Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende vil møte til muntlig spørretime:

• statsminister Kjell Magne Bondevik

• utenriksminister Knut Vollebæk

• statsråd Kåre Gjønnes

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. –

Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten Thorbjørn Jagland.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg skal la den saken ligge som har dominert de siste dagene, siden den er til behandling i komiteen. Men jeg vil spørre statsministeren om en annen stor sak.

I går ble det kjent at Naturkraft vurderer å investere i Verdensbankens fond for klimaprosjekter i utviklingsland. Hensikten er å bidra til reduksjoner i utslippene av CO2 i utviklingsland, og der kan man få svært mye igjen for pengene. Dette kan kompensere for utslippene av CO2 fra gasskraftverk som Naturkraft har søkt om å få bygge. Naturkrafts tankegang er helt i samsvar med Kyoto-avtalens prinsipper.

Regjeringen har avslått søknaden fra Naturkraft om å bygge to gasskraftverk, og også om å utnytte CO2-kvoter på denne måten. Jeg vil spørre om Regjeringen nå ikke ser det som nødvendig å se på denne saken på nytt, i og med at det har kommet en slik bevegelse inn i den, i stedet for å fortsette å importere kullkraft fra Danmark, som forurenser mye mer.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder gasskraftverk, er Regjeringens politikk den samme. Vi mener det er lite fremtidsrettet å åpne for bygging av sterkt forurensende gasskraftverk når det nå jobbes med prosjekter som kan gi henimot forurensningsfrie gasskraftverk. Forutsetningen er selvsagt at det blir økonomisk holdbart, og det mener jeg at vi fortsatt har tid til å vurdere.

Når det gjelder Verdensbankens karbonfond, ser Regjeringen positivt på det tiltaket. Det er, så vidt jeg forstår, et tiltak som er tenkt å være gjeldende fram til ca. 2012, som er perioden for implementering av Kyoto-avtalen. Både penger fra stater og fra private kan gå inn i dette fondet for investering i utviklingsland, og også i land som har kommet noe over det en definerer som utviklingslandsstadium.

Dette karbonfondet er positivt, fordi det kan gi oss erfaringer som er nyttige i forbindelse med implementering av Kyoto-avtalen, og fattige land kan nyte godt av slike tiltak. Men det er viktig å understreke at Kyoto-mekanismene ikke skal komme i stedet for, men være et supplement til hjemlige tiltak. Derfor er det viktig at vi opptrer slik at slike supplerende virkemidler ikke fører til at utviklingen henimot mer miljøvennlig teknologi når det gjelder gasskraftproduksjon, stopper opp. Derfor er Regjeringen positivt innstilt og vil selv være med og bevilge penger til dette karbonfondet. Men det rokker ikke ved at vi nå bør forsøke å stimulere fram en miljøvennlig gasskraftteknologi, og ikke satse på en sterkt forurensende teknologi.

Thorbjørn Jagland (A): Statsministeren sa nå «sterkt forurensende gasskraftverk». Faktum er at Norge nå importerer enda mer forurensende kullkraft fra Danmark, og hvis vi skal vente på den nye teknologien, som vi håper vil komme, vil vi fortsette å importere forurensende kullkraft fra Danmark. CO2-utslippene fra de kraftverkene venter ikke.

Det som er forholdet nå, er at Naturkraft er villig til å investere i Verdensbankens fond. Naturkraft sier selv i en pressemelding:

«Vi håper å kunne skaffe en del av de CO2-kvotene vi trenger til gasskraftverkene gjennom dette fondet, men vil avvente Stortingets behandling av energimeldingen.»

Det betyr at de venter og ser om man kan få en ny beslutning i forhold til disse CO2-kvotene, slik at man kan gå inn i dette fondet og få på plass gasskraftverkene, både for å sikre investeringer i utviklingsland og hindre forurensende importert kraft fra Danmark.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Som sagt: Vi synes det er lite fremtidsrettet når det nå jobbes med en ny teknologi som kan gi henimot forurensningsfrie gasskraftverk, at man skal satse på gammeldags teknologi som er sterkt forurensende. Jeg har med en viss interesse og en viss undring fulgt Arbeiderpartiet og Arbeiderpartiets leders holdning til dette spørsmålet. Thorbjørn Jagland uttalte selv så sent som i april 1998 at Stortinget ikke må pålegge Naturkraft å bygge gasskraftverk med det som kan bli en gammeldags teknologi. Det synes jeg var en klok uttalelse. Likeså var det vel også arbeiderpartiregjeringen og Jagland som mente at utslippstillatelser skulle behandles av SFT etter forurensningsloven, noe som er gjort, og det er gitt tillatelse til 10 pst. av det som de to planlagte gasskraftverkene på Vestlandet vil representere. I Regjeringens politikk på dette området er det en linje. Jeg har litt vanskeligere for å se det i Arbeiderpartiets politikk.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jens Stoltenberg.

Jens Stoltenberg (A): Arbeiderpartiet har ikke tenkt å legge opp til en politikk der vi unntar gasskraftverkene fra behandling etter forurensningsloven, men vi mener at den utslippstillatelsen som er gitt, bidrar til mer forurensning og ikke mindre forurensning, for den legger opp til at vi fortsatt kommer til å importere mye kraft fra vesentlig mer forurensende kilder. Det er for å komme i gang med utvikling av gasskraft i Norge vi ønsker å endre utslippstillatelsene. Da tror vi også at vi kommer raskere i gang med utvikling av mer miljøvennlig teknologi enn det Regjeringen har lagt opp til. For det Regjeringen åpenbart ikke forstår, er at mens man venter både på det nye regelverket og på ny teknologi, forurenser vi stadig mer gjennom den importen som vi har i de aller fleste år, bortsett fra i spesielt våte år.

Mitt spørsmål til statsministeren er om han kan tenkte seg å endre utslippstillatelsen som Naturkraft har fått, slik at vi kan komme i gang med å bruke norsk gass i Norge i stedet for å importere kraft, og på den måten legge til rette for en mer miljøvennlig politikk, spesielt hvis Naturkraft gjør opp for seg gjennom Kyoto-mekanismer og tiltak i Verdensbanken.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første er jeg ikke enig i utgangspunktet, at hvis en tillater gasskraftverk som er sterkt forurensende, ved å endre utslippstillatelsen – det vil si å godta et langt større utslipp – så vil det i seg selv stimulere til en mer miljøvennlig teknologi. Jeg tror tvert imot at hvis man begir seg inn på den linje, så har man på en måte lettet litt på det presset som det bør være for å arbeide for mer miljøvennlig teknologi. Vi vet at det er flere seriøse selskaper som nå jobber for forurensningsfrie gasskraftverk. Hvis man gir tillatelse til det motsatte, nemlig sterkt forurensende gasskraftverk, tror jeg at presset for å få fram økonomisk lønnsomme prosjekter som er forurensningsfrie, vil bli mindre. Så vi har ingen planer om det. Jeg synes, som sagt, at det at dette skulle være så opplagt som Jens Stoltenberg nå gir uttrykk for, harmonerer dårlig med det partiets leder sa i april i fjor, at Stortinget ikke må pålegge Naturkraft å bygge gasskraftverk med det som kan bli gammeldags teknologi.

Presidenten: Carl I. Hagen – til oppfølgingsspørsmål.

