• muntlig spørretime

Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• Statsråd Anne Enger Lahnstein

• Statsråd Eldbjørg Løwer

• Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa

De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndsanmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Jan Petersen.

Jan Petersen (H): Jeg har et spørsmål til forsvarsministeren.

Regjeringen Bondeviks forsvarspolitikk synes å drive for vær og vind. Det er et problem å få nok penger til den struktur som er vedtatt, og det er stadig nye oppgaver som presser seg på, slik som Regjeringen også har foreslått i den siste proposisjonen. Allikevel foreslår regjeringen Bondevik stadig vekk nedskjæringer i forsvarsbudsjettet.

Nå har Regjeringen ønsket å nedsette et utvalg som skal finne ut for dem hva de vil. Dette utvalget skal bl.a. bygge på det Regjeringen selv sier er realistiske økonomiske rammer. Da er mitt spørsmål: Hva er realistiske økonomiske rammer? Betyr det at man nå har gitt opp å ta igjen det etterslepet som har opparbeidet seg?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Regjeringens langtidsmelding, St. meld. nr. 22 for 1997-98, ligger fast. Det betyr at det er nullvekst i de to første år av langtidsperioden og 0,5 pst. økning de to neste.

Jan Petersen (H): Hvis det var hele svaret, betyr det at det er definisjonen på realistiske økonomiske rammer, slik som Regjeringen legger til grunn? Hvis Regjeringen nå har det ønsket som statsråden sier, hvordan kan hun da forklare at Regjeringen stadig vekk foreslår nedskjæringer?

Statsråd Eldbjørg Løwer: I forbindelse med budsjettene blir selvfølgelig alle områdene som skal være innenfor budsjettets ramme, vurdert. Vi har altså vært nødt til, også i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, å minske bevilgningene til Forsvaret med 100 mill. kr ut fra en helhetsvurdering. Det kan man selvfølgelig beklage, men slik er det å sitte og lage et sammenhengende budsjett. Det betyr at vi senere må øke takten, slik at vi får dette opp på det nivået vi har i langtidsmeldingen.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Hallgeir H. Langeland.

Hallgeir H. Langeland (SV): På måndag vedok Stortinget å bruka 24 milliardar kr på investeringar i Forsvaret. Det er ein stor sum pengar, og for tilsvarande sum kunne ein f.eks. bygga ti nye operahus i Noreg – minst.

Spørsmålet mitt er: Denne kolossale pengebruken på Forsvaret som ein nå ser, har den samanheng med det nye forsvarskonseptet som NATO nå ser ut til å prøva ut på Balkan?

Statsråd Eldbjørg Løwer: De to investeringene som representanten nevner, som ligger inne både i investeringsprofilen som Stortinget har behandlet, og som det nå konkret vedtok å videreføre for fregatter og kampfly, er ifølge Forsvarets ledelse strukturuavhengige. Det betyr at uansett hvordan vi lager en framtidig struktur for Forsvaret, så vil dette være materiell som er aktuelt å bruke. Selv om jeg er helt enig med representanten i at dette er mange penger, så er det i hvert fall avgjørende at vi får denne type materiell på plass.

Presidenten: Ingvald Godal – til oppfølgingsspørsmål.

Ingvald Godal (H): I eit veldig openhjarta foredrag i vinter sa direktøren for Forsvarets forskningsinstitutt, Nils Holme, at det var ein dobbel ubalanse i det norske forsvaret. Det var mangel på samsvar mellom mål og middel og mangel på samsvar mellom investeringar og drift. Dette fører til tæring på reservelagra, dårleg vedlikehald, for dårleg trening – som me har sett når norske soldatar verkeleg skal ut – og stor fare for feilinvesteringar.

Den fundamentale oppgåva for Forsvaret er å få samsvar mellom mål og middel. Den nyttar det ikkje å utgreie seg ut av. Dersom me greier ut no fører til ein mindre struktur, og Stortinget då løyver litt mindre enn det ein treng, er me i akkurat det same uføret som før.

Eg vil be statsråden svara på om Regjeringa no vil syte for at me får samsvar mellom mål og middel. Fleirtalet i Stortinget er ikkje noko problem. Høgre og Framstegspartiet vil bakke opp det, dersom Regjeringa legg seg på ei slik line.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Jeg er enig i beskrivelsen av ubalansen i Forsvaret. Det er en kjempeoppgave å prøve å få dette til å komme i nærmere balanse. Det gjøres bl.a. ved at vi prøver å effektivisere og organisere annerledes innenfor den strukturen vi har i dag. Fra tid til annen legger vi saker fram for Stortinget som skal bidra til at vi kan få ut effekter på innsparing. Det kan ha varierende resultat. Men i hvert fall er behovet for å gjøre endringer for å frigi driftsmidler som vi senere kan bruke til investeringer, påtrengende. Regjeringen vil fortsatt legge fram forslag om tiltak som kan bringe denne ubalansen i bedre balanse.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Gunhild Øyangen (A): Mitt spørsmål går til sosialministeren.

Den 11. mai i år sendte statsråden et brev til landets ordførere hvor hun omtaler en tilsynsrapport fra Helsetilsynet som avdekker svakheter i eldreomsorgen. Jeg vil sitere fra brevet:

«Kanskje vil nokon hevda at det aller meste av dette handlar om ressursar. Ja, truleg er det svaret i einskilde tilfelle. Eg vil likevel påstå at dette først og fremst handlar om Å BRY SEG.»

Det handler altså om å bry seg, sier sosialministeren. Forstår sosialministeren at mange ansatte som sliter tungt i eldreomsorgen og gjør sitt beste hver eneste dag, føler seg såret over dette brevet?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Dersom det var slik at det berre var denne utsegna som var innhaldet i brevet frå sosialministeren, skjønar eg at somme har grunn til å føla seg såra. Dette sitatet står i samanheng med tre forhold som eg peikar på overfor kommunane, som Helsetilsynet sin rapport avdekkjer.

For det fyrste dekkjer ikkje ein tredel av kommunane dei grunnleggjande behova for eldre på institusjon, f.eks. mat, døgnrytme, hygiene. For det andre har 90 pst. av kommunane korkje internkontroll eller planar om å innføra det, og for det tredje har ikkje 75 pst. av kommunane tilfredsstillande saksbehandling.

