Sakene på dagens kart (nr. 80) og saken på tilleggsdagsordenen (nr. 82)

Saken på tilleggsdagsordenen

Utenriksministerens redegjørelse om Kosovo-konflikten

Presidenten: Som tidligere vedtatt, tas den sak som er oppført på tilleggsdagsordenen, opp til behandling som første sak på kveldens møte.

Utenriksminister Knut Vollebæk: NATOs toppmøte i Washington ble en viktig markering av alliert samhold og oppslutning om NATOs luftoperasjoner. Toppmøtet viste at det er enighet om videreføring og intensivering av NATOs militære aksjoner overfor Jugoslavia. Det ble fastslått at man må være rede til, om nødvendig, å fortsette operasjonene over lengre tid. Det er enighet om å holde fast ved kravene som det internasjonale samfunn har fremsatt overfor jugoslaviske myndigheter. Kosovo-erklæringen som ble vedtatt på toppmøtets første dag, gjentar krav som ble fremsatt av NATOs utenriksministre 12. april i år. Disse omfatter umiddelbart opphør av militære operasjoner, voldsbruk og undertrykkelse, uttrekking av militære, politi og paramilitære styrker fra Kosovo, innsetting av en internasjonal militærstyrke, betingelsesløs og trygg retur av alle flyktninger og internt fordrevne samt uhindret tilgang for humanitære organisasjoner. Dessuten kreves det at myndighetene i Beograd viser vilje til å arbeide for en politisk løsning på grunnlag av Rambouillet-avtalen og i overensstemmelse med folkeretten og FN-pakten.

Fra norsk side legger vi stor vekt på at det internasjonale samfunn står samlet bak de krav som president Milosevic blir stilt overfor. Her er uttalelsen fra FNs generalsekretær av 9. april av stor betydning. NATOs stats- og regjeringssjefer bekreftet også at de vil arbeide for en FN-resolusjon til støtte for kravene fra det internasjonale samfunn. En FN-resolusjon vil innebære at også Russland stiller seg bak kravene.

Foruten enigheten om en intensivert luftkampanje var det også enighet om at det er nødvendig med andre tiltak for å overtale Milosevic til å endre sin politikk. Dette vil omfatte ytterligere økonomiske sanksjoner og en embargo på petroleumsprodukter. Norge sluttet seg i går til EUs felles holdning om en petroleumsembargo. Regjeringen har igangsatt arbeidet med nødvendige lovforslag og vil raskt fremme en odelstingsproposisjon. NATOs militære myndigheter vil videre legge frem en anbefaling for rådet om hvorledes en kan bidra til å stanse krigsrelevante tilførsler til Den føderale republikken Jugoslavia. Utredningen skal også omfatte etablering av et kontrollregime for å hindre tilførsel av petroleum og petroleumsprodukter til Jugoslavia med skip. Jeg vil understreke at en beslutning om slike tiltak ikke er fattet. Et eventuelt vedtak om dette vil måtte tas av NATOs råd etter en nøye vurdering. Vi vil i denne forbindelsen legge vekt på at gjennomføringen av eventuelle tiltak fra NATOs side er folkerettslig forankret. Vi vil på norsk side arbeide for at eventuelle tvangstiltak overfor tredjeland hjemles i en bindende resolusjon fra FNs sikkerhetsråd.

Fra NATOs toppmøte ble det gitt et klart signal om vilje til stans i luftangrepene, dersom kravene fra det internasjonale samfunn innfris. En eventuell bombestans har hele tiden forutsatt at jugoslaviske myndigheter utvetydig godtar kravene og innleder tilbaketrekking i henhold til en presis og rask timeplan.

Det var enighet om at det ikke er aktuelt å sette inn bakkestyrker på det nåværende tidspunkt. Spørsmålet ble berørt i uformelle samtaler som viste enighet om å videreføre luftangrepene, og ikke skifte strategi nå. Samtidig var det enighet om å gi NATOs generalsekretær fullmakt til å foreta de løpende vurderinger av de militære virkemidler som situasjonen tilsa, herunder oppdatering av planverket for eventuelle bakkeoperasjoner. Bruk av bakkestyrker er imidlertid ikke aktuelt i dagens situasjon.

Norge og flere andre land har understreket behovet for å trekke Russland aktivt med for å komme frem til en løsning på konflikten. Russland har et viktig ansvar for å bidra til en løsning. Samtidig synes det klart at de tilbud som tidligere statsminister Tsjernomyrdin formidlet fra Beograd etter sitt besøk der i forrige uke, ikke er tilstrekkelige. Et springende punkt er serbisk aksept av et internasjonalt militært nærvær i Kosovo som ledd i en politisk løsning.

Den humanitære situasjonen er meget alvorlig. Toppmøtet viste at det er bred enighet om at NATO skal fortsette å bistå UNHCR og andre organisasjoner for å lindre nøden for flyktningene og avhjelpe situasjonen i nabolandene. NATOs humanitære innsats i Albania og Makedonia er et betydelig bidrag til det internasjonale hjelpearbeidet.

Det var også enighet om behovet for å komme i gang med et bredere og mer langsiktig samarbeid med nabolandene i regionen. Under et eget møte av stats- og regjeringssjefene i NATO med representanter for de syv landene som er mest berørt av konflikten, ble det foreslått å opprette et eget konsultasjonsforum for å holde nær kontakt med disse landene i den situasjonen man nå står overfor. Det vil også bli tatt initiativ til konkrete samarbeidstiltak som bygger på ordninger som NATO allerede har med andre partnerland. Samtidig er det klart at det ikke er aktuelt for NATO å utstede særskilte sikkerhetsgarantier for disse landene. Toppmøtet slår fast at NATO ikke vil tolerere serbiske militære aksjoner mot de land som bidrar til NATOs luftoperasjoner eller til alliansens humanitære hjelpeinnsats.

Sammen med tiltak iverksatt av EU og OSSE vil NATOs initiativ overfor landene i regionen være viktig både i den nåværende situasjonen og i et mer langsiktig perspektiv. Fra norsk side har vi fremholdt at siktemålet bør være å komme frem til samarbeidsordninger som også inkluderer Jugoslavia. Bare ordninger som også inkluderer og gir positive fremtidsutsikter for den jugoslaviske befolkning, kan på lengre sikt gi stabilitet i regionen.

NATOs luftoperasjoner fører til en gradvis svekkelse av serbiske sikkerhetsstyrkers kampevne og kampmoral. Den militære infrastrukturen er påført store skader gjennom angrep mot militære installasjoner. Samtidig er angrepene mot styrker i felt blitt intensivert. Jugoslavias integrerte luftforsvarssystem er sterkt svekket, selv om det fortsatt er fare for desentralisert luftvernaktivitet. NATO har dessuten angrepet strategiske installasjoner som oljeraffinerier og militære produksjonsanlegg, i tillegg til viktige kommunikasjonslinjer. Det legges vekt på å ramme serbiske kommandostrukturer. Statlige fjernsyns- og radiofasiliteter og enkelte andre ikke-militære mål er gjort til gjenstand for angrep fordi disse også er av betydning for Jugoslavias krigføring. Luftoperasjonene forventes å bli intensivert ytterligere i tiden fremover, bl.a. ved innsetting av Apache kamphelikoptre og flere fly, og dels ved større fleksibilitet i målutvelgelsen innenfor de kategorier og politiske rammer som NATOs råd har definert.