Carl I. Hagen (Frp): Statsministeren viser stadig til at det er nødvendig med ny teknologi, at dette er et teknologisk spørsmål. I Dagsavisen for i dag fremgår det at teknologien er her, og at det er ubegrenset plass til lagring av CO2 i tidligere oljefelt. Problemet er imidlertid at kostnadene ved den teknologi som er kjent, og som det ikke er varslet noe som helst nytt på, gjør at dette er uøkonomisk. Det er ikke et teknologisk spørsmål.

Jeg har lyst til å stille et spørsmål til statsministeren: Er det Regjeringens politikk at man kanskje skal doble energiprisen til norske husholdninger for å få til den nødvendige økonomiske lønnsomhet i forurensningsfrie gasskraftverk, som det ikke trengs ny teknologi til, men som ganske enkelt er uøkonomisk? Er det det som egentlig er Regjeringens politikk: å øke prisen på strøm til husholdningene for å gjøre dette lønnsomt?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nei, det er ikke Regjeringens politikk, og det framgikk av et tidligere svar som jeg gav, at en forutsetning, selvsagt, for å sette i gang henimot forurensningsfrie gasskraftverk, er at det blir god nok økonomi i det.

Jeg er fullt klar over og har også sett oppslaget i Dagsavisen i dag om at slik teknologi sannsynligvis er like rundt hjørnet – kanskje allerede er der – men problemet er å få det økonomisk lønnsomt. Men det er seriøse selskaper som faktisk jobber for det, og som mener at det er mulig å drive kostnadene ned, slik at slike prosjekter kan bli realiserbare. Det synes jeg at regjering og storing skal ta seg tid til å se om lar seg gjøre, og selvsagt uten å skulle doble prisene på kraft til husholdningene, som Carl I. Hagen antydet. Det er ikke Regjeringens politikk.

Presidenten: Øystein Djupedal – til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Det vil sikkert glede statsministeren å høre at det i hvert fall er noen her i stortingssalen som er enig i Regjeringens holdning til spørsmålet om gasskraftverk, og jeg har ikke tenkt å gi mye ros om det. Allikevel står vi overfor en betydelig utfordring. Det er klart at hvis vi bygger gasskraftverk, er Norges mål i Kyoto-avtalen enda lenger borte. Allikevel, uten at vi har bygd gasskraftverk, ligger vi i dag betydelig over de utslippskrav som Kyoto-avtalen stiller. Hvis man ser på utslippsprognosene framover, er det all mulig grunn til å tro at vi i 2008 vil ligge enda mange prosentpoeng over det vi er tillatt gjennom Kyoto-avtalen. Da er spørsmålet hvordan man allerede i dag kan sørge for tiltak som gjør at man kan nå den planen som er lagt i Kyoto-avtalen. Og da er utfordringen til Regjeringen: Hvilke konkrete tiltak annet enn å stoppe planlagte gasskraftverk er det Regjeringen har tenkt på for at vi faktisk skal klare å redusere CO2-utslippet? Når det gjelder gasskraftverkene, så vil de stå for større utslipp enn den totale norske aluminiumsindustri, og det sier jo litt om hvilket omfang vi snakker om. Men mitt spørsmål er: Hvilke tiltak er det Bondevik-regjeringen har tenkt å iverksette for å nå Kyotos forpliktelser?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er selvsagt glad for SVs klare holdning i gasskraftverksaken. Jeg hadde håpet at andre partier også, som tidligere lå mer på den linjen, hadde blitt stående der, istedenfor å antyde endring av kurs.

Det er helt riktig som Øystein Djupedal påpeker, at det blir enda vanskeligere for Norge å nå kravene fra Kyoto-avtalen hvis vi bygger forurensende gasskraftverk basert på eldre teknologi. Allerede uten slike gasskraftverk må vi redusere utslippene med – jeg tror det er – rundt 24 pst. i forhold til dagens nivå for å oppfylle forpliktelsene i Kyoto-avtalen. Skulle vi i tillegg bygge de to omstridte gasskraftverkene på Vestlandet, ville den prosenten, etter hva vi vet, øke med 4–5, og det ville gjøre det enda vanskeligere. Derfor synes vi heller ikke det er fremtidsrettet politikk.

Når det gjelder å oppfylle Kyoto-kravene, har jo Regjeringen allerede lagt fram for Stortinget en del forslag til tiltak som bringer oss, så vidt jeg husker, ca. halvveis, og vi jobber videre med (presidenten klubber) ytterligere tiltak – unnskyld, president – hvor en må bruke både avgifter og andre former for restriksjoner for å få dette ned.

Presidenten: Og her må presidenten bruke klubba.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det har jeg all forståelse for.

Presidenten: Jan Petersen – til oppfølgingsspørsmål.

Jan Petersen (H): Jeg forstår for så vidt godt at statsministeren argumenterer for det han står for i denne saken, men det er vel mye som tyder på at han like godt først som sist kan forsone seg med at flertallet i Stortinget kan komme til å mene noe annet.

Mitt spørsmål går på to ting. Når statsministeren snakker om ny teknologi, hvilke tidsperspektiver har han da? Faren ved hans standpunkt er jo nettopp at man skyver langt ut i fremtiden muligheten for å nyttiggjøre seg denne viktige ressursen for Norge.

Det andre spørsmålet jeg vil stille, er: Hvorfor går han så lett forbi det argumentet som bl.a. Thorbjørn Jagland nevnte, nemlig at vi i dag er avhengig av import av forurensende kraft fra utlandet – ja, man kan komme i den situasjonen at vi eksporterer norsk gass til utlandet, for deretter å importere elektrisitet nettopp lagd på denne gasskraften. Er det faktisk slik at statsministeren unngår å snakke om de viktige miljøspørsmålene i denne saken?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder tidsperspektivet, er det nok vanskelig for meg å ha noen klar oppfatning av det, fordi det også er ulike signaler på det fra de selskap som jobber med saken, og jeg kan ikke på noe faglig grunnlag overprøve de uttalelsene. Men vi kjenner til at Hydro jobber med et prosjekt, Aker Maritime gjør det, etter hva jeg nå forstår, i samarbeid med et seriøst internasjonalt oljeselskap, og vi har det som Carl I. Hagen viste til fra Dagsavisen i dag. Dette synes jeg er interessante ting, og jeg synes at vi bør kunne avvente om disse lar seg realisere på et økonomisk forsvarlig grunnlag.

Nei, vi går ikke lett forbi den problematikken som Thorbjørn Jagland og andre har pekt på når det gjelder import av kraft, som vi i store perioder er avhengig av, som selvsagt også kan være produsert av sterkt forurensende energikilder. Men vi tror ikke at en løser problemet med forurensning i andre land ved at vi selv øker forurensningen hos oss. Vi må i tilfelle da ha på plass kvoteavtaler internasjonalt som gjør at vi får kontroll med at en eventuell økning hos oss betyr en reduksjon i andre land, og slike avtaler har vi som kjent ikke på plass ennå.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål, fra Carl I. Hagen.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg har også et spørsmål til statsministeren, basert på et oppslag i Dagsavisen i dag. På første side står det: «Asylsøkere velger Norge foran Sverige.» Og inne i avisen fremkommer det fra avdelingsdirektør Henriette Munkebye i Utlendingsdirektoratet:

«Helt fra 1998 ga Norge signaler om at vi ønsker å myke opp utlendingspolitikken samtidig som andre europeiske land strammet inn.»

Resultatet er en eksplosjon i antall asylsøkere som kommer til Norge. I 1997 var det 2 271, og så etter at Regjeringen myket opp, kom det i 1998 8 374, og i 1999 ligger det an til i overkant av 9 000. Tallene er ikke klare før i neste uke.