Det er ikkje tvil om at ei betre eldreomsorg handlar om ressursar. Derfor er det òg tverrpolitisk semje om å tilføra eldreomsorga 30 milliardar kr meir i løpet av fire år. Vi er no inne i det andre planåret. Men det er heller ikkje tvil om at når det gjeld dei tre områda det vart peika på her, så er det ikkje berre snakk om pengar, men det er òg snakk om måten ein organiserer ting på. I tillegg er det nok viktig å fokusera på dei haldningane som må liggja til grunn både hos pårørande, pleiepersonell og andre tilsette og folkevalde for at vi saman, òg frå sentralt hald, skal visa respekt for den enkelte eldre.

Gunhild Øyangen (A): Jeg registrerer at statsråden ikke tar selvkritikk over utformingen av dette brevet og faktisk skjærer alle over én kam. Mitt inntrykk er at pleiepersonellet gjør sitt aller ytterste for at det skal bli en så god tjeneste som mulig. Allikevel blir det svikt, og det har sin årsak bl.a. i underbemanning, og at det er vanskelig å få pengene til å strekke til. Vi trenger nå flere tusen nye, friske hender inn i omsorgsyrkene hvert år framover.

Kan sosialministeren innrømme at økonomien ble litt dårligere enn det Senterpartiet hadde lovet kommunene? Og kanskje hun kunne skryte litt av den gode innsatsen mange gjør, slik at de føler seg litt verdsatt, så flere kan bli motivert til å gå inn i disse så viktige yrkene i vårt samfunn.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: For 1997 medverka Senterpartiet og sentrumspartia til at Arbeidarpartiet høgde kommuneopplegget med over 5 milliardar kr. Dei ligg enno inne, i tillegg til dei påplussingane som elles har blitt gjorde. Det er økonomien.

Når det gjeld innsatsen frå pleiepersonell, deler eg Gunhild Øyangen si oppfatning, at det er ein formidabel innsats frå svært mange innan denne sektoren, og det er òg svært mange som tøyer seg mykje lenger enn ein skulle forventa. Hovudføremålet med brevet mitt går i forhold til fire spørsmål som eg ber ordførarane ta opp. Eitt av dei er å syta for at personellet i pleie- og omsorgssektoren får moglegheit til dialog med folkevalde i kommunen for at dei skal ha ei felles forståing av korleis situasjonen er. I nokre kommunar er dialogen godt etablert – det får eg tilbakemeldingar på – i andre kommunar ikkje.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Bendiks H. Arnesen.

Bendiks H. Arnesen (A): I kjølvannet av Helsetilsynets rapport om enkelte forhold i eldreomsorgen er det skapt frykt både hos pårørende og hos eldre selv, og folk føler en redsel for alderdommen. Dette burde være unødvendig, fordi eldreomsorgen i veldig mange kommuner – i de aller fleste kommuner – er god. Hva vil statsråden gjøre for å forhindre at hele omsorgen angripes når enkelttilfeller avdekkes, slik vi har sett?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Det viktigaste vi kan gjera, er på den eine sida å syta for at handlingsplanen for ei betre eldreomsorg blir fylgt opp år for år, og å setja søkjelyset på innhaldet i og kvaliteten på dei tenestene som skal ytast, og få fram dei gode eksempla. Det vil eg gjera i ei stortingsmelding som har overskrifta «Omsorg 2000», som vil bli lagd fram for Stortinget seinhaustes.

Så er det ei gruppe som spesielt lir. Det er dei aldersdemente. Dei skal viast spesiell merksemd i stortingsmeldinga. I den samanhengen hadde vi ein idedugnad seinast i går, der det gjekk fram at det er mykje ugjort, men som òg sette søkjelyset nettopp på det som Arnesen her nemner, at det er svært mange eldre som får ei svært god omsorg, òg blant dei aldersdemente.

Presidenten: Harald T. Nesvik – til oppfølgingsspørsmål.

Harald T. Nesvik (Frp): Jeg tror nok vi alle er klar over at det skal litt mer til enn bare å bry seg for å få til en skikkelig eldreomsorg i Norge.

Etter vedtaket om eldrepakken som Stortinget har gått inn for, har man, som tidligere har vært oppe fra denne talerstolen, bl.a. gitt tilskudd til omsorgsboliger og til sykehjemsplasser. Jeg vil spørre statsråden om hun er enig i at hvis vi ikke hurtig får på plass flere sykehjemsplasser i kommunene i dette landet, får vi en boreform og ikke en omsorgsreform.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg deler representanten Nesvik si uro dersom det er slik at omsorgsbustadene ikkje blir bemanna med personell i forhold til dei som bur i bustadene.

Det som er den faktiske situasjonen ute, er at det no går føre seg ei tilnærming mellom innhaldet i sjukeheimane og innhaldet i omsorgsbustadene, der det er spørsmål om heildøgnspleie og -omsorg. Det er altså heildøgnsbetjening som vil vera det avgjerande. Vi har no ein gjennomgang både for å sjå på korleis fordelinga her er, og for å sikra at dei måla som er sette i handlingsplanen for ei betre eldreomsorg, blir oppfylte, òg når det gjeld fordelinga mellom omsorgsbustader og sjukeheimsplassar.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Vidar Kleppe (Frp): Jeg ser meg helt nødt til å stille sosialministeren et spørsmål. Hun var i svaret på forrige oppfølgingsspørsmål inne på heldøgnspleie og hvor viktig det er, og jeg har et hovedspørsmål som går litt i samme gate.

Vi ser at kommunene har en presset økonomi, og vi ser at enkelte kommuner faktisk salderer sine budsjetter med eldre, syke, pleietrengende og funksjonshemmede. I Søgne kommune i Vest-Agder har kommunestyret vedtatt at pleietrengende personer som bor i omsorgsboliger, og funksjonshemmede som også får et tilbud fra kommunen, for at man skal få budsjettet til å gå i hop, skal betale 500 kr ekstra i måneden i husleie utover prisreguleringen på 4 pst. Da er mitt spørsmål til sosialministeren om sosialministeren kan finne seg i at Kommune-Norge – og Søgne kommune spesielt, som det her er snakk om – pålegger folk å betale slike summer.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg reknar med at det er forståing for at eg ikkje kan gå direkte inn i dei vedtaka som Søgne kommune her har gjort. Til det kjenner eg den aktuelle saka for lite, og eg skulle ynskja å få noko nærare dokumentasjon på det.

