Mimmi Bæivi (A): Jeg vil stille følgende spørsmål
til den nye fiskeriministeren:
«I St.meld. nr. 51 (1997-98) Perspektiver
på utvikling av norsk fiskerinæring slås
det fast at deler av flåten trenger fornyelse uten at kapasiteten
bygges opp. Kystflåten har høyest gjennomsnittsalder.
I dag er ofte kvotene for små til at det er lønnsomt å skifte
ut de gamle båtene. I Innst. O. nr. 55 (1998-99) ber næringskomiteen
Regjeringen om å utrede enhetskvoteordningen for fartøy
under 28 m og foreslå en naturlig grense for denne ordningen.
Når vil Regjeringen legge saken fram
for Stortinget?»
Statsråd Lars Peder Brekk: Etter at Stortinget den 4. mai 1999 fattet
et vedtak med et slikt innhold som representanten Bæivi
refererer i spørsmålet, ble det lagt fram en redegjørelse
om dette som vedlegg I til Fiskeridepartementets budsjettproposisjon
for år 2000.
Her ble det gjort rede for de adgangsbegrensningene vi
i dag har for slike fartøy, og det ble påpekt
at det etter departementets vurdering ikke ligger til rette for
uten videre å innføre enhetskvoteordninger etter
det mønster som er nyttet innenfor trål- og ringnotflåten,
for noen av disse gruppene. Dette skyldes bl.a. ulike reguleringsmodeller
og ulik grad av kvoteutnytting i ulike grupper. Konklusjonen i redegjørelsen
var at departementet ville arbeide videre med disse spørsmålene
og invitere næringen til en dialog om hvilke muligheter
som ligger i bruken av ulike enhetskvotemodeller, eller fleksible
kvoteordninger, for fartøy under 28 meter.
Bakgrunnen for denne noe forsiktige tilnærmingen var
de reaksjonene som kom da departementet høsten 1998 sendte
på høring et forslag til lovbestemmelse som var åpen
for enhetskvoteordninger for alle fartøygrupper.
Jeg har merket meg at komiteen nå sist
i budsjettinnstillingen har bedt om at det snarest blir lagt fram
en egen sak om dette. I likhet med min forgjenger ser imidlertid også jeg
det som hensiktsmessig at det først blir diskutert mellom
myndigheter og næring, særlig Norges Fiskarlag, hvordan
en slik utvidet lovhjemmel bør nyttes, før jeg kommer
tilbake til Stortinget med dette spørsmålet.
Dette henger bl.a. sammen med at innføring
av nye kvotemodeller for fartøy under 28 meter krever en
avklaring av hvordan gruppene skal avgrenses mot hverandre i ulike
fiskerier, og hvordan gruppekvotene av ulike fiskeslag skal deles
mellom undergrupper. Jeg kan se for meg at det er behov for en del
diskusjon for å finne delingsfaktorer som det kan være
allmenn oppslutning om, og som kan danne grunnlag for stabilitet
framover.
Diskusjonen om hvordan lovhjemmelen tenkes
nyttet, er nødvendig for å unngå de samme
reaksjoner som kom høsten 1998, og som var den direkte årsak
til at lovbestemmelsen ble avgrenset slik at den pr. i dag ikke
kan nyttes for konvensjonelle fartøy under 28 meter.
Jeg ser det som mest aktuelt å innføre
nye kvotemodeller for fartøy ned til ca. 21 meter eller
70 fot, som er en grense som nyttes i andre sammenhenger, og som
også er foreslått av en arbeidsgruppe bestående
av representanter fra næringen og forvaltningen som grense
i forbindelse med områdebegrensninger for større
autolinefartøy.
Jeg vil starte denne prosessen nå med
sikte på å komme tilbake til Stortinget med et
lovforslag i løpet av året.
Mimmi Bæivi (A): Trygge og hensiktsmessige fartøy vil
ha stor betydning for rekrutteringen til fiskeryrket og vil også gi
bedre lønnsomhet. I forbindelse med perspektivmeldingen
var det en enstemmig komite som mente at fartøyutformingen
måtte bli friere uten at fangstkapasiteten økte – dette
også for å kunne ta vare på biprodukter som
i dag er ubrukt, men som har et stort verdiskapingspotensial i seg.
Vil ministeren ta hensyn til dette i den videre utredningen?
Kirsti Kolle
Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Statsråd Lars Peder Brekk: Jeg vil si meg helt enig med representanten
Bæivi i at det er særdeles viktig å utvikle
fartøy som er trygge og hensiktsmessige, og som skaper
sikkerhet for dem som jobber om bord. Det er imidlertid ikke slik
at en kan slippe dette helt fritt. En er nødt til å la
utviklingen være basert på hva som skaper hensiktsmessig
produksjon, som også Bæivi understreket, i forhold
til biprodukter og verdiskapingspotensial. Det er slik at vi har
visse fartøygrenser som det uansett vil være nødvendig å forholde
seg til når det gjelder bygging av nye fartøyer.
Vi ser nå på de grensene, og vi kommer tilbake
til det i forbindelse med dette lovforslaget.