Vil Regjeringen sitte stille og være vitne til at det nå kommer rundt 10 000 asylsøkere hvert år i tiden fremover? Hvilke konsekvenser vil det få for mange områder i det norske samfunnsliv når vi allerede kjenner problemene med integrering av de innvandrere som allerede er kommet til Norge, og de voksende konflikter som eksisterer i det norske samfunn? Vil Regjeringen stilltiende akseptere 10 000 pr. år i tillegg til familiegjenforening og annet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er riktig. Regjeringen er seg absolutt bekjent av at vi har myket opp flyktning- og asylpolitikken på en del punkter, og den oppmykingen fikk i hovedsak ganske bred tilslutning her i Stortinget, med et klart avvik spesielt fra Fremskrittspartiets side. Det er fordi denne regjeringen ønsker å ta solidaritet og menneskerettigheter på alvor.

Selvsagt vil slike oppmykinger kunne representere et signal til aktuelle grupper om å søke til Norge for asyl. Det var vi forberedt på, og det bygger vi opp et apparat for å håndtere. Men det at det kommer flere asylsøkere til Norge, betyr ikke at alle disse nødvendigvis får asyl. Det avhenger av saksbehandlingen i det enkelte tilfellet, og derfor synes jeg ikke at å operere med disse tallene her uten videre er dekkende for situasjonen, fordi vi behandler disse sakene individuelt. Bortsett fra i noen tilfeller hvor man har hatt mer kollektive ordninger av spesielle krigsårsaker o.l., så behandles de individuelt og innvilges selvsagt bare hvis de tilfredsstiller kriteriene i vår utlendingslovgivning.

At andre land fører en mer restriktiv flyktning- og asylpolitikk , kan ikke vi rå med. Vi føler at vi må føre en politikk som er human og så vidt mulig rettferdig.

Carl I. Hagen (Frp): Hans Emanuelsson i det svenske Invandrarverket sier:

«Vi har en følelse av at Norge har en høyere profil internasjonalt, og at det derfor er flere som vil til Norge. Det tar dessuten lengre tid å behandle søknadene i Norge, og da stiger sannsynligheten for at du får bli i landet».

Det stikk motsatte sa altså statsministeren nå, at man hadde bygd opp et apparat. Meldinger i avisene viser vel nettopp at man ikke har bygd opp et apparat, og at saksbehandlingstiden er langt lengre enn det som har vært Stortingets intensjoner. Allikevel ser det ut til at Regjeringen ikke vil gjøre noen ting for å begrense antallet asylsøknader gjennom en mer restriktiv politikk. Og når statsministeren henviser til at også andre har fått kollektivt opphold, så kommer jo det i tillegg, så vidt jeg forstår, til disse tallene som nå altså er rundt 10 000 pr. år. Hvor høyt skal det årlige tallet på asylsøkere i tillegg til alle de andre som kommer, være før Regjeringen reagerer overfor de manges vedkommende som er lykkejegere og ikke flyktninger?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg først si at de som måtte være såkalte lykkejegere, selvsagt ikke får asyl i Norge på et slikt grunnlag. Vi har en utlendingslov med kriterier for dette, og det er de som tilfredsstiller disse kriteriene, som får opphold, ikke såkalte lykkejegere – slik at ikke den misforståelsen skal bli hengende igjen.

Det er umulig å operere med bestemte tall her, fordi det er lovgivningen og skjønn ut fra lovgivningen som avgjør hvor mange som skal få opphold i Norge, og ikke hvor mange som har søkt. Det avgjør ikke hvor mange som får opphold. Derfor er det umulig å operere med bestemte tall. Vi mener at den flyktning- og asylpolitikk som nå føres, er rimelig, og den har bred tilslutning i Stortinget.

Jeg er enig med representanten Hagen på ett punkt, og det er at saksbehandlingstiden fortsatt er utilfredsstillende lang i mange tilfeller, så vi er ikke ferdige med å bygge opp det apparatet og få de ordninger som skal til for å få ned saksbehandlingstiden. Det jobber vi faktisk også med nå.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Lodve Solholm.

Lodve Solholm (Frp): Statsministeren sa at køen ikkje var så lang, og at ikkje alle som søkjer om asyl, får opphaldsløyve i Noreg. Men problemet er jo at sakshandsamingstida er så lang at det no blir ei opphoping i mottaka, og vi ser at sjølv om statsministeren hevda at det er brei semje, utanom Framstegspartiet, i denne salen, er det no fleire og fleire kommunar som seier nei til å ta imot flyktningar frå asylmottaka, dei som då ventar på å få fast busetting. Med dei erfaringane vi no gjer, og vi veit at det å opphalde seg i asylmottak i lengre tid ikkje er bra for den det gjeld, er spørsmålet: Kva vil statsministeren gjere for å møte dei utfordringane og løyse dei problema som kjem i samband med dei store inntaka? Ville det ikkje vere betre at ein no reduserte inntaket, slik at ein kunne ta imot dei som skal vere her, på ein skikkeleg måte og få til ei betre integrering enn det som er i dag?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg mener egentlig at jeg langt på vei har svart på disse spørsmålene, men jeg skal gjerne utdype det og prøve å presisere det.

For det første er jeg, som sagt, enig i det som Carl I. Hagen og nå Lodve Solholm uttrykker, nemlig at saksbehandlingstiden i en del tilfeller er for lang, og at det fører til en uheldig opphoping av søknader. Men dette er vi faktisk i gang med å jobbe ut tiltak for å få bukt med, og der er det spesielt i gang et samarbeid som inkluderer flere departement, først og fremst Justisdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet, som har ulike ansvarsområder på dette feltet for å få en dugnad for å få unna søknader som har hopet seg opp. Det tar Regjeringen på alvor.

At dette skulle gjøre at vi nå begynner å endre vår flyktning- og asylpolitikk, gjøre den mer restriktiv og stenge ute mennesker vi mener har et reelt behov for beskyttelse, som er truet på ulike måter, det vil jeg ikke annonsere.

Presidenten: Vidar Bjørnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Vidar Bjørnstad (A): Arbeiderpartiet er enig i at vi skal ta vårt internasjonale ansvar i forhold til flyktning- og asylsøkere. Og i all hovedsak er vi enig i de retningslinjer som er nedlagt i Regjeringens flyktning- og asylpolitikk. Men når det gjelder innholdet i den, vil jeg også gjenta kritikken mot praktiseringen i forhold til både behandlingstid for asylsøkere, og overgangen til integrering i det norske samfunn i kommunene, der det er uforholdsmessig og beklagelig lang ventetid, og der vi har registrert at folk har sittet sju år i mottak før en har fått en avgjørelse eller er blitt tilbudt opphold i en kommune. Over tid kan vi selvsagt ikke ha en flyktning- og asylpolitikk som er vesentlig forskjellig fra andre europeiske land eller våre naboer, men jeg registrerer at UDI sier at i praksis er ikke forskjellen så stor.