Det som er tilfellet, er at det er svært mange kommunar i dette landet som gjer det motsette av det representanten Kleppe no seier. Dei salderer ikkje sine budsjett med tiltak for eldre og funksjonshemma – tvert imot har handlingsplanen for ei betre eldreomsorg ført til at ei betre eldreomsorg er eit satsingsområde i dei aller fleste kommunane i dette landet.

Så er det slik at kommunane sjølve har ein viss fridom innanfor visse rammer både når det gjeld kva husleige ein skal ta, og kva eigendelar ein elles skal ta. Det er det nokre kommunar som nyttar seg meir av enn andre, alt etter kva inntekter dei elles har, og alt etter kva tenester dei vil tilby. Og i nokre kommunar er det då slik at svært mange eldre gjerne vil betala noko meir for tenestene dersom alternativet er at dei ikkje finst.

Frå departementet si side er det her noko ugjort i høve til eigenbetaling. Det var i si tid eit utval, som har fått nemninga Jensen-utvalet, som såg på ulike eigendelar og betalingsordningar. Dei kom med sprikande tilrådingar, som det av den grunn nok har tatt si tid å fylgja opp. Vi ser no på korleis vi kan fylgja opp i alle fall delar av dei.

Vidar Kleppe (Frp): Den Høyre-styrte kommunen Søgne i Vest-Agder er nok et særskilt tilfelle, slik jeg ser det. Her har ingen av de personene som får en ekstrabelastning på 6 000 kr i året, fått en individuell behandling. Man har ikke gått inn på hvilket pensjonsgrunnlag og inntektsgrunnlag hver enkelt har, før prisen på 500 kr ekstra ble fastsatt.

Da er mitt naturlige spørsmål om sosialministeren vil sette seg bedre inn i forholdene i Søgne kommune, og påse at den enkelte i hvert fall får en individuell behandling med bakgrunn i den muligheten den enkelte har til å betale disse husleieøkningene som kommunen har begrunnet med de påleggene de har fått, og med at de må saldere sitt budsjett. Og da går de altså på de svakeste av de svake.

Presidenten: Presidenten har full forståelse for at sosialministeren ikke kjenner detaljene i denne saken, og hun har for så vidt også allerede opplyst at hun gjerne vil sette seg bedre inn i saken.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg oppfattar det slik at representanten Vidar Kleppe no ber meg direkte om å sjå nærare på dei prioriteringane som blir gjorde i den Høgre-styrde Søgne kommune, som han seier. Eg skal ta oppmodinga hans på alvor så langt at eg skal innhenta nærare opplysningar, men eg vil ikkje av den grunn forskottera at eg vil gå inn i korleis kommunane gjer sine prioriteringar innanfor dei rammene som frå før er lagde av storting og regjering.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Asmund Kristoffersen

Asmund Kristoffersen (A): Det er ikke for å bistå statsråden i svaret, for det trengs ikke, men jeg blir veldig forundret når jeg hører hvordan Fremskrittspartiet omtaler kommuneøkonomien, når en vet at de gang etter gang foreslår svære kutt i overføringene til kommunene, som også må få betydning for omsorgssektoren.

Men det spørsmålet som er tatt opp, er likevel viktig nok. Jeg har registrert at en del kommuner gjør forsøk på å sette en husleie som ikke synes å stå i et rimelig forhold til de kostnader som kommunen har ved boligene etter at staten har gått inn med tilskudd både til investeringer og til drift.

Og jeg vil da spørre statsråden: Hvilke begrensninger ser statsråden at det er nødvendig å sette i verk overfor kommunene når det gjelder å få til at kommunene setter en maksimal husleie, og ikke uten videre kan overskride en grense som går utover det som måtte være kommunens utgifter ved disse boligene?

Presidenten: Presidenten vil understreke at spontanspørretimen ikke er stedet for å polemisere mot andre partier.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg takkar for Asmund Kristoffersen si venlege påminning om det manglande engasjementet i Framstegspartiet for den totale kommuneøkonomien, som sjølvsagt òg får fylgjer for Søgne kommune sine prioriteringar.

Så til hans spørsmål. Det som i dag er tilfellet ute i kommunane, er at det her er ulike betalingsordningar for dei eldre, avhengig av om dei har fått ein aldersheimsplass, ein sjukeheimsplass eller blir tildelt ein omsorgsbustad. Tenestene treng ikkje vera så forskjellige, men betalingsordningane er ulike. Dette er det no svært viktig for meg å få gjennomgå, og det er derfor eg ser på både korleis eg kan fylgja opp semja i Jensen-utvalet, og korleis vi kan samordna betalingsordningane med dei tilboda og dei tenestene som elles er like.

Presidenten: Ansgar Gabrielsen – til oppfølgingsspørsmål.

Ansgar Gabrielsen (H): Representanten Kleppe gjorde slikt et spesialnummer av den Høyre-styrte kommunen Søgne, som er underlagt de samme forskriftene som andre hva gjelder fastsetting av husleie og refusjon av eventuelle bostøtteordninger. Han gjorde et nummer av at det i Søgne ikke skulle foreligge individuelle utleiesatser avhengig av hvilke pensjonsforhold man hadde. Er det ikke slik at det er individuell behandling av alle som søker bostøtteordninger, basert på de inntektene og de utgiftene de har? Er det riktig at det er gjeldende forskrift?

Jeg kunne også tenke meg å få sosialministerens uttalelse på om hun ville føle det mer bekvemt å styre med Fremskrittspartiets kommuneopplegg, om det måtte antas at det ville føre til en bedre situasjon for de eldre i Søgne og for så vidt også i andre kommuner, enn med det vedtatte opplegget som foreligger.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Når det gjeld bustøtte, er det kommunalministeren si sak, berre så det er sagt. Men sjølvsagt høyrer bustøtte og andre betalingsordningar saman. Eg kan stadfesta det som Ansgar Gabrielsen her seier, at i ein søknad om bustøtte blir ein gitt ei individuell vurdering.

