slik vi har opplevd i det siste – og på sikt vil forsterke interne problemer hos oss selv, som Trond Giske så treffende påpekte. Vi må ikke få mer høyrepolitikk i Norge enn i Europa for øvrig.

Jeg nevnte så vidt problemene som tårner seg opp i Kosovo, og de utfordringene Norge, og spesielt vår utenriksminister, står overfor der. Det er ikke hovedtemaet i dagens debatt. Jeg vil likevel benytte denne anledningen til å understreke at vi ikke må stigmatisere serberne som folkegruppe. Det vil etter mitt syn både være fullstendig galt og føre oss galt av sted hvis vi skal medvirke til en løsning. Vi vet at serbere generelt har et helt spesielt godt forhold til Norge. Foreningen Jugoslavisk-Norsk Samband er et bevis på dette, og her er kanskje en kontaktflate som bør pleies og utnyttes positivt, ikke minst når det gjelder å spre informasjon om hva som virkelig skjer i Kosovo. Jeg føler meg overbevist om at den vanlige serber har et like brennende ønske om at konflikten må få en fredelig utgang, som vi har.

Tor Nymo (Sp): I sin redegjørelse for Stortinget om Regjeringens Europa-politikk skisserte utenriksminister Knut Vollebæk de viktigste utfordringene i Europa i dag. Nå var det i utgangspunktet slik at Norges forbindelser til EU ble vektlagt i utenriksministerens redegjørelse, men i og med at det er Norge som nå sitter med formannskapet i OSSE, ønsker jeg å gå noe dypere inn i dette temaet.

Demokratiske systemer basert på frihet, likhet og brorskap, blir hjulpet fram av OSSEs nærvær i en rekke tidligere kommuniststater og sovjetrepublikker, og jeg tror alle i denne sal vil si seg enig i at OSSE langt på vei har vist seg å være en suksess for fremme av demokrati og menneskerettigheter i Europa. OSSEs oppgave som freds- og demokratibygger er en kontinuerlig prosess.

Kosovo er også en stor utenrikspolitisk utfordring for Norge i kraft av det norske formannskapet i OSSE i 1999. I denne sammenheng er det naturlig å nevne utenriksminister Vollebæks utmerkede innsats på den internasjonale arena for bl.a. å løse gisseldramaet i Kosovo straks på nyåret. Som vi alle vet, ble gislene satt fri takket være stor diplomatisk innsats fra alle parter.

Også episoder som dette skaper ustabilitet og kompliserer utsiktene for en fredelig løsning, men den grufulle massakren av 45 sivile kosovoalbanere er likevel en type hendelse som til syvende og sist kan umuliggjøre en fredelig løsning i Kosovo basert på OSSEs nærvær med ubevæpnede observatører. Dette kan skape en situasjon der OSSEs nærvær i Kosovo blir skjøvet ut i en væpnet konflikt. Og skulle en komme dit hen at bruk av militær makt er den eneste mulighet for at våpenhvilen skal kunne respekteres, vil mange, mange menneskeliv gå tapt. Lidelsene for sivilbefolkningen vil øke i omfang, og risikoen for at konflikten sprer seg til omkringliggende stater, som Makedonia og Albania, vil bli overhengende.

Milosevic har fått sitt ultimatum. La oss endelig håpe at han nå forstår alvoret, viser vilje til forhandlinger og således åpner for at OSSEs observatørkorps kan fortsette sitt arbeid i Kosovo. Dette vil i mye større grad kunne danne grunnlaget for en fredelig løsning uten store tap av menneskeliv og unødige lidelser for sivilbefolkningen.

Når det gjelder de betraktninger utenriksminister Vollebæk hadde omkring vårt forhold til EU, er det et par ting som jeg ønsker å fokusere nærmere. For det første, og som flere talere før meg har bemerket, ser jeg helt klart hvilke fordeler det innebærer at Norge står utenfor EU når Norge opptrer på den internasjonale arena. Det har bl.a. vist seg gjennom Norges engasjement i Midtøsten, noe f.eks. tidligere statsråd Terje Rød-Larsen har understreket ved sin innsats i konflikten mellom Israel og palestinerne.

Fordelen ved å kunne opptre som en uavhengig og fri utenrikspolitisk aktør vil også vise seg gjennom Norges formannskapsperiode i OSSE. Det sier seg selv at det er lettere for Norge å opptre som konfliktløser enn det er for en utenriksminister i EU som må samordne 15 regjeringers standpunkter før han kan tillate seg å mene noe. Dessuten kan Norges frie stilling som et land utenfor unionen også være heldig i et nordisk perspektiv. Blant annet har Norge ved enkelte anledninger ivaretatt våre nordiske naboers interesser fordi både Finland, Sverige og Danmark som EU-medlemmer ikke har hatt den nødvendige friheten på grunn av de bindinger unionsmedlemskapet har gitt. I slike sammenhenger har det vært greit å ha en nordisk partner som kan ytre seg uavhengig av hva man måtte mene i Brussel.