Helt siden luftangrepene ble igangsatt, har det fra NATOs side vært viktig å unngå sivile tap. Det er tragisk at sivile allikevel har omkommet som en følge av luftangrepene. Det er dessverre umulig å garantere at dette ikke vil kunne skje også i fremtiden.

Den senere tid er det fremkommet opplysninger som kan tyde på en viss økende dissens mot Milosevics linje på serbisk myndighetshold. Uttalelser fra Jugoslavias visestatsminister Vuc Draskovic er interessante, både fordi han krever at regimet skal fortelle sannheten om landets utenriks- og sikkerhetspolitiske situasjon, og fordi han tar til orde for en FN-ledet styrke i Kosovo. Til tross for at han senere har presisert at uttalelsen ikke var rettet mot Milosevic, ble fjernsynsstasjonen som kontrolleres av Draskovics parti, okkupert av den jugoslaviske hæren i går kveld. Draskovics uttalelse må etter min mening først og fremst ses som et uttrykk for dyp uro i enkelte kretser over den situasjonen som landet nå befinner seg i. Vi har imidlertid ingen indikasjon på at dette avspeiler toneangivende holdninger innen regimet.

Det er helt nødvendig at NATO står samlet i sine anstrengelser for å få Milosevic-regimet til å etterkomme det internasjonale samfunnets krav. Dårlig vær og den vekten som tillegges å unngå sivile tap, har lagt begrensninger på NATOs luftoperasjoner. Etter min mening er like fullt en fortsatt luftkampanje den riktige strategien. Operasjonene har virkning, selv om det dessverre går langsommere enn vi i utgangspunktet hadde håpet. Beslutningen om å intensivere luftkampanjen har som mål raskere å bryte ned den serbiske krigsmaskinen, og dermed avslutte krigshandlingene så snart som mulig.

President Milosevic har igjen bevisst skapt en flyktningkatastrofe ved å tvinge kosovoalbanere til å flykte fra sine hjem. Fremgangsmåten har vært systematisk og nøye planlagt lenge før NATOs luftoperasjoner ble iverksatt, og følger et mønster vi tidligere har sett, bl.a. i Bosnia. Flyktningene brukes som et politisk og strategisk virkemiddel. Målsettingen synes å være å fjerne en stor del av Kosovos befolkning, og samtidig fremprovosere destabilisering av nabolandene, og da spesielt Albania og Makedonia.

Antallet flyktninger som kommer over grensene, varierer fra dag til dag. Serbiske styrker holder ofte flyktningene tilbake, trolig av strategiske hensyn, samtidig som myndighetene i Makedonia ikke ønsker å slippe flere flyktninger inn i landet før det er plass i flyktningleirene, som allerede er overfylte. Av Kosovos ca. 2 millioner innbyggere opplyser UNHCR at ca. 600 000 mennesker har flyktet til nabolandene. Fra NATOs side anslås det i tillegg at ca. 850 000 er internt fordrevne i Kosovo, og det foreligger indikasjoner på at deres situasjon i mange tilfeller nå er kritisk. Både UNHCR og de internasjonale hjelpeorganisasjonene har imidlertid hittil vært avskåret fra å arbeide i Kosovo under de rådende sikkerhetsforhold, med unntak av en gresk hjelpeorganisasjon.

Tallet på flyktninger vil trolig stige ytterligere, og dermed behovet for bistand og beskyttelse. UNHCR utvider stadig sine appeller, og den neste vil omfatte 1 250 000 flyktninger. De har dessuten anmodet om økt tempo på overføring av flyktninger fra Makedonia. Hittil er ca. 18 000 av de i alt 115 000 som tredjeland har lovet å ta imot, overført til andre land. Norge har til nå tatt imot 1 402, og det legges opp til 25 pst. økning i uttaket i tiden fremover, dvs. mellom 750 og 800 personer pr. uke. International Organization of Migration står for den praktiske gjennomføringen av evakueringen.

UNHCR arbeider for at andre land i regionen også skal ta imot flyktninger over det humanitære evakueringsprogrammet. Romania har f.eks. sagt seg villig til å ta imot opptil 5 000.

I tillegg til FN og de frivillige hjelpeorganisasjonene bistår også NATO på den humanitære siden med transport og logistikk ved opprettelse av leirer og til sikkerheten i leirene. Også OSSE utfører et betydelig arbeid til støtte for de humanitære organisasjonene i Albania og Makedonia, hovedsakelig gjennom tilførsel av personell, kjøretøyer og sambandsutstyr fra OSSE-sendelaget som var i Kosovo, men som nå er midlertidig trukket ut. UNHCR har hilst både NATOs og OSSEs bidrag velkomne, selv om dette er oppgaver som normalt ikke tilfaller OSSE.

Midlene til bistand vil, som det er redegjort for i St.prp. nr. 56 for 1998-99, i første rekke gå til humanitære tiltak og direkte støtte til tiltak i regionen. Midlene er gitt både via norske frivillige organisasjoner og FN-systemet. Det legges fra norsk side stor vekt på at all hjelpeinnsats koordineres med FN. Regjeringen vil, i overensstemmelse med flertallets merknader i Innst. S. nr. 149 for 1998-99, vurdere ytterligere humanitære tiltak. Vi vil intensivere hjelpeinnsatsen, spesielt i Albania.

Regjeringen vil videre vurdere hva som kan gjøres for å kanalisere bistand til dem som er på flukt inne i Kosovo, og stiller seg positiv til en anmodning fra Hellas om å bidra til hjelpesendinger derfra til Kosovo. Det er dessuten positivt at Den internasjonale Røde Kors komiteens generalsekretær i går ble enig med Milosevic om at IRKK, Den internasjonale Røde Kors komiteen, igjen skal kunne gjenoppta sitt arbeid i Kosovo. Det skal imidlertid fortsatt gjenstå å komme til enighet om hvordan dette skal la seg gjennomføre i praksis. Jeg hadde akkurat en samtale med Sommaruga før jeg kom hit, som bekreftet at man hadde en prinsippavtale, og at de praktiske ordningene ble utarbeidet.

Kosovo-konflikten truer med å destabilisere nabolandene og dermed også hele Sørøst-Europa. Serbiske styrker har ved en rekke anledninger den senere tid angrepet grenselandsbyer i Albania. Oppbyggingen av et NATO-nærvær i Albania vil trolig bidra til å forhindre at dette får et mer alvorlig omfang. Tilsvarende kan trolig sies om den militære trusselen mot Makedonia.