Så til hans spørsmål om kva eg ville føla meg mest komfortabel med. Det er jo veldig stor forskjell mellom dei ulike partia sine kommuneopplegg, med Framstegspartiet lågast, ut frå dei budsjetta dei plar leggja fram. No er det slik at eg ikkje har vore direkte imponert over Høgre sine opplegg for kommunesektoren heller. Dei har òg ofte medført atskillege kutt. Heldigvis var dei med på eit forsvarleg og godt opplegg i år.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Grethe G. Fossum (A): Jeg vil få lov å stille kulturministeren et spørsmål om opera.

Det er slik at dersom det blir et flertall for Vestbanen, har regjeringspartiene i Stortinget gått inn for at man skal rive en fredet bygning, stasjonsmesterbygningen, og jeg antar at dette er i samsvar og i samspill med kulturministeren. Det som er spesielt ved dette, er at man har en begrunnelse for hvorfor man vil rive stasjonsmesterbygningen, og det er å tjene mer penger ved salg av tomter. Det er ikke noe galt i det å tjene penger, men mitt spørsmål er: Har vi noen gang hatt en kulturminister som aksepterer at en fredet bygning, eid av staten, ofres, rives og området selges for å tjene penger?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: La meg si litt om operasaken. Det er jo slik at vi nå for annen gang har lagt opp til at Stortinget skal behandle forslaget om ny opera i Oslo neste uke. I den sammenheng har det vært lokaliseringsspørsmålet som har vært mest i fokus, fordi alle vet at det i fjor ble konstatert at det var flertall for å bygge opera. Jeg legger derfor stor vekt på at man den 15. juni får vedtatt en plassering av operaen, slik at vi får realisert dette viktige kulturprosjektet.

Jeg kan benytte anledningen til å si at jeg er glad for at man i det Bjørvika-forslaget som ligger som innstilling, har tatt med de begrensninger som også ligger i Regjeringens anbefaling av et eventuelt subsidiært standpunkt for Bjørvika.

Når det gjelder innstillingen og Vestbane-alternativet, har jeg registrert i debatten at man her har tatt opp igjen spørsmålet om stasjonsmesterbygningen. Jeg vil vise til at i den første proposisjonen som vi la fram i fjor, hadde Regjeringen også åpnet for at man i arkitektkonkurransen kunne se bort fra stasjonsmesterbygningen i ett alternativ, og det er av hensyn til operaen. Det er nemlig slik at stasjonsmesterbygningen legger begrensninger på tomten i forhold til operaen og utformingen av et nytt operahus, både med plassering på tomt og med en åpning mot sjøsiden. Det har vært min begrunnelse for at jeg i den sammenheng åpnet for at man kunne se bort fra stasjonsmesterbygningen.

Ellers er dette en vanskelig sak. Det er en sak som innebærer at ulike kulturhensyn kan stå opp mot hverandre.

Grethe G. Fossum (A): Jeg konstaterer her at statsråden ikke svarer på det jeg spør om. Hun prøver å gli unna, men spørsmålet mitt er ganske enkelt: Støtter hun den begrunnelsen som regjeringspartiene i Stortinget har når det gjelder riving av stasjonsmesterbygningen?

En annen, litt underlig ting er at miljøvernministeren har sendt en kulturminnelov til Stortinget. I den kulturminneloven er hovedparolen: La oss ha en dugnad for framtiden når det gjelder vern av kulturminner. Da er det et tankekors for meg at regjeringspartiene og statsråden spriker, og kulturministeren og miljøvernministeren spriker. Hvilken styring har egentlig kulturministeren på denne saken? Hovedspørsmålet mitt, som jeg vil ha svar på, er om kulturministeren støtter argumentasjonen om riving på grunn av økonomisk vinning.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: La meg si til innspillet som kom fra miljøvernministeren: Jeg støtter miljøvernministeren når det gjelder betydningen av å ta vare på kulturminner. Selvsagt gjør jeg det. Miljøvernministeren, som er sjef for kulturminneloven, har også sagt i forbindelse med stasjonsmesterbygningen at her kan man stå overfor en situasjon hvor ett høyverdig kulturformål kan komme i konflikt med et annet høyverdig kulturformål. Jeg begrunner åpningen for å fjerne en fredet bygning, stasjonsmesterbygningen, med hensynet til operabygningen. Det presiserte jeg i mitt første svar til representanten Fossum. Det var også det som var begrunnelsen i den proposisjonen som vi la fram for over et år siden.

Når det gjelder spørsmålet om økonomi knyttet til Vestbane-alternativet, regner jeg med at det blir et tema til tirsdag, når denne saken skal opp, og jeg vil ikke gå nærmere inn på det her.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Trond Helleland.

Trond Helleland (H): Som en del av den alliansen som ønsker Vestbanen, vil jeg understreke at når vi går inn for å oppheve vedtaket om fredning av stasjonsmesterbygningen, er det av hensyn til operaens mulige monumentalitet. Det å kunne åpne operaen mot sjøsiden har vært et viktig argument i så henseende. De økonomiske argumentene er for så vidt ikke så viktige. Mener kulturministeren at det kan være riktig å åpne for en riving av stasjonsmesterbygningen, eventuelt andre bygninger, dersom man står overfor et valg mellom to kulturprosjekt, mellom f.eks. denne bygningen og et kulturprosjekt som operaen, som er et hundreårsprosjekt, som skal være en opera som skal stå i 100 år. Det må være en begrunnelse som etter min mening kan forsvare å oppheve et fredningsvedtak, og som gjør at vi kan få en opera som virkelig kan bli flott, og som kan ha en fasade ut mot sjøsiden.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Representanten Helleland bruker her akkurat samme argumentasjon som jeg brukte i mitt svar til Fossum, nemlig at plassering av operaen, det monumentale preget og åpning mot sjøsiden, er et svært viktige hensyn når man skal foreta en så stor investering og satsing på kulturområdet som en opera er. Derfor sier jeg som Guro Fjellanger, at her kan man få to kulturhensyn som går mot hverandre, og da må vi velge. Jeg er åpen for å velge en monumental opera på Vestbanen. Jeg vil også si at det er delte syn på verdien av stasjonsmesterbygningen, selv om den er fredet. Jeg har selvfølgelig stor respekt for fredningsbestemmelsene, og er også kjent med de prosedyrer som eventuelt må til for at man skal kunne oppheve et fredningsvedtak.