Jeg vil spørre statsministeren: Er det viktig her å ha et nært samarbeid med EU i en slik sammenheng? Og spørsmål nr. 2: Vi ser at en del kommer ulovlig inn i landet gjennom internasjonal menneskesmugling. Hva vil Regjeringen bidra med for å hindre slik kriminalitet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første vil jeg si at jeg er glad for at Arbeiderpartiet bekrefter at de i hovedsak er enig i de retningslinjene som gjelder for vår flyktning- og asylpolitikk, og det gjør at det er et solid flertall for dem i Stortinget. Ellers er jeg enig med representanten Bjørnstad i – som jeg også allerede har sagt et par ganger – at det er uheldig med en så lang behandlingstid som vi har i flere tilfeller. Det gjør også at integreringen ikke blir så god som den skulle være. Det er betydelige variasjoner mellom norske kommuner med hensyn til i hvilken grad de tar imot flyktninger og asylsøkere, det kan også selvsagt henge sammen med deres økonomi og andre forhold. Men dette jobber vi nå med, vi er klar over nettopp disse to flaskehalsene, og ønsker å utbedre tiltakene.

Når det gjelder internasjonalt samarbeid, er jeg enig med representanten Bjørnstad i at det er ønskelig. Det vil Regjeringen absolutt ha, både med EU og med land som ikke er med i EU.

Menneskesmugling tar vi på alvor, det må bekjempes både ved tiltak ved våre grenser, samarbeidsavtaler med Schengen-landene, og andre tiltak som kan medvirke til mer effektivitet i så måte.

Presidenten: Vi går videre med neste hovedspørsmål.

Jan Petersen (H): Når det gjelder dagens heteste sak, vil jeg si at jeg tror komite er det egnede format akkurat for tiden, slik at også jeg vil stille spørsmål om et annet viktig område. Jeg vil stille statsministeren spørsmål på bakgrunn av den talen han holdt på NHOs årskonferanse, hvor han drøftet ting av viktighet både for norsk eierskap og for norske arbeidsplasser. Der var han meget tydelig på at han nå ønsket å gjøre noe når det gjaldt formuesskatten og investeringsavgiften. Og jeg vil gjerne spørre statsministeren: Hvilke forslag vil Regjeringen fremme?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg for det første si når det gjelder Telia-Telenor saken, at jeg har forståelse og respekt for at en ønsker å fortsette behandlingen av den i komite. Det har jeg ikke noe å bemerke til.

Når det gjelder beskatning som er av betydning for vårt næringsliv og dermed for sysselsettingen, er Regjeringen innstilt på at det bør skje endringer, og at det bør skje ytterligere bedringer i rammevilkårene for vårt næringsliv. Og i mitt foredrag på NHO-konferansen pekte jeg spesielt på to forhold. Det ene gjelder opsjonsbeskatningen, og det andre gjelder formuesbeskatningen.

Fra og med 1999 ble opsjonsskattereglene lempet, slik at opsjoner ved beregnet verdi under 600 000 kr ikke ble lønnsbeskattet ved erverv, forutsatt visse vilkår som måtte oppfylles. Regjeringen vil nå på bakgrunn av erfaringer med gjeldende regler arbeide for ytterligere lettelser i beskatningen for at næringslivet i større grad skal kunne bruke denne ordningen for å knytte til seg og holde på særlig kvalifiserte medarbeidere. Et aktuelt alternativ vil være å endre reglene, slik at opsjoner i arbeidsforhold først blir skattepliktige som lønn ved realisasjon. Da vil reglene i tilfelle tilsvare det som gjaldt før 1996.

Det er betydelige svakheter også ved dagens formuesbeskatning ved at ulike formuesobjekt verdsettes til dels svært forskjellig. Derfor vil vi nå arbeide med spørsmålet om en mer likeartet verdsetting av formuesobjekt, eller en fjerning av formuesbeskatningen. Et alternativ som noen land praktiserer, så vidt jeg vet, er også at en ikke har formuesbeskatning på såkalt arbeidende kapital, altså den som står i bedriften og jobber der for sysselsetting og vekst, mens de har det på annen formue, altså – kan vi si – formue mer for private formål.

Det er innenfor disse alternativene Regjeringen nå vil jobbe og komme til Stortinget, og gjerne i kontakt med partier som er opptatt av det samme, i løpet av vårsesjonen.

Jan Petersen (H): Så vidt jeg husker, brukte statsministeren formuleringen at han skulle se på disse områdene. Og noen ganger får man inntrykk av at det er nettopp det man gjør, man sitter og ser, men det blir liksom ikke noe mer ut av det.

Og mitt spørsmål er derfor: Kan vi på disse to områdene vente substansielle, konkrete, betydelige forslag om endringer?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Så vidt jeg husker mine egne uttalelser, sa jeg ikke bare se på, men jeg sa også arbeide for endringer i en retning som er positiv for næringslivet, og dermed for sysselsetting og vekst. Det er vår klare intensjon. Derfor er også mitt svar på Jan Petersens spørsmål nå: Ja, en kan vente endringer av substansiell karakter på de områder som vi her har vært inne på, kanskje også på andre, men det er disse to vi nå særlig har i fokus. Jeg gjentar også at vi gjerne samarbeider med partier på Stortinget som jeg vet er opptatt av de samme spørsmål, i forbindelse med fremleggelsen av forslag.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Øystein Djupedal.

Øystein Djupedal (SV): I nordisk eller i europeisk sammenheng er ikke beskatningen av norske bedrifter spesielt hard. Tvert imot vil de fleste undersøkelser vise at beskatningsnivået i Norge ligger omtrent midt i, kanskje heller i underkant. Og det betyr at når norsk næringsliv mener at konkurransekraften primært bedres gjennom endringer i beskatningssystemet, så er det en sannhet med store modifikasjoner. Men mitt spørsmål til statsministeren er: Hvis man ønsker å endre opsjonsbeskatningen, hvis man ønsker å endre formuesbeskatningen, og hvis man ønsker å gi andre lettelser til næringslivet, vil man stå igjen med at forskjellen mellom beskatning av kapital og inntekt vil øke. I Voksenåserklæringen er det et uttalt mål at den skal minskes, altså at man skal få en relativt større grad av likhet i beskatningen av lønnsinntekt og formues- og kapitalinntekt. Og mitt spørsmål er da: Hvis man ønsker det, vil man gå stikk i strid med det som er Voksenåserklæringens målsettinger, og hvordan harmonerer det? Det kunne være min utfordring til statsministeren.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg først si at Djupedal har rett i at generelt sett kan en ikke si at norsk bedriftsbeskatning er spesielt hard i forhold til andre lands, f.eks. de nordiske. Men det er en del uheldige elementer i bedriftsbeskatningen som vi ønsker ikke bare å se på, men arbeide for å endre, og jeg har pekt på et par slike.

Når det gjelder forholdet mellom beskatning av kapital og lønnsinntekter, har jo Regjeringen gjort framstøt for å redusere den forskjellen. Det har bl.a. blitt avvist av et stortingsflertall.

Når det gjelder formuesbeskatningen, er det ulike alternativer, som jeg også har pekt på. Det er et hovedproblem at det i dag er en veldig ulik verdsetting av formuesobjekt. Og én vei å gå kan da være å forsøke å få en mer likeartet verdsetting, og det vil være en substansiell endring. Et annet forhold jeg pekte på, er det en har i andre land, at en ikke har en formuesbeskatning av arbeidende kapital i bedriften i forhold til annen formue. Det kan være en annen vei å gå, og det vil ikke føre til det problemet som representanten Djupedal peker på.

Presidenten: Tore Nordtun – til oppfølgingsspørsmål.

