Per Roar Bredvold (Frp): Jeg ønsker å stille miljøvernministeren
følgende spørsmål:
«Lov av 10. juni 1977 nr. 82, lov
om motorferdsel i utmark og vassdrag, bestemmer at kommuner ikke
kan gi generell tillatelse til bruk av båtmotorer på sjøer
som er mindre enn to kvadratkilometer. Alle typer båtmotorer, også støysvake
og minimalt forurensende elektriske motorer, blir behandlet likt.
Synes statsråden dette er riktig sett
i forhold til bruk av elektriske båtmotorer?»
Statsråd Guro Fjellanger: Motorferdselsloven omfatter alle typer motordrevne
framkomstmidler uavhengig av hva slags energi motoren drives med.
Ikke bare forbrenningsmotorer og elektriske motorer, men også andre
typer motorer som måtte bli aktuelle framover, går inn
under lovens virkeområde. Lovens formål er å verne om
naturmiljøet og fremme trivselen. Begrepet «naturmiljøet» omfatter
både marka, plante- og dyrelivet og andre miljøverdier,
som ren luft, rent vann, landskapsverdier, stillhet og ro. Begrepet «fremme
trivselen» innebærer at loven skal tilgodese rekreasjonsverdier,
friluftsliv og naturopplevelser. Et motorfartøy vil ha
omtrent samme brukspotensial enten det drives av en forbrenningsmotor eller
en elektrisk. Selv om elektriske båtmotorer har miljøfortrinn
når det gjelder forurensende utslipp og støy,
kan bruk av fartøy med slik motor allikevel komme i konflikt
med hensynet til naturopplevelse og naturverdier, f.eks. ved å forstyrre
fuglelivet. Etter Miljøverndepartementets vurdering er
det derfor ikke grunnlag for å unnta elektriske motorer
fra motorferdselslovens bestemmelser.
Motorferdselsloven § 4 tredje
ledd inneholder en generell bestemmelse om at ferdsel med motorfartøy
på innsjøer mindre enn to kvadratkilometer i utgangspunktet
ikke er tillatt. Dersom det foreligger særlige grunner, kan
kommunen likevel gi tillatelse til ferdsel med motorfartøy
på slike innsjøer, enten generelt gjennom en forskrift
i medhold av loven § 5 b eller gjennom en enkelttillatelse
i medhold av loven § 6. Særlige grunner
kan f.eks. være behov for transport til hoteller, turiststasjoner eller
hytter som ligger slik til at man er avhengig av båt. Kommunen
kan gi tillatelse på vilkår om f.eks. hastighetsbegrensninger
og begrensninger i motorens størrelse eller om støy-
og utslippsnivå. Slik kan kommunen legge til rette for
bruk av elektrisk drevne fartøy til å dekke det særlige
transportbehovet som begrunner ferdselstillatelsen.
Per Roar Bredvold (Frp): Jeg takker statsråden for svaret,
som dessverre ikke var særlig positivt for mitt spørsmål.
Ser ikke statsråden at en elektrisk
båtmotor som ikke støyer, som ikke forurenser
og som har en maksimal hastighet noe hurtigere enn rotempo, muliggjør
at alle grupper mennesker som av en eller annen årsak ikke
har mulighet til manuell framdrift av en båt, kan få denne
muligheten til å oppleve naturen og båtlivets
gleder?
Statsråd Guro Fjellanger: Som jeg sa i mitt første svar, mener
jeg at selv om elektriske båtmotorer verken bråker
eller slipper ut avgasser, vil de ha konsekvenser for miljøet,
f.eks. i forhold til fuglelivet.
Jeg er likevel enig i at det er viktig å ha
unntak fra en generell regel, selv om jeg ikke mener at det er naturlig å ha
elektriske båtmotorer som et generelt unntak. Men hvis
det likevel er slik at enkelte har problemer og ikke har mulighet
til å ta seg fram manuelt, har kommunene mulighet til å gjøre
unntak etter de paragrafene i loven som jeg nevnte i sted.