Presidenten: Vi går over til neste hovedspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til sosialministeren.

Jeg vet at sosialministeren i disse dager legger siste hånd på verket i forbindelse med en forskjellsmelding som Stortinget skal få. Den kommer til å vise at forskjellene i Norge har økt. For eksempel er det slik at de ti prosent rikeste i 1986 hadde 50 pst. av alt utbetalt aksjeutbytte i Norge, mens ti år etter, i 1996, hadde de 90 pst. av alt utbetalt aksjeutbytte. I den andre enden er det mange som sliter, og de fattigste i Norge har fått mindre andel av inntekten. Det er tungt å ha dårlig råd i et land der man kan se seg rundt og se at mange har god råd.

Det jeg ønsker å spørre sosialministeren om, er følgende: Hva slags strategi vil Regjeringen ha for å skape en allianse på Stortinget som kan bekjempe økte forskjeller? Er sosialministeren fornøyd med en allianse med Høyre og Fremskrittspartiet, som vi nå har prøvd i fire budsjettrunder – to statsbudsjettrunder og to revidert budsjett-runder?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg kan for det fyrste stadfesta Kristin Halvorsens skildring av situasjonen. Det er slik at dei ti prosentane som ligg høgast på inntektsskalaen, har betra sine inntekter i ein tiårsperiode med 28 pst. Dei ti prosentane som ligg nedst på inntektsskalaen, viser analysane, har fått betra si inntekt med 1 pst. Det vil seia at forskjellane har auka. Det som er det viktigaste, er sjølvsagt å sjå på kvar desse nedst på inntektsskalaen ligg, og kva ein kan gjera for at dei betre kan ta vare på seg sjølve og forsørgja seg sjølve.

Eg må få lov til å koma tilbake til dei konkrete forslaga når meldinga blir lagd fram. Det blir ho no i løpet av juni månad. Eg må nok òg då få lov til å koma tilbake til strategiane. Lat meg seia det slik: Vi ynskjer å få gjennom mest mogleg av våre forslag. Dette er ei stortingsmelding. Der vil vera drøftingar i forhold til situasjonen og drøfting av kva tiltak som skal til – nokre som me håpar me kan få gjennomførte på kort sikt, og nokre på noko lengre sikt. Vi vil vera interesserte i samarbeid med dei partia som er villige til å medverka til å redusera dei forskjellane som vi no ser.

Kristin Halvorsen (SV): Sosialministeren vet at nøkkelen til å gjøre noe med de økte forskjellene i Norge ligger i hva slags skattesystem man har. En grunn til at de rikeste har blitt såpass mye rikere, er at aksjeutbyttet ikke beskattes på mottakers hånd. Det er rett og slett slik at hvis man er millionær på aksjeutbytte, betaler man ikke skatt selv av de pengene. Men hvis man er millionær på vanlig lønnsinntekt, betaler man betydelig skatt. Det er en urettferdighet i skattesystemet, som i seg selv er den viktigste grunnen til at forskjellene øker. For å bekjempe forskjellene, for å få gjort noe med dem som sliter mest, trenger vi noen milliarder kroner som kan omfordeles. Da er mitt spørsmål: Er det sammen med Høyre og Fremskrittspartiet en kan klare en slik omfordeling som kan gjøre noe for dem som sliter mest, samtidig som de som virkelig har dratt fra de siste årene, begrenses noe?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Dersom den politiske situasjonen hadde vore så enkel som representanten Kristin Halvorsen skildrar han, hadde kanskje òg strategiane vore noko enklare å forhalda seg til. Lat meg minna om at Regjeringa seinast hausten 1998, altså for inneverande budsjett, gjorde framlegg om endringar i skattesystemet som ville hatt som fylgje noko omfordeling. Det var det ikkje fleirtal for i Stortinget, og det var Arbeidarpartiet som var fyrst ute og flagga at dei ikkje kom til å gå inn for auka skatt.

Vi har fått støtte frå Framstegspartiet og Høgre, stått saman med Framstegspartiet, Høgre og SV, om å auka minstepensjonen. Vi ser no at det var 330 000 som fekk del i den auken. Her kan konstellasjonane altså veksla.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Øystein Djupedal.

Øystein Djupedal (SV): Det er riktig at Regjeringen foreslo en viss tilnærming av skatt på kapital og arbeid. Men det som den saken viste, var jo at Regjeringen ikke står oppreist på et eneste av sine egne forslag. Alle forslag som man kommer til Stortinget med, trekker man så snart man har startet forhandlinger med Høyre og Fremskrittspartiet. Det er jo rent faktisk – og det vil jeg tro sosialministeren vil være enig i – helt umulig å tenke seg at man skal gjennomføre en vesentlig omfordeling av formue og inntekt i Norge med støtte fra de to høyrepartiene man nå lener seg på.

I et tidligere ordskifte her var det snakk om hva sosialministeren syntes om en høyrestyrt kommune. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at sosialministeren helst hadde samarbeidet mot venstre. Det betyr at hvis man skal få gjennomslag for de forslag som ligger i forskjellsmeldingen, som mange nå imøteser med forventning, må jo ministeren ha tenkt igjennom hvordan det skal være mulig å få en faktisk oppfølging av dette. Og hvis man tar for seg bare den lille tingen som Halvorsen var inne på, nemlig beskatning av aksjeutbytte, vil det altså være umulig å få til sammen med høyresiden.

Min konkrete utfordring til sosialministeren er da som følger: Hvis man ønsker å få dette igjennom, hvordan har man da tenkt å gjøre det uten å gå mot venstre i Stortinget?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Representanten Øystein Djupedal og eg er einige om at skatt er eit verkemiddel for utjamning. Skatt og måten vi legg opp systema på, kan verka omfordelande. Eg trur òg vi er einige om at konkrete forslag i samband med skatt kjem i dei årlege budsjetta og blir handterte av finansministeren.

Eg trur òg representanten Djupedal faktisk har forståing for at når det gjeld konkrete strategiar for korleis vi skal få fleirtal for våre forslag i utjamningsmeldinga, må vi nok fyrst fremja desse forslaga og finna ut korleis dei vil bli mottekne. Tradisjonelt har det sjølvsagt vore slik at Arbeidarpartiet og sentrumspartia og SV har stått saman i lys av våre program for ei omfordeling som her er skissert, men eg har peikt på at her er det overraskingar.