Tore Nordtun (A): Nå vil jeg spørre statsministeren om han kan bidra til å oppklare en del forvirringer. Stortinget har gang på gang bedt om at Regjeringen må komme med en gjennomgang av formuesbeskatningen, arveavgiften, investeringsavgiften og opsjonsbeskatningen. Det har et samlet storting bedt om. Men så svarte finansministeren på et spørsmål fra Børge Brende forrige onsdag at det som Regjeringen arbeidet med nå, og som ville komme i vårsesjonen, var to saker, momsreformen og boligtakseringen/boligskatten. Hva kommer Regjeringen med i vårsesjonen?

Statsråd Kjell Magne Bondevik: Ja, vi kommer med de to sakene, momssaken og boligbeskatningen. Men vi har også varslet at vi utover det arbeider med ytterligere skattespørsmål, de som også representanten Nordtun pekte på at Stortinget har bedt Regjeringen komme tilbake med. I tillegg til opsjonsbeskatningen og formuesbeskatningen, som jeg har vært inne på i svar til Jan Petersen, arbeides det også med investeringsavgift og arveavgift. Så vi akter å følge opp det Stortinget her har bedt om, og som vi selv på ulike måter har varslet.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Haakon Blankenborg (A): For å få litt variasjon skal eg spørje utanriksministeren, og eg vil spørje om korleis Regjeringa har tenkt å hjelpe til med utvidinga av EU, for eg spurde statsministeren om det same i byrjinga av desember, og da verka det ikkje som om han hadde tenkt så nøye gjennom kva dette ville seie, utover det å støtte generelt ei utviding av EU. Og det er viktig. Eg trur dei fleste i Norge er samde i at ei slik utviding er viktig for Europa og for Norge. Statsministeren har vel vore enda meir konkret og prata om ein nasjonal konsensus i EU-spørsmål. Eg veit ikkje om den formuleringa er drøfta i Regjeringa, men det er iallfall også ei viktig konstatering at det er full oppslutning om ei slik støtte f.eks. til utviding av EU.

Men det viktigaste for meg no er å finne ut om Regjeringa har funne ut kva den faktisk kan medverke med i ein slik utvidingsprosess, fordi vi i Arbeidarpartiet har tenkt å støtte Regjeringa om den kjem opp med konkrete forslag i eit slikt arbeid. Vi ventar derfor på konkrete forslag om korleis Regjeringa kan støtte opp om utvidinga av EU.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Det er to ting jeg har lyst til å slå fast først.

Det første er at vi selvsagt har respekt for de enkelte lands ønsker. Derfor har vi også understreket betydningen av at det ikke skapes nye skillelinjer i Europa i vår generelle holdning til EUs utvidelse, men at vi respekterer de ønskene som kommer frem.

For det andre vil jeg nok tro at EU i stor grad greier utvidelsesprosessen selv. Jeg er ikke sikker på at man i første omgang ser til Norge for å få hjelp. Men nettopp ut fra den holdningen som vi har tatt om ikke å skape nye skillelinjer i Europa, har vi vært opptatt av at man skal legge forholdene til rette for at de landene som ønsker medlemskap, skal kunne være best mulig forberedt. Det vi konkret har gjort, er å samarbeide med en del søkerlands myndigheter om de spørsmålene som vi opplevde var viktige da vi søkte. Dette har vi også avklart med kommisjonen, og det har vært positivt mottatt.

I tillegg til dette vil representanten være kjent med at vi har bestemt at vi skal innbetale en del hundre millioner kroner – jeg husker ikke helt hvor mye det er – i et regionalt fond til EU. Dette fondet har vi ment også kan brukes til søkerlandene. Om det vil skje, er vel ikke helt sikkert, men da vil vi eventuelt kunne komme tilbake til Stortinget og be om ytterligere midler for å utvide det fondet som vi allerede har, dette regionale fondet, for at det også kan omfatte de nye søkerlandene.

Haakon Blankenborg (A): Det er positive tiltak, og eg reknar også med at ein går vidare på anna enn den økonomiske støtta. Økonomisk støtte er viktig, og eg reknar med at det fondet som det har blitt vist til her, og som det vart vist til i førre runde, er det såkalla EØS-fondet. No var det slik at Regjeringa foreslo å stryke det. Det var faktisk etter ein runde med EU at dette kom på plass igjen. Nokon særleg langsiktig strategi var det neppe bak det når ein først foreslår å stryke det, og så bruker det som eit argument for utvidinga. Men det er for så vidt historie.

Mitt spørsmål er om vi kan vente fleire forslag frå Regjeringa i same gate for å følgje opp statsministerens positive støtte til det som han seier er ei avgjerande utvikling i Europa, nemleg opninga mot aust, slik at dei landa som ønskjer det, faktisk kan bli med. Vil det kome fleire konkrete forslag frå Regjeringa i så måte?

Utenriksminister Knut Vollebæk: For det første er det ikke bare snakk om økonomiske tiltak. Disse kursene eller seminarene og drøftelsene som vi har, er veldig praktiske og går ikke på økonomiske spørsmål.

Når det gjelder det at Regjeringen foreslo å stryke regionalfondet, er det heller ikke riktig. Man foreslo å avslutte det regionalfondet vi hadde, fordi vi mente at det var begrenset til fem år, og så ønsket vi å se på et nytt fond som spesielt skulle ta for seg de nye søkerlandene. Men det viste seg at det var uenighet om dette i EU, og vi aksepterte da å forlenge det fondet vi allerede hadde, selv om vi fikk støtte for vårt syn av flere av EUs medlemsland.

Men i tillegg til det fondet vi nå har, ønsker vi, som jeg sa, å se på stillingen for de nye søkerlandene. Et område hvor vi arbeider konkret for nye søkerland, er i Østersjørådet, hvor Norge nå har formannskapet. Der ser vi allerede på praktisk arbeid med institusjonsbygging, og jeg skal gjerne komme tilbake til Stortinget med mer konkrete ting som vi kan få støtte for i den sammenheng.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille statsministeren et spørsmål.

Statsrådens redegjørelse om Telia og Telenor ligger i samferdselskomiteen til behandling, men når statsministeren stiller i spontanspørretimen dagen etter at hans samferdselsminister har vært i en fire timer lang åpen høring i Stortinget, regner jeg med at han både er forberedt på og kanskje til og med ønsker å gi uttrykk for noen av sine vurderinger i denne saken før komiteen avgir sin innstilling.

I gårsdagens høring sa statsråd Dag Jostein Fjærvoll følgende:

«Det at en statsråd i media blir beskyldt for ikke å ha overholdt informasjonsplikt eller har feilinformert, er en stor belastning. Det er det alvorligste en statsråd egentlig kan bli beskyldt for. Hvis den beskyldningen gjentas i dette hus, er det så alvorlig at ut fra min vurdering betyr det at det er noe en statsråd ikke kan leve med, når et flertall måtte gjøre noe sånt, eller hvis det gjøres noe sånt.»

På generelt grunnlag vil jeg gjerne spørre om statsministeren deler Fjærvolls vurdering.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Kristin Halvorsen har jo også betydelig parlamentarisk erfaring. Jeg tror at det statsråden der i så måte gav uttrykk for i går, er en generell oppfatning og en nokså selvfølgelig sak dersom det dreier seg om feilinformasjon. Det betyr ikke at det ikke kan være ulike syn på hvor mye informasjon Stortinget bør få i ulike saker. Det vil alltid være et skjønnsmessig spørsmål, og det kan det være ulike oppfatninger av og kritikk av. Det er noe annet. Men en feilinformasjon – det ligger i sakens natur at det er så alvorlig at statsrådens uttalelser der i går etter mitt skjønn var en nokså opplagt ting, for ikke å si en selvfølgelighet.