Det er også viktig at NATO-tiltak tar hensyn til de latente spenninger som lett kan utløses under de gjeldende forhold. Både Albania og Makedonia utsettes for enorme politiske og økonomiske påkjenninger. Ringvirkningene fra Kosovo-konflikten påvirker dessuten Montenegro, der Milosevic i lengre tid har arbeidet for å undergrave og fjerne republikkens lovlig valgte og vestligorienterte president, Milo Djukanovic. Vi skal imidlertid være klar over at Milosevic også arbeider for å trekke Bosnia- Hercegovina inn i konflikten, og da særlig ved å spille på Beograd-vennlige kretser i Republika Srpska.

Situasjonen for den etnisk-ungarske minoriteten i Vojvodina blir stadig vanskeligere, noe som sterkt opptar det nye NATO-medlemmet Ungarn. Det kan i tillegg konstateres at det er en utbredt offentlig motstand mot NATOs luftoperasjoner i både Bulgaria og i Makedonia. Til sammen innebærer dette en meget sammensatt og urovekkende politisk situasjon. Hovedutfordringene er av politisk karakter. Økonomisk bistand er et viktig stabiliseringsvirkemiddel, i tillegg til NATOs sikkerhetsforsikringer overfor landene i regionen.

Den mest umiddelbare faren er trolig at Milosevic skal lykkes i å overta styringen i Montenegro, hvor det foregår en maktkamp mellom Djukanovic, støttet av politistyrkene på den ene side og den Milosevic-lojale 2. armé på den annen side. Djukanovic har lenge tatt til orde for en annen politikk overfor Kosovo, samtidig som han har erklært at Montenegro ønsker å forholde seg nøytral i forhold til Beograds konflikt med NATO.

Jugoslaviske militære enheter i Montenegro er imidlertid under Milosevics kontroll. Spenningsnivået mellom Djukanovic og Milosevic-fløyene er økende. Det er gjort klart at ethvert forsøk på å styrte Djukanovic vil medføre håndfaste reaksjoner fra NATOs side. Samtidig må vi unngå å gjøre noe som kan bidra til at Milosevic lykkes i sine bestrebelser på å destabilisere republikken. For å støtte regjeringen i Montenegro vil det være viktig å bidra til flyktningarbeidet. Vi vil i denne forbindelse ta kontakt med UNHCR og Den internasjonale Røde Kors komiteen for å få avklart hvorledes slik støtte kan kanaliseres frem til Montenegro. Vi vil også vurdere budsjettstøtte til anvendelse for sivile formål i Montenegro.

Parallelt med NATOs luftoperasjoner pågår det i en rekke hovedsteder og internasjonale organisasjoner arbeid med å finne frem til mulige politiske løsninger på krisen i Kosovo. Regjeringen legger stor vekt på FNs rolle i dette arbeidet.

I en uttalelse fra FNs generalsekretær 9. april – som jeg viste til tidligere – gjorde han det klart hvilke krav som stilles av det internasjonale samfunn, og uttalte samtidig at han ville oppfordre NATO til å opphøre med luftangrepene så snart disse kravene var innfridd, slik at forhandlingssporet kunne gjenopptas. Disse kravene ligger tett opp til de krav som NATOs generalsekretær har formulert. Kravene omfatter øyeblikkelig opphør av den voldelige forfølgelsen av sivilbefolkningen, stans i militære og paramilitære aktiviteter i Kosovo og uttrekking av slike styrker, vilkårsløs retur av flyktninger og internt fordrevne, utplassering av en internasjonal militær styrke for å sikre trygge forhold for flyktningretur og uhindret tilgang for humanitær bistand, samt internasjonal verifikasjon av kravene. President Milosevic har, som kjent, avvist disse. Fra norsk side er det holdt nær og løpende kontakt med FN i dette arbeidet. FNs generalsekretær forventes innen kort tid å utnevne spesialrepresentanter for Balkan.

Som formann i OSSE er jeg også i løpende kontakt med mine kolleger i sentrale land for å drøfte mulige løsninger på Kosovo-konflikten. Møtet mellom utenriksministrene Albright og Ivanov på Gardermoen var et viktig skritt i denne prosessen. I mine kontakter, senest under toppmøtet i Washington, drøftet jeg bl.a. med utenriksministrene Albright og Fischer den rolle OSSE bør ha i det videre arbeidet. OSSE er rede til å påta seg sentrale oppgaver i tilknytning til gjennomføringen av de sivile oppgavene i en fredsplan. Organisasjonen har et apparat på bakken i Makedonia og er kommet langt i planleggingen for gjennomføringen av disse oppgavene. Dette omfatter bl.a. opprettelsen av en internasjonal politistyrke, gjennomføring av valg, demokratibygging, institusjonsbygging, oppbygging av rettsvesenet osv.

Det tyske EU-formannskapet har laget en skisse til hvordan man, basert på generalsekretær Annans uttalelse, kan se for seg at gjennomføringen av en fredsplan finner sted. Hovedelementene i denne er at G-8-gruppen av store industriland blir enige om å anmode FNs sikkerhetsråd om å vedta en kapittel VII-resolusjon, som bl.a. oppretter en internasjonal fredsstyrke. EUs toppmøte den 14. april sluttet seg til grunntrekkene i den tyske skissen og Annans uttalelse. Også NATO-toppmøtet ønsket at en Sikkerhetsrådsresolusjon skulle være del av en politisk løsning.

Som jeg sa tidligere, har Russland en viktig rolle å spille i arbeidet med å finne frem til en politisk løsning på Kosovo-konflikten. President Jeltsins spesialutsending, Tsjernomyrdin, viderefører sitt arbeid. Fra norsk side vil en i tiden fremover holde nær kontakt med myndighetene i Moskva.

I tillegg er en rekke initiativ lansert for å sikre regional stabilitet, både fra det tyske EU-formannskapet, USA, Hellas og Tyrkia. Viktige elementer er økonomisk utvikling, demokratibygging og sikkerhet. Også Verdensbanken og FN vil være sentrale i dette arbeidet. Fra OSSE-formannskapets side ser en behov for å bringe de ulike initiativene sammen. Det må også legges vekt på hvorledes Russland kan inkluderes. OSSE- og EU-formannskapet har besluttet å samarbeide tett for å legge grunnlaget for en samordnet tilnærming på dette feltet, bl.a. ved at OSSE bidrar til å forberede en internasjonal konferanse om regional stabilitet, arrangert av EU-formannskapet. Vi tar i denne forbindelse sikte på å avholde et forberedende ekspertmøte i Oslo i løpet av mai i regi av OSSE. Her vil representanter for landene i regionen, andre sentrale land, samt en rekke internasjonale organisasjoner, som EU, Verdensbanken og UNHCR, delta. Formålet med dette møtet vil være å foreta en gjennomgang av de ulike initiativene som er lansert.