Jeg synes også det er grunn til å gi Regjeringen honnør for at den respekterer folkets nei i forbindelse med avstemningen om Norges tilknytning til Den europeiske union i 1994. Utenriksministeren gjorde det klart i sin redegjørelse at enkelte EØS-direktiver vil kreve en lovendring i Norge som Regjeringen ikke anser som akseptabel, bl.a. blir direktivet om patent på liv og direktivet om tilsetningsstoffer i barnemat trukket fram. Dette markerer et helt klart skille i forhold til den ukritiske EU-tilpasningslinje som den tidligere arbeiderpartiregjeringen førte.

Jeg ser fram til at sentrumsregjeringen i de saker som ikke er å betrakte som arvegods fra den tidligere ja-regjeringen under Jaglands ledelse, vil vurdere hvert eneste nye EØS-direktiv i lys av folkets nei i 1994, og dermed også bruk av vetoretten.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Hallgeir H. Langeland (SV): Det er Jagland og leiinga i Arbeidarpartiet og kompanjongane i Høgre som har vore pådrivarar i å tilpassa Noreg til det EU-systemet som det norske folket sa nei til i 1994. Etter neiet har strategien vore klar: Når me ikkje får folket med oss direkte, får me legga om strategien. Me har jo reiskapen me treng, me har EØS-avtalen.

Litt etter litt skal Noreg knytast stadig tettare til EU. Bit for bit skal norske avgjerder underleggast det som EU har bestemt.

Gradvis skal folket sitt nei frå 1994 undergravast. Dette er strategien som Jagland og Petersen har køyrt på. Kvart einaste nye EØS-direktiv har blitt godteke av ja-fleirtalet. Men det nye nå er at ja-folket har fått ei nei-regjering til å gjera jobben sin. Og kva skjer nå? Det er nemleg det at Bondevik aldri set ned foten for å pressa dette ja-fleirtalet. Seinast skuffa Regjeringa oss i spørsmålet om den veterinære grensekontrollen. Og i tida framover står nye direktiv i kø – mange direktiv og avtaler som regjeringspartia garantert hadde gått imot om dei hadde vore i opposisjon. Det er sørgjeleg at Bondevik legg seg flat for Jagland og Petersen når dei krev eit høgare tempo i EU-tilpassinga – nå sist i Jagland sin sjupunktsplan, kor eitt punkt er ei styrking av EØS-avtalen. Statsministeren gjer det same heile vegen, han følgjer det som fleirtalet seier, utan nokon særleg motstand.

SV er imot EØS-avtalen og meiner folket sitt nei til EU i 1994 blir undergrave ved denne avtalen. Gjennom den bit for bit-strategien som blir ført, blir folket sitt nei undergrave. I denne salen er det ikkje noko fleirtal for å seia opp avtalen, men det må vel vera mogleg å få ein diskusjon om korleis me kan syta for å ta vare på folket sitt nei på ein best mogleg måte. Det burde også vera ei hovudoppgåve for nei-regjeringa.

Sagt på ein annan måte: Korleis kan me utnytta den handlefridomen me har utanfor EU? Her må m.a. Jagland utfordrast. Arbeid til alle er jobb nr. 1, seier Jagland, men står altså på som besett for å tilpassa oss EU-systemet, kor snittet på arbeidsløysa er godt over 10 pst. SV meiner at full sysselsetting er viktig, og vil motarbeida ei tilpassing til tala på arbeidslause i EU. Dersom Regjeringa er einig med SV, må Bondevik og Regjeringa legga opp til ein heilt annan strategi enn den dei har hatt så langt. Då må ein stilla krav til ja-sida og syta for at ansvaret blir plassert når dei pressar for hardt på.

EØS-avtalen gjev Noreg ein prinsipiell vetorett og dermed ein handlefridom som EU-medlemmer ikkje har. Dette la også utanriksministeren vekt på. Spørsmålet er om denne retten nokon gong vil bli brukt. Moglegheitene er mange framover, ikkje minst i saker som miljø, helse og tryggleik. Me snakkar om matsminkedirektiva, barnematdirektiva, direktivet for merking av genmat og for strålebehandling av mat og om direktivet for patent på liv. Eit veto mot slike direktiv vil rette søkjelyset mot det mest utfordrande trekket ved EUs reglar for den indre marknaden: det at miljø og helse blir underordna målet om friast mogleg vareflyt.