Kristin Halvorsen (SV): Da vil jeg gjerne stille et tilleggsspørsmål. Denne saken har den norske og den svenske regjering håndtert litt ulikt i forhold til sine parlament. I den svenske riksdagen var det statsråd Rosengren som holdt redegjørelsen da fusjonen sprakk, i det norske storting var det statsminister Kjell Magne Bondevik som holdt redegjørelsen da fusjonen sprakk. Er det mulig for Regjeringen å sette noe skille mellom en kritikk som rettes mot samferdselsministeren i denne saken, og hele Regjeringens stilling?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er lov å prøve, men jeg tror Kristin Halvorsen er fullt klar over at en statsminister selvsagt ikke svarer på et slikt spørsmål nå på dette tidspunkt. Det er sannsynligvis flere uker før saken kommer til behandling i Stortinget i plenum. Slike spørsmål håndteres av statsministeren der og da, og ikke nå.

Men jeg kan godt kort forklare hvorfor jeg har funnet det riktig som statsminister å holde ikke bare en, men to redegjørelser. Jeg holdt også en i 1998, var det vel, da det første fusjonsforsøket ble stoppet. Grunnen til det er at dette er en stor sak, av betydning for hele Regjeringen. Den endte jo også til slutt opp på statsministernivå i Sverige og Norge. Og denne statsministeren har ikke tenkt å vike unna det ansvaret i en sak som han selv har vært involvert i, og som er en stor sak.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Carl I. Hagen.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg merket meg statsministerens svar om at det var feilopplysninger til Stortinget som var det alvorlige. I den forbindelse vil jeg gjerne spørre statsministeren om han også er enig i at det ikke i seg selv er påstander fremført i stortingssalen fra enkeltrepresentanter som bør være det avgjørende for en statsråds vurdering av sin posisjon, men at det er påstander som er klarlagt gjennom votering, som er det alvorlige, og som etter vår parlamentariske skikk og bruk tvinger en statsråd til å gå av. Hvis det altså blir vedtatt i Stortinget gjennom votering at et flertall mener statsråden har feilinformert, er det det som medfører at han har en plikt til å tre av fra sin stilling. Men det er jo forskjell på et flertall manifestert i vedtak, og enkeltrepresentanters påstander.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg kan i hovedsak si meg enig i representanten Hagens fremstilling av dette. Det er klart at skulle noe slikt, altså det som går på direkte feilinformasjon, komme til uttrykk gjennom et flertallsvedtak, så er det en nokså ikke bare alvorlig, men opplagt situasjon og utgang på det.

Hvis den type påstander fremkommer i uttalelser fra enkeltrepresentanter, vil det en trekker av konklusjoner på det, måtte gjøres til gjenstand for vurdering og skjønn av vedkommende statsråd, eventuelt i samråd med sin statsminister. Det vil det ikke være mulig å gi et eksakt svar på på forhånd, det må vurderes der og da hvordan slike uttalelser fremkommer, hvor mange som stiller seg bak dem, osv.

Presidenten: Erik Solheim – til oppfølgingsspørsmål.

Erik Solheim (SV): Jeg tror vi alle forstår vanskelighetene med å trekke grensen mellom hva som bør diskuteres nå, og hva som skal diskuteres senere, men jeg vil likevel forsøke å ta opp et litt prinsipielt spørsmål med basis i det som ble svart av statsråd Fjærvoll i går. Hans forsvarslinje var at det ikke var nødvendig å legge fram det som hadde stått i brevene fra advokatfirmaene, fordi Regjeringen hadde tatt hensyn til dette i sitt forhandlingsopplegg overfor svenskene og i sin håndtering av saken.

Spørsmålet blir om ikke Regjeringen også er pliktig til å legge fram for Stortinget informasjon som er av avgjørende betydning for dem som er i grunnleggende opposisjon til Regjeringens handlemåte. SV var som kjent skeptisk og kritisk til Regjeringens handlemåte i denne saken helt fra start, og også til det Regjeringen var pålagt av stortingsflertallet. Har ikke også de krav på å få informasjon som er av avgjørende betydning, og som kan styrke deres syn i den debatt som er rundt en så stor og viktig og avgjørende sak?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er for så vidt enig i det generelle utsagnet at det bør legges fram informasjon hvis den er av avgjørende betydning for Stortingets behandling av saken. Vi har altså ikke sett det slik i dette tilfellet. Det har jo kommet en rekke innspill til departementet både fra økonomiske, juridiske og andre rådgivere under forhandlingsprosessen. Disse har departementet fortløpende tatt opp og forsøkt å finne løsninger på, og i dette tilfellet, hvor det gjaldt stemmerettsregler, fant en altså en løsning på det gjennom aksjonæravtalen. Derfor fant ikke Regjeringen noen avgjørende grunn til å fremsende den problematiseringen.

Vi har for øvrig kilovis med dokumenter som også har problematisert andre forhold, men som vi har funnet løsninger på.

Men det vil alltid, som jeg har sagt tidligere, være et skjønnsspørsmål hvor mye slikt stoff som skal oversendes. At dette hadde hatt noen avgjørende betydning for SVs standpunkt, har jeg ikke særlig stor tro på, det vil jeg tro hadde vært det samme uansett, og jeg vet ikke om SV hadde fått flere med seg på sitt standpunkt om dette hadde fulgt med.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til landbruksministeren.

Vi vet at Prior (Norske Eggsentraler) for tiden anklages av konkurrenter for å bruke mafialignende metoder for å sette konkurrentene ut av spill. I dag er de faktiske forhold at Prior har eksklusive rettigheter gjennom et markedsreguleringsansvar. Det betyr at dette selskapet i perioder kan sette sine konkurrenter ut av spill f.eks. ved billigsalg. I dag har vi et system der alle aktører innenfor kyllingmarkedet, private og samvirket, må betale inn omsetningsavgift, men når det foretas billigsalg, er det bare Prior som kan delta med egenprodusert vare, og vi har en tydelig konkurransevridning.

Mener statsråden det er riktig og rettferdig at Prior skal benytte konkurrentenes omsetningsmidler for å kunne selge sine varer billig?

Statsråd Kåre Gjønnes: Når det gjelder beskyldninger mellom aktører i markedet, private og samvirket som sådant, synes jeg ikke det er min rolle å gå inn og ta standpunkt til dem, dem får de framføre på den måten de finner hensiktsmessig på eget grunnlag.

Når det gjelder markedsreguleringsordningene, har det vært en bred tilslutning i Stortinget til at markedsregulering som sådan er et ansvar næringen selv må ta innover seg. Dette er et annet system enn det som f.eks. er i EU, der det er offentlige myndigheter som bevilger midler til markedsreguleringsordninger. I Norge er det slik at det er produsentene selv som gjennom avgiftsbelegging må sørge for å finansiere de tiltak som er nødvendig for å finne markedsbalanse. Dermed vil naturligvis også de som har fått dette ansvaret, samvirkebedriftene, måtte vurdere ulike tiltak for å nå de mål de er pålagt gjennom det systemet Norge har valgt.

I stortingsmeldingen som Regjeringen har fremmet, som nå ligger i Stortinget til behandling, bekrefter vi at dette er et system som vi også vil opprettholde i framtiden, og at markedsreguleringsansvaret og forholdet mellom tilbud og etterspørsel er et ansvar som næringen selv må ta. Det er naturligvis viktig at dette utføres på en måte som det offentlige kan akseptere, og det har vi en overvåking på i enhver sammenheng når de opererer med sine markedsreguleringstiltak.