Kosovo-krisen stiller NATOs medlemsland overfor alvorlige utenriks- og sikkerhetspolitiske utfordringer. NATOs luftoperasjoner har pågått i vel fire uker. President Milosevic synes imidlertid ikke rede til å godta de krav som er fremsatt av det internasjonale samfunnet. NATO-toppmøtet understreket alliansens samhold og vilje til å fastholde sine krav overfor Milosevic-regimet. Det er Milosevic som sitter med nøkkelen til en politisk løsning på konflikten i Kosovo. I den nåværende situasjon må vi, i tillegg til de pågående luftoperasjoner, også intensivere våre anstrengelser for en politisk løsning og for økt humanitær hjelp til flyktningene fra Kosovo. Vi må videre treffe tiltak for å sikre stabilitet i regionen på lengre sikt, slik at nye konflikter kan unngås.

Presidenten: Presidenten vil nå foreslå at det åpnes for en kort kommentarrunde, begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og eventuelt et avsluttende innlegg fra utenriksministeren.

Ingen innvendinger er kommet mot dette – og dette anses vedtatt.

Thorbjørn Jagland (A): Arbeiderpartiet gir sin støtte til NATOs strategi, slik vi har gjort hele tiden, og til Regjeringens politikk. Jeg kan ikke finne noe i utenriksministerens redegjørelse som jeg på vegne av Arbeiderpartiet kan si meg uenig i.

Det har aldri vært meningen at vi skal bombe oss til fred. Fred kan bare skapes gjennom forhandlinger. Bombingens hensikt er å ødelegge det serbiske maktapparatet, slik at det ikke enda en gang kan tas i bruk til etnisk rensing. Før bombingen kan slutte, må det være et ufravikelig krav, slik utenriksministeren sa, at flyktningene får rett til å vende hjem under beskyttelse av en internasjonal militær styrke.

Det er Arbeiderpartiets oppfatning at en internasjonal styrke for beskyttelse av flyktningene bør baseres på et mandat fra FN. FNs autoritet er blitt svekket som følge av krigen i Kosovo ved at det ikke ble mulig å oppnå et klart mandat fra Sikkerhetsrådet. Dette må vetomakter som ikke ville være med på å gi et slikt mandat, ta det fulle ansvaret for, for det ville vært et større nederlag for FN om Europa hadde blitt passiv tilskuer til at en diktator nok en gang slaktet ned og deporterte mennesker.

Hvis man kan kombinere en fredsløsning ved at FN igjen settes i førersetet når det gjelder å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, slik det er beskrevet i FN-pakten og NATO-pakten, vil det i seg selv være en betydelig gevinst. Inntil vi har kommet dit, er det nødvendig å stå fast og holde ut. Det blir ingen fred med Milosevic hvis NATO begynner å vakle. Samholdet i alliansen er vårt viktigste våpen.

Det er en stor fordel at regjering og storting står samlet bak NATOs politikk. Regjeringen har imidlertid et særlig ansvar for å vise lederskap. Det gjelder også Regjeringen som kollegium. Det er Regjeringens ansvar å informere fortløpende og forklare overfor befolkningen, rett og slett fordi det bare er Regjeringen som sitter inne med informasjon om krigens gang. Det må derfor ikke herske noen tvil om at alle regjeringsmedlemmer tar ansvar for den politikken som føres i NATO.

Når det gjelder bakkestyrker i meningen invasjonsstyrker, er det ikke noe annet å si om det enn at det ikke foreligger noe konkret forslag fra NATO å ta stilling til. Dette alternativ finnes derfor bare som en mulighet. Vi må alle komme tilbake til dette dersom det skulle bli aktuelt.

Mange spørsmål kan først få sitt svar når krigen er over. Da er det viktig at vi allerede nå begynner å forberede freden, ved at det lages en gjenoppbyggingsplan for hele området. Dessuten er det viktig å bygge opp om de demokratiske kreftene som finnes i området. Arbeiderpartiet stiller seg her til rådighet for Utenriksdepartementet. Vi har kunnskaper og forbindelser til opposisjonspartier og personer som det kan være viktig å støtte.

Til slutt vil jeg berømme de norske hjelpeorganisasjonene. Den svenske avisen Dagens Nyheter hadde i går en artikkel om at humanitært arbeid er blitt en folkebevegelse i Norge. Det er sant. Dette skyldes ikke minst de norske hjelpeorganisasjonene. Og jeg vil si: Det sier også mye om solidariteten som finnes i det norske folk.

Vi har ikke noen annen mulighet enn å fortsette den strategien som NATO har lagt opp. Vi kan ikke tape denne krigen ved begynnelsen av det 21. århundret.

Hans J. Røsjorde (Frp): La meg først på vegne av Fremskrittspartiet få lov å gi honnør til utenriksministeren for hans håndtering på vegne av Norge i forbindelse med den krigen som nå pågår, og også en honnør for hans rolle i OSSE-sammenheng.

Innledningsvis tror jeg kanskje betydningen av det norske militære nærvær bør understrekes, de soldater og offiserer som har bidratt til at Norge har kunnet markere seg sammen med våre allierte på militær side når alliansen nå har en av sine aller største utfordringer.

Det er, som Thorbjørn Jagland sa, veldig viktig at man i den prosessen som går videre, markerer enighet, ikke bare innad i alliansen, men også i forhold til det norske politiske miljøet. Jeg har lyst til å understreke at det er en oppgave ikke bare for opposisjonen, men også for Regjeringens medlemmer og dens talsmenn. Det vil være nødvendig å greie å holde denne solidariteten, og vi fra Fremskrittspartiet vil tro fortsatt i svært lang tid. Fra mange har det vært gitt uttrykk for nærmest et håp eller et ønske om at man etter noen dagers bombing skulle ha resultater. Fra Fremskrittspartiets side har vi ikke ventet dette, og jeg tror det vil være riktig å basere seg på at fasthet og utholdenhet fortsatt vil være det viktigste våpen for å knekke Milosevics styrker, og ikke minst sørge for at dette gjøres på en slik måte at når en løsning finnes – og det vil den – så er det militære apparat svekket, slik at vi ikke ved neste korsvei skal se et nytt utbrudd med bruk av militær makt. I denne forbindelse vil vi fra vår side peke på at når en internasjonal styrke blir plassert i Kosovo, er det viktig at den militære kapasiteten til denne er slik at man er i stand til å sikre og garantere flyktningene trygt tilbake.