Vetoretten kan bli ein effektiv reiskap i den europeiske miljøkampen fordi den gjev moglegheit til å støtta miljøopinionen internt i EU.

Den passiviteten som blir vist frå Regjeringa i forhold til f.eks. veterinæravtalen, må erstattast av ein offensiv politikk som samsvarer med folket sitt nei, og som viser at me faktisk har ei nei-regjering som brukar handlefridomen. Då må Bondevik våga å utfordra leiinga i Arbeidarpartiet og partiet Høgre, og samtidig hugsa på kva folket sa til desse parhestane i 1994.

Som ein appell til Bondevik-regjeringa vil eg gjerne få sitera noko frå hans eigne – frå avisa Dagen:

«Ja-folk hisser seg ofte opp når nei-folk advarer mot den skyhøye arbeidsledigheten innen EU. Men det kommer jo av at ja-folk ikke har noe svar på dette argumentet. For hele EUs økonomiske ideologi sier jo at man nettopp vil ha «fleksibilitet» i arbeidskraft-spørsmålet. Hvilket vil si: Grønt lys til å fortsette å gjøre folk arbeidsledige når mammon krever det.»

Karin Andersen (SV): Det er mange i dag som har rost debatten som en nyansert debatt. Og det er mulig, det. For meg er den litt for konturløs. Jeg syns vi har hatt en tilpasningsdebatt som ikke er problematisert i forhold til hvor denne tilpasningen ender hen. Jeg er klar over at det er andre som har andre målsettinger med tilpasningsarbeidet enn jeg har, men jeg syns at når man tilpasser seg steg for steg slik man nå gjør, er det ikke så vanskelig å peke på hvor man ender hen. Da ender man et sted som er i strid med folkeavstemningen som ble avholdt.

Mitt nei-standpunkt til EU er stort sett det samme som det representanten Gunnar Breimo redegjorde for i stad. Det er ikke noe passivt utenforskap, men en aktiv Europa-politikk basert på den friheten vi har utenfor.

Noe som jeg syns er typisk i tilpasningsdebatten nå, er at man ikke bare tilpasser seg det man faktisk blir bedt om å tilpasse seg, men også ønsker å tilpasse seg langt mer. Et eksempel på det er debatten om euroen. Det virker som det for EU-tilhengerne på en måte er viktigere å presse Regjeringen enn å foreta en grundig vurdering av hvilke tiltak det faktisk er de ønsker å påføre Norge. For når EU – hvis vi tar eurodebatten – har bruk for lav rente for å gi på gass, har Norge bruk for høy rente for å kjøle ned økonomien, og omvendt. Istedenfor å villede opinionen med uklart snakk om valutakoblinger til euro, bør vi på det økonomiske området legge til grunn at første bud i en aktiv Europa-politikk må være å sikre full sysselsetting og en jevnere fordeling av samfunnsgodene i Norge. De fleste EU-land strever med de motsatte problemene: Hvordan hindre ytterligere vekst i arbeidsløsheten, som i snitt er over 10 pst.? Hvordan skal vi hindre at ulikhetene blir enda større?

En tilpasning til euro vil gjøre dette systematisk vanskeligere å få til. En tilpasning til euro vil ta fra oss mange av de virkemidlene vi trenger, og som land i Europa etter hvert mister. Vi ser også at det i Europa jobbes med forslag som går på at minstelønninger skal senkes, at lønnsforhandlinger skal desentraliseres, at arbeidsledighetstrygden senkes, osv. Dette er konsekvenser av en felles valutapolitikk, som også vil slå ut i Norge hvis vi følger denne lite kritiske EU-tilpasningsrollen. Så en aktiv Europa-politikk er noe så krevende som å vise at det utenfor EU er mulig å holde arbeidsløsheten nede i et lite land med en ekstremt åpen økonomi.

Jeg syns ikke at Regjeringen har vist at de har særlig mange egne forslag eller egne tiltak som man kan tenke seg å ta i bruk for å sikre dette. På meg virker det tvert imot som om man er villig til administrere absolutt alt, bortsett fra medlemskap, selv om det vi sitter igjen med er det samme som et medlemskap, bortsett fra at vi ikke har den politiske innflytelsen. Det syns jeg er i strid med folkeavstemningsresultatet.