Øystein Hedstrøm (Frp): Det er riktig som statsråden sier, at markedsreguleringssystemet er en unik og etter min mening antikvert ordning for Norge, og i løpet av ett år, for et par år siden, gikk tre private fjørfeslakterier konkurs, eller de måtte avvikle virksomheten. Det var Rogaland Fjørfeslakteri, Norsk Fugl og Hedmark Fugl. Så det som skjer i praksis med de eksklusive rettighetene til markedsregulator, er at de snart har et tilnærmet monopol på kyllingsektoren i Norge. Hadde vi fått deregulert dette markedet og fått mer reell konkurranse, ville kanskje vi som konsumenter til og med kunne kjøpe kyllingen billigere i Norge. Det er kort vei mellom beslutning om produksjon til produktet er klart for salg, og det burde være mulig å selge kylling både på Dombås og Dokka og over hele landet uten noen markedsreguleringsordninger.

Vil statsråden ta et initiativ, slik at kylling kan tas ut av omsetningsloven?

Statsråd Kåre Gjønnes: I hvert fall fra mitt ståsted er jeg ikke i stand til å kunne konstatere at det er markedsreguleringsordningene som har vært årsak til at enkelte bedrifter har gått konkurs. Det er mange ting som innvirker på om en bedrift er lønnsom eller ikke, det ligger i konkurransesystemet som sådant.

Jeg vil bare bekrefte at fra Regjeringens side har vi gitt melding til Stortinget gjennom meldingen, og da vil naturligvis Stortinget kunne drøfte nettopp de spørsmål som Hedstrøm nå reiser. Men vår oppfatning, og det som vi da melder til Stortinget, er at vi ønsker å opprettholde den markedsreguleringsordningen vi i dag har, på den måten den organiseres. Vi har meldt tilbake at vi vil se litt på sammensetningen av Omsetningsrådets styre og hvilken vedtaksmyndighet det har, hva det er som skal behandles i Omsetningsrådets styre, og hva som har en slik politisk karakter at det bør behandles av departementet. Utover det har ikke Regjeringen gjennom sin melding foreslått noen endringer.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Torstein Rudihagen (A): Spørsmålet mitt går òg til landbruksministeren.

Landbruksmeldinga skal vi kome attende til i rikt monn, men eg våger meg litt innom den nå, for den skildrar den utfordringa som jordbruket har, m.a. ved ein aukande priskonkurranse på standard jordbruksvarer, ein konkurranse som sjølvsagt vil auke når importvernet blir redusert, men som vi òg ser store utslag av i dag, i og med at mange nordmenn handlar mat i utlandet, spesielt kanskje i Sverige. Derfor er det rett og bra at meldinga retter søkjelyset mot spesiell matproduksjon, det som vi ofte kallar nisjeproduksjon, som i dag vender seg mot ein kjøpe- og betalingsvillig marknad, eit marknadsområde som ofte spør etter det litt meir spesielle, det originale og det genuine. Det ser vi òg i ein del andre land i Europa at ein har lukkast godt med. Analysane i landbruksmeldinga er positive når det gjeld det potensialet som måtte ligge her. Dess meir forunderleg er det da at det ikkje ligg føre eit handlingsprogram for å kome i mål med dei ambisjonane.

Kan landbruksministeren nå seie noko om dei tiltaka som her kan settast inn?

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg er enig med representanten Rudihagen i at landbruket har store utfordringer og kom egentlig over i en mer kreativ tenking omkring de muligheter man kan finne i nisjeproduksjoner utover å produsere standard vare, som jeg ofte kaller liter og kilo. Det har vi altså for mye av, og vi må ha sterke tiltak for å begrense produksjonen i forhold til markedet.

Skal vi greie å ha et landbruk for å ha levende bygder, må vi ha en kreativitet for å utvikle en merverdiskaping på produktet, som også kan utløse en større betalingsvillighet når det gjelder spesielle produkter. Dette er fyldig omtalt i meldingen. Vi har også sagt at vi vil ha en handlingsplan omkring dette, og vi har i meldingen beskrevet hvilken retning vi mener norsk landbrukspolitikk skal ha framover. Tilbakemeldingen fra Stortinget vil gi Regjeringen et arbeidsgrunnlag for å sette i gang tiltak på de punktene der Stortinget sier seg enig med Regjeringen – og jeg håper jo at det vil gjelde det meste av det som står i meldingen.

Vi har allerede opprettet et produktutviklingssenter på FoU-siden som skal gi bedre tilgang for mange av de små næringsmiddelbedriftene. Vi har faktisk ca. 1 200 næringsmiddelbedrifter som er matvarerelatert rundt omkring i Norge, og vi prøver å koordinere kunnskap slik at disse også kan få tilgang på dette.

Men til sjuende og sist skal vi også lage en egen handlingsplan for nisjeproduksjon, for dermed å utfordre den enkelte produsent og samtidig gi større ansvar til mellomleddet, med støtte fra offentlige myndigheter for å oppnå denne retningen for norsk landbruk framover.

Torstein Rudihagen (A): Eg synest ærleg talt at dette blir litt smått og litt tafatt. Vi hadde jo ei melding frå Landbruksdepartementet til behandling sist haust, nemleg skogmeldinga. Der òg var det eigentleg same problematikken. Der innsåg ein òg at det var naudsynt med ei verdiskaping av produkta for at norsk skognæring skulle vere konkurransedyktig. Der var det konkretisert eit verdiskapingsprogram som vi syntest var veldig bra, og som òg hadde Arbeidarpartiet si fulle oppslutning.

Eg håper landbruksministeren kan vere einig med meg i at for å lukkast i dette, krevst det ei nokså stor omstilling, og det krevst ei langsiktig, tung, strategisk satsing. Og da er spørsmålet: Kva med Næringsmiddeltilsynet? Kva slags tankar har landbruksministeren for å gjere Næringsmiddeltilsynet meir til ein samarbeidspartner enn rådgjevar for denne småproduksjonen?

Og det andre spørsmålet: Kan landbruksministeren skissere korleis han kunne tenkje seg eit slikt verdiskapingsprogram gjennom byggestønadsordningar og SND eller kva det nå måtte vere?

Statsråd Kåre Gjønnes: For det første ligger det i den meldingen som Stortinget har fått overlevert, at vi ønsker å opprette et kompetansesenter i Nord-Norge som spesielt skal være innrettet mot å få denne nisjeproduksjonen i gang i et utsatt område som Nord-Norge. Dette er en ganske stor satsing.

Vi har videre beskrevet det som går på merkeordninger, regionalmerking og merking for spesialiteter, som vareopplysning for dem som skal kjøpe produktet. Så det er allerede satt i gang tiltak.

I henhold til skogmeldingen og verdiskapingsprogrammet, nå etter at Stortinget sluttet seg til dette, har Regjeringen og departementet satt i gang et forprosjektarbeid som skal fremme sin sluttrapport innen 15. april 2000, som da vil gi grunnlag for å gå videre med selve programmet.

Regjeringen har budsjettmessig fulgt opp på en særdeles god måte gjennom det budsjettet som også har fått tilslutning i Stortinget. Så jeg føler at på dette området har vi tatt initiativ, og vi er allerede i gang, men vi kan ikke gå fortere enn det Stortinget har gitt klarering for.

Presidenten: Vi går da videre med hovedspørsmål – Svein Ludvigsen.