Overbygning, kommandoapparat og annet ligger i fremtiden å vurdere. Vi vil ikke ha en klar mening om det, men det er viktig å understreke at man i en slik prosess erkjenner det faktiske forhold, nemlig at NATO er den organisasjonen som har et kommandoapparat og en styrke som gjør den militære garanti mulig. Det vil være viktig å finne løsninger sammen med andre innenfor Partnerskap for fred-landene, og vi er enig i at Russland har en spesiell rolle i denne sammenheng. Jeg tror også det fra vår side vil være riktig å understreke at om man nå satser alle kort på at Russland skal sitte med nøkkelen, kan det være en risikofylt vei å gå. Det bør også arbeides parallelt med andre løsninger, så man i en slik sammenheng ikke legger alle eggene i en kurv. Men utenriksministeren skal ha honnør for sin håndtering av forholdet mellom Russland og alliansen så langt.

Det er viktig å fortsette med den strategi som alliansen har lagt opp til. I en slik sammenheng har bruk av bakkestyrker vært nevnt, og man sier at det er for tiden ikke aktuelt. Fra vår side vil vi gjerne understreke at man ikke kan utelukke bruk av bakkestyrker. Da er det viktig å planlegge for denne opsjonen, om det skulle bli nødvendig, slik at man ikke plutselig etter en tid når dette blir en aktuell situasjon, sier at vi ikke er forberedt. Og vi er veldig avhengige av frivillighet fra vår side. Derfor er det viktig at Regjeringen gjør hva som helst for å få kontrakter, slik at vi slipper nærmest det håpløse vi nå har sett, at man forhandler om kontrakter for videreføring av norske styrker nærmest mens man er på bakken.

Det er vår innstendige anmodning til Regjeringen å sørge for å rette opp dette. Norske styrker er i utgangspunktet ikke utdannet for annet enn våre egne, nasjonale behov, invasjonsforsvaret, og det betyr at skal man sende soldater ut, må det trening og tilpasning til for det som er de nye oppgaver. Dertil er et stykke vei å gå, men vi må delta, stille oss solidarisk med det som er forsvarlig.

Einar Steensnæs (KrF): Jeg vil få lov til å takke utenriksministeren for gjennomgangen av situasjonen i Kosovo. Det var en interessant og veldig nyttig gjennomgang. Regjeringen har jo vært svært nøye med å holde Stortingets organer godt orientert om utviklingen i denne krigen. Det gjelder ikke bare den utvidede utenrikskomite, det gjelder også utenrikskomiteens medlemmer og det gjelder de parlamentariske ledere. Det tror jeg har vært en nødvendig og viktig strategi. Men det er også nyttig at et samlet storting i åpent møte kan få del i denne informasjonen. Jeg tror også det har betydning for en rett forståelse av utviklingen. Det er også en informasjon som derfor kan formidles ut til folk flest, som naturlig nok stiller seg mange spørsmål om hva som egentlig foregår, hva som er krigens utvikling, og hva som er NATOs strategi og tenkning. Særlig er det viktig å understreke at det finnes ingen enkle løsninger for å bringe denne krigen til opphør, og at den også har mange dilemmaer, mange vanskelige valg. Og noen har uttrykt det – det var vel Kristin Halvorsen – som et valg mellom krig og krig, og jeg er dessverre redd for at det er det som er realiteten i dette, men at passivitet er det dårligste alternativ en kan velge.

Utenriksministeren understreket også at den politiske konsensus i NATO har vært viktig for beslutningen om de strategiske valg som en har måttet ta i krigens flere faser. Den politiske konsensus har også vært veldig viktig her hjemme i Norge, og jeg må få lov til å uttrykke anerkjennelse til opposisjonen for den måten den har medvirket på til å få et samlet grunnlag for de viktige forhandlinger og skritt som Regjeringen har måttet ta i de internasjonale organer, spesielt NATO, og for den måten den har fulgt dette opp på. Det har vært forbilledlig at en har kunnet vise fasthet og politisk enighet i et stort sett samlet storting. Det vet jeg at Regjeringen har satt stor pris på. Det har også utenriksministeren og statsministeren flere ganger uttrykt, og det vil jeg gjenta her. Dette er en situasjon som er dypt tragisk og bekymringsfull, både humanitært og politisk. Begge deler må det derfor arbeides med.

Jeg er glad for at det også på det humanitære området har vært mulig å finne sammen i enighet om at det skal ytes bistand til flyktningene der de er, i Makedonia og Albania, og om at det i tillegg også er behov for å ta grupper med spesielle behov inn til Norge – både for det behovet de har, og også politisk, fordi vi vet at regjeringen i Makedonia setter dette som en forutsetning for å ta imot flere flyktninger i de leirene som der er etablert.

Politisk viser jeg til det som utenriksministeren sa om at denne krigen også kan være destabiliserende for hele Balkan-området, med den fare det kan innebære for en eskalering av konflikten. I den forbindelse har det vært avgjørende at utenriksministeren lyktes i å etablere kontakt mellom den amerikanske og den russiske utenriksminister i møtet på Gardermoen. Jeg tror det var mange som følte lettelse og fattet mot etter dette, for at denne konflikten ved siden av å gjelde Balkan, ikke skulle få et nytt jernteppe til å senke seg i Europa. Det er dialog og åpenhet, og russerne bidrar nå aktivt med å etablere kontakt og dialog i et forsøk på å finne en vei ut av dette.

Utenriksministeren understreket helt til slutt at det er Milosevic som sitter med nøkkelen til opphør av disse krigshandlingene. Vi må forberede oss på at dette vil ta tid, og derfor var det også godt at han helt avslutningsvis sa at det parallelt med krigføringen må gjøres anstrengelser for å få til en politisk løsning. Jeg tror at alle i denne sal fatter tillit til at vi har en ledelse i Utenriksdepartementet som er i stand til å ta vare på dette på den beste måte.

Jan Petersen (H): La meg også benytte anledningen til å understreke den brede enigheten det er i Norge om den strategien NATO har valgt, og om viljen til å stå bak NATOs politikk på dette området. Det er også svært tilfredsstillende å se den besluttsomheten som kom ut av NATOs toppmøte i helgen, besluttsomhet til å føre denne aksjonen frem til et vellykket resultat, slik at det skapes forutsetninger for at de fordrevne skal kunne flytte hjem, og at de skal kunne ha en fremtid hjemme. Det har vært bred enighet i norsk politikk om dette. Jeg tror det er en viktig styrke, og Høyre vil gjerne bidra til dette.

Jeg har samtidig lyst til å si at jeg synes det er riktig og godt at vi har så mange utvekslinger av synspunkter mellom regjering og storting. Jeg tror nettopp at denne formen som vi her har, en redegjørelse med mulighet for en debatt, er en viktig form å følge fremover. Jeg regner med at Regjeringen vil benytte nettopp denne formen til å informere i saker som det kan og bør informeres offentlig om. Derfor er samspillet mellom Stortingets organer og denne type debatter viktig nettopp for å gi informasjon også ut til allmennheten, noe som jeg tror er et svært, svært viktig formål.