Jeg håper at vi ved de korsveier som snart kommer, og som har vært nevnt flere ganger her i dag, der regjeringspartiene i hvert fall hver for seg ved flere anledninger har sagt at det kan være aktuelt å bruke vetoretten, viser at det kan være mulig. For dette dreier seg om å ivareta vitale norske interesser, som jeg føler vi har en forpliktelse til å gjøre på basis av resultatet fra folkeavstemningen.

Anders C. Sjaastad (H): På overflaten har dette vært en fredelig debatt, og det skyldes som mange har vært inne på tidligere, at utenriksministeren i sin redegjørelse kvittet seg med alle romantiske forestillinger om annerledesland og utenforland og egentlig la listen rimelig høyt når det gjaldt fromme ønsker om å ha Norge innenfor det gode selskap.

I et replikkordskifte med meg innrømmet da også Kristelig Folkepartis parlamentariske leder, Einar Steensnæs, at bare man ikke direkte gikk inn i overnasjonale løsninger, var det i grunnen ingen grenser for hva denne regjeringen kunne akseptere av samarbeid med EU.

Jeg sa det var rolig på overflaten, men etter hvert har det kommet frem en del frustrasjon. Saneringen av nei-regjeringens ha-stemte retorikk har ikke alle helt klart å akseptere. Og vi har gjennom debatten hørt, ikke minst fra enkelte i Senterpartiet –jeg merket meg også Johan J. Jakobsen – snakk om at denne nei-regjeringen fører en markant annen politikk i EU-spørsmål enn en ja-regjering ville ha gjort.

Etter å ha sittet her hele dagen og lyttet, er det etter hvert blitt bortimot et eksistensielt problem for meg å klare å definere forskjellen mellom en nei-regjering og en ja-regjering. Hvis vi forholder oss til folkeavstemningen, er det klart det er enkelt, fordi en nei-regjering består av flere nei-medlemmer som stemte nei, enn en ja-regjering gjør – skjønt også denne regjeringen har overløpere, og det hadde også den forrige ja-regjeringen.

Hvis vi ser på dagens situasjon, hvor hele spørsmålet om EU-medlemskap ikke er aktuelt, hva er så forskjellen på en nei-regjering og en ja-regjering? Jeg har klart å finne frem til fire kategorier.

Den første dreier seg om at den nåværende nei-regjering tar færre egne initiativ overfor EU enn en ja-regjering antakelig ville gjøre. Man venter altså på at EU utformer sin politikk – og jeg siterer fra Johan J. Jakobsens innlegg:

«Vi må forvente at EU erkjenner Norges interesser på dette området» – altså det forsvars- og sikkerhetspolitiske området – «og at EU er innstilt på å drøfte disse spørsmålene med Norge.»

EU må altså først erkjenne noe, og så kan de være villig til å diskutere noe med oss. Der ville vel en ja-regjering måtte mene at også Norge erkjenner hva som er våre interesser, og at vi kanskje tar initiativ overfor EU for å prøve å få noe til å skje.

For det andre følger en nei-regjering lojalt stortingsflertallets initiativ og påbud. Man kan si at det er en politisk livsnødvendighet. Men konstitusjonelt er det faktisk litt betenkelig, idet vi ønsker en regjering som tar initiativ i utenrikspolitikken, slik vi egentlig i vår konstitusjon forutsetter.

For det tredje har altså en nei-regjering få egne visjoner for samarbeidet mellom Norge og EU. Den har enda færre visjoner om hva Norge skal bruke ikke-medlemskapet til. Der er det mulig at en ja-regjering ville ha vært litt mer preget av visjoner.

For det fjerde truer altså en nei-regjering fra tid til annen med å bruke veto i EØS-saker. Men som utenriksministeren så korrekt sa: Til nå har man ikke gjort det. Det er bare et «formidabelt» ris bak speilet.

Jeg skjønner i grunnen veldig godt den frustrasjonen som har preget en del av SVs innlegg, særlig et par av de siste. Dette hadde man ikke forventet av en nei-regjering. Sett fra Høyres side må jeg jo innrømme at jeg gleder meg over at denne nei-regjeringen har klart å påføre landet så liten skade, spesielt på grunn av at det har vært et flertall i Stortinget som har holdt den i ørene. Men på tross av at det kanskje ikke har den retoriske kraft over seg når nei-folkene står opp her, må jeg si at det for landet er en betryggelse at nei-regjeringen til nå ikke har påført oss varig skade.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten er dermed avsluttet.

Presidenten vil foreslå at utenriksministerens redegjørelse om norsk Europa-politikk i Stortingets møte den 19. januar 1999 vedlegges protokollen.

– Det anses vedtatt.