Presidenten: Asmund Kristoffersen – til oppfølgingsspørsmål.

Asmund Kristoffersen (A): Diskusjonen om økende forskjeller i en velferdsstat er grunnleggende viktig. Så er det altså slik at en av forskjellene i inntektsgrunnlag og dermed også levekår går mellom dem som har et arbeid, og dem som ikke har arbeid – mellom dem som har et arbeid, og dem som har trygd som inntektskilde.

Jeg har merket meg at det er foretatt en konsekvent underregulering av grunnbeløpene i folketrygden, og på sikt må jo dette øke forskjellene mellom nettopp disse gruppene som har arbeid, og dem som er avhengig av trygden som inntektskilde. Og da er mitt spørsmål til sosialministeren: På hvilken måte har Regjeringen tenkt å unngå økte forskjeller mellom trygdede og andre, når en konsekvent, også med henvisning til siste års trygdeoppgjør, underregulerer grunnbeløpet i folketrygden?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Trygdeoppgjeret er til debatt i Stortinget i neste veke. Det går fram av den saka som Regjeringa har oversendt Stortinget, at vi i år legg fram eit forslag til trygdeoppgjer som er i samsvar med lønnsveksten på 4,5 pst. – vi føreslår 4,5 pst. auka trygd.

Så går det også fram, slik Asmund Kristoffersen peika på, at det kan påvisast at det i tidlegare år ikkje alltid har vore like stort samsvar. Det er Asmund Kristoffersen sitt parti som har hatt regjeringsansvaret, og som har ført forhandlingane og stort sett lagt fram den typen forslag for Stortinget, og også fått medhald. Det seier seg sjølv at i knappe budsjett må ein prioritera. Skal ein rydda opp år for år, eller skal ein gå tilbake i forhold til andre trygdeoppgjer, eller prioritera andre oppgåver?

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Per Ove Width (Frp): Jeg har et spørsmål til forsvarsministeren.

Vi står nå i en situasjon hvor norske landstyrker sannsynligvis skal inn i Kosovo som en del av en internasjonal fredsopprettende styrke. En enkel operativ vurdering tilsier at dette ikke blir noe enkelt oppdrag. Situasjonen i forhold til partene er høyst usikker, terreng, geografi og klima tilsier at dette kan bli meget vanskelig.

I en slik situasjon er det dessverre realistisk og fullt mulig å tenke seg at den norske fredsstyrken, der norske avdelinger inngår, kan komme i en operativ situasjon der lokal bruk av antipersonellminer er den eneste løsning på en taktisk uholdbar situasjon. Norske enheter kan bli en del av dette. Dersom en norsk befalingsmann skulle komme i en slik situasjon at dette er den eneste måten å redde soldaters liv på, kan hun eller han, i henhold til lovverket, straffes med bøter eller fengsel i inntil to år.

Føler forsvarsministeren seg bekvem med en slik situasjonsbeskrivelse, som kan bli høyst realistisk?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Først vil jeg si at hva Norge skal bidra med i de internasjonale operasjonene i Kosovo, er til vurdering i Regjeringen i disse dager, og vi vil komme tilbake til Stortinget med hvordan vi skal gi våre bidrag, balansert ut med det vi nå har i Bosnia, fordi vi ser klart for oss at vi ikke kan klare å holde fulle styrker både i Bosnia og i Kosovo samtidig.

På det konkrete spørsmålet om en tenkt situasjon som representanten reiser, har jeg på en måte ikke noe klart svar, fordi det vil være avhengig av hvilken styrke vi skal bidra med, hvilke foranstaltninger for egen sikkerhet de styrkene må ha. Jeg kan heller ikke lovverket så godt på dette punkt at jeg kan bekrefte akkurat det som representanten sier, men jeg betviler ikke hans lovtolkning. Men jeg tror vi må være klar over at deltakelse fra norske styrker i internasjonale operasjoner framover vil ha noen farer i seg som vi kanskje ikke politisk har tatt skikkelig innover oss og tatt en skikkelig debatt på. Vi kan heller ikke vente at norske styrker bare skal kunne bidra der hvor det er ufarlig. Så jeg tror at vi alle har et ansvar for å se realiteten i øynene for disse vanskelige oppdragene som også Norge i forbindelse med sin forpliktelse i NATO må være med på.

Per Ove Width (Frp): Nå er det ganske nøyaktig et år siden denne loven ble vedtatt i dette hus, og det er jo, syns jeg, høyst realistisk og betimelig å spørre statsråden om i hvilken grad hun mener at denne loven skal følges.

Det har også noe med rekrutteringsspørsmålet å gjøre. Vi vet jo at det ikke er så enkelt å rekruttere personell til disse oppdragene, så jeg tror at en befalingsmann ville være meget interessert i å vite hvordan han eller hun da kan komme opp i en situasjon, og hvordan de skal komme ut av den. Det vil også bety mye for de familier som eventuelt er igjen hjemme, å vite hvordan soldatenes liv kan beskyttes.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Det er selvfølgelig ikke på noen måte meningen å stå i en spontanspørretime og betvile om en lov skal følges. Det er klart en lov skal følges. Det jeg sa, var at jeg ikke kjente den sånn i detalj. De operasjoner som Norge skal delta i, skal selvfølgelig ivareta en del hensyn, bl.a. sikkerheten til det personellet som er med ute. Men det jeg mente å si, var at vi likevel ikke må se bort fra at det kan være farefylte situasjoner. Jeg vet at man fra personellets side har satt spørsmålstegn ved bl.a. de forsikringsordninger som gjelder for deltakelse i operasjoner. Det er et arbeid som er i gang, og som vil få sin avklaring i løpet av 1999. Akkurat forsikringsordningene har vært et kritisk spørsmål knyttet til nettopp det å rekruttere personell til internasjonale operasjoner.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Anne Helen Rui (A): Mitt spørsmål går til forsvarsministeren og omhandler beredskapen i Nordsjøen.