Jeg er uten videre enig med representanten Røsjorde i den rosen han gav. Jeg er også enig med representanten Jagland i det han sa om lederskap fra Regjeringen som kollegium. Utenriksministeren understreket at denne aksjonen tar tid, og jeg tror at det er en svært viktig understrekning. Ansporet av erfaringene fra Bosnia-operasjonen var det vel mange som regnet med at dette kunne gå raskt, men hvis det er slik at det tar tid, ja så er vi parat til å bruke denne tiden. Vi visste at det var risiki, at det var ubesvarte spørsmål og at det var en pris, men jeg tror det er svært viktig å understreke det samholdet og den fastheten som dette kaller på.

Den debatten som har vært om bakkestyrker, tror jeg er viktig, men jeg vil samtidig understreke at dette først og fremst må være et spørsmål om NATOs vurderinger. Hvis det er slik at NATO vurderer det som realistisk å nå frem med den nåværende strategien, ja så fortsetter man selvfølgelig med denne strategien. Det er også forutsetningen, det er ikke noen eksakte svar på dette. Jeg vil derfor understreke at jeg forutsetter videre at NATO har nådd så langt i sin planlegging for eventuell bruk av bakkestyrker at man har gjort alt det forberedelsesarbeidet som er mulig, slik at denne opsjonen er realistisk og foreligger hvis det skulle være nødvendig å foreta en endring av strategi. Jeg vil samtidig si at krig ikke kan føres av allmannamøter, derfor er det NATO som må ha utspillet i disse spørsmålene.

Jeg har også lyst til å si om mulige fredsløsninger at det var interessant å høre de vurderinger utenriksministeren gav, men jeg vil understreke at kjernen i dette spørsmålet er at en løsning får så stor tillit i den albanske befolkningen at de tør flytte tilbake. Og det betyr, tror jeg, at det må være en kjerne av NATO-land i denne styrken. Jeg er tilfreds med at man allerede nå forbereder gjenoppbyggingsspørsmålet. Høyres landsmøte denne helgen var svært opptatt av dette spørsmålet, og man mente at en form for Marshall-plan er det man bør tenke på. Jeg synes derfor det er riktig at dette allerede nå forberedes. Jeg er også fornøyd med at man trekker Russland inn, så langt det er mulig. Jeg tror det vil være en tragedie hvis Russland og NATO driver fra hverandre, men vi ser vilje fra begge sider nettopp til at dette ikke skjer.

Så til slutt noen få ord om flyktninger: Det er ingen uenighet i Norge om at hovedtyngden av vår bistand skal skje i nærområdene. Det uenigheten går på, er altså ikke det, men hvorvidt den bare skal skje i nærområdene. Jeg tilhører dem som mener at det ikke er riktig – at nettopp det presset og det kaoset som er i området, kaller på at de nærmeste land får vite at vi står så mye sammen med dem at vi også er villig til å avlaste presset ved å ta noen flyktninger hit, slik Regjeringen nå har foreslått.

Johan J. Jakobsen (Sp): I morgen er det fem uker siden NATO startet luftangrepene mot Den føderale republikken Jugoslavia. Målet for aksjonen var, og er fortsatt, å stanse overgrepene mot kosovoalbanerne og den etniske rensingen og å gi folket i Kosovo muligheter til å vende tilbake til de områder de er fordrevet fra.

Senterpartiet gir støtte til Regjeringens linje i den vanskelige situasjonen Norge og NATO står oppe i. Det er prisverdig at Regjeringen gjennom en åpen redegjørelse i Stortinget gir Stortinget en oppdatert framstilling både av hendelsesforløpet og den dagsaktuelle situasjonen. Og fordi alle partiene i Stortinget har gitt Regjeringen støtte i de vanskelige valg en har måttet foreta, er det viktig at Stortinget får en slik autorisert vurdering av situasjonen.

Etter fem dramatiske uker er det nyttig å gjøre opp status, vurdere effekten av aksjonene sett i forhold til NATOs mål og den videre strategi for å kunne nå målet om en løsning for Kosovo som betyr stans i krigsoperasjonene og en normalisering av situasjonen. Den avgjørende beslutningen som i slutten av mars utløste NATOs aksjon, ble i realiteten tatt i oktober i fjor da NATO-landene møtte Milosevics manglende forhandlingsvilje med trussel om militære aksjoner. Av hensyn til Kosovo og NATO kunne ikke NATO bøye unna da Milosevic satte hardt mot hardt.

Senterpartiet stiller seg bak og støtter Regjeringens og NATOs vanskelige beslutninger og veivalg, fordi andre alternativer kort og godt har framstått som enda verre enn den tragedien vi i dag ser utspille seg på Balkan. Senterpartiet er, som Regjeringen, kritisk til å sette inn bakkestyrker i Kosovo. En bakkekrig vil garantert føre til langt større tap av menneskeliv. Det er grunn til å tro at også en bakkekrig vil være langvarig. Innsetting av bakkestyrker vil også svekke mulighetene for en politisk-diplomatisk løsning for Kosovo, og det vil heller ikke være noen god og varig løsning for kosovoalbanerne dersom Kosovo i lang tid vil være et NATO- garantert protektorat. Og endelig vil innsetting av bakkestyrker gjøre det umulig å dra nytte av de muligheter for en fredelig løsning som ligger i Russlands diplomatiske engasjement. Mot denne bakgrunn er det positivt at utenriksministeren sier at det ikke er aktuelt å sette inn bakkestyrker på det nåværende tidspunkt, selv om det planlegges for nær sagt alle eventualiteter.

På Senterpartiets vegne vil jeg uttrykke tilfredshet med at utenriksministeren så sterkt betonet arbeidet for en politisk løsning. Mye tyder på at en ren militær seier vil måtte ta tid. Derfor må strategien fortsatt være at en opprettholder presset mot Milosevic gjennom militære aksjoner fra luften, samtidig som den politisk- diplomatiske innsatsen intensiveres. Russland må ha en nøkkelrolle i den politiske prosessen. Norge har her spilt en viktig og avgjørende rolle i arbeidet med å trekke Russland aktivt med.

FN og generalsekretær Kofi Annan vil også måtte spille en sentral rolle både når det gjelder arbeidet med å finne en politisk løsning, og som aktør i den internasjonale fredsstyrken som må komme etter en fredsløsning.

Utenriksministeren la vekt på en politisk løsning i overensstemmelse med folkeretten og FN-charteret. Det tilsier at FNs sikkerhetsråd bør vedta en FN-resolusjon til støtte for kravene fra det internasjonale samfunnet. Dessuten må Norge, som leder for OSSE, ta det koordinerende ansvaret når det gjelder den politisk-diplomatiske prosessen som kan gi en løsning for Kosovo og kosovoalbanerne.

Senterpartiet gir full støtte til den humanitære innsatsen som utenriksministeren skisserte i redegjørelsen. Selv om det er mangeartede interesser og mye som står på spill i Kosovo-konflikten, er det viktig at vi ikke taper av syne at det først og fremst er mennesker i en fortvilt og bunnløs nød som vi skal hjelpe til en mer menneskeverdig tilværelse i Kosovo.