– Dersom tiden tillater det, vil siste hovedspørsmål bli stilt av representanten Steinar Bastesen.

Svein Ludvigsen (H): Jeg har et spørsmål til landbruksministeren.

Regjeringen vedtok 7. januar i år at osteprodusenten Synnøve Finden og andre heretter bare skal få begrenset melkemengde fra monopolisten og konkurrenten TINE Norske Meierier. Om det sier Konkurransetilsynet at Regjeringen dermed hindrer konkurranse i meierisektoren fordi det favoriserer samvirkebedriften Tine framfor private bedrifter. Taperne er forbrukerne som må betale høyere pris på ost og andre meieriprodukter, og i siste instans får bonden dermed også mindre pris for melken sin.

Regjeringens vedtak er heller ikke helt i samsvar med det Stortinget vedtok da man lagde en ny markedsordning for melk i 1995-1996. Hensikten med den var jo å øke valgfriheten for forbrukerne og dermed få ned prisene på melkeprodukter i butikkene.

Konkurransetilsynets kritikk av Regjeringen slår fast at forbrukerne betaler høyere butikkpris enn nødvendig. Og mitt spørsmål til statsråd Gjønnes er om han erkjenner at vedtaket er i konflikt med forbrukernes interesser og Stortingets ønske om økt konkurranse?

Statsråd Kåre Gjønnes: Regjeringens behandling gjennom kgl. resolusjon av denne saken har sin bakgrunn i en klage fra Synnøve Finden på et vedtak som er gjort i Omsetningsrådet. Det er bakgrunnen for Regjeringens befatning med det. Regjeringens behandling har resultert i en delvis imøtekommelse av Synnøve Findens anførsler og synspunkter i forhold til Omsetningsrådets vedtak. Etter at vedtaket er blitt kjent, har Regjeringen fått kritikk fra TINE Norske Meierier, som mener at den har gått for langt, og Regjeringen har fått kritikk fra Synnøve Finden, som mener den har gått for kort. Regjeringens konklusjon bygger på en totalvurdering av de oppgavene som det offentlige har pålagt TINE Norske Meierier gjennom markedsregulering, og det ønsket vi har for å skape en mulighet for konkurranse i markedet, og ut fra det har vi kommet fram til et vedtak som forsøker å ta høyde for mest mulig imøtekommenhet i forhold til disse to hensyn.

Svein Ludvigsen (H): Jeg kan ikke si meg helt enig med statsråden eller fornøyd med svaret. Derimot er jeg mer fornøyd med Konkurransetilsynet, som slår fast at vedtaket som Regjeringen har gjort, er til skade for konkurransen og dermed også til skade for både forbruker og melkeprodusent, fordi man på den måten for å forhindre høyere pris på melk faktisk forhindrer økt produksjon av melk. Det er jo et problem at man har overproduksjon, så dermed burde man også kunne åpne for økt levering til de private produsentene.

Så mitt spørsmål blir da om ikke statsråden ville se det som en fordel om det forelå en klage til Konkurransetilsynet, som gjennom sitt vedtak kunne pushe på Regjeringen for å få den til å åpne for økt leveranse av melk til Synnøve Finden og andre private produsenter.

Statsråd Kåre Gjønnes: Som bakgrunn for Regjeringens konklusjon i kgl. resolusjon foreligger det naturligvis en bred drøfting av de synspunkter som Tine har gitt uttrykk for, og for de synspunkter som Synnøve Finden har gitt uttrykk for. Det har også vært høring med aktørene i departementet. I denne drøftingen, som naturligvis var åpen, og etter min mening veldig grundig, kom også Konkurransetilsynet med sine uttalelser i saken. De lå også på bordet da Regjeringen tok sin beslutning. Jeg vil tro at Konkurransetilsynet ikke overprøver et politisk fattet vedtak i Regjeringen. De har gitt sitt syn til kjenne i forbindelse med den behandlingen som Regjeringen har gjort.

Presidenten: Neste hovedspørsmål vil bli stilt av Steinar Bastesen. Presidenten gjør oppmerksom på at vi er litt på overtid, men med Stortingets tillatelse vil Presidenten foreslå at hr. Bastesen likevel får stilt sitt spørsmål.

– Ingen innvendinger har fremkommet.

Steinar Bastesen (TF): Jeg har et spørsmål til statsministeren.

Stortinget har vedtatt at vi skal ha et multikulturelt samfunn i dette landet. Vi har fått en god del forskjellige religioner, bl.a. er det mange muslimer. Koranen sier at en muslimsk kvinne ikke kan gifte seg med en ikke-muslimsk mann eller en kristen. Det er ikke tilfellet for en mann, for en mann kan gifte seg med en kristen eller ikke-muslimsk kvinne, for hun blir da mannens eiendom. Hvis en muslimsk kvinne av kjærlighet tillater seg å forsøke å gifte seg med en ikke-muslimsk mann, blir hun trakassert, forfulgt, kidnappet, deportert, ofte til opprinnelseslandet, der hun utsettes for ulykke, dør eller forsvinner. Dette er dokumentert i TV her i Norge.

Ser statsministeren dette som et fremtidig problem i Norge? Og hvilke tiltak har statsministeren og Regjeringen tenkt å iverksette for å ivareta et minimum av menneskerettigheter for disse kvinnene?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg generelt si at det er klart at i Norge gjelder norsk lov, som også hviler på menneskerettighetskonvensjoner som vi har tiltrådt. Derfor aksepterer vi selvsagt ikke slike tilstander som det representanten Bastesen nå refererte til. Mennesker som kommer i en slik situasjon, har krav på samfunnets beskyttelse, og tiltak skal settes inn ut fra loven mot dem som måtte iverksette dem. Det vil være Regjeringens politikk.

Vi skal også ha respekt for andre religioner og religionsfrihet, og de som frivillig følger de ekteskapsregler som Koranen foreskriver, har selvsagt fullt krav på respekt for det. Men de som ikke måtte gjøre det, og som blir utsatt for slike tilstander som Bastesen refererte til, har selvsagt det norske samfunnet en plikt til å beskytte.

Steinar Bastesen (TF): Jeg har et tilleggsspørsmål.

Dette blir ofte framstilt som en kvinnekamp, men det har ingenting med kvinnekamp å gjøre. Det er spørsmål om religiøs fundamental fanatisme. Mitt tilleggsspørsmål er: Vi gir i dag tilskudd til private skoler, bl.a. er det vedtatt at vi skal gi tilskudd til muslimske skoler der ungene nettopp skal pugge Koranen og lære de skikkene som jeg nå har referert til. Er det fornuftig bruk av pengene? Og vil det sikre de menneskerettighetene jeg refererte til i stad?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Etter mitt syn er vår privatskolelovgivning nettopp også et utslag av respekt for menneskerettigheter, inklusiv foreldreretten. Hvis foreldre ønsker at barna skal få undervisning i en alternativ skole, enten det er ut fra pedagogiske kriterier eller livssyn, bør de ha krav på støtte for det. Det har faktisk med demokrati, frihet og menneskerettigheter å gjøre. Men disse private skolene, enten det er muslimske eller andre, skal selvsagt også drive sin virksomhet på basis av norsk lov. Som jeg sa: Mennesker som frivillig følger Koranens regler på ulike områder, har krav på respekt for det. Men hvis noen ikke gjør det, og så blir utsatt for ulovlige handlinger, er det altså samfunnets ansvar å gripe inn og beskytte disse menneskene. Og det vil selvsagt bli gjort.

Presidenten: Den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.