Vi vet at mange land i tillegg til Norge er avhengig av at alt fungerer bra på våre gass- og oljeinstallasjoner. Vi har den samme beredskapen i dag som vi hadde i 1981, men etter den tid er oljeproduksjonen blitt sju ganger større, og vi har nå over 80 installasjonssteder å holde øye med, mens man den gangen hadde ca. ti steder.

Justisdepartementet har ansvaret i fredstid, og Forsvarsdepartementet skal ha ansvaret ved kriser og i krig. Det er etter min mening bare Forsvaret som har kompetansen, ressursene og materiellet til å møte en del av disse helt spesielle utfordringene. Forsvarets overkommando har foreslått å styrke Forsvarets spesialkommando. Hva gjør statsråden konkret for å møte disse utfordringene det her er snakk om, og hvordan skal koordineringen av ansvaret foregå?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Spørsmålet om å styrke Forsvarets spesialstyrker er tatt opp av Stortinget i forbindelse med Innst. S. nr. 207 for 1998-99. Og som en følge av den innstillingen og oppfordringen fra Stortinget har Forsvarets overkommando satt i gang et arbeid for å vurdere hvordan man skal utvide Forsvarets spesialstyrker.

Forsvarets overkommando er i ferd med å avslutte dette arbeidet. Det er foreløpig ikke oversendt til meg. Jeg har fått formidlet via media at det ligger på mitt bord, men så langt har det faktisk ikke kommet. Men jeg ser altså at det har en så stor grad av endring i seg at jeg ønsker å ta det inn og vurdere det i forbindelse med neste langtidsmelding for Forsvaret.

Jeg er helt enig i spørsmålsstillerens beskrivelse av de store, nye utfordringer som er kommet, ved at vi på sokkelen har store installasjoner som er sårbare, og som absolutt må være en del av de forsvars- og sikkerhetsforanstaltninger Norge tar alvorlig.

Anne Helen Rui (A): Det høres jo bra ut. Men kan vi vente med å få klargjort koordineringsansvaret mellom Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet til vi kommer så langt som til å behandle langtidsmeldingen? Det synes jeg virker litt lenge.

Under regjeringen Jagland ble det nedsatt et statssekretærutvalg som skulle gå igjennom ansvarsfordeling og koordinering. Er dette arbeidet videreført, og vil vi her i Stortinget få muligheten til å få iallfall noen brikker på plass før vi kommer så langt som til langtidsmeldingen?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Det spørsmålet svarte jeg da ikke på. Jeg svarte på utvidelse av spesialstyrkene.

Selvfølgelig må vi ha en beredskap og en koordinering av beredskapen underveis fram til langtidsmeldingen kommer, som er god nok. Akkurat hvor det arbeidet står, vet jeg ikke. Men representanten peker på et viktig problem som jeg da øyeblikkelig vil sette meg inn i, og jeg vil komme tilbake til Stortinget og gi en beskrivelse av hvor arbeidet står. Det lover jeg.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Bjørn Tore Godal.

Bjørn Tore Godal (A): Jeg tror vi må si at det siste haster. Vi aner en kompetansestrid mellom Forsvarsdepartementet og underliggende etater og Justisdepartementet. Og i lys av den problemstilling representanten Rui reiste, er dette et atskillig mer kortsiktig perspektiv enn en prinsipiell styrking av Forsvarets spesialstyrker. Jeg erkjenner at det tar noe lengre tid. Men her går det altså på en temmelig akutt situasjon, hvor vi må konstatere at beredskapen ligger på det samme lave nivå nå som for mange år tilbake, mens oppgavenes alvor er tidoblet. Vi kan i det lange løp ikke håndtere dette i forhold til samarbeidende nasjoner på oljesektoren om vi ikke har en øyeblikkelig gjennomgang av dette. Jeg har grunn til å tro at det arbeidet som ble satt i gang av et statssekretærutvalg under Arbeiderpartiets regjering, ikke er videreført. Og da er spørsmålet: Vil statsråden straks ta initiativ til at dette nå kommer på plass, og at Stortinget får de fornødne tilbakemeldinger om hvordan denne beredskapen skal sikres?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Svaret er ja.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Jan Tore Sanner (H): Mitt spørsmål går til fungerende olje- og energiminister.

Staten sitter på alle sider av bordet i petroleumssektoren. Næringsministeren forvalter en majoritetspost i Norsk Hydro. Olje- og energiministeren er generalforsamling i Statoil. Samtidig er staten både kontrollør og konsesjonsgiver for alle selskaper som opererer på norsk sokkel. At det er en åpenbar fare for rolleblanding, har vi sett i prosessen rundt Saga, hvor det er åpenbart at Regjeringen har problemer med å vite helt hvilken hatt man skal ha på hodet.

Etter at Hydro og Statoil ble enige om å dele Saga, uttalte olje- og energiministeren til TV 2-nyhetene:

«Og så er jeg selvfølgelig tilfreds med at man har kommet frem til et resultat som innebærer at disse viktige verdiene kan forbli på norske hender.»

Med andre ord: Man forskutterte den avgjørelsen som Sagas aksjonærer skal ta.

Er dette en uttalelse som kan skrives på statsrådens tabbekvote? Kan statsråden nå garantere likebehandling av norske og utenlandske selskaper i prosessen rundt Saga?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jan Tore Sanner har rett på ett punkt, nemlig at staten har mange funksjoner når det gjelder olje- og gassvirksomheten, som delvis eier av Hydro og som heleier av Statoil, som også har eierinteresser i Saga.

Men representanten Sanner tar helt feil når han påstår at det har vært rolleblanding og tabber i forbindelse med vår håndtering av denne konkrete saken. Et isolert sitat fra meg på TV 2-nyhetene kan ikke tolkes som noen form for ikke likebehandling av de eventuelle aktørene og interessentene som vil kunne komme fram i forbindelse med det som nå skjer med Saga. Tvert imot mener jeg at vi som myndighetspersoner og som eiere har holdt en meget klar linje. Jeg har, som generalforsamling og eier i Statoil, bedt styret om å vurdere denne saken på forretningsmessig basis. Jeg har også bedt om å bli orientert i tilfelle endringer.