Kristin Halvorsen (SV): Europa er i en veldig alvorlig situasjon, og det er vanskelig å se hvor løsningene finnes. Det er en humanitær katastrofe, en fylktningkatastrofe i og utenfor Kosovo, og en ustabil situasjon i landene rundt. NATO bomber ikke bare militære mål, men også infrastruktur som har militær betydning, og mer sivile mål, som f.eks. TV-stasjoner. I denne situasjonen er det viktig å holde fast ved hva som er målsettingen ved at NATO har gått til krig uten FN-mandat og de ekstremt vanskelig avveiningene som regjering og storting og ikke minst SV har vært i i denne saken – ja kanskje særlig SV, fordi vi ikke har noen tradisjon for å tusle etter NATO, og kommer heller aldri til å få det. – Hvis noen syntes jeg så på Røsjorde nå, så stemmer det.

Hva er så målsettingen? Jo, det er at vi skal sikre grunnleggende menneskerettigheter for kosovoalbanerne – og en forutsetning for å klare det er en militær styrke i Kosovo som kan hindre overgrep og etnisk rensing, og at Milosevics styrker trekker seg ut, og det er forhandlinger om en varig løsning som kan sikre alle likeverdighet og menneskerettigheter på sikt og en fredelig løsning for hele regionen: Montenegro, Makedonia, Rest-Jugoslavia og Albania. Og det er viktig for oss å understreke at dette er målsettingen, fordi vi må være åpne for hvilke virkemidler som kan føre oss til målet. Det er ikke sånn at NATO-bombing er et mål i seg selv. Det har aldri vært det. Vi har sett på det som siste utvei, og det er et virkemiddel som så langt har gjort at de målene vi satte oss, ikke er nådd, selv om serbiske militære styrker er svekket.

NATO så for seg i en tidlig fase at hvis trusler om bombing ikke virket for å få i stand en politisk løsning, og hvis heller ikke begrenset bombeaksjon virket, så skulle man stanse bombeaksjonene innenfor en tidsbegrenset periode for å se om det åpnet veien for politiske løsninger som kunne sikre internasjonale styrker i Kosovo og forhandlinger om mer varige løsninger.

Så langt er slik bombestans ikke gjennomført fra NATOs side, men det kan være et virkemiddel i dagens situasjon. Vi har nå mange og motstridende meldinger: Er det tegn til uenighet på serbisk side om den videre strategien? Kan man styrke noen motkrefter fra NATOs side? Kan man oppnå muligheter for at humanitære organisasjoner kan få komme inn i Kosovo og hjelpe flyktninger som er i eget land? Og det er altså kanskje 850 000 av dem i en prekær situasjon, enda mer prekær enn det vi antakelig ser utenfor Kosovo. Kan man skape rom for at russerne kan følge et forhandlingsbord og få til noe på det? Kan man skape rom for å få til et FN-mandat for en styrke i Kosovo som kan sikre mot overgrep?

Fra SVs side vil vi be om at man vurderer denne situasjonen meget nøye. For det må ikke være sånn nå at det går prestisje i virkemidlene, slik at man ikke ser hva man må gjøre for å nå målsettingene. Fra SVs side er vi meget klare på at vi står fast på de målsettingene vi har slåss for hele veien, og som har gjort at vi konkluderte sånn som vi gjorde i denne situasjonen.

Fra kosovoalbanernes side har man drevet ikke-voldelig kamp i åtte eller nesten ni år før UCK-geriljaen fikk noen særlig oppslutning. I den situasjonen ble de ikke hørt av verdenssamfunnet. I den grad de var gjenstand for diskusjon i Det norske storting, dreide det seg om hvorvidt det var sikkert å sende kosovoalbanerne hjem igjen. Og mange i denne sal har i hele denne perioden ment at det var trygt og godt. SV har slåss for det motsatte.

Vi ønsker oss at Regjeringen og de andre som har tatt til orde for det man kan kalle en Marshall-plan, nå også begynner å konkretisere et omfang og en varighet av en sånn type plan, fordi den må også inneholde en gjenoppbyggingsplan som når serbere. Og det kan være en viktig gulrot for å få fram en politisk løsning. Der har vi erfaringer fra krigsoppgjør to ganger på europeisk område i dette århundret. Etter første verdenskrig behandlet man tyskere slik at man la grunnlaget for annen verdenskrig. Etter annen verdenskrig satset man på en Marshall-plan, som ikke tråkket på og fornedret taperne, men klarte å inkludere dem. Det er meget vesentlig at det signalet går, og jo mer forpliktende og jo større omfang det er, jo viktigere kan det være som et signal inn i den situasjonen vi er i nå.

Nå har jeg ikke vært inne på spørsmålet om bakkestyrker, og det er fordi jeg oppfatter at NATO-toppmøtet og utenriksministeren klart sier fra at det ikke er aktuelt – og det er SV glad for.

Harald Hove (V): Jeg vil innledningsvis på vegne av Venstre gi full støtte til Regjeringens håndtering av situasjonen i Kosovo, og dermed også til NATOs operasjoner så langt og til den videre strategi som NATO har. Jeg vil videre takke for den grundige og gode redegjørelse som utenriksministeren gav til Stortinget her i dag. Dette er det lett for en representant for et regjeringsparti å gi uttrykk for, og derfor er det særlig grunn til å gi uttrykk for glede over den tilslutning Regjeringen har fått fra de øvrige partiene i Stortinget. Det er ingen tvil om at Regjeringen opptrer på Norges vegne i forhold til situasjonen i Kosovo.

Jeg har stor forståelse for at Kristin Halvorsen følte grunn til å understreke at dette hadde vært en sak som hadde vært særlig vanskelig for SV. Men jeg tror det kan være grunn til å understreke at det nok for oss alle har vært vanskelige avveininger som har ligget bak vår tilslutning til de handlinger som vi nå ser.

Det har vært uttrykt fra enkelte at vi skal ha manglet en offentlig debatt om Norges og NATOs rolle i forhold til situasjonen i Kosovo, men jeg tror at situasjonen for svært mange av oss har vært den at vi har tvilt oss fram til at det har vært riktig å gå til de aksjoner som man har funnet nødvendige, og som har vært nødvendige. Og det at man har tvilt seg fram til dette, har på mange måter gitt styrke til at vi nå mener at de handlingene som vi har måttet gå til, virkelig er nødvendige.

Som flere andre har vært inne på, vil jeg gjerne minne om bakgrunnen for de krigshandlingene vi nå er deltakere i. Bakgrunnen i Kosovo var at man gradvis fikk verre kår for kosovoalbanerne og en kraftig reduksjon i det selvstyret som Kosovo tidligere hadde oppnådd innenfor Jugoslavia. Det var begynt med en fordriving av albanere fra Kosovo, starten på en flyktningsituasjon og en etnisk rensing. Da man så dette, hadde man samtidig erfaringene fra Slovenia, Kroatia og Bosnia, slik at man visste hvilket regime man hadde med å gjøre i Beograd. Trussel om militære tiltak ble først satt fram for å få Milosevic i tale, og man lyktes et godt stykke på vei. Først da forhandlingene brøt sammen, startet man krigshandlingene, og dette opplegget og denne strategien har hele tiden hatt Venstres støtte.

