Kjell Engebretsen (A): Lars Ødegård var en av de siste dagene i mai vararepresentant fra Akershus her i salen. Så langt jeg kjenner til, er han den første stortingsrepresentant som bruker rullestol, og han forfattet følgende skriv til Stortingets presidentskap:

«Som møtende vararepresentant har jeg i dag fått erfare at Stortinget ikke er beregnet på å være i bruk for alle mennesker i vårt samfunn. Jeg registrerer at Stortingets bygg og fasiliteter hindrer meg i å ta del i Stortingets arbeid på en ordinær måte, d.v.s. på en likeverdig og likestilt måte med de øvrige representanter.»

Og videre står det:

«La meg først få understreke det faktum at det har vært utvist de aller beste anstrengelser for at jeg skulle få ta del i mitt arbeide som representant på en best mulig måte. Mitt poeng er derimot knyttet til et annet og like åpenbart faktum, nemlig at rullestolbrukere ikke blir likebehandlet i sin gjerning som folkevalgte representanter.

Om lag 350 000 mennesker i Norge er bevegelseshemmede, og nær 50 000 av oss er også rullestolbrukere. Vi snakker altså ikke om en marginal gruppe.

Det bør i fremtiden bli oppfattet som fullstendig uakseptabelt å la så store grupper av det norske folk være forhindret fra å kunne ta del i en demokratisk folkevalgt gjerning på en likeverdig og likestilt måte.

Rullestolbrukere er utestengt fra å ta seg inn i Stortinget via hovedinngangen, men blir henvist til bakveien eller via kjelleren. Som rullestolbruker opplever jeg også å være utestengt fra å sitte på den plass som jeg ordinært skulle bruke. Ennå verre opplever jeg det å være utestengt fra å få den samme mulighet som mine medrepresentanter til å holde mine innlegg fra Stortingets talerstol, men er henvist til å sitte nede på gulvet med ryggen til presidenten.

Dette dreier seg altså om likeverd og likestilling, slik dette ved flere anledninger har kommet klart til uttrykk i mange meldinger og beslutninger fra Stortinget og dets organer. Jeg tør også minne om at nær 60% av alle offentlige bygg og anlegg, skoler, servicekontorer og kulturanlegg som skal være åpne for alle faktisk ikke er det. Er man hemmet i sin gangfunksjon er det på grunn av fysiske barrierer skapt i bygg, anlegg og transportmidler lagt effektive stoppere som i sin konsekvens atskiller svært mange fra å delta i samfunnslivet på linje med alle andre frie borgere.

Jeg tør derfor på det sterkeste rette en anmodning til Stortingets presidentskap om snarest å iverksette tiltak som vil bringe Stortingets bygg og fasiliteter i en slik stand som det uttales i de tverrpolitiske målsettinger, og dermed også i samsvar med de krav som bygningslovens bestemmelser setter om full tilgjengelighet for bevegelses- og orienteringshemmede.

Hensynet til likeverd, og behovet for å gjøre landets Storting til et sted for potensielt alle valgbare kvinner og menn, bør veie tyngre enn riksantikvariske bestemmelser som i sin konsekvens medfører utestenging og/eller en uønsket u-likebehandling av mennesker.»

På bakgrunn av disse resonnementene stilte Lars Ødegård det spørsmål som presidenten har referert.

Stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl: Det er i de senere årene gjennomført en rekke tiltak i Stortingets bygninger med tanke på å gjøre dem mer tilgjengelige og brukervennlige for bevegelses- og orienteringshemmede. Det gjelder både for brukere av publikumsgalleriet, for adkomst via Stortingets innganger og i forhold til å kunne bevege seg omkring, i og mellom bygningene. Presidentskapet er likevel også av den oppfatning at mye fortsatt kan og bør gjøres. Dette er tatt opp med Stortingets administrasjon med sikte på, så langt som mulig, å finne fram til gode løsninger i samarbeid med de bevegelseshemmedes organisasjoner.

Når det gjelder den delen av Lars Ødegårds spørsmål som spesielt går på bevegelses- og orienteringshemmede representanters arbeidsforhold i selve salen, er Presidentskapet klar over at det i dag er begrensninger som hindrer en utøvelse av vervet på en måte som kan sies fullt ut å være på lik linje med det som gjelder for de øvrige representantene.

I en bygning som er over 130 år gammel, vil man naturlig nok støte på både praktiske begrensninger og antikvariske hensyn som gjør det vanskelig helt å oppnå dette, eller å iverksette løsninger som ellers er ønskelige.

Presidentskapet legger avgjørende vekt på at arbeidsforholdene må tilrettelegges slik at enhver møtende representant settes i stand til å utøve alle de rettigheter og plikter som følger av vervet som folkevalgt, både i salen og utenfor. Det vil likevel neppe være mulig med de eksisterende rammebetingelser å finne løsninger som for bevegelses- og orienteringshemmede i enhver situasjon er fullt ut identiske med dem som gjelder for de øvrige representantene. Presidentskapet vil imidlertid arbeide videre med å fjerne unødvendige begrensninger og å tilrettelegge for praktiske løsninger som gjør at arbeidsbetingelsene blir oppfattet som likeverdige for alle representanter.

Kjell Engebretsen (A): Jeg takker presidenten for svaret. Det var holdt i den gate som vi hadde håpet, og som vi trodde – at man nå søker å finne praktiske løsninger som gjør at representanter og statsråder som skal gjøre sin jobb i denne salen, får en mulighet til å gjøre dette på lik linje med alle andre.

Det er ikke et ønske om å gjennomføre inngrep, verken i stortingssalen, lagtingssalen eller andre deler av Stortinget, som skal ødelegge inntrykket og det utseende som denne bygningen har, men at man finner fram til praktiske, gode løsninger som ivaretar dette som Lars Ødegård har påpekt.

Presidenten: Debatten i sak nr. 6 er dermed avsluttet.

Kirsti Kolle Grøndahl gjeninntok her presidentplassen