Vi har sett at Elf har kommet med et nytt bud på Saga. Vi forholder oss til det faktum at dette er forretningsmessige spørsmål, som man vurderer på forretningsmessig basis, og det er for så vidt den håndteringen som vi har av dette. Men det kan ikke være slik at vi som har så store eierinteresser – og som myndighetspersoner – ikke generelt skal kunne uttale oss om så viktige oljepolitiske spørsmål som det det her dreier seg om.

Jan Tore Sanner (H): I det samme TV 2-intervjuet uttalte næringsministeren at det ville være ganske meningsløst av andre å prøve å komme med oppkjøpstilbud etter at Statoil og Hydro var blitt enige om den såkalte delingen av Saga.

Jeg registrerer at også ESA, EØS" kontrollorgan, har vært bekymret for Regjeringens holdning. Senest i Dagens Næringsliv i dag uttaler Knut Almestad:

«… det vakte bekymring da kampen om Saga startet. Da det kunne se ut som norske myndigheter opptrådte på en måte som hindret en av de fire frihetene i EØS-avtalen …»

Med andre ord er det ikke bare Høyre som har vært bekymret for manglende likebehandling, men også EØS" kontrollorgan, ESA. Nå er jeg klar over at statsråd Lahnstein ikke er spesielt begeistret for EØS-avtalen, men som statsråd er hun allikevel forpliktet til å opptre i tråd med Norges forpliktelser.

Mitt spørsmål vil derfor være om statsråden kan garantere at det ikke vil bli gitt nye politiske føringer, eller en ny politisk innblanding som vil forrykke kravet om likebehandling.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Det vil selvfølgelig være slik at vi forholder oss til det regelverket som eksisterer, og da er EØS-avtalen selvfølgelig et viktig regelverk, som vi vil følge og dermed også sikre likebehandling.

Det er en feil tolkning – slik jeg oppfatter det – av intervjuet som ble gitt til TV 2 av næringsministeren, når Sanner refererer at det ville være meningsløst av andre å komme med eventuelle bud. Jeg oppfattet at det meningsløse i denne sammenhengen var knyttet til at Statoil faktisk eier 20 pst. av Saga, og derfor også, som eier av Saga, selvfølgelig vil måtte vurdere de bud som kommer på Saga fra annet hold enn fra Hydro.

Når det gjelder ESA og overvåkningsorganets årvåkenhet i forhold til hva som skjer i Norge, er det et oppdrag som ESAs bemanning tar meget alvorlig. Vi konstaterer at vi har vært innenfor det regelverket som gjelder i Norge, og det skulle for så vidt bare mangle.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Per Roar Bredvold (Frp): Jeg ønsker å stille kulturminister Lahnstein et spørsmål angående avgifter fra solgte kinobilletter og fra videobransjen, som går til tilskudd til drift av bygdekinoer. Den første kinoforestilling jeg overvar, var på en slik kino. Det var dessverre for mange år siden, og mye har forandret seg siden den gang.

Bygdekinoer skulle sikre at folk i grisgrendte strøk fikk mulighet til å se en god film. Dette var opprinnelig et statlig ansvar, men i 1998 kom en ny lov som overdrog dette ansvaret til Kommunale Kinematografers Landsforbund.

En av de mange oppgavene Norsk kino- og filmfond ble pålagt, var å kreve inn en lovbestemt avgift på omsetning av film og video. Denne avgiften var på 2,5 pst. og f.eks. videobransjen betaler ca. 17 mill. kr. Synes statsråden det er riktig at kino- og videobransjen er med på sterkt å subsidiere bygdekinoer? Hvis vi skal ha denne ordningen, er ikke det da et statlig ansvar, slik at kino- og videobransjen ikke belastes med dette?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Det er vel ikke overraskende om jeg sier at jeg synes at den solidariske overføringsordningen som bransjen her har påtatt seg, er en utmerket ordning. Ordningen har fungert i svært mange år, og har dannet grunnlaget for et viktig kulturtilbud i mange grisgrendte strøk, nemlig bygdekinoen.

Det er stor interesse for privat kinodrift i Norge, og vi ser at vi må gå gjennom de ordningene som finnes. Det er også noe som bransjeorganisasjonen film og kino er opptatt av. Derfor har jeg bebudet at vi i løpet av juni vil sette ned et offentlig utvalg til å vurdere norsk kinopolitikk. Bakgrunnen er restrukturering av kinobransjen og den usikkerhet dette har skapt for det framtidige kinotilbudet i Norge. Det som bør analyseres, er det offentliges rolle i kinopolitikken. Vi har lagt opp til at det her skal fremmes forslag for å sikre en fortsatt geografisk differensiert kinostruktur. Dette er etter min mening kanskje det mest brukte kulturtilbudet, og det er viktig for meg å bidra til at man kan gå gjennom dette nå og sørge for – til tross for endringer som nå kommer – at man kan sikre det som er poenget, nemlig et tilbud i hele landet.

Per Roar Bredvold (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg er av den oppfatning at statsråden i hvert fall til en viss grad er enig i at tiden har gått forbi bygdekinoen: Vi er alle sammen svært mobile. De aller fleste av oss har enten parabol eller kabel-TV-anlegg, og nesten alle har video. Noen har også mulighet til å se film gjennom datamaskinen. I tillegg har antall TV-kanaler vokst sterkt de siste årene, og mange av de vanlige bygdekinoene er blitt mye bedre ved at vi har fått både bedre lyd, bilder, sittekomfort og service generelt.

Kunne statsråden også se på forskriftene til denne loven, slik hun orienterte oss om, slik at KKL står friere når de skal fordele midler fra fondet til ulike tiltak innenfor film- og videobransjen?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Nå har jeg referert at vi i løpet av juni har planer om å nedsette et utvalg til å gå gjennom hele dette politikkområdet. Hensikten er å sikre bygdekinoen fortsatt framtid.

Jeg er ikke enig med Bredvold når det gjelder hans vurdering av at tiden har løpt fra bygdekinoen. Tvert imot tror jeg at det kanskje er en renessanse for bygdekinoen, fordi folk blir lei av å sitte hjemme i sine stuer og se på video og TV, og fordi de har lyst på det mørke roms fellesopplevelser, som kinoen jo representerer.

Presidenten: Da er tiden for den muntlige spørretimen omme, og vi går videre på dagens kart.

Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 2 og 3 behandles under ett – og anser det vedtatt.