Det er også viktig å fremheve at målet er at de kosovoalbanere som fortsatt er i Kosovo, skal kunne bli værende, at de som er internt fordrevet, skal kunne vende hjem, og at de som er blitt flyktninger i utlandet, også skal kunne gjøre det samme.

Jeg synes også det er viktig å understreke at NATOs aksjon langt på vei har en støtte også fra FN, bl.a. gjennom de uttalelsene som FNs generalsekretær Kofi Annan har kommet med, og den støtte man gir de målsettinger som NATO gir uttrykk for.

Det har vært viktig i denne situasjonen å håndtere en flyktningsituasjon skapt av regimet i Beograd og av Milosevic. Denne flyktningsituasjonen har ført til sterke belastninger på fattige og svake land som Albania og Makedonia. Det er også viktig å ha situasjonen i Montenegro klart for øye.

Det er full støtte i Stortinget til at det viktigste er å satse på å hjelpe flyktningene der de er, og at det også er viktig å hjelpe de land som har måttet ta belastningen med store flyktningstrømmer. Men det er en forutsetning for at flyktningene skal få hjelp i disse landene, og da særlig i Makedonia, at også andre land har sagt seg villig til å ta imot flyktninger. Vi får nå illevarslende signaler fra Makedonia knyttet til det forhold at dette ikke følges opp så sterkt som Makedonia har forutsatt. Det er altså med andre ord en forutsetning for å kunne hjelpe flyktninger i nærområdet at også andre land er villig til å ta ut flyktninger. Kanskje noe av det viktigste Norge har gjort i denne situasjonen, var det bidraget man kom med i påsken med hensyn til klart å gi uttrykk for å ville ta flyktninger ut.

Da vil jeg vil avslutningsvis understreke betydningen av det som det nå fokuseres på, nemlig at man etter dette må komme i gang med en oppbygging i forhold til landene på Balkan. Jeg tror særlig jeg vil understreke at det vi her må si til oss selv, er at vi ikke er i krig med serberne, altså med andre ord: De må også tas hånd om i forbindelse med en slik oppbygging.

Presidenten: Presidenten antar at utenriksministeren nå ønsker ordet.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg vil gjerne takke for at jeg får ordet. Det gir meg anledning til å si takk for den brede støtten som Regjeringen har fått til sin politikk når det gjelder håndteringen av konflikten i Kosovo. Det er en støtte som for så vidt ikke er kommet til uttrykk for første gang her i dag, den har vi følt og merket hele tiden, og det har vi satt stor pris på. Men det er også av betydning at den kommer til uttrykk slik som den har gjort det i dag, for det betyr at vi på en helt annen måte enn vi ellers ville ha kunnet, kan stå fast i den strategien og den politikken vi har ført så langt.

Etter de ulike innleggene i dag bør jeg kanskje rette en spesiell takk til representanten Kristin Halvorsen for støtten vi også har fått fra SV og henne.

Det er viktig med dialog med Stortinget. Og jeg og Regjeringen vil gjerne komme tilbake til Stortinget med denne type redegjørelser med jevne mellomrom, i tillegg til at vi selvsagt vil holde nær kontakt med Stortingets organer, slik vi har gjort til nå.

Det er også viktig å komme ut til folk med informasjon både om hva som skjer, og hva som er våre holdninger. Det vil vi fortsatt gjøre. Og jeg kan forsikre Stortinget om at selvsagt hele Regjeringen står bak det som er utenriksministerens politikk, og det jeg har sagt i min redegjørelse i dag.

Jeg har også i denne sammenheng lyst til å vise til den brede støtten vi ellers har fått hos folk. Flere har gitt honnør både til de norske styrkene som deltar i operasjonen, og til de norske hjelpeorganisasjonene. Den rosen slutter selvsagt Regjeringen seg til. Vi har satt stor pris på og merket betydningen av den norske innsatsen på ulike områder. Det var med ikke liten stolthet jeg så på et fjernsynsprogram mens jeg var i USA, hvor en norsk hjelpearbeider ble intervjuet. Med sin organisasjon stod han for driften av en flyktningleir i Albania, tror jeg det var. Det var ingen tvil om at vedkommende gjorde en stor innsats, og dette ble også satt pris på av vedkommende intervjuer.

Jeg vil også takke representanten Jagland når han sier at Arbeiderpartiet stiller seg til rådighet for å være behjelpelig. Jeg tror det er viktig at vi bruker ulike kanaler i dette arbeidet. Vi har faktisk allerede hatt god hjelp av Arbeiderpartiets kontakter, og vi skal fortsette å utnytte dem sammen med øvrige kontakter i denne konflikten. Dette er en konflikt som må omfattes både av offisielle regjeringskontakter og av de ulike andre politiske kanalene vi har til rådighet.

Det er riktig, som det også ble sagt her, at det ikke finnes noen enkle løsninger. Vi må kunne stå dette løpet ut, og det føler jeg Regjeringen har fått støtte til gjennom disse innleggene i dag. Men vi kan nok måtte se at vi både må fortsette å bruke de militære virkemidlene som vi nå bruker, samtidig som vi i hvert fall må prøve å intensivere det politiske arbeidet. Som representanten Jagland sa: «Fred kan bare skapes gjennom forhandlinger.» Det er ingen tvil om at vi må prøve å få til en forhandlingsløsning i denne konflikten, men akkurat i dag ser det ikke så veldig lyst ut. De siste signalene jeg også har fått tilbake etter at noen kolleger har hatt samtaler med tidligere statsminister Tsjernomyrdin og nåværende statsminister Primakov, er ikke spesielt lystelige. Det er nok ikke så veldig mye substans som er kommet frem gjennom de samtalene som Tsjernomyrdin har hatt i Beograd, og det gir selvsagt grunn til bekymring.

Men det er viktig, som jeg sa, at vi fortsetter de militære aksjonene, men samtidig arbeider for å finne en politisk løsning. Vi skal også fortsette planleggingen for en gjenoppbygging av Balkan. Det er mange som snakker om en ny Marshall-plan. Det er en stor vilje, slik jeg ser det, fra det internasjonale samfunns side til å foreta en gjenoppbygging, og Norge skal selvsagt støtte dette.

Presidenten: Debatten om redegjørelsen er dermed avsluttet.

Presidenten vil foreslå at utenriksministerens redegjørelse om Kosovo-konflikten vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.

Stortinget går nå tilbake til den ordinære dagsordenen.

Man fortsatte